torsdag, april 15, 2010

Konservativ, jeg?

Ja, faktisk. Men uten å ville være det. Jeg har alltid oppfattet meg selv som et moderne menneske med stadig nye tanker og ideer, men når det er snakk om min måte å leve på, vel – så er jeg stokk konservativ.
Jeg kom til å tenke på det da jeg kledde meg i morges. Skjorte, bukse og ulljakke er av samme slag som min far gikk med, og for alt jeg vet – også hans far.
Det er ikke noe galt med disse plaggene i og for seg, men det er ikke slike klær jeg helst ville gått i. Det blir bare sånn. Får jeg ei skjorte, eller en golfjakke i gave passer de suverent inn i min konservative garderobe.
Under de årene jeg jobbet i psykiatrien var klær av kordfløyel en viktig del av yrkesmoten, og jeg hang meg på så godt jeg kunne. Bukser, jakker, ja selv hele dresser i dette myke, behagelige stoffet, preget mitt klesskap på den tiden. Buksepress kom aldri på tale. De fleste hadde anskaffet seg disse coboy-inspirerte dongeri-buksene, som var stiligst når de ble slitt på lårene. Jeg falt ikke for fristelsen. Dongeri minnet meg alt for meget om mine gamle arbeidsklær fra verkstedtiden. Jeg gikk aldri til anskaffelse av Ola-bukser. Ikke før i fjor høst. Og så viser det seg at det er riktig deilige benklær. Jeg vil helst gå i dem daglig.
Under et internasjonalt seminar ble jeg kjent med en sveitsisk lege. Han stilte alltid opp i en helt lys bomullsdress, et lett og ledig plagg som passet inn i de aller fleste sammenhenger. Jeg ba Salvesen, i herrebutikken jeg var kunde i, se etter en slik dress når han var ute i verden på klessmesser. Og Salvesen husket sitt oppdrag og kom hjem med en slik dress. Han ringte meg og sa at nå kunne jeg komme til butikken å prøve dressen. Den satt som et skudd, og jeg kjøpte den. Den brukte jeg fra tidlig om våren til ut på høsten. Ble den skitten, og det ble den jo, så gikk den rett i vaskemaskinen.
Men klær slites jo ut ved flittig bruk, så en dag jeg var nede i butikken til Salvesen sa jeg at jeg så gjerne skulle hatt en maken dress. ”Ikke noe problem!” sa Salvesen og tok seg en tur inn på bakrommet og kom straks ut med en dress: ”Hva sier du nå?” Jeg prøvde den og fant ut at den passet meg bra og sa jeg ville kjøpe den. ”Bra!” sa Salvesen ”Den har hengt her i tre år. Den har vært på billigsalg, men ingen har villet kjøpe den. Du forstår jeg kjøpte to eksemplarer av den du kjøpte for tre år siden, så nå får du den til salgspris!”
Nå kunne ingen bemerke at jeg hadde ny dress. Titter jeg i vår garderoben nå så henger faktisk jakka der fremdeles, og jeg bruker den.
Det merkelige i denne sammenhengen er at jeg ikke selv har tatt konsekvensen av den klesstilen jeg føler meg mest vel i. Når vi skal i selskap, til kirken, delta i en fest eller noe slikt, ja – så stiller jeg konservativt. På den måten skiller jeg meg ikke ut, men er en blant mange.
Da jeg hadde min debut utstilling som maler ville jeg helst møte opp i mørk dress med hvit skjorte og stripete slips. Men da ville jeg skilt meg så radikalt ut at jeg møtte opp i grå bukse og en helt vanlig tweed bleser.
Nå er snart all snøen smeltet. Under hekken stikker liljeskuddene opp av bakken, og midt ute i blomsterøya har tulipanskuddene allerede vokst seg store. Alt etter samme stilart som i fjor. Spørsmål om fornyelse av garderoben er blitt reist, som det har blitt under alle vårer så langt tilbake jeg kan huske.
Kan jeg kjøpe meg ei romslig storskjorte, ei myk og behagelig kordbukse og et par kraftige lærsandaler? Hva om jeg stiller opp i konfirmasjoner, bryllup, barnedåp og de fem jubileene vi har i nær framtid i slik mundur? Å nei, jeg bør nok gå kledd som alle de andre mannfolka i mitt sosiale nettverk. ”Det får sannelig være bra nok om jeg er moderne og radikal i tenkningen, om jeg ikke skal være det i klesveien også!”

6 kommentarer:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Min kære far gik i den samme slags bukser altid. Han argumenterede, at selvom de måske ikke var lige moderne hele tiden, så var de det med ca. 10 års mellemrum. Og det havde han jo ret i.
Det er sjovere at være kvinde. I perioder går jeg i skørter eller kjoler hele tiden, i andre perioder bliver det mest bukser. Mht farve er jeg ganske konservativ - sort er bedst!
Går du med hat?

David Kvebæk sa...

Ja, din far var nok konservativ i klessveien. Det var hans far også. Jeg besøkte ham i hans hjem i København. Jeg husker et brunt miljø med masse bøker, dype stoler og at i stuen var det tung sigarrøyk, og at din farfar hadde på seg en romslig røkejakke pyntet med snorer.Han var svært pratsom og meget hyggelig. Han gjorde et uutslettelig inntrykk.
Men ellers tar jeg poenget med kvinners klesvalg. Før ville Reidun alltid ha meg med når hun kjøpte klær. Sto valget mellom to kjoler hun likte, men ikke kunnne velge mellom, hadde jeg en Salomons løsning: Ta dem begge!Men etter som hun nå har forvalteransvaret for økonomien handler hun oftest alene. Så takk for din oppmerksomme tilbakemelding, Charlotte. Han en strålende vårdag.

David Kvebæk sa...

Hei igjen Charlotte!
Jeg glemte å svare på ditt spørsmål:Går du med hatt?
Jeg gikk med hatt, Stetson eller Eaden i beste kvalitet.
Siste gang jeg gikk med hatt var en vinterdag på "Modum" ca 1970. Ellers bruker jeg en slik Van Gogh- hatt når jeg maler ute i solskinn. Caps kan jeg ikke like. Ikke ulluer heller. Jeg syns det er litt trist å ha unge menn til bords som sitter med ullua godt trukket ned over ørene. Selv tømmerhuggeren tok av seg lua hver gang han spiste, selv om kulda beit i ørene. Og ingen skikkelige bonde sådde sin åker med lue på hode.
Nei, jeg bruker ikke hatt lenger.

Tro Håb og Kærlighed sa...

Jeg er sikker på, at hat klæder dig! Min farfar gik med hat! Og jeg gør af og til. Tak fordi du fortæller om min farfar. Han døde, da jeg var 1 år, så jeg husker ham kun gennem min fars og mors fortællinger. Hjemmet husker jeg - farmor døde, da jeg var 7. Jeg har arvet flere møbler fra deres hjem bl.a. redaktørens skrivebord, som han havde bestilt hjem fra USA!

David Kvebæk sa...

Bortsett fra mine to stråhatter har jeg en tyrollerhat med dusk og fjær, som jeg bruker når det er riktig kaldt og har tatt på med min Lodenfrakk. Medisinene har forandret hodefasong og andre kroppsfansonger så meget at jeg heller har lyst til å legge vekten på å bli litt penere innvendig.Tror Herren liker det. Fruen, derimot gjør så godt hun kan for at jeg skal se litt respektabel ut. Hun liker pene menn.

Tro Håb og Kærlighed sa...

Klart nok - skønhed kommer indefra!
Med eller uden hat.