mandag, mai 28, 2007

JEG HAR SETT TIDEN

Jeg så den en morgen, under frokosten. Jeg så den da Reidun leste andakten. Den lå som en lysstripe skrått over vår hvitskurte kjøkkenbord. Den beveget seg mot høyre i sneglefart.
Jeg tenkte: Vil den bevege seg helt bort til smøret før vi har bedt bønnen: Vår Far. Ja for Fadervår kan ikke hete Fadervår lenger, for nå sier vi: Vår Far som er i himmelen. Av frykt for ikke å henge med i tiden, som er i ferd med å snike seg fra oss, har vi lært oss Herrens bønn i den nye språkdrakten. Og nå som vi kan den utenat liker vi den svært godt.
Hun sier amen, og jeg ser at den lyse tidsstripen har et lite stykke igjen før den når bort til smørskålen. Jeg lukker øynene. Det gjør jeg alltid når jeg ber. Mitt hjerte samtaler med Gud, min ånd taler med Hans, og da må jeg ikke forstyrres, ikke engang av tiden som kryper skrått over kjøkkenbordet.
Etter frokostmåltidet går vi rett over til Andreas-messen.
Tre lys er tent – og kanskje et fjerde, det vi nå har tent for 15 år gamle Guro, som er operert for kreft i bukhulen. Andreas-skapets fløydører er åpnet, og vi ser bilde av ukens spesielle bønnebarn. Vi smiler til ham, eller henne, "kiler" dem litt på nesetippen og kjenner besteforeldre lykken trekker munnvikene et godt stykke utover. Vi har elleve, som hver sin uke får bilde sitt i skapet. Når de gifter seg, som Kamilla, kommer Ole Christian, med på bilde – ja, og for all del den nye gledessprederen, Hanna, deres førstefødte, hun som har gjort oss til oldeforeldre.
Jeg holder gjerne den sorte forbønnsboken mellom hendene når jeg ber, i tilfelle jeg har en nådegave. Denne bønnen er rituell, i den forstand at dem vi ber for er delt inn i grupper. Og du kan sikker forestille deg at den kan bli lang.
Og når jeg så helt til slutt sier: Hør vår bønn, alle godhets giver, Fader, Sønn og Hellig Ånd, og slår øynene opp, så er tiden allerede krabbet opp i smørskålen.
I år kan vi feire Andreas-messens tiårsjubileum. Den som ble unnfanget fordi jeg ikke hadde rukket å fiksere ansiktet til vårt nyfødte barnebarn, det niende.
Nå foreligger partiturheftet til den spirituelle generasjonsgudstjenesten som vi kaller Andreas-messe, og den forenklede utgaven, Andreas-vesper. 500 Andreas-skap er spredt ut over landet. Og nå, endelig ser det ut som om vi har lykkes med å finne ny produsent, og ny distributør.
Det er snart 2000 år siden Jesus første disippel ble korsfestet til sitt X-kors. Jeg beveges til tårer når jeg tenker på
hvilken nåde Gud har vist meg - ved å ha lært meg - at selv om tiden går - og alderen svekker min gamle kropp – så kan jeg rope til min gamle, tunghørte medvandrer, og i beste Andreas ånd: La oss be for barna! Jeg har med mine egne øyne sett tiden dra seg skrått over kjøkkenbordet.

søndag, mai 27, 2007

Guds Ånd og min ånd

Da jeg var barn opplevde jeg at pinsehelgen var stevnedager for pinsevenner. Mor og far var pinsevenner. Folk kom med tog og buss, noen syklet, men de fleste kom gående på sine ben, som apostlene i sin tid. Salem var stevneplassen og det krydde av voksne og barn over alt. Her var latter, sang og tungetale. Mor med sitt store, kritthvite og nystrøkne forkle, sto på kjøkkenet og laget stevnemat. Far satt på plattformen og ledet sangen og musikken.
Jeg oppfattet Den Hellige Ånd som noe skummelt. Når den fór inn i folk ble de skremmende og rare, og skrek og talte ord jeg ikke forsto. Og så strakk de armene i været for å gripe tak i noe jeg ikke kunne se. Jeg likte ikke den hellige ånd. Men det kunne jeg ikke si, for da ble den bedrøvet. Og hvis jeg syndet mot den – ved å bedrøve den - kunne den bli så fornærmet at den ikke ville tilgi meg.
Gud kunne tilgi at jeg syndet mot ham. Og snille Jesus tilgav meg syndene mine ved å dø for meg på korset! Ja,selv dem som hånet ham og torturerte fikk hans tilgivelse. Men Ånden, huff nei, det var noe farlige greier.
Da Jesus fortalte sine disipler at når han dro fra dem skulle han ikke forlate dem farløse, men komme til dem, og bo i dem.
Har han holt hva han har lovet? Eller er det slik at han inntil nå ikke har hatt tid til å komme tilbake. Det er jo så ubegripelig mange ”rom” som skal settes i stand, og stadig nye kommer til.
Jeg har lurt på om Jesus holt sitt løfte om å komme tilbake til disiplene ved å sende en vikar, eller stedfortreder? Og at det skjedde bare noen få dager etter hans luftige himmelfart. Og at stedfortrederen var Ånden.
Jeg lærte fort hva som hendte da Ånden slo seg ned i disiplenes rufsete hoder og begynte å brenne. Rart at de ikke svidde bort håret---, Da ilden sluknet hadde den rukket å tenne disiplenes hjerter så de med stor frimodighet kunne erobre verden for sin store Mester.
Det er ikke så greit for en liten gutt med livlig fantasi å forstå alt dette merkelige med pinsen og Ånden. Men jeg forsto jo så pass at apostlene måtte lære å snakke språket til dem de skulle tale til om Jesus. Men på Salem var det bare nordmenn! Likevel talte de en hel mengde uforståelig ord. Noen fikk talen sin oversatt til norsk, og da ble den tre ganger så lang.
Etter hvert som jeg vokste til, og ble fortrolig med det skrevne ordet, opplevde jeg at også jeg var et åndsmenneske, og at min ånd kunne være både livlig og modig.
Guds ånd er en hellig ånd, fordi Gud er hellig. Min ånd er ingen hellig ånd, og jeg selv er langt fra hellig. Spørsmålet som etter hvert ble påtrengende var om jeg, gjennom min egen - men akk så skrøpelig - ånd, våget å henvende meg til Guds ånd.
Jeg våget! Og det første Guds hellige ånd fortalte meg var at jeg hadde alle barnets rettigheter, ja – at jeg var et Guds barn.
Det min ånd fortalte Guds ånd var hvor takknemlig jeg var som hadde en slik far som ville hjelpe meg med helliggjøring av min ånd.
Siden har jeg lært at Guds ånd er en hellig inspirasjon, og
i stand til å motivere meg til å holde alle rom i min sjels hus i proper stand, og at dette er et privilegium, og min private gudstjeneste.
Arbeidsutvalget i vår menighet har bestemt at vi ikke skal ha gudstjeneste i kirken 1. Pinsedag. I stedet oppfordres vi til å høre pastoren vår tale i en nærliggende staskirke 2. Pinsedag.
I dag – 1. pinsedag – kjører vi derfor til Blaafarveværket for å se hva gamle og nye åndsmennesker ved sin begavelser har skapt av vakre åndsverk.
God pinse til alle mine bloggvenner.

onsdag, mai 09, 2007

"QUO VADIS"

Vi har startet ”gutteklubben Quo Vaids!” Navnet er naivt oppfinnsomt – ikke sant?

Vi lurte lenge på om vi heller skulle kalle oss ”Vedemecum” – (det navnet har vi spart til ”jenteklubben”). Egentlig burde vi kalt oss ”Volvo” for noen av oss føler vi ruller avsted som damplokomotiv. Vårt foreløpige mål og faste beslutning er at vi hver onsdag, et sted mellom 09,30 og 10.00 - skal ut å gå.

Quo Vadis?
Hvor vi går?

Viktigere enn målet, er veien. Viktigere enn selve veien, er at vi går den. Noen ganger blir veien til mens vi går. Andre ganger har den ligget der opptråkket og ventet på oss.

En gammel prest forklarte hva det vil si å gå. Han benyttet poetiske vendinger, og sa: ”At vandre er at sette det ene ben foran det annet idet man ideligen skrider frem”. Vakkert? Ja, og fullstendig på jordet. Følger man prinsippet faller man på ryggen, med fare for å slå bakhode i grusveien ved neste steg.
En løgn blir ikke sannhet fordi den uttrykkes poetisk.

Jeg vet ikke om jeg kan utlegge min påstand like poetisk, men la meg prøve:
”At vandre er at sette sin hele kropp i fallbevegelse fremover, for så - i det man føler man mister ballansen – strekker ut et ben for så at gjenvinne den. Og gjør man dette ideligen, ja da går man – fremover”.

All kreativ framgang forutsetter vilje til ”at vove” - for å si det
på foreldet norsk. Risikomomentet ligger akkurat der hvor trygghetsmomentet overstiges. Det uttrykkes gjerne slik: ”Den der intet vover, intet vinner”.

Fire menn befant seg fysisk innaktive. Så ”vovet” en av dem å ta et initiativ. ”Quo Vaids” startet med tre. I dag var vi fire. Neste gang? Ja, da må kanskje én til ”vove” at sette sin kopp i bevegelse fremover, for da vil vi være fem?

Vi møtes utenfor kirken vår hver onsdag i tidsrommet 09.30-10.00. – men altså ikke den 16. mai. Hvem våger å stikke av fra sine gjøremål dagen før selve dag? Ta gjerne med din favorittmatpakke.

Når vi – hver for oss - har gått 1465 kilometer har vi gått hele strekningen fra Le Puy til Santiago de Compostela. Men i tillegg har vi spart budsjettet for store utgifter, og naturen for utrolig mye CO2 utslipp,

KRØLLEDE TANKER

Selv om jeg i fire år har levd blant danske og svenske studenter, og kommunisert med dem - de på sitt og jeg på mitt morsmål - så er det en mengde ord og uttrykk i dansk og svensk jeg ikke helt forstår den dypere meningen av.

Når en venn sier hun har lest mine blogposts ”krøllede tanker" så undres jeg: Er ”krøllede tanker” et kompliment, eller en sjarmerende kritikk av at det jeg skriver er vanskelig å forstå? I så fall takk for begge deler.

Er det med ”krøllede tanker” som med krøllete hår? Noen har helt naturlige krøller, andre kjøper seg krøller hos frisøren. Hvis sammenligningen holder blir da mine tanker opplevd som naturlig- eller kunstig ”krølled”?

Både i skrift og tale har jeg beflittet meg på å ha en åpen, enkel og direkte form, og å unngå å fremmedord. Men jeg har funnet det vanskelig. I enkelte akademiske miljøer blir man endog forvirret av min åpne, enkle og direkte tale. Den blir lissom for vulgært når man ikke kan gjemme sin usikkerhet i et indirekte språk.

Når den ene velger en åpen, enkel og direkte form tvinges nemlig den andre til å gjøre det samme, etterhvert. Men det kan oppleves farlig, for man må da stå fram med den usikkerhet man har til sine egne synspunkter. Tenk om vi var uenige?

Hvorfor oppnådde bøkene jeg skrev så høye salgstall? Hvorfor ble de sjelden anmeldt i fagtidsskrifter? Hvorfor inngår de sjelden i referanselister?

Svaret på alle tre spørsmål er; de har henvendt seg til helt ordinære mennesker, og ikke til ekstraordinære.

Jeg skrev en gang en artikkel i et utpreget faglig-akademisk språk. Både ordvalg, språkform og tankestoff viste seg å være for vanskelige for de strengt akademiske redaktører. Jeg skrev aldri mer på denne måten. Tvert om gikk jeg inn for å skrive ekstremt enkelt.

I elleve år var jeg redaksjonssekretær i Europas første fagtidsskrift for familieterapi. Angsten for ikke å ha en høy akademisk profil kom ofte til uttrykk ved at viktig og originalt stoff ble refusert fordi språket var for hverdagslig. Artikler som var skrevet akademisk korrekt ble gladelig tatt inn, selv om innholdet var totalt uinteressant. Noen av de disse forfatterne ble faktisk medlemmer av Darwin P. Erlandsens Dusteforbund, i Dagbladet.

”Skriv enkelt!” var da også min ledetråd da jeg skrev manus til boken: ”Alt som betyr noe lærte jeg som barn”. Den ble lest av mange lærere og småbarnspedagoger. Under et seminar for lærere fikk jeg følgende kommentar: ”Alt som betyr noe - -, er en herlig bok, men den har dybder vi ikke forstår?” Jeg svarte at de nok hadde søkt etter noe storartet som jeg ikke hadde skrevet.

Jeg har Søren Kierkegaards samlede verker. For meg rager ingen filosofi høyere enn hans. Hans gamle språkform er så ”krølled” at jeg ofte mister grepet om meningen. Likevel leser jeg. Og når jeg leser, er det som om jeg beveger meg i et gåtefullt tankelandskap som er innhyllet i språklig tåke. Men plutselig stikker solen fram og jeg kan lese landskapet.

Salmedikteren Svein Ellingsen ringte til meg en dag for lenge siden: ”Nå har jeg funnet et spennende ord, David.” Jeg undret hvilket ord det var: ”Det kan jeg ikke fortelle deg for jeg har ennå ikke rukket å fylle det med mening”. Det er klart at det blir salmediktere av slike personer.

Strekker man sine tanker ut i lange dynamiske setninger, og slipper dem løs på papiret, så kan de saktens krølle seg til for leseren. En poet gjør det motsatte. Han klipper bort alt unødvendig. Blankpusser de spennende ordene som blir tilbake, og så fyller han dem med mening.

Gid jeg hadde poetens selvbeherskelse.