lørdag, januar 17, 2009

En lekende filosof er død

Skulle man studere ved Universitetet her i landet måtte man først avlegge examen philosophicum, og da var det professor Arne Næss lille bok om logikk man måtte ha lest – og forstått.

I 96 år tillot denne store ungen å leke seg gjennom livet.
Likevel har han etterlatt seg en mengde vitenskapelige arbeider og populærvitenskapelige bøker. Men det fantes overhode intet intellektuelt snobberi ved ham.

Jo da, jeg har møtt ham. Pussig nok var det ikke jeg som ønsket å få snakke med ham. Han var kommet opp i et samlivsdilemma med etiske overtoner, og ville snakke med meg. Jeg vet ikke om jeg ble til hjelp for ham og dem det gjaldt, men jeg fikk et innblikk i hans etikk, og hvordan han tenkte om mellommenneskelige relasjoner

Vi møttes flere ganger. En gang var vi forelesere ved samme seminar. Han snakket om Gaia og om livet på vår fantastiske planet.

Under en replikkveksling brukte jeg et bilde av hans Gaia og kalte kloden for Vårherres bank, vi hadde et ulikt ståsted.
Jeg kom til å spørre:
- Hvor mange prosent avkastning kan man med rimelighet forvente hvis man plasserer ei krone i Norges Bank?
- Da har du trolig tapt femti øre!
- Hv0r mange prosent avkastning kan jeg forvente hvis jeg plasserer et maiskorn i Vårherres bank?
Ingen svarte.
- For å svare på spørsmålet bør du vite hvor mange frø det er i en maiskolbe, og hvor mange maiskolber en maisplante kan produsere. Er det noen som har et forslag?
Flere forsøk, men alle svært forsiktige.
- Vel, jeg har tatt på meg bryet ved å telle antall frø på en kolbe og kom anslagsvis til ca 1000 frø. Og snakker vi om tre kolber blir det 3.000 frø. Hvor stor er da prosentgevinsten?
Ingen svarte. Det er vanskelig med prosentregning over 100.
- Sier jeg 300.000 prosent avkastning – hvilken bank lønner det seg da å investere i?

Etter denne replikken reiste Arne Næss seg og sa:
- Er det noen som har behov for at vi skal fortsette diskusjonen etter dette? Jeg foreslår at vi slutter her.

Næss kom bort til meg, knelte foran pulten min og sa:
- Skal vi bryte håndbak?
- Ja, gjerne, men jeg vil gjøre herr Ness oppmerksom på at jeg både har arbeidet som tømmerhugger og tømmerfløter.
- Jeg trekker mitt forslag.
-
Det ble jeg glad for, for litt flaut ville det jo vært om denne oldingen hadde vunnet kampen.

Arne Næss var alltid rede til å starte en vennskapelig krangel. Hans humor var lødig og hans vennlighet svært sympatisk. Vi hadde ulikt livssyn. Han møtte mitt med respekt. En ting hadde vi felles: Vi begge betraktet kjærligheten som det største.
For ham var det en evolusjonens - en Gaias gave. For meg er den en gave fra Gud.

Nå er Arne Ness død. Han var en av de største personligheter jeg har møtt. Mulighetene til å bokse litt med ham,bryte håndbak med ham, eller diskutere samlivsetikk er ikke lenger tilstede. Men tankene hans kan jeg fortsatt bryne meg på. De finnes i utallige artikler og bøker.

Jeg er takknemlig fordi jeg fikk møte ham. Fred over den lekende filosofens minne.


-

torsdag, januar 15, 2009

Kjærlighetskallen fra Snåsa

Det er lenge siden jeg første gang hørte om denne kjernekaren fra Snåsa som helbredet sykdom med bare hendene. Nå er han kommet i søkelyset fordi en har skrevet hans biografi, en bok som pirrer folks nysgjerrighet.

Hva er det med de menneskene hvis hender føles som om det strømmer helbredende varme gjennom dem?

Snåsa-mannen ble tidlig klar over at han var annerledes enn andre, at han hadde ekstraordinære evner, både til å se det skjulte, og å helbrede sykdom.

I denne sammenhengen faller det meg helt naturlig å tenke på Marcello Haugen, som bodde i et merkelig hus på Lillehammer med det mystiske navnet Svarga. Det finnes et hopetall av historier om hva denne spesielle mannen har utrettet av mirakellignende fenomener. Også han ble overrent av folk som trengte hjelp.

Jeg har ikke hatt personlig kontakt med disse to personene. Men, jeg kjente godt en tredje som var i besittelse av ekstraordinære evner, den dyktige legen og senere predikanten og sjelesørgeren, dr. Einar Lundby.

Alle disse tre har hatt som sitt høyeste ønske å hjelpe andre. Og alle tre ble legendariske hjelpere.

Dr. Lundby var nok den som virket mest tilforlatelig og sympatisk på meg. Som ung forkynner og sjelesørger ble jeg fascinert av hans tro på og tillit til guddommelig ledelse, og at det var noe som alle kunne oppleve. Jeg ville oppleve det, og det manglet ikke på eksperimenter.

Jeg kunne få en idé, en inspirasjon, som jeg tolket som ”beskjed” fra høyere hold, og tok sjansen på å følge den opp, Men jeg kan ikke erindre at jeg noen gang opplevde at jeg fikk utrettet noe som helst. Dette både forbauset meg og skapte tvil i meg:
”Hva galt var det med meg som ikke fikk en slik ledelse, eller oppleve at ledelsen var riktig og etter Guds vilje?”

Som ung prest på Jevnaker innledet jeg et nært forhold til dr. Lundby, som da drev rekreasjonshjemmet Solborg på Jevanker. Og da jeg ble ansatt ved Modum Bads Nervesanatorium ble forholdet både fornyet og forsterket. Det var likevel som forkynnere og sjelesørgere ved mannsleirene ved Skjærgårdsheimen på Flekkerøya (åtte somre på rad) at forholdet ble så fortrolig at jeg turte be ham utdype sine meninger om guddommelig ledelse.

Jeg spurte ham direkte om han hadde hatt en slik opplevelse av ledelse før han ble omvendt til Gud. Det bekreftet han og sa at det var i like høy grad. Han var en kunnskapsrik mann og vel bevandret i psykiatrisk tenkning. Jeg spurte ham da om det han kalte ledelse kunne sammenlignes med hva C. G. Jung kalte intuisjon, Han svarte også bekreftende på det. Jeg spurte da om forskjellen var at før han ble omvendt til Gud ble hans intuisjon styrt og utnyttet av ham selv, men etterpå viet til Gud og til tjenesten for ham. Han bekreftet også dette.

Einar Lundby var en mann med en enormt godt utviklet intuisjon. Det var også Gordon Johnsen. Jeg selv har intuisjon som en sterk psykologisk hovedfunksjon. Forskjellen er helt åpenbar. Det er stor forskjell på våre personlighetsutrustning. Autoriteten i mine utsagn var ubetydelig sammenlignet med Gordons, for ikke å si Einars, selv om vi sa det samme.

Når alt kommer til alt er det verken Snåsa-mannens, Lundbys, Johnsens eller min fortjeneste at de som ber om hjelp blir hjulpet, men den genuine interessen for menneskers ve og vel, eller det som vi alle vil kalle kjærligheten.

Det er kjærligheten som utretter mirakler. Det vet jeg godt, for en viktig grunn til at jeg kan gå til mitt arbeid i atelieret hver dag, etter en meget tøff sykdomstid er et kjærlighetens mirakel - den jeg møtte hos mine profesjonelle behandlere, mine mange venner, min enestående familie og hos hun som jeg har vært gift med i mer enn femti år. Jeg takker Gud for all den kjærlighet han har øst over meg ved hjelp av alle disse kjærlighetens fotfolk.

tirsdag, januar 13, 2009

"Visjon og vilje"

Leste i Vårt Land av 13. 01. 2009 at Modum Bad har fått ny forskningssjef, professor Leigh McCullough, som kommer fra Harvard University i Boston. Gratulerer!

Den 29. desember 2008 ville Gordon Johnsen fylt 103 år. Jeg besøkte ham tidlig en morgen på hans 74 årsdag for å gratulere ham. Han og Inga hadde flyttet ut av den store overlegeboligen og inn i husfarboligen ved Institutt for sjelesorg. Han tok imot meg med en kopp kaffe på kontoret sitt. Jeg hadde et helt spesielt ærend og sa:
- Jeg kommer for å gratulere deg, men jeg har ingen gave til deg i dag.
- Jeg har alt jeg trenger,David, og forventer ikke gaver.
- Men du fortjener i alle fall en gave på din 75 årsdag. Så nå vil jeg å vite hva du ønsker deg på denne spesielle dagen.
- Som sagt har jeg personlig alt jeg trenger, men det aner meg at du vil bruke anledningen til noe spesielt. I så fall ønsker jeg meg et forskningsfond til et arbeid i grenseområdet mellom sjelesorg og psykoterapi.
- Ja, men – det er jo presis det jeg håpet du ville ønske deg. Jeg har nemlig bestemt meg for å ta på meg ansvaret for å samle inn penger til et slikt fond. Jeg har tatt mål av meg til å få inn 250.000,- kroner. Vil du synes det er greit?
- Ja, bevares, men jeg hadde egentlig tenkt det burde være 500.000,- kroner.
- Hadde du ledet innsamlingen ville du sikkert nådd det målet, Gordon, men jeg har bare halvparten av din kapasitet. Men, som sagt 250.000,- kroner skal jeg i alle fall klare, så får vi håpe det blir mer.

Ett år etterpå, på den store dagen, kunne jeg overrekke ham den nette sum av 350.000,-,kropner, og Gordon Johnsens minnefond var da en realitet.

I dag leser jeg i Vårt Land at forskningsinstituttet - som noen år etterpå ble etablert med fondet som grunnkapital – har fått ny forskningsleder.

Det føles litt rart å tenke over hva som er skjedd etter besøket på Gordon Johnsens kontor den 29. desember 1979. Min oppgave på ”Modum” var å hjelpe til så det ble lagt litt ekstra vilje bak denne mannens visjoner.

Til hans 70 årsdag fikk han festskriftet: Visjon og vilje.
Et trettitall fagpersoner fra mange land hyllet ham med sine fagartikler, og omlag 2.000 enkeltpersoner forhåndsbestilte boken (norgesrekord?) og hyllet ham med sine navn på bokens Tabula Gratulatoria.

Det var Gordon Johnsens ettermann, Atle Roness, som unnfanget ideen til etableringen av forskningsinstituttet. Med fondet som grunnvoll økte han grunnkapitalen og kom snart opp i en million kroner. Jeg var formann i styret for fondet, og gikk automatisk over i styret for forskningsinstituttet.

Det har vært spennende å følge med forskningsinstituttets vekst og utvikling. Flere større forskningsprosjekter er gjennomført ved instituttet. Gledelig har det vært at flere av dem er belønnet med en doktorgrad.

Ved ansettelsen av den nye lederen opplever jeg at enda en visjon er blitt virkelighet. Både Gordon og jeg drømte om at Modum Bads Nervesanatorium skulle få nære relasjoner til universiteter og klinikker i USA og Europa. Og opp gjennom årene har sykehuset invitert internasjonale kapasiteter til å foreleser under de årlige fagdagene. Og selv gjorde vi reiser både i USA og Europa for å knytte forbindelser til nye fagmiljøer.

Jeg føler ikke behov for å få noen form for ære for mine bidrag. Jeg har vel sett på meg selv som en arbeidsmaur som har båret barnåler til tua. Men jeg innrømmer åpent og ærlig at mine tretten år på ”Modum” - med Gordon Johnsen som venn og veileder - ga meg et hav av utfordringer som jeg nå i en alder av 75 år ser tilbake på med stor glede og takknemlighet. Og så ønsker jeg den nye forskningslederen alt godt for tiden hun vil arbeide som leder ved Gordon Johnsens Forskningsinstitutt.

fredag, januar 09, 2009

Okkultisme eller familieterapi?

Jeg så tilfeldig et TV-program i går kveld. Jeg stanset opp ved det for Fremsktittspartiets Eli Hagen var med i programmet. Det handlet om å få kontakt med mennesker på "den andre siden”, dvs mennesker som er døde.
Eli Hagen ville så gjerne møte sin bestefar på denne måten.
Det innleide mediet tok på seg oppgaven å leite fram bestefaren. Hun kom visst fram til ham, men først etter flere ganger å ha måtte justere kursen, for det hun sa stemte ikke med Elis opplevelser av sin bestefar.
Jeg mener det også var leid inn en psykolog for anledningen som hadde som oppgave å veilede hvordan Eli skulle bruke den nye opplevelsen/innsikten.

Fra mine første år som familieterapeut i Familieavdelingen ved Modum Bads Nervesanatorium oppdaget jeg at et familiemedlem (en person) var tilstede på to måter. Både som et ytre, synlig og fysisk personobjekt, og som et indre, usynlig og psykisk personobjekt. Det ytre synlige personobjektet var det bare én av. Men det indre, usynlige befant seg i samtlige familiemedlemmer, så dem var det mange av.

Mitt stor problem var å forstå hva som skjedde mellom familiemedlemmene som var tilstede under behandlingsseansen.
Jeg forsto imidlertid etter hvert at familiemedlemmene forholt seg heller til opplevelsen av indre objekter, enn av ytre.

Det var under denne tiden jeg – nærmest ved en arbeidsulykke – kom på ideen om å hjelpe pasientene til å se forskjell på indre og ytre objekter, og å forholde seg til realitetene. Jeg fikk laget en lang rekke trefigurer som skulle representere de indre familieobjekter. De ble laget i tre ulike høyder for lett å kunne skille ut besteforeldre, foreldre og barn. De fikk to former og farger, for å skille mellom feminine og maskuline objekter.

Det fine ved dette hjelpemidlet var at nå kunne hvert enkelt familiemedlem bruke trefiguren, som representerte deres indre familie, til å holde fast på og artikulere sine opplevelser – f.eks. av avstand og nærhet. Jeg opplevde aldri å se to personer med den samme indre familiestruktur.

Dette lærte meg meget om objektrelasjoner, og om betydningen av de indre objekters rolle. Selv om far og datter satt i samme sofa på mitt kontor, kunne opplevelsen av avstanden til den andre være himmelvid.

Jeg mener ikke med dette å skrive en artikkel om familieterapi, men det er en gyllen anledning til å alminneliggjøre relasjonene til dem på ”den andre siden”. Disse på ”den andre siden” er mye nærmere enn vi er klar over. De befinner seg faktisk inne i oss. Det kan de gjøre selv etter at de er døde og lagt i graven.

Ikke alle får hjelp av sorgen til å verke ut det indre objektet av en nær som dør. Det ytre objektet legges i graven. Men det indre objektet blir stengt inne, ofte bak en lukket og låst dør. Det er slike indre objekter som ”spøker”. Jeg tror at hvis spenningen – positiv eller negativ – er stor kan ”spøkelse” manifestere seg som synsopplevelse. Eli Hagen fikk trolig aldri gitt ordentlig slipp på sin bestefar. Hun fikk ikke sørget ham ut av sjelens hus. Hun var, som hun sa, et foreldreløst barn. Hadde hun sluppet taket i bestefaren vill hun jo blitt så helt alene i verden.

Betegnende for det som skjedde i TV-studio var dette at mediet spurte Eli om det var noe hun ville si til sin bestefar. Hun ble litt forfjamset. Hva skal man si til en person som har vært død i så mange år? ”Hei, på deg, bestefar! Hvordan har du det? Jeg savner deg så”. Dette ville virket helt patetisk, ikke sant?

Hvis Eli led under en opphengt sorg (dette at hun ikke har fått sørget ham ut av sjelens hus) ville en klok psykolog tilbudt henne hjelp med dette arbeidet.

Det er i grunn rart at man heller fester lit til det absurde enn til alminnelig sund folkelig fornuft. Vær fortsatt skeptisk du, Eli. Den indre virkelighet kan nås uten medier med sterk intuisjon og livlig fantasi.

onsdag, januar 07, 2009

Ny biskop.

Da jeg var ung prest på Jevnaker ble jeg bedt om å holde et foredrag under ”Kretsemøte” – som på den tiden var en årlig samling av metodistprester i et distrikt. Det oppsatte tema skulle handle om presten som person.
Av alt klokt jeg måtte ha å si til mine eldre, aktverdige kolleger, handlet det viktigste om selvfølelse, selvaktelse og selvstendighet. Jeg kom til å formulere meg på en måte som irriterte noen av mine eldste brødre. Jeg sa nemlig: ”Enhver metodistpastor med respekt for seg selv går med en biskop i magen!”.
Ikke ante jeg at en slik påstand hadde så mye sprengkraft i seg. Jeg ble regelrett angrepet for min ufinhet. ”Om du selv går med en biskop i magen, så må du ikke tro at noen av oss andre gjør det!”.
Jeg måtte skyndte meg å si at det er forskjell på ”å ha” og ”å burde ha” en biskop i magen. Det jeg ville understreke var noe så enkelt som et ønske om å sette høye mål, og å utvikle seg selv til å gjøre en best mulig tjeneste. ”Jeg innrømmer åpent at jeg går med en liten biskop i magen, men for øyeblikket bærer han nisselue. Jeg beklager at ingen av dere andre har tilsvarende ambisjoner for sin tjeneste.”

Mitt syn på biskopsrollen endret seg etter en tids korrespondanse med min daværende biskop om en gjeld han påsto jeg hadde til Den Teologiske Skolen. Jeg var nemlig kommet inn på prestestudiet med fullt stipendium fra en amerikansk biskopsfrue. Men så viste det seg etter hvert at biskopen - uten å informere meg - hadde delt stipendiet i to og latt den ene halvdelen gå til en svensk kandidat. Det var biskopens argumentering for dette som ikke imponerte meg. Jeg satte meg på bakbeina og mente jeg hadde betalt nok. Gjeld måtte man ikke ha når man skulle ordineres. Biskopen var like steil, men saken døde ut etter hvert. Hvem vet, kanskje står jeg fortsatt bokført med Kr. 2.000,- i gjeld til skolen?

Som min leser forstår fikk aldri biskopen - qua institusjon - noen høy stjerne hos meg. Og når jeg forsøker å se nærmere på biskopsfunksjonene – slik jeg har møtt dem – har biskopen i min mage skrumpet inn til en figur lik ”Teskjekjerringa” i Alf Prøysens eventyr. Jeg kom heller aldri i den kirkelige posisjon at biskopen i meg ble satt på prøve. Jeg fikk lissom aldri sjansen til å nappet av ham nisselua.

Nå er det slik at Metodistkirken i Norden er episkopal, og derfor må vi ha en biskop. Greit nok det, men viktigere enn å finne en egnet kandidat til den eksisterende biskopsrollen, burde det være å bruke tid og krefter på å utarbeide en stillingsbeskrivelse for rolleinnehaveren. Da burde hovedoppgaven legges på tilsynsfunksjonen. Ikke som kontroll- men som coach-funksjon. Den burde ha fokus på metodistpastorenes persons- og yrkesutvikling. Et program vedrørende trimming og trening for å fungere optimalt i relasjon til kallet og de enkeltes iboende talenter og reelle muligheter.

Nå leser jeg at seks pastorer er forhåndsnominert til biskopsvalget i februar 2009. En amerikansk, en svensk, to danske og to norske.
Som norsk metodistpastor har jeg lyst til å be de norske deltagerne å se helt bort fra de norske kandidatene og konsentrere seg om de danske.
Bare i min tid har vi hatt tre norske biskoper. Og norsk metodisme står ikke spesielt sterkt, selv om en og annen menighet har en viss framgang. Heller ingen andre Årskonferanser på areaen har mye å skryte av i så måte.
I Danmark har jeg hatt interesse av å følge med i det arbeidet som to av barna til mine gamle venner – pastor Flecher Nyberg og Paul Ramussen – har utført. Det har ikke vært spesielt vanskelig, for som pastorer er de også kone og mann. De heter Charlotte og Jørgen Thaarup. Begge synes etter min forstand være egnet til oppgaven, men Charlotte vil ikke stille som kandidat. Det gjør imidlertid Jørgen, og det for andre gang.
Det står respekt av det arbeidet disse to har utfør i Strandby, som forøvrig er vertsmenigheten for årets Sentralkonferanse.

Jeg vet ikke om noen metodistpastor som står mer sentralt i den Europeiske metodisme og den europeiske økumenikk enn Jørgen Thaarup. Som ansvarlig leder av Den Teologiske Skolen i Göteborg og mangeårig tilsynsmann i Danmark og som forfatter av viktige teologiske dokumenter besitter han egenskaper som kvalifiserer ham til å inneha en biskopfunksjon. Derfor: Stem klokt. Stem Danmark. Stem Jørgen Thaarup,

fredag, januar 02, 2009

Alf Prøysen har lovet oss en dag i morgen

Ok! Men hva med dagen i dag – kan den bli min?
Ja, den er faktisk min fra første sekund til siste. Det store spørsmål er hva jeg vil bruke den til, eller hva jeg vil gjøre med den.

I dag skriver jeg: 02.januar 2009. Tiden er et nøytralt fenomen. Tid er matematikk, et regnestykke som har med jordas og solas bevegelser å gjøre. Tiden ligger utenfor meg, men jeg tvinges til å forholde meg til den.

Jeg kan dele den ytre virkelighet inn i to hovedområder som påvirkes av tiden:

Jobben - som hjelper meg å knytte meg til meg selv, andre mennesker og selve meningen med livet, gjennom arbeid,

Hjemmet – som hjelper meg til å utvikle evnen til nærhet, ømhet og omsorg og alt som bygger opp og restaurerer det jeg bruker av meg selv til arbeid.

Disse to ytre realiteter korresponderer med to fenomener i min indre virkelighet. Nemlig det jeg tilegner meg for å mestre arbeidsoppgavene mine, og det jeg utvikler for å gjenvinne krefter og bygge opp trygge relasjoner.

Da jeg fyrte opp i vedovnen kl. 06,30 i dag tenkte jeg: ”Dette året skal være et takknemlighetens år. Jeg vil øve meg opp til å være takknemlig! Hvordan kan jeg ellers oppdage Guds omsorg?"

Dessuten vil en takknemlig innstilling være et beredskap mot skuffelser og irritasjoner.

Det føles godt å ha artikulert dette. Det vil hjelpe meg å forplikte meg på mitt forsett.

Til alle min blogg-lesere vil jeg ønske et riktig godt nytt år
Med takknemlighet som holdning vil året 2009 bli et deilig år for oss alle.