Tanker fra atelieret

Han døde på sin post

2012-02-10T13:00:00.000+01:00

Pastor Barnett K. Thoroughgood fra New York døde like etter han hadde avsluttet sin preken. Vårt Land skrev om dette I dagens nettavis, fredag 10. Februar 2012. Det var kanskje noe å skrive om?
Folk dør under ulike omstendigheter. Min far og hans tre brødre døde helt plutselig og under helt hverdagslige omstendigheter. På fars arbeidspult lå det et noteark med overskriften “Så deilig en dag”. Denne enkle melodien hadde han tilegnet mor.
Som ung prest besøkte jeg og menighetens musikkor Frelsesarmeens fredagsfest. En av soldatene støttet koret vårt med sitt trekkspill. Jeg satt på første benk og la merke til at mannen plutselig falt ut av rytmen og dro belgen helt ut, og så døde han. Han ble båret ut til den lille salen bakerst, og lagt på et bord. Jeg sprang for å hente legen, som bodde like ved. Men legen vegret seg. Han følte det var noe skummelt dette. Jeg lovet å være sammen med ham hele tiden.
Legen kunne straks konstatere at mannen var død, og skrev ut dødsattesten. Jeg fulgte ham tilbake igjen. Legen var ikke vant til slike omstendigheter. Jeg opplevde ham engstelig.
Da jeg kom tilbake til lokalet satt alle på sine plasser og ventet. Jeg sa til den unge offiseren at jeg tok musikkoret med meg og avsluttet kvelden. Dette likte han dårlig. Det var ikke hver fredagskveld de hadde så godt besøk. Dessuten var det åresalg og bevertning.
Jeg så på den unge offiseren og sa så kjærlig jeg kunne: “Bror, en av dine soldater døde på plattformen og ligger nå I lillesalen med et ullteppe over seg. Av respekt for ham og hans familie og døden trekker vi oss tilbake nå. Du får selv bestemme hva du vil gjøre”. Jeg ga besked til mine, og vi gikk alle hjem.
Synd for den unge offiseren at det endte slik. Jeg forsto ikke at han ville fortsette festen med en død soldat i lillesalen. Jo, han falt på sin post, som pastor Barnett K. Thoroughood, og som så mange andre.
Jeg hadde ingen regler å støtte meg til. Jeg var hyrde for flokken min og handlet ut fra intuisjon og sund fornuft. Da vi gikk ville de fleste andre også gå. Det siste jeg kan huske fra den fredagsfesten var den lange tonen fra trekkspillet idet en soldat ånder ut. Det er mer enn femti år siden.

Om å planlegge dagen

2012-02-09T13:41:00.002+01:00

Sammenliknet med meg er fruen en virvelvind. Det første hun gjør om morgenen er å planlegge dagen sin. Når klokken er 22,10 har hun gjort det hun planla, til minste punkt, og gått til sengs.
Her om dagen fikk hun besøk av tre polakker, to kvinner og en mann. Hun hadde reagert på en annonse som reklamerte med at en norsk kvinne ville vaske huset skinnende rent med salmiakk og grønnsåpe. Men så viste det seg at damen holt ikke ord. Hun kom ikke selv, men sendte tre polakker til å gjøre jobben. De vasket vegger og tak, støvsugde møbler og tepper. Og riktig nok; eimen av salmiakk og grønnsåpe hang igjen i huset i flere dager. Damen bak annonsen kom da alt var ferdig. Ikke for å kontrollere, men for å hente pengene.
Fruen var fornøyd med resultatet, men syntes ikke regningen innholt det den burde. Summen var riktig, for all del, men vi fikk en ubehagelig følelse av at kvinnen utnyttet fremmed arbeidskraft. Jeg understreker at dette kun er en følelse. Jeg må ta en vesentlig del av skylda for at vårens rengjøring i år, skjedde i allerede i februar. Nå kan hun stryke det punktet på langtids planen sin. Jeg fikser da noe.
Ellers bruker jeg dagene til å skrive historier om da oldefar var ung. Jeg skriver til Hanna – 4 +, for da tvinger jeg meg til å fortelle enkelt. Tanken bak boka er at også barnebarna skal få del i disse historiene. Jeg har nemlig sjelden hatt gleden av å sitte med et barnebarn på fanget og fortelle historier om da jeg selv var barn.
Egentlig er vår familie en innvandrer familie fra Sverige. Min farmor kom fra Blekinge og mormor og morfar kom fra Värmland. Min mor var ti år da hun flyttet til Norge. Assimileringen må ha gått fort og greit for jeg har aldri følt meg som innvandrer. At mor kunne slå over til det svenske språket, når hun ville, opplevde vi som gøyalt.
Jeg har alltid hatt en følelse av nærhet til Sverige, men aldri følt meg som svensk, enskjønt jeg er ¾ svensk. Jeg studerte teologi fire år i Göteborg, og da jeg talte i svenske forsamlinger ble jeg spurt om jeg kom fra Åland. Det hadde med tonefallet å gjøre, forsto jeg, ikke med mitt svenske språk.
Men her jeg sitter føler jeg meg norsk som noen. Det går faktisk an å assimileres så fort. I vår lille menighet i Lillestrøm er vi i grunn mange nasjonaliteter. Det er flere fra Afrika. De skiller seg ut på grunn av hudfargen. Men her er en fra Polen, to fra Holland, en fra USA, men også flere andre. For meg oppleves det som om menigheten har klart å ta dem opp i seg disse, og at den kan takke for deres tjenester.
Jeg håper mine historier fra oppveksten kan interessere mine etterkommere. Jeg trekker ikke ætte-linjen lenger bak enn til mine besteforeldre, men to av dem har jeg aldri møtt. Anna fra Båhuslen og Hans fra Disenå døde da min far var guttunge.
Nå arbeider jeg med å finne et trykkeri som har spesialisert seg på små opplag. I går fant jeg ett som kunne trykke opplag helt ned i 25 bøker. Jeg vil trenge hjelp til å sette opp sidene til boksider, og til å plassere bildene der de bør stå. Jeg tror jeg vil holde meg til bilder jeg tegner selv, men ett eller to fotografier bør nok være med.
Som mine lesere forstår er jeg ikke uten arbeidsoppgaver, men jeg er på ingen måte så flink til å disponer tiden som fruen. Nå må jeg gå inn å lagge kaffe – til oss begge – for nå kommer hun hjem fra sin handlerunde.

Til orientering og oppdatering.

2012-02-06T09:36:00.003+01:00

For første gang i mitt lange liv har jeg sendt inn en søknad om å få tildelt et stipendium. Det var til NFF som er Norsk Forfatter og oversetter Forbund. Det ble en del korrespondanse rundt søknaden og jeg næret et lite håp om at jeg kanskje ville få det. Så kom det brev på lørdag hvor man beklaget at jeg dessverre ikke kom med blant de heldige. Det var over 600 søkere, og bare! Ca 200 som hadde fått innvilging.
Hvordan skulle jeg reagere? Jeg tenkte: Helt i orden. Nå er jeg helt fri og skylder ingen rapport om mitt arbeid. Dessuten blir jeg ikke det minste forandret. Jeg gjennomfører mitt prosjekt likevel, og innenfor det samme tidsrom. Verken kona mi eller jeg tok dette tungt. Vi hadde faktisk ikke regnet med disse pengene. Vi har alltid følt det tryggest å tjene våre penger selv. Hadde vi fått stipendiet ville det alltid ha spøkt i bakhodet: Hadde jeg fortjent stipendiet?
Manuskriptet er i prinsippet ferdig. Nå må jeg bare skrive det om diverse ganger for å luke ut ugresset, pusse på språket og gjøre det lett og leselig. Og etter som jeg ikke har rå til å betale en konsulent til dette, må jeg nok gjøre det selv. Men jeg må skjerpe meg. For, som min leser vet, skriver jeg en del feil, og manuskriptet bør nå være så renvasket som mulig før jeg presenterer det for et forlag.
I følge søknaden min skulle prosjektet være ferdig innen utgangen av mai måned 2012, og den datoen ligger rett borti gata her.
Ute har det vært fryktelig kalt noen dager. Her inne i arbeidsbua mi er det alltid godt og varmt.

SKJER DET NOE?

2012-02-01T12:24:00.000+01:00

For første gang på snart to år har jeg tatt meg selv i å planlegge et maleri. Jeg vet ikke hva det betyr, men det var en god opplevelse.
Jeg så bilde for mitt indre øye, og hva jeg måtte gjøre for å skape det. Det som forbauset meg var et hadde grepet tilbake til et billedspråk jeg var fortrolig med for mange år siden.
Hvorfor jeg løsrev meg fra denne måten å male bilder på, vet jeg ikke sikkert, men kanskje kom det av at jeg var redd for å stagnere?
Tiden har vist at jeg ikke har klart å utvikle nyere og bedre måter å male på, heller tvert om.
Jeg vet ikke om jeg er i stand til å beskrive hva jeg planla. Det er heller ikke det som er interessant i første omgang, men at jeg satt i min ”godstol” og faktisk arbeidet seriøst med oppbyggingen av et bilde igjen.
Jeg vet ikke om dette betyr at det nå er like før jeg tar fatt på mitt bildeskapende arbeid igjen, eller om dette bare var et blaff, og et tidsfordriv.
Jeg føler faktisk at jeg vil komme i gang igjen. Det er en høy terskel jeg må forsere for å få det til.
Men etter å ha sett TV programmet ”Uten grenser” føler jeg meg litt beskjemmet. I programmet finnes en gruppe mennesker med de mest kompliserte handycaps. De har et felles mål, å komme opp på toppen av Snøhetta.
I og for seg er vel det ikke et mål som synes viktig i seg selv. Men for deltagerne er det et mål som vil understreke at de kan overvinne sine fysiske skavanker ved hver dag å holde fast på målet og samarbeide med de andre handycapte for å nå det.
Mine problemer er ikke fysiske, i alle fall ikke sammenlignet med gruppens på vei mot Snøhetta. Jeg går hver dag inn i mitt atelier, setter meg til min datamaskin og skriver. Hvis jeg nå klarer å bytte spor og begynner å male, er jeg i tvil om jag klarer å jobbe med ”vekselbruket”.
Kanskje jeg kan slå av på kravene jeg stiller til meg selv, som maler? Kanskje kan ett bilde hver fjortende dag var nok? Det er jo langt bedre enn ingen.
Hvorfor jeg skriver om dette? Det synes åpenbart. Nå flere får vite om det øver jeg press på meg selv. Så, nå får vi se.

BESØK AV HAN TRYGVE

2012-01-26T14:05:00.000+01:00

Han ringte før jul og spurte om det passet med besøk. Vi fant ut at vi skulle utsette det til over jul. I går ringte han igjen, og han kommer til formiddagskaffe i dag.
Dette er ikke en hvilken som helst Trygve. Min venn Trygve er pensjonert prest i Den Norske Kirke. Jeg traff ham da jeg jobbet på Modum. Han arrangerte da ekteskapsweekend på Hardangervidda. Trygve var prest i Nore-Uvdal. Han hadde et enormt hjerte for menigheten sin. Han ble landskjent for sine konfirmantturer med kano inne i Tunhovd distriktet. Han mente at ungdommene burde oppleve Guds enorme skaperkraft og kjærlighet. Trygve lyktes som prest i denne menigheten. Årsak? Han kom til upløyd mark. Alle tiltak ble møtte med glede.
Der han har satt dype spor etter seg er spesielt arbeide med ektepar. Etter et studieopphold i California, hvor han møtte Marriage Encounter bevegelsen, kom han oppglødd tilbake til Norge og startet opp arbeidet her. Sissel, hans kone er lærer, og de to tok fatt på en virksomhet som straks fikk vind i seilene. ME-grupper ble startet i alle de nordiske land. Ektepar sto i kø for å bli med på weekendkursene.
Mange kjente personer har deltatt i disse populære kursene opp gjennom årene. De kan ikke få fullrost utbytte de har hatt av engasjementet.
Etter noen år overlot Sissel og Trygve stafettpinnen til andre, som fulgte i deres godt opptrukne spor. Fortsatt er ME en faktor som er til for å berike parforhold.
Trygves hjerte er uvanlig stort. Han tok nå opp arbeidet med å hjelpe ungdommer som satt i Russiske fengsler. Han ville gi dem håp. Dette utviklet seg til et omfattende arbeid hvor Trygve fikk hjelp av venner og bekjente til innsaling av klær og penger. Myndighetene ble etter hvert provosert av denne mannens dynamikk og han fikk forbud mot å virke som han gjorde.
Men hva skal man gjør når hjerte brenner for andre? Trygve fant ut at det var bruk for ham i Egypt. Nå startet han et intenst arbeid for koptere som var forfulgt og led nød. Dette var lenge før den ”Arabiske Våren” brøt ut. Trygve gjorde mye for å hold seg oppdatert om kopternes livssituasjon, ja, også om deres tro og historie. Etter hvert ble han sittende inne med store mengder kunnskaper om kopterne og Den Koptiske kirke. Men arbeidet støtte på mange hindringer.
De siste årene av sin prestetjenese arbeidet Trygvei flere år som fengselsprest ved Ullersmo Landsfengsel

Til tross for sine enorme omsorgsaktivitet har han altså tid til å stikke innom en gammel venn, som riktig nok ikke sitter i fengsel, eller mangler klær og mat, men som føler velsignelse ved slike besøk. Trygve er en kraftig og røslig kar med kritthvitt hår. Han syns i landskapet. Hans dynamiske væremåte og alt han har utrettet kan få noen hver til å føle seg små og puslete.

Men nå kommer han snart og jeg får se å komme meg inn i hovedhuset.
Trygve heter Eriksen til etternavn, og bor i Gjerdrum.

OM Å VÆRE UNG OG FORELSKET

2012-01-23T13:17:00.000+01:00

Her på bloggen skiftes tema raskt, og tidsavstanden er stor.

Ingen ting i verden kan sammenlignes med det å være forelsket. Det ble jeg lett. Helst i pene jenter med vakre tenner. Jeg var i følge vitner en ung, høy, slank og spenstig ung mann, men i følge diverse undersøkelser i speilet var jeg ikke spesielt vakker vil jeg si. Jeg hadde en sølvplombe i en av fortennene. Den sjenerte meg veldig. Verre var det nok at jeg hadde regelrett tannlegefobi og fikk ikke rettet på denne skavanken, og ikke andre heller, for den saks skyld, dessverre.
På den tiden skulle det lite til for å sette følelsene i brann, og det skulle heldigvis også lite til for å slukke ilden. Hadde den flammet sterkt, var det smertefullt når min flamme slo opp.
Etter hvert lærte man seg å tolke signaler slik at man var den første som kom på den ideen. Da kunne man i verste fall få litt dårlig samvittighet, noe som var adskillig mildere enn kjærlighetssorg.
Det dummeste ved forelskelsene i ungdomstiden var følelsen av at man eide den andre, eller var eid. Angsten for å miste den man var forelsket i igangsatte mange ”tiltak” for å holde fast på. På det tidspunktet hadde man ikke lært forskjellen på forelskelse og kjærlighet.
Forelskelsen turte ikke slippe taket, av frykt for å miste. Kjærligheten våget å slippe taket og å sette den andre fri, for å få. Man lærte etter hvert at kjærligheten ikke vil ha noen som den ikke får helt frivillig. Og for sent i livet støtte man på uttrykk som dette; ”If you love sombody, set him free!”
Noe av det vondeste som skjer ar at de forelskede setter seg selv ut av spill og lar følelsen styre alle avgjørelser. Jeg så det som ung, hos andre, og jeg sa: ”Disse to er ikke to, men en, og det kommer aldri til å vare livet ut!” Og det gjorde det ikke heller.
Få ting føles mer smertefullt enn når ”en” skal bli to. De ene kan vel føle seg fri, men den andre vil neste alltid føle seg delvis ødelagt. Det som var en vesentlig del av en selv forsvant. Og når det som er forsvunnet har vært gjenstand for så masse følelser, blir tapet opplevd som en katastrofe.
I denne perioden av livet er forelskelsen ofte en del av en frigjøringsprosess, en frigjøring fra hjem og foreldre. Men når følelsene driver en i favnen til en annen, oppstår en tilsvarende binding som den man vil bort fra, men man forstår det ikke. ”Du må da forstå at dette er noe helt annet!” Ja, og visst er det det. Dessuten er det noe vanvittig herlig. Noe som er så godt kan da ikke være galt?
Dette blir et galt resonoment. Det dreier seg nemlig om to forskjellige ting. Løsrivelsen utnytter forelskelsen, og forelskelsen skaper en ny binding.
De første signaler bør de unge være våkne for. Når den enes ønske og vilje, om de er aldri så søte, kan gå på tvers av den andres. Tar man ikke dette opp der og da, kan man med lukkede øyne skli inn i et forhold der de to går opp i hverandre, opphører å være to og blir en.
Kjærligheten kan si både ja og nei, uten å opphøre å være kjærlighet. Når forelskelsen sier nei, frykter man for at det er slutten på forholdet. Og når dette misforstås, ja så er det det, og det er godt! Når forelskelsen ikke tåler det normale vil den fortsette som patologi. Det er her parforhold får en uheldig debut.
Biskop Alex Johnson sa en gang at forelskelsen er som selvstarteren, og kjærligheten er motoren. Med det sa han at forelskelsens oppgave er starte motoren. Dette er en god tanke. For motoren gir opp av og til, men selvstarteren kan få den i gang igjen.

Forelskelsen vil alltid være en nyttig faktor i ethvert ekteskap, uansett hvor gammelt det er. Og forelskelse kan skapes, heldigvis. Og den skapes enklest ved sansemessig påvirkning.

OM Å BLI GAMMEL

2012-01-23T10:29:00.002+01:00

Min far døde gammel! Han var 66 år, men jeg opplevde ham som en sliten gammel mann. Til sommeren fyller jeg 79, altså tretten år eldre enn min far da han døde, som en mann mett av dager.
Vi satt og snakket om vår alder ved frokostbordet i dag. Om ti år, og det er ingen lang tid, er jeg 89, nesten nitti år altså. Det som opp tok oss var at ingen av barna våre bodde i vår umiddelbare nærhet. Selv om vi har mange venner er det barna vi tenker på som dem som kanskje vil se til oss.
Å bli gammel er egentlig en merkelig prosess. Jeg har store problemer med føtter som ikke vil tjene meg lenger, likevel går jeg rundt og tror at det vil ordne seg, for jeg har ennå ikke vært på Galdhøpiggen og heller ikke gått min siste skitur. Jeg har tanker om lange skogstuer, og fisketurer langs Sørlandskysten. Jeg klarer ikke, med min beste vilje, å bli realistisk i forhold til dette. Ting blir ikke enklere og bedre med årene, snarere tvert om.
Når jeg sitter i en av mine gode ørelappstoler kan jeg ta meg i å planlegge deltagelse i ett eller annet seniormesterskap i friidrett. Jeg mener å kunne utmerke meg i høydehopp, spydkasting og 200 meter. Jeg har nemlig ingen føling med at jeg har en skrøpelig kropp. Men jeg har ikke før reist meg opp (med besvær) før jeg lurer på om jeg orker å gå så langt som til startstreken for de enkelte øvelsene.
Som en gammel mann er jeg altså ikke ferdig med å ville leve aktivt og spennende. Fantasien og evnen til å planlegge er fortsatt ikke ødelagt. Men da Reidun en dag spurte meg: Har du ikke lyst til en skitur? Traff hun et smertelig punkt og jeg kjente tårene kom. Det er jo det jeg har lys til. Men hva om jeg falt? Man kunne virkelig ikke ringe etter en kranbil for å få meg på beina igjen.
Jeg går regelmessig til kontroll hos en overlege på Ahus. Han lytter på hjerte og lungene, måler blodtrykket og teller pulsslagene, og hver gang sier han at alt er i den skjønneste orden. Og slik er det hver tredje måned. De tar fem blodprøver av meg samt urinprøve, men alt er som det skal være. Men jeg kan ikke kle på meg om morgenen uten å hvile en halv time etterpå.
Noe er opplagt galt. Kan det være tablettene jeg bruker, for å holde vaskulitten i sjakk, som gir så sterke bivirkninger? Vi prøvde for et par år siden å seponere dem helt, men da blusset vaskulitten opp igjen, og vi turte ikke. Jeg skriver vi. Det er overlegen og jeg. Reidun har kjøpt et bar nye sko til meg som er to nummer større enn de jeg har brukt før, men de er også for trange og en plage å få på seg. Jeg tar vanndrivende, to om morgenen og en om kvelden, og tømmer meg for masse vann hver eneste dag, men tydelig vis ikke nok til ikke å få ødemer.
Men i grunn har jeg ingen ting å klage over. Det er egentlig ikke noe stort tap ikke å stille i idrettskonkurranser, gå til Galdhøpiggen og ta korte skiturer. Jeg har jo bøkene! Men de krever av meg at jeg holder meg i ro så jeg får lest dem. Men så er det det da at jeg ser ikke så godt lenger heller. Mine faste kontrollturer til øyelegen har ikke hjulpet på synet. Han bryr seg ikke så meget om det. Det er to ting som opptar ham. Det ene er om den grå stæren har utviklet seg. Det andre er om det skjer noe på venstre netthinne. Han våger ikke å skifte linse på høyre øyet, for hvis det gikk galt så har jeg ikke ett i reserve, som folk flest. Og det er jo riktig tenkt, til et visst punkt – der jeg ikke ser å lese lenger.
Men er dette klager? Nei! Det er slik det er å bli gammel. Å bli gammel er i grunn ingen enkel sak. Man har jo et langt liv å sammenligne dagene med.
Man kunne jo konsentrere seg om døden, for den er ufrakommelig. Men døden er bare noe en har et forhold til på avstand. En har aldri opplevd den før, annet enn hos andre. Døden er ikke det samme som å ikke å ha besteget Galdhøpiggen. Den kommer når øynene lukkes for godt, og drømmer om å gå på ski opphører. Og så kommer det vanskeligste spørsmålet: Skal jeg åpne dem igjen å se inn i en annen virkelighet, en annen verden og kanskje kunne gå på mine bein igjen? Jeg tror det. Derfor er jeg ikke redd å være gammel.

FOKUS PÅ FAMILIEN

2012-01-10T17:01:00.003+01:00

Våren 2013 er det førti år siden vi bar inn stabler med tidsskriftet Fokus På Familien og la på bordet i resepsjonen til den Niende Internasjonale Konferansen i Psykoterapi. Et viktig mål var nådd. Tidsskriftet var det første i sitt slag i Europa, noen vil påstå at det var det første i verden. Vi som sto bak det fikk svært rosende tilbakemeldinger fra deltagerne, selv om de fleste ikke kunne lese tidsskriftet, kun sumary av hver artikkel, som var på engelsk.
Hva dreide det seg om? Gordon Johnsen og jeg, som ledet utviklingen av familieterapien ved den nye familieavdelingen ved Modum Bads Nervesanatorium, forsto at vi burde ha et forum hvor vi kunne kommunisere om familieterapi, som på det tidspunktet var en helt ny disiplin i det medisinske og sosiologiske landskapet.
Vi følte oppgaven for stor for oss alene, og søkte kontakt med Kirkens Familierådgivning, som hadde følt på det samme behovet. Gordon mente at jeg burde være redaktør, for på den måten å markere meg sterkt i fagmiljøet. Jeg følte meg for lett og foreslo at fra vårt sykehus burde overlege Hans Jørgen Holm stille som redaktør, og jeg som redaksjonssekretær. Slik ble det, og fra Kirkens Familierådgivning ble Albert Assev valgt til redaktør.
Jeg tror det var i 1969 eller 70 vi startet forberedelsene. Men arbeidet gikk tregt for ingen av oss hadde erfaring fra et slikt arbeid. Flere ganger var redaksjonen i ferd med å gi opp, men vi jobbet oss gjennom problemene, og til slutt hadde vi opprisset til et fagtidsskrift klart. Nå måtte vi søke etter artikler, evaluere dem og korrespondere med forfatterne om dem, slik at de passet inn i tidsskriftet slik vi ville ha det.
På denne tiden fikk jeg, som redaksjonssekretær, ganske mange og svære arbeidsoppgaver. Her skulle lages forside, en layout for innholdet, velge skrifttyper på brødteksten, overskriftene og på fotnoter etc. Men så en dag kunne jeg presentere et korrektur til de andre, og nå gikk det ikke lang tid før det lå et glinsende gult og vakkert tidsskrift på bordet. Jeg husker ikke presist hvor mange vi trykte til nr. 1, årgang 1, men det var mange hundre. Kanskje så mange som ett tusen. Det første nummer skulle brukes til markedsføring. Vi kom fort opp i ca 600 abonnenter. Det var et dyrt tidskrift å abonnere på. For fire nummer i året kostet det Kr. 25,-.
Vi jobbet flittig fra nummer til nummer, og klarte å holde målsettingen med fire nummer i året. Vi utvidet redaksjons- komiteen, og fikk etter hvert medlemmer fra Sverige og Danmark. Jeg holt ut som redaksjonssekretær helt til jeg sluttet i mitt arbeid på ”Modum” 1981. Da ble det forhandlet med Universitetsforlaget som tok tidsskriftet inn i sin tidsskrift portefølje og berømmet oss for arbeidet. Nå ble alt mitt arbeid overført til forlagets velkvalifiserte fagfolk, som endret forsiden og tok hånd om markedsføringen.
Til neste år er det altså førti år siden første nummer kom ut. Vi som startet det hele, og som fortsatt lever, Hans Jørgen Holm er død, Albert Assev er 90 år og jeg snart 79 år, er svært glade for tidsskriftets levedyktighet. Dette skyldes ikke mines faglig sterke redaktører og redaksjonskomiteer, og forlaget som har lagt krefter i å videreutvikle tidsskriftet.
Personlig er jeg glad for at noe av det jeg var med å dra i gang har overlevd til nå.

DRØMMEMESTEREN

2012-01-04T14:03:00.003+01:00

Jeg har aldri hørt om ham i metodistiske sammenhenger, bortsett fra at noen fra menigheten vår i Fredrikstad her nevnt hans navn og sørgelige skjebne. Jeg tenker på Kunstmaler, herr Benik Riis.
Multikunstneren Ketil Bjørnstad har skrevet bok om han. Jeg fikk den i julegave av kona mi, Reidun. Den har tittelen ”Drømmemestern, Bendik Riis”. Jeg har lest den med tårer i sjela.
Bendik Riis er født og oppvokst i Fredrikstad. Hans far bygde nytt hus for familien, som foruten ham selv besto av mor og tre barn. To jenter og en gutt. Bendik var nr. to av tre. De harde trettiåra ødela familiens grunnlag. Faren måtte flytte til Oslo for å jobbe. Han kom hjem hver fjortende dag. Da stilte hele familien opp på jernbanestasjonen for å ta ham i mot. Og nå ble det fest i det lille huset. Dessverre var ikke moren en klok forvalter. Hennes varme hjerte og legning for ”det gode liv” satte familien i større og større gjeld.
En dag Bendik kom hjem fra skolen så han at vinduene i huset var helt mørke, og at politifolk bar ut alt innboet og satte det på plenen utenfor hjemmet, Og midt oppe i alt dette så han og hørte sin kjære mor og søstre gråt og skrek og ar redde.
Denne scenen boret seg fast i Bendiks minne. Han har senere malt det, og det regnes i dag som hans mest sentrale bilde. Det heter ”Utkastelsen”. Etter en tid med angst, uro og masse problemer fikk de en leilighet i Fredrikstad sentrum. Her forsøkte de å samle trådene, men det skulle ikke gå lang tid før de ble kastet ut fra denne kommunale leiligheten også.
Folkefantasien ble sluppet løs på dem og snart var de så traumatiserte at de knapt hadde noen som sympatiserte med dem.
Bendik var en særdeles vakker gutt, og han var flink på skolen, men hans familiebinding gjorde ham til en einstøing. Det skulle ikke bli bedre for ham da han ville utdanne seg til kunstmaler. Det var ingen hjelp å få. Så kommer krigen og ødelegger at han har kjært. Han lager 17.maitog for barn og holder taler. Først så de på ham som en tulling, men hans pågåenhet førte ham i fengsel et par ganger.
Det synes opplagt at den unge Bendik trengte hjelp, men den hjelp han fikk skjedde aldri på hans premisser. Folk, hjelperne inkludert, lyttet aldri til hva han sa og dette endte med at han ble tvangsinnlagt på Gaustad Psykiatriske sykehus med den samme diagnose som Anders Behring Breivik, paranoid shitzofren.
Men han var nok verken paranoid eller shitzofren, han var en original utgave av arten menneske. Bendik var snill, høflig og vennlig og laget ikke rabalder. Han følte seg innesperret og ufri og skrev utallig brev til venner og bekjente og etter hvert til øvrighetspersoner om hjelp til å komme ut av dette redselens, grusomme fengsel. Men brevene kom ikke ut av sykehuset. De ble sensurert og lagt til journalen, og brukt som bevis på hans ”sykdom”.
Men det ekstraordinære ved Herr kunstmaler Bendik Riis var hans kreative oppkomme. Han malte bilder. Han skrev dikt. Han hadde et hav ideer om hvordan ting kunne forbedres osv. Samme hva som hendte klarte ingen å stanse ham i å være kunstmaler.
Det hører til Gaustads styggeste historie at man stjal hans bilder, og når han ble en anerkjent maler solgte de bildene hans til stor fortjeneste. En mengde originale Riis bilder er derfor kommet på avveie.
Til slutt hadde legene ikke lenger argumenter gode nok til å holde ham innesperret. Nå fikk han av en venn bo i ei koie på Malmøya. Her levde han og malte han og ble enda mer aparte i måten å kle seg på. Han vakte oppsikt.
Kunstnerisk sett var han en nyskaper, men han hadde store problemer med å bli akseptert ved de toneangivende galleriene. Men noen forsto at det han malte var geniale bilder og hjelp ham til å stille ut. Og nå solgte han også bilder og fikk egen økonomi. Toneangivende kunstkritikere skrev etter hvert fine kritikker. Og etter hvert ble hans måte å male på akseptert og etterfulgt av moderne malere.
Få ting har gjort meg mer trist enn å sette meg inn i historien om Kunstmaler Bendik Riis. Og få malerier har gjort meg mer positivt undrene enn de som denne kunstmaler har skapt. Han fortjener å bli løftet fram i lyset, og kanskje aller helst av Fredrikstad kommune.

Et juleminne

2011-12-23T11:00:00.000+01:00

Jeg var sivilarbeider og kokk på forlegningen som ble kalt Havnåsleieren. Det var min tur å ha tjeneste julaften, for det var én av gutta som skulle være i leieren, og han skulle ha det som han hadde krav på. Jeg vet egentlig ikke hvorfor han ble igjen i leiren, men trolig følte han det for stusselig å reise hjem til seg selv, og til ensomheten.
Han skulle ha full pakke. Middagen var den tradisjonelle her på Østlandet. Ribbe med medisterkaker og medisterpølse og surkål. Jeg kan huske jeg hadde eplebiter i surkålen og det hevet smaken betydelig. Til dessert fikk han riskrem med bringebærsaus. Straks etter den fyldige middagen serverte jeg ham kaffe og småkaker. Han hadde stor appetitt og ga uttrykk for at han likte maten.
Jeg ryddet, vasket opp og bega meg ned på rommet mitt. Men det var stusselige greier. Tankene var hele tiden hos kjæresten min og hos familien hjemme på Fetsund.
Plutselig banker det på døren. Der står min sivilarbeiderkollega og spør om han kan få komme inn. Selvsagt får han det. Denne karen var en av de opposisjonelle. Han var kommunist av overbevisning og av den grunn ville han ikke frekventere Det norske forsvaret, som kanskje måtte krige mot Russland. Han studerte endog russisk.
Jeg bød ham en pinnestol, og han slo seg ned. Da jeg tittet på ham viste deg seg at han var ganske sipete. Ja, han gråt og ville snakke med meg om julens innhold. Til slutte ba han meg om hjelp til å bli en kristen. Han hadde lagt merke til at de kristne pasifistene holdt sammen og virket glade og tilfredse. De andre diskuterte og kom ofte i munnhuggeri.
Jeg mener å huske at jeg gjorde det klart for ham hva en omvendelse var for noe, og spesielt at den innebar troen på at Jesus Kristus døde for at han skulle arve det evige liv. Ja, han forsto det. Vi bøyde kne ved stolene våre og jeg ba en bønn og takket Gud for hans kjærlighet til min venn, og at han ville ta ham inn i sitt hellige rike.
Jeg kan ikke huske at han ba, bare at han hikstet og gråt. Da vi reiste oss opp ga jeg ham en ”broderklem” og ønsket ham lykke til på den nye veien. Han sa: ”Hadde mor levd nå ville hun blitt veldig glad. Hun har bedt for meg gjennom hele livet”.
Jeg fulgte ham ut, og jeg kan huske at jeg syntes det luktet alkohol av ham. Trolig hadde han gått fra middagen og rett ne på rommet sitt og ”koset” seg med sitt jule brennevin.
Dagen etter laget eg en god julefrokost for ham, men det var ingen lykkelig ”nyfrelst” som satt vis a vis meg. Han var heller litt trist og veldig fåmælt. Han drakk mye kaffe, og jeg tenkte: OK. Brennevinet hadde gjort deg litt sentimental, og det var selveste julaften, du tenkte på mor som så gjerne ville du skulle overgi ditt liv til Jesus Kristus. Du fikk mot til å gjøre det, og gjorde det. Nå var ”dagen derpå”. Hvorfor skulle jeg sette spørsmålstegn ved gehalten i din omvendelse?
Jeg lot ham i fred, pakket baggen min og reiste på julepermisjon hjem. Hva som skjedde med ham etterpå vet jeg ikke. Han fortsatte sine studier i russisk, og var sjelden med i aggressive debatter, og lot oss kristne pasifister være i fred. Og jeg kan huske at jeg har båret denne hendelsen med meg som et godt juleminne fram til denne dag.

HANNA ER SOLIST I “VOICE OF JOY”

2011-12-22T13:25:00.002+01:00

Det er noen ganger en gammel manns hjerte er større en vanlig, det svulmer lissom. Ikke slik å forstå at jeg lider av en ny hjertesykdom, det er heller en gammel og god en, en som det ikke finnes behandling for – heldig vis.
Som bestefar ble jeg kjent med at det finnes et gospelkor der “vest” som er blant landets beste. “Voice of joy”, ja netteopp, det er et kor med stemmer som som gjør folk glade. Våre barnebarn på Karmøy, og spesielt Henriette og Kamilla, og hennes manne Ole Christian, har vært medlemmer av koret I mange år og sunget til glede for en stor skare mennesker. De har flere turner til USA, og har faktisk sunget I Senatet.
Ny av året er Hanna. Hun er vårt første oldebarn. Hun har under to julekonserter sunget solo og duett I koret, klokkerent og vakkert. Og I følge Karmøy avis ble hun konsertenes store gledelige overraskelse. Hun er bare fire år må vite! Og sangen hun sang var “Det lyser i stille grender”.
Da hennes bestefar, min sønn altså, ringte og fortalte om begivenheten, var han så beveget som en ordentlig bestefar børe være. Han ba meg klikke meg inn på “Karmoynytt.no”. Det gjorde jeg. Og der, blant alle de store og vakre jentene, sto vesle, skjønne Hanna med mikrofonen I hånda, og sang som om det var det naturligste I verden for henne. Og da svulmet oldefars hjerte. Han ble så beveget at han kom på grineren han også.
Da jeg fikk nyheten om at jeg skulle få oldebarn var jeg overbevist om at jeg skulle forlenge den herlige tiden jeg hadde hatt med mine elleve barnebarn, men slik ble det ikke. Det viste seg at først kom pappa, så bestefar, og så kom oldefar. Det var neimen ikke så lett for oldebarnet å plassere en oldefar, og særlig ikke en som så skjelden kommer på besøk. Det er mye lettere med bestefar som kommer innom med ferske “hådden” (hvetehorn) hver lørdag morgen.
Hanna har en bror, som heter Peter, som ennå ikke er to år. Han synger høyt, rent og vakkert. Han lærer seg fort melodiene, men ordene har han litt problemer med. Men han kan si oldfar på sin måte, og det blir “offa”, og det kan jeg selvsagt like. Men han er en bestefargutt. Jeg prøver selvsagt ikke å forstyrre den prioriteringen. Ikke vil jeg klare det heller.
Nå er det snart jul her I “Vertshuset”. Nå gleder vi gamle oss til innrykk fra Lillehammer. Fire herlige mennesker vil invadere “juleheimen” og fylle den med glede. Guttene vil også fylle den med musikk. Magnus med sin klarinett og Kyrre med klaveret. Og kommer ikke kakelina nå, så får vi en hvit jul I år.

Gledelig jul til alle bloggens lesere.

Det gode mennesket

2011-12-12T18:25:00.000+01:00

Det er noen mennesker som er helt annerledes! Noen er rett og slett onde, og om disse skrives det spalte opp og spalte ned. Noen er rett og slett gode, men om disse skrives det sjelden en spalte. Stoff om de gode er ikke pirrende lesning. På første siden i middagsavisene kommer de aldri. Slikt stoff øker ikke salgstallene.
Men de gode mennesker finnes. Og lykkelige er vi som kjenner en av dem. Min bror Erik var et slikt menneske. Han lærte psykisk utviklingshemmede å spile i orkester til andres glede. Jeg fikk et skikkelig sjokk da jeg fikk høre at han var død. Jeg savner ham fortsatt. Det gjør vondt å besøke graven hans og tenke at her, under jorden, ligger han død og urørlig i en kiste. Denne vitale og kjærlige mannen, dette gode menneske, er her ikke mer.
Reidun og jeg satt og snakket om gode mennesker ved formiddagskaffen i dag. Vi snakket selvsagt om Erik, men kanskje mer om Reiduns bror, Tore. Han er nemlig laget av godhet fra innerst til ytterst. Og han har alltid vært sånn.
Det var to leker han satte stor pris på som barn, en liten trillebør og en snøplog. Han lekte ikke med disse som andre barn, han brukte dem på ordentlig. Hadde det falt nysnø om natten var han tidlig påkledd og rustet for en tørn med snøplogen. Han oppsøkte de husene i gata hvor han visste det bodde gamle damer som skulle tidlig i butikken. Plogen satte han ned ved trappa og trakk den helt opp til veien så de gamle damene slappe å vasse i høy snø.
Alt dette gikk stille for seg. Han var det gode vesen som bare var der når man trengte ham, usynlig og effektiv alt som barn. Og trillebøra brukte han til å kjøre ved i. Det hendte nemlig at lastebilene tippet veden i innkjørselen så den lå langt ute i veien. Straks var Tore der med trillebøra. Han hadde en medfødt evne til å forstå hvordan man skulle angripe slike problemer, og han ga seg ikke før det var orden i haugen.
Han og storesøster var under oppveksten særdeles gode venner. De beskyttet og hjalp hverandre. Han var spesielt flink til å holde hemmelig det storesøster ba han holde tett om. Han formlig elsket slike hemmeligheter. Han var som skapt for taushetsplikt.
Gjennom bekjente fikk han arbeid som lærling ved et kontormaskinfirma. Det tok ikke lang tid før Tore hadde satt seg inn i kontormaskinenes funksjoner og hemmeligheter og var i stand til å søke feil og reparere dem. Han var ikke stor karen da han reiste til Tyskland med rutebåt for å studere hvordan maskinene i Facit fabrikkene ble produsert. Han bodde hos en av sjefene og klarte seg utmerket selv om han ikke kunne et ord tysk. Han kunne kun godhetens språk, og det blir forstått av alle.
Han ble etter hvert leder av kontormaskinfilialer, men hans godhet ble grovt utnyttet av eierne. Ikke før han, på grunn av konkurser, startet for seg selv gikk det så mye bedre. I begynnelsen var det noen som forsøkte å radere ham ut av markedet, men da tok folk i markedet selv affære, og markedsførte ham med heftige annonser. ”Hvis noe går galt, slå i bor’e, eller ring til Tore!”
Tore forsto smilets betydning lenge før Janne Carlzon i SAS. Tore var i alle sammenhenger et eneste stort smil. Han kom med et smil, jobbet med et smil og gikk med et smil.
Da vi fikk problemer med snømåking, kom Tore med sin ”plog”, en moderne snøfreser. Og før vi har spist vår frokost er både veien inn og hele parkeringsplassen ryddet for snø. Flere har forstått å utfordre han på dette, og nå har han så mye snøfresing at han knapt får tid til å kjøre freseren hos seg selv.
Vi føler at dette kan bli i meste laget og foreslår betaling, men nei, slike bagateller tar han ikke betalt for. Det ødelegger lissom gleden hans.
Jeg har bestemt meg for å studere ”det gode mennesket”, og det går greit, for Tore bor rett nedi gata her. Han er født god og har fortsatt å være det gjennom hele livet.

ADVENT OG LUCIADAGEN

2011-12-07T11:11:00.002+01:00

Det var da jeg leste Charlotte Thaarups blogg, Tro og Håp, at minnene raste fram.
Vi, ved den Theologiska Skolan, Överås, det var både studenter og lærere, fulgte hvert år opp en vakker tradisjon; vi arrangerte Adventvesper.
Å feire advent var jeg slett ikke vant til, og ordet vesper var absolutt et fremmed ord. Likevel, ble jeg involvert i arrangementet. Fikk oppgaven å designe det trykte programmet. Nå ble jeg nødt til å sette meg inn i både feiringen av advent og hva ordet vesper sto for. Kunnskapen om begge deler har beriket meg.
Adventvesperen på Överås krevde masse forarbeide, for utenfor og inn i det store ”palasset” skulle det bare være levende lys. Innkjørselen og hele fasaden ble opplyst av fakler, og inne i hallene og kapellet var det massevis av levende lys, ja bare levende, hvite lys.
Jeg husker dette som en utrolig romantisk måte å feire føre juls tiden på. Folk fra hele byen ville være med på denne vesperen, som alltid ble arrangert en lørdag kveld. Programmet var overøst av masse sang og musikk, av lysprosesjon og tenning av adventslys. Det var en ære for prester å bli invitert til å tale under vesperen.
Som avslutning ble alle invitert ned i ”Munkkammer’n”, som var et stort kjellerrom med buet tak, lav takhøyde, med levende lys i nisjer, lampetter og på bordene. Kokken Märta sto for kaffen, som var kokt i en diger kopperkjele og som smakte aldeles fortreffelig. Hun hadde også bakt deilig hvetebrød og store smakfulle pepperkaker.
Jeg husker stemningen. Den har skrudd seg fast i mitt minne, og jeg kan huske at jeg likte alt jeg var med på.
Men midt i adventtiden, dvs. den 13. Desember ble Luciadagen feiret. Byens vakre unge piker, og helst med langt lyst hår hadde satt Överås på listen for et grytidlig besøk. Allerede første høsten fikk vi vite om dette besøket, og at vi måtte ha nyvaskede og strøkne pysjamaser, for gruppen kom helt inn i rommet. Det var forunderlig å våkne av at døren gled stille opp og at Lucia sto på terskelen med lys i håret, og etter henne fulgte hvitkledde jenter med gull i håret og gutter med lange spisse hatter og alle sang: ”Se på vår törskel står, hvitklädd med lys i hår—Santa Lucia. Noen skjenket kaffe, noen kom med Lussekatter og pepperkaker. Det var som himmelen hadde senket seg ned på jorden en liten morgentime. Dagen ble annerledes, den ble velsignet på sett og vis.
Jeg forsøkte å ta med meg disse verdifulle opplevelsene hjem til Norge, men det var neimen ikke lett å få nordmenn til å tenke nytt om hvordan førejulstiden kunne feires annerledes. Det nærmeste jeg kom en Luciafeiring var i Levanger. Her klarte jeg, ved hjelp av Levanger Avisa, å kåre byens første Lucia, som selvsagt var en av jentene i ungdomsgruppa i kirken vår.
Lucia besøkte aldershjemmene og sykehuset. Men på sykehuset ble jeg innkalt til overlegen og fortalt hvor skjødesløs jeg var som kunnen la Lucia gå gjennom korridorene med levende lys i håret. Jeg hadde jo lagt merke til en mann i hvit frakk som fulgte etter opptoget med ei sinkbøtte i handa. Det var den livredde overlegen som var i aktiv beredskap. Neste år fikk Lucia elektriske lys i håret, men det ble ikke på langt nær det samme.
Restene etter opplevelsen fra Sverige er at vi i vårt hjem under hele adventtiden tenner lys i adventstaken vår, og at Reidun baker lussekatter til den 13. I år får vi på Luciadagen besøk av Henriette og Andreas, og Kristina og kjæresten Jens. Og da er det bare elleve dager igjen til Julaften, som i år skal feires her i huset sammen med våre fire fra Lillehammer.
Fortsatt god adventtid.

ANDREASMESSEN

2011-11-30T12:53:00.000+01:00

Jeg ble vekket kl. 00.00 i natt av en melding som fortalte meg at nå var vi gått inn i det døgnet som på primstaven blir kalt Anedreasmessen.
Som mine lesere vet har jeg i mange år vært opptatt av å bruke disippelen Andreas som en samlende person for Andreasmessen, slik foreligger et nytt gudstjenesterituale til kirkebruk, og et bønneskapet som vi bruker i familieandakten i hjemmene.
Vi var en gruppe på fire eldre menn som jobbet med dette, men det vi ikke klarte var å få menighetene til å tenne på den nye liturgien. ”Den krevde for store ressurser” var alltid svaret.
Vår tanke var at de ressurser man ikke hadde i den aktive menigheten kunne man hente inn utenfra. Både korgrupper, sangere, instrumentalgrupper og dansegrupper elsker å opptre i kirken. Hvorfor ikke be dem om hjelp til å gjennomføre Andreasmessen?
Denne tanken virker fremmed for kirken som mener at det er den som skal hjelpe. Å be om hjelp er som en fallitterklæring og regne. Jeg mener det ligger store muligheter i at kirken selv ber om hjelp. Men det krever en del arbeid til koordinering.
Det som har skjedd er at man nå kutter opp liturgien og tar i bruk de forskjellige elementene. Dette er ikke ”å stjele”. Dette forteller oss at Andreasmessen har mange elementer som kan brukes. Og vi gleder oss hver gang de blir brukt. Men det hadde vært enda mer gledelig om man benyttet seg av hovedideen, nemlig å bygge bro mellom hjem og kirke, og mellom de eldre og de yngre i menigheten. Dessuten er de eldre en fantastisk forbønnsressurs for barna og de unge.
Her er en tilbakemelding fra en av våre ungdommer, 18 år som har fått melding om at dette er hans bønneuke hos oss: ”Det er godt å vite, jeg setter virkelig pris på det :). ” En annen, også 18 år, skrev: ”Tusen takk, bestefar ☺ det betyr mye!”
Jeg er blitt en gammel mann med dårlige bein, så det er ikke så mye jeg kan gjøre rent fysisk, men Andreasmessen har lært meg å be systematisk, og å være utholdende i bønnen. Vi ber selvsagt for mange flere, både barn og voksne, både friske og syke.
Til å begynne med var det bare om morgenen jeg ba slik. Nå ber jeg også på samme måte om kvelden før jeg går til sengs. Og setter jeg meg ned for å hvile litt midt på dagen, ja – så faller tankene mine i bønn. Jeg kan ikke si som min gamle venn Gerhard Berg: ”Du forstår, jeg er hekta på bønn!”, men jeg tror jeg er underveis.
I dag er det altså Andreasmesse. For lang tid tilbake var dagen aktuell. I Saltdalen området er den det fortsatt. Man kler seg ut og går Jul-Anders, banker på hos de rike og tigger mat, eller som nå – smågodt. Som du ser er den en klar parallell til Halloween.
I veldig overmodige stunder har jeg drømt om at Kirken skulle konkurrere ut Halloween ved å gi nytt liv til Jul-Anders. I stedet for å tigge skulle man gi noe til de gamle, en koselig barnesang, en danseoppvisning eller tilbud om å gå ærend. Så kunne man møtes i kirken til Andreasmesse. Jeg understreker at det er en gammel manns overmodige drøm.
Og med dette ønsker jeg dere alle en god adventtid.

EN KOSELIG, MEN TRAVEL WEEKEND

2011-11-23T11:32:00.000+01:00

Sist weekend var spesielt innholdsrik. På lørdag ettermiddag var vi i bursdagsselskap til min eldste niese, Jane, som fylte 65 år.
Hun er et rikt begavet menneske som brukte de første yrkesaktive årene av sitt liv til å lese korrektur i Vårt Land. En bekjent av meg i avisen oppfattet dette som sløsing med ressurser. Jane arvet interesse for blåseinstrumenter av sin far, og jobbet seg fram til en debut på Walthorn. Så fikk hun jobb i ukebladet Familien og har jobbet der helt fram til nå.
Bursdagen var koselig den, og noen taler fikk hun også. Tøffest var den som hennes nevø, Johannes på tretten år, holt for henne, den var full av gode poenger, og presentert med stor trygghet.
Vi kom tidlig hjem. Sent på kvelden fikk vi besøk av ¾ fra Lillehammergjengen. De hadde vært i Oslo. To på teater og en på ballett. Fjerdemann har kjærest og ville ikke være med. Vi benket oss rundt kjøkkenbordet, og på spørsmål fra junior serverte mor wienerpølser, som før i tida.
Junior hadde med en forsinket farsdagsgave, boken ”Babettes gjestebud”, som jeg startet opp å lese da alle hadde gått og lagt seg. Karen Blixen har her skrevet ned en helt fascinerende historie om den store kokken Babette fra Paris, som tryllet fram vin og retter så utsøkte at det snakkes om dem fortsatt.
Søndag ble det kaffe på sengen for damene, og ved peisen for oss herrene. Magnus , tullet inn i dyna si, ville sitte for seg selv å se TV. Det ble sen, men en utsøkt frokost med bestemors medisterkaker og eggerøre ala bestefar. Etter en tid ble besøket avsluttet med en kopp kaffe og boller og herlig jordbærsyltetøy. Før vi fikk sukk for oss hadde de satt seg i Jeepen og startet opp hjemturen.
Nå fikk vi gamle slappe av litt før vi tok av sted til Oslo, til Konserthuset, hvor Frelsesarmeen arrangerte sin årlige julekonsert. Det ble et artistspekket program som Blomster-Finn ledet oss gjennom. Jeg var imidlertid glad det ble satt sluttstrek, for ørene tålte ikke mer.
Det tok faktisk ikke mer enn en halv time før vi låste opp ytterdøra og var hjemme igjen. Nå laget fruen herlige snitter og varm sjokolade, og vi sank inn i siste rest av søndagsfreden.
Slik kan en weekend være. Ofte er den annerledes, og dirigert av hva mine ankler kan tåle.

LASTEBILEN

2011-11-22T10:25:00.002+01:00

Jeg hadde begynt min lærlingtid ved Strømmen Verksted da min nevø Rein, lærte å krabbe og gå. Jeg følte at jeg som skikkelig onkel burde gi ham en ordentlig gutteleke. Jeg bestemte meg for å lage en lastebil til ham, en ekte guttebil.
Jeg hadde et par spisepauser om dagen, så kunne jeg jobbe litt lenger, så tid skulle jeg nok få. Jeg tegnet først en modell etter en gammel og god lastebiltype, og startet arbeidet. Selve rammen var av solid tre. Hjulene ble dreid med mønster i dekkene. Bak laget jeg doble hjul. Så laget jeg styrhuset. Pleksiglass til styrerommet, både foran bak og på siden. Skjermene foran hamret jeg ut av aluminium, de fikk lykter med lys i. Lasteplanet kunne heves og senkes ved hjelp av en sveivordning, slike det var på lastebiler i min barndom. Baklemmen var til å åpne og lukke.
Selve bilen ble sprøytelakkert i den samme rødbrune fargen som var på jernbanevognene vi produserte. Alle detaljene ble malt på for hånd.
Jeg kan huske det tok veldig lang tid å få vidunderet ferdig. Kolleger fra de andre avdelingene la turen bortom arbeidsbenken min for å se på bilen. Det var nok en guttedrøm som ble vakt hos dem, som hos meg.
Selv om jeg hadde relativ god samvittighet, var det likevel noe som skurret. Materialet hadde jeg jo ”stjålet”, dvs. fra vrakhaugene. Men det ferdige produkt var jo like fint som jernbanevognene vi produserte, så fra den synsvinkel sett hadde jeg vel jukset litt. Problemet var å få bilen forbi vaktbua uten å bli sett.
Jeg fikk en glup idé. Jeg ville feste en langt fiskesnøre til bilen å trekke den etter meg. Som sagt, så gjort. Jeg gikk fra jobb i rett tid og ti meter etter meg kom lastebilen rullende. Kollegene mine så dette, men ikke vakta i bua, for jeg gikk tett innpå bua. Alle lo uforskammet høyt av opptrinnet, vakta også, men han visste ikke hvorfor han lo. Da jeg passerte porten halte jeg inn bilen, tok den under armen og satte nesa mot stasjonen for å ta toget hjem.
Nå skjedde det ikke noe annet enn at bilen og jeg fikk manges beundring under vegs, for slike biler var ikke å få kjøpt i butikker. Som du forstår skjedde dette før plastikk lekene invaderte butikkene.
Jeg fikk i meg maten faderlig fort, pakket inn bilen i et stort gråpapir, og trasket i veg til broren min. Det var ikke lange veien å gå, om lag fem minutter. Små karer på Reins alder la seg tidlig, og jeg håpet nå på at han ikke var kommet i senga. Det var han ikke. Han løp rundt i stua og var slett ikke trøtt. Jeg vinket ham til meg, men han var redd for å åpne pakken. Den kunne romme noe farlig. Storesøster åpnet pakka uten besvær og avdekket bilen.
I det øyeblikket som gutten forsto at den var til ham, skjedde det noe med ham som kan beskrives som et lite barnesjokk. Han sto som lammet. Han var fjetret. Han bare stirret på vidunderet. Han våknet ikke før jeg trillet bilen bort til ham å sa: Den er til deg! Men da våknet han til gangs og hev seg over bilen og sa høyt og tydelig: Min!
Jeg tenkte ikke så mye over det, men jeg undret meg litt over hvorfor det ble så taust om den fine lastebilen. Forsøkte jeg å spørre ble jeg straks avledet og penset inn på et annet spor. Jeg følte det som om bilen var et problem de helst ikke ville berøre. Men hvilket problem det var fikk jeg aldri greie på.
Det gikk mange år før jeg ble fortalt om bilens endelikt. Dagen etter at Rein fikk bilen, lekte han med den nede på veien. Der var både sand og grus han kunne kjøre. Uheldigvis tok han ikke med seg bilen da han ble ropt inn til formiddagsmat. En diger lastebil, omtrent av samme slaget, kom i skade for å rygge over den vakre, lille bilen til Rein, og knuste den til pinneved. Den ble totalvrak og kunne ikke repareres.
Rein glemte aldri lastebilen sin. Kanskje ble den motivet som førte ham inn i bilbransjen? Han fikk, før han var tretti, sitt eget bilfirma.

HOS FRISØREN

2011-11-16T13:15:00.001+01:00

Frisøren jeg har brukt noen år, har sjappa si like borti gata her. Han kjenner meg godt, og er en smilende og blid innvandrer med blank isse og en kullsort hårkrans. Han ser eldre ut enn det han er. Jeg var hans første kunde i dag og han smilte da jeg kom:
- Du vil ha kaffe?
- Ja takk, gjerne.
Han fylte to pappkrus halvfulle og viste meg inn til stolen. Jeg trodde han hadde tid til en liten prat før han startet, men nei – han ville begynne med én gang. I dag var han interessert i hva jeg hadde jobbet med, og jeg forsøkte å forklare ham at jeg hadde arbeidet som familieterapeut, men det fikk ingen bjeller til å ringe hos ham. Han ville vite mer eksakt. Jeg forsøkte å forklare ham at jeg arbeidet med ektepar og familier med problemer.
- Hva problemer?
Jeg forsøkte å fortelle ham at det ofte var snakk om ubalanse i maktforholdet.
- Ingen problem. Mannen vet alt. Kvinnen vet ingen ting. Mannen bestemme. Hun like sitte inne, se på TV, lage mat. Kan ikke noe annet. Kanskje litt mer.
Jeg forteller ham at her i landet går jenter og gutter i samme skole, senere i samme høyskole, og når de er ferdig utdannet vet de like meget. Kvinnen vil ikke underordne seg mannen. Mann og kvinne er like ansvarlige.
- Ikke sånn i mitt land Mannen tjene penger. Ikke kvinnen. Mannen gi kvinnen penger til mat og klær. Hun være glad.
I Norge tjener begge to penger. De hjelper hverandre med å betale for hus og hjem, mat og klær og alt annet.
- Det går ikke. Kvinner ikke kan lese og skrive, bare se på TV. Mannen er sjefen, ordne alt.
- Min kone har lenge bedt meg om å klippe håret og stusse skjegget. Nå blir hun nok glad når jeg kommer hem.
- Hva? Hun fortelle deg når du klippe deg?
- Ja, men jeg sa at det var jeg som eide håret.
- Ha, ha morsom du! Du gammel mann. Har vondt i kroppen? Alle problemer med kroppen. Blir født, siden bare problemer. Dør, og så ikke problemer mer.
- Tror du på Paradis?
- Ja, jeg tror på Paradis, men jeg ikke sånn kristen muslim. Ikke be. Ikke gå til Mekka. Jeg tro på Gud. Gud vil gode mennesker. Gå til Mekka, stjele fra min bror, Gud ikke like det. Snill mot alle. Gud like det. Jeg klippe pent. Det viktig. Ikke penger. Jeg like deg. Du like meg. Vi brødre. Gud like det!
- Jeg liker deg. Jeg prøver å være god og snill. Jeg ber til Gud og tror at Gud liker det.
- Sånn ikke jeg. Jeg ikke be. Gud like meg likevel.
- Du har en snill Gud Lorin. Men jeg har stor glede av å be. For meg er det ingen tvang. Når jeg ber føler jeg at Gud kommer meg veldig nær, og det gjør meg glad.
- Vi brødre likevel. Ikke sant?
- Jo, vi er brødre, og du klipper meg så fint.
- Det jeg liker høre.
Så spør han meg på hvilken side jeg skal ha skillen. Jeg forteller ham det. Så spør jeg ham på hvilken side han har skillen. Da smiler han bredt og svarer:
- Ikke mitt problem. Jeg skill over hele hode. Du drikke opp kaffen din.
Han stusser skjegget mitt, trimmer øyebrynene og fjerner litt hår i ørene. Så blåser han, med føneren sin, meg ren for hår på klærne og sier:
- Ferdig. Hva sier du?
Jeg setter på meg brillen og høreapparatet, ser meg i speilet og sier at jeg er svært tilfreds og at han er en dyktig frisør. Dette liker han å høre. Men, legger jeg til, hvis en kunde ikke er tilfreds kan du huske at misfornøyde kunder får håret tilbake.
- Ha, ha! Du morsom. Den jeg ikke glemme aldri!
Jeg går til skranken for å betale. Leverer 300,- kroner. Han gir meg 50.- kroner tilbake og teller opp mynt, for det hele skulle ikke koste mer enn 220,- kroner. Jeg tar femtilappen og sier det er OK. Han strekker fram hånda og bukker dypt.
- Takk, takk skal du ha. Kommer du en gang til før Jul?
- Det tror jeg nok, for kona mi vil helst jeg skal være pen på håret i julehelgen.
- Du eie ditt hår, sier han og smiler.
Det er kommet tre kunder til i sjappa. Jeg tror han har en god forretning. Alle liker ham og han gjør et fint arbeid, og så er han svært rimelig, og ikke bare for pensjonister.

STATUS PRESENS

2011-11-05T17:24:00.002+01:00

Dette uttrykket lærte jeg allerede i min første terapeut tid. Jeg måtte kunne beskrive pasienten(es) situasjon her og nå. Jeg kan huske med stolthet tilbake på alle morgenmøtene jeg var med på som sykehusprest. Det som sitter spikret fast i meg er at avdelingssykepleierne rapporterte fra sine avdelinger om pasientenes ”status presens”. Og dette ble gjort med stor omtanke, og ble møtt med stor respekt og faglig tilbakemelding. Det som imponerte meg aller mest var overlegens evne til å huske alle pasientene, og det var faktisk opp i mot hundre i de tre avdelingene.
Det er klart denne omsorgen gjorde sterkt inntrykk på meg. Uttrykket ”Hvordan har du det?” ble med dette så mye mer realistisk. Man spurte jo faktisk etter den annens ”status presens”. Amerikanerne har gjort uttrykket til en alminnelig hilsen: ”How are you?” og svaret man forventer er ”Fine, thank you. How are you?” ”I am fine, thank you”.. Men når jeg spør: ”Hvordan har du det?” så føler jeg nok at jeg blir svært nærgående. Nå har jeg snudd litt på uttrykket og spør: ”Har du det bara, eller?” Og oftere enn før får jeg vite ”status presens”.
Nå er det ikke slik at jeg er motivert og utrustet til å hjelpe folk som bekjenner at det ikke står så bra til. Men når noen bekjenner at de har det ikke så bra, så spør jeg gjerne: ”Har du noe imot at jeg tar deg med i min morgenbønn?” Det har ikke hendt til denne dag at noen har takket nei til dette. Men forbønns listen kan bli så lang at jeg noen ganger plutselig glemmer navn.
Min kona, som alltid er med på disse morgenbønne kan noen ganger si litt spøkefullt: ”Jeg tror du har litt tvang, David”. Svaret er at jeg har nok det, særlig når det gjelder å huske navnene på dem jeg har lovet å be for. Og for å huske dem må jeg dele dem inn i ulike grupperinger, som hjelper meg å huske dem alle. Og når jeg ber går jeg fra gruppe til gruppe, og alltid i samme orden og rekkefølge. Det store spørsmål blir alltid: Når skal jeg slutte? Hvem skal jeg stryke av listen, som bare øker og øker, og hvorfor?
For mange år siden spurte menighetsdiakonen vår om vi ville være med i en bønnetjeneste for dem som var døpt i menigheten, men som vi ellers ikke hadde noen kontakt med. Vi svarte ja, og fikk utdelt et navn. Denne personen vi fikk har vi bedt for daglig i alle fall i ti år, men jeg tror ikke menighetsdiakonen er spesielt opptatt av denne bønnetjenesten lenger. Men gutten har kommet oss svært nær, og vi følger hans utvikling fra vårt ståsted. Vi syns han har skikket seg bra, og det takker vi Gud for.
Men nå var det ”status presens” jeg ville skrive om. Det hender, og ikke så sjelden, at noen spør meg: ”Hvordan har du det?” Noen ganger lurer jeg på om jeg skal fortelle dem det, eller bare takke høflig for omtanken. Men nå skal jeg fortelle det til mine bloggvenner, for det er ganske enkelt: Når jeg sitter føler jeg meg i topp form. Alt fungerer som det skal. Alle kontroller hos legen understreker dette. Det er når jeg reiser meg at ikke alt er som det var før. Føttene, selve det fysiske fundamentet, reagerer ikke som før. Jeg har fått en diagnose for dette: ”Nevropati”. Problemet har manifestert seg fra anklene og ned.
Det mangler ikke på gode råd om å trene. ”Du må gå deg en tur hver dag!” sier de. Men følger jeg dette velmente rådet må jeg regne med kraftige ødemer i føttene i flere timer etterpå. Og akkurat det føler jeg ikke behov for. Men gå skulle jeg gjerne. I mine yngre år var jeg hva jeg kan kalle en ”lyst ganger”. Jeg hadde faktisk stor glede av å gå, og i en motbakker økte jeg ofte farten.
Jeg pleier av og til å skryte litt av at jeg en dag gikk ca 70 km (jeg har aldri målt distansen nøyaktig). Jeg gikk fra min kjæreste på Strømmen til Nerdrum, hvor jeg bodde. Det er i alle fall en distanse på 12 – 13 km. Jeg pakket baggen min og la i veg opp til bussholdeplassen, og det var ca 3 km. Jeg kom for sent. Bussen reiste fra meg. Da la jeg i veg mot Havnås leiren, en strekning på i alle fall 50 km. Jeg kom fram etter kveldsmaten. Gutta arrangerte en fotballkamp, og da de fikk vite at jeg var tilbake i leiren, tvang de meg ut på banen. Det var det klokeste jeg kunne være med på. Nå ble stive muskler myket opp. Jeg var verken støl, eller hadde andre plager, dagen etterpå.
I dag snakket jeg med sønnen min, som er fysioterapeut, om disse plagene. Hva kunne jeg gjøre når å gå ga så mange ubehageligheter? Du skule hatt en tredemølle i taket , svarte han. Ideen var glimrende. Vi visste bare ikke hvordan en slik skulle konstrueres. Som kompensasjon for dårlige føtter er forslagene mange. Hva med en rullator, en rullestol (finnes også motoriserte, endog med kupe). Problemet er at jeg føler meg alt for frisk til slike hjelpemidler. Kanskje er jeg bare forfengelig?
Status presens? Alt over anklene er i utmerket stand, og det er i alle fall mye å takke for.

Omskriving.

2011-10-13T17:17:00.000+02:00

Jeg har sikkert fortalt at jeg fikk mitt siste bokmanus refusert. Og med det stoppet målrettet skriving. Jeg ble ikke overrasket, for jeg sendte inn et råutkast til forleggeren min som han skulle lese å gi meg tilbakemelding på. I stedet sendte han det til en særdeles kompetent konsulent, som altså vendte tommelen ned. Jeg følte jeg ble tatt på sengen. Det var så utrolig mye jeg ville forandret før en konsulent fikk lese manuskriptet.
Nå, etter minst fem år, har jeg hentet det fram igjen, lest det på nytt, og selv refusert det, i den form det forelå. Men, og det er interessant, jeg har funnet historien så brukbar at jeg har gjennomført første omskriving. Jeg startet med å fjerne mer enn femti sider. Det vil si hele slutten, som faktisk ikke hørte hjemme i historien jeg ville fortelle. Og så har jeg finpusset språket, noe jeg sikkert må gjøre om og om igjen.
Handlingen er utrolig enkel. Jeg forteller om en fottur jeg hadde på Grand Canaria. Kona mi og vennene våre ville kose seg på stranden, men jeg har aldri helt fått strand liv under huden. I stedet utrustet jeg meg med en plastpose som jeg hadde ei flaske vann i, et fotoapparat og en frukt. Jeg ville følge det uttørkede elveleiet fra byen og så langt opp i fjellet jeg kunne.
Manuskriptet handler om denne turen og alle de tankene jeg balet med under veis. Turen ble avsluttet i ruinene av en spansk finka. Jeg sitter på en lang flat stein og opplever en sansekonvertering. Ruinene blir brått et levende miljø med mennesker og dyr. Og jeg ser en gammel mann komme stabbende opp til plassen der jeg sitter og ber om å få lå seg ned ved siden av meg.
Det finnes nok en rasjonell forklaring på dette. Det var varmt. Jeg var sliten. Og jeg hadde hele tiden vært svært tankeopptatt. Jeg skal ikke røpe her hvem den gamle mannen var, eller hva vi pratet om, men jeg fikk en tankevekker som hang igjen i meg på turen hjemover, og etter jeg kom tilbake til hotellet. Egentlig henger den i meg ennå, og særlig når jeg tenker på at jeg ikke har guts til å male lenger.
Nå lurer jeg på om det er klokt av meg å sende en søknad til NFF (Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforbund) om et lite stipendium til en profesjonell gjennomskriving av manuskriptet. Jeg har vært medlem i mange år, men aldri utnyttet de fordeler det er å være medlem. Det er lissom ikke meg dette. Man vil klare seg sjøl, lissom.

Ja, nå skriver jeg litt igjen---.

2011-10-08T11:02:00.001+02:00

Jeg har begynt å skrive igjen. Det går ikke fort. Men så klarer jeg ikke en så lang arbeidsdag som jeg håpet på, heller.
Jeg tenkte jeg ville klare fem timer pr. dag, men det var for optimistisk. Jeg blir vanligvis så sliten etter to til tre timer at jeg må hvile. Og dette forstår jeg ikke helt. Jeg sitter jo bare, rett opp og ned, og hamrer med to fingre løst på et tastatur. Altså ingen fysisk overbelastning. Det som er slitsomt må vel være å leve seg inn i stoffet jeg skriver om
For å gjøre skrivingen litt enklere har jeg tatt fram et gammelt manus, som egentlig ble refusert i sin tid. Det handler om en vandring i et ganske grått og livløst terren. Jeg går for å få klarhet i tankene, men jeg støter på små og tilsynelatende ubetydelig elementer som setter i gang forskjellige tankerekker, og disse oppleves ikke ubetydelige.
Tankerekkene er i prinsippet erindringer. Jeg prøver ikke å skrive dem ned så kort og objektivt som mulig, men på en måte som gjør dem til narratives i en lengre historie. Disse narratives kommer derfor ikke i kronologisk følge. De dikteres av hva jeg opplever under vandringen.
Vandringen har skjedd i virkeligheten. Jeg forlot kona mi og vennene våre, som hadde planlagt en lang dag på stranden, noe som aldri har vært min grei, og gav meg av sted på en lengre fottur opp mot fjellene.
Jeg gikk i et uttørket elveleie et langt stykke, helt til jeg fulgte en godt opptråkket sti så langt det var mulig, for så å gå videre oppover mot fjellene, mellom tørre kjerr og på steinete underlag. Jeg hadde kamera med meg, men tok ingen bilder. Jeg hadde ikke mat med meg, bare ei flaske vann med nippelkork, som jeg av og til vætet tungen med.
Når jeg nå forsøker å gjengi opplevelsene, og spesielt det rike tankelivet, så legger jeg faktisk også merke til at jeg berøres av den fysiske anstrengelsen det var å gå, selv om den ikke var så stor, den gang dette hendte.
Jeg skriver altså, og det føles bra. Hva det blir til aner jeg ikke. Jeg vet heller ikke om jeg tør presentere stoffet for en forlegger. I så fall vil jeg først , privat, sette konsulenter på det. En refusjon er en tøff sak, særlig når den kommer helt uventet. Da skaper den en hemmende lav selvfølelse.
Ja, det var bare det jeg ville skrive om denne gang. Jeg skriver, altså er jeg.

OPPBRUDD

2011-09-20T10:57:00.002+02:00

Hun har fulgt meg i alle år. Det har ikke alltid vært klokt, for mye gikk galt. En ting er å ha drømmer og visjoner, noe helt annet å få andre med på å realisere dem. Der har jeg ikke vært flink nok. Derfor har vi bitt i det sure eple noen ganger. Mine feilvurderinger har ikke gått ut over andre enn meg selv, og så min kone da, og til en viss grad barna.
Da vi satt på ei ”berghylle” mellom Lyngdal og Farsund og så at planene våre gikk i vasken, sammen med hundrevis av andres, under det store økonomiske krakket i slutten av åttiåra, resignerte jeg og sa: Nå bestemmer du, Reidun, og jeg skal følge deg og gjøre det beste jeg makter ut av situasjonen.
Vi hadde moret oss med replikken: ”Hvis en av oss dør, så flytter jeg til Rælingen” Ingen av oss døde, men vi flyttet til Rælingen, til en liten leilighet på 65 m2. Denne satte Reidun i stand på en suveren måte, og vi kom til å trives der. Med dette som utgangspunkt søkte vi etter en ennå bedre sted å bo, og jeg etter et kontor jeg kunne jobbe ut fra.
Vi fant kontoret først. Det lå midt i Lillestrøm og hadde plass nok til meg og min venn Harald Larsen, på den tiden han var tilsynsmann. Herfra vokst mitt arbeid og spredte seg over hele landet. Etter mye leiting fant vi fram til Lundsalleen 16, et hus som på avstand så shabby ut, men som ved nærmere ettersyn viste seg å være et kvalitetshus. Vi slo til og startet umiddelbart oppussingsarbeidet.
Nå flyttet jeg kontoret hjem, for her var plass nok. Vi var to ansatt i firma. Min kone med ansvar for den daglige drift, og jeg for alle konsulentoppdragene. Det gikk oss særdeles godt, men oppdragene var spredt over hele landet, så Reidun fikk etter hvert et alt for stort ansvar for å holde virksomheten sammen, i tillegg til at hun hadde høye krav for hus og hage.
Alt gikk utmerket. Jeg hadde til og med fått satt opp et herlig atelier på eiendommen, med tanke på pensjonstiden – som skulle brukes til billedkunst og forfatterarbeid. Også dette fungerte utmerket helt til sykdommen innhentet meg og slo meg ned. I mer enn fem år har jeg vært kraftløs og udugelig, selv til maling og skriving. Flere og større byrder er blitt lagt på Reiduns skuldre. Hun har stått på fra morgen til kveld, og alltid med et smil om munnen. Jeg brukte i sin tid ca en time på å klippe plenen, Reidun klipper den på 45 minutter.
Man kan ikke smile seg gjennom alle slags belastninger. Det kommer en dag hvor kreftene ikke strekker til. Og den dagen er kommet. Hun ønsker en enklere hverdag og vil flytte. Jeg har kommet fram til at hvis hun vil, så flytter jeg med. Når jeg ikke lenger kan male og skrive har jeg ikke brukt for et stort og krevende atelier. Konklusjonen min er enkel: Reidun vil flytte, og jeg har lovet å følge med. Og det skal jeg gjøre uten sutring og klage.
Å si farvel til ”Vertshuset De Gamle Gleder” er som å skille seg fra noe man har elsket lenge. Kjærligheten sier Ja! – men i mitt lange liv har jeg lært at den også kan si Nei! Ingen må forvente at jeg skal hate mitt gamle hjem for å kunne elske mitt nye. Jeg vil elske dem begge, men må forlate det ene til fordel for det andre.
Vi har lagt inn et bud på en leilighet vi begge gjerne ville flytte inn i, men budene steg raskt over den grensen vi hadde satt, og dermed var det slutt på fantasiene om det stedet. Nå tråler vi annonser for å finne et nytt prosjekt. Vi har et i tankene, men det ligger et par år fram i tiden. Der gjelder regelen ”først til mølla”. Her er det ikke bud over bud, som vi rett og slett ikke orker å belaste oss med. Prospektene ser herlige ut, men hva som kommer ut av dem vet vi ennå ikke.
Men dette vet vi: Det er oppbrudd i tanker og følelsesliv nå. Og dette for mist femtende gang i vårt lange samliv, men det er mer enn tjue år siden sist.
Lagt inn av David Kvebæk kl. 01:54
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar

VALID ELLER INVALID?

2011-09-10T09:53:00.001+02:00

Jeg har velmenende venner som sier jeg burde skaffe meg en motorisert rullestol. De finnes endog med tak!!Når sant skal sies har jeg ennå ikke vurdert en helt alminnelig rullestol en gang. Visst er jeg dårlig til beins. Blir trett etter å ha gått et par hundre meter. Men det er én ting, smertene i føttene som kommer etterpå er en helt annen ting. Senest i dag ble jeg forespeilet hvor kjekt det ville være med et slik rullende fenomen. ”Du kan faktisk kjøre inn i butikker og slikt med den, og så kan du komme deg ut – både hit og dit”.Det er jo hyggelig at så mange vet hva som vil glede og hjelpe meg, og som har ideer på mine vegne. Men saken er den at jeg aldri har klaget på min skjebne. Kona mi har bekreftet dette så sent som i dag.Sannet er at jeg er uendelig takknemlig til Gud for et langt og innholdsrikt liv. Hva skulle jeg klage over? Jo det var en periode i mitt liv at jeg klaget over kirken som hindret meg å realisere ”Samlivssenteret”. Men nå når jeg ser meg tilbake har Gud vist meg en annen vei, en vei som jeg overhode ikke hadde forutsetninger til å peile ut, eller forstå. Da jeg satte punktum og pensjonerte meg i 2000 hadde jeg samlet opp en oppdragsmasse på nær 1000 oppdrag, og de fleste handlet om samliv. Ikke først om samlivet mellom kvinne og mann i ekteskapet, eller foreldre og barn i familien, men om samlivet på arbeidsplassen. Men den kunnskapen jeg formidlet kunne både ledere og arbeidere ta med seg hjem og bruke i ekteskapet og familien. Rent medisinsk sett er jeg vel invalid, men jeg opplever meg ikke som det. Når jeg sitter i min godstol føler jeg meg så frisk og sprek som aldri før. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg burde meldt meg på til idrettsstevner for seniorer. Realismen kommer til meg med det samme jeg reiser meg: Hvordan i all verden skal jeg klare å komme meg ut til kasteringen, eller fram til satsplanken i lengdesprang? Når folk mener jeg bør ”komme meg ut i det fine været!”, vel så vet de ikke at det er lenge siden solen var god for min nakne hud. Det skal mindre enn fem minutters opphold i solen før den brenner meg skikkelig. Nå er skyggen min gode venn. Jeg klager ikke over mangel på sol på kroppen. Jeg har fått min dose. Tenk bare på de fem somrene jeg var tømmerfløter. Jeg var så brun at mine venner kjente meg ikke igjen på gaten. Jeg tror jeg er den eneste her på Østlandet som kan si: ”Jeg har hatt en strålende sommer”. Jeg har ingen spesiell interesse av å se på værmeldingen på TV heller. Jeg slår ikke engang opp paraplyen selv om det striregner, når jeg går ut for å hente morgenavisene. Skjorta tørker raskt på kroppen. Jeg ber sjelden om å bli frisk. Jeg har det godt. Men det skjærer meg i hjerte hver gang min kjære Reidun klipper plenen, selv om hun gjør det med et smil, og raskere enn jeg noen gang har klart det. Får heller servere en kopp tea og noe å bite i. Hun elsker å kose seg på terrassen etter dagens dont. Nå har hun sagt at hun vil flytte, og hvis hun vil, så flytter jeg med henne. Et liv uten valide Reidun vil i alle fall gjort meg meget invalid.

Å VILLE OG VÅGE

2011-09-08T10:20:00.001+02:00

Å VILLE OG VÅGEJeg sitter med en helt fersk Roness bok i hendene. Den har den talende tittelen ”Å ville og våge”. På forsiden er det et foto av en aldrende mann, selv de mørke øyenbrynene som karakteriserte ham før, er nå grå, men smilet er det samme, litt lurt og litt fandenivoldsk. Jeg kjenner ham igjen, både på bilde og i tittel. Jeg har kjent ham siden 1969. Jeg var sykehusprest, og Atle var assistentlege ved Modum Bads Nervesanatorium. Han flyttet inn i ett av ”småhusene” med sin skjønne kone Eli, og to herlige sønner, Stein og Dag.Han ville meget, den unge bergenseren, og han var en vågal fyr. Ved siden av jobben i sykehuset, som grep ham fullstedig, ville han leve et aktivt familieliv. Noe vi hadde gleden av, for forbindelsen mellom våre to familier ble raskt etablert og var svært intens. Likevel måtte han sparke fotball. Noe han fikk rikelig anledning til for på sykehusområde var det en deilig liten bane med målstenger og det hele. Gjett om han utfoldet seg! Han var som en virvelvind der ute på banen, og hans skudd var om ikke alltid presise, så knallharde. Han slakket aldri på kravene, han spilte alltid for fullt og for å vinne.I boken jeg har mellom hendene leser jeg om en mann jeg kjenner. Både det biografiske stoffet og det faglige er i grunnen gammelt nytt for meg. Vi har snakket om alt, bortsett fra de månedene han var dekksgutt og jungmann og seilte helt til Amerika. Da jeg leste om dette fikk jeg en bedre forståelse for at han så raskt takket ja til å vikariere som sjømannsprest i New Orleons og Los Angeles. Det er jo ikke mer enn ett år siden han ble ordinert til prest i Den Norske Kirke.Atle tok etter en tid med seg familien og flyttet fra ”Modum”, men etter noen år kom han tilbake med brask og bram, og da var han blitt direktør og overlege ved sykehuset, og Gordons arvtager. En klok sjelesørger anbefalte ham, da han dro, at han ikke skulle forsøke å være Gordon den 2. men Atle den 1. Og slik ble det også. Ingen kunne fortsette i Gordons spor. Det ville bli alt for krevende fra første steg. Men Atle fant sin stil. Han ville ha oversikt over alt som foregikk og være involvert i det meste. Det ble ikke lett, for Gordon hadde samlet rundt seg en flokk dugelige personer som han hadde gitt stor frihet. Å få friheten begrenset til fordel for den nye lederens behov for oversikt, bød på mange problemer. Men Atle holt seg til avtalen og hadde sitt på det tørre hver gang han sa sin mening.Han skriver ikke så meget om disse problemene. Han velger å være åpen om barndommens og ungdommens eskapader. En gang resulterte det i utvisning fra skolen et par uker. Men i boka røper han at han ikke har så lett for å være følelsesmessig åpen. Atle er en rasjonell psykologisk type, som har en eventyrlig evne til å konsentrere seg. Han holder fast på fokus, samme hva som skjer. Dette førte til at han fikk både en medisinsk og en teologisk embetseksamen med få års mellomrom.Helt fra ungdommen av slet han mellom de to disipliner, lege eller prest. Han valgt legeyrket og spesialiserte seg i psykiatri, som er legeyrkets sjelesorg. Her har han gjennomført utallig psykoterapier. Han fikk sin doktorgrad på et materiale han skaffet seg under tiden som militærlege. Hans veiledere forespeilet ham en akademisk karriere, men Atle ønsket å jobbe med pasienter. Etter hvert ble han professor og fikk både undervisningsoppgaver, veiledning assistentleger, men også forskningsoppgaver. Han har en usedvanlig stor arbeidskapasitet.Da han ble pensjonist var det igjen så mye guts igjen i ham at han fikk tanker om å la seg ordinere til prest. Etter en tids utspørring av venner, og ikke minst prestevenner, tok han en dag beslutningen om å starte opp med praktikum studier. De ansvarlige på Menighetsfakultetet mente det kun var nødvendig å avlegge eksamen i kirkerett og liturgi. Og Atle kastet seg ut i studiet med ungdommens glød og besto prøvene med glans. Og så ble han ordinert i Biskopshavn kirke.Hans problem nå var av Ole Bromm karakter. Han ville ha pasienter i behandling, og samtidig forrette kirkelige handlinger, og tenkte vel at det ene må ikke gå ut over det andre. Kirken hadde utfordringer nok, og pasienter var det alltid tilgang på. Dessuten elsket han å holde foredrag med temaer i skjæringspunktet mellom sjelesorg og psykoterapi.Slik som stoa er vil nok Atle være i virksomhet i uoverskuelig framtid. Hans oppgave vil være å følge de råd han skriver om i bøkene sine, også denne siste, om å kjenne sine grenser og ta hensyn til dem, og at det finnes et fornuftig ”nei!” til nye utfordringer. Han har tidligere ”møtt veggen”. Han bør slippe å møte den igjen. Hytta på Reimegrend og den ved Brevikfjorden vil nok hjelpe ham i balansen mellom arbeid og hvile. Dessuten er han bestefar blitt! Og disse smårollingene tar ikke hensyn til bestefars yrkesplaner.Dette er Atles attende bok. En spesiell bok i grenselandet mellom selvbiografi og fagbok. Atle har villet meget, men sannelig har han også våget meget. Han kan ikke stå stille. Atles liv har vært arbeid. Atles arbeid har vært hans liv. Og slik vil det nok være så lenge helsa holder. ”Å ville og våge” er en presis overskrift over hans liv og arbeid.

KOM LA OSS LAGE REGNBUER

2011-08-16T15:55:00.000+02:00

”Nå er det lenge siden vi laget en regnbue, Gud?” sa Jesus. ”Ja, kom la oss lage en i dag”, svarte Gud. Det er slik de snakker i himmelen mamma, sa Hege da hun var fem år. Moren svarte at hun ikke visste med sikkerhet hvordan de snakket sammen. ”Jo da, det er slik de snakker sammen!” svarte jentungen.
Som barn laget vi selv regnbuer. Vi sto med ansiktet vendt mot sola og slo med en kjepp i vannet så vannet sprutet. Og der i spruten så vi regnbuen. Likevel var vi fascinert av de digre buene som ble spendt over landskapet en bygeværs dag.
Da vi kom bilende over Liertoppen mot Asker sto to digre regnbuer over himmelen presis der ei gangbru var bygd over Europaveien. På brua var det malt en bue i regnbuens farger. De tre buene syntes ha det samme sentrum. Da så vi den store forskjellen. Selv ikke våre store mestere har klart å male en regnbue så fargesterk og lett og luftig som dem vi ser på himmelen når solen synker.
Hjemme hos oss har to spesielle bønneseremonier. En felles ved frokostbordet med foto av ukens bønnebarn i Andreasskapet. Og en individuell ved leggetid. Det er utrolig mange navn som blir nevnt under disse bønnene, for det er mange vi er spurt om å be for. Disse bønnene er rituelle, for vi ønsker å nevne alle med navn. Men noen ganger lurer vi på om Gud gidder å høre på oss. Noen ganger tenker vi på hvordan han kan mota en evig strøm av bønner fra folk over hele jorden, for så å sende svar tilbake til alle. Selv ikke de mest moderne datamaskiner er i stand til å behandle en liten brøkdel av alle disse informasjonene.
Til tross for at jeg burde vite bedre, hekter jeg meg opp i de tekniske problemene. Men saken er jo ganske enkel: Gud er Ånd. Det er jeg også. Guds Ånd bor i meg, og min ånd bor i meg. Det er koblingen mellom disse to som lager bønner. Når jeg tror at Gud kanskje blir trett av alle mine faste bønnelister, så er det nok ikke slik. Det er jeg som går trett, går trett av å nevne med navn alle disse jeg ber for, om og om igjen.
I gode stunder er det helt annerledes. Da er det som om Guds Ånd og min omslutter den personen jeg ber for. Vedkommende person blir plassert i et kraftfelt. Det føles godt og meget motiverende.
Jo visst lager Gud regnbuer. Det kan jeg også, men selvfølgeig ut fra de samme fysiske betingelser. Gud kan, sammen med meg, omslutte ethvert menneske jeg ber for med sin sterke Ånd, en ånd som lik regnbuen strekker seg fra Gud til meg med bønnepersonen i sirkelens sentrum.
Kom, la oss lage regnbuer. Store og fargerike.

FOTOGRAFIER ER SOM STØRKNET HUKOMMELSE

2011-08-10T13:44:00.001+02:00

Jeg ville ikke husket meget fra min 75 års dag om det ikke hadde vært for min svigerdatter, den meget kreative Kristin. Hun laget en aldeles nydelig fotobok fra den dagen, som jeg fikk i julepresent. Nå kan jeg ta den fram, titte på bildene som hjelper meg til å huske. At jeg har glemt det som forgikk skyldes ikke noe annet enn at sykdommen hadde slått meg helt ut. Men bildene er som størknet hukommelse, og til stor glede for meg.
I morgen fyller jeg 78 år. Det skal ikke markeres på noen annen måte enn ved at våre gode venner gjennom mange år kommer på besøk. I dag er Reidun i full gang med å forberede besøket. Maten må nemlig være glutenfri, og det vet Reidun å ta på ramme alvor. Vi har en datter som har samme problemet, så det er alltid noe mat i fryseren som er glutenfri. Det har hendt meg (én gang) at jeg har kommet i skade for å bruke hvetemel i jevningen, men det skal aldri skje flere ganger når vi har søliakigjester på besøk.
78 år er en høy alder. Det må jeg erkjenne. For mange er det likevel ingen høy alder. Her om dagen sto det i lokalavisen vår om en mann som debuterte som forfatter 80 år gammel, og som alt hadde planene klare til en ny bok. Jeg innrømmer at han har inspirert meg. Jeg har så utrolig mye å skrive om. Det er i grunn farlig, for når store mengder stoff presser på får man dårlig tid, og da blir det vanskelig å arbeide målbevisst og systematisk.
Nå er i grunnen bare nevropatien i føttene som er en hemsko. Men det skulle ikke bety noe når jeg likevel sitter i en stol og hakker på et tastatur. Jeg må røpe at jeg allerede har skrevet en del, men her om dagen forsvant ca 25 sider sporløst. Jeg tror de må ligge på maskinen et sted, men jeg har leitet og leitet uten å finne det.
Det er ingen biografi jeg skriver på. Tror nemlig ingen har spesiell interesse av å bli orientert om mine biografiske data. Jeg skriver narratives, etter min sønn, psykomotorikerens, utfordring. Det var egentlig en klok utfordring, for nå kan jeg skrive historier om utrolig mange ting som jeg tror enhver kan være interessert i å lese. Jeg har faktisk levd et ganske variert og spennende liv, og historiene sitter fortsatt ganske løst i erindringen, og uten fotobok.
Om jeg ikke kan huske meget fra min 75 års dag, så kan jeg huske utrolig mange spennende historier fra min tid som elektriker, tømmerfløter, prest , familieterapeut og næringslivskonsulent. Det store og krevende arbeidet ligger ikke i å fortelle disse historiene, men å gi dem et språk som løfter dem fram i lyset på en litterær måte.
Jeg har tenkt: Når Roland Barthes kan skrive en meget leseverdig bok om sorgen etter sin mors død, da burde også jeg kunne skrive leseverdig om et utrag av mine mange historier. Mitt liv og min tenkning er blant annet formet av disse historiene. De er min egentlige biografi.
Nå håper jeg imidlertid jeg finner manuset jeg mistet. Det representerer mange dagers arbeid. Kanskje får jeg hjelp av min venn hivs hjerne er mye mer datalogisk enn min.

”IKKE GJØR NOE!”

2011-08-01T17:50:00.002+02:00

Dagene etter den grusomme hendelsen i Oslo og på Utøya oppholt vi oss i vår sønns hytte på Tverdalsøya ved Bota. Det vakre Sørlandet omsluttet oss med sol, sjø og sommervind. Vi var lykkelige. Det vil si: Vi levde i en lykkelig ramme, men grunntonen var sorg og fortvilelse. Kunne vi leve så godt når så mange hadde det så vondt? Burde vi ikke kledd oss i sekk og aske og pine oss selv?
Vi var ikke rike på ord disse dagene. Avisene og radioen var fulle av ord om de grusomme hendelsene, utført av en eneste mann. Tenk om det hadde vært ti som hadde fulgt det samme mønster? Tanken er vanvittig. Men heldig vis var det kun én. Det kunne ikke vært flere, for dette var en demonisk handling.
Det skremmende er at dette djevelske mørke finnes i oss alle. Men det hører med til det sundt menneskelige å holde det i sjakk.
Jeg hørte følgende historie fra båtmiljøet der vi bodde: ”Jon falt i sjøen mellom to store båter. Han var bare fire år og klarte ikke å komme opp ved egen hjelp. Da var det at en av kameratene sa: Ikke gjør noe så får vi se hva som skjer når han drukner”. Dette var uvitende barns lek, ok – men det var en bisarr lek med døden.
Som en sterk kontrast til dette ble hele nasjonen vekket til dåd. Bomben var utløst, skuddene hadde falt. 77 mennesker døde, de fleste ungdommer. Jeg tenker på de heroiske mennene som tok seg over til Utøya for å avvæpne og arrestere villmannen. De gikk regelrett med sitt eget liv i hendene. Flere kunne vært plaffet ned før de fikk overmannet ham. Setningen ”Ikke gjør noe!” fantes ikke hos dem. Og det var flere som gjorde noe, som gjorde heroiske redningsaksjoner med fare for sitt eget liv.
Og de titusener som ikke kunne gjøre noe, gjorde likevel en kjempeinnsats. De tok til blomster. Plassen mellom Domkirken og Stortorget i Oslo ble på kort tid forvandlet til et blomsterhav. Og opp fra dette havet stiger hele tiden en mektig ånd, kjærlighetens ånd. En manns hat blir møtt med hele nasjonens kjærlighet.
Vi er hjemme nå. Minnene om en deilig sørlandsferie har vi selvsagt tatt med oss, men minnene fra det som skjedde 22. Juli og dagene etterpå vil være som en skygg over det hele og en kraftig kontrast. Men hendelsen maktet ikke å ta fra oss gleden over å leve i det skjønneste land i verden. Ingen skal få ta fra oss Norge!

TERJE ER DØD

2011-07-19T13:24:00.002+02:00

Terje er et alminnelig guttenavn, men den Terje jeg nå vil skrive om var intet alminnelig menneske. Han var en usedvanlig produktiv og allsidig kunstner. Han kom til verden i 1927. Hans far drev bokhandel i Drammen, men vi forbinner Terje med Telemark. Terje og hans tre år eldre bror Erlend dro som unge gutter til Telemark for å male. Det var det landskapet som Erik Werenskiold og Henrik Sørensen hadde latt seg fascinere av, som opptok de unge guttenes fantasi. De ble en tid værende i Flatdal, nærmere bestemt rundt gjestgiveriet Nutheim. Der var det nemlig to kjekke jenter, Anne og Synnøve Svartdal, døtrene til han som eide og drev kunstnerhotellet. Erlend fikk Anne, og Terje fikk Synnøve, og de slo seg ned på Nutheim.
Begge brødrene hadde en skikkelig kunst utdanning, og det gikk ikke lange før de var i full utvikling som kunstnere, begge to. Erlends liv og virksomhet var knyttet til ”Nutheim”, som han, sammen med sin Anna utviklet videre. På området førte han opp gamle telemarkhus, bl.a. en gammel prestebolig. Terje flyttet nedenfor veien til et romslig og koselig tømmerhus. Etter hvert fikk han bygd et snekkerverksted og et anselig atelier.
Erlend drev med mange ting, bl.a. meleskole. Terje var, og forble skapende kunstner hele sitt liv. Han kunne uttrykke seg på mange måter. Han utsmykket om lag tretti norske kirker, både med blyglassvinduer og spennende altersmykker. Han kunne uttrykke seg i oljemaling også. Han hadde en behersket men meget følsom koloritt, og motivene fant han rundt omkrig i Telemark.
Men det var tresnittet som ble hans uttrykksmåte mer enn noe annet. Han var med i gruppen som kalte seg ”Flisespikkerne”, og stilte ut sine arbeider sammen med dem. Det som særpreget han som tresnitt-kunstner var først og fremst fargetresnittene. Jeg kjenner til at han kunne bruke flere enn ti plater for å få fram de fargenyansene han ønsket.
På mine mange reiser rundt omkring i landet har Terjes kunst møtt meg i institusjoner og private hjem. Jeg tar sjelden feil av hans bilder. De har en stemning og et uttrykk som vitner om en mann som la hele sin sjel i sitt arbeid.
Jeg har en vag anelse av å ha møtt brødrene på Havnåsleieren for sivilarbeidere. Det var tidlig på femtitallet. De må ha gjort inntrykk, for jeg kom til å huske navnene. Ordentlig kjent med Terje ble jeg først da Reidun og jeg flyttet til Lyngdal. Det viste seg at ett av husene rundt tunet der vi bodde, var Terjes sommeratelier. Her oppsto en nærhet og et vennskap jeg aldri vil glemme.
Tidlig en lørdag morgen dro vi ut i Torleif Auneviks snekke for å fiske. Da vi ut på formiddagen fortøyet båten hadde vi bøtter fulle av fisk, som ble sløyet og filetert før vi tok dem med oss hjem. Jeg tror det var Terje som foreslo at vi skulle samles i hans hus for å ete fisk. Hele grenda ble invitert. Noen kom med kokte poteter andre med gulrøtter, og gilde kunne starte. Vi stekte og braste fisk, særlig sei, hele ettermiddagen. Stemning var høy og gleden stor og flere kom til etter hvert, bl.a. en prest. Han hadde aldri opplevd maken. Han så i gildet nærmest en bibelsk happening. Ut over kvelden kom det kaker på bordet, og kaffe., og smilene satt løst på alles lepper.
Men dette var ikke eneste gangen vi fylte Synnøve og Terjes hjem med glade mennesker. Vi fastboende ønsket å feire nyttår sammen. Det ønsket vi skulle skje med en gudstjeneste og deretter et venneselskap. En ringte til Nutheim for å spørre om vi fikk låne atelieret, og det fikk vi, men hyggeligst av alt var at Synnøve og Terje ville være med. De satte seg i sin Volvo Herregårdsvogn og kjørte den lange veien for å være sammen med oss.
Atelieret var som en liten kirkesal. Et påbegynt altersmykke ble montert på veggen og salen ble oppfylt av vakre Jærstoler. En banksjef var klokker og han spilte av klokkene i Peterskirken og vakker orgelmusikk. Vi hadde skrevet program, og selv ledet jeg gudstjenesten i mine enkle presteklær. Etter gudstjenesten var det ”kirkekaffe” hos banksjefen og hans kone, og den varte til langt ut på natten.
Terje var lykkelig! Det var alle vi andre også. De gangene Synnøve og Terje kom til huset sitt på ”Jølletoppen” var det fest og glede hos naboene. Terje ville arbeide, og han og jeg dro ut til Lista for å tegne skisser og male akvareller. På sånne turer hadde vi mange dyptpløyende samtaler.
Det hendte jeg hadde turer forbi Nutheim, men tok da alltid av og besøkte Synnøve og Terje. Synnøves åpne og kjærlige spisebord på kjøkkenet ble et samlingssted, men Terjes atelier var for meg også et annet lystbetont sted. Her hadde han sitt enorme lager av gamle tresnittplater og ferdige trykk. Der var kunst for millioner. I underetasjen hadde han flere gamle Heidelberg presser som var modifisert til trykking av tresnitt. Men det som egentlig var atelieret var et enormt rom med stor takhøyde og masse lys.
Jeg forsto av dødsannonsen at man etter begravelsen skulle ha et minnesamvær i atelieret. Og i skrivende stund er vel denne salen full av mennesker som vil holde tale for en av de virkelig store norske kunstnerne i vår tid.
Terje er død. Det gjør vondt å tenke på. Terje Grøstad var et raust menneske. I vårt hjem henger flere vakre arbeider, gaver fra venen Terje. Ett stort bilde er av en nabo på ”Jølletoppen”, gartneren Torgersen. Et portrett som vitner om en kunstner med stor menneskekunnskap og kjærlighet.
Terje er død. Jeg vil savne ham.

JUBELFESTEN

2011-07-12T10:08:00.000+02:00

Det ble en stor opplevelse for Reidun og meg å se så mange fra familien og vennekretsen samlet til fest. Det var omtrent like mange som antall år som skulle feires.
Det var bare Daniel og hans Birgitte som ikke kunne stille, men flere enn tjue av våre etterkommere satte farge på samværet. Selv de to minste. Peter og Hanna, forsto hvordan oldemor burde feires.
Vår gamle venner fra ”Modum-tiden” ga oss en ekstra stor glede. Det fortalte oss at soliditeten i vennskapet var tilstede fortsatt. Dessuten hadde de alle gleden av å møte hverandre, for flere hadde flyttet fra stedet for lenge siden.
Dette ble ikke en slik vanlig fest hvor man synger noen sanger, eter, holder taler, prater ved sidemannen og så går hjem. Vår datter Anne Kristin ledet festen trygt og smidig fra A til Å. Det var leiker, konkurranser og opptrinn av barnebarna som spilte klaver og klarinett, sang solo og avsluttet festen med å synge ”Herrens velsignelse” i kor.
Maten var herlig. Både den som kom fra ”Bordets Gleder” og tilleggstrettene. Ingar lager en helt vidunderlig gulrotsuppe og den var selvsagt på bordet. Kristin er en mester i konditorvarer, også denne gang vartet hun opp med ei ”plankekake”, dvs. ei marsipankake på en meterlang planke, mesterlig pyntet med all verdens deilige frukt. Ikke en liten bit ble til overs.
En artig lek gikk ut på å vise hvor godt man kjente jubilantens historie. Men sterkest inntrykk gjorde nok alle de små lappene hvor alle fikk anledning til å skrive hva de mente om denne ”gamle” dama. Fra uventet hold kom de vakreste uttalelser. Disse har hatt langvirkning, for hun koser seg med dem den dag i dag.
Jo visst ble jeg glad i denne damen da vi møttes for lenge, lenge siden. Vi var på vei til kirken begge to. Min far og hans søndagsskoleorkester ”Frimodig” skulle ha julekonsert. Og denne kjærligheten har blitt mye dypere og bredere med årene. Nå, i en alder av 75 år er hun fortsatt min store kjærlighet. Mens min styrke og vitalitet avtar, skjer det motsatte med Reidun. Hun gjør meg lykkelig hver dag.

ET OVERBUKKET VERTSHUS

2011-07-06T12:45:00.000+02:00

Visst var her folksomt da vertinnen feiret sin 75 års dag. Her seg det inn mennesker fra vest og nord. Heldig vis har ”Vertshuset” et anneks som jeg høytidelig kaller ”Atelieret”, og det rommer så mange, som vil ta til takke med madrasser på gulvet. En av disse madrassene er 60 cm høy og pumpes opp ved å sette et støpsel i en stikkontakt, og vips utvikler den seg til en herlig dobbeltseng.
Men så en dag var alle forsvunnet. Noen skulle til hytta ved Kilsund, noen til Kypros og noen til Tyrkia. Jeg tror sannelig et ungt par skulle feriere på Kreta.
Nå fikk vertinnen og jeg noen rolig dager, men plutselig var de her igjen, men nå i puljer på vei hjem til seg selv. Stavangergjengen var til sammen fem, de dro i går. I natt kommer Karmøygjengen og de er ni. Men sengene står nyoppredde og klare. De kommer i natt mens vi sover, og sover mens vi har frokost.
Spør du hva vi skal gjøre resten av sommeren, er svaret enkelt. Vi skal feriere her. Er det vær til det skal vi slange oss i gode stoler på terrassen og nyte synet av en vakker hage og nymalte hus. Og så ser det ut til at vi vil klaske mygg, for nå er den kommet. Vi skal ikke klage, for det har sannelig vært lite mygg de siste somrene. I avisen kalles de ”flom-mygg”, og det er mulig det er det riktige navnet på denne lille stikkekroppen.
Men når sommeren heller drar vi til ”Modum”. Jeg spurte om å få være noen dager ved Sjelesorginstituttet, og det fikk jeg hvis jeg kunne tenke meg å dele ut noen sjelesørgeriske smuler under oppholdet. Reidun blir med, og jeg tro vel at vi vil oppleve at gamle minner dukker opp. For der inne i furuskogen har vi bodd og arbeidet i omlag tretten år.
Barna husker disse årene med stor glede. Her opplevde de friheten, og her kom den store verden til dem. Her spilte de fotballe og tennis, her badet de i bassenget, men også i den dype kulpen nedenfor Kaggefossen. Her lærte de elgens turnus gjennom skogen, og når haren hoppet. Nå, som foreldre, tar de barna sine med for å vise dem disse barndommens herligheter. De syntes det var dumt av oss å flytte fra stedet. Og kanskje var det nettopp det, enskjønt livet er større en ”Modum”. Men å mimre litt er det samme som å pusse støvet av gode minner.
Jeg er bedt om å holde meg til tema: ”Ditt rom i mitt hus”, og det skal jeg da gjøre, og med stor glede. Og jeg trøster meg med det som står på brikken i brødkurven vår: ”Smuler er også brød”. Så kanskje, får deltagerne ett godt brødmåltid, eller kanskje også fire.

JUBILEUM I VERTSHUSET

2011-05-31T12:50:00.000+02:00

I år er det stort jubileum i Vertshuset De Gamles Gleder. Vertinnen fyller 75 år!
Først ville hun la denne dagen fare hen uten feiring, men etter et par måneders tenkning hadde hun kommet fram til at hun likevel ønsket å lage fest for familie og venner. Og nå har hun vært i full virksomhet siden, enskjønt det er om lag en måned til ”Årets store sommerfest”.
Vi har en diger rododendron i hagen vår. Den pleier å blomstre på sitt aller beste på selve dagen hennes, som er midt i juni. Men nå er den meget tidlig ute og er full av vakre blomster. Tenk deg selv, ca 50 m2 hvor hver gren er bugnende full av blomster. Vi tror at den er byens største rododendron. Og jeg tror den viser seg fram for Reidun, for hun er hagens mester. Jeg bare ser på.
Hun kommer av og til med et spørsmål, jeg har vel et svar, men jeg har lært at hun har klare tenker om hva hun vil gjøre, og jeg gjør klokt i å si: Ja, det blir bra. For det blir det, når hun gjør som hun vil.
Til tross for at hun elsker hjemmet og hagen sin vil hun nå flytte. Hun ser for seg en leilighet med utsikt til elven, med garasje i kjelleren og med heis direkte opp til leiligheten. Jeg vil ikke flytte. Her har jeg det som plommen i egget. Jeg har i mange år kalt hjemmet vårt for Vertshuset De Gamles Gleder. Men jeg er nødt til å innrømme at det er Vertinnen som må stå for all jobbingen.
Nå ser jeg det klart at jeg må gi opp min stahet og la Reidun få det som hun vil. Det vil jeg faktisk tjene på. Jeg får ei fornøyd kone, og en enklere og like trivelig tilværelse. Og så får jeg bedre samvittighet, for jeg kan ikke bidra med noe for å holde denne heimen og hagen i proper stand. Det kan imidlertid Reidun, men hun fyller 75 om ikke så lenge, og det er et spørsmål om hvor lenge hennes krefter og motivasjon rekker.
Nå står hun på for å gjøre festen så koselig og meningsfull som hun ønsker den. Mitt bidrag er det som kan gjøres med min I Mack. Festen blir preget av sang og musikk for, og av, små og store, og sikkert av velformulerte taler
Den skal holdes i festsalen til Pinsekirken i Lørenskog. Her er plass til mer enn 75 personer, og det kommer det nok også. Det er litt pussig å tenke på at både Reidun og jeg har våre røtter i den karismatiske pinsebevegelsen. Festen er for Reidun, men den blir samtidig en attribusjon til våre foreldre.

PÅ SEMINAR IGJEN

2011-05-23T14:18:00.002+02:00

Det var Annar Aasheim som tok initiativet til søknaden om Kongens Gullmedalje, og som inviterte til lunsj på Grand Hotell da medaljen ble utlevert. Av den grunn tilbød min kollega Annar å holde en forelesning gratis i et av hans seminarer. Det satte ha pris på, og den 11. 05. gikk seminaret av stabelen i Thons hotell, Arena, på Lillestrøm. Det kom ca 35 – 40 deltagere.
Tema for dagen var ”Myndiggjøring”. Min oppgave var å fortelle hvordan filosofien om Det myndiggjorte menneske hadde vokst fram, og hvordan konseptet for leder- og personaltrening ble til.
Før jeg startet spilte jeg fra en CD som min bror Erik hadde fått laget av Torshovorkesteret, som består av ungdom med store lærevansker. I utgangspunktet trodde man at disse ungdommene måtte spille på signalhorn, for de hadde ikke evner til å spille på ventilinstrumenter. Men etter tretti år med målbevisst øving lærte Erik dem å spille på vanlige blåseinstrumenter, endog med fire stemmer.
Jeg spurte hva deltagerne syntes om musikken. Jeg forsto at de nølte med kommentarer. Jeg spurte videre om noen av deltagerne hadde spilt på et blåseinstrument. Det var få som hadde det. Så røpet jeg hemmeligheten. Dette vi hadde hørt var musikk fra 70 psykisk utviklingshemmede ungdommer. ”Det geniale i det dere har hørt er min bror Erik som overså det mulige og satset på det umulige”. Han skapte et mirakel under mottoet: Vi vil. Vi kan.
Hvordan klarte han det? Han hentet fram ressursene i hver enkelt. Ressurser som ingen hadde sett, og slett ikke trodd fantes der. Han hadde en intuitiv evne til å se ressursene og til å lirke dem fram. Etter hvert som de lyktes økte deres selvfølelse generelt. De kunne for eksempel gå i butikken å handle uten angst. ”De kunne jo spille, og var medlem av et orkester som hadde spilt på TV”, må vite.
De visste godt at de var annerledes, og ble såret av bemerkninger om det. Erik trodde ikke på den vanlige integreringstanken. Dette at en med utviklingshemning skulle integreres i ordinære sammenhenger. Dette kalte han velment tortur. Han trodde på integrering, men den måtte være omvendt. Såkalte normale burde integreres i grupper av psykisk utviklingshemmede! Det var dessverre få som tålte det. Men de som tålte det fikk lære meget om seg selv, og dem som var annerledes.
Hvis man ønsker å bli en god leder bør man ha som mål å myndiggjøre sine medarbeidere. Det betyr å lete etter de iboende ressursene som finnes i dem, og utfordre dem. Dette kalles i prinsippet å ”myndiggjøre”.
Når myndiggjøringsprinsippet blir lederens ledelsesideal finnes det knapt grenser for hva man kan oppnå. Fra Toyota-organisasjonen hentet jeg eksempler på at slike holdninger forvandlet en medarbeidergruppe som bygget om avdelingens struktur så fortjenesten økte med nesten 25 % på bunnlinjen, og det i løpet av ett år.
I seminaret holt den tidligere eieren og ansvarlige lederen for Toyota Norge et foredrag som tilskrev denne filosofien årsaken til firmaets eventyrlige vekst. En av hans ledere holt også en tale som lenket seg til denne og forsterket påstanden.
Jeg var berørt, selvfølgelig, men samtidig flau. Visst trodde jeg på mitt budskap, men ble sjenert når jeg fikk vite at det hadde stor innflytelse på bedrifters leder- og personalutvikling, når de fulgte mine prinsipper.
Jeg hadde håpet at jeg ville klare å holde min aktivitet oppe i alle fall i to timer. Dessverre ble jeg tom for krefter da det var ti minutter igjen av den tilmålte tiden. Det ble ingen katastrofe, for min gode venn og kollega, Annar Aasheim, tok over føringen og loste seminaret inn i gode spor. Dette har altså skjedd elleve år etter at jeg la årene inn.
Seminaret hadde en fantastisk bi effekt. Det har styrket min gamle selvfølelse.

LANGFREDAG

2011-04-22T16:21:00.002+02:00

Jeg sitter alltid med lukkede øyne, både under samlesang og preken. Jeg sover ikke! Min indre billedverden er så livlig at å se på presten mens han taler forstyrrer hele opplevelsen.
I dag var skriftlesningen delt opp i fem adskilte bolker med salmesang imellom. Lydniåvet i høytaleranlegget var lavt, så jeg hørte nesten ikke hva skriftleseren sa, men jeg kjente jo så godt til tekstene at det forstyrret meg ikke meget.
Min indre billedfortellingen om Jesu lidelse og død var så sterk at jeg ble meget sliten. Da jeg sa til presten etterpå at gudstjenesten hadde vært meget slitsom, oppfattet han meg riktig. Det var nemlig ingen kritikk, heller et kompliment.
Jeg husker hvor sliten jeg var da jeg tegnet bilder fra pasjonshistorien med kullstift. I dag satt jeg midt blant bildene under kirkekaffen, og opplevde hvor smertefullt det var å møte dem igjen.
Under skriftlesningen ble jeg opptatt av da Jesus sto foran Pilatus. Det forbauser meg hvor mange ganger Pilatus forsøker å redde Jesu liv. Han fant ikke skyld hos ham, og ville helst satt ham fri. Men de forslagene han kom med provoserte bare de frammøtte jødene. Til slutte ga han etter og sendte ham ut til Golgata for å henrettes ved korsfestelese.
Når jeg senere i gudstjenesten leste trosbekjennelsen og kom til avsnittet hvor det står ”pint under Pontius Pilatus” tekte jeg på dette at Pilatus forsøkte på mange måter å få ham satt fri. Men så forsto jeg at uttrykket ”under” betydde under hans regjeringstid.
Denne sjokkerende fortellingen er ikke bare god skrivekunst, den er selve mirakelet i historien. Med lukkede øyne kan jeg fornemme ekko av hammerslagene som spikret hans hender og føtter fast til korsbjelene. Jeg presset fingrene mine inn i håndflatene og tenkte: Her omtrent var det naglene ble presset inn i Jesus hender.
Det var ikke noe hemmelighetskremmeri med Jesus. Alt han hadde å si, sa han åpent så alle kunne høre det. Alle undergjerninger skjedde åpent så hvem som helst kunne se dem. Nå er alt skrevet ned i de fire evangeliene. Nå kan vi lese om de forbausende ordene og handlingene som forteller om at han var en mann av Gud.
Mange vil påstå at Jesus startet ingen ny religion. Pinsevenner jeg har møtt heller til denne oppfatning. De er redd for at Jesu person, hans nakne ord og handlinger, ikke skal organiseres inn i systemer som utelukkende tjener til strid og splittelse.
Ofte har jeg tenkt, når jeg opplever debattene: Dette orker jeg ikke å være med om! For meg er det tilstrekkelig hva Jesus sa og gjorde, hans død og oppstandelse. Når alt kommer til alt er det i dette jeg finner hvile, fred og frelse.

TELEFONER

2011-04-14T12:43:00.002+02:00

Brått sluttet vår fasttelefon å fungere. Det er ikke første gang. Vi ringte Feilmeldingen, men de fant ingen feil på linjene inn til huset.
Vårt alarmsystem bruker samme telefonlinje, og er den i stykker fungerer heller ikke alarmen. Vi ringte alarmselskapet som endte en hyggelig servicemann. Han fant intet galt med hustelefonene i huset, men fant ut at linjen inn hadde alt for lav volt, nemlig 9 v. i stedet for over 40 v.
Vi ringte på nytt Feilmeldingen. Nå for å si opp vår fasttelefon. Men nå fant de ut at det likevel var en feil på linjene inn til oss, og at de var villig til å sende en feilretter dagen etterpå. Men vi sa tydelig ifra at vi ønsket å si opp abonnementet. Men da var det ikke måte på hvor billig vi kunne få abonnementet.
Standhaftige som vi er holt vi fast på at vi ville si opp abonnementet på fasttelefonen, og endelig forsto damen vi snakket med at vi mente dette på alvor, og vips var mange tiårs kundeforhold opphørt. Men, sa hun, dere må betale Kr. 45,- for leie av linjene. Jeg spurte om det var sant at vi måtte betale for noe vi ikke brukte. Ja! var det lakoniske svaret.
Alarmselskapets servicemann monterte bare en dings på skapet, og vips hadde vi en fri og uavhengig forbindelse til sentralen.
Jeg skriver om dette i bloggen for å gjøre oppmerksom på at vi ikke lenger treffes på fasttelefonnummeret. Min mobiltelefon har nummer 41 43 83 23

MYNDIGGJØRING

2011-04-12T14:10:00.001+02:00

Jeg skal holde foredrag i et seminar den 11. Mai. Hele seminaret er viet mine tenker og teorier om ”Det myndiggjorte mennesket”. Jeg avsluttet min seminar virksomhet i år 2000, men en nær venn ønsker å lirke ut av meg litt mer.
Denne gang skal jeg begynne med å spille av en DVD plate hvor min avdøde brors stolthet, Torshovkorpset spiller kjente musikkstykker. I alt er det 22 spor, så her er litt å velge mellom.
Så vil jeg spørre deltagerne, som er aktive ledere, hva de syns om musikken. Jeg tror de fleste vil si at de har hørt den fremført bedre. Jeg vil innrømme det, men så vil jeg spørre om noen av deltagerne har spilt et instrument. Sannsynligvis vil de fleste innrømme at det har de ikke.
Så vil jeg fortelle om det menneskelige mirakelet min lillebror har utført med disse musikantene. Da han kom til orkesteret spilte de på signalinstrumenter fordi ingen trodde de ville klare å spille på ordentlige ventilinstrumenter. Erik, som hadde en enorm innlevelsesevne sa til seg selv at han ville lære dem å spille på ventilinstrumenter. Og så etter en tid ville han at de skulle spille tostemt- Til slutt lærte han dem å spille firestemt. Så det dere har hørt i dag er psykisk utviklingshemmede som spiller firestemt med ventil-intrumenter. Et pedagogisk mirakel!
Erik og orkesteret hadde en gang en konsert i Wien Operahus. Denne ble tatt opp på bånd og sent gjennom NRK TV. Det resulterte i at programmet ble kåret til verdens beste barne- og ungdomsprogram. Korpset, med min bror i spissen, har vunnet mange utmerkelser, også slike som henger veldig høyt.
En gang kom en journalist fra en av Londons store avsier for å intervjue ham. Erik, som ikke kunne engelsk, fikk med seg en tolk. Journalisten ville vite hva hemmeligheten ved hans pedagogikk var. Erik sa til tolken: Fortell ham at jeg er så inderlig glad i disse barna.
Erik visste hva selvfølelse var, og hvor sårbar den kunne være. Han hadde følt det selv. Han store fortjeneste ble at han alltid tok hensyn til korpsmedlemmenes selvfølelse. En gang var det en som sa: ”Disse ungdommene har vel ikke behov for noter, de kan jo ikke lese en gang.” Eriks svar var tindrende klart: ”Alle musikere har noter. Hva vet vi om de kan lese dem, eller ikke?” Og noter fikk de, og noter ble viktig for dem alle.
Jeg vil bruk dette eksemplet for å vise hvor sentral medarbeidernes selvfølelsen er for alle som har ledelsesoppgaver. Med kunnskaper om selvfølelsen kan enorme kvaliteter og verdier utløses hos en gruppe mennesker.
Jeg har eksempler på at ved å henvende seg til medarbeidernes selvfølelse kan disse i løpet av ett år øke fortjenesten med over 20% på bunnlinjen. Viktigere er hver enkelts opplevelse av sitt verd.
For meg har selvfølelsen vært det sentrale poenget i all familie- og ekteskapsbehandling, i arbeidet med å utvikle gode forhold mellom elever og lærere, og ledere og deres medarbeidere.
Dette arbeidet har jeg samlet under overskriften ”Myndiggjøring”. Jeg har i prinsippet lært det av Mesteren, som en gang spurte den blinde tiggeren Bartimeus: ”Hva vil DU at jeg skal gjøre for deg?” Dette er et myndiggjørende spørsmål.

MØTE MED FORTIDEN

2011-04-09T10:08:00.000+02:00

Vi fikk en mail om at ”mamma” var død. Dessverre leste jeg ikke mailen nøye, så jeg trodde det var hun som eide mailadressen som hadde mistet sin mor. Jeg hadde aldri møtt denne mamman, så jeg undret meg litt over hvorfor jeg skulle få denne beskjeden. Men jeg tenkte: Hun har mistet sin mamma, og har sikkert sorg, så jeg prøvde å trøste henne så godt jeg kunne.
Straks etter fikk jeg en ny mail hvor jeg ble oppfordret til å lese den første på nytt. Først nå forsto jeg at det var mannen hennes som hadde mistet sin mamma, og dette mennesket kjente jeg utmerket.
Hun var medlem av Metodistkirken på Jevnaker, vår aller første menighet. Hun var én av de 28 medlemmene som tok imot oss med stor kjærlighet, og som åpnet sitt hjem for oss. Hjørdis het hun. Hun var ikke en av de mest utadvendte aktive. Hun var en heller tilbaketrukket person som brukte sine ressurser i det stille.
I presteboligen var det ikke bad. Noe som var en stor ulempe for en liten familie med et barn på to år, og ett underveis. Men Hjørdis åpnet sitt hjem på lørdager og lot oss ta lørdagsbadet hos dem.
Det åpnet gjerne med ettermiddagskaker og kaffe og deretter bad. Da renselsesseremonien var slutt spurte Hjørdis om vi ville spise aftens hos dem også. Noe vi takket lykkelig ja til. Nå ble vi integrert i en deilig barnefamilies lørdagskos. Og slikt glemmer vi aldri.
Men nå hadde dette herlige menneske nådd sin siste dag. Hun døde nær nittifire år gammel.
Det som forbauset oss, og gjorde oss svært galde, var at nesten alle som deltok i begravelsen hilste på oss og visste hvem vi var. Og Reidun, som er en kløpper til å gjenkjenne folk, fikk det travelt med å forklare for meg hvem det var som så smilende hilste på oss.
Under minnesamværet i den store deilige villaen på Torbjørnrud møtte vi enda flere ”gamle kjente”. Det er nesten 50 år siden vi flyttet fra stedet.
Mange av menighetens medlemmer hadde samlet seg på stasjonen for å vinke farvel da vi dro. Vi gråt, og de gråt. Dette at vi ble rykket opp med rot og flyttet til en annen menighet opplevde vi som en uklok og urettferdig avgjørelse.
På disse tre årene vi var prestefolk i den lille menigheten på Jevnaker var vi blitt dus med hele lokalsamfunnet. Jeg var vikarlærer i to syvendeklasser som jeg førte fram til eksamen. Jeg var også trener i friidrettsklubben og engelskguide ved Hadeland Glassverk i ny og ne, og offentlig taler ved mange anledninger. Vi hadde en kjempediger søndagsskole og et rikt ungdomsarbeide. Alt dette opphørte da vi ble byttet ut med en pensjonert, og delvis syk prest. Så det var faktisk en viss sannhet i det enkelte sa under minnesamværet: ”Dere var den siste ”ordentlige” prestefamilien på Jevnaker”. De mente i Metodistkirken, selvfølgelig. Enskjønt, folket la ikke så stor vekt på det at jeg ikke var Luthersk prest.
Vi skulle minnes Hjørdis. Det gjorde vi også. Men det ble i tillegg mange andre minner som ble hentet fram den formiddagen. Vi reiste hjem med en følelse av glede midt i sorgen. Tenk, disse menneskene hadde vært en stor del av vårt liv de tre første årene som prestefamilie. Vi var lykkelige på Jevnaker. Et helt lokalsamfunn gjorde oss lykkelige . Og lykken er der fortsatt, for disse menneskene husker oss med glede femti år etterpå., og vi dem. Hva mer kan man ønske seg. Det var jo vår aller første ansettelse.

Grand Canaria, ikke bare en øy i havet.

2011-03-31T12:54:00.002+02:00

Værvarslingen på TV viser et kart hvor det nesten alltid står: Las Palmas, 22 grader. Jeg har mange venner som årlig reiser til denne øya for å komme bort fra is, snø og kulde. De fikk lokket meg dit ned en vinter. Vi skulle bruke tre uker til riktig å kose oss i verdens herligeste feriested.
Men akk, for min del ble det en skuffelse. Ikke bare på grunn av hotellet, som også var hospits for en mengde kakerlakker. Det kribler over hele kroppen når jeg tenker på dem. Det var ei øy uten sjel. Det opprinnelige var veket tilbake for turismen, som startet for omlag sytti år siden, da en svenske fant øya ideell for turisme, og bygde sitt første hotell.
Jeg mislikte øya fra jeg steg ut av flyet. Alt var preget av en smakløs turisme. Hotellet vårt, lå ikke ved stranden. Det hadde en stor terrasse med mange hyggelige elementer, men også den ulempen at når familien over oss spylte sin terrasse rant vannet ned til oss gjennom et lite hull i taket. Snart fikk vi vite at spanjoler kjøpte opp leilighetene i hotellet til private feriesteder.
Hotellet hadde ingen spisesal så vi måtte ordne oss mat i det knøttlille kjøkkenet. Det var OK det, for vi spiste på terrassen. Middagene ble spist på små familierestauranter i gangavstand fra hotellet. Alle hadde det til felles at vi kunne se solnedgangen i Atlanterhavet, men den luksus ble ikke påført regningen. Noen av disse laget ordentlig god mat. Og disse kveldsmåltidene med venner var opplagt høydepunkter under disse tre ukene.
Uheldig vis for oss, og tusenvis av andre, hadde en skikkelig storm ødelagt strender og havbassenger, så det var vanskelig å finne et koselig strandområde for soling og bading. Men vi hadde noen gale venner som hadde fast leieavtale med en luksuskompleks ikke langt fra der vi bodde. En dag ble vi innbudt til å bruke deres fasiliteter, men det passet meg dårlig. Jeg hadde andre ting fore.
Så mens Reidun, og noen flere venner dro ut til dette luksushotellet for å bade og sole seg, pakket jeg en plastpose med vann, fotoapparat og andre småting og starte på en fottur opp den tørrlagte elva. Dette ble en opplevelse på sand, grus og småstein som var så rik at jeg skrev etter hvert et helt bokmanuskript etter denne turen, og brun ble jeg da også, for solen sto rett inn i denne elvedalen.
Under denne vandringen med bare føtter i et par store sandaler fikk jeg rik anledning til å tenke over viktige hendelser i livet mitt. Om det var varmen, eller om det var noe annet, vet jeg ikke, men jeg opplevde en synshverving. Psykiateren i meg ville kanskje kalle det en halisunering.
Jeg var kommet til tuftene etter en finka. Der satte jeg meg på en lang flat stein, og plutselig så jeg den slik den engang hadde vært, og en eldre mann kom opp til meg og slo seg ned på steinen ved siden av meg. Han hadde alle ytre kjennetegn fra min far. Plutselig våger jeg å spørre: Er det deg far? Mannen ved siden av meg svarer: Ja. Jeg spør videre: Men hvorfor er du her? Han svarer: Fordi du er her! Jeg føler glede nå og spør videre. Ja, men far er ikke du død? Han pirker med stokken sin i grusen og svarer: Døde og død, David. Jeg kan vel ikke dø helt for jeg har behov for å følge med deg. Jeg blir stille en stund, men spør ham så: Er det noe spesielt du lurer på?: Ja, svarer han, jeg spurte deg en gang om du ville love meg å bruke all din tid og kraft på maleriet. Har du gjort det? Ja, far, jeg mener da virkelig det. Jeg har debutert som maler og hatt flere utstillinger! - - Ja, og du har hatt suksess, det kjenner jeg til, men har du brukt all din kraft og tid? sa han. Jeg tenkte meg om lenge, og måtte erkjenne at det hadde jeg nok ikke. Jeg har vært opptatt av mange andre ting også, sa jeg, og opplevde at far ikke ble glad av svaret mitt. Hva mener du at jeg bør gjøre da? Spurte jeg. - Ikke noe annet enn å innfri ditt løfte til meg.
Jeg snudde meg for å se på ham, men han var der ikke lenger. Hele finkaen var også borte. Alt var som det var. Jeg reiste meg, så på klokka og begynte på hjemveien.
Jeg brukte nå min lille, hvite, iBook G4 flittig, helst om morgenen før Reidun våknet, og om ettermiddagen mens hun solte seg. Jeg forsto at det jeg skrev var godt, og var helt sikker på at min forlegger ville like det. Det viste seg at manus ble på hele 350 sider. Men jeg følte det på ingen måte ferdig, så jeg ba forleggeren å lese det og gi meg nødvendige ideer om hvordan jeg burde redigere det. I stedet sendte han det så rufsete det var, til en tidligere forlegger som anbefalte min forlegger om ikke gi det ut.
En ting er å få et ferdig utarbeidet og redigert manus refusert, det må alle tåle som skriver for publikum. Men dette manus, var ikke et manus, men et helt rått utkast som jeg ba forleggeren om hjelp til å gå videre med. Å få dette refusert forvirret meg, og skrivegleden sanset helt opp. Kanskje var det dette som måtte til for å pense hele min oppmerksomhet over på maleriet?
Det er gått mange år siden denne turen til Grand Canaria. Jeg fikk nok av den øya, men Reidun har besøkt den flere ganger siden. Jeg har forsøkt å male, men det føles som mine kunstneriske kilder har tørket helt ut. Det er ingen god opplevelse. Nå er det snart gått et halvt år siden jeg oppsøkte atelieret. Nå kommer våren med hele sin kraft og sitt lys, og jeg spør meg selv: Vil jeg nå kunne vie all min tid og hele min kraft til maleriet? Jeg føler noen følger med meg som forventer at jeg innfrir et løfte.

HANNA OG PETER

2011-03-08T10:48:00.000+01:00

Gjevere enn oldemor og oldefar er tantene i Oslo. Hanna, vårt første oldebarn fylte fire år forleden og har kommet på besøk noen dager. Det har vært veldig hyggelig. Jeg sto i døråpningen og ventet. Den herlige jenta kom alene i oppgangen. Plutselig ser hun meg, og jeg ser at hun bremser opp et øyeblikk. Jeg tenker at hun kanskje vil snu og gå tilbake til bestemoren, men nei, Hanna fortsetter å gå mot den store, skremmende personen som fyller neste hele inngange. Hun trosser sin usikkerhet og tar sjansen på å møte oldefar helt alene. Jeg strekker ut hånda og bukker dypt og sier: ”Velkommen til oldemor og oldefars hus!”. Hun strekker fram sin venstre hånd, og den er god nok for meg. Nå tar det ikke lang tid før hun tar av seg ytterjakka, som jeg henger opp på barneknaggen, og ulljakka, og etter hvert støvlettene som hun stiller ryddig og pent opp ved siden av minne. Jeg spør om hun vil bli med meg rundt i huset, og det vi hun. Nå går vi hånd i hånd gjennom hallen, den store peisestuen og inn i spisestuen, hvor det er så høyt til taket, og så svinger vi inn i det store kjøkkenet. Jeg spør om hun kjenner seg igjen. Hun nikker og smiler og farer ut i hallen igjen for å smile til bestemor og oldemor. Hanna hadde funnet seg til rette. Alt var som før, bare så utrolig mye snø rett utenfor de store vinduene.
”Hvor gammel er Peter”, spør jeg. ”Han er null”, svarer Hanna. Han blir nemlig ikke ett år før bursdagen sin. Han selv var tre helt til dagen hun fylte fire. Beste å holde orden på slikt.
Men Peter er en aktiv kar som kommer seg rundt i huset uten problemer. Skuffer og skap inspiseres om og om igjen, og trappa opp til andre etasje kravler han opp så fort som svint. Ned kommer han også, uten hjelp. Han kan stå stødig midt på gulvet, men tørr ikke slippe seg løs riktig ennå. Det kjekkeste med Peter er at han er i godt humør hele dagen. Han smiler og ler og har det veldig kjekt. Hvordan det går den dagen Peter dukker opp i barnehagen er ikke så godt å forutsi, for Hanna er en meget sentral person i det miljøet. Det er vel lett å tenke seg at Hannas søskenkjærlighet vil garantere Peters trygghet.
Bestefar spiller golf, og mye tyder på at Peter går samme vei, i alle fall når det blir snakk om klær. Denne lua er allerede blitt for lite, men mor har kjøpt en ny. Om han ikke blir golfer så blir han nok fisker, for båten og sjøen ligger ikke langt unna. Om han vil ha med oldefar i båten oppstår straks problemene. Den enkleste måten å få meg om bord på er ved hjelp av lift. Men kommer jeg først om bord skal det ikke gå lenge før vi har fisk på kroken.

Ja, dette er altså Peter, kledd for en tur på golfbanen, eller for en fisketur.

MAJESTETENE nok en gang.

2011-02-23T11:29:00.002+01:00

Møte med Kongen og Dronningen har i ettertid skapt noen refleksjoner jeg har lyst til å dele med dere. Jeg har hele tiden tenkt meg disse personer som helt alminnelige mennesker.
De sto ved døren inn til den store speilsalen. Kongen virket trett og jeg tenkte: Det må da være slitsomt å stå der og håndhilse på sytti fremmede mennesker. Vel, alle var jo borgere av deres kongedømme og således viktige personer, men hva ellers betydde vi for regentparet? Hva visste de om hver enkelt av oss? Trolig ingen verdens ting. Og hva satt de igjen med etter vi hadde forlatt Slottet? Trolig ingen verdens ting.
Vi fikk vite at medaljen hadde rangen, ledsageren – kvinne eller mann – måtte akseptere å være nr. to. Da det var vår tur å gå til døren og hilse på de kongelige, tenkte jeg raskt: ”Jeg får da hilse blidt og hyggelig”. Jeg strakk fram hånden, smilte bredt og sa, kanskje litt vel kjekt: ”Nei, god dag Deres majestet!” Jeg tror kanskje det var et lite brudd på det vanlige, men Kongen smilte varmt og bredt og svarte med et ”God dag!” Dronningen så litt forundret på meg, og her ble det bare ”God dag! God dag!” og et dypt bukk. Også Dronningen smilte hjertelig. Det forundret meg at begge majestetene kunne legge så mye varme og oppmerksomhet i denne korte hilsen. Nå gledet jeg meg virkelig å få snakke med dem.
Mens medaljørene strømmet på ble vi vist til et vakkert dekket bord med en utrolig mengde forskjellige kanapeer. Så kunne vi velge mellom eplemost og champagne i høye glass. Hver kanapé var jo bare en munnfull, men du verden for en smakfull munnfull!
Så kom en av tjenerne, en ung mann i uniform fra Luftforsvaret, sikkert en med høy rang. Han ba oss stille oss i ring, og han kunne lissom ikke få oss tett nok, for nå ville Dronningen snakke med oss. Kort tid etter sto hun der, og jeg tenkte: Så vakker drakt hun har, og så velstelt hun er på håret. Hun ville vite hva vi som hadde medalje på bryste hadde gjort for å fortjene medaljen, og svarene var alt fra 45 år som søndagsskolelærer, og distriktets først kvinnelige inseminator. En hadde jobbet med soveposer hele sitt liv og en annen hadde startet en rekke Kivi butikker. Da jeg la ut om mine ting ble hun svært nysgjerrig og røpet betydelige kunnskaper om hva jeg hadde jobbet med. Da jeg til slutt sa at jeg hadde bygget meg et maleriatelier som sto ferdig det året jeg pensjonerte meg, ble hun veldig nysgjerrig. Men jeg hadde dessverre, eller heldig vis, ikke frimodighet til å invitere henne på besøk. Aktiviteten hadde jo stanset opp etter at jeg ble sjuk. Da jeg fortalte det så hun trist på meg og sa: ”Nei, så leit da”.
Jeg tror det var dannet sju ringer rundt bordet, og nå fikk vi god tid før Kongen besøke oss. Den hyggelige, sivile, damen som hadde oppsyn med bordet ba oss å forsyne oss så mye vi ville, om og om igjen, for det ville bli fylt etter hele tiden.
Ventingen på Kongen dro ut så fikk rik anledning til å snakke med andre gjester. Men så begynte Kongen å nærme seg, og vi ble høflig bedt om å danne ring igjen. Vi fant våre plasser og Kongen kom. Også han ville vite om vår yrkesbakgrunn. Jeg fikk anledning til å takke for medaljen og fortelle ham at to til i familien hadde fått gullmedaljer. Da han forsto at de var mine brødre smilte han hjertelig og sa: ”Det var sannelig ikke verst”. Men vi var til sammen fire brødre, men den fjerde fikk ingen medalje for han døde litt for tidlig. Da satte Kongen opp et meget trist ansikt og sa: ”Men, nei så trist det var da!” Og da virket han nesten familiær.
Og så var festen slutt. De kongelige stilte seg opp ved veggen og kongen takket oss for alt vi hadde gjort, som hadde ført oss til Slottet. Og jeg, mitt naut, fikk meg ikke til å ta ordet og på vegne av oss alle, og takket Majestetene for medaljene og den hyggelig mottagelsen på Slottet. Så ble det håndhilsing og farvel.
Nå i ettertid har jeg tenkt at disse to hadde det ikke vært vanskelig å invitere på suppe, hvitvin og rundstykker. Men det komme nok ikke til å skje. Jeg opplevde jo at det var en viss avstand mellom de Kongelige og oss gjestene. En avstand som ikke var sjenerende.
Jeg kunne tenke meg denne seansen en gang til, men her finnes vel ingen som vil tro at jeg fortjener flere utmerkelser nå. Ikke jeg selv en gang.

GULLGUTTA GULLI

2011-02-18T15:45:00.003+01:00

Øyvind heter han. Han gråt helt sikkert da han ble født. Men siden har han ledd. Jeg kjenner han, han er et stort smil. Han er barnebarnet til engelen jeg skrev om i en tidligere blogg. Ja, jeg kjenner ham som en solstråle. Han bor like på den andre siden av Leirelva, men vi regner ham som ”vår”. Han er ikke en ”Mister hvem som helst”. Han er på alle måter en ener. Hans foreldre har vært, og er fortsatt speiderledere i kirken vår. Øyvind og hans to yngre brødre har vært med i ”speider`n” fra de var bitte små. De er så ulike som tre dråper vann, men ”speider´n” har de hatt som felles interesse, og har det fortsatt. Øyvind er nå leder for rovergruppa. Hvor langt opp i speiderhierarkiet brødrene er kommet vet jeg faktisk ikke, men jeg ser dem alle tre under familiegudstjenesten når de marsjerer inn og ut i prosesjon.
Yngstemann Thomas er konfirmant i år. Han har markert seg som en meget habil musiker. Han spiller trombone og gleder oss med sitt spill både titt og ofte, og helt fra han var så liten at han knapt kunne løfte trombonen. Flere korps er ute etter ham, og det er tydelig at han elsker sitt instrument og at han har vokst som musiker. Hvorvidt han vil velge musikk som yrke, nei det er for tidlig si. Men dyktig er han. Dyktig som få.
Mellommannen heter Vegard. Han elsker å jobbe med jorda, med blomster og andre vekster. Han er sart ferdig med videregående, hvor han har gått på hagebrukslinja, hvis det er noe som heter det. Hvis du vil kontakte ham utenfor skoletiden er han lettest å finne i gamle Jørgensens gartneri. Der jobber han som en gartner, og det er tydelig for alle at han elsker planter og blomster. Han er litt av en forretningsmann også, og tar godt vare på pengene han tjener i de forskjelligste arbeidsoppgavene. Hos oss har han slått plenen, og gitt oss praktiske hageråd. Vi er ikke i tvil om hva han kommer til å bli, for han er det allerede.
Øyvind, den eldste i flokken, er i ferd med å avslutte studiene på BI. Man skulle tro det var krevende nok, men nei, gutten har overskudd til mye mer. Han leder rovergruppa, som nevnt, han skriver flittig i kirkens hjemmeside. Det gjør også hans yngre bror. Men det som gjør Øyvind unik er hans danseferdigheter. Han er både kretsmester, norgesmester, europamester og endog verdensmester. Nettopp fordi han lever et disiplinert liv får han tid til alt dette. Det er ikke tamme selskapsdanser som har fanget hans interesse, men danser som krever god rytme, stor hastighet og utrolig akrobatisme. Han har opptrådt i kirken med sin kunst så jeg vet at han er dyktig. Jeg vet ikke om jeg skriver riktig nå, men jeg mener jeg har hørt ord som: Freestyle/Discojazz, IDO Disco og IDO Freestyle. Samma det, men kraftfullt og feiende flott er det i alle fall.

Klikker du deg inn på hjemmesiden til menigheten vil du se at de to eldste brødrene er flittige bidragsytere, både når det gjelder å referere begivenheter, men også tankevekkende, andaktspregede lesestykker. Bare så trist at menighetens aktiviteter er lagt opp for å tilfredsstille oss pensjonister, og ikke disse begavede ungdommene. Jeg kommer til å følge med ”Gullgutta Gulli” i tiden fremover, og jeg ønsker dem alt det beste jeg kan tenke på.

REPLIKKER SOM HUSKES

2011-02-17T14:26:00.000+01:00

Jeg har et barnebarn som går dypt inn i sine interesser. En periode var det stein som fanget hans oppmerksomhet. Han hadde funnet et spennende eksemplar som han tok med til skolen for å spørre læreren om han trodde den var fra Steinalderen. Han fikk et noe ullent svar. Hjemme igjen spurte han sin mor, men hun visste heller ikke hva hun skulle svare. Da sier han litt oppgitt: ”Ok, da får jeg spørre bestefar, for han er jo fra Steinalderen”. Og jeg måtte forklare ham at man klassifiserer ikke stein på den måten. Steinalderen er en tidsperiode hvor stein ble brukt til redskap og våpen og slikt, men om denne steinen var brukt til noe slikt, det tror jeg ikke. Men hvem vet? Kanskje er den en bit fra en øks som har gått i stykker.
Jeg kan si om samme karen at han begynte å interessere seg for den norske kongerekken. Han lærte seg alle navnene og tidsrommet de regjerte i, helt utenat, og dertil en masse om deres personligheter og måten de døde på. Han er en oppvakt krabat. En dag han er ute å kjører med bestemor, kjører de inn på en bensinstasjon for å fylle bensin, da spør han: ”Hvorfor kjøper du bensin her, bestemor? Det var ti øre billige pr literen på den stasjonen vi nettopp kjørte forbi”.
Da han startet opp i Ungdomsskolen kunne han ikke begripe at han ikke fikk topp karakterer. Det hadde han jo alltid fått. Det hadde ikke gått opp for ham at han måtte jobbe med lekser og slik for å holde det samme karakternivå. Da jeg kom på besøk spurte han meg: ”Du bestefar, kan du ikkje spørre meg om någe?” Han følte seg stappfull av kunnskaper og ville gjerne bli testet.
Jeg har alltid hatt en stor svakhet for mine barnebarn, og jeg har elleve. Alle er forskjellige, men alle er like sennende. En av dem holt meg i ånde i flere uker mens hun med sekk på ryggen fór jorda rundt med en venninne. Hun var en flittig bloggskriver og kunne benytte seg av Skype, billig og effektivt, og så så vi hverandre. Nå bor hun i Oslo, og vi får besøk av henne på mandag.
Vår eldste sønn pleier å ta med seg en pose rykende ferske hvetehorn (hådden) og reise ut til sine barnebarn i Vedavågen tidlig lørdag morgen. Der blir det kaffe og herlige ”hådden”. Men en gang da han sto på farten hjem igjen, spør veslejenta om å få bli med ham. Det ordner seg greit det. Det rigges til et barnesete og de tar avsted. Da de har kjørt et stykke, snur fireåringen seg mot sin bestefar og sier: ”Du bestefar. Du er den kjekkaste guten eg veit!” Du må tro bestefar følte seg lykkelig. Den replikken festnet seg, og vil sitte i hans minne bestandig. Ja, men også i oldefars.

SELVFØLELSE eller selvestimering?

2011-02-16T10:45:00.002+01:00

Jeg skal ikke belaste mine lesere med hele mitt filosofiske apparat vedrørende ”selvfølelsen”, men jeg har lyst til å nevne at da jeg tok ordet i bruk ca 1968/69 var ordet overhode ikke i bruk i vårt språk. Jeg slo opp i fem ordbøker uten finne det. Da tenkte jeg at jeg kunne gjøre ordet til min eiendom, og fylle det med min mening. Det var den amerikanske sosionomen og familie-terapeuten Virginia Satir som i sine bøker brukte ordet selfesteem. Det var faktisk oversatt til selvfølelse, så ordet fates altså i en engelsk - norsk ordbok. Hadde jeg vært en klok mann burde jeg oversatt det til selvestimering. Men verbet å estimere var for gammeldags og jeg lot det ligge, enskjønt noe bedre har vi vel ikke. Jeg tror det er blitt erstattet av verbet å angå. Altså et verb med overveiende emosjonalitet.
Ordet sprang meg i øyet da jeg observerte spenninger i ekteskapet. Jeg forsto at ektefellene angrep noe i sin make som var lett sårbart. Dette noe fantes i både kvinne og mann, men hadde ulik karakter. Jeg forsto at det angikk deres verd som menneske, som kvinne og mann. Jeg forsto etter hvert at det var dette noe de beskyttet så godt de kunne, og at denne beskyttelsen i seg selv ble en provokasjon.
I dag brukes ordet i dagligtale, og ingen er mer begeistret for det enn undertegnede. Selvfølelse er det sentrale ordet i all oppdragelse, i all pedagogikk og ellers i alle mellommenneskelige forhold. Derfor bør foreldre vite hvordan et barns selvfølelse reagerer på alt det de sier og gjøre som involverer barnet, og en lærer må vite om elevens selvfølelse om pedagogikken skal lykkes. Enhver ekteskapsterapi vil mislykkes hvis ikke terapeuten har fokus på selvfølelsen.
Jeg tok med meg mine kunnskaper om selvfølelsen inn i mitt arbeidet med leder- og personalgrupper. Bedre enn gulrøtter og pisker var det motivasjonsarbeidet som hadde fokus på selvfølelsen. Når en overordnet ba en underordnet om hjelp stimulerte han dennes selvfølelse og frigjorde en mengde ressurser. Når dette ble kultur i en bedrift var fremgang et ufrakommelig resultat.
Det forbauser meg at vi kristne ikke har forstått å ta i bruk stimulering av selvfølelsen. Vi rendyrker det som har med undertrykking av selvfølelsen å gjøre. En av de ”store” i menigheten spurte om hvordan jeg følte det etter en preken. Jeg var meget ung og svarte. Jeg føler stor glede! Da sa han. Det er feil. Du skal gå glad opp i prekestolen og knust ned igjen.
Men Jesus hadde forstand på selvfølelse. Da han møtte den blinde tiggeren Bartimeus, ruste han ikke til og helbredet ham. Og godt var det. Jeg er redd Bartimeus da hadde mistet sitt levebrød. Det var ingen form for omskolering på den tiden. Han rørte heller ikke ved tiggerskålen så den ble lik enken i Sareptas krukke, alltid full. Nei, han har tiggerens selvfølelse i fokus i spør: Hva vil du at jeg skal gjøre for deg? Bartimeus svarte. Og, så fikk han det presis som han ba om. Og fra det øyeblikk var Bartimeus ansvarlig for seg selv og sitt liv.
Nå lurer du vel på om jeg oppfordrer til egoisme. Nei slett ikke. Vår ”engels” selvfølelse stimuleres av vår takknemlighet. Egoisme er å dyrke sitt selv. Egoister er mennesker som ikke har kommet til seg selv, men som derfor tilber sitt selv i stedet for å bruke det til å tjene omverden. Få ting oppleves bedre en samvær med mennesker med en harmonisk selvfølelse. ”Thi man estimeres av andre!”

"ENGLAR?" "JA DOM FINS!"

2011-02-12T10:36:00.002+01:00

Kona til Ari Ben er prinsesse. Hun er utdannet fysioterapeut, men synes nå være heltidsopptatt av engler, ja så til de grader at hun har etablert en engleskole. Jeg tviler ikke på prinsessens edle motiver. Jeg tror hun vil få folk til å bli kjent med sine gode, iboende ressurser og ta dem i bruk. Hvorvidt dette skal kalles engler, eller noe annet, bryr jeg meg ikke om å diskutere.
Min kone og jeg er helt enige om at vi har engler i familien. Vi vet i alle fall om to, våre yngre brødre. Min bror er imidlertid død, og jeg savner ham fortsatt. Men Reiduns bror er høyst evende. Med sin kjærlighet brer han sine vinger over oss og gjør det mulig for oss å bo i vår krevende, men deilige enebolig.
Om vinteren er det svært arbeidskrevende å bo her, særlig når snøen laver ned, og det gjør den i vinter. Når den ligger 10 – 15 cm dyp på parkeringsplassen og veien inn til huset er han her med sin snøfreser- Da tar det ikke lang tid før snøskya står høyt i været og etterlater seg ”bar bakke” så å si. Det beste ved denne uunn-værlige tjenesten er at han gjør det med et smil. Det er flere enn oss som nyter godt av denne tjenesten. Som sistemann på oppdragslista står han selv.
Om sommeren hender det at han tar et tak med gressklipperen også, og i alle fall fyller han tilhengeren med hageavfall og kjører det opp til det offentlige mottaket. Selvsagt ønsker vi å betale ham for tjenesten. Men nei, han vil gjøre det gratis. Han har et sterkt behov for å være god, og ingen ting får hindre ham fra å være nettopp det.
Helt fra han var tenåring her han jobbet med salg og service på skrivemaskiner. Han var et funn for de firmaene han jobbet for. Men en gang gikk firma han jobbet for konkurs og Tore mistet jobben sin, og måtte etablere eget firma. Da gikk hans læregutt ut med en annonse og sa at han var den eneste i distriktet som solgte og hadde service på skrivemaskiner. Da ble Tore lei seg, men kundene hjalp ham, de sa: ”Skriv en melding og mangfoldiggjør den så skal vi sende den rundt”. Jeg hjalp ham med teksten, og vips sto kundene på døra. Han kom med et smil , jobbet med et smil og spredte glede rundt seg hvor han sto og gikk.
Han vil naturligvis fnyse av benevnelsen engel. Men hvis prinsessens engledefinisjon er de gode ressursene i oss, vel da er ikke jeg i tvil om at Tore er en engel. Han sprer glede og optimisme rundt seg hele tiden. Dette holder han på med fra morgen til sent på kveld. Han forventer ikke tilbakemeldinger. Nei da, han er sånn: . ”Alles tjener, men ingens trell”. Han er en velsignelse på to bein. En engel som gleder seg over at han kan hjelpe andre. Og vi, vi ligger innenfor hans ”vingers kapasitet”. Gud velsigne vår herlige engel.

SLOTTSBESØKET

2011-02-08T13:08:00.001+01:00

Det er vanlig at alle som har fått Kongens fortjenstmedalje blir invitert til å møte Kongen på Slottet. I Går var det min og min ledsagers tur. Min skjønne ledsager gjennom flere enn femti år stilte i sin vakre Lundebydrakt. Takket være spaserstokken min ble vi de første som ble ønsket velkommen inn i de kongelige gemakker. Her ble vi etter hvert fortalt hvordan alt skulle foregå. Og slik ble det.
Det første som skjedde var at vi ble guidet rundt i fem skjønne rom, som var meget vakkert restaurert. Guiden var en kvinne med store kunnskaper om historie, arkitektur og billedekunst. Dessuten hadde hun en usedvanlig høy , klar og kraftfull stemme. Vi har besøkt slottet i Stockholm, det er mye større, men på langt nær så vakkert og intimt.
Så skulle vi møte de kongelige. De sto like innenfor døren til den store festsalen. Kongen så sliten og trett ut, men da jeg bukket dypt og sa: ”God dag, deres majestet!” Lyste han opp i et stort smil og strakk ut en fast og kraftfull neve. Og jeg tenkte: Sannelig, dette var en mann med styrke. Så var det dronningen som ønsket velkommen til Det kongelige slott. Jeg opplevde at hun vurderte meg før hun smilte vakkert og tok meg i hånden.
Det var medaljen som hadde rangen, så Reidun kom etter og hadde ikke den minste nervøsitet da også hun håndhilste på majestetene.
At Dronningen stilte opp var meget uvanlig ble det fortalt, men dess mer hyggelig.
Etter hilseseremonien ble vi av militære tjenerne ved Slottet samlet i grupper på ti til tolv personer, for nå ville de kongelige komme rundt å snakke med oss. Vi var i gruppe nr 1 og det var Dronningen som besøkte oss først. Hun hadde en varm og naturlig evne til å lirke fram av oss det vi hadde syslet med som hadde ført til fortjenstmedaljen. Jeg vet ikke om det var fordi jeg hadde en medalje i gull at hun skviset meg litt ekstra, for sannelig var det mye hun ville vite. Om familieterapien var hun slett ikke blank, og hun visste godt om familieterapiavdelingen ved Modum Bad. Og da jeg fortalte at jeg hadde bygget et atelier for malerkunst som jeg skulle benytte som pensjonist sperret hun øynene opp, og sa hun syntes det var spennende.
Senere kom Kongen til vår gruppe. Også han virket oppriktig interessert i hva vi hadde syslet med. Da jeg sa at jeg hadde arbeidet med å få folk til å være litt snillere og greiere med hverandre, lo han hjertelig og sa at ”Ja, da har du sannelig hatt et viktig arbeid!”.
Under de kongelige intervjuene var det store bordet dekket med kanapeer, og vi ble bedt om å spise så mye vi bare orket. Visst var de små, bare en munnfull hver, men hvilken variasjon, og hvilke smaksbomber! Til drikke ble det servert champagne og en slags eplemost av tjenere i de stiligste uniformene.
Noe annet som gjorde inntrykk var alle levende lys og vakre blomster som preget hele salen. Mellom to mektige kandelabere på bordet var en oppsats av en mengde roser i ulike farger. Stemningen ble etter hvert munter og hjertelig. Det slo meg flere ganger at to så helt alminnelige mennesker levde og arbeidet i så stor og vakre rom med tjenere over alt. Selv om rollene var gedigne var personlighetene så alminnelige at de gjerne kunne vært en del av vennekretsen. Og nettopp deres alminnelighet gjorde at vi noen ganger snublet i tiltaleformen, noe de kongelige aldri lot seg berøre av.
Av 35 medaljører var jeg faktisk den eneste som hadde fått den i gull. Den ensete forskjellen dette gjorde var at noen stirret litt ekstra mye på jakkeslaget mitt, og at en og annen bemerket det. Vertene ba oss å bruke medaljen så ofte vi bare ønsket. Men ærlig talt, man henger ikke på seg en slik synelig utmerkelse ved enhver anledning. Det blir vel til at den legges i futteralet og plasseres i stua, slik at den lett kan hentes fram når noen vil beskue den.
Om gullmedaljen, besøket på Slottet, og samværet med Kongen og Dronningen var storartet, og minnerikt, så er det nok det jeg er berømmet for som betyr mest for meg. Det er livet jeg har levd og alle de utfordringer det har gitt meg som opplagt gir meg den største glede å tenke tilbake på.

TILBAKE TIL RØTTENE

2011-01-25T12:38:00.003+01:00

Jeg har spurt om det kan gjøres plass for min kone og meg på Institutt for sjelesorg. Svaret var Ja! Vi drar ditt i slutten av august.
Jeg har ikke vært flink til å besøke min gamle arbeidsplass MBN etter jeg flyttet derfra i 1981. Men nå er jeg snart tilbake der alle ting fikk sin begynnelse.
Det startet i 1961. Jeg var prest på Jevnaker og fikk anledning til å hospitere på ” Modum” noen sommermåneder. Sykehuset hadde på den tid ikke sykehusprest, så jeg gikk rett inn i sykehusprestens rolle. Jeg ble også spurt om å ha regelmessige samtaler med en pasient med svære religiøse problemer. Dette gikk så bra at overlegen oppdaget mine psykoterapeutiske evner.
I 1967, da jeg, sammen med min venn, psykiateren Krai Due Tønnesen fra Kristiansand, fikk vikarjobb ved sykehuset, var det ikke først og fremst sjelesorg, men psykoterapi som ble min oppgave. Jeg følte meg ganske hjemme i denne rollen, og Gordon Johnsen spurte om jeg kunne fortsette. Men som metodistpastor var jeg underlagt kirkens ansettelsessystem, hvor en ansettelse strakk seg fra sommer til sommer. ”Kan du komme tilbake neste sommer og bli her et år, da?” spurte dr. Johnsen. Jeg svarte at jeg hadde veldig lyst, men måtte avklare det med mine overordnede i kirken.
På våren ble det avklart at biskopen ville ansette meg som sykehusprest ved Modum Bads Nervesanatorium. Gordon Johnsen ble glad for dette og ordnet et hus for oss. Familien var lykkelig da vi satte oss inn i vår blå Opel Record og kjørte til sykehuset i Vikersund.
Dette ble starten på tretten lykkelige år for familien, og en velsignelse for min yrkeskarriere.
Jeg skal ikke her ta opp alt jeg fikk være med på, bare si at Gordon Johnsen så at han kunne bruke meg til en rekke ting, oppgaver som kom til å få stor betydning for meg selv, og jeg tror også institusjonen. Blant annet hadde vi samarbeidet om planene til et nytt institutt for sjelesorg. Men da den nye sykehuspresten kom var han ikke interessert i prosjektet. Han kom med erfaringer og inntrykk fra USA og var innstilt på å integrere undervisningen av sjelesorg-kandidatene i sykehusavdelingene. Det eneste han hadde behov for var en bolig til kandidatene. Den ble bygget og fikk navnet Vjlla Sakra. Etter hvert ble sykehuspresten overbevist om at et eget institutt ville vært ideelt. Nå ble Sjelssorginstituttet bygget, men i en betydelig mindre utgave enn de opprinnelige planer. Men behovet viste seg å vokse, og instituttet ble utvidet flere ganger. Ennå er det ikke så stort som våre første planer.
Med min bakgrunn fra Familirådgivningskontoret i Kristiansand plasserte Gordon Johnsen meg som den første ansatte terapeut i Familieavdelingen. Senere ble jeg ledende familieterapeut for hele sykehuset. Dette var et pionerarbeid. Jeg hadde gleden av å bli invitert av Den Kongelige Norske Ambassaden i Washington til å reise rundt i ulike stater med informasjonsforedrag om Familieavdelingen, som var en helt unik institusjon i hele verden. To ganger reiste jeg over Atlanteren på foredragsturneer. Til sammen ble det flere enn førti institusjoner jeg besøkte. Dette gjorde både Familieavdelingen og meg selv kjent i sentrale familieterapeutiske miljøer.
Nå, etter ca tretti år reiser jeg altså tilbake til røttene for å snuse fram opplevelser og stemninger jeg kan skrive om. Jeg føler meg forpliktet til å skrive om min virksomhet på ”Modum” for jeg hadde ingen formell stilling å disse tretten årene. Og det vil si at det ikke finnes dokumenter som historikerne kan leite fram. Jeg søkte aldri en stilling ved institusjonen. Det var overlege Gordon Johnsen som håndplukket meg til de forskjellige oppgavene. Og akkurat det er jeg ham evig takknemlig for.
Både Reidun og jeg ser fram til å gå på de gamle stiene, snuse inn den herlige furulukta, se de gamle åsene og de gamle husene, og hilse på de ytterst få gjenværende menneskene vi var sammen med under vår tid på ”Modum”.

Hekta på bønn

2011-01-18T14:02:00.000+01:00

Det nye året har startet opp med en økt forbønnstjeneste. Her er folk som strir med hjerteflimmer, bløende magesår, kreft og lammelser etter slag, og sorg over tap av ektefelle, eller et barn, som om forbønnslista mi ikke var lang nok fra før.
Jeg kan ikke si som min venn Gerhard: ”Jeg er hekta på forbønn!”, men det er ikke mye om å gjøre. Jeg føler det meningsfylt å be for folk som ber om forbønn. Men under morgenbønnen kan oppramsingen av navn virke stivt og rituelt, men hvordan skal man ellers komme igjennom forbønnslista? Og et annet problem jeg har er dette: Når skal man avslutte forbønnen? Når man får svar om at bønnen er blitt hørt av Gud, ved at den jeg har bedt for er blitt hjulpet? Men slike tilbakemeldinger skjer ikke hver dag.
Jeg får tro at Gud ikke blir trett eller kjed av gjentette oppramsinger. Jeg føler ikke behov for å instruere ham. Det får holde om jeg bare gjentar hva jeg selv ønsker og ser fram til.
Jeg tar meg selv i at jeg gang på gang opplever meg selv som en bedemaskin, at forbønn blir magi. Jeg er redd for å glemme en person, og det gjør jeg lett, særlig under sene kveldsbønner.
Det hender jeg blir spurt om å be ekstra mye for én person eller én spesiell situasjon, og det passer ikke så godt under de faste bøneandakter om morgenen. Det hender da at jeg går inn i stuen, setter meg i en god stol og folder hendene i bønn. Det har hendt at timene går fort under slike situasjoner.
Jeg er ikke flink til å formulere intense bønner i slike situasjoner. Når et bønneemne er lagt fram for Gud føler jeg ikke behov for å gjenta det, om og om igjen. I stedet opplever jeg at jeg faller inn i en stemning der opplevelsen av tilstedeværelse er sterk. En Guds tilstedeværelse, og tilstedeværelse av den personen jeg ber for. Jeg opplever dette som et hellig åndenes møte. Jeg er på en måte kommet inn i bønnen. Jeg ber altså ikke, jeg er i bønnen så å si. Jeg sover ikke, selv om en utenforstående kanskje ville tro det.
Dette at bønnen er blitt en møteplass mellom Gud, den jeg ber for og meg selv, virker sterkt på meg og jeg kan bli veldig sliten etterpå. Noe som tyder på at det foregår et slags arbeid, eller hva jeg skal kalle det. Det er ikke veldig mange bønnetemaer en får til å besøke under slike situasjoner. Ett tema kan ta lang tid, her er jo minst tre som skal tale, og jeg for min del er vel den som sier minst.
Jeg har skrevet om bønn i boken ”Bønn for barna”, men ikke om dette. Datteren vår, som var hjemme noen dager under sitt Masterstudium i familieterapi, la fram en tanke: ”Hva om du skriver bønner for forskjellige situasjoner i livet, og illustrerer dem med bilder du har malt?” Ser vi bort fra illustrasjonene er ikke tanken fremmed for meg, for jeg har stor glede av å skrive bønner. I min kirke har det vert vanlig at presten har ekstemporert sine bønner i gudstjenesten. Etter en tid blir disse veldig stereotype. De har den samme åpningen, og den samme avslutningen. Og fyllingen mellom bønnesetningene lyder likt hver gang: ”Kjære, Herre Jesus” eller ”Pris skje Gud” eller ”Takk gode Herre” osv. Når menigheten opplever at presten ber skrevne bønner hender det at noen bemerker det. Da svarer jeg: ”Den bønnen er bedt mange ganger. Først da jeg skrev den, dernest da jeg redigerte den, så flere ganger under gudstjenesten før jeg ba den høyt på vegne av menigheten. Vær snill. Ta ikke denne form for bønn fra meg!”
Jeg skulle ønske jeg som min venn Gerhard kunne si: ”Jeg er hekta på bønn”. Det er bare av og til jeg opplever glede under selve forbønnen. Oftest føler jeg et tungt ansvar, og en uro for ikke å gjøre min tjeneste på en god nok måte. Men når mine bønner er blitt besvart føler jeg selvsagt en dyp og inderlig glede.
Nå har jeg fått en merkelig bønneoppgave: ”A. har mistet sin I Phon, be om at den må komme til rette igjen.” Tro det eller ei, jeg ber, jeg. Ikke minst for at A skal få en bønneopplevelse.
Akkurat nå ringte en nær venn og fortalte at hans syklende sønn var blitt påkjørt av en bil, som krysset sykkelstien. Han pådro seg mange brudd. Han blir selvsagt et forbønnsemne.
Ta bønnen med deg inn i det nye året.

GODT NYTT ÅR 2011

2011-01-07T13:16:00.000+01:00

Kjære bloggvenner, så er vi i gang igjen. Vi koste oss på juletoget til Stavanger. Halvveis mellom Kristiansand og Stavanger sto Arvid med på en perrong. Han hadde Solveigs lefser med til oss, som vi koste oss med til formiddagskaffen.
I Stavanger feiret vi Håkons 17 årsdag med ”hele” slekta Julaften ble feiret etter gammel Kvebækoppskrift. Alle dukket opp i sitt nattøy før klokken var 08.00, men julesanger på høytaleren, og med tent juletre, varme på peisen, småkaker og smågodt på bordet, og enn forhåndsgave til de minste (for å dempe forventningen). Julegrøt med mandel litt ut på dagen, og så dro liten og stor til Julegudstjeneste i IMMI kirken og med julemiddag etter klokken 17.00. Hege leste juleevangeliet, og så kom ”pinnakjøt” på bordet. Vi ribbefantastene er nå på glid mot pinnekjøtt, for mer velsmakende mat finnes knapt. 1.dag kjørte Anne Kristin mor og meg til en stappfull domkirke. Vi ble sittende på den gale siden av de digre pilarene, fullt påkledd og med votter på hendene. Vi hørte alt, men så ingen ting. Likevel angret vi ikke et sekund på at vi gikk nettopp dit. Oppholdet i Stavanger ble kort denne gang.
Vi fløy hjem 2. Dag. Reidun syns det er en behagelig måte å forflytte seg på. Ekstra deilig var det å bli hentet på stasjonen av Tore, Reiduns bror. Jeg med mine forflytningsproblemer har heller ikke noe i mot å bli transportert like fram til inngangsdøra.
3.dag jul kom familien Løvold Kvebæk på sin årlige visitt, og det er alltid en ”höydare. På kvelden må alle på årets tradisjonelle julefest i kirken. Tradisjonell og tradisjonell fru Blom. Lederne, Sigurd og Øyvind kom utkledd for skitur, med ski, staver og ryggsekk. Og de ungguttene fikk raskt stemningen til å stige. De mente at de burde ha scenespotter, men det kostet kr. 3,500 å leie. Gutta fikk pruta prisen ned til kr. 2.000,- og betalte utgiften fra egen lommebok. Hvor ellers ser vi slikt? Lillehammergjengen er spesialister på hygge og kos, og vi starter tidlig med fyr på peisen og filosofiske samtaler. Jeg elsker disse stundene. Men denne gang ville guttene tidlig hjem til kameratene sine og slalomturer i Hafjellbakkene.
Den 30. Desember ble Hans Jørgen Holm begravet fra Elverum kirke. Om han skriver jeg en bloggartikkel senere. Men Synnøve Johnsen, en av våre nærmeste venner, hadde syttiårsjubileum i de ærverdige salene på Diakonhjemmet den samme aften. Det ble en stor fest preget av glade gjensyn med gamle venner og bekjente.
Nyttårsaften ble feiret med to ektepar på vår alder. Det ble en stille og koselig kveld, kun forstyrret av naboer som ikke kunne vente med sine raketter. Men da vi kom hjem ca 23.30 braket det etter hvert løs et fantastisk lysshov . Jeg kan likevel ikke holde tilbake min smerte over sløseriet. Men å stå fram med det gjør meg vel til en gammel, grinete gubbe som vil ta gleden fra hvermann.
Det har snødd en del i januar. Kaldt har det også vært, så nå er naturen vakrere enn den kan bli.
Godt nytt år!

LUCIADAGEN

2010-12-13T13:16:00.002+01:00

I dag skriver vi 13. Desember, som er Lucia-dagen. For meg var det en helt fremmed dag inntil jeg flyttet til Ôverås, Metodistkirkens Teologiske Seminar i Göteborg. Dagen før den store begivenheten ble det fortalt at vi måtte ha nyvaskede og nystrøkne pyjamaser når toget med de hvitkledde ankom tidlig neste morgen.
Jeg lå våken og ventet. Sangen ljomet i de høye haller, og snart sto Lucia på terskelen, og før jeg helt hadde satt meg opp i sengen sto hele flokken av terner og stjernegutter i rommet og sang om denne vidunderlige ljusbärerinnan fra Tyrkia. Lussekatter, pepperkaker og en kopp varm sjokolade ble satt på nattbordet, og vips var de hvitkledde ute igjen.
Jeg likte dette opptrinnet og tok den svenske tradisjonen med meg hjem til Norge. Men først i Levanger ble det svung over feiringen. Sammen med Levangeravisa fikk vi valgt den lyse og vakre Astrid, en av jentene i ungdomsgruppa vår i Metodistkirken, til årets Lucia. Et gedigent offentlig program ble laget, og avisens fotograf knipset bilder i alle sammenhenger. Folket i småbyen sluttet godt opp om feiringen, og alt gikk bra inntil vi besøkte Levanger sykehus. Der møtte vi en rasende overlege som kalte meg inn på teppet og fortalte meg om brannfaren og min ubetenksomhet. Jeg sa at han overdrev, for vi var alltid en flokk i beredskap. Men neste år fikk Lucia elektriske lys i krona si, for sikkerhets skyld. Men det var ikke fullt så festlig.
Jeg kan ikke huske jeg la så mye arbeid i Lucia-feiingen de årene vi bodde i Kristiansand. Hos oss privat ble likevel tradisjonen holt ved like. Da vår datter Anne Kristin ble stor nok ble hun den selvskrevne Lucia. Med sitt lange lyse hår var hun som skapt til rollen. Men her var mange unge piker med langt lyst hår som konkurrerte om å bære lyskransen. Og husker jeg ikke feil så skiftet de på rollen. De fikk alle være Lucia når deres eget hjem ble besøkt.
Luciafeiringen har aldri tatt helt av i Norge. Det er i nabolandet denne feiringen har festnet seg i folkesjela. Men både vi, som dem, har opplagt et behov for å lage lysfest en mørk desemberdag, enskjønt nå pyntes det med elektriske lys, nær sagt utenfor enhvers bolig allerede tidlig i desember. Men når lysene blir kulørte, og dertil blinker, da synes selv jeg det blir i meste laget. Men lys i hjemmet, adventslys og andre lys, er med på å forberede sinnet til den store lysfesten, Julen.
Vi vil gjerne komme hjem til et julepyntet hus etter besøket i Stavanger. Vi får gjester allerede 3. Juledag av familien fra Lillehammer, som alle setter pris på et hus i julestemning, og mat som smaker av jul.
Dette er siste bloggartikkel i år, og jeg ønsker alle mine lesere en lys og velsignet julehelg.

ANVENDBAR KAPITAL

2010-12-08T11:02:00.002+01:00

Vi har spart på bilder av barnebarna fra de var babyer. Ikke bare det. Vi har laget collager av dem. Mange av dem henger i gangen inn til kjøkkenet, så vi går forbi dem mange ganger om dagen, men det hender ofte at vi stopper og gransker denne kapitalen nøye.
I snart tretti år har barnebarna hatt en sterk innflytelse på oss. Bildene er snapshots fra scener vi aldri kan glemme. Her er leik med ball på plenene, høye sving i huska som har hengt i furua i mer enn tjue år. Her er jordbærsanking og leik med hageslangen under hylende glede. I perioder bygde de store og sinnrike palasser av presenninger og parasoller. Her ble det skutt med pil og bue. Buene hadde bestefar laget av spenstige bambusstenger, og pilene av blomsterpinner.
Mange av bildene er fra inneliv. Fra kos i sofakroken til pølsegrilling i den store peisen. Utkledninger var topp gøy, men helst hos jentene, som hadde fri adgang til bestemors avlagte garderobe med hatter og hansker og annet fint. Det er lett å gjenkalle fnisingen og latteren da de halvsmå hadde moteoppvisning. Selv bestemors sminke var lånt for anledningen. Og så alle bildene fra måltider, festmåltider og helt alminnelige frokoster.
Disse fotografiene har ikke verdier bare qua mer eller mindre god fotokunst. Den største verdien har de som fremkallingen av historien. Enkelte er til de grader så sterke at opplevelsen av scenene er nærmere enn fra i går. Et slikt foto er av Kristina som skal lære bestefar å lage eggsalat. I sin iver står hun på alle fire på benken med trusa halvveis ned på de lubne lårene. Resultatet ble at Kristina fòr inn til sin mor og sa: ”Bestefar kan ikkje laga eggsalat”. Og det kunne jeg nå heller ikke, men det ble spiselig.
Disse fotografiene er samlet sett et kvart århundre års levende historie. Det pussige er at hukommelsen min er i besittelse av utallige bilder som aldri er tatt med fotografiapparat. Situasjonen var bare så sterk at den ble brent inn i hukommelsen. Et slikt bilde er fra en sommer vi klippet den lange lindehekken. Kvistene ble raket sammen i hauger, og Håkon bar digre favner og la de i trillebøren. Han var kanskje fem år, tettvokst og sterk, og ble ikke sliten. Han var med oss hele dagen, til alle kvistene var fjernet. Snakk om arbeidskar!
Nå, når vi med stolthet kaller oss gamle, er disse bildene en viktig del av våre gledeskilder. Erindringen blir gjort levende, og gleden aktivisert.
Nå har to av barnebarna giftet seg. Det siste bryllupet var ved St. hans tider. Henriette giftet seg med Andreas. Her var over 120 gjester tilstede, og blitsene blinket ved enhver hendelse. Svigerdatter Kristin har satt sammen en gedigen fotobok, som vi ønsker oss i gave til jul. Kamilla har, sammen med Ole Christian, allerede rukket å etablere en familie på fire personer. Ikke bare det, de to voksne har kjøpt seg et hus som de stadig utvider og pusser opp. De bor i Vedavågen på Karmøy med kort vei til sjøen og holmene og båtturene. Hanna og Peter er fotografert på kryss og tvers og familien, som utvider seg stadig, utider også vårt minnes repertoar.
Vi to gamle har alltid følt oss rike. Nå har barn og barnebarn stått på og gjort oss styrtrike.
Om jeg husker navnene? Ja, hvert eneste ett og et tjuetall fler. Det kommer av Andreasmessen, hvor alle nevnes med navn, både i vår morgenbønn og aftenbønn.

MED KONGENS GULL PÅ BRYSTET

2010-11-29T13:13:00.002+01:00

Det er ti år siden jeg bråstoppet min virksomhet. Jeg fryktet nemlig ikke pensjonstilværelsen. Jeg hadde forberedt meg grundig på den, og faktisk lengtet etter den. Jeg skulle få kortere vei til jobben. I femten år hadde jeg fartet landet rundt med hundre seminarforelesninger i året. Nå skulle jeg gå atten skritt fra ytterdøren til det døren inn til mitt nyoppførte atelieret. Der skulle jeg kose meg med billedskapende arbeid og litt skrivig. Det fungerte strålende i fem år. Jeg kunne sykle og gå turer. Hadde faktisk vært med på å starte en gåklubb for pensjonister.
Men så en dag tok alt en brå slutt. Jeg trengte hjelp for en dysfungerende kropp. Etter en lang rekke ulike behandlinger sitter jeg igjen med et kontrollprogram hos fem spesialister, som alle er herlige mennesker som gjerne vil hjelpe meg. Og visst får jeg hjelp. Men tablettene gir bivirkninger, hvor noen rett og slett må behandles med nye medisiner., som selvsagt har sine bivirkninger. Egentlig er jeg helt frisk. Jeg har bare bivirkninger. Men disse er så kraftige at de pasifiserer meg helt.
Jeg kan sitte i en stol og føle meg aldeles utmerket. Jeg tar meg i å planlegge en ny skitur. Men når jeg reiser meg opp blir jeg konfrontert med en rekke handycaps. Jeg må være forsiktig så jeg ikke faller. Og faller jeg kommer jeg ikke opp ved egen hjelp. Drømmen om en skitur går opp i røyk. Skulle jeg trasse i gjennom et forsøk , måtte jeg rekvirer en avdeling av Hjelpekorpset som kan gripe inn hver gang jeg gikk på trynet. Vet sannelig ikke om jeg har krav på en slik service heller.
Jeg har god tid til å gruble. Det er ikke få timer jeg har brukt til å gruble over om det jeg har gjort i livet egentlig har vært nyttig. Jeg savner ikke venner som understreker min betydningsfullhet, men selv kommer jeg sjelden på slike tanker.
Men nå forleden skjedde det noe som har satt tingene på plass oppe i hodet mitt. En gammel konsulentkollega, Annar Aasheim, tok initiativ til å søke Kongen om gi meg en fortjenstmedalje i gull. Søknaden ble innvilget den, og onsdag i forrige uke fikk jeg den overlevert av Fylkesmann Han J. Røsjord under en tilstelning på Grand Hotell. Den samme Aasheim hadde invitert en masse mennesker, som kvitterte med å holde veformulerte hylningstaler. Raust spanderte han en utsøkt lunsj på alle gjestene. Jeg har ikke følt meg så vel på lenge. Har siden tenkt: ”Du verden hvor skryt smaker godt for kjødet. Minst like godt som en god lunsj”. Det har vært tider da jeg trodde de faktisk snakket sant. En bivirkning av alt dette er en masse vakre blomster til heimen og en mengde etterpå-gratulasjoner. Ennå er det ikke over. Fylkesmannen kunne fortelle at Kongen ville invitere meg til audiens på slottet, mest for å gi meg anledning til å takke for medaljen. Den har portrettet av kongen i relieff på framsiden. På reversen står mitt fulle navn og datoen for beslutningen.
Det store spørsmålet er nå om medaljen kan gjøre noe med alle de negative bivirkningene, som har hindret meg i å arbeide i atelieret. En slik effekt ville jeg imøtese med stor glede.

Ubehagelige spasmer.

2010-11-03T13:47:00.001+01:00

Kanskje er det bare en bivirkning av medisinene jeg bruker, kanskje er det en ny sykdom. Jeg vet ikke, men jeg vet det er ubehagelig. Jeg har fått ukontrollerte spasmer i hender og føtter. I føttene merker jeg lite til ubehaget, men i hendene merker jeg at de plutselige rykningene er ubehagelige når jeg løfter en kopp eller et glass vil innholdet skvulpe over. Jeg kan ikke styre hånden dit jeg vil, og det er svært utilfredsstillende når jeg forsøker å male, ja å skrive, for den saks skyld. Legene sier de vil se an utviklingen. Jeg håper i det lengste at det er en bivirkning, for da forsvinner vel ubehaget når medisinene en dag seponeres, får vi håpe.
Ellers går dagene med til å forberede mottagelsen av gullmedaljen som kongen så raust har tildelt meg. Seremonien skal skje i Kongens sal i Grand hotell den 24. November. Fylkesmannen selv vil overrekke medaljen. Jeg hadde håpet å få høre klavermusikk av Elzbieta Nawroka, men selve arrangementet blir kortet inn slik at det går dessverre ikke.
Elzbieta er polsk og lærer ved musikklassen ved Lillestrøm Videregående Skole. Med jevne mellomrom fungerer hun som organist ved gudstjenesten i Metodistkirken i Lillestrøm. Når hun spiller postludiet på piano får hun alltid spontan applaus. Min bror, som har vært professor ved høyskolen i Oslo opplever henne som en av vårt lands fremste akkompagnatører, og det sier ikke lite. Da jeg var svært syk kom hun hjem og holt en vakker konsert for meg. ”I stedet for blomster”, som hun sa. Aldri har stuene våre blitt fylt med så vakker musikk. Jeg tror jeg aldri vil glemme dette.
Så vidt jeg har forstått programlederen, Annar Aasheim, skal mitt bidrag kun være en seanse hvor han stiller spørsmål som jeg skal svare på. Selv denne anstrengelsen er min omsorgsfulle kone redd skal bli for stor for meg. Men selv er jeg innstilt på å klare det. Skulle jeg falle, får jeg straks hjelp av et par sterke karer til å komme meg på beina igjen.
Jeg skriver ikke mer om dette nå. Får heller komme tilbake når seremonien har funnet sted.

Kongens fortjenstmedalje i gull.

2010-10-20T10:18:00.000+02:00

Jeg hadde en god kollega på besøk til formiddagskaffe. Plutselig reiser han seg fra stolen, strekker hånda fram og gratulerer meg. Jeg blir en smule forvirret, men så sier han: Du har fått den, og du har fått den i gull. Det tok lit tid før jeg forsto at jeg hadde fått Kongens fortjenstmedalje i gull. ”Men det har du altså” sa ha. ”Jeg har fått telefon fra slottet, som sier de vi sende en skriftlig bekreftelse om en stund!”
Hva gjør man i slike sammenhenger? Jeg var preget av influensa og ikke spesielt lystelig til sinns. Jeg bukket og takket og seg tilbake i stolen med denne merkelige beskjeden svirrende rundt i mitt ”syke hode”. Kongens fortjenstmedalje i gull? For hva? ”Å, du har jo en fortid, vet du!”, sa min venn.
Det er vaskelig å rekapitulere de momentene i min fortid som kunne rettferdiggjøre en slik medalje. Men heldig vis er det ikke jeg som vurderer fortjenesten, men primært Fylkesmannen i Akershus. Vel, så har han vel funnet ut at jeg fortjener den.
Mine to brødre, Harry og Erik, har begge fått den. Harry for det enestående arbeidet som ledet fram til Ungdomssyfonikerne. Og Erik for sitt uslitelige arbeid med Torshov orkesteret, for psykisk utviklingshemmede. I mitt tilfelle måtte det være summen av oppgaver for å reparere og styrke de mellommenneskelige forhold gjennom mesteparten av mitt yrkesaktive liv.
Det er ikke merkelig at mine tanker går til mor og far. Disse enkle arbeidsfolka fikk altså fire sønner, hvor tre av dem blir tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Den fjerde burde også hatt en medalje for lang og tro tjeneste. I mer enn 65 år holt ha ut som frisør, uheldigvis, for ham, på fire forkjellige plasser. Men mor og far døde før de kunne glede seg over at småguttene hadde fått kongens heder.
Hvis det skulle være noe bemerkelsesverdig ved den siste utdelingen av Kongens gull, måtte det være at nettopp tre brødre har fått den. Det er nok ikke mange som kan vise fram noe lignende. Mor og far ville aldri drømt om at dette ville hende med småguttene deres.
For mitt vedkommende gjenstår nå to ting: Først at Fylkesmannen skal overrekke meg medaljen. Dernest at kongen skal ta i mot meg til en kort audiens på slottet. Og med dette er det satt punktum for mitt yrkesaktive liv. Her i atelieret, i min enslighet, foregår ikke så mye som fortjener kongens oppmerksomhet. Jeg maler litt, men ikke lenger med glød og begeistring. Jeg skriver også en og annen historie, en narrativ, og ikke vet jeg om disse vil angå det alminnelige menneske.
Før kunne jeg kose meg med disse forskjellige funksjoner. Men nå er det kommet inn et nytt element: Jeg har fått vite at jeg skal få tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Det er den åttende i rekke av hedersmedaljer, hvor den gjeveste er krigskorset. Om det er influensasymptomene, eller følelsen av at jeg ikke fortjener den, som hindrer meg i jublende glede, vet jeg ikke, men noe er det.

Predikant: Ekte kristne synder ikke

2010-10-07T13:05:00.001+02:00

Gud sender demoner for å plage oss eller familien dersom vi synder, sier omstridte Thurman Scrivner.
Ja, han sier faktisk det. Og dermed heller han salt i åpne sår. Predikanten er så gammel at han har møtt mennesker som har spurt ham om det er noe galt med dem, ettersom de er blitt syke. Dette er forøvrig et ganske vanlig spørsmål i sjelesorgen, og særlig blant dem som samtidig sliter med depressive tanker.
Jeg var godt over sytti år da sykdommer meldte seg, sykdommer som Scrivner vil kalle demoner sendt fra Gud for å plage meg fordi jeg hadde syndet. Det falt meg ikke inn i halv-søvne å bebreide Gud for mine plager. Dessuten finnes ikke en slik tanke i mitt Gudssyn. Det er klart at man i GT kan få belegge for at Gud er hevngjerrig og straffende. Men NT viser oss en Gud som er ren og ubesmittet kjærlighet.
Det var med troen på en slik Gud jeg fikk hvile da jeg ble innlagt på sykehuset for å regulere INR verdien så jeg kunne få en elektronisk konvertering av hjerterytmen. I stedet ble oppmerksomheten rettet mot nyrer, mage tarmsystemet og huden som viste symptomer som var vanskelig å diagnostisere. Men til slutt fant vi fram til diagnosen: Shurg-Strauss Vaskulitt. En sykdom som følger blodbanene og virker på den måten at den skaper betennelse i blod-celle veggen.
Da jeg lå i en kritisk situasjon ba jeg kona mi, datteren min og et barnebarn på ni år om å legge hendene på pannen min og nedbe Herrens velsignelse over meg. Barnebarnet kom straks bot til sengen å la sin gutteneven på pannen min. De andre la sin hånd på hver side av hans. Så startet gutten med å sitere Den Aronittiske velsignelsen helt utenat. Under denne hellige handling snudde sykdommen seg. Jeg fikk fred og sovnet. Fra dette øyeblikk startet helbredelsesprosessen.
Jo visst har jeg vel syndet, men Guds nåde har befordret tilgivelse.
”Om vi synder har vi en talsmann i himmelen, Jesus Kristus – ”
Men aldri har det streifet meg at min gode Gud har sendt demoner for å plage meg. Aldri. Under hele sykdomsprosessen har jeg følt Guds eventyrlige nærhet.
En kveld jeg ikke fikk sove ba jeg ikke sykepleier om sovemedisin. Jeg lyttet og fikk høre en mild og kjærlig stemme si: ”Frykt ikke David. Legge deg til ro på puten, den er min hånd som vil gi deg fred. Tenk på at hele deg har lagt seg til ro i min hånd. Jeg er din Gud, og jeg beskytter deg”.
Jeg opplevde verken demoner eller annen djevelskap den tiden jeg lå på sykehuset. Derimot opplevde jeg å bli behandlet med respekt og stor faglig dyktighet.
Thurman Scrivner har forstått at hvis han bruker slike påstander vil han treffe enkelte menneskers sårbarhet og gjøre dem så hjelpeløse at de omvender seg. Dette har vært en gammel vekkelsesteknikk. Selv John Wesley benyttet denne. Først malte han synden, og syndens følger for deres øyne, så de følte seg helt fortapt. Så kastet han ut reddningsbøyen, som folk grep med begjærlighet, og han halte dem inn på frelsens trygge grunn. Men jeg tror aldri han ville si noe slikt som at Gud sender demoner for å plage oss, dersom vi synder.
Blant alle mine pasienter var det bare det depressive menneske som plaget seg med sine store synder, og endog synden mot den Hellige Ånd. Når de ble hjulpet ut av den mørke tunellen og lyset kom inn i tanker og sinn igjen da forsvant slike vrangforestillinger.
Man manipulerer ikke med sårede mennesker sinn. Det er synd!

BE FOR BARNA

2010-09-29T14:05:00.003+02:00

Jeg har funnet stor glede i å be for barn. Ikke bare for våre. Vi har tre barn og tre svigerbarn, elleve barnebarn, to svigerbarnebarn og to oldebarn. Og vi har en lagt rekke andre barn vi ber for hver dag. Noen har vi blitt bedt om å be for. Andre har vi selv funnet ut at vi ønsker å be for, og det er flere enn tjue. Det blir ei lang liste hvis vi skal nevne navnene på den alle hver dag. I tillegg har vi et spesielt barn vi kaller ukens bønnebarn. Det er det vi har bilde av i Andreasskapet.
Denne uken er det selveste Andreas, gutten som hjalp oss i gang med denne spesielle morgenbønnen. Jeg skrev til hans mor her om dagen: ”Jeg blir så glad når jeg ber for Andreas. Jeg føler at Gud lytter ekstra nøye når jeg nevner hans navn”.
Er det nødvendig å ramse opp alle disse navnene? Gud vet godt hvem du tenker på? Ja visst, ja visst. Men forbønn er da ikke bare å bære et barn eller en voksen fram for Gud, det er like meget å bevisstgjøre for seg selv dette barnet slik at Guds Ånd kan rydde opp inne i meg og mitt forhold til den jeg ber for. Det blir på en måte å danne et positivt bilde av barnet på, slik at når jeg møter det, er det godhet jeg signaliserer.
Jeg har hatt en drøm om en vekkelse blant eldre mennesker. En vekkelse som går utpå at vi skal be for barna hver dag. Blant våre er det også barn som ikke har andre forbedere enn oss. Våre menigheter er fylt opp av eldre mennesker som ikke har spesielt andre oppgaver enn å møte fram til gudstjenester. Alle disse ønsker jeg å oppfordre til å lage lister av navn på barn de gjerne ville be for. Jeg er ikke i minste tvil om at dette vil få enorm betydning. Ikke bare for barna selv, men også for barnearbeidet i menigheten.
Andreaskonseptet er ment som en hjelp til dette.

LASARUS OG ORDO SALUTIS

2010-09-27T12:44:00.000+02:00

Vi bor en liten gangavstand fra kirken vår, men når føttene er håvene hender det vi likevel vi bruker bilen, så også i går. Jeg har vært litt for overmodig, og la sist søndag ut på en skogstur som ble litt for lang og anstrengende, særlig for føttene, som reagerte med en ubehagelig hevelse.
Det var mange som kom til gudstjeneste denne søndag formiddag, kanskje mest for å høre vår nye biskop, Christian Alsted, fra Danmark. Det ble en fin gudstjeneste og biskopen la ikke fingrene i mellom da han preket over ”den rike mannen og Lasarus”. Da jeg hilste på ham ved utgangen sa jeg: ”Vel, så får jeg gå hjem og leve litt annerledes!”
Poenget var at vi rike overser de fattiges nød. Nå nyanserte ikke biskopen ordet rik, og heller ikke fattig. Det er mulig man bør sette grensen et annet sted. For jeg vet hva det vil si å være lut fattig, dog uten å slippe tak ansvaret for det daglige brød for min familie og meg selv. Jeg vet også at det går an å arbeide seg ut av sin fattigdom. I dag hører jeg vel hjemme blant den velholdne, norske allmue.
Hvordan skal jeg forholde meg til de fattige? Skal jeg for eksempel gi til tiggere. I så fall til hvilke tiggere? Til yrkestiggeren? Eller til det fattige menneske? Og hvordan skal jeg klare å finne ut hvem er hvem?
Han ”angrep meg” fra sin plass ved betalingsautomaten i P-huset og ba om et par kroner som han manglet til en billett til Drammen, hvor han skulle besøke sin gamle mor. Jeg sa, halvveis irritert: ”Se å kom deg ut i jobb gutt!” Da jeg kom tilbake etter et par tre timer så sto han sannelig på samme sted. Jeg sa: ”Nå, har du ikke klart å finansiere billetten ennå?” Han ble stående å måpe. Men denne gang fant jeg en femtilapp og ga ham, og sa: ”Denne vil kanskje hjelpe deg så du får besøkt din gamle mor i dag? Men se å kom deg av sted før du drikker opp pengene.” Nå ble han ganske forvirret. Det var som han opplevde at jeg hadde gjennomskuet hans argument, og at han følte det var for flaut. Jeg må raskt legge til at han skilte seg ikke nevneverdig ut fra andre alkoholikere.
En annen gang kom en utlending på døren. Han var velstelt og pen, men stum. Han ville selge små figurer han hadde skåret ut i finer og malt. Jeg kjøpte smilende én figur til Kr. 150,- og vinket adjø. Men så, litt senere dukket en annen kar opp ved døren. Han kunne gjøre seg forståelig på engelsk. Han ville også selge bilder han hadde laget. Men av en eller annen grunn takket jeg nei og avviste ham.
Etter biskopens preken har jeg tenkt igjennom situasjonen én gang til. Her kommer en ”Lasarus” og ringer på min dør i håp om at jeg vil dele litt av min velstand med ham. Men jeg viser ham bort. Hva burde jeg gjort? Jeg burde kanskje bedet ha inn på en kopp tea eller kaffe og spurt om han ville spise et par brødskiver med oss, og så kunne vi i fred og ro se på hans bilder og snakke om kunst. Men akk, jeg kom ikke på tanken en gang. Han bare forstyrret meg. Han pekte på en stor blå flekk jeg hadde på skjorta mi og sa: ”O yes, painter?”
En preken er et offentlig anliggende. Jeg stusset litt da biskopen fortalte at han var med i et gospelkor og hadde en venn i koret som het Jørgen, og som drev et eget konsulentbyrå. Han var mentor, men ingen kristen, sa biskopen. Denne vennen fortalte han at enkelte ganger, da han sitter vis a vis mennesker som ber ham om hjelp, så kjenner han en ubeskrivelig kjærlighet til klienten og føler en stor trang til å hjelpe. Biskopen forklarte ham at det var Guds ånd som var virksom i ham. Ja, det siste tror også jeg, for kjærligheten er av Gud. Men at han så raskt avskrev ham troen, det forsto jeg ikke.
Det biskopen, og vi alle, bør tenke gjennom er om vår innlærte forestilling om hvem som er, eller ikke er, en Jesu disippel, kanskje er feil. Kanskje eksistere ingen (ordo salutis = frelsens orden). Vi kan ikke binde opp Gud! Jeg tenker på min lillebror som spurte vår eldre bror, som lå for døden, om han trodde på Jesus, og fikk et ja til svar, og som spurte videre om han skulle be til Jesus for ham, og fikk høre han si: Ja takk. Senere satt han og gråt hos meg fordi han mente han hadde gjort noe fryktelig galt, for, som han sa ”Jeg er jo ingen kristen”. Og hvorfor trodde han det? Fordi han som ung gutt hadde lært hva som måtte til for å bli en kristen. Han måtte bøye kne. Og med hans sårbare selvfølelse kunne han, på menneskers oppfordring, ikke makte det. Men troende var han , hele sitt liv, også i handling og holdning.
En kristen hadde en gang sett meg i en hotellbar og satte ut ryktet om at jeg var en frafallen. Dette rykte hadde nådd to av mine samarbeidspartnere, som bekymret spurte meg ut om dette var sant. Da jeg svarte at jeg fortsatt var en troende Jesu etterfølger, kom det som et sukk fra dem begge: ”Å, heldig vis!”. Om de to var troende? Ja, selvsagt var de det, men passet ikke spesielt godt inn i vår kristelige tenkning om ”ordo salutis”. Men hva med sladrehanken?
Det går langt mellom hver gang en preken ryster meg, men denne søndagen fikk jeg noe å tenke på; blant annet min holdning til den fattige, og til hvem man vil kalle en troende kristen.

HØST NÅ IGJEN -?

2010-09-20T12:55:00.003+02:00

Alle tegn tyder på at nå er det høst igjen. Sommeren er definitivt over. Både kropp og sjel må innstille seg på at stripen på gradestokken synker mot null.
Dette er ikke like enkelt for en stor gruppe nordmenn, men det fikser de ved å fly sørover, som stæren og linerla, og bli der et par måneder eller helst lenger. Jeg kan huske at et år kom vinteren allerede 13. Oktober. Vi bodde på Modum. Snøen lavet ned og trær la seg over strømledninger og forårsaket strømbrudd. Sykehuset måtte ty til strømagregat, og vårt hus var heldig vis tilknyttet det. Og det betydde at vi fikk en hel familie ekstra i kosten. Det var veldig hyggelig for oss, men kanskje ikke fult så hyggelig for dem.
Vi får da håpe at snøen lar vente på seg helt til julehelgen, men da vil vi, av romantiske grunner, ha snø. Men nå er det høst. Det vet vi, men det er fortsatt sommerlig og grønt i hagen. På bjørka er bare ett og annet blad blitt gult. Fruen har skåret ned noen roser og lavendelplantene, men fortsatt står de vakre smårosene i fullt flor i rullesteinbeddene. Rododendron har satt knopper for neste vårs blomstring. Et signal om at vi kan forvente en ny lys og varm årstid.
Jeg må innrømme at jeg ikke har vært spesielt flink til å ta meg ut på tur i skog og mark. Det er faktisk mer enn fem år siden jeg gikk forttur til Bjønnåsen. Vår høyeste topp her omkring. Men i går ringte min fetter Jonny og spurte om vi sulle prøve oss på en tur til Heia og Varsjøen. Det var strålende vær og vi takket ja.
Det ble en herlig tur med kafferast og alt som hørte med. Jeg ble nysgjerrig da jeg hørte regelmessig knepp fra skogen. Det kunne ikke være forsinket tiurleik, men hva var det? Plutselig fór en diger skygge forbi meg. Det var en mann! En mann med ski og staver. Han var ute og trente til vinternes mange skiturer. Etter hvert som vi gikk kom det flere og flere. Det var et pussig syn å se folk gå på ski på asfaltveien. Kneppingen kom fra stavene i det de ble satt i veidekket. Det ble en kraftig påminnelse om at noen er sprekere enn andre.
Det ble en litt for lang tur syntes jeg, men jeg fikk verken muskelkrampe eller andre plager etterpå. Nå har jeg ingen unnskyldning når fruen ber meg ut på en ettermiddagstur. Takker jeg nei, vel så er det av latskap. Nå er jeg helt frisk, det er bare aldersproblemene jeg sliter med. Men selv de kan overvinnes, til en viss grad.
Denne weekenden har jeg faktisk hatt tid til å se tre dvd-filmer. En handlet om Olav H. Hauges liv. Utroig at en mann kunne skrive så mange vidunderlig dikt som var så utrolig ensom, og med så alvorlige sinnslidelser. Hen ble behandlet med elektrosjokk, og dertil lobotomert. Han er det levende bevis på at det nytter å leve med et ”likevel”.
Den andre filmen var om Håkon Bleken, en av Norges aller fremste maler i vår tid. Heller ikke han kom enkelt fram til sine geniale resultater. Hans barndom var ikke akkurat av enkleste slaget.
Den tredje filmen handlet om Sigrid Unsets liv. Heller ikke denne nobelprisvinnende kunstneren var fri for problemer. Hun hadde imidlertid en steierevne og en tålmodighet som gjorde at hun kunne skrive den ene boken etter den andre, som har fått betydning langt inn i moderne tid.

Jeg kan altså se tilbake på en helg med både fysiske og åndelige utfordringer av beste slag. Kommer det ikke snø med det første kan høsten bli en fin tid både med tanke på uteliv og inneliv. Dessuten har jeg mitt vidunderlige atelier hvor jeg kan trekke meg tilbake å skrive og male så mye jeg måtte ønske. Akkurat nå gruer jeg ikke for høsten.

.

MIN HUKOMMELSE ER MIN

2010-09-02T10:48:00.001+02:00

Flere ganger har jeg fått høre at jeg husker feil. Mitt svar er: Ja, selvfølgelig husker jeg feil. Alle husker feil. Du huske også feil. Hukommelse er en subjektiv affære, selv hos dem som sier: Jeg husker det så godt som om det var i går. Det er nemlig ikke bare avstanden til hendelsen som vi må forholde oss til, men til selve pregningen av inntrykket.
Politi som etterforsker ulykker vet at to vitner som har sett den samme ulykken har forskjellige opplevelsen av den. Det er helt forskjellige ting som festner seg i hukommelsen. Og det som har festnet seg blir utgangspunktet for erindringen.
Da jeg var speider lærte vi en lek som ble kalt Kims spill. Det ble strødde mange små gjenstander ut over et bord, og så ble det lagt en duk over. Leken gikk ut på at duken ble tatt bort og vi fikk et halvt minutt til å betrakte gjenstandene. Så ble duken lagt over igjen og nå skulle hver enkelt skrive ned på et papir hva den enkelte hadde observert. Jeg kan huske at noen husket mange, mens andre husket få.
Nå gikk det an å trene seg opp til å observere og å huske gjenstandene. Noen lærte teknikker, som blant annet gikk ut på å dele gjenstandene inne i områder eller felter. Til slutt ble noen av oss så flinke at vi husket alt. Og det var hensikten. En speider skulle være observand.
Det ble sagt om Lord Baden Powell at han kunne gå gjennom et venterom og observere nær sagt det meste i rommet. Det virket så imponerende at jeg satte meg selv på en slik prøve. Jeg satte på meg speideruniformen og tok toget til Lillestrøm. Jeg kan huske at jeg stansen opp et øyeblikk like før jeg gikk inn i venterommet for å konsentrere meg om oppgaven. Så gikk jeg gjennom venterommet i full konsentrasjon og ut på den andre siden. Så, hva husket jeg? Ikke engang at jeg hadde gått gjennom rommet. Det ble en nedtur. Jeg kunne ikke kalle meg ”speider”. Jeg var jo helt blind for omgivelsene.
Vel, så tok jeg meg sammen og tenkte at jeg skulle gå motsatt vei, men bare slentre gjennom rommet og ikke konsentrere meg om noe som helst. Da jeg kom ut på den andre siden tenkte jeg: Dette var merkelig, nå husker jeg alt. Hva klokka var, hvor lange køene foran bilettluken var, hvem som satt og leste avisen, hvem som sto alene og lente seg mot veggen, damen med barnevognen og hvem som var på vei opp mot plattformen.
Den ettermiddagen lærte jeg noe om konsentrasjon, at det ikke bare var av det gode. Jeg benyttet meg av denne kunnskapen når jeg møtte tryllekunstnere. De var eksperter i å få folk til å konsentrere seg om en ting, mens trikset ble utført på et helt annet område. Ved bare å være tilstede, og blåse i tryllekunstnerens forsøk på å få oss konsentrerte, avslørte jeg mange triks.
Senere benyttet jeg meg av denne kunnskapen, både som lærer og terapeut. Kunsten var å lære elevene å la ting flyte. Ikke konsentrer dere om lekselesingen. La det du leser flyte inn i deg, og spør deg selv om hva som var interessant i det du leste. Og vips har du en helt annen innfallsvinkel til leksene.
I de psykoterapeutiske samtaler var det viktig å få pasienten til å slappe helt av og la tankestrømmen få fri flyt. Noen har kalt dette frie assosiasjoner, og det er et greit ord. Nå var det aldri terapeutens ønske å få vite hva pasienten skjulte inne i seg. Viktigere var den frie flyten i seg selv. Når terapeuten oppmuntret pasienten til å la tankene kom strømmene fritt, hente det at prosessen i seg selv virket helbredende.
Hos et ektepar jeg hadde i poliklinisk terapi var konas angst koblet til det at mannen døde fra henne. Hun kunne se at han ble hvit og sjanglet der han sto i koret. Hun måtte skjule ansiktet i hendene. Straks etter var han helt normal. Alt som minnet om begravelse trigget hennes angst. En dag bestemte jeg meg for å lede henne inn i en fantasiverden hvor alt det hun fryktet skjedde: Hun hastet hjem og fant mannen død i hvilestolen. Og nå måtte hun ringe legevakten som konstaterte at mannen virkelig var død, og så måtte hun ringe alle i familien og fortelle dem nyheten. Så måtte hun ringe begravelsesbyrået som kom og snakket om begravelsen, om hvilke sanger hun ønsket osv. Ja, vi gikk igjennom alt som før hadde skapt angst. Selv kirkeklokkene og alle som hilste og kondolerte. Jeg tror jeg fikk med alt hun hadde fortalt meg, og nå flommet disse tankene inn over hennes fantasi. Hun gråt uhemmet.
Jeg sluttet brått og sa: Ja dette er hva du er redd. Du vil aldri oppleve noe som er verre enn dette. Men virkeligheten er helt annerledes. Nå skal du gå ut og i hallen. Der står din mann og venter på deg. Jeg har avtalt med ham at han skal stå der når timen er slutt. Hun så på meg med et tvilende uttrykk i ansiktet. Men mannen sto virkelig der.
Og dette var timen hvor livet ble forandret. Etter denne floating sesjonen reiste hun hjem uten angst. Hun ble svært aktiv, og videreutdannet seg bl.a. i England. Mannen var lykkelig for forandringen, og hang med en stund, men så gikk det vel litt for fort for ham og han fikk problemer med seg selv. Og nå var det han som ble søkt innlagt i sykehuset, men han ble aldri min pasient.
Jeg startet med å huske, og avsluttet med å aktivere hukommelsen til en pasient. Det pussige var at ingen ting av alt hun husket var objektivt riktig, men likevel avgjørende for hennes daglige mentale tilstand. ”Du husker feil” sa en venn her om dagen, og tenk, jeg fikk ikke behov for å diskutere med ham. Det er klart jeg husker feil. Alle gjør det. Hadde vi kunnet spørre ekteparet jeg har beskrevet ville de husket møte med meg på en helt annen måte. Det får nå være. Dette er hva jeg har tatt vare på og husket.
Det som irriterer meg er når min bror bruker mine historier som sine. Jeg forstår hvordan det kan skje, og hvorfor han gjør det, men likevel liker jeg det ikke. Tenk om det er jeg som husker feil?

HANS JØRGEN, TERAPEUT OG JEGER

2010-08-31T13:22:00.002+02:00

Også Hans Jørgen hørte med til pionergruppen Gordon Johnsen hadde samlet rundt seg. Hans Jørgen gikk alle trinn fra assistentlege til overlege. Han het Holm til etternavn, og kom fra Austmarka. Hans foreldre drev et gårdsbruk like ned til innsjøen Møkeren. Hans Jørgen var enebarn og vokste opp i nær kontakt med naturen og utmerket seg som en dyktig elev på skolen, ja helt fram til legestudiet. Han snakket mye om tiden han jobbet på Lyster Sanatorium, og som distriktslege i Løten.
Hans Jørgen var høy og meget kraftig bygd, og det var slett ikke vanskelig å se ham som bonde bak plogen. Men det siste ble det ikke noe av. Men én interesse beholdt han uforandret. Da høsten kom måtte han på elgjakt. Jeg vet ikke om han selv hadde tall på hvor mange elg han har skutt. Jeg tror ikke han kom hjem fra én jakt uten å ha felt en elg. Han var en skogens mann.
Hans Jørgen hadde en naturlig lyrisk åre. Det bodde en liten Hans Børli i ham, men den kom sjelden til uttrykk, men når den dukket fram var det helst under foredrag. Austmarka ligger i Finnskogen og Hans Jørgen hadde av sin mor blitt ledet inn på fiolinspill. Det hente av og til i festlige sammenhenger, og helst hjemme hos ham, at han tok fram fela, stemte strengene og spilte ”Livet på Finnskogen” med stor innlevelse.
Mitt første møte med ham skjedde i 1968. Som assistent lege utmerket han seg med kritiske innlegg, godt begrunnet av kunnskap fra nyere faglitteratur. Jeg syntes nok han var i ”sterkeste” laget, og han tok lite hensyn til om den andre debattanten var overlegen selv. Han la fram sine saker med brask og bram. Jeg turte ikke nærme meg ham den første tiden.
Så en dag kom han andpusten inn på terrassen vår ved Jokerhuset. Han hadde hunden Rex med seg. De virket begge oppspilte. Hans Jørgen fortalte at de hadde vært ute ved ”Verdens ende” da ei elgku med to kalver hadde gått og beitet i naboens kornåker. Det likte han dårlig så han pushet Rex ut i åkeren for å jage dem vekk. Men Rex ble selv angrepet av elgen og sprang så fort han kunne tilbake til Hans Jørgen. Plutselig var situasjonen en annen. Nå måtte han og bikkja løpe så fort som over hode mulig med en olm elg i helene. Det var årsaken til at de var så oppspilte og andpustne. Og nå så jeg en helt annen side av assistent legen. Den store elgjegeren var selv blitt jaget av dyret. Han fortalte oss dette med den største innlevelse, og med alle detaljer, nærmest som en betroelse. Og fra da av endret vi vårt forhold til hverandre. Den stor jegeren og hans hund var selv blitt jaget. Det var en hendelse så stor – for ham – at vi nærmest ble som brødre etterpå.
Hans Jørgen var under den tiden gift med Sigrund og hadde fire barn sammen, som var omtrent på våre barns alder. Jentene er blitt dyktige journalister. Den ene; Gro, husker vi som utenrikskorrespondent i NRK, blant annet fra Russland og Østen. Hege husker vi som dyktige leder av ”Dagsnytt 18”. Harald ble dyrlege, og Kristian, den yngste ble lege, som sin far. Etter hvert ble våre familier, kanskje mest på grunn av barna, nært knyttet til hverandre. Men også vi voksne fant tonen. Vi dro en gang på påskeferie til Hans Jørgens hytte dypt inne i Femundsmarka. En annen gang dro han og jeg med guttene på multetur til samme område. Vi plukket om lag 30 kilo hver, og ble dødstrøtte etter strabasene i blaute myrer. Men vi husket opplevelsen med stor begeistring.
Rent faglig sett hadde vi liten kontakt, men Hans Jørgen hadde stor respekt for min famiiieterapeutiske fagkompetanse, og brukte meg som samtalepartner flere ganger. Jeg hadde, på min side, stor respekt for hans fagkompetanse. Hans kunnskaper om angst og angsttilstander resulterte i at han gjorde et større doktorarbeide på dette området.
Vårt tetteste arbeid hadde vi imidlertid gjennom elleve år som skapere av fagtidsskriftet ”Fokus på familien”. Hans var redaktør sammen med Albert Assev fra Kirkens Familierådgivningskontor i Oslo, og jeg var tidsskriftets redaksjonssekretær. Etter tre års forarbeide kunne vi legge fram første nummer. Det skjedde under "Den niende verdenskongressen i psykoterapi", som ble arranger ved universitetet i Oslo, 1971. Det ble en suksess. ”Fokus på familien” er Europas første, og ett av de første familieterapeutiske fagtidsskrifter i hele verden. Nå, etter 39 års eksistens er tidsskriftet fortsatt i full drift, og utgis av Universitetsforlaget.
Vi bygde hus i Vikersund i 1979, og straks etter kjøpte Hans Jørgen og familien hus et steinkast fra der vi hadde slått oss ned. Vi ble ikke boende lengre enn til 1981. Hans Jørgen ble boende litt lenger, men så drar han opp teltpluggene, han også, og setter kurs østover mot hjemtraktene. Han slår seg ned i sitt barndomshjem og pendler til Kongsvinger sykehus, hvor han blir overlege ved psykiatrisk avdeling.
Nå skjer det my med Hans Jørgen. Hans første ekteskap blir oppløst og han gifter seg på nytt. Nå med Helene, som er ei livskraftig kvinne som utfordrer ham på det meste. De får ett barn sammen, Karen, som jeg faktisk er fadder til. Hun utvikler seg til ei flott jente som deltar aktivt i kirkemiljøet og kommunemiljøet i Austarka. Hun har store intellektuelle ressurser og nyter stor respekt. Men Hans Jørgen ble rammet av hjerteinfarkt, og måtte fraktes til sykehuset i full fart, og videre til Oslo. Nå viser det seg at han har fått blodpropp i det ene beinet, som må amputeres. Hjerte trøbler flere ganger, men hans livskraft hjelper ham ut av krisene hver gang. Selv høstens elgjakt skal han være med på, og skaffer seg til formålet en terrengående ”rullestol”, og fra den skyter han faktisk elg.
Der innpå skogen i Austmarka bygger Hans Jørgen og Helene et vakkert hjem. Her holder de sine selskaper, og har et levende samkvem med bygdefolket. Men ved større anledninger blir vi også invitert, og da blir det full fest i det koselige hjemmet.
Med årene utviklet vi et varmt og godt vennskap. Mannen fra de dype skogene fant en slags forbundsfelle i tømmerfløteren fra Glomma. Vi skulle engang ”dra krok”,som var vanlig i våre oppvekstmiljøer, men ingen ville gi seg. Til slutt ble vi enig om remis. Det føltes godt å ikke vinne over, eller tape for en slik kar. Det forteller kanskje litt om gjensidigheten i vårt vennskap.

MIN VENN EINAR

2010-08-29T13:09:00.003+02:00

Han heter Einar. Han er oppkalt etter familien Johnsens nære venn, dr.Einar Lundby. Han er en av mine beste venner. Jeg møtte ham første gang da han kjørte sin far til en foredragsaften på Jevnaker. Han sto beskjedent i bakgrunnen. Jeg visste at han var begynt på legestudiet i Tyskland, ikke ulikt sine søsken, Solveig og Nils. Alle Gordon og Ingas barn var enten leger eller psykologer, eller i alle fall gift med en lege. Bare én skilte seg ut, hun viet seg til litteraturen, som fag, og giftet seg med av samme slaget.
Når jeg tenker tilbake på den sensommerkvelden på Jevnaker kan jeg huske at jeg forsøkte å innelde en samtale med den unge mannen, og at det ikke var lett. Han virket ikke avvisende, men jeg tror jeg representerte noe som han på det tidspunktet ikke hadde et avklaret forhold til.
Vi var kommet til ”Modum” da Einar og Synnøve kom inn i vårt bilde. Synnøve, var sykepleier, men jobbet ikke på sykehuset. Hun hadde på det tidspunktet to barn i førskolealder å forholde seg til. Den yngste av dem ble nær venninne med vår datter Anne Kristin, og Synnøve og Reidun fant tonen nesten med én gang.
Jeg møtte Einar på Sykehuset. Jeg kan huske at han en gang ba meg legge bort avisen unner et fredagsmøte på hans fars kontor, for han ble distrahert av lesingen. Denne frimodigheten forbløffet meg. Kanskje mest fordi han sa det så direkte og samtidig så vennlig. Jeg husket det alltid siden. Jeg måtte ikke distrahere Einar. At jeg likevel kom til å gjøre det skyltes at vi fikk kontor ved siden av hverandre i det nybygde Familiesentret. Han hørte, gjennom veggen, at jeg hevet stemmen. Men han kom aldri inn og ba meg dempe meg. Jeg hadde den samme erfaringen med ham, nemlig. Han kunne være meget høyrøstet under enkelte samtaler med sine pasienter.
Det var først da vi flyttet fra Jokerhuset og opp til husene på haugen, og ble nærmeste naboer, at vi kom i ordentlig nærkontakt, og besøkte hverandre privat. De hadde bodd i Sveits en tid og var preget av en annerledes kultur, også når det gjaldt servering av mat.
Men på det faglige området kom vi ikke så lett i kontakt med hverandre. Jeg kan huske at jeg var nysgjerrig på hans eksistensial filosofi, som han la til grunn for sin behandling av pasienter. Da hans far fylte 70 år skrev han en artikkel om denne behandlingen i festskriftet, ”Visjon og vilje”, som jeg var en av redaktørene til. Han bodde i Sveits da han skrev artikkel, og det preget hans tenke- og skrivemåte. Det ble min oppgave å redigere artikkelen. Det ble gjort så kraftig at jeg var redd at han ville oppleve at jeg hadde gått for langt. I stedet takket han og lot det meste passere. Jeg hadde da også lest en del av de bøkene han refererte til.
Da de kom tilbake fra Sveits denne siste gangen ble kontakten mer hjertelig mellom oss. Men det var først etter hans fars død at han ble en meget nær venn. Jeg ble plukket ut som den eneste av Gordons mange venner (ikke kolleger) som fikk holde tale under minnesamværet. Det tror jeg skyltes Einar. Gordon hadde noen år tidligere tilbudt meg sitt vennskap, og det var noe mer enn et vanlig vennskapsforhold, og Einar måtte ha kjent til dette.
Jeg har ofte tenkt på om dette forpliktende vennskapet ble overført til Einar, for etter hvert som årene har gått har vi kommet hverandre svært nær. Vi besøker hverandre ofte, og det er alltid fest da vi møtes, enten på Røa, hvor de nå bor, eller i Lundsalleen hvor vi fortatt bor. På sommertid hender det at vi besøker dem på hytta deres ved Ula, et fredens paulun med panoramautsikt; og med verdens minste utedo.
Under min lange sykdomsperiode viste Einar og Synnøve kvaliteten i vennskapet ved kontinuerlig å holde seg à jour med tilstanden. De var ellers fulle av oppmuntring og veldige dyktige til å underbygge håpet. Det var Einar som kom på tanken at nedtrappingen av Prednisolon kunne han noe med at atstmaanfallene dukket opp igjen og at leddsmertene begynte å plage meg. Det hadde jeg selv ikke tenkt på. Jeg fikk raskt time hos min fastlege, som hang seg på Einars refleksjoner. Jeg sto på 2 ½ mg. Hun satte meg på 20 mg. Og vips forsvant alle plagene. Jeg har siden følt meg i kjempeform og nå er dosen kommet ned i 10 mg. Den største takken for at jeg føler meg så bra går til Einar, som gjorde de nødvendige logiske koblingene.
Einar har kommet så høyt opp i årene han også at han har permittert seg fra sin faste stilling som overlege ved Louisenberg sykehus. Han driver ikke dank. Nei, han holder sin polikliniske virksomhet gående. Og noen ganger holder han et foredrag om ”håpet”. Han er en betydelig ressurs, og for meg er han en gave fra Gud. Nå er det ikke lenge til våre koner har bestemt dag og sted for neste møte.
Jeg har en venn, og jeg gleder meg til å møte ham.

EN SOMMER TIL PÅ "MODUM"

2010-08-27T10:46:00.002+02:00

Det skulle gå flere år før jeg kom tilbake til ”Modum”. Men Gordon og jeg holt kontakt. Han ringte og jeg skrev brev. En gang på Jevnaker laget jeg et folkemøte hvor eneste programpost var en tale av overlege Gordon Johnsen. Vi hadde leid ”Glassheim”, og den store salen ble full av mennesker. Gordons temaer var av allmenn interesse. Jeg kan fortsatt huske at han gikk opp på det store podiet, så ut over de mange menneskene og startet sin tale. Det eneste han hadde å holde seg til var en blank kulepenn. Eller var det en pekestokk som kunne trekkes ut og inn?
Da jeg var ansatt tre år i Levanger innledet jeg kontakt med en privatpraktiserende lege, dr. Melby, som hjalp meg med klienter jeg forsto trengte somatisk hjelp. Dr. Melby viste seg å være en bekjent av Gordon Johnsen, og en stor beundrer av overlegen. Det var i Kristiansand jeg ble kjent med psykiateren Krai Due Tønnesen ble det aktuelt å ta kontakt med Gordon. Krai hadde jobbet sammen med Gordon på Louisenberg i sin tid. Nå ville han at vi skulle spørre om det var bruk for oss som sommervikarer. Og sommeren 1967 dro vi til ”Modum”. Kona mi og barna mine var på sommerferie hos min svigerforeldre på Strømmen og hadde det aldeles herlig.
Krai, Matti og jeg ble innlosjert i ”Villa Det Gyllne Hus” som var restaurert fra ytterst til innerst. Interiørarkitekt Alf Sture hadde stått for oppgaven, og huset, særlig innvendig var en opplevelse i seg selv. Hallen og stuen var malt i en rød farge som Sture hadde komponert og kalt Okseblod. Uventet, dramatisk og aldeles stilig. I den store salongen var tapetet hentet fra England og var den samme som fra 1850. Til dette hadde han valgt en vidunderlig gulvteppe i en mosegrønn farge. Ideen var at når man åpnet døren ut til terrassen skulle man føle stuen gikk i ett med skogbunn. Noe av møblene var restaurerte fra 1850 årene, og noen var fra Stures egen møbelkolleksjon. De lange gardinene som gikk fra tak til gulv var ensfarget gule og flortynne, men med masse stoff til folder. Vi var blant de første som bodde der.
Denne gang var det klart fra begynnelsen at jeg ikke skulle ha presterollen. Den hadde en svensk pastor fått. Han hadde etterutdanning fra St Lukas Stiftelsen, en stiftelse som utdannet prester innenfor den moderne versjonen av sjelesorg, som nærmest satte likhetstegn mellom sjelesorg og psykoterapi. Han var en meget selvstendig person som gikk sin egen vei, men som var godt likt av alle. Jeg skulle vikariere for en lege som hadde sommerferie. Jeg gikk med andre ord rett inn i den psykoterapeutiske rollen.
Dette var en litt fremmed rolle, og jeg trengte veiledning. Det fikk jeg da også, for min venn Krai var en erfaren psykiater, og Gordon Johnsen var også villig til å veilede. Jeg kan faktisk ikke huske hvilket kontor jeg hadde, men sannsynligvis hadde jeg flere, alt etter hvilket som var ledig til enhver tid. Men jeg husker at det hadde begynt å flytte inn familier i de restaurerte villaene, og at jeg fikk som oppgave å følge opp enkelte av disse. Da trengte man egentlig ikke et spesielt kontor, for samtalene foregikk i villaen, med eller uten barna. Jeg tror derfor at det er riktig å si at jeg en kort stund var med i etableringen av familie-avdelingen, selv om vi ikke kalte den familieavdeling på det tidspunktet.
Krai og Matti var, som nevnt, i en annen artikkel, svært interessert i musikk. Nå sto det heldig vis et gammelt klaver i ”Det Gyllne Hus” og Krais cello var alltid med på slike turer. En kveld inviterte vi en kollega av meg, han het Leiv Reigstad, og var prest i Drammen. Han spilte fiolin, og da ble det arrangert konsert i ”Det Gyllne Hus”. Jeg husker det som en helt vidunderlig kveld.
Jeg fikk noen dager besøk av kona mi og datteren vår, som bare var et par tre måneder gammel. Her var jo ingen barneseng, så vi laget en seng i kommodens nest nederste skuff. Morsomme mennesker sa at det var kjekt, for når babyen gråt var det bare å skyve inn skuffen. Vel, fullt så hjerteråe var vi ikke.
Gordon fortalte en dag at sykehuset fikk selebert besøk, og at han ville vise dem ”Det Gyldne Hus”. Min kone som var vant til å ha et strøkent hus når vi ventet gjester, ryddet og pusset støv. Men da våre samboere kom å fikk se huset strøket og rent ble de helt overgitt og sa: ”Men det kommer jo gjester snart!” Så satte de i gang og rotet til for det måtte jo se ut som det bodde mennesker i huset. Min kone ble aldeles forferdet. Hun oppdaget da at det fantes andre måter å leve på enn den som var naturlig for oss. ”Et ryddig hus skaper hygge” ble satt opp mot ”Litt rot skaper kos”. Vi har holt fast på første påstand gjennom hele livet.
Å bo som vi gjorde ga oss muligheter til mange herlige spaserturer i den vakre naturen. Som regel gikk vi til ”Verdens ende”, som er en liten bakketopp et par kilometer fra sykehuset. Her Hadde dr. Thavlow plantet en lund av bjerketrær, som på hundre år var blitt kjempestore. Herfra hadde vi oversikt over åpne jorder, åsene omkring, og langt mot nordvest så vi fjellene på Norefjell. Vi kunne også velge å gå til Kaggefossen, som vi hørte brumme når vannføringen var stor. Da måtte vi gå ned en dal til selve Snarumselva og over den på ei smal hengebru. Et par hundre meter til og vi kunne beskue den fantastiske fossens skummende villskap. Og ville vi gå en lang rundtur var det ei kjørebru over fossen. På den ene siden kunne vi se rett ned i den skummende fossejuvet. På den andre side lå en stille og vakker innsjø som innbød til stangfiske og kanoturer.
Vi hadde selvfølgelig ikke lønn for slike sommervikariat, betalingen var læringen, selve stedet og naturen omkring. Og ingen klaget, for det ble en skikkelig læringstid og en billig sommerferie. Under tiden kontaktet Gordon meg og spurte om jeg ikke kunne være litt lenger. Jeg sa jeg ville prøve å finne en vikar, men det klarte jeg ikke. Som metodistprest var jeg ansatt i en menighet for ett år om gangen, og at ansettelsen startet i august. ”Men kan du ikke komme neste år da?” spurte han. Det gjorde jeg, men det er en helt annen historie.

MIN FØRSTE SOMMER PÅ ”MODUM”.

2010-08-26T17:49:00.002+02:00

Min første jobb ved Modum Bads Nervesanatorium var sommeren 1961. Jeg hadde truffet Gordon Johnsen våren 1956 på Metodistkirkens Teologiske Skole, Överås, i Göteborg. Han var invitert et par dager til å holde forelesninger for oss . Jeg kan huske jeg var helt fascinert av disse forelesningene som var ekte og livsnære, og lette å forstå. Under en pause passet jeg på at jeg kom tett innpå mannen, der vi sto på den store balkongen og så ut over den flotte parken. Han spør overraskende hvor jeg kommer fra. Jeg ble litt fortumlet og svarte Lillestrøm, og da var samtaleemnet gitt. Mannen var levende interessert i fotball og vi pratet om LSK som det året hadde gjort det bra på banen. Plutselig sier han: Du skal komme til Nervesanatoriet du! Forfjamset svarer jeg ”Ja, men hva er det?” Foreløpig er det en byggeplass, men jeg håper vi kan åpne før året er omme.
Så, fem år etterpå, kommer invitasjonen. Jeg pakker baggen min og tar toget fra Jevnaker til Vikersund. Jeg spør meg fram og får vite at Nervesanatoriet, eller ”Badet” som bygdefolket kalte stedet lå omtrent tre kilometer opp mot skogen. Det var ikke lenger enn at jeg kunne gå. Unnskyldningen var et jeg ikke ville sløse bort pengene mine på drosje. Støvete kom jeg fram og meldte meg i resepsjonen. Jo da, jeg var ventet. Snart kom oversøster og loste meg ut til huset hvor jeg skulle bo.
I ”Villa Casa Bella” fikk jeg et soverom. Det var et gammelt hus fra den tiden overlege Thavlow drev sitt berømte badesanatorium fra 1850-tallet, og bar preg av det. Jeg skulle dele baderom og stue med to andre personer, som viste seg å være pasienter Gordon Johnsen hadde tatt imot utenom pasientlisten.
Da jeg hilste på den ene var jeg med en gang trått inn på en teaterscene. Han var nemlig skuespiller, og spilte teater hele tiden. Og jeg måtte følge opp og spille den rollen han forventet av meg. Det var ikke vanskelig, for han hadde hovedrollen. Jeg var bare statist. Den andre kom litt senere ut på kvelden. Han var bilselger og kjørte en av disse småbilene som var så moderne på den tiden. Jeg tror det var en Austin 7. Han kjølnet ned temperturen og vi kunne snakke om biler og alminnelig ting.
Overlegen stakk innom for å gi beskjeder. Mine huskamerater fikk oppgitt tid for samtaler, og jeg fikk beskjed om å stille på morgenmøte dagen etter.
Jeg var tidlig ute og fant meg en plass langt nede ved bordet. Hyggelig mennesker kom og hilste på meg og ønsket meg velkommen. Så ble det stille, og presis på klokkeslettet går døren inn til overlegens kontor opp og inn som en vind kommer overlegen i sin hvite frakk. Møte starter ved at nattsøster kommer med sin rapport, og deretter rapporterer de to avdelingssøstrene. Det var kun to avdelinger på den tiden. Overlegen snapper opp et poeng, diskuterer kasus med ansvarlige lege, tar opp poenget og holder en liten forelesning samtidig som han lager noen illustrasjoner på den svarte tavlen. Jeg legger nå merke til at det er en slags hierarkisk ordning ved bordet. De viktigste legene sitter øverst, og etter dem de viktigste sykepleierne. Alle i sine uniformer. Jeg har plasser meg riktig. Så introduserer overlegen meg for forsamlingen, og jeg reiser meg og bukker pent. Det var det.
Når vi nå går ut av rommet viser oversykepleier meg til mitt kontor. Det er et bitte lite kryp inn med en bitte liten pult og to små stoler. En for meg og en for en eventuell pasient. Rommet er så smalt at jeg kan berøre veggene med utstrakte armer. Men heldig vis er det minst dobbel så langt. Vinduene sitter høyt oppe på veggen, og her er to dører. Den ene fører inn til kapellet. Den andre ut til en liten gang, som er selve inngangen. På pulten ligger en hvit frakk som jeg alltid skal ha på meg når jeg går ut i sykehuset, forteller oversykepleier. Jeg prøver den, men den er alt for kort. Oversykepleier kommer straks med en ny.
Ja, så går jeg da og sprader i hvit frakk og føler meg viktig. Alle hilser høflig men ingen forteller meg hva jeg skal gjøre. Ut på ettermiddagen møter jeg overlegen i en korridor. Jeg stanser ham og spør høflig: ”Doktor Johnsen, hva skal jeg gjør her?” Han ser forbauset på meg og svarer: ”Du er prest, ikke sant? Det er ikke jeg.” så farer han videre. Jeg kjenner at sinne vil koke i meg og jeg tenker: ”Hit er jeg kommet på invitasjon av selveste overlegen. Så spør jeg høflig om hva jeg skal gjøre, og så svarer han meg på den måten. Det var rett og slett uhøflig!” Men så tar jeg meg i det og tenker: ”Han har jo rett! Ok, så setter jeg i gang på min måte, og så får han heller si fra om jeg gjør noe som er galt”
Fra nå av er jeg prest med betydelig selvfølelse. Jeg går visitt til alle arbeidsstuene, snakker med ergoterapeutene om det er OK at jeg snakker med pasientene, og alle sier ja. Jeg kan bruke hele dagen på pasientene om jeg vil, og det vil jeg. Jeg er sammen med dem i salongen og ute på plenene når de spiller bodgja. Og snart har jeg et nært og fint forhold til de fleste. Jeg lærer meg navnene, og hva de strever med, og kan derfor følge godt med på morgenmøtene når den enkelte pasient blir presentert som et kasus. Jeg er i læringsprosess.
Nå viser det seg at til mitt arbeid hører det med å holde en kveldsgudstjeneste hver torsdag kveld. Noen forteller meg hvordan den pleier være, og jeg følger bare opp den vanlige ordningen. Det forbauser meg at kapellet er fullsatt, og at noen sitter utenfor på balkongen. Overlegen er der også. Han sitter på første benk rett overfor prekestolen. Det sjenerer meg meget. Jeg holder en enkel, helt vanlig preken, med en viss tilknytning til miljøet som jeg har observert noen dager. Alt er over på 45 minutter. Etterpå er det flere som vil ha tak i meg. Noen vil bare takke. Men noen vil spørre om punkter i prekenen mens andre vil diskutere. Jeg forsto da at kveldsgudstjenesten ville kunne bli et utmerket verktøy i min sommertjeneste, og at jeg måtte være nøye med hva jeg sa. Jeg hadde aldri opplevd dette før i min prestetjeneste.
Det var en ting til som jeg opplevde som spesielt. På fredag kveld åpnet Inga og Gordon Johnsen sitt private hjem for oss ansatte som ønsket å komme. Kvelden startet med at Inga serverte kaffe og kringle mens praten gikk lystig om smått og stort. Så, på et bestemt tidspunkt tok Gordon ordet og sa vi skulle lese tekstene. Jeg hadde ingen bibel med meg så jeg fikk låne et nærmest hellig klenodium, det var bibelen til Gordons far. Her var ingen undertrekninger av noe slag, bortsett fra at etter hvert kapittel var det med blyant laget streker, og for hver femte strek en skråstrek. Gordon fortalte meg at hans far pleide å sette en slik blyantstrek for hver gang han hadde lest et kapittel i bibelen. Han begynte med det etter han hadde fylt sytti år. Da jeg talte opp strekene viste det seg at det etter hvert kapittel var hundre slike streker. Den gamle mannen hadde altså lest igjennom bibelen 100 ganger fra perm til perm etter han fylte 70 år. Det var med stor andakt og forsiktighet jeg holt denne bibelen.
Gordon plukket ut en person og fortalte hvilket skriftavsnitt som skulle leses, og så neste, og neste, helt til vi hadde lest alle tre rekkene med tekster, runde etter runde. Så lest han selv søndagens prekentekst og ga ordet fritt. Nå skulle vi fortelle hva teksten ga oss av opplevelser, og hva vi håpet presten ville berøre i sin preken kommende søndag. Jeg kan huske at en prest fra en menighet i Oslo kom for å være med om disse fredagskveldene. De var til stor hjelp for hans prekenforberedelser, sa han.
En dag ba overlegen meg å ta imot en pasient til samtaler. Det var en mann som sleit med en sterk nevrose hvor religiøse problemstillinger var vevd tett inn i problematikken. Jeg visste ikke om dette var sjelesorg eller terapi. Men legen som hadde ham til behandling merket at han hadde stor nytte av å snakke med meg, så Gordon ba meg overta behandlingsansvaret for denne mannen. Etter en tid var han helt restituert. Gordon bet seg merke i dette. Han hadde oppdaget at jeg hadde et naturlig talent for psykoterapi, sa han senere.
Jeg fikk ikke så mange pasienter i ”behandling” etter dette. Tiden kom da jeg måtte ta farvel. Egentlig skulle jeg betalt Kr. 100,- for oppholdet, men jeg hadde så dårlig råd at man så mellom fingrene i mitt tilfelle. Dessuten hadde jeg gjort et stykke arbeid ved sykehuset helt gratis. Da vi tok farvel sa både Gordon Johnsen og jeg at vi ønsket å beholde kontakten. Og det gjorde vi fra da av.
Jeg glemte visst å nevne at det var fint vær hele den sommeren, bortsett fra en kveld da det striregnet. Jeg var hjemme hos overlegen. Han lånte meg en trenchcoat og fulgte meg helt hjem til Casa Bella. Fra den sommeren ble mitt liv annerledes.

”UBUDNE GJESTER”

2010-08-24T13:16:00.003+02:00

Vi bodde i Jokerhuset. Det er et prefabrikkert hus som Gordon Johnsen så på en utstilling, og som han bestilte der og da. Det ble raskt satt opp nær veien til ”Verdens ende”, og reservelege Peter Runde flyttet inn med sin familie. De hadde flyttet til Skien da vi ankom sykehuset. Det var et langstrakt hus med en diger bærebjelke som gikk fra endevegg til endevegg og det var høyt under taket. I stueavdelingen var det store vinduer fra tak til gulv, og en dør som førte rett ut til en kjempestor terrasse.
Vi hadde aldri bodd så flott og komfortabelt og fant oss snart til rette. Året etter var vi på et par ukers sommerferie, og ble meget forbauset da vi kom hjem, for huset var ”okkupert” av et ektepar vi kjente fra Kristiansand, våre venner Matti og Krai. Krai skulle vikariere som lege og Gordon fant det formålstjenlig at de flyttet inn i ”vårt” hus. Selv om de var våre gamle, gode venner, ble vi ikke så lite forbauset de vi forsto at de hadde tatt huset i bruk, som om det var deres.
Det tok litt tid før vi hadde svelget den kamelen. Men dette var Gordon lik. Han var sjefen og tenkte som så: De kunne gjerne flyttet inn til oss hvis vi hadde vært på ferie. Reidun og David er jo på så mange områder lik oss, så vi plasserer Matti og Kari hos dem. Og det gjorde han altså, og uten den ringeeste tvil. Han tenkte nok videre at vi ville bli overlykkelige over å finne våre venner vel tilpass i vårt hus.
Visst ble vi gla for å se dem, men hva nå? Hvor skulle de bo når hele fem-person-familien skulle ta sitt hjem i besittelse. Skulle vi la dem fortsatt sove i sengene våre? Skulle vi dekke bord til sju heretter? Og hvor skulle vi selv sove? Jeg husker bare at Gordon stakk innom og løste problemet på sin måte. Han hedde funnet et nytt kryp inn for våre venner.
Vi snakket mye om denne opplevelsen og var enige om at likheten mellom oss og Inga og Gordon var ikke veldig stor på dette området. Et hjem er jo ikke bare et hus med diverse vegger. Et hjem rommer alle våre personlige eiendeler, våre møbler, pynte-gjenstander og klær for ikke å snakke om maten i kjøleskapet.
I Gordons tanker var logikken enkel. Her er to som trenger et midlertidig hjem. Reiduns og Davids står tilfeldigvis tomt. Så bare vær så gode og finn dere til rette. Og Matti og Krai fant seg snart til rette og koste seg i hjemmet ”vårt”. De smilte over hele fjeset da vi kom hjem og ville straks stelle i stand et måltid for oss på vårt bord og med vårt service. Det fantes ikke snev av tanker om at dette var galt. De var bare lykkelige. Og så kunne de jo bare vise til Gordon, for det var hans smarte idé.
Det tok tid før vi hel følte at vårt indre kom til ro igjen. Og vi fikk en lærepenge om å inkludere. Gordon hadde tenkt han skulle få skrevet over inngangen til sykehuset dette bilbelordet: ”Kjærligheten er velvillig”, men han lot det være. For selv om det var et ord han ville leve etter så kunne han ikke forvente at alle hans ansatte skulle leve opp til det. Men av Reidun og David kunne han forvente det, tydeligvis.
Da Gordon var distriktslege på Hedmarken fabulerte han om å bygge en institusjon for nervøse pasienter. I andre etasje ville han ha sin leilighet. Når kvelden kom og pasientene hadde lagt seg, ville han ta sin røkejakke på seg og tusle ned i avdelingen med tøfler på beina og formidle godhet, trygghet og varme, slik at alle kunne sove trygt og godt. Det gode menneske passet på dem.
Men slik ble det, heldig vis, ikke. Overlegeboligen ble bygd et par solide steinkast fra selve sykehuset, men ikke lenger borte enn at nattevakten kunne kalle på ham hvis en pasient var spesielt urolig. Gordons tanke var å bygge et sykehus hvor pasienter og ansatte nærmest skulle integreres.
Det var ikke få gange han ringte meg på kontoret og spurte om jeg ville bli med inn og spise aftens i pasientenes spisesal. Det var helst torsdag kveld, for da hadde kjøkkensjefen, Marie Gundhus, laget ostesufflé, og det var det beste han visste. Det var ingen som begynte å spise før bordbønnen ble bedt høyt og tydelig. Gordon satt ved enden av bordet og fikk sin tea skjenket i et diger tekopp, spesielt bestilt til ham. Denne delen av hans filosofi gikk ut på at pasientene ville føle likhet med oss og dra nytte av det terapeutisk.
En kunne nesten kalle dette forbildeterapi. Hvis vi tok opp søppel fra gulvet, så ville pasientene gjøre det samme. Han trodde de etterapet oss i den terapeutiske staben. Dannelse var derfor et nøkkelord i hans terapeutiske filosofi.
Men så var det brått slutt på alt dette. En ny overlege ville innføre ”det terapeutiske samfunn”. Nå skulle alt i miljøet integreres i systematisk terapi. Og nå ble det viktig å skille terapeutens privatliv fra pasientenes institusjonsliv. Gordon ble fortvilet, for han så jo med sine egne øyne at søppelet ble liggende. Nå ble det fjernet av en gruppe som hadde dette som arbeidsfunksjon, når de - etter en grundig samtale – fant tid til å gjøre jobben. Og fant de ikke tid ble det vaktmesterens oppgave. Det ble ikke lenger en naturlig del av hver enkelts hverdag. Ut fra denne vrangfilosofi forsøples samfunnet mer og mer.
Reidun holder på den gamle gordonske filosofien. Hun holder strøkent hus, til sjenanse for dem som ikke får dette til. Men verken Reidun eller jeg kan leve opp til hans filosofi om ikke å låse huset. Overlegeboligen ble aldri låst. Det ble aldri stjålet noe, bortsett fra én gang, da ble det stjålet penger. Og synderen var en person som Inga og Gordon hadde tatt seg spesielt av og latt få bo som gjest i huset. Psykopaten forstår ikke verdien av en åpen dør.

ATLE RONESS, PROFESSOR, DR. MED. OG PREST FYLLER 71 ÅR

2010-08-23T18:39:00.001+02:00

Han kom til sykehuset med ei smellvakker ung kone og to herlige guttuger. De flyttet inn i et av husene som ligger på rekke mot alleen. Han var ansatt som assistentlege. Hun var sykepleier, men hadde fullt opp å gjøre med småtrollene. De var alle fire blide og utadvendte bergensere (Finnes det egentlig innadvendte bergensere?)
Rykte om Atle Roness hadde kommet ham i forkjøpet. Det ble fortalt at hans mor nektet ham å stille i et bestemt utforrenn, for han var alt for sjuk. Men Atle hørte ikke på sin kjærlige mor. Han møtte til start til ”Ulriken utfor” og vant løpet. Han klarte ikke å skjule fadesen for sin mor. Begivenheten ble nemlig slått opp på første side i Bergens Tidende. Men det var altså utfor.
Rykte fortalte at han hadde spilt fotball på ungdomslandslaget. Han var en tett plugg med en kropp som han opplagt kunne bruke til mange idretter. Han likte å konkurrere, nær sakt på alle områder. Og når det gjaldt psykoterapien, som han var kommet for å lære, så kastet han seg utfor med en innbitt mine. Jeg husker pussig nok hans første pasient, en ung kvinne som flere på sykehuset hadde forsøkt å hjelpe uten hell, nå skule Atle klare utfordringen. Hans engasjement ble derfor en viktig ingrediens i terapien, så kvinnen ble betraktelig bedre hun. Men så vidt jeg husker ble hun hengende ved ham, som poliklinisk pasient, under hele tiden han var ansatt som assistentlege.
Det Atle gikk inn for, det gjorde han 100 prosent. Han grov og spurte om alle ting han sto overfor, og det var helt åpenbart at han hadde funnet sitt spesialfelt.
Vi ble nære venner de årene. Det var kort avstand mellom husene våre og familien Roness syntes å trives i Jokerhuset, hvor vi bodde, og vi trivdes med dem. Etter arbeidstid hadde vi overskudd til mye mer. Fotballbanen, som lå som vår nærmeste nabo, ble arenaen for full fysisk utfoldelse. Men man skulle så opplagt være oppmerksom når denne stålfjæren fra Hordaland klasket til ballen. Ble man truffet da følte man det. En gang ble en gutt truffet i hode og gikk bokstavelig trill rundt. Og da våknet legen i Atle. Han forlot ikke gutten før han var sikker på at han ikke var alvorlig skadet. Det var mange tøffe tak der ute på banen. Atle, og hans lag, måtte bare vinne, og de vant, takket være den nye Kniksen imitasjonen.
En vinterdag inviterte han meg med til slalåmbakken. Jeg hadde lånt utstyr. Vi tok toppfart, og skulle konkurrere om å komme først ned. Jeg hadde ikke trening i å vrikke og vri på skiene så jeg kom raskt opp i stor fart og ledet over mesteren. Nede på sletta skulle jeg skrense, men sletta viste seg alt for kort til det formålet, og jeg for sidelengs nedover mot de parkerte bilene, skrenset over snøsperringen og havnet mellom to biler, ganske rundjult. Jeg slo hull på nikkersen, stillongsen og underbuksa, og selvfølgelig kneet. Men det verste var min sårede selvfølelse, for der sto Atle, hvilende på stavene og spurte på bergensk: ”Slo du deg?” Det var min første tur i slalåmbakken, og min siste.
For Atle var dette bare én av utallige turer opp med heisen og ned bakken. Han leste nemlig til teologisk embetseksamen. Det gjorde han ved å ta fram boka og lese i heisen oppover og puttet den innenfor dynejakka på vei nedover. Han hadde en egen evne til å sluke tekster, og dertil en like stor evne til å huske det han leste. Han hadde snart sin teologiske embetseksamen ved siden av sin medisinske, men han lot seg ikke ordinere.
Verneplikten utførte han som militærlege, men fra første dag hadde han klare sine spørreskjemaer. Han hadde fått hjelp av Dr. Nils Retterstøl og Dr. Arne Sand som begge hadde samlet data til sine doktorarbeider mens de tjenestegjorde i det militære. Atle gikk systematisk til verks, og hadde fått de data han trengte da han ble dimittert. Han disputerte, og fikk sin doktorgrad. Men da hadde han for lengst sluttet som assistentlege ved Modum Bads Nervesanatorium.
Vi oppsøkte hverandre når vi var i nærheten, og dro på sommerferier sammen. På den tiden hadde de fått sin tredje sønn, Eirik, som var en vakker gutt, men en ustoppelig virvelvind. Han utviklet seg til å bli et helt utrolig omsorgsmenneske.
Så kom dagen da overlege Gordon Johnsen skulle slutte. Vi diskuterte om man skulle gjøre om lederstrukturen slik at institusjonen ble ledet av en forstander. Gordon tenkte mest på den kristne profilen. Men ingen ting ble gjort. Og da stillingen ble utlyst søkte Atle Roness, og fikk den.
Han hadde sine ideer og drømmer, som flere av oss andre, men hans fordel var nå at han hadde en betydelig større makt. Han ville at alt vesentlig, som kontakt med pressen, skulle gå gjennom ham. Dette var nytt, og ble vanskelig for meg, for jeg var på den tiden blitt en kilde som pressen henvendte seg til. Å lose dette gjennom overlegen ble ganske umulig. Også alle invitasjonene til å holde foredrag rundt omkring i landet. Men vi klarte faktisk å leve med dette, både han og jeg.
Da Gordon skulle fylle 70 år hadde jeg snakket med ham året før og spurt hva han ønsket seg. Et forskningsfond var svaret. Fint! svarte jeg, for det er hva jeg har i tankene. Jeg tror jeg kan samle inn Kr. 250.000,- ville det være en passende sum å starte med? Jeg hadde vel håpet på Kr. 500.000, svarte Gordon. Dette er forskjellen på deg om meg, sa jeg, men jeg skal stå på, og så får det bli hva det blir. Det ble Kr. 350.000,- på salg av fargetresnitt av kunstneren Hans Gerhard Sørensen. Jeg ble formann i fondsstyre. Etter noen år kom Atle en dag og spurte om han kunne få disponere kapitalen, som fundament til et forskingsinstitutt, som skulle bære Gordon Johnsens navn. Jeg nølte en stund, men ga så etter for en spennende idé. Og som takk ble jeg også medlem av styret for det nye forskningsinstituttet. Og heretter gikk kapitalutvidelsen fort.
Forskninginstituttet er vel det viktigste Atle Roness fikk skapt de årene han var overlege ved Modum Bads Nervesanatorium. I dag har det en stab dyktige forskere på lønningslisten, og det ene viktige forskningsresultatet etter det andre har sett dagens lys, bl.a. flere doktorarbeider.
Atle satte sluttstrek for sitt arbeid på ”Modum” og dro over fjellet til Bergen. Har ble han forsker og skrev bl. a. mange bøker, nå mer av populærvitenskapelig karakter. Men selv om han hadde suksess som underviser, veileder, forsker og forfatter, følte han hele tiden at han måtte arbeide med pasienter i en direkte kontakt. Han jobbet da også ved Familievernkontoret i Biskopshavn, som han i sin tid var med å starte. I flere år hadde han mer enn 140% stilling. Målet var å komme ned på en ordinær 100% stilling når han samlet alle sine gjøremål, men det var vanskelig for ham helt til han gikk av med pensjon.
Nå ringte han meg mange ganger for han ville drøfte om det var rett av ham å la seg ordiner til prest. Jeg støtte ham i planene, og en dag hadde han eksamen fra praktikum, og en avtale med biskopen om å bli ordinert. Ja, så her om året fikk han sin ordinasjon. Siden har han forsøkt å balansere sin virksomhet mellom prestetjenesten og doktortjenesten. Til nå har han klart det bra fordi han har masse energi, langt mer enn det som er normalt for en som fyller 71 år i en av de nærmeste dager.
Han har hus ved Helleveien i Bergen, hytte på fjellet ved Reimegrend, og hytte ved sjøen nær Brevik. Han har tid til alt dette, og fryder seg over barnebarna som nå etter hvert vil sitte på hans kjærlige fang. Jeg har elleve barnebarn, og han vet ikke hvordan han i vide verden skal klare å gå forbi meg der også.
Vi ble venner for førti år siden, og har bevart dette spennende vennskapet helt fram til i dag.

PER FRICK FYLLER 75 ÅR

2010-08-21T09:27:00.002+02:00

I dag, 20. August, fyller Per Frick Høydal 75 år. Han er en kjempe. Jeg møtte ham en januardag i 1969. Jeg skulle egentlig ha møtt ham et halvt år før, men han fikk utsatt sin tiltredelse, og lykkelig var jeg, for det var min stiling han skulle ha. Jeg var tilsatt som prest ved Modum Bads Nervesanatorium i påvente av en ”ordentlig” prest, det vil si en som var ordinert i Den Norske Kirke. Jeg var ordinert i Metodistkirken. I lokale sammenhenger var jeg ikke ”ordentlig” prest. Sykehuspreststillingen lå dessuten inn under biskopen i Tønsberg, og var lønnet over statsbudsjettet. Som metodistprest hadde jeg ikke fordelen av å komme inn under denne ordningen, i alle fall ikke permanent. Men Gordon Johnsen, som var sønn av en frikirkepastor ville helst se mellom fingrene med dette. Han tilsatte meg, og håpet å kunne beholde meg.
Nå hadde hans gamle venn, domprost Peder Olsen, en sønn som var prest og hadde studert i USA som ønsket å tjenestegjøre ved Nervesanatoriet. Og da var saken egentlig helt klar. Jeg måtte vike for en ordentlig prest, som ap på til hadde spesialutdannelse i klinisk sjelesorg. Selv jeg forsto logikken i det. Når han endelig kom, tok det lang tid før han oppsøkte meg. Jeg hadde ryddet kontoret og gjort alt klart for ham, men lovet meg selv at jeg aldri skulle blande meg inn i hans arbeid. Men en dag klarte vi ikke å unngå hverandre lenger. Per Frick strakk ut neven og vi hilste på hverandre. Han sa det senere: ”Det var jo ikke farlig!”
Jeg likte ham fra første stund, og han ga ingen signaler på at han mislikte meg. Per Frick hadde et ønske som egentlig var kontrært til Gordon og mitt. Han ville ikke høre snakk om et eget senter for sjelesorg. Han trengte bare hybler til kandidatene som skulle jobbe på sykehuset, integrert i staben. Han fikk det som han ville, og Villa Sacra ble bygget. Gordon og jeg var litt skuffet for vi hadde nedlagt mye arbeid i planleggingen av et Sjelesorginstitutt.
Tiden gikk og Per Frick fikk etter hvert stor pågang til sine pastoralkliniske kurs. Jeg hadde konsentrert meg om arbeidet i Familieavdelingen, og var den aller førte som var ansatt i avdelingen i full stilling. De andre terapeutene var delvis i klinikkavdelingene og delvis i Familieavdelingen. Per Frick fikk plassert en av sine kandidater i ”min” avdeling og derfra var veien kort til å be meg om undervisnings- og veiledningstjenester. I de årene som fulgte kom vi, faglig sett, meget nær hverandre. Og jeg følte jeg fikk kompensasjon for det jeg følte jeg måtte gi fra meg.
Etter hvert snudde Per Frick i sitt syn på et Sjelesorgsenter, men han ønsket å begrense størrelsen, og han fikk sitt ønske oppfylt også denne gang. Arkitektfirma Finne tegnet huset i en meget romantisk stil, og Per Fricks gamle far la ned grunnsteinen. Fra første dag etter åpningen sto Instituttet fram som et verktøy som på en glimrende måte tjente Per Fricks formål. Huset oste av atmosfære. Men det gikk ikke lenge før det måtte utvides. Men heller ikke første tilbygg var tilstrekkelig. Det måtte nye utvidelser til. Men instituttet ble aldri skadet av det, tvert om. Og dette skyltes dyktige arkitekter, bl.a. Kristian Schaug. Og Per Frick frydet seg over de flotte resultatene.
Hvem var denne mannen som jeg kalte en kjempe? Han var høy, slank og bredskuldret, brukte brille og hadde litt langt hår. Han hadde et hjertelig smil og kunne virke litt sjenert Han hadde et par øyne som uredd hvilte på den han snakket med, på en trygg og empatisk måte. Han var utrolig kunnskapsrik. Han var nærmest bibliofil. Parallelt med sine sjelesørgeriske fagkunnskaper var han på høyde med psykiaterne i deres fag. Han var utrolig behaglig å snakke med, og opparbeidet seg etter hvert en enestående praksis. Han hadde alltid et glimt i øye, og unnlot aldri å unne seg humor og glede. Det fulgt fest med Per Frick, og det var ikke få fester han og hans kone Elisabeth arrangerte i deres gjestfrie hjem. Endog gamle kandidater sto i kø for å være med på disse. Elisabeth, som var ergoterapeut, hadde en eminent evne til å få oss ut på dansegulvet. Jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at ekteparet Høydal har lært de norske prester å bli glad i å danse.
Vi bodde jo på samme område så vi var venner også privat. Vi hadde spennende samtaler hjemme i stua vår, eller hans. Og så gikk vi turer i det flotte turområdet som omkranset institusjonene der ute på furumoene.
Etter at jeg reiste fra ”Modum”, i 1981, fikk jeg vite at Per Frick søkte og fikk stillingen som domprost i Stavanger. Nå syntes sirkelen hans å være sluttet. Hans far var sykehusprest på Louisenberg, og ble senere domprost i Tønsberg. Da biskop Bue døde brått ble Per Frick tilsatt som biskop i påvente av valg av en ny. Da han nærmet seg pensjonsalderen flyttet han tilbake til Modum, hvor han hadde kjøpt en enebolig i Vikersund. Men i alle årene etterpå har han vært å finne i tilknytning til Institutt for sjelesorg. Selv med sin suverene dyktighet holt han seg kledelig i bakgrunnen, og ble en ressurs man kunne henvende seg til når ting ble vanskelig.

En av de skjønneste opplevelsen jeg har hatt med Per Frick var den søndagen han og jeg forrettet gudstjeneste med nattverd i Olavskirken, kirken vi begge var så glad i. En dansk sogneprest, som var tilstede, skrev om denne uvanlige ekumenikk i sitt kirkeblad.

Jeg hadde gleden av å være formann i byggekomiteen da dette praktfulle gudshus skulle bygges.
Jeg ligger bare to år foran Per Frick i løypa. I dag fyller han altså 75 år og jeg gratulerer kjempen i moderne norsk sjelesorg med høytidsdagen. Ja, han er fortsatt en kjempe. Og jeg er stolt av å kjenne ham. Gratulerer med dagen! Vil du se bilder av Institutt for sjelesorg så klikk den inn på: www.sjelsorg.no/

PER ARNE ER BLITT 60 ÅR

2010-08-19T10:37:00.002+02:00

Han kom til nervesanatoriet på frierføtter. Vi likte det ikke. Vi ønsket nemlig ikke å miste piken han fridde til. Anne fra Drammen var nemlig et funn for sykehuset med sitt blide vesen, sin skjønnhet og sitt pågangsmot. Per Arne var en utadvendt kjekkas fra Oslo som studerte teologi ved Menighetsfakultetet. Men det ble de to, heldigvis. Og så viste det seg at Annes styrke trakk dem begge til oppgaver ved Modum Bads Nervesanatorium.
Per Arne ble sykehusprest, og føyet seg elegant inn i rekken av sykehusprester. Han viste seg så dyktig at han ble ansatt som leder av Institutt for sjelesorg. Det er bare slik at det Per Arne engasjerer seg i blir svært bra. Hans store fordel er hans utrolige kontaktskapende evner. Han møter mennesker med en vennlig direkthet som styrker deres selvaktelse, og da er det lett å få dem tent for det han selv brenner for.
Per Arne gjorde Institutt for sjelesorg kjent ut over hele Skandinavia, og det forbauset meg at han sluttet da alt så så lovende ut. Han flyttet til Grefsen, og startet et samarbeide med Jølsens Begravelsesbyrå – ja, et begravelsesbyrå - men samtidig hadde han en lærerjobb ved Menighetsfakultetet. Under tiden var han koblet opp til et studium i England. Nå ble min kontakt med ham uttynnet, men det var klart for meg at gutten ville noe.
Jeg skrev gutten med overlegg. For Per Arne har aldri prøvd å temme barnet, eller gutten i seg. Han er blid, vennlig og leken, ja og unormalt interessert i fotball.
Jeg oppdaget allerede da han var kandidat i det pastoralkliniske studiet at han hadde spesielle egenskaper. Under en av gruppesamtalene fortalte jeg ham at han minnet meg om Thorbjørn Egner i sitt forhold til ordene. Egner, som ble et nasjonalt ikon, på grunn av opplesningen av sine bøker i radioen, bør kunne være ditt forbilde, sa jeg til Per Arne. Jeg vet ikke om han brydde seg meget om det, men faktum er at han står i ferd med å bli et nasjonalsymbol på grunn av sitt forhold til ordene, og spesielt formidlingen av dem.
En viktig arena for ordene hans har vært Aftenpostens helgavis. Her har han nå i mange år skrevet friske artikler om temaer fra søndagenes tekster. Og klokt har han samlet og redigert de beste og gitt dem ut som bok ved samme forlagshus som eier og driver Aftenposten.
Så kom det helt store. og kanskje til nå det viktigste spranget. Etter to ganger å ha bli satt opp som bispekandidat, det første tapte han for en annen Dahl, det andre takket han nei til, ble han ansatte som byprest i Oslo. Han skulle dele sitt arbeid mellom Trefoldighets menighet, og Stortinget. Alle som følger med i hva som skjer i den kirken vet at prekestolen i Trefoldighet er blitt den viktigste i landet. Herfra taler han sitt enkle, men velformulerte budskap, så tidsaktuelt at endog durkdrevne politikere kommer for å høre ham, gang etter gang. Selv kongelige er å se i kirken av og til.
I går fylte han 60 år. Reidun og jeg var invitert til en uformell feiring som startet klokken 1200 og som strakk seg så langt inn i natten som folk gadd å være tilstede. Jeg dro alene. Det første som slo meg da jeg kom fram var alle bilene. Det andre var selve komplekse av gamle tømmerbyggninger med torv på taket. De var satt opp midt i skisporet vi pleide å benytte da vi bodde på ”Modum”, men komplekset av gamle hus så ut til å ha stått der bestandig. Anne og Per Arne hadde vel ideen, men en kjent arkitekten som har tegnet Instituttet for sjelesorg, og en entusiastisk laftesnekker, fikk sydd sammen det hele til et eventyrhjem, i beste Egner ånd. Inne i stuene var det stappfullt av mennesker. Da jeg ankom, ved ett-tiden, var alt talerne i gang med å skamrose ham. Jeg tittet meg rundt og gjenkjente en rekke kjendiser fra Kristennorge og noen til.
Koldtbordet var dekket i et partytelt på plenen. Her var det dekt på med raushet. Ei diger kake, den måtte være over en meter lang, pyntet med de skjønneste frukter, trakke til seg oppmerksomheten. Det var Anne og Per Arnes svigerdatters verk. Og hun er altså vårt barnebarn. Vi vet at hun har sin mor som forbilde og lærer. Snakker vi om prakt-kaker så er det til Karmøy vi må skjele.
Dette var en bursdagsfest helt etter Per Arnes smak. Raust, nesten overdådig. Jeg tror arkitekten, Kristian Schaug, følte seg oppstemt og glad da han så hvordan hjemmet han hadde tegnet, fungerte på en dag som denne.
I et portrettintervju som Vårt Land hadde i går kom Per Arne med en formulering som sank ned i meg. Han ønsket å vise veien til Kristus, men ikke stå i veien for ham. Avisens sjefsredaktør var å se blant gjestene.
Som gave fra oss fikk han et Andreasskap. Det ble han så glad for at han begynte nesten å grine. Dette skapet har gledet oss i snart femten år, og jeg er sikker på at det vil glede Anne og Per Arne i minst like mange år, for forbønnsemnene står i kø.
Mitt ønske for denne eventyrgutten er at han må få mange rike år fremover.

OLAV H. HAUGE

2010-08-17T17:03:00.003+02:00

Det er ikke så mange lyrikere jeg har gjort til ”mine”. Jeg har før nevnt Jan Magnus Bruheim, fra Lom. Han var lett å forstå, for han skrev så enkelt, at selv det dype filosofiske alvor kunne begripes.
På min 77-årsdag fikk jeg av filosofen på Lillehammer en diktsamling av Oalv H. Hauge. Han skriver på nynorsk. Jeg dummer meg vel ut hvis jeg sier at jeg har problemer med å forstå ham. Han kan så mange finurlige ord som jeg tviler på at en helt alminnelig nynorsk språklig forstår betydningen av. Men hvis man jobber med ordets plassering i diktet aner man en betydning.
Olav H. Hauge bodde i all sin tid på en gammel gård høyt oppe fra selve Hardangerfjorden. Men her sugde (bedre med saug) han til seg kunnskaper fra hele verden. Han måtte være ganske språkmektig, for han oversatte lyrikk fra mange språk, også kinesisk. Dette begriper jeg ikke, for på kinesisk er selve måten å skrive, eller kalligrafere på en integrert del av lyrikken.
Jeg vil ikke påstå at han var depressiv i klinisk forstand, men at han var tungsindig er det vel ingen tvil om. Dette kommer fram i mange av de diktene jeg til nå har lest. At han gikk inn i mørket og hentet fram skatter av gull er bare en side av dette. Hvis jeg sammenligner ham med visse malere, som mange betrakter som gale, så går det fint an. De besitter et enormt mot, og skygger ikke unna ”galskapen”. De ser den i hvitøye (bedre kvitauge), går inn i den og kommer ut igjen med store kunstskatter.
Jeg kjenner ikke Olav H. Hauge så godt ennå at jeg kan si at det er hva han gjør, men det jeg har lest av ham til nå, kunne tyde på det.
Naturen var bakteppet til det han skrev. Men hvilken natur. Men leit ikke etter naturskildringer. Han brukte naturen i sin skapende tjeneste. Derfor ble aldri Olav H. Hauge en typisk norsk skald, selv om det er satt norsk musikk til mye av det han skrev. Nei, Olav H. Hauge var heller ikke bare europeer, han var internasjonal. Ja, kanskje noe av det viktigste vi har sendt ut i verden. Å bruke ordet eksportere blir for kommersielt.
Jeg tenkte jeg skulle sette ett av hans underfundige dikt inn i denne blogspotten, og har valg det om katten:

Katten sit
i tunet
når du kjem.
Snakk litt med katten.
Det er han som er varast i garden.

Han så på seg selv som en helt alminnelig arbeidskar. Det er vi andre som har et annet syn på ham. Han var et sensitivt menneske og utrolig var, men ”varast i garden” var katten. Han lullet seg ikke inn i slike tanker om seg selv. Han lot katten gå føre.
Her er et dikt om ”elden”

Heilag var elden Som i ditt hjarte brann. Dåre, som ikkje forstod, men prøvde å sløkkja han. Vatn bar du åt bålet, vatn og sand.

Audmjuk skulde du bede og dine hender nest: Herre, lat elden brenna, den heilage gjest. Lat meg til oske gløda til siste rest.

Dåre var du som ikkje stundi forstod. No kan du eta og drikka og sova i ro. Sløkkja kan du, men ikkje kveikja den heilage glo.

Noe å tenke på for den som mener å ha opplevd den hellige ilden. Var det vi selv som slukket den? I så fall kan vi med rette kalles dårer.

VESLE FRANS

2010-08-17T13:36:00.000+02:00

Jeg har alltid vært fascinert av tiggermunken fra Assisi. Hans fromhet og hengivenhet til Gud grep meg sterkt da jeg var ung prest. Men det var vanskelig å leve etter hans fattigdomsideale når en hadde omsorgsansvar for en familie. Frans forlot jo sin familie, dvs barndomshjemmet. Jeg verken ville eller kunne forlate kona mi og de to guttene våre. Men fattige var vi, kanskje de fattigste i kommunen. Og det jeg lærte av det har vært nyttig visdom for resten av livet. En ting er inntekt. Noe like viktig er forvaltning. Og til god forvaltning hørte gaver til Guds rike. Reidun ble rene mesteren i å se hvilken ressurs det fantes i ei krone.
Under tiden i Kristiansand hadde jeg møtt fransiskaneren, pater Ronald Hölscher. Vi spiste ofte lunsj sammen på konditoriet Geheb og snakket om alt vårt engasjement. Nå viste det seg at sognepresten i Den Katolske Kirke hadde mange jern i ilden, jern som han selv holt brennende, og som han ikke måtte rapportere til ”systemet”. Han var en skikkelig etterfølger av den hellige Frans og var proppfull av kunnskap om den gamle munk. Jeg trivdes i hans selskap.
Da menigheten var vertskap for en samling av pastorer i Sør Norge var biskop Kaare Støylen invitert til å holde et foredrag om ekumenikk. Pater Ronald fikk vite det og spurte om han kunne få være tilstede under foredraget. Det gledet meg meget og jeg inviterte han på stående fot. Da jeg dagen før foredraget informerte om vår gjest ble det rabalder i rekkene. Noen ville avvise ham. Noen ville trekke seg i protest. Jeg selv ble overrasket over hvilke negative følelser noen av mine kolleger hadde mot Den Katolske Kirke. Men jeg sa: ”Pater Ronald er min gjest! Så får dere forholde dere som dere vil til det faktum.” Ingen trakk seg! Under kaffepausen var det motstanderne som flokket seg om fransiskanermunken. Pater Ronalds åpenhet, vennlighet og imøtekommenhet som fjernet all motstand. Under det besøket fremmet pateren en sann ekumenisk ånd og presenterte sin kirke ved en trygg og kjerlighetsfylt væremåte.
Da pater Ronald skulle slutte, og flytte til Enerhaugen i Oslo, inviterte han sine venner blant prelatene i Kristiansand til avskjedslunsj. Vi ble mange. Under velkomstdrinken sa pateren at de selvsagt serverte mineralvann, om jeg ønsket det. Til lunsjen ble det servert vin, og jeg var den eneste som drakk mineralvann. Under ettersjenken var jeg litt uoppmerksom og en hollandsk pater skjenket vin i glasset mitt. Hva skulle jeg gjøre? Be om brus? Jeg hadde jo avlagt et slags avholdsløfte da jeg ble ordinert. Om jeg nå tilrev meg oppmeksomheten ved å be pateren bytte vin med brus, ville jeg skape en stemning av forlegenhet. Så der og da debuterte jeg som vindrikker. Jeg ble ingen dranker, men jeg liker et glass vin til god mat.
Da jeg kom til Oslo møtte jeg på nytt pater Ronald. Han var den samme, vennelige person som før. Han hadde det aldri travelt og lyttet med innlevelse til alt jeg fortalte ham. Til hans 70 årsdag sendte jeg ham et lite bilde jeg hadde malt, det var av Frans da han prekte for fuglene. Som takk sendte han meg flere bøker om den hellige munken fra Assisi.
Pater Ronald døde i januar 2009, 81 år gammel, i sitt kloster i hjemlandet. Men i mitt minnealbum er han fremdeles den lille Frans med det store hjerte. Han fortalte at det fantes en vei også for meg inn til brorskapet han tilhørte, selv om jeg var gift og familiefar. Jeg smilte til ham og sa: ”Vi får være brødre uten en slikt brorskap”. ”Ja, selvfølgelig”, svarte han og smilte kjærlig. Han var et godt menneske, ett som jeg aldri kan glemme.

EN EKSHIBISJONIST FYLLER 77

2010-08-11T12:46:00.004+02:00

Det regner i dag, på bursdagen min. Jeg tyder det som en velsignelse. Aldri har hagen vært mer frodig enn i år. Det skyldes ikke meg. Jeg ødelegger mer enn jeg skaper noe nytt. Da jeg skulle debutere som gressklipper etter den fatale opplevelsen for vel et år siden, da gressklipperen dro fra meg på minste hastighet, så kjørte jeg nå maskinen over stubben etter kirsebærtreet. Jeg mente at innstillingen var slik at klipperen ville gå fri, men nei, og atter nei. Den skar seg inn i stubben og begynte å oppføre seg fremmed og merkelig, og har gjort det siden. Selvbebreidelsen var der med én gang: ”Dette duger du heller ikke til!”. Nei, skal noen ha ros for en frodig hage må det være ”værtinnen” og sildigregnet.
Gratulasjonene har strømmet inn, både på mail, sms og telefoner. Avisen Vårt Land har hjulpet på hukommelsen til folk. På gratulasjonssiden står nå mitt navn aller øverst. Det satte et støkk i meg. Det betyr vel at det nå er like før ”over og ut?” Det er tungt å måtte innrømme at 77 er mange år, og at det ikke lenger er overensstemmelse mellom det som foregår oppe i hode og nede i beina. På lørdag forsøkte jeg meg på en piruett (jeg skulle ha på meg sandalene – de uten stropper), men vips gikk jeg over ende, stanget ned ei bordlampe og rev med meg bordet den sto på og en panelovn, skar hull i øret og slo meg ellers gul og blå. Dessuten pådro jeg meg en lyskestrekk. Men alt er over nå.
Jeg har tenkt at det er på tide å forebygge skader. Sandalene fjernes, det gjør også teppeløperen i atelieret, som jeg flere ganger har snublet i. Jeg må tenke meg om når jeg snur meg, og pålegge meg selv å være langsom. Alt fungerer bra, men jeg går fortsatt som en gammel mann. Det vil jeg kanskje måtte fortsette med, for jeg er faktisk en gammel mann.
Min datter Anne Kristin ringte og gratulerte meg. Hennes omsorg for mitt velbefinnende er ganske stor. Nå foreslo hun at jeg burde begynne med ”kinesisk gymnastikk”, du vet den med de langsomme bevegelsene, som foregår i parker og åpne plasser. Min innvending var at alle disse bevegelsen hadde symbolverdi. Hvis jeg startet opp med slike øvelser måtte jeg lage mitt eget symbolinnhold. Jeg kunne f. eks, stå på høyre ben, strekke ut venstre ben og høyre arm og si: Dette er Anne Kristin. Dette svaret likte hun for hun skoggerlo.
Begge guttene har også ringt og gratulert meg. 7 7 er uavgjort på fotballbanen, og en indikasjon på at kampen må ha vært spennende og underholdende. Og skal jeg være ærlig har jeg levd et spennende liv. Om det har vært underholdene må andre uttale seg om. Jeg har jo hele mitt liv stått på en scene, så å si. Og visst har jeg fått applaus. Og har publikum nølt med å gi meg den, har jeg bedt om den, og da har det som regel braket løs.
Det er ni år siden jeg la inn årene, men mange ganger har jeg spurt meg selv: ”Savner du publikum, David?” Svaret er både ja og nei. Min ekshibisjonisme kommer nå til uttrykk i bloggene mine, og i maleriutstillingene. Å skrive for et publikum, og å male for et publikum kan være to sider av samme sak. Nå er det produksjonen som er problemet. Jeg har ikke lenger overskudd til å skrive en ny bok, eller til å male nok bilder til en ny utstilling. Men egentlig er det jo intet must heller, bortsett fra applausen da, eller tilbakemeldingene, de smaker fortsatt godt for en ekshibisjonist.

QUEBAC

2010-08-09T18:12:00.001+02:00

Det var far som fortalte meg en spennende historie om navnet vårt. Jeg var ganske liten og hadde ingen mulighet til å drive noen form for undersøkelse av opprinnelsen. Han fortalte at det langt bak i slekten var det en stor gård som brødrene spilte bort. For å skjule skammen dro de til Canada, men en av dem kom ikke lenger enn til Disenå, hvor han for reisepengene kjøpte en skogteig som han ryddet og bygde et hus og et uthus på. Og fra denne plassen kommer vår slekt.
For noen år siden tok jeg initiativ til å samle slekta der inne i skogen. De som nå eide plassen var svært elskverdige og hadde mange ting å si om livet der på gården i gamle dager. Vi ble bedt om å gå ut og sømfare den ene veggen, for der skulle navnet Kvebæk være risset inn med kniv. Det stemte. På en av stokkene fant jeg navnet skåret inn.
Men hva med forbindelsen til Quebec i Canada? Jo, det skulle ha seg slik at de som dro over og skrev hjem skal ha skrevet Quebac på norsk, altså Kvebæk. Etter sigende skal det finnes dokumenter som beviser dette.
Far mente gården guttene måtte forlate het Bjerke Gods. Men jeg har gjort en grundig undersøkelse og finner ikke dette navnet noen steder der omkring. Den eneste storgården med navnet Bjerke i østlandsområdet ligger i Enebakk og bestyres av familien Butenschøn. Jeg tror neppe det kan være den.
Uansett, det boblet i småguttens fantasi da hans far fortalte ham dette. Særlig dette at flere av guttene som hadde lidd et så stort tap emigrerte til Canada. For meg var Canada villmark, bjørn og ulv, store skoger og sjøer og fremfor alt indianere.
Vi har ikke forsøkt å spore opp emigrantene, altså fars slekt. Vi har heller ikke forsket på sannheten om at min morfar Edvard skulle være søskenbarn med Selma Lagerløv i Mårbakka. Personlig har jeg hatt nok med å rekonstruere min fars barndomshjem på Øya i Fet. Der har jeg nemlig vært. Skarpe bilder har kloret seg fast i mitt minne. Hans, min bestefar var lensearbeider, skomaker, småbruker og troende kommunist. Han var høy og skulle visst hatt kjempekrefter. I alle fall hadde han en kjempe bart. Anna, min farmor kom fra Blekinge i Sverige. Hun var dypt religiøs og hadde en depressiv legning.
De fikk sju barn. Lorentz, Hans, Søren (min far), Olaf, og Ivar som døde av lungesykdom, og jentene Frida og Astrid. Lorentz og Hans stavet navnet Kvebekk, mens min far og Olaf stavet det Kvebæk. Anna og Hans døde tidlig og barneflokken ble overlatt til seg selv. Naboene mente de burde settes bort, men kommunelegen banket i bordet og sa: ”Ikke tale om. Barna skal bo samlet. Det er langt fra at naboene kan framvise et hjem som er like velstelt som Kvebæk ungenes!”
Til slutt fant ungene selv ut at det ville være gunstig med en husholderske, og ansatte, for egne penger, Gina. Hun var et vidunderlige menneske som elsket ungene og ga dem all den kjærlighet og omsorg de hadde behov for. Og ungene elsket Gina.
En gang tok far med seg sine musikanter og dro på stevene til Skotterud. Da dukket Gine, som nå var blitt gammel, opp. Hun gikk bort til min far og sa: ”Nei så stor du er blitt, Søren!” Jeg var med blant musikantene og hadde derfor gleden av å hilse på Gina.
Kvebæk (Quebac) ligger altså ikke i Canada eller Disenå, men på Øya. Husene er revet, men stedet på brinken mot Glomma, der elva renner ut i Øyeren, oser av historie og romantikk. Dette var Kvebæk, min fars barndomshjem.

MIN OFFENTLIGE DEBUT PÅ PIANO

2010-08-06T18:48:00.001+02:00

Vi har drukket vår ettermiddagskaffe ute på terrassen, og etterpå slappet av i våre gode liggestoler. Himmelen er klar og blå med noen spredte skydotter på, men de løser seg opp fortere enn jeg hadde trodd. Temaet for samtalen vår er Margrethe Munthe og alle hennes barnesanger. Reidun, som skal ha klassefest til høsten vil lage et sanghefte med barnesanger de lærte på barneskolen. De fleste vi kommer på er skrevet av denne forunderlig frodige barnesang-forfatteren, som noen radikalere har gitt miskreditt, men som lever iblant oss den dag i dag. Vi kan ikke feire en bursdag uten å synge: ”Hurra for deg”.
I løpet av samtalen kom vi inn på sangen ”Vi har ei tulle”. Da får jeg minner fra prestetjenesten. En frikirkeprest ”måtte” være tilstede ved alle samlinger som hadde en viss tilknytning til kirken. Damene forventet at han skulle delta i samtalene og holde andakt, helt til slutt. Ærlig talt var ikke dette de mest oppløftende og oppmuntrende samvær som jeg husker med glede. Men, de var uunnværlige for økonomien. Dess flere, dess bedre. Men for en ung prest var de kvelende.
En kvinneforening husker jeg likevel med en viss glede. Vertinnen var et elskelig, og meget dannet eldre menneske. Hun elsket sang og musikk, og i hennes familie var det mennesker som preget byen med sine kunnskaper og aktiviteter. Fru Erikstad het hun. Hun bodde i et skjønt lite hvitt, sørlandshus, ikke langt fra den vakre byparken, Ravndalen, som general Wergeland fikk anlagt. Stuene var velutstyrt med møbler og nips som sto helt i stil med huset for øvrig.
Fru Eriksen, som ledet dette foreningsmøte, spurte om jeg ville være så snill å spille litt på piano. Hun var godt orientert om mine brødres musikalske plassering i samfunnet, og nå utfordret hun meg. Det var det samme hva jeg sa om mine musikalske handikaps, hun trodde ikke på meg.
Vel så satt jeg meg til piano og innledet med følgende historie, som forøvrig er sann. Før jeg kom til verden hadde mine foreldre ønsket seg ei jente, ei lita tulle med øyne blå. Far elsket melodier som gikk i mol og han lærte meg denne sangen. Vel, så spilte jeg den til alles glede. Men de ville ha mer musikk, og jeg fortalte da at da jeg gikk på barneskolen lærte vi en nasjonalsang som het; Blant alle lande i øst og vest. Om damene ville jeg skulle spille den? Svaret var et rungende Ja! Vel, jeg hadde lært å spille en annen toneart og la i veg. Damene klappet og ville ha mer. Jeg fortalte da at da jeg kom med i det kristne ungdomsarbeidet fikk jeg lære en frisk ungdomssang som het; På Jesu side i ungdoms år. Og damene klappet og jeg bukket og trakk meg tilbake til plassen min.
Fru Eriksen kommer bort til meg og takker hun også, men hun føyer til: Jeg syns disse melodiene minnet svært mye om hverandre, jeg Kvebæk. –Nei, syns De det fru Erikstad? Da har De faktisk avslørt meg. Jeg kunne bare denne ene melodien forstår De, men når den fikk tre forskjellige sangtekster så håpet jeg ingen ville merke det. De er da en ordentlig skøyer, pastor Kvebæk, svarte hun og smilte bredt.

MED ET LIKEVEL I HÅNDVESKA

2010-08-04T10:15:00.000+02:00

Hun var lammet av angst. Angsten styrte hele familien. Det tok lang tid før hun fikk mot til å komme til sykehuset. Jeg fikk hun og mannen som pasienter i familieavdelingen. Det var et par herlige mennesker, ressursrike og kjærlige, men hun var lammet av angst. Også han var lammet av hennes angst.
Jeg gikk meget forsiktig fram i behandlingen. Mitt mål var å hjelpe henne til å se angsten i ”kvitauge” og fungere likevel. Alt gikk bra inn til hun i en somatisk legeundersøkelse ble ”brutalt” henvist til sykehusinnleggelse fordi legen ikke ville ta noen risiko. Angsten meldte seg med full kraft. Hun ba seg utskrevet og ville reise hjem.
Det tok lang tid før jeg klarte å motivere henne til å fortsette behandlingen. Sykehusinnleggelsen ble det ikke noe av, for kvinnens symptomer forsvant før innleggelsen ble aktuell. Men situasjonen ble lærerik. Både hun og mannen, den somatiske legen og jeg begynte å forstå betydningen av kvinnens selvaktelse.
Vi trente på løsrivelse. Mannen og villaen hun bodde i ble utgangspunktet. Meter for meter bega hun seg bort fra tryggheten. Angsten meldte seg men hun hadde lært et ord å møte den med, og ordet var likevel. Hun gikk likevel, selv om hun visste at angsten ville forsøke å stanse henne. Til slutt var det ingen limit. Hun kunne gå hvor som helst, og kom angsten gikk hun likevel, for hun hadde erfart at det skjedde ingen katastrofe.
Etter flere måneders behandling kunne de reise hjem. Hjemme fortsatte de å leve med et likevel. Mannen følte lykke ved sin nye frihet, og det samme gjorde barna. Og hun, virkelig kjempet seg framover. En dag fikk jeg brev fra henne. Hun fortalte at hun hadde lest ”Søndagshilsen” til sykehuset, hvor jeg hadde skrevet en artikkel om fenomenet likevel. Denne artikkelen la hun i håndvesken sin. Når hun var langt fra trygghetsmomentene, som hjem og mann, og angsten meldte seg, tok hun fram artikkelen, leste den og gikk videre.
Jeg hadde nådd mitt terapeutiske mål. Kvinnen våget å se angsten i ”kvitauge” for hun hadde funnet sitt likevel!

FRIHETEN KREVER LITT GUTS

2010-08-03T11:33:00.002+02:00

Vi skriver 3. August i dag. Det går mot slutten av ferien. Snart er alle maskinene i gang igjen. Folk tar fatt på sitt arbeid, og bilkøene inn til byene blir like lange som før.
Men jeg - jeg sitter bare å ser på. Det er i år ti år siden jeg hoppet ut av den køen for å betrakte livet far sidelinjen. Det har vært ti gode år, når jeg ser bort fra sykdommene som meldte seg. Men på den andre siden, det er jo først som pensjonist at man har tid til å bli sjuk. Jeg kan ikke huske det hendte meg noe alvorlig før jeg fylte sytti.
Bortsett fra sykdommen er det økonomien som har gjort livet annerledes. Jeg får trygd nå, og det kan ikke sammenlignes med det jeg tjente i aktivt arbeid. Planen min var at jeg skulle spe på med en ekstra inntekt fra salg av malerier, og det hadde jeg vel lykkes med hadde ikke sykdommen hindret meg.
Jeg hadde en malerraptus i fjor vår som endte i en utstilling ved St. Hans tider. Nå har det gått ett år og ingen malerraptus har meldt seg før nå. Nå er jeg forsiktig i gang igjen, godt hjulpet av mitt nygifte barnebarn som ønsket et bilde av bestefar i den nye leiligheten på Torshov. Hun har plukket ut et bilde jeg hadde begynt på, men ikke fullført. Hun vil ha det som det var, men jeg må selv bli fornøyd med det, og det er det jeg jobber med nå.
Men her om dagen satt jeg på terrassen og hvilte. Da streifet tankene mine tilbake til årene på ”Modum”, hvor jeg var i aktiv behandlingstjeneste. Jeg tenkte: ”Hva om jeg innreder Atelieret mitt til et behandlingskontor og annonserer at jeg tar imot ektepar til samtaler igjen? Jeg kunne ta to om dagen fem dager i uken. Jeg kunne ha en lav timebetaling, for eksempel Kr. 300,-. Da kunne jeg spe på med Kr, 3.000,- pr uke i ekstrainntekt?” Men heldig vis kom motforestillingene kjapt. For selv om jeg kunne få gjort noe med min litt ensomme tilværelse, og få gjenoppfrisket mine kunnskaper og erfaringer, og holdt meg mentalt våken, ville likevel arbeidsbyrden bli alt for stor.
Nei, jeg må nok holde meg til min kellion, min munkecelle, eller mitt atelier – om du vil. Det ble bygd for min pensjonisttilværelse. Men det koster litt å fylle dagene her inne med et meningsfylt liv og arbeid. Vitaliteten øker ikke spesielt mye med alderen. Likevel er det deilig å kunne si: Jeg er glad jeg ikke lenger trenger å stå og stampe i bilkø inn til byen hver eneste dag. Friheten er verdifull, men også den krever litt guts.

Dette er en merkelig sommer

2010-07-28T12:14:00.001+02:00

Dette er en merkelig sommer, den forløper helt normalt med hensyn til været. Sol, regn og torden, og temperaturer som svinger helt opp mot 25 grader og ned til 15.
Men vi er blitt så bortskjemte etter alle sydenturene at vi forlanger av Vårherre at han skal skifte ut sitt gamle værsystem slik at vi kan sitte ute på fortauene og kose oss til langt på natt, iført T-skjorte. Men han hører ikke slike ønsker. Vel så bygger vi svære kjøpesentre med handlegater og uterestauranter hvor vi kan kose oss ute midtvinters og innbille oss at vi er i Paris.
Og værvarslerne sliter som gale med sitt omdømme. De varsler fint vær for å glede oss, ennskjønt sommerprognosene er meget lunefulle.
Jeg kan ikke huske at jeg har vært opptatt av værvarsling noen gang. Er det gråvær når jeg trekker fra gardinet, vel, så er det gråvær. Er det solskinn, ok så er det solskinn. Jeg vet også at dagen kan starte med gråvær og regn og slutte i solskinn, eller omvent.
Jeg kan huske en sommer jeg jobbet som tømmerfløter i Glomma at en av gamlekara sa: ”Nei, nå blir det vist regn!” Kameraten svarte: ”Å det blir nok bare ei byge”. Men den byga varte hele sommeren. Og vi, arbeidskara på lensene, gikk i lange svarte regnfrakker og langstøvler. Lykkelig var den som hadde en bredbremmet hatt, lik den til det ridende politiet i Canada. Jeg hadde slikt utstyr og satte særlig stor pris på det da jeg syklet hjem til Strømmen klokken fem om ettermiddagen. En kort liten treningsøkt på 15 kilometer.
Også i sommer sto sola høyt nok på himmelen til at Hanna kunne høste sine markjordbær.
Vi trodde vi kom til å bli alene sommeren, men nå har vi hatt fullt hus i flere dager. Denne merkelige sommeren ser ut til å bli helt lik en vanlig sommer, og takk for det.

Absolutt 50, og ”nogo attåt”

2010-07-26T18:53:00.001+02:00

Jeg har ikke besøkt hytta til Trine og Ingar på flere år. Den ligger oppe på en høyde. Tomta grenser bratt ned til sjøen, på den ene siden, og stupbratt ned til parkeringsplassen på den andre. Jeg har ikke vært i stand til å forsere hindringene. Men nå ville han ha besøk av far, og bygde ei fantastisk trapp opp fra parkeringsplassen til hyttenivået. Og så kom vi, og jeg klarte å komme opp uten særlig besvær.
Vi var ikke før ferdig med måltidet før forberedelsene til jubileet var i full gang. Og gjestene kom i båt og med bil og fant seg et sted å sove. Alle hender var i virksomhet i en stressfri atmosfære. Ambisjonene om et hav av småretter i alle slags smaksvarianter. Og da klokka var femten på lørdag sto velkomstdrinken klar. Og fra da av utviklet festen seg helt av seg selv, og uten skrevet struktur. Barn og voksne, familie, venner og kolleger koste seg i det strålende sommerværet under og utenfor store segl og parasoller. Noen startet med desserten, andre med grillede koteletter av møreste lam, og herlige, små runde køttkaker. Og her var eksklusiv gulrot-suppe i store mengder, og potetstappe hvor det verken var spart på deilig smør eller fløte. Og så var det alle de originale dippene, sausene og salatene. Vi var førti, og alle var sultne.
Pussig nok var her ingen underholdning, bortsett far en mengde sanger. Og den eneste talen var den jeg holt. Det var egentlig ingen tale, men et lite lesestykke, som jeg kom meg igjennom uten å bli avbrutt av trigenimus-smerter. Alle klappet og alle smilte og jeg trodde sannelig det ble vellykket.
Jeg holt ut til midnatt, men festen pågikk til kl. 03.00. Her ble sovet over alt. I båter, i telt, i lavvo, i den romslige hytta og i nabohytter. Søndag frokost ble en ”dropp in frokost” fra kl.09.00 til vi måtte gi oss av sted til Botabrygga hvor sjøturen startet kl. 11.00. Å, hvilken tur det ble. Både sjøen og solen smilte til oss der vi i behagelig fart dro ut på en skjærgårdsrunde. Da båten la til brygga på Sandøyas vestside ble det servert kaffe og kanlesnurrer, endog til skipperen.
Ingar fikk den feiringen av femtiårsdag presis som han ønsket. Han fyller ikke år før den 27. men var lykkelig for festen. Dette var en absolutt 50 års feiring, fri, bevegelig og innholdsrik.
Vi fikk bilskyss med vår svigerdatter hjem på søndag ettermiddag. Hun kjørte med radioen på for hun ville høre kommentarene fra fotballkampen mellom Viking og Haugesund. Hun hamret i rattet og skrek høyt da Haugesund satte i det fjerde målet, og avgjorde kampen i første omgang. Og hjemme sto Kamilla med mann og barn og ventet på oss. Og nå er huset fylt opp av slike folke jeg er så utrolig glad i. Her ble det altså famtiårsfeiring med ”nogo attåt”.
I dag kom nygifte Henriette til Vertshuset. Hun gikk, sammen med sin mor, inn i atelieret for å velge seg ut et bilde. Hun valgte et stort som jeg startet på i fjor. Det vil eg ha, bestefar. Hva vil du jeg skal gjøre med det? Spurte jeg. ”Eg vil ha det presis som det er!” svarte hun. Og nå tror jeg sannelig jeg kan nærme meg staffeliet igjen.

MITT LIVS HAREJAKT

2010-07-22T18:28:00.005+02:00

Jeg har skrevet om min venn Krai før, og om hans mange påfunn.
En dag vi sitter og prater sammen kommer ham med et forslag om å dra på harejakt. Jeg forteller ham at jeg aldri har skutt med gevær og heller ikke vært med på jakt. Det gjør ingen ting sier Krai. Du kan få låne hagla til sønnen min, et fint gevær. Jeg har alt snakket med en bonde i Birkeland som jeg kjenner, og han stiller med jaktmark og bikkje.
Jeg blir etter hvert tent på idéen og sier OK, jeg kan jo bli med for å lære litt om harejakt!
Vi finner fort fram til en dag som passer oss. Det er høst og den dagen vi bilte opp til Birkeland var det grått og duskregn. Bonden er klar med sekk, hund, og hagle kjekt over skulderen, og vi kjører opp i skauen. Hunden ble sluppet, og starter straks å søke, men den ivrige firbeinte jeger følger helst duften av rådyrspor. Da vi hadde gått slik og vasset i flere timer og strevd oss opp ei bratt li, blir vi enige om å spise. Bålet blir nøret og vi koser oss med nytrukken kaffe og smurte smørbrød. Det duskregner fortsatt, men vi har solid regntøy og langstøvler. Hunden er med oss. Plutselig syns jeg den oppfører seg merkelig, og jeg sier til mine jaktkamerater: ”Se på hunden, det ser ut som den løper i spiral!”
Bonden farer opp: ”Nå har han fot. Haren har hoppet rund her oppe, og nå forsøker hunden å finne i hvilken retning den har løpt. Kom igjen karer!”
Vi pakket sammen og slukket bålet i en fei. Bonden ga ordre om hvor vi skulle postere oss. Jeg tenkte: Det er nok bare et rådyr, så jeg stilte meg opp med hagla over skulderen og småplystret. Bonden forlot sin post og kom bort til meg, og lavmælt, nesten hviskende, ba han meg slutte med plystringen og holde hagla i beredskapsstilling, for haren kan komme når som helst og hvor som helst. Hold skarp utsikt!
Jeg gjorde som han befalte. Losen var forstummet. Plutselig så jeg noe som kom hoppende langt nede i lia. Jeg la hagla til kinnet, siktet inn og trakk av. Men akk, det smalt ikke. Jeg hadde i iveren glemt å skyve av sikringen. Vel så skjøv jeg av sikringen og sa til meg selv: Hvis dyret kommer mellom de to furuene der nede, så skyter jeg. Og det var nettopp det den gjorde. Jeg trakk av og syns jeg så at dyret gjorde et kraftig byks. Men hva så? Bonden hadde lært meg at hvis jeg hadde drept haren skulle jeg rope ”Tot!”. Vel så fikk jeg vel gjøre det da, og straks kom Krai og bonden småløpende opptil meg. ”Traff du? Hvor ligger den?” Den ligger trolig mellom de to furuene der nede. ”Ha, ha!” lo bonden, men fulgte med meg ned. Og der lå dyret. Død som en sild. ”Nei, sa bonden. Dette er ikke sant. Avstanden er alt for stor. Få jeg se på hagla!” Jeg ga ham våpenet og så sa han: ”Å ja, du har trukket av den bakerste hanen men likevel var det et godt skudd!”
Jeg bøyde meg ned for å ta opp bytte mitt, men boden skjøv meg til siden. ”Ikke rør. Hunden må få lukte på den først, for ellers tar han opp jakten igjen”. Og hunden kom og snuste. Bonden trakk kniven og sprettetopp buken på viltet og lot hunden få slikke i seg blodet. Så trakk bonden ut innvollene og kastet dem i et snar. ”Her, sa han, nå er haren din!”
Jeg tok imot liket og la merke til at min venn Krai var oppskjørtet av stolthet: ”Der ser du David. Du fikk det sannelig til!”
Så bilte vi hjem. Haren ble hengt opp i kjelleren. Men vi syntes så synd på dyret at vi klarte ikke flå det og tilberede skrotten til et måltid. Vi spurte et vennepar om de ville ha haren. De takket med glede ja, og ville invitere oss på haremiddag. Vi takket nei til det. Vi var ikke i stand til å ete det nusselige dyret.
Vel, dette var første gang jeg jaktet hare med hagle. Det ble også den siste. Så effekten av haglebruken ble for min den 100 %. En tur, ett skudd, en hare. Om jeg er stolt. Nei, men jeg har lært noe om meg selv, at også jeg har det urgamle jaktinstinktet. Rolig og behersket siktet jeg børsa inn, trakk av og traff. Men noen jeger kunne jeg ikke bli. All jaktlyst forsvant i nærkontakt med det døde dyret.
Men fisk har jeg ingen problemer med å skjære hode av, sløye og tilberede. Fisk er herlig mat.

HAN MÅTTE SPYTTE I SJØEN.

2010-07-21T13:20:00.003+02:00

Det var under tiden jeg var prest i Kristiansand at jeg støtte på legen og psykiateren Due-Tønnesen. De kalte ham bare Krai, så også jeg. Vi ble utrolig gode venner, enskjønt han var en god del eldre. Vi møttes ofte på hans kontor nede i Kvaderaturen og spiste lunsj sammen. Ofte bare kaffe og kjeks, ja og den obligatoriske appelsinen. Og så snakket vi fag sammen. Han doserte aldri sine kunnskaper, men spurte ofte etter mine meninger. Han styrket min selvfølelse betraktelig.
Krai var et rikt menneske. Han fant stadig på ting. Snart insisterte han på å ta Matti med seg hjem til oss til en hyggekveld. Vi var jo ikke uvant med gester og å beverte disse. Men det Reidun serverte virket så overveldende at Matti fikk prestasjonsangst. Krai tok med seg sin cello og spurte: Men hvor er piano? Jeg måtte forklare ham at vår lønn har gjort det umulig for oss å kjøpe piano. ”Klart dere skal ha piano”, sa han, og dagen etter sto et stort svart piano i stuen. Han hadde fått lånt et gammelt instrument av en musikkhandler nede i byen. Matti var en meget dyktig pianist, og nå kunne Kari få det akkompagnement han var vant til. De ble mange musikkvelder i presteboligen i Underhaugen. Krai sjenerte seg ikke for å ta med seg andre musikanter. Slikt forstyrret bare hun som sto for bevertningen. Men slike småting brydde ikke Krai seg noe om. Han var vant til Sætre kjeks og appelsin.
En kveld ble vi invitert hjem til dem, men Kari ringte opp samme dag og surte om de ikke heller kunne komme til oss, for Matti vet ikke hva hun skal servere. Det må sies at de var usedvanlige gjestfrie, men tanken på bevertning ga Matti prestasjonsangst. Kjeks, tea og appelsiner fikset hun greit, men ikke karbonade-smørbrød.
Alltid når vi besøkte dem måtte vi ut å gå en tur. ”Vi går en tur og spytter i sjøen”, var hans uttrykk. Vi gikk vel en halv times tid før vi kom til skogsvannet. Da gikk Krai og Matti begge helt ned til vannet og spyttet uti det. Vi sto og ventet på dem og tenkte ikke på at det måtte vi gjøre også. Krai snur seg mot oss og sier med alvor i stemmen: ”Dere må spytte i sjøen!” Uten å reflektere over det, spyttet vi begge i sjøen. Og nå kunne vi gå samme vei tilbake.
Jeg kom aldri til å spørre ham hvorfor han måtte ”spytte i sjøen”. Var han overtroisk? Var det et slags tvangsrituale? Hadde han blitt smittet av sine tvangspasienter, eller lå det noe helt annet bak. Samme hvor vi var, var det vann i nærheten måtte Krai bort å spytte i vannet.
Det lå på ingen måte ringeakt for vannet. Ikke frykt heller. Han var svært glad i det våte element. De hadde hytte i Høvåg. Ut derfra dro vi på fisketur. Han var veldig opptatt av at Reidun skulle holde i snøret. Litt engstelig lot hun seg overtale, og straks etter fikk hun napp. Jeg kastet meg fram og ville hjelpe henne å trekke opp fisken, men da slo Krai meg over fingrene og sa: ”Holde deg unna. Dette klarer Reidun fint alene!” Og det klarte hun, selv om fisken var en usedvanlig stor torsk.
Krai var mild og god og vennlig, men ingen servil og underlegen person. Når han spurte om råd var det mest for å berike den andre.
Jeg kan huske at vi under våre lunsjsamtaler ble opptatt av ett spesielt tema. Om det var jeg som introduserte det, ut fra en bok jeg hadde lest, vet jeg ikke. Men Krai ble så brennende opptatt av tema at han besluttet seg for å ta med seg Matti og dra til California på kurs. Da de kom hjem igjen var han som forvandlet. Han ba om hjelp til å lage noen kartonger med illustrasjoner, som han ville bruke i sine foredrag og i sine pedagogiske terapier.
Jeg vet ikke med sikkerhet, men jeg tror faktisk Krai var den første fagperson som innførte Transaksjonsanalysen til Norge. Senere kom jo boken ”Jeg er ok. Du er ok”, og da ble det fart i konseptet, og den gamle psykiateren fikk, faglig sett, ”an indian summer”.
Jeg hadde kommet alt for langt i mine forsøk på teoridannelsen rundt forståelsen av Selvfølelsen til å bli hans medarbeider. Men en ting delte jeg gladelig med ham, en tur for å spytte i sjøen.
Krai er død for mange år siden. Ja, faktisk den uken jeg hadde en artikkel om ham i ukebladet Familien. Men om Krai er død lever et stort og gyldent minne om ham inne i meg. Krai var min venn, og i sannhet OK!

BRYLLUP – trio heile dagar til ende.

2010-07-19T13:24:00.002+02:00

Endelig kom dagen som Henriette har sett fram mot med stor spenning og glede. Foran medbrakt prest i den stor Nye Åkra Kirke sto hun ved siden av sitt hjertes utkårede og svarte JA! På prestens spørsmål. Det ene kom i et dypt toneleie. Det andre kom jublende i fistel. Og brudgommen? Ja, det er Andreas. Sønn av Anne og Per Arne Dahl, som var våre gode omgangsvenner da vi jobbet på ”Modum”.
Andreas er skuespiller, en frilanser, som ikke sitter og venter på at jobbene skal falle ned i fanget hans, men som skaper dem selv. Like etter bryllupet la han ut på turné med sin far, og sin venn Stian Tveit. Forestillingen de debuterte med i fjor sommer, fortsatte de med nå i år. Per Arne forteller om Gabriel Scott, Stian Tveit spiller musikken som er komponert til forestillingen, og Andreas spiller fiskeren Markus. Forestillingen har foreløpig blitt oppsatt fem steder, og alltid med stappfulle hus. Ett sted måtte hundre personer avvises. Tilbakemeldingene er til å bli flaue av. Andreas er i ferd med å finne sin meningsfulle nisje.
Henriette vil jobbe med TV, og går fra småjobb til småjobb, men er sterkt innstilt på å gjøre et utmerket arbeid hver gang. Hun har jobbet med ”Det store korslaget” som regiassistent, og med barneprogram. Hun vil noe, jenta mi, og jeg er sikker på at hun vil lykkes. Men det er opplagt at foreldrene er litt bekymret. Begge er frilansere og uten fast inntekt. Vi gamlingene ser på fast inntekt som en livsforsikring. Vi er uten tro og håp, vi får en jobb og gjør det som forvetes og tar imot lønn til fast tid.
Selv gjorde jeg opprør mot dette. Jeg sluttet i fast lønnet stilling da jeg var 53 år gammel. Da kastet jeg meg ut på ”de sytti tusen favner”. Jeg lærte straks at det var et must å levere gode varer, for de reklamerte for seg selv. Reklame trengte jeg det første året, men siden gikk det av seg selv. Opp i mot 100 oppdrag i året i 15 år. Og selv om jeg aldri lot meg friste til å prise meg for høyt, hadde jeg en inntekt langt høyere enn jeg som ansatt kunne drømme om. Men forutsetningen var hardt og ærlig arbeid.
Nå starter disse to på denne måten helt i starten av sitt karriereliv. Men satser de målrettet og alltid er innstilt på å levere kvalitet, frykter jeg ikke for deres økonomi. Og de vil slippe å spørre om oppdrag. De vil bli etterspurt.
Bryllupet varte i tre dager. Det startet fredag kveld ved at brudens far hadde satt opp et digert partytelt i hagen hvor han og brudens mor serverte tilreisende gjester , og andre, mer enn femten kilo ferske reker med tilbehør. Brudgommens foreldre var ivrige med-verter og gikk oss til hånde med all den service vi hadde behov for. Og så var været så fantastisk.
På selve festdagen ble vielsen en festforestilling av de sjeldne. Brudepikene kom inn i kirken til vakker musikk og strødde roseblader på løperen. De åpnet for tårestrømmene, for de var barbeinte og bare tre år. Så ble dørene åpnet på nytt og inn kom far og datter. Det ble en skjønnhetsåpenbaring av de sjeldne. Det gjorde et sterkt inntrykk da faren håndhilste på brudgommen og overga bruden til ham. Han bukket høvisk og førte henne til alteret. Det var en mektig opplevelse da alle fire foreldrene leste fra skriften, og da presten snakket til brudeparet og oss andre på en inderlig og alvorlig måte og med glimt i øye og med de skjønneste formuleringer.
Trygge og lykkelig toget brudeparet ut av kirken. Nå kunne alle få hilse på dem og lykkeønske dem. Brudgommens far ønsket at alle de fremmøtte skulle få kirkekaffe og kanelsnurrer å bite i. Det ble preludiet til den store festen i Blåkors store festsal, helt ute ved havet. Brudeparet trillet snart av sted i en helt fantastisk, åpen veteranvogn, og de fire forloverne fulgte etter i en herlig amerikansk kabriolet. Festen begynte der og da.
Herfra og fremover burde jeg bare vise bilder, men akk jeg får ikke dette til som jeg ønsker. Det er noe med mine datakunnskaper som ikke funker. Men la meg bare få avslutte med å si at det ble en fest som strakk seg over midnatt og til kl. 02.00, med taler, sanger og festlige opptrinn, godt ledet av to toastmastere, hvorav den ene het Kjell Arild Hareide, ja stortingsmannen for KrF. Han hadde ordnet det slik at både statsministeren og utenriksministeren, og en annen politiker, talte direkte til brudeparet på storskjerm. (En politikers hverdag er mangfoldig). Jeg sloknet kl. 24.00, men fruen holt ut til the bitter end, som altså ikke var bitter i det hele tatt.
Neste dag ble det arrangert både frokost og middag for de tilreisende, og feststemningen var fortsatt tilstede. Men det var litt av en overgang å se brudeparet i Olabukser med hull på leggen og festlige T-skjorter. Glamouren bør ikke vare for lenge. Det var to voksne mennesker som giftet seg og viste oss sitt fantastiske nettverk av herlig venner.
Gratulerer, kjære Henriette og Andreas. Jeg gleder meg til første visitten dere skal avlegge ”Vertshuset”. Kanskje blir det en kombinasjon av tre bursdager? Andreas har nettopp fylt 28. Henriette fyller 25 primo august, og bare to dager etter klasker bestefar til med 77, og da er det ingen aldersforskjell å snakke om.

FRA BRA TIL VERRE OG TIL BRA IGJEN

2010-07-17T10:35:00.001+02:00

Vi hadde en avtale, overlegen og jeg, om at Prednisolon skulle seponeres helt. Jeg foreslo at vi skulle gjøre det gradvis fra 5 mg. Til 0 mg. På 2,5 mg skjedde det masse rart. Jeg fikk tilbake de ubehagelige astmaanfallene, som jeg nå trodde jeg var kvitt. Dessuten opplevde jeg at smertene i leddene ble plagsomme, og at almenntilstanden var preget av tretthet og kraftløshet. Det ble så ille at jeg ba om time hos fastlegen min. Den fikk jeg dagen etter jeg ringte. Hun undersøkte meg og fant intet galt – verken med hjerte eller lungene. Jeg la fram for henne en legevenns tanker om at alt dette kunne skyldes nedtrapping av Prednisolon. Hun sa seg enig i dette, og foreslo øking av Prednisolon til 20 g. om dagen. Etter et par dager forsvant leddsmertene og astmaanfallene ble betydelig reduserte. Jeg fikk tilbake mer energi og var ikke så trett lenger.
Jeg har mange leger å forholde meg til, men forbauses over hvor trygge de er på å overprøve kollegers medisinering., og hvor lite sårbare lengene er når de opplever at de blir overprøvd. Dessuten er de veldig flinke til å sende informasjoner til hverandre. Selv har jeg vært ivrig på at de skal informere hverandre ved hjelp av ponegfylte epikriser.
Fastlegen satte opp en ny time allerede etter en uke. Nå gleder jeg meg til å fortelle at hun må ha tatt en klok beslutning.
En helt ny erfaring jeg har gjort er at jeg har forsøker å få orden på arkivet av maleriene mine, og at jeg har en viss glede av å forholde meg til mine gamle malerier. Under en periode av halvsøvn en morgen, lå og planla et nytt bilde jeg skulle male. Jeg fulgte riktig nok ikke straks opp, men veien til staffeiet virker ikke lenger uoverkommelig.
Kan det være sykdommen som er årsaken til innaktivitet ved staffeliet? Jeg må innrømme at jeg går ikke rundt å føler på at jeg er sjuk. Hjemme hos oss er det Reidun som registrerer dette, og tar hensyn til det.
I går bestemte hun seg for at hun skulle klippe plenene. Da gikk jeg inn og la meg i hvilestolen min. Der formulerte jeg følgende oppsiktsvekkende realitet: ”Jeg blir aldri så sjuk som når Reidun klipper plenen!” Og dette har ingen ting med Reidun å gjøre. Oppgaven mestrer hun elegant, og med en viss glede, ser vi bort fra et parti bak huset hvor det er masse mose. Nei, dette har utelukkende noe med meg å gjøre. Kroppen reagerer med kraftløshet og tretthet, men det er bare det ene symptomet, jeg føler at selvfølelsen ristes, skvises, og reduseres ned mot null. Hun forstå ikke dette. ”Jeg gjør jo dette med glede!” Og den replikken er ikke trøstende i det hele tatt. Mitt store nederlag hadde jeg i fjor vår da jeg trakk fram gressklipperen for første gang. Jeg fikk startet den, og startet klippingen på små områder. Det gikk greit. Men da jeg skulle kjøre den over et lengre parti viste det seg at jeg ikke klarte å holde tritt med maskinen, som gikk på laveste gir. Da jeg måtte slippe den, stoppet den, heldig vis, men jeg ble stående å stortute. Det var som om gressklipperen pekte nese til meg og sa: ” Ha, ha! Selv ikke dette duger du til lenger!” Det var innrømmelsen som var så smertelig.
Tore, svoger hjalp meg i fjor sommer. I år har min kollega Harald Larsen tatt sine turer over plenen. Også ha sier han gjør det med glede, men jeg ser tydelig at skjorta hans er våt på ryggen.
Før sykdommen, da alt fungerte normalt, klippet naboen min. Arvid, og jeg våre hager synkront. Da vi var ferdig med jobben satte vi oss på en krakk i hagen hans og nøt hver vår øl. Det var en slags dobbel belønning. Den gode følelsen av å ha gjort jobben, og det kalde ølet. Nå er disse gode opplevelsen byttet ut med såret selvfølelse.
Selv om en er alvorlig sjuk kan man bare ikke kutt ut normale reaksjoner når man står overfor sitt handikap.
Adam, polakk, har klippet hekken, også på Arvids side av den. Hagen ser finere ut enn den har gjort på mange år. Mest skyldes Reidun, damen med de grønne fingre. Hun skal bare stikke et par av dem i jorden før det skyter opp vakre blomster.
Og så plukker hun Guds bonus, markjordbær. Vi har ikke plantet dem, men de vokser opp rundt omkring i hagens utkant Først gleder de oss med sine hvite vakre blomster, men snart kommer de skjønne små bærene: Reidun plukker, halvliter etter halvliter og vi gleder oss med smakfulle desserter. Hittil i år har vi ikke hatt gleden av småbarn plukkeiver, men vi har ikke gitt opp håpet, for selv om barnebarna er for store nå, er oldebarna i passende alder.
God sommer till alle bloggfølgere.

FOTVASKING, EN REALITET ELLER HAPPENING?

2010-06-07T13:38:00.002+02:00

I går holt presten vår en preken om kvinnen som vasket Jesu føtter med tårene sine, og som tørket dem med håret sitt, og som i tillegg smurte dem inn med kostbar olje. Jesus brukte denne hendelsen som en kontrast til verten, som hadde forsømt seg, og hoppet over de jødiske reglene for gjestfrihet.
Vi har et vaskevannsfat og en vannkrukke i keramikk i kirken vår, og dessuten et bønnesjal, strikket av venner i Riga. Men vår menighet fungerer ikke sånn. Intensjonene har vi, men å sette ideer ut i livet, akk – det er en lang vei dit. Nå står de der som symboler. For noen er de en stadig påminnelse om vår forsømmelse.
Men hos Jane er det helt annerledes. Der får jeg en parkeringslapp til bilen min, et spørsmål om jeg vil ha kaffe, tea eller et glass kalt vann. I dag valgte jeg det siste. Hun justerer stolen så den passer til min lange kropp, heller fotpulver i et kar som hun fyller med vann som holder nøyaktig den temperatur som er behagelig. Jane er ei flott jente. Hun snakker hele tiden om ting som er viktige for meg, for opp gjennom årene har hu lært meg å kjenne ganske godt. Hun kjenner Reidun, som hun også steller føttene til. Hun kjenner også vår store familie, for vi er flinke til å skryte av barna, svigerbarna og barnebarna, og nå også oldebarna våre, som heter Hanna og Peter. Sistemann er helt ny på arenaen og trenger slett ikke fotterapi. Jane er nemlig en glimrende, profesjonell fotterapeut.
Så starter hun behandlingen. Tærne og helen, ja hele foten blir sømfart med skarpe øyne og kloke hender. Siste jeg var der spurte hun om jeg hadde fått en fotvorte under stortåa. Jeg benektet det. Det er intet galt med stortåa, sa jeg. Så tok hun en skalpell og grov fram flere glasskår. Jeg hadde altså gått med glasskår i stortåa uten å merke det. ”Merkelig?” var Janes reaksjon. ”Kanskje ikke” svarte jeg. Både nevrologen og nevrofysiologen er enige om å gi føttene diagnosen ”nevropati”. Signalsystemet er gått i stykker. Nervene fra stortåa ga ikke smertesignaler til hjernen. Men flere andre områder av foten reagerer anormalt, eller ikke i det hele tatt.
Etter en grundig behandling med skalpell og filer og små smergelskiver festet til en bitte liten håndmaskin, gikk hun over til den behandlingen som fikk tankene mine til å kretse om gårdagens preken.
Jane smurte en deilig krem på føttene og gikk i gang med å masere den inn i huden med stor profesjonalitet. Hun brukte lang tid på hver fot og jeg ble helt henført og nøt hver bevegelse. ”Tror du at en daglig behandling som denne ville fremskynde helbredelsen av føttene dine?” spurte hun. Jeg svarte at jeg var 100 % overbevist om at det ville den. Jeg så jo med egne øyne at mine bleke føtter fikk en frisk rødfarge og at de ble varme og fine. Undres om Jesus fikk en tilsvarende behandling. Det ville helt sikkert gjort godt i hans trette føtter.
Og hvorfor gjennomfører vi ikke fotvasking i våre menigheter? Jeg mener ikke som et symbolsk ledd i gudstjenesten, men som et reelt tilbud til folk som virkelig trengte det. Jo visst kunne det skje under gudstjenesten, men jeg er redd det ville ta veldig lang tid om det skulle gjøres grundig. Det kunne gjøres før, eller etter, eller kanskje parallelt med gudstjenesten. Tre fire spreke ungdommer ville ha gjort underverker. Jeg er helt sikker på at ”min” Jane ville gitt dem en enkel og god opplæring.
Jo, fotvasking hører absolutt hjemme i kirken, men den må planlegges nøye og ikke bli en happening.

Tre brev om kunst og kjærlighet

2010-06-05T15:23:00.002+02:00

Denne uken har jeg fått brev fra tre spennende personer. Først vil jeg nevne Henning Pedersen, som han het da, nå heter han Flåtjernhaugen, fra Jevnaker. Han minner meg om at det nå er 50 år siden han sto for presten, og presten var altså undertegnede. I min lille menighet på Jevnaker hadde jeg tre konfirmanter det året. Ingegjerd, Bjørn og altså Henning. Jeg kan lett se dem for meg i sine mørke konfirmantdresser, og Ingegjed i sin hvite, vakre kjole. Tre flotte ungdommer. Jeg var i selksap hos alle tre. På den tiden var jeg vikarlærer over lengre perioder, og hadde blant annet en syvendeklasse. En av elevene var Henning. Han var rasende flink til å tegne, men rektor aksepterte ikke at jeg ga ham S. Ok, sa jeg - men da må jeg skyve alle de andre ned en karakter. Det kunne jeg slett ikke. Jeg ga Henning S i tegning, og han valgte tegning både som fag, og senere som en viktig hobby. Han er en meget dyktig maler. Han er ikke så begeistret for de abstrakte uttrykkene, og det er jo helt i orden.
Den andre jeg vil nevne er Rita M. Lindberg Pettersen. Jeg så hennes utstilling på Nerges Varemesse. Der hang likt og ulikt. Ritas stand hadde bilder som appellerte til meg øyeblikkelig. Her var det skaperkraft og skaperglede og en aldeles utrolig godt utviklet teknikk. Jeg fikk hennes visittkort og sendte henne en oppmuntringsmail, etter å ha sett hennes hjemeside. Så her om dagen fikk jeg tilsendt hennes første bok. Hun kaller den en diktsamling, og jovisst rommer den mange dikt, men annenhver side har en illustrasjon, som er ett av hennes malerier. Jeg forstår godt hva hun sier i sine dikt, men jeg er ingen lyrikk-spesialist, og kan ikke gi meg ut på å anmlde disse. Men bildene? Helproffe!
Det tredje jeg vil nevne er ei pakke jeg fikk fra Anne Cecilie Dahl Bryne, en dyktig konsulentvenn fra den tiden vi begge var aktive. Anne Cecilie er mye yngre enn meg, men har tross sin unge alder en lang og bred erfaing i faget ledelse- og personalutvikling. Under et oppdrag i Danmark fikk hun et kraftig hjerneslag da hun sto på talerstolen. Det bar rett til sykehus og operasjon. Ung og aktiv, med mann og to barn, ga dette slaget henne en skikkelig knock out. Men med sin grunnsolide filosofi som inspirasjonskilde startet hun øyeblikkelig med rehabiliteringstreningen. Sakte, men sikkert er hun blitt så frisk at hun tar på seg nye oppdrag. Sammen med det vakre brevet lå en diger bok som Anette Brevig har utgitt. Boken har tittelen "Alene". Også denne er en presentasjon av tekst (ikke dikt) på den ene siden og fotografier av malerier på den andre. Intensjonen er å våge å vise følelser, og å være seg selv. Hun er selv et prøvet menneske, et menneske som vet hva smerte og tap er. Hun ønsker med tekst og bilder å være en inspirator til et bedre liv. Ett bilde virker spontant positivt på meg. Det har tittelen "Syriner" - blå syriner i blå vase i et blått rom. Om det vil jeg si: Meget dyktig malt.
Egentlig er det da litt pussig at alle de tre overraskelsene som kom i løpet av et par dager, handlet om billedkunst.
Det er lørdag. Vi har nettopp spist vår lørdagsgrøt på terrassen under den stor parasolen. Den digre Rhododendron har nå beskjedent begynt å vise fram sine bloster, og syrinene som jeg ser gjennom den åpne atelierdøren står i full blomst nå. Alt er frodig og appellerende. Også markjordbærene blomstrer, og det vil de gjøre til langt ut på ettersommeren. Snart kommer de små søte bærene som har retferdiggort en tur innom besteforeldrene hver sommer. Nå har oldebarnet Hanna lært å sette pris på dem. Men for Peter er de fristende først til neste sommer.
Til tross for at jeg har fått tilbake de inmarige trigenimus smertene har jeg ingen problemer med å si: Jeg er en lykkelig gammel gubbe som Gud har vært grenseløst god mot. Om jeg snart skal begynne å male? God helg til alle mine lesere.

Siste tur til frisørsalongen

2010-05-28T10:14:00.002+02:00

Det var bare noen få dager igjen til 17. Mai. Karin hadde alltid vært innom frisøren sin for å stelle håret til denne dagen så også i år. Men nå kom hun ikke dit ved egen hjelp, for Karin var svært syk og var pasient ved et sykehjem her i byen. Hun nevnte sitt problem for kona mi, Reidun, og hun fant råd: ”Vi låner bare en rullestol fra pleiehjemmet, og så triller jeg deg dit”. Enkelt og greit.
Nå ja, riktig så enkelt var det ikke, for det var ingen moderne rullestol som ble stilt til rådighet. Den hadde ikke bremser og ingen instruerte om reguleringen av høyden på håndtakene.
Karin måtte hjelpes oppi stolen. Så ble hun tullet inn i et varmt teppe og satt der, litt på skakke, og holt på den lille ryggsekken som hun likte å bruke som håndveske.
Veien fra pleiehjemmet til frisørsalongen var en rett strekning, men den var lang. Og hver gang de skulle ned fra eller opp på fortauet ble Karin redd for å falle ut av stolen. Da det ikke var bremser måtte Reidun snu rullestolen og rygge den opp og ned. Det var mange kryss og manøvrere seg over, og det var stor trafikk av biler og syklende.
Karin hadde ikke ordentlige sko på beina så det hente hun mistet en slippers på gate. Og ryggsekken ville hele tiden skli fra henne. Til slutt tok Reidun sekken på ryggen og plasserte slippersene bak ryggen på Karin.
Etter mye slit og møye klarte Reidun med sin krombøyde skyvestilling endelig å få Karin fram til inngangsdøren. Men nå måtte det stødig hjelp til å få henne opp av rullestolen og inn i salongen og opp i frisørstolen.
Endelig fikk Reidun hvile seg godt ut til hjemturen. Og den gikk mye bedre for frisørdamen viste dem en annen rute uten fortau, og det var straks mye bedre. Men før de forlot salongen bestilte Karin en ny time om fjorten dager.
Reidun kom utslitt hjem etter disse strabasiøse trilleturene og sa: Jeg triller henne aldri til frisøren en gang til. Vi må finne en helt annen ordning.
Det er i dag gått fjorten dager siden denne turen til frisøren. Kari var fin på håret 17. Mai, men hun var for syk og svak til å ta del i festlighetene. Da syttendemaitoget kom på høyde med pleiehjemmet forlot Reidun festlighetene. Bunadkledd og fin smatt hun inn på pleiehjemmet for å gratulere sin gode venninne med dagen. Men Karin var blitt så sliten og veik, så Reidun strøk henne bare over kinnet, og da hun gikk hørte hun Karin hviske: Hils til David.
Det var det siste Reidun hørte, for nå ble Karin bare veikere og veikere, og så døde hun, stille og fredlig og uten kamp.
I dag skulle hun hatt ny time hos frisørdamen sin. Men i dag begraves Karin kl.12.00. Og som en siste vennetjeneste har Reidun pyntet hjemmet vårt og dekket bord til et minnesamvær med over tretti gjester, og hun har gjort det vakkert og stilig, akkurat som Karin ville ha likt det. Men hadde hun levd hadde hun kommet med et velment råd: ”Du må ta det litt med ro, Reidun, og passe litt bedre på deg selv”. Jeg tro Reidun kunne ha svart: ”Man passer ikke bedre på seg selv enn å stå på litt for andre!”
De var gode venner de to, ja vi tre, for jeg var så definitivt Karins venn. Reidun besøkte henne flittig under hele den lange sykdomsperioden. Jeg skrev mest flørtende og humoristiske sms’er som hun svarte på omgående. Her hos oss satt hun alltid i den grønne sofaen, og vi vil alltid se henne for oss nettopp der.
Og snart fylles hjemmet vårt av Karins familie og venner, men Karin kommer ikke.

Jan-Magnus Bruheim

2010-05-12T10:30:00.001+02:00

Det jeg nå skal skrive burde jeg skrevet på nynorsk. Men da jeg ikke kan det godt nok lar jeg det heler være. Jeg vil skrive om en stillfarende lyriker jeg møtte på Havnåsleieren for unge menn som tjenestegjorde verneplikten som sivilarbeidere.
Vi hadde laget til en fest i spisesalen for nå var et par grupper kommet tilbake fra utpostene hvor de bodde i koier, og hogg tømmer i skogen. Den gjengse uniformen var dongeribokse og rød islender. Vi på kjøkkenet hadde bakt kringler og formkaker, kokt kaffe og pyntet på bordene med det vi hadde. Det var en pratsom gjeng.
Det var ikke et stort underholdningsprogram vi hadde klart å sette sammen. Det var min gode venn og trofaste forbeder, interiørarkitekten Gerhard Berg, som ledet møte, og han slapp først til en baryton fra pinsevennene med en kraftfull Einar Ekberg-sang. En innadvendt lektor fikk spilte et stykke på piano (han brukte minst fem min. til å mye opp fingrene). Det var et bravurnummer i meget høyt tempo, og det eneste han kunne. Men så kaller Gerhard fram en mann med navnet Jan-Magnus Bruheim, og introduserer ham som aftenens lyriker.
Jeg vil aldri glemme dette. Der sto han, som en mann på slagmarken. Han var betydelig eldre enn oss. Han var kledd i en svart dress med hvit skjorte og slips med en knute som trolig var knytt én gang, men etter hvert som han brukte det, ble strammet litt til. Han sto der foran oss, lit fremoverbøyd, og så ned i gulvet. Jeg fikk vondt av ham.
Men så startet han å lese sitt dikt ”Den oppriste mannen”, og da var han med ett forandret til en lyrisk kraftkilde. Det ble dødstille i salen. Det var som en vårbekk av sølv som klukket fram over hans smale lepper. Jeg satt som forhekset og lyttet. Så var det som han selv ble forvandlet til denne mannen, som sto skjelvende i vårbrisen. Svettperler rant ned over hans vakre ansikt og forsterket lyset som strålte ut fra ham.
Da den siste strofen hadde forlatt hans lepper bukket han dypt som var det kongelige han hadde opptrådt for. Applausen brøt løs og ville ingen ende ta. Jeg fikk slik respekt for denne mannen at jeg aldri turde å snakke med ham. Men han hadde satt seg fast i meg, og så kraftig, at jeg alltid etterpå har søkt etter hans dikning.
Så var jeg selv blitt en eldre herre med dress og slips som for rundt i landet og talte til folk. En gang ble jeg invitert til Skjåk, hjemstedet til Bruheim, for å holde et seminar for offentlige ansatte, og et åpent foredrag for alle i bygda. Hun som sto ansvarlig for mitt besøk spurte om det var noe jeg hadde lyst til å oppleve de dagene jeg var på besøk i dn vakre fjellbygda. Jeg nevnte to ting. Det ene var å få hilse på en av deres berømte treskjærere, og det fikk jeg. Å for en mester! Å for en kustner! Det andre var om noen kunne vise meg heimen til Jan-Magnus Bruheim. Det lot seg også ordne. Jeg ble invitert av hans nærmeste familie til å spise aftens i dikterens hjem, som var nennsomt holdt vedlike for å minnes bygdas store sønn.
Familien, en liten flokk åpne og herlige mennesker, frydet seg over at jeg ville komme på besøk, og de visste ikke hva godt de skulle gjøre for meg. Jeg var mest interessert i å høre om Jan-Magnus, men forsto snart at han ikke hadde hatt det lett der høyt oppe i fjell dalen. Jan-Magnus var ugift, og det var merkelig. Han var også skolelærer, og den kombinasjonen var også merkelig. At han viste den samme høflighet og vennlighet overfor barn som han gjorde for voksne satte fart i ”Bygdedyret”, dette djevelens uhyre som kan ta livsgnisten fra hvem som helst som råker ut for det. Alle jeg snakket med kjente godt til dikteren, og til udyret, for det var fortsatt levende blant dem.
Sommeren etter besøkte jeg hytta til Trine og Ingar. De tok med oss en tur til Tvedestrand. I denne lille, men trivelig sommer byen, er ei gate med flere butikker som selger gamle bøker. Her fant jeg tre bøker som Jan-Magnus Bruheim hadde skrevet.
I går fikk jeg et overraskende brev fra Nordnorsk Lederutvikling med spørsmål om å skrive en artikkel til deres 25 års jubileumsskrift. I brevet var legt ved ei lyrikkbok de hadde laget med tittelen ”Ord langs vegen”. Har hadde de tatt med fire dikt av Bruheim. Slik lyder ett av dem:
Um å bera
Skapt er vi te bera, og lette børene for kvarandre. Til fånyttes lever ingen. –
Men våre eigne bører skal vi bera åleine.
Stor og verdfull er sorgi som ikkje kan delast av andre.
Men fatigsleg, liti og arm er den glede
som du vil ha åleine.
Hjelpeslaus er den som ikkje har nokon å hjelpe, og vera god mot.
Lik tre utan sevjestraum turkast han inn - - .
Den mannen ber tyngste børi som igjen ting har å bera.

Vel, så fikk jeg med litt nynorsk helt mot slutten – som avskrift. Det finnes store mennesker over alt i verden som bygdedyr ønsker å ødelegge.

Min gode venn Arnfinn Sæther er 80 år

2010-05-08T14:12:00.002+02:00

Vi feiret dagen med stor middag på ”Kleivstua”, du vet den eldgamle skysstasjonen som ligger høyt over Sunvolden, midt mellom Kongens”- og ”Dronningens utsikt. ”Kleivstua er restaurert og utvidet og er blitt et romantisk hotell med restaurant.
Arnfinn er født og oppvokst i Hønefoss. Jeg tror han elsker byen rundt den gedigne fossen, for han har nesten hele sitt liv bodd, og hatt sitt arbeid der. Han er gift med danske Kiss, en sprudlende liten kvinne med musikk som fag. De har tre barn. To bor og jobber i Danmark, den yngste har overtatt huset etter mor og far og er selvstendig næringsdrivende innenfor personal og ledelse.
Arnfinn har sin arkitektutdanning både fra Graz og Trondheim. Sammen med kollega Reidar Gytfeldt åpnet de et arkitektkontor midt i byen. Etter hvert ansatte de flere arkitekter, ingeniører og en hel liten stab av kontormedarbeidere. Og oppdragene strømmet inn, store og små. Jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at disse arkitektene har satt sitt kvalitetspreg på eneboliger og forretningsbygg i og rundt byen.
Det var en høstdag i 1959 at jeg satt i bussen fra Jevnaker til Hønefoss. I Westernbakken så jeg noen vakre småhus og spurte en kar i bussen om han visste hvem som hadde tegnet dem. ”Det kan ikke være noen andre en arkitekt Sæther, det!” svarte han. Jeg bet meg fast i navnet og søkte stadig informasjon om denne karen hvis estetiske kaliteter appellerte til meg. Jeg var en lut fattig metodistprest uten ambisjoner om å bygge eget hus, men jeg unte meg gleden av å lese blader om hus og hjem.
Først da vi flyttet til ”Modum” og jeg bl.a. gikk inn i Gordons lille gruppe som tenkte og planla utbygging ble kontakter med arkitekter en del av jobben. Jeg hadde lett for å sette meg inn i Gordons ideer og overføre dem til skisser på papir, som han tok med seg til konferanser med arkitektene.
En kveld inviterte Sparebanken sine kunder med byggeplaner til en foredragskveld med arkitektene Sæther og Gytfeldt. Det ble en spennende kveld hvor jeg våget å presentere meg for Arnfinn Sæther. Verken han eller jeg hadde tanker om hva dette møte skulle komme til å bety for oss begge.
Arnfinn tegnet huset vi bygde i Vikersund, et fantastisk anlegg for inne og uteliv som skulle bygges ut i etapper, men som ikke ble fullført. Etter 1 ½ år solgte vi huset til overlegen ved Vikersund Bad. Metodistkirken hadde kalt meg til å lede utviklingen av Samlivsprosjektet, og vi flyttet til Ullevålsveien i Oslo.
En kveld fikk vi besøk av Kiss og Arnfinn. Kiss hadde bakt et deilig brød til oss, og Arnfinn hadde kjøpt en flaske utsøkt rødvin. Jeg ble en smule forlegen, for det var ikke helt vanlig at det fates rødvin i huset til en metodistprest. Vi spiste brødet, men lot vinen være uberørt. Først dagen etter vekket Herren meg opp av min sløvhet. Det var som han sa til meg: Hvor var du i går kveld? Dine venner kom med brød og vin og du hadde ikke fantasi nok til å forrette dem nattverd!” Jeg ble meget skamfull!
Arnfinn tipset oss en deilig eiendom på Jevnaker som var til salgs. Det var direktøren på Hadelands Glassverk som ville flytte fra det digre huset Torbjørnrud som arkitekt Arneberg hadde tegnet, men som ble for stort og tungvint å bo i for to mennesker. Jeg forhandlet med eierne og fikk eiendommen på hånden i 3 måneder. Og Jevnaker Sparebank ville fullfinansiere kjøpet.
Arnfinn og jeg arbeidet ut planer for anvendelsen av huset og tomten som var på 25 mål og lå som en tange ut i Randsfjorden. På høyden, like til venstre for innkjøringen planla vi et vakkert kirkebygg som både skulle romme den lille metodistmenigheten og fungere som en institusjonskirke. Vi glødet for planene. Men våre samarbeidspartner ønsket et annet sted.
Hele prosjektet ble skrinlagt av Årskonferansen. Og der sto vi da – Reidun og jeg, samt Anne Kristin. Vi hadde ikke et sted å bo. Vi hadde ikke et arbeid å gå til, og vi hadde i prinsippet ingen innekt å leve av. Men vi hadde gode venner på Hønefoss og på Jevnaker. Arnfinn hjalp oss med å finne et sted å bo. Dr. Ragnar Joakimsen, en venn fra årene på Jevnaker og senere Modum Bads Nervesanatorium, skaffet meg et arbeid ved Ringerike Familievernkontor.
De tre årene som fulgte var våre tyngste år. Jeg hadde møtt veggen som man sier. Men den rette diagnosen var nok en reaktiv depresjon. I disse mørke årene ble Arnfinn og Kiss det lyset vi trengte. De viste oss en omsorg som vi aldri hadde opplevd før. De ringte oss og besøkte oss minst to ganger i uken, tok oss med på turer i skog og mark og skaffet oss et leieforhold til nabohytta deres i Åsa ved Steinsfjorden. To lange herlige somre bodde vi sammen, spiste, koste oss ved kveldsbålet, badet i fjorden og rodde ut og fisket. De hadde sansen for det gode livet disse to, og det ble nok en medvirkende årsak at jeg sakte men sikkert klarte og krabbe ut av mørket og inn i lyset igjen.
Det var under disse årene at vårt vennskap utviklet seg til å bli så rikt og vakkert. Reidun fikk en trofast venninne i Kiss. De forsto hverandre utmerket, selv om Reidun alltid har hatt problemer med å forstå danske talespråk. Arnfinn og jeg møttes ofte i lange, eksistensielle dialoger. Vi kunne snakke om alt, ungdomsopprør, alkoholisme, psykiatri og teologi. Arnfinn som under oppveksten hadde fått store overdoser av pinsekristendom, kunne på nytt nærme seg de religiøse spørsmål. Han ble etter hvert en viktig brikke i etableringen av Kirkeakademiet på Ringerike, og vi følte trygghet i selskap med hverandre. Men da han viste så stort mot at han gikk til nattverd i den katolske kirken her i Lillestrøm, så var det motet større enn mitt.
Vi snakket mye om hus. Jeg hadde skrevet boken ”Ditt rom i mitt hus”, og Arnfinn betrodde meg at han betraktet hus som mennesker. Når han tenkte og tegnet hus var han opptatt av verdier som snillhet, godhet, skjønnhet, ærlighet, sannhet osv. Han er en glimrende kåsør og skribent, og har holt mange morgenkåserier i NRK radio. Hans petitartikler i Ringerikes Blad var av høy journalistisk kvalitet, og innholdet ble diskutert der folk møttes.
Han ville nok blitt glad hvis jeg hadde blitt medlem i Rotary, men jeg forklarte ham at jeg har fått invitasjon fra nær sagt alle disse klubbene, men hver gang sagt nei takk. Å være medlem i et ”lukket fellesskap” har aldri tiltalt meg. Jeg nærer imidlertid respekt for klubbene, og det er ikke få jeg har gjestet med kåserier og foredrag. Arnfinn ble utnevnt i Guvernør for Rotary distriket som inkluderte bl.a Oslo. Da han var invitert til en samling i USA var han så sjuk at han så reisen som en umulighet. Jeg lovet å be for ham hver dag. Han ble sterk nok til å sitte i en rullestol, og Kiss ble hans trofast ”triller” som ble med ham til USA. En tur de nok aldri har angret på. Han var selv meget forbauset at det lot seg gjøre å gjennomføre denne reisen, men ville ikke høre snakk om at forbønnen hadde hjulpet ham.
Han er en tunghørt og sprek 80 åring som hver høst flytter inn i sin leilighet på Grand Canaria, og bor der noen uker og gleder seg som et barn til å ta imot barnebarna. Han er nok lei seg når jeg sier: ”En gang Grand Canaria, det er nok”. Skulle jeg trosse min motvilje mot turistøya måtte det være for å være sammen med min gode venn Arnfinn og gjenoppta vår viktige dialog om liv og død. Forstår du nå at jeg har belegg for å kalle ham ”min gode venn”?

KOM MAI, DU SKJØNNE MILDE

2010-04-30T11:05:00.004+02:00

I kveld kommer Rune. Han skal få servert faderens viltgryte, laget av eget innkjøpt reinskjøtt, trolig fra tamrein. Jeg må trylle fram viltsmaken selv. En viktig ingrediens i så måte er einebær. I moren på selveste 1. Mai, kjører vi til Skotterud for å hente bilen han har kjøpt. Det holder ikke med én bil lenger i en familie hvor fem har førerkort og den sjette er under full opplæring. Jeg kan huske jeg har uttalt at bilen ”min” økte i verdi proporsjonalt med antall førerkort i familien. Nå er vi bare to, og bilen er ikke min, men ”hennes”, og hun er en trygg og god sjåfør. Og nå vet hun nøyaktig hva hun skal gjøre for å fylle bensin og bytte fra vinter til sommerhjul.
Selv om Bjørnsson, som har vært død i 100 år, valgte seg april til sin måned, kanskje fordi den passet hans gemytt, foretrekker jeg selv mai. Og, som nevnt er 1. Mai allerede i morgen. Her finnes ikke en snøflekk, men under hekken står en stripe av blått og en av hvitt. Shilla og hvitveis trives under hekken, men blåveisen har fått trangere kår med årene. Overskuddsjord legges gjerne under lindehekken, og da går det nok en tid før blåveisen klarer å sprengt seg fram til lyset, om den ikke alt har gitt opp. Men der skal komme pinseliljer og lillekonvaler etter hvert.
Jeg kan knapt gjøre nytte for meg i hagen lenger. Reidun både elsker hagearbeid, og står på som var hun en gartner. Nå blir hun sliten, og forundrer seg over det. Minner jeg henne om at hun er 75 år neste år gjør det ikke inntrykk. Men for å lette presset har vi gjort avtaler med polakken Marcin om å ruske kraftig opp i hagen en gang om våren og en gang om høsten. Og han nøler ikke. Da jeg spurte ham om hva som bør gjøres med plenen sa han at den kunne han fikse. Mosen skulle han fjerne ved gjødsling, men – sa han ”Det blir mye plenklipping, for gresset vil gro fort og høyt!”
Vi har før om årene hatt unggutter til å klippe gresset mot betaling, og når det passer dem. Fruen har nå lært å starte gressklipperen og kjører den over plenene likeså greit som hun kjører bilen på landeveiene. Men om det er greit for henne, så svir det i min stolte samvittighet. ”Du kan ikke engang følge etter en klipper som går for egen maskin?” Marcin har foreslått at vi kjøper en robot som trofast plenklipper. Den er nesten lydløs og den jobber natt og dag. Og når kreftene ebber ut finner den selv tilbake til ladestasjonen, hvor den suger inn ny energi til en ny klippeøkt. Men vesenet koster mellom 12 og 15 tusen kroner og det er det ikke alltid lett å få inn på et strengt budsjett. Kanskje kan jeg la ideen motivere meg til å male et par bilder som er lett å selge? Våren er jo her med alle sine sprudlende, og skapende krefter. Så hvem vet om ikke jeg får et malerraptus snart.
Ellers byr Mai på mange bursdager. Bare på én dag, 4. Mai, er det fire av mine nære som har bursdag. Storebror Harry blir 85. Min gamle venn fra konfirmasjonstiden, Dagfinn Kvale, i San Francisco, fyller 77. Anne Kristin, vår datter i Stavanger, er 47 år denne dagen. Mitt fadderbarn Julian har også fødselsdag den 4. Han må vel snart være 25 år kan jeg tenke. Og så kommer den ene etter den andre, som blomsterknopper på en gren, og påstår de er født i Mai. Og jeg har ingen grunn til i tvile. Det negative er at gavekontoen minker kraftig, det positive er at derfor gjør man mange glade. Gratulerer alle som er født i Mai!
Men la meg nå få avslutte med en jublende gladmelding. Peter er kommet! Han forlot sin mammas mage den 28. April, og ble straks omgjort til klanens superhelt. ”Jeg mener jeg har sett ham før---” har jeg sagt. Og da tenker jeg på Peters bestefar. Jeg reiste fra Göteborg til Oslo for å bringe han hjem til Strømmen, hvor Reidun, guttens stolte mor, hadde forberedt hjemkomsten med stor kjærlighet. Da jeg satt med vårt nyfødte barn i armene og så ham inn i øynene så jeg inn i et skummelt mørke som skremte meg. Hva rommet han? Han virket allvitende. Kanskje var han det da? Og nå ser jeg på et foto av Peter og får de samme fornemmelser. Men snart fester blikket seg og vi kan formidle oss til gutten. Jeg ser en lykkelig familie på fire samlet i et vakkert hjem på Veda, og det er vår, og de sitter rundt bordet; Vesla, Peter, Far og Mor. Tenk om alle folk i den vide verda kunne ha det så godt.

Konservativ, jeg?

2010-04-15T10:33:00.002+02:00

Ja, faktisk. Men uten å ville være det. Jeg har alltid oppfattet meg selv som et moderne menneske med stadig nye tanker og ideer, men når det er snakk om min måte å leve på, vel – så er jeg stokk konservativ.
Jeg kom til å tenke på det da jeg kledde meg i morges. Skjorte, bukse og ulljakke er av samme slag som min far gikk med, og for alt jeg vet – også hans far.
Det er ikke noe galt med disse plaggene i og for seg, men det er ikke slike klær jeg helst ville gått i. Det blir bare sånn. Får jeg ei skjorte, eller en golfjakke i gave passer de suverent inn i min konservative garderobe.
Under de årene jeg jobbet i psykiatrien var klær av kordfløyel en viktig del av yrkesmoten, og jeg hang meg på så godt jeg kunne. Bukser, jakker, ja selv hele dresser i dette myke, behagelige stoffet, preget mitt klesskap på den tiden. Buksepress kom aldri på tale. De fleste hadde anskaffet seg disse coboy-inspirerte dongeri-buksene, som var stiligst når de ble slitt på lårene. Jeg falt ikke for fristelsen. Dongeri minnet meg alt for meget om mine gamle arbeidsklær fra verkstedtiden. Jeg gikk aldri til anskaffelse av Ola-bukser. Ikke før i fjor høst. Og så viser det seg at det er riktig deilige benklær. Jeg vil helst gå i dem daglig.
Under et internasjonalt seminar ble jeg kjent med en sveitsisk lege. Han stilte alltid opp i en helt lys bomullsdress, et lett og ledig plagg som passet inn i de aller fleste sammenhenger. Jeg ba Salvesen, i herrebutikken jeg var kunde i, se etter en slik dress når han var ute i verden på klessmesser. Og Salvesen husket sitt oppdrag og kom hjem med en slik dress. Han ringte meg og sa at nå kunne jeg komme til butikken å prøve dressen. Den satt som et skudd, og jeg kjøpte den. Den brukte jeg fra tidlig om våren til ut på høsten. Ble den skitten, og det ble den jo, så gikk den rett i vaskemaskinen.
Men klær slites jo ut ved flittig bruk, så en dag jeg var nede i butikken til Salvesen sa jeg at jeg så gjerne skulle hatt en maken dress. ”Ikke noe problem!” sa Salvesen og tok seg en tur inn på bakrommet og kom straks ut med en dress: ”Hva sier du nå?” Jeg prøvde den og fant ut at den passet meg bra og sa jeg ville kjøpe den. ”Bra!” sa Salvesen ”Den har hengt her i tre år. Den har vært på billigsalg, men ingen har villet kjøpe den. Du forstår jeg kjøpte to eksemplarer av den du kjøpte for tre år siden, så nå får du den til salgspris!”
Nå kunne ingen bemerke at jeg hadde ny dress. Titter jeg i vår garderoben nå så henger faktisk jakka der fremdeles, og jeg bruker den.
Det merkelige i denne sammenhengen er at jeg ikke selv har tatt konsekvensen av den klesstilen jeg føler meg mest vel i. Når vi skal i selskap, til kirken, delta i en fest eller noe slikt, ja – så stiller jeg konservativt. På den måten skiller jeg meg ikke ut, men er en blant mange.
Da jeg hadde min debut utstilling som maler ville jeg helst møte opp i mørk dress med hvit skjorte og stripete slips. Men da ville jeg skilt meg så radikalt ut at jeg møtte opp i grå bukse og en helt vanlig tweed bleser.
Nå er snart all snøen smeltet. Under hekken stikker liljeskuddene opp av bakken, og midt ute i blomsterøya har tulipanskuddene allerede vokst seg store. Alt etter samme stilart som i fjor. Spørsmål om fornyelse av garderoben er blitt reist, som det har blitt under alle vårer så langt tilbake jeg kan huske.
Kan jeg kjøpe meg ei romslig storskjorte, ei myk og behagelig kordbukse og et par kraftige lærsandaler? Hva om jeg stiller opp i konfirmasjoner, bryllup, barnedåp og de fem jubileene vi har i nær framtid i slik mundur? Å nei, jeg bør nok gå kledd som alle de andre mannfolka i mitt sosiale nettverk. ”Det får sannelig være bra nok om jeg er moderne og radikal i tenkningen, om jeg ikke skal være det i klesveien også!”

HÅPET LIGGER I ET ”LIKEVEL”

2010-04-09T11:21:00.000+02:00

I går prentet jeg ut 251 manussider. Det skulle ta fire år før jeg våget å nærme meg det bokmanuskriptet som min forlegger refuserte våren 2006.
Jeg leverte ham ikke manus i håp om å få det utgitt som bok. Jeg hadde skrevet et annerledes manus som jeg håpet han ville lese og gi meg gode råd om hva jeg burde jobbe videre med. I stedet sendte han manus til en konsulent, en tidligere kjent forlagsmann, som uten begrunnelse ga han råd om ikke å gi ut boken.
Jeg vet ikke hva jeg ble mest skuffet over. At han ga fra seg et fortrolig dokument til en kritisk bokmann, eller at min gamle forlegger besluttet seg for ikke å gi ut boken. De fem bøkene han hadde gitt ut tidligere hadde til sammen solgt fler enn 100 000 bøker. Det vil si at hver tittel solte ca 20.000 bøker.
Det var noe som gikk i stykker inne i meg den dagen, noe som har gjort det vanskelig for meg å konsentrere meg det skrevne ord. Flere prosjektideer er blitt skrinlagt fordi selve skrivelysten har forsvunnet.
Men de to siste dagene har jeg tatt fram Cd-en med manuskriptet og lest det fra første side til side 251, som er siste side. Jeg ser at det har både kvaliteter og en spennende historie. Så i går skrev jeg altså ut hele manuskriptet på printeren og det ble en anselig bunke.
Nå betror jeg arbeidet til en nær venn, som har lovet å lese det så vi sammen kan diskutere hva jeg bør gjøre med det for å få fram det som er min intensjon, nemlig at håpet ligger i ordet likevel.
LIKEVEL
”Står du på angstens ytterste skjær
omgitt av depresjonens mørkeste hav og sier: ”likevel!”,
da har du forstått meningen med livet!”

Det er jeg som har satt sammen disse ordene, men jeg mener jeg har lest noe lignende hos Søren Kierkegaard, som jeg ikke kan finne tilbake til.
Noen vil sikkert mene at dette burde jeg holde for meg selv og ikke forhåndsannonsere noe som kanskje ikke blir noe av. Det forstår jeg godt, men på den andre siden vil man da ikke få den hjelp som ligger i andres kunnskap og forventning.
Jeg tror jeg er i stand til å ta det nederlaget at det ikke blir noe av dette manuskriptet. Men håpet er levende, for jeg tror på et likevel”!

BIFF ELLER PIZZA?

2010-03-18T13:31:00.000+01:00

Nå får vi besøk av gutta fra Ekromskogen, Lillehammer igjen. Jeg har lovet Kyrre en skikkelig biff, men Magnus vil helst ha pizza. Det siste er jeg verken noen mester i å lage eller spise, så det blir vel til at vi kjøper en Pitzza Garndiosa. Det er favoritten.
Derimot har jeg glede av å lage i stand et biffmåltid. Men det er ikke allti lett å få tak i kjøtt som er skikkelig mørnet.
En sommer vi var gjester på ei hytte ved Fevik sa jeg at jeg ville ta meg av matlagningen. Vertene hadde truet at det bare kom til å bli boksemat. Vi gikk innom en kjøtthandler i Arendal, og da jeg spurte en eldre herre bak disken om ha kunne skaffe meg mørnet biffkjøtt, svare han: ”Er det du som skal tilberede den?” Da jeg svarte ja, sa han : ”Da får du komme tilbake i morgen!” Og neste dag sto jeg på nytt ved disken og vinket til den eldre herren og sa: I går lovet du meg mørnet biffkjøtt hvis jeg kom tilbake i dag!” ”Å, var det deg det? Bare vent litt!.” Så gikk han ned i kjelleren og kom straks tilbake med en kjøttstykke som han klasket ned på disken, så spørrende på meg og sa: ”Er dette godet nok for deg?” Jeg så på ham og spurte om det var sant at han ville selge meg dette stykke. ”Ja, selvfølgelig!” ”Da må du være så snill å skjære ut fire skikkelige stekestykker, og noen fine biter av det som måtte bli igjen”. Det gjorde han med et smil om munnen, pakket det inn og sa: ”God middag. Betal i kassa!” Den biffmiddagen kan ingen av oss glemme. Verten spanderte et par flasker vin til måltidet, enskjønt det var en hel alminnelig ukekveld.
Nå er jeg spent på om vi finner mørnet biff som er en debutant verdig. Jeg steker stykkene på sterk varme på begge sider, så skrur jeg ned varmen og lar dem ettersteke. Mens biffene hviler – for det må de – så lager jeg den sausen som passer aller, aller best til mørnet biff. Jeg legger en spiseskje mandelflarn i panna og bruner den litt, så heller jeg i litt vann og koker ut den deilige stekeskyen. Så hakker jeg en halv løk , tar opp i en spiseskje god sennep, og en med rømme og rører det ut. Litt salt og pepper kvernes i, og kanskje en skvett tabasko. Helt til slutt heller jeg i en passe mengde fløte. Så står den der og surrer en stund. Sausen pleier sjelden å bli for lys så det er sjelden jeg pynter på fargen med sukkerkulør. Når sausen er ferdig legges biffene i sausen og servers fra panna som blir satt midt på bordet.
Jeg har lovet Kyrre bakt potet også, og den oppskriften er veldig enkel. Ha grovt salt i en ildfast form. Vask de stor potetene og tørk dem godt. Skjær et kryss i hver potet og plasser dem i formen. Stekeovnen bør være på drøyt 200 grader, og potetene bør bakes i minst en time og et kvarter, kanskje lenger. Prøv med en pinne om de er møre. Nå kan du pakke dem inn i alumiumsfolie, for syns skyld. Skjær ut krysset i aluminiumen og gi poteten litt press med fingrene så den åpner seg. En klatt utresmør på hver potet gjør seg. Jeg skal bake en potet ekstra, for jeg tror at den vil også Magnus smake på.
Apropos Magnus! Han har bestilt atelieret i helgen. For at han skal slippe å dra med seg sin datamaskin har jeg lovet han å bruke min I MAC.
Om det blir glede i vertshuset? Ingen tvil. For Magnus har sagt at om han ikke tar med seg sin datamaskin så vil han ta med seg sitt smil.
God helg til alle mine bloggvenner!

VISST SKAL VÅREN KOMME

2010-03-05T10:35:00.000+01:00

Overskriften er lånt fra Eivind Skeies musikal, som her gledet titusener over hele landet.
Men her sitter jeg og ser ut gjennom mitt store ateliervindu. Himmelen er blå,snøen ligger tjukk og doven på tak og terrasser. Brøytekantene til veien inn fra gata er høyere en noen gang. Da jeg kastet et blikk på gradestokken viste den at innetemperaturen var ca 20, og utetemperaturen ca 18. Men om et par timer er det også 18 plussgrader i solveggen.
Men solen lyser opp gavelveggen på huset vårt. Og snøen som ikke ligger i skyggen er blendende hvit.
Jeg vil påstå at våren er kommet. Han har hengt seg fast i takrenna, og det drypper av den lange, spisse nesa hans. Men han er treg i år med å få i gang de livgivende smelteprosessene.
På Jæren skule de plantet fioler i hagene nå, og på åkrene skulle kålplantene ha stått på rekke og rad. Men alle må smøre seg med tålmodighet, for visst skal våren komme. Med vedvarende mildvær kan snøen likevel være bort 17. Mai – vårdagen framfor alle.
Det finnes vel knapt en nordmann som ikke har hørt min venn Karsten Isachsen si: ”Hvis du kan gå på skaren St. Hans, blir det sein vår!”
Jeg har hatt store problemer med å få startet min kreative motor det siste halvåret. Nå håper jeg at våren, når den kommer, kan tine opp motoroljen så det blir litt liv her i ”garasjen”.

Atelieret er en lykke. Det har også mine barnebarn forstått. Det utfordrer ikke bare deres malertrang, nei – de kobler sine datamaskiner inn på bestefars Airpost extreem og seiler ut i verden. Andreas ba om ekstra ”overtid” da jeg kalt ham inn kl. 22.00. Den ble aldri innvilget. Den siste brukeren har vært Magnus (11 år). Han trives så godt her inne at han har tenkt å kjøpe huset. Planene om hvordan han vil innrede det er allerede klare. Her er en stor stålvask med varmt og kaldt vann, men Magnus vil ha toalett og dusj, og en liten kjøkkenkrok. Han ser for seg en liten salongkrok også, med lesestol og leselys. Så er det jo så enkelt å gå inn til bestemor å få seg litt middagsmat.

Man kan saktens spørre etter verdien av en slik artikkel. Det eneste man får ut av den er: ”Nå plystrer David på våren!” Ja, men jeg må si som en av mine daske favoritdikter: ”Forråret så saktelig kommer”.Kaj Munk - en boktittel.

Takk at jeg fikk møte nettop deg!

2010-03-03T13:07:00.000+01:00

Det er så mange jeg vil takke. Jeg har møtt så mange som har gjort meg rik og lykkelig.
Jeg inviterte alle mine klassekamerater fra folkeskolen til en mimrestund i sammenheng med en maleriutstilling. Nesten alle kom, og jeg fikk uttrykt glede og takknemlighet for det de betydde for meg under de sju viktige årene vi gikk sammen på skolen. Min sidekamerat, Jacob Knutsen, var en god medhjelper og delte utgiftene til bevertningen.
Så ville jeg gjerne møtt alle lærerne og studentene jeg var sammen med under de fire årene jeg studerte teologi ved Metodistkirkens Teologiske Skole, Överås i Sverige.
men alle lærerne er døde, og flere av studentene. Det er de finske, danske og svenske studentene jeg ikke har kontakt med. De norske holder jeg meg nok litt orientert om.
Fra de menighetene jeg fikk betjene - fire tilsammen - kan jeg hente fram minner fra møter med med mange ekstraordinære menneker jeg gjerne ville takket. Men - de fleste var allerede gamle da jeg var ung prest i menigheten, så de aller fleste er døde. Det hender jeg møter noen av etterkommerne, og det er alltid hyggelig.
Fra Jevnakertiden (3 år) har jeg møtte elevene fra de to avgangsklassene jeg fikk før ut. De hadde en 45 års fest, og var alle blitt gamle mennesker. Tre av lærerne levde fortsatt, den eldste var rektor og han rundet 100 år like etterpå. Jeg tror jeg fikk uttrykt hva de betydde for meg de årene vi var sammen. Men det var så mange fler.
De tretten årene jeg var sammhengende ansatt ved Modum Bads Nervesanatorium, hadde jeg en rekke særdeles dyketige og vennlige kolleger. Jeg startet med å skrive et brev til hver enkelt, men sendte dem aldri. De ligger fortsatt i arkivet. Kanskje burde jeg lese gjennom dem på nytt.
Noen er blitt mine nære omgangsvenner, noen "julebrev" venner. Noen tar imot invitasjon til en maleriutstilng, og det blir alltid hyggelige møter. Noe holder jeg kontakt med på SMS. Her om dagen fikk jeg en helt uventet telefon fra Per Frick Høydal. Det var han som tok over som sykehusprest etter meg, og som jeg fikk samarbeide med under hele min tid på "Modum". Han klarte å friske opp i hukommelsen min, og hadde ingen hemninger når det gjalt komplementer. Jeg var som et nytt menneske etter denne samtalen. Gud vesigne Per!
Jeg kan se tilbake på en stor skare av pasienter jeg har forsøkt å hjelpe: De lærte meg respekten for faget og for mennekeverdet. De har etterlatt seg et hav av levende minner. Jeg får aldri takket dem nok.
Og så var det de titusener av menneserk jeg møtte under min konsulentperiode, og som lytte til mine foredrag da jeg i mer en femten år fór land og strand rundt med seminarer.
Det er så mange jeg vil takke.
Jeg ble den jeg ble takket være møte med alle disse strålende menneskene.
Denne artikkelen vil ikke nå fram til en brøkdel av dem, men her har jeg i alle fall satt på prent at jeg er dypt takknemlig for hver og en jeg møtte. Jeg har levd et rikt liv. Det kan enhver forstå. Tusen, tusen takk at jeg fikk møte nettopp deg!

”VERTSHUSETS” FORMIDDAGSKAFFE

2010-02-17T09:54:00.000+01:00

Når klokken er ca 11.15 ringer mobiltelefonen. Jeg har fått en sms fra Reidun der står dette ene ordet: ”Kafé”. Da er det bare å avslutte arbeid og forlate atelier, sånn omtrent med én gang.
Vi har sagt til våre venner at ca 11,30 drikkes det kaffe i ”Vertshuset, og er det noen som har lyst på en formiddags-tår, står døren åpen.
Vi har i tjue år hatt en spesiell stamgjest, som har holt ut med vår servering, det er Harald Larsen. Han ringer alltid ved 09.tiden og spør om kafeen er åpen og foreslår at han tar med seg en pose boller.
Denne gjesten setter vi stor pris på. Vi var studiekamerater på Överås samtidig, og har bevart vårt vennskap gjennom 54 år.
Vi er forskjellige. Harald har i alle disse årene beholdt sin matchvekt hele tiden. Jeg vil tippe han veier 67 kilo, Men kroppen er spenstig og sterk.
Helt siden han var guttunge har han elsket hester, og som teologisk student leide han ridetimer på et ridesenter i nærheten. Det luktet hest av gutten. Jeg vet ikke om det var først da han ble prest i Lillestrøm han tok opp igjen denne galopperende hobbyen, men jeg tror han har sittet i sadelen minsten en dag i uken de siste tjue årene.
Jeg er livredd hver gang han sier han skal dra ut til Høland for å ri. Selv om han er en eminent rytter og en solid hestekjenner, kan dyret han sitter på bli skremt. Det kan for eksempel stå en diger elgokse i veien som ikke vi flytte seg. Skjer møte brått kan hesten gjøre en uventet utfall som krever rytterens største dyktighet for ikke å bli kastet av. Visst har han gått i bakken, men klart seg utrolig bra hver gang.
Harald elsker hester. Han har noen ”kjærester” blant dem som han må besøke, selv om omveien er omlag 500 km. Når hesten kjenner ham igjen får han en helt ubeskrivelig følelse av glede, og full betaling for omveien!
Men Harald er også en skiløper av høy klasse. Han føler seg uvel om han ikke får komme på fjellet og kan gå lange turer. Etter en slik tur forteller han om sine opplevelser med en begeistring som gjør en hjemmesitter aldeles flau av misunnelse.
Og er han på fjellet om sommeren er han manisk opptatt av å bestige de nærmeste fjelltoppene.
I år fyller han 75 år, men under hele sin pensjonist tid har han fungert som vikar for sine kolleger rundt omkring i hele landet. Han er en usedvanlig dyktig forkynner, og får han ånden over seg, klemmer han gjerne til med et par solosanger også. Han synger godt og akkompagnerer seg selv.
Hans agenda rommer en mengde syke - og hjemmebesøk, en tjeneste han gjør helt frivillig og regelmessig. Denne aktiviteten kan gjøre unge menighetsprester og menighetsdiakoner ganske flaue.
Harald var student ved Modum Bads Nervesanatorium en høst. Etter det besøket var han helt forandret. Han sa: Tenk om jeg hadde opplevd dette som ung pastor, hva ville det ikke betydd for hele min tjeneste. Menneske kom strekt i fokus, og på en helt annen måte, og arbeidet ble fylt av mening.
I dag har han meldt sin ankomst til ”Vertshuset” kl. 11,30. Det er best jeg kommer meg inn på kjøkkenet og lager litt kaffe til oss. Jeg gleder meg veldig til dette besøket.
-
Og så er besøket over. Vi fikk en lang og vennskaplig prat om før i tiden hvor vi som menighetsprester sto i fra morgen til kveld alle ukens dager Og lønna? Det er ikke til å tro. Kr. 8.000,- i året. Kr.2000,- mindre enn den offisielle dagraten jeg hadde som konsulent.
Annerledes nå! Nå har prestene en meget anstendig årslønn. Men det som forbauser oss gamle-gutta er at det ikke stilles et eneste formelt krav til pastorene om hva som forvetes av arbeid. Hvem har ansvar for å skrive pastorenes stillingsbeskrivelse?
Vi har vært pensjonister i mange år nå, vi to kumpaner fra gamle tider. Harald er helt innstilt på å bruke sine evner i tjenesten så lenge noen spør etter ham. Sjekker jeg agendaen hans ser det ikke ut til at man har tenkt å slutte med det.
Selv har jeg bare små ambisjoner om å være til glede og gagn som prest. Men jeg vil for alltid ha min identitet knyttet til preste-ordinasjonen. Men Gud har ført meg inn i presteoppgaver jeg ikke ville tro var mulig da jeg studerte teologi i slutten av femtiårene. Mitt vennskap med Harald Larsen og hans omsorg for meg i alle livets faser, har hatt stor betydning for min prestelige identitet.
Jeg håper han ringer snart og forhører seg om kafeen er åpen. For ham er den egentlig åpen 24 timer i døgnet.

KRISTINA – EN GLOBETROTTER

2010-02-05T14:15:00.000+01:00

Hun er uten tvil det modigste medlem av klanen, og så har hun andre gode egenskaper: Hun er målrettet og handlingssterk.
I dag lander hun på Gardermoen kl. 16,15 – brun som en mulatt med langt, lyst bølgete hår og med en liten sekk på ryggen. Ved utgangen vil bestemor stå og smile med en liten blomsterbukett og et norsk flagg. Det skal være en overraskelse. Det har alltid vært en spesiell kontakt mellom bestemor og Kristina.
Det er tre måneder siden hun og reisekameraten Astrid startet ”Kloden rundt”-turen her fra ”Vertshuset De Gamles Gleder”. Med sine friske blogger har de holt oss løpende underrettet om reiseruta og alle de merkeligste hendelsene. De har bodd i suiter og i hytter av palmeblad. De har vært på haisafari og tilbrakt flere døgn om bord i seilebåt. De har gått til fots flere kilometer gjennom jungelen for å kjøpe mat i nærmeste butikk, og stått ansikt til ansikt med kjente filmstjerner. De har gjort seg kjent i de store byene, men har likt seg aller best på de lange hvite strendene, med bading i skumhvite dønninger.
Etter mange dager på kryss og tvers i Thailand kjørte de til Bangkok med buss. Det nærmet seg slutten på turen. De praiet en drosje og ba han kjøre dem til et godt hotell. Men da de kom fram ble de forskrekket og sa til den smilende sjåføren: Dette strøket er ikke noe for oss. Kjør oss til et bedre hotell. Hva kan dere betale? De hadde holt et nøktern budsjett og nå ville de bo litt godt de siste døgnene, og oppga en pris. Sjåføren ble himmelfallen og sa: Da kan dere få et femstjernes hotell. Og han kjørte dem til et av byens beste hoteller. Jentene betalte ham og plusset på godt med tips.
De bestilte en executiv suite med to soverom og levde som prinsesser til de fløy fra Bangkok i går.
Budsjettet holt! Da de sluttet på Framnes Videregående skole i fjor vår, skaffet de seg jobber omtrent fra første dag. De spinket og sparte og snart hadde de nådd sitt budstjettmål for turen. De har vist seg som suverene økonomer hele tiden.
Ikke før hun er kommet hjem til Åkreham så er hun i gang med neste prosjekt som er å prøve å komme i gang med fysioterpiutdanning i Schotland.
Kristina er 19 år og vakker. Men viktigere enn skjønnheten er hennes sterkt utviklete evne til å sette seg mål, hennes store beslutningsevne og ressurser til å gå mot målet. Sett med mine øyne er hun et ”myndiggjort” menneske. Jeg er stolt av henne og meget glad i henne. Nå gleder jeg meg til å snakke med henne i konfirmasjonen til lillesøster, som er dagen etter storesøster har termin og skal føde mitt andre oldebarn. Det blir visst en gutt, sier de som kan se inn i fosterrommet. Lykkelige lille mann som får Kristina til tante.

SORGEN OG KJÆRLIGHETEN

2010-01-27T11:16:00.002+01:00

Sorgen er min. Det er også kjærligheten. De hører sammen de to. Den ene er den andres forutsetning. Sett bakover har kjærligheten dominert mitt liv, mine valg og mitt arbeid. Den har vært selve flammen i livet mitt. Dessuten har jeg aldri tvilt på mitt verd for jeg har alltid vært objekt for en annens kjærlighet. Den har nemlig ikke levd forgjeves som har hatt en annens kjærlighet.
Hemmeligheten med livet må være å gjøre andre verdifulle. Jeg har ikke krav på andres kjærlighet. Og ingen kan kreve min. Kjærligheten er et iboende fenomen som preger hele vår personlighet. Den kan ikke tas fra oss. Den kan ikke misbrukes av andre. Hvis den blir kald og beregnende kommer det av at jeg misbruker den. Men da er jeg redd jeg ikke kan snakke om sann kjærlighet, for den kan ikke misbrukes, men den kan overskygges av egoisme. Ingen kan nekte meg å elske min kone og mine barn, svigerbarn og barnebarn, og heller ikke mine venner. Blir kjærligheten ikke gjengjelt er det ikke grunn god nok til ikke å elske. Kjærligheten bør tåle det, og gjør det. Er jeg glad i deg, og du likevel vil brenne alle broer mellom oss, så kan jeg ikke nekte deg det. Men du kan heller ikke nekte meg å stå i askehaugen og vente på at du bygger broen opp igjen.
Far, og alle hans brødre døde brått, som når man blåser ut et lys. De var alle yngre enn det jeg er nå. Jeg vet at det samme kan skje med meg, når som helst. Når jeg tenker på dette så frykter jeg ikke. Jeg føler bare vemod, for jeg har elsket livet. Jeg vet at det vil fremkalle sorg i alle jeg er glad i, men jeg tror ikke det blir en destruktiv sorg. De har bare mistet muligheten til å være sammen med meg, til å samtale med meg foran peisen, og rundt middagsbordet. De må alle eie sin sorg. For sorgen skal hjelpe dem til å verke meg ut av mitt rom i deres hus. Hvis ikke blir jeg jo et spøkelse. Rommet blir tomt. Som begravelsesbyrået bærer meg ut av mitt jordiske hus, vil sorgen hjelpe alle mine kjære til å bære meg ut av mitt rom i deres sjels hus. Mitt håp, ja jeg tørr si: min overbevisning er at de vil ta godt vare på alle de vakre minnene som fortsatt vil eksistere på fortidens vegg i mitt rom i deres sjels hus. Kanskje henger det ett vakkert ønskebilde på framtidens vegg også, et eneste ett? ”At vil vil møtes på den andre siden”. Men om det vet jeg lite, eller intet.

KJÆRLIGHET OG PEDAGOGIKK

2010-01-26T10:28:00.002+01:00

Sorgen er min. Det er kjærligheten også. Jeg elsket min lillebror. Men kjærligheten opphørte ikke da han døde. Jeg elsker ham fortsatt, selv om den store staute mannens kropp hviler i sin grav. Erik fikk tidlig et rom i min sjels hus. Det ble med årene et vakkert rom, som fortsatt har en vegg med vakre minnebilder. Vi hadde mange rike samtaler, men drømte om flere. Han var overvektig, han som jeg, og vi la planer om lange fotturer. Avstanden mellom våre hjem var ca ei norsk mil. En av planene gikk ut på å møtes på halvveien, så kulle en av oss snu å følge den andre hjem, drikke en koppkaffe og så bli kjørt tilbake. Dette ble det aldri noe av. Men noen turer langs Glomma og i skogen fikk vi til, om ikke så mange vi drømte om.
Erik hadde en pasjon. Det var å lære barn med lærevansker å spille. Korpset han ledet i over tretti år, hadde på sitt meste om lag 70 elever. Noen var svært handycapte, andre litt bedre, og noen helt få fungerte ganske godt. Men for Erik var de alle like betydningsfulle. Han så i hver eneste elev en kjerne som kunne stimuleres, og han var en mester i stimuleringens kunst.
Da orkesteret og han selv ble verdensberømte etter en konsert i Wien Operahus kom en journalist fra en Londonavis og ville intervjue ha om hans pedagogiske idé. Erik lærte aldri å snakke engelsk, så han måtte bruke tolk. Da han fikk høre spørsmålet svarte han: ”Si til journalisten at hemmeligheten ligger i dette at jeg er så veldig glad i disse barna!” Jeg tror ikke journalisten oppfattet den geniale i svaret.
De heftigste lykkeutbrudd jeg opplevde hos Erik var da en av elevene nådde sitt mål, eller da korpset fikk stående applaus i konserthuset med endog kongelige tilstede. Og Kongen belønnet ham med gullmedalje.
Erik hjalp sine elever langt ut over å spill musikk. Han ble deres sjelesørger og sosialrådgiver og noen ganger privatsjåfør. Men jeg følte aldri han lot seg utnytte. Han beholdt kontrollen og oversikten i enhver situasjon.
Selv fikk jeg en dypere innsikt i hans geniale pedagogikk under de lange samtalen vi hadde da jeg skrev min artikkel til den lille boken ”Pedagogen”. Jeg så i ham det menneske som praktiserte ”myndiggjøringsprinsippet” fullt ut i sin undervisning.
Nå har jeg fulgt med på TV-programmet fra en av skolene våre i Skedsmo som hadde de svakeste og dårligste elevene i Norge. De fikk en stab nye lærere som satte seg som mål å gjøre klassen til den beste i landet i løpet av ett år. Jeg tror de kan lykkes hvis de ikke slipper taket i det de oppdaget av den kjernen i elevene som kan stimuleres til motivasjon og arbeid.
Du kan sikkert kalle lærernes engasjement for empati, eller - om du gidder – kjærlighet. Kjærligheten er pedagogikkens forutsetning og viktigste energi. Jeg savner min bror, Vi hadde ulikt språk, men vi forsto hverandre ypperlig, fordi vi var så glad i hverandre.

PÅ SKITUR MED LIFT?

2010-01-20T10:59:00.000+01:00

Snøen har gledet oss i flere uker allerede. Bartrærne er fortsatt pyntet av fantasifulle og delikate snøkrem dekorasjoner. Men bjørka er svart. Det mildere været har renset den for rimfrostens hvite kniplinger. Men det kan være glatt på veien.
Det fikk jeg erfare etter et besøk i banken, hvor vi fikk hjelp til å kartlegge våre økonomiske muskler. Ute av banken skrår vi over torget. Vi kommer til det stedet der kona mi bemerket at det var her den unge mannen var nær ved å falle. Hun hadde knapt snakket setningen ut før sklei og falt med et brak.
Jeg kommer dessverre ikke opp ved egen hjelp lenger, men Reidun tro til, og før jeg forsto hva som hendte hadde en eldre herre grepet meg under armen for å hjelpe meg opp. Det var en kar med hvitt skjegg og hvitt hår, som meg selv, men tydeligvis bedre i stand til å mestre et vanskeligvinterføre.
”Vent litt. Jeg er nemlig en tung mann!” Så fikk jeg bøyd høyre bein under meg. Og med Reiduns hånd under venstre arm og denne sterke gamle mannens under min høyre st jeg snart på egne bein igjen. Jeg takket gamlingen og han smilte tilbake og sa: ”Bare hyggelig!”
Både som ung og eldre har jeg falt, og noen ganger dramatisk og midt i en folkemengde. En gang like utenfor ”Ryktebørsen” i Oslo falt jeg stygt, slo dokumentkofferten i bakken så innholde ble spredt rundt omkring. Det var et tjuetalls mennesker som sto og ventet på bussen, men hendelsen forårsaket overhode ingen reaksjon. Jeg krabbet rundt og samlet inn dokumentene mens jeg ynket med lydelig, men ingen så meg. Tenk, ikke en eneste én så meg. Til slutt klarte jeg å hinke meg gjennom Studenterlunden for å ta bussen hjem. Jeg fikk et glimt av fjeset mitt i et speil i bussen og og a til meg selv: Prøv å ta deg sammen du ser jo ut til å bære all verdens smerte!” Men det var det altså bare jeg som oppdaget.
Her om dagen snakket vi om å gå en lang og god skitur i det friske fine vinterværet. Jeg sa. ”Dette skal jeg nok få til. Jeg har ikke glemt kunstene. Det som gjør en slik tur umulig nå er at hvis jeg faller i den dype snøen trenger jeg en vinsj for å komme meg på beina igjen, og jeg vet ikke om jeg gidder å tenke på bære med meg en slik på tur”. Dessuten har eldste gutten allerede fått alt mitt deilige skiutstyr. Jeg har tilbudt sønn nr. to å ta med seg min lite brukte DBS City Mountain bice for å bruke den til de sprekest gjestene på hytta.
Dette er tydelige tegn på nedtelling. Men ikke nødvendigvis en avslutning. De fleste mennesker i verden har aldri gått på ski eller hatt en sykkel, så det føles ikke flaut å ikke eie disse framkomstmidler lenger.
Det jeg føler en sterk trang til er å finne ut av hvordan store, tunge og muskelfattige meg skal innrette meg best mulig så jeg kan ha glede av det som alltid har gledet meg. Jeg kommer ikke opp på Galdhøpiggen. Det toget er kjørt. Men jeg kom meg opp på Tronfjell en vakker vårdag. Jeg kan gjenskape følelse av styrke og masse fryd da jeg kastet meg utfor fjellsiden og fór ned gjennom fjellskogen så snøføyka sto. Vi var tre ungdommer som konkurrerte om å komme først ned ti setra. Den en var en fjellgutt fra Vestlandet, den andre var sønnen på gården. ”Du gjorde det smarteste veivalget. Derfor vant du!” OK, så har jeg et stolt minne å suge på. Når våren kommer håper jeg å kunne gå på egne bein til og fra kirken uten å bruke halve ettermiddagen på å hvile ut.
Fortiden er det barnebarna, særlig de fem guttene, som fristes av snø og bratte utforbakker. Og de får tillangt mer med planker under beina enn det jeg hadde i fantasien da jeg var på deres alder. Håkon får til baklengs salto. Kanskje gjør de andre det også---.
Alle min blogglesere ønskes et godt nytt år og en herlig snøvinter.

GOD JUL

2009-12-15T13:26:00.000+01:00

Takk gode Gud for alle dine
gode gaver. Takk for salmen
i hyrdenatten. Takk for Maria
og Josef, for gjeterne og de
vise menn som sammen med
dyrene i stallen dannet en ring
av trygghet rundt krybben og det lille barnet. Takk for guttens oppvekst, hans visdom og godhet, og for hans død og oppstandelse. Takk for jordens mange millioner som har hatt sin tro og sitt håp festet til ham. Takk at Reidun og jeg møtte ham da vi var ganske unge, og har fått tjene Ham med våre gaver like til denne julen.
Herre, fyll alle som leser vår julehilsen med glede og takknemlighet. La alle våre venner forstå at vi har følt oss båret inn i din favn gjennom deres bønner, og at du har vært vår trøst, vår glede og sundheten i kropp og sjel.
Takk gode Gud for den store skaren av barn, svigerbarn, barnebarn, svigerbarnebarn og oldebarn du i kjærlighet har gitt oss som en skatt med funklende juveler. Ingen ting kan måles opp mot dette.
Herre, la julen i år, og det nye året, kalle oss til fornuft så vi bruker dine gaver rett og tar godt vare på den kloden du har latt oss få bo på. Din er æren i all evighet! Gloria in exelcis deo.

FUNKLENDE JUVELER

2009-12-05T11:09:00.002+01:00

Tre barn, tre svigerbarn, elleve barnebarn og to svigerbarnebarn, og så Hanna på 2 ½ som skal bli søster til våren. Hun vi ha jentebaby. Ikke snakk om annet. Hun bestemmer. Og alle disse samlet er vår store livskapital. Og det er ikke noen overdrivelse. Hver enkelt er som en kostbar og funklende juvel. Alle er ulike, og alle er utstyrt med en utpreget evne til å glede oss.
Akkurat nå er det Kristina, 19 år, som gjøre dagene spennende. Etter hun sluttet på videregående, Framnes, har hun jobbet som en helt og bygd seg opp en kapital for en ”kloden rundt” tur sammen med en venninne. Med fornuftige reiseklær og en passe stor sekk på ryggen startet de turen fra Lillestrøm for en måned siden. Utrustet med telefoner og datamaskin gir de oss informasjoner opp til flere ganger i uka. Med blogger, fylt opp av festlige artikler og fotografier fra California, Hawaii, Fiji og nå Australia har vi en følelse at også vi får være med. De gjør ekspedisjonen grundig. De dykker i havet med maske og snorkel, og flyr i lufta med fallskjerm og jentehyl. De har sovet i luksus senger i Las Vegas og i hengekøyer i stråhytter på Fiji, og alt er bare helt fabelaktig. En natt sov de på gulvet i en stasjonsvogn uten underlag, men det var visst en ubehagelig erfaring. I februar avslutter de reisen. Da har de sugd til seg Østens mystikk på trampfart gjennom Thailand. Hvor har de motet fra? Hvor har de hanlingsdyktigheten fra? Når kloden rundt på 98 dager lar seg realisere av to tenåringer med sekk på ryggen, da fins det knapt en grense de ikke kan overstige.
Og jeg sitter her i min kelion og klikker meg stadig inn på bloggen deres i håp om ferske nyheter. Vi ser selvfølgelig fram til den dagen i februar da de ankommer Gardermoen. Kanskje får vi noen timer sammen før de farer hjem til Vestlandet. I mellomtiden tar vi selv en tur til Vestlandet for å feire jul med eldste mann i flokken og hans store familie. Og vi er helt sikre på å møte Hanna, som nå øver på julesangene. Du verden så fort hun lærer. Både tekst og melodi klistrer seg elegant fast til hennes følsomme nervebaner i hjernen. Ja snakk om rikdom!

Han falt fra 3. Etasje.

2009-12-01T16:39:00.000+01:00

I aviser og TV får vi vite at en knøttliten fyr på ett år var så uheldig at han falt fra et vindu i 3. etasje og ned på bakken. Men han var ikke snauere enn at han reiste seg opp og gikk til sandkassa for å leke.
Man kan han mange meninger om årsaken til at det gikk så bra med ham. Han var lett, han var ung med myk beinstruktur, han var heldig som falt som han gjorde. Kanskje var bakken spesiell myk og gunstig og dempet støtet.?
Noen vil hårdnakket holde en knapp på at han hadde englevakt. Jeg vet ikke om prinsessen vår har meninger om dette. I så fall vil hun ikke være alene. Det er slett ingen vanskelig situasjon å forestille seg at guttens engel fløy til og hjalp ham så han ikke slo seg, eller slo seg i hjel. Spørsmålet blir da om det bare er en og annen som voktes av slike oppmerksomme engler, og i så fall hvorfor.
Selv har jeg ved flere anledninger hatt en slik englerolle. Som 10-12 år gammel gutt sto jeg ved Nerdrum stoppested og ventet på at arbeidstoget skulle komme. Det var mange mennesker samlet på og ved perrongen. Da ser jeg min fetter – kanskje var han 4 år – satt og lekte i sanden mellom skinnene. Helt plutselig kom Stockholmtoget inn mot perrongen i full fart og folk skrek: ”Hjelp gutten! Hjelp gutten!” Jeg sto ikke mange skrittene fra ham så jeg løp til, fikk tatt ham under armene og kastet meg ut av skinnegangen og ned i ei grøfta på andre siden. Jeg kan ennå høre den skarp fløytingen på det pesende toget som fór forbi. I en slags panikkangst knuget jeg gutten under meg lenge etter at toget var passert. Noen styret fram og fikk gutten på beina. Jeg ble stående i grøfta og børste skitten av klærne.
Jeg fikk ingen heltemedalje for denne dåden. Engler blir ikke dekorert. Men min fetter husker fortsatt historien. Han trodde jeg hadde tenkt å kvele ham.
En annen gang opplevde jeg en nestenulykke under en familieleir på Fredtun ved Staveren. Vi var en stor flokk mennesker som etter middagen skulle forflytte oss over hovedveien til foredragssalen, hvor jeg var foredrgashoderen. Da la jeg merke til at folk hadde stanset opp på begge sider av veien for å slippe bilene frem. Det var stor trafikk. Da oppfattet jeg raskt at en ulykke var i ferd med å skje. Ei lite jente, som sto samme med sin far på den ene siden av veien, fikk se sin mor som sto på den andre siden av veien. Plutselig slipper hun handa til faren og springer av sted. I det øyeblikket ble jeg forvandlet til en engel. Jeg for etter jenta og fikk kastet meg fram slik at langefineren klarte å krølle seg rundt hennes spede skulder og jeg fikk revet henne i bakken. Men nå ble det oppstandelse. Det hvinte i bilhjul som bråbremset, folk hylte og jenta gråt av smerte. ”Pappa. Den slemme mannen kastet meg i bakken!”
Bilene stanset. Sjåføren i bil nr. to kom ut og bort til meg og sa: ”Ja, der reddet du et liv! Jeg skrek for full hals da jeg så jenta kom, og jeg var 100% sikker på at hun ble overkjørt . Men ser jeg en mann som lå nærmest vannrett i lufta og strakk seg etter jenta. Nei, dette var et mirakel!”
Foreldrene takket så hjertelig og varmt de kunne for redningsdåden, men de måtte i flere år etterpå bearbeide jenta så hun forsto at jeg ikke ville henne vondt, men faktisk reddet hennes liv. Ok, engler tåler selvfølgelig at noen blir sure på dem, særlig når de påfører andre smerte.
Men en gang var engelen i meg ikke sterk nok. Det var da min lillebror falt fra balkongen i 2. Etasje og ble liggende med armen på en stor stein. Jeg så han ville falle og hogg tak i buksebaken hans og forsøkte å holde ham fast. Jeg klarte det en stund og skrek om hjelp. Men før hjelpen kom skled min søte, snille, lillebror ut av hånden min og falt i bakken. Han hutret og gråt lit, men var raskt på beina og ble skikkelig dullet med. De voksne sa. ”Han må ha hatt englevakt!”
Og det trodde min bror fast og fullt på, så da sagbruksbestyreren ville vite hvem som hjalp ham svarte han kjekt og uten blygsel: ”Det var han derre Jesuten, det!” Jeg hadde nærmest sviktet min oppgave. Selvsagt burde en engel på 8 år kunne klare å holde en treåring i et fast grep i bukserompa.
Apropos! Man burde selvsagt ikke skrive skrytende artikler om sin eheltedåder. Vel så stopper jeg her, men hele livet har vært full av utfordringer til "engelen" i meg. God helg.

OPPTRYKK AV GAMLE BØKER

2009-11-21T13:50:00.002+01:00

Dagene går. De er jo så korte. Solen står sent opp og går tidlig ned. Det er ikke så mange timene dagslyset gir tilstrekkelig arbeidslys. Noen ekstra spotter er absolutt nødvendig. Men det er helst min IMac jeg tyr til nå. Trangen til å male er ikke like overveldende –som den pleier, men jeg vet jo at det kan forandre seg fort.
De siste ukene har jeg arbeidet med opptrykk av et par bøker som har vært utsolgt fra forlegger i mange år. Min gamle kollega og venn, Annar Aasheim i Kompetanseunion as, som har brukt bøkene i sine lederutviklingsprogram, har presset på for å få de ut på markede igjen. Til slutt fant vi ut at han skulle få gi dem ut på sitt forlag, som er en underavdeling av Kompetanseunion as. Nå trykkes ”Det myndigjorte menneske” i 1000 eksemplarer, og ”Far, hvor er du?” i det samme antall. Den siste blir et rent opptrykk. Den første får et tilleggskapittel om fenomenet ansvar
Vi venter at bøkene skal komme fra trykkeriet om en drøy uke. Alle som ønsker å kjøpe bøkene kan bestille dem ved å klikke seg inn på: http//www.kompetanseunion.no/.
Nå kan man saktens lure på hvorfor boken ”Far, hvor er du?” brukes som managementlitteratur, den ble jo skrevet til moderne fedre som mer og mer må orientere seg i retning hjem og barn. Aasheim har erfart at språket og eksemplene i denne er enklere å forstå, og blir på en måte en innføring til filosofien om det myndiggjorte- og myndiggjørende mennesker.
Jeg snakker stadig med folk som mener boken er langt mer betydningsfull i dag, enn da den kom med første opplag i 1990. Ikke minst har finanskrisen vist hvor galt det går når man er ensidig opptatt av å styrke de elementer (kunnskaper, erfaringer, ferdigheter og initiativ) som kan konverteres til penger, og helt overser de elementer (evnene til nærhet, ømhet, varme og innlevelse) som frembringer livsgleden og fellesskapet mellom mennesker.
Jeg er svært glad for Aasheims initiativ. Hvis dette eksperimentet blir bra har jeg flere bøker som har vært utsolgt i mange år. Kanskje kan noen av disse få sitt nye opplag?

ET VENNSKAP SOM ALDRI BLE ETABLERT

2009-10-26T14:03:00.000+01:00

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste Vårt Land, som i dag har en fin artikkel om John-Willy Rudolph, mannen bak oppbyggingen av Kopinor.
John-Willy var sønn av Willy Rudolph, en av pinsevennenes pioner misjonærer i Kina og senere Japan. Pinsemenigheten i Fetsund, hvor mine foreldre var medlemmer, underholt hans arbeid. Mine foreldre avsatte et fast beløp hver måned som de betalte inn til en misjonskasse. Dette holt de på med helt til familien Rudolph avsluttet sin misjonærvirksomhet.
Da familien, etter krigen, kom flyttende tilbake til Norge, fikk de bo en tid hos min eldste bror, Harry, som hjelp dem til en mer permanent bolig like i nærheten.
Jeg kan huske at jeg var grenseløst fascinert av denne familien som foruten moren og faren besto av to jenter og en gutt. Det lå en aura av eventyr rundt familien, og jeg lyttet spent til alle de skumle historiene det ble fortalte fra Kina i tiden før og under kommunistene tok dem til fange.
Familien Rudolph brakte inn i min hverdag en kristendom med store dimensjoner. Sammenlignet med min pinsemenighets enkle arbeidsfolk, hvis språk og tenkning var lokal, var disse menneskenes språk og tenkning av en helt annen dimensjon. De legitimerte pinsebevegelsen for meg – på sett og vis. Men av en eller annen grunn kom jeg aldri helt nær dem som mennesker.
Jeg kan huske at under mine teologiske utdannelse i Sverige var studentene spesielt opptatt av åndsdåpen og tungetalen. Vi fikk dårlig hjelp av våre lærere som var noviser som oss på dette området. Sterkt anfektet oppsøkte jeg en dag , under sommerferien, Willy Rudolph for å snakke med ham om disse spørmålene.
Han tok vennlig imot meg og ga meg god tid til å snakke ut. Svaret han ga meg vil jeg alltid huske: ”Jeg tror ikke du bør være så veldig opptatt verken av åndsdåp eller tungetale. Det er noe som er mye viktigere. Jeg har et eksempel: Vår misjonsstasjon i Japan var nærmeste nabo til Metodistkirkens misjonsstasjon. Forskjellen mellom disse to var påfallende. Vi var åndsdøpte og talte i tunger, men kranglet mye. Metodistene snakket aldri om slike ting, men vi la merke til at de var svært glad i hver andre. De utførte sitt arbeid i kjærlighet og kranglet aldri! Søk heller etter å bli sterk i kjærligheten, David.”
Mine spørsmål fikk et svar jeg kunne akseptere. Hva ganger visdomstale, profetisk tale, tungetale og personlig offer meg hvis jeg mangler kjærlighet?
Så var det John-Willy. Jeg tror han er 8-9 år yngre enn meg. Og det var nok alderen som var en av årsakene til at jeg ikke tok kontakt med ham og innledet et vennskapsforhold, enskjønt jeg likte ham godt og beundret ham for hans ordentlighet.
Verken han eller jeg hadde god råd. Skolegang og studier kostet penger, og studielån var helt uaktuelt for min del. Men, opplært som jeg var til å klare opp i mine ting selv, fikk jeg sommerjobb ved Fetsund Lenser. Det gikk greit, for jeg hadde flere sommere jobbet som sprettgutt i tømmerfløten, og for pengene jeg tjente da betalte jeg min konfirmasjonsdress og utgiftene til yrkesskolen.
Og nå, som tømmerfløter med full lønn, hadde jeg penger til å fullføre mine studier. Jeg var på elva i fem sesonger. De to siste årene hadde John-Willy fått jobb der også, men vi kom aldri nærmere hverandre enn til å si ”Hei!” Via familie og venner ble jeg informert om denne unggutten, og det jeg fikk høre var så positivt at jeg godt kunne tenkt meg en slik venn.
Den første og siste gangen jeg hilste ordentlig på ham og snakket med ham var under minnesamværet etter min fars begravelse. Jeg hadde forrettet begravelsen og ledet minnesamværet. Under hilsningstalene fikk John-Willy ordet. Han hadde behov for å uttrykke takknemlighet for hva far og hans likesinnede hadde betydd for hans samfunnsorientering. Han holt faktisk en slags bekjennelsestale til sosialismen. Det var en sterk tale fra en som studerte sosialantropologi. Det var særlig omsorgsfenomenet han understreket. Han hadde opplevd seg inkludert i miljøet av barske tømmerfløtere. Den samme erfaringen hadde jeg, men tok det som en selvfølge fordi jeg fra fødselen var en av dem.
Opp gjennom årene har jeg fulgt med John-Willy. Beundringen er ikke blitt mindre. Med sin sterke rettferdighetssans, sin solide fagutdanning og sitt betydelige intellekt har han etterlatt seg et livsverk det står respekt av langt ut over landets grenser. Det er ikke få titalls millioner, som takket være ham, har rent tilbake til forfattere, maler, musiker etc på grunn av loven om opphavsretten som han så enestående har forvaltet.
John-Willy forble ikke pinsevenn. Ikke jeg heller. Vi var nok begge overmette av den emosjonelle forkynnelsen. Han gikk over til baptistene og jeg til metodistene. Dåpen, som adgangsbevis til himmelen, har nok holt oss borte fra den lutherske tenkningen. Den Gud som ikke vil ta imot et lite barn uten dåpsvann på hode virker fremmed på oss.
Vi ble aldri venner vi to. Men både han og alle andre skal vite at jeg alltid har regnet ham blant mine beste venner.