fredag, mars 30, 2012

JA TIDEN, DEN TIDEN

Nå dukket den opp igjen. Tiden har på nytt invadert tankene mine.
Før i tiden skjedde den nesten aldri at jeg filosoferte over fenomenet. Tiden var underlagt mine planer og gjøremål og burde helst henge med meg.
Nå utfordrer jeg den ikke på samme måte lenger. Vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre med den. Kan jeg skyve den foran meg og håpe at ett eller annet i framtida får bruk for den til noe?
Tiden, slik jeg opplever den nå, sammenliknet med før, er delt inn i klare bolker. Morgentiden, som innebærer oppvåkning, morgentoalett, påkledning og oppreding av senga og så gå trappen ned til førsteetasje, og inn på kjøkkenet for å forberede morgenkaffen, som innebærer at jeg går ut og henter morgenavisene. En kjeks med brunost, eller ei lumpe med sukker, og en kopp kaffe på et fat går jeg opp for å vekke kona med lokalavisen under armen. Jeg gleder meg til å trekke fra gardinet og slippe sollyset inn og si, God morgen, og velkommen til en ny dag! Morgenbolken er ikke avsluttet.
Selv drikker jeg en opp kaffe og leser et par morgenaviser, og i alle fall Vårt Land. En avis som har en slags ubegripelig selvfølgelighet hos meg. Skulle neste tro den har det hos redaksjonen også. Vårt Land er en boble i tiden, en helt spesielle kristelig verden. Overhode ikke oppkvikkende, bare selvfølgelig.
Morgentiden avsluttes med frokost og morgenbønn, hvori inngår lesing av andakten fra ”I DAG. Bønnene føyer seg inn i sitt liturgiske mønster, og er ganske forutsigbare. Vi tør ikke si kjedelige, for da faller motivasjonen bort. Men de er det til tider. Nå flere enn tretti personer skal ha sin forbønn, så lurer jeg på hva slags hensikt de har. En ting er jeg helt sikker på, det er å holde samvittigheten ren, og uten nag. Noen ganger oppleves Herrens bønn herlig spontan og velgjørende. Den er i alle fall en riktig bønn.
Den neste tidsbolken løper fram til middagen. Her deler vi oss i to grupper, Reiduns og min. Hun følger sitt program fra A til Å, mens jeg går inn i Atelieret, setter meg foran min I Mac og søker fram dagens post, som jeg besvarer kontant og arkiverer. I posten kan det ligge en beskjed om at jeg bør undersøke min Facebook konto. Ærlig talt, det er en book jeg overhode ikke forstår hvorfor er dukket opp på min maskin. Kanskje er det for å ha en fiktiv opplevelse av at jeg har kontakt med familien, for fler en halvparten er ”på” Facebook.
Jeg snur meg på stolen og ser inn i mitt store høyloftede kunstnerverksted som er dødt for aktiviteter. Brått våkner fenomenet tid i tankene mine.
Hva skal jeg gjøre med tiden? Skal jeg åpne meg for alle de utfordringer den kommer med, eller skal jeg jage den tilbake til det ubevisste? Skal jeg finne noe å slå den i hjel med?
Det er en merkelig opplevelse å vite at jeg kan faktiske gjøre noe med den. Og akkurat nå vil jeg bruke den til å sykle. Ikke ute på veie, altså, for tørr jeg ikke. Å falle av sykkelen i min alder kan være farlig for noen og enhver. Jeg aker meg opp på sykkelen uten hjul som står like her borte. Så tramper jeg i veg en monoton sykkeltur på stedet hvil. Jeg lar meg underholdes av et display som viser hvor mange kalorier jeg forbrenner, hvor høy pulsen er, hvor høyt tempoet er og hvor langt jeg har syklet. Ja, så sannelig dukker tiden opp her også. Displayet viser meg hvor lang tid jeg har vært på reise. Presis på 05.00 min. stiger jeg av sykkelen og opplever en slags god samvittighet over å ha brukt tiden til noe som, etter sigende, skal være godt for kroppen. Men fem minutter er vel i minste laget?
Jeg beveger meg bort til I Macen og sjekker om det er kommet inn nye mils, og det har det. En fra VL´s redaksjon! Den kommer nær sagt til fast tid. Her kan jeg lese det som jeg allerede har lest i papiravise. Hovedoppslaget har alltid noe med etikk eller tro å gjøre, eller begge deler.
Kanskje jeg burde skrive et leserinnlagge, for jeg har en slik konto på nettavisa. Men etter å ha sømfart leserinnleggene har jeg tatt beslutningen om ikke å være med i hylekoret. Det irriterer meg mer en gneldrebikkja til naboen, som bruker tiden til å fortelle om sitt nærvær. Det hadde holt med et Voff. For vi vet at du er der. Ennå er ikke tiden av en halv dag oppbrukt.

torsdag, mars 22, 2012

SOMMERTID

Jeg tenker bare på at til helgen innføres sommertiden igjen. Hvordan var det nå igjen? Skall vi stille klokka en time fram, eller en time tilbake? En enkel regel: Still klokken mot sommeren! – både vår og høst!.
Min svigerinne bryr seg ikke om denne manipuleringen med urviserne. Sommer som vinter – samme tid. En tid på året går klokka hennes helt rett. På denne måten viser hun sin suverenitet. Jeg kan da alminnelig hoderegning sier hun. Spørsmålet er om det er hun som er i utakt med tiden, eller om det er tiden som er i utakt med henne? En stille og rolig protest som ikke ødelegger for noen.
Hver gang vi går over til sommertid, eller til vintertid, får vi noen dager hvor vi sier: ”Men egentlig er klokka – osv!” Det er ikke bare egne enkeltpersoner som tar skjea i egen hand. I mars i fjor bestemt Russland seg for å stille klokke en time fram, og for ikke å stille den tilbake igjen. I Russland er sommertid blitt normaltid.
Viktigere enn urviserne er likevel hvilken tid på året det er. I skrivende stund er temperaturen svært vårlig i Lundsalleen. Skal vi stole på meteorologene, som varsler været en uke fram i tid, så blir det viss bare bedre og bedre.
Jeg har slett ikke noe imot våren, med sol og varme. Nei, skulle jeg det? Jeg har bare ett problem. Det er at huden min tåler ikke solstråler. Den blir brent! Den blir ikke solbrun men brent så det stikker og svir. Det ville likevel aldri falle meg inn å beklage solskinn. Dette er bivirkninger av medisinske preparater. Det store problemet er at jeg alltid må leve mitt sommerliv under en parasoll og følge med på solens gang over himmelen. Men dette er da bare små filleproblemer. Men bestemmer det min ektefelles sommerliv, er det ikke lenger en filleproblem.
Nå kommer natten da vi skal skru viserne fram en time, fram mot lysere tider. Det var alltid en spenning om alle som pleide komme til gudstjenesten husket det. Noen hadde glemt det, og ankom kirken da menigheten var på vei ut. Neste gang man skulle manipulere med urviserne, om høsten, kom de samme personer en time for tidlig, og så gikk regnestykke opp. Nå begynner tiden som tvinger deg opp en time tideligere hvis du vil se soloppgangen, og det er verdt det.

mandag, mars 19, 2012

Forstått naboskap

Det er helt sant. Naboene passer på oss.
En dame som bor i høyblokka , den på andre siden av Gardermobanen, har fortalt oss at pipebeslaget vårt står i ferd med å blåse ned. Vanligvis har det vært år gode naboer gjennom mer enn tjue år som passer på dette. Men nå er Gullborg død og Arvid har mer enn nok med sorgen som velter fram når han er minst forberedet.
Vi har snakker med Feierkontoret i kommunen, men de tar ikke på se slike oppgaver. Før gjorde de mannlige feierne oss slike tjenester med et smil. Men nå, som vi ikke ser mannlige feiere lenger er servicesmilet borte.
I dag hendte det noe gledelig. Reidun var ute for å henge opp tøy til tørk, da roper den nye naboen på henne og gjør henne oppmerksom på hva som er i ferd med å skje der oppe på pipa. Reidun forteller at hun kjenner til dette, men at det har vært vanskelig å få noen til å reparere skaden. ”Ikke noe problem frue. Jeg skal gå opp på taket og fikse det jeg. Vi lager så mye bråk og problemer, at noe bør vi gjøre som takk for tålmodigheten deres.”
Mannen er i prinsippet ikke naboen vår. Han har kjøpt naboeiendommen, pusser helt opp det gamle huset og bygger et splitter nytt. Når alt er ferdig så legges begge husene ut for salg, og vi får to helt nye naboer.
Hverdagen vår blir nok helt annerledes etter dette. Vi er spendte på om det er barnefamilier som flytter inn. Det ville i så fall vært veldig hyggelig, for vi savner barns utfoldelse. Våre barnebarn har benyttet hagen vår noen spredte sommerdager. Men deres sommerhverdag er ellers helt andre steder. Huska, som vi hang opp i furua har vi byttet tau på en gang i løpet av tjue år. Den henger stile, rett ned, hele året. Men når vi får besøk av de minste blir det fart i ”føysa”, og skrik og hyl.
Nå er nesten all snøen smeltet, og det er faktisk mulig å finne nytt liv på greiner og i den svarte mulden. Det er en rystende presis beskrivelse når vi sier ”nytt liv av daude gror”. Nå er det vår, den bærer en helt ny sommer i sitt fang. Min kollega og gode venn, Harald, har alt bestilt bord på terrassen for årets første formiddagskaffe ute.

onsdag, mars 14, 2012

VESTLANDSBESØK

Vi har vært på Vestlandet, på besøk hos sønn og svigerdatter. Vi fløy dit. Reiduns bror kjørte oss helt fram til flyplassens hovedinngang. Derfra måtte vi klare oss selv. Vi fikk vite at vi skulle gå til gate14, senere til gate 16, og så til gate 21, og deretter til gate17 for endelig å gå om bord i flyet fra gate 20. Ingen enkel vandring for en bevegelseshemmet. Jeg hadde på følelsen at Norwegian holt litt gjøn med oss.
Vel framme ble vi hentet av barnebarnet vårt, Kamilla, som er lærer, og Hanna, vårt første oldebarn, som er fem og kanskje litt sjenert for oldefar – som går med spaserstokk, og slett ikke fort.
Langweekenden i Åkrahamn ble en sterk opplevelse, særlig for meg, som ikke får utrettet noen verdens ting. Den store villaen står der i tipp topp stand. Oppjusteringen av kjellerhallen var et mesterverk. Til tross for en aktiv hverdag som avdelingsleder ved Solstein rehabiliteringssenter, har han rammeverksted og diverse andre hobbyer, bl.a. golf.
Kristin, kona hans er lærer, og en aldeles utmerket kunstmaler. Men hennes kreativitet går langt utover å male bilder. Hun tover garn og former de flotteste festplagg til barn med broderte forstykker og strikkede ermer. Hun har et driv som er misunnelig.
Kamilla er gift med Ole Christian, som nettopp har slått inn på læreryrket. For tiden er han på Malta med 6 elever i et samarbeidsprosjekt som tar for seg utdanning i elektrofaget. Vi besøkte deres vakre hjem i Vedavågen, og ble mektig imponert over det vakre hjemmet de hadde skapt for seg selv og barna.
Minstegutten Peter er en tettvokst liten krabat som ennå ikke er fylt to år. Han jobber med språket og får det fint til. Han har funnet det fornuftig å holde en viss avstand til oldefar, men mot slutten kom han likevel helt bort til meg med en drue.
Disse dagene på Vestlandet gjorde meg etter hvert ganske sliten og passiv. Opplevelsen ble etter hvert så svære og tunge at jeg reagerte med innesluttethet. Heldig vis tolket de ikke dette negativt. De forsto at den gamle mannen ikke hadde så mye bærekraft å trå til med. Men hele tiden etterpå har disse sterke opplevelsene invadert meg med en helt ubeskrivelig glede.
Det er flere år siden jeg sa til eldstemann at hen måtte ta over som klanleder. Jeg har ikke lenger kapasitet til å ha det store overblikket, eller å intervenere når det skulle være nødvendig. Han klarer ”jobben” utmerket, og jeg føler trygghet for framtiden, også den jeg selv måtte ha.
Men sannelig er det godt å komme tilbake til sine gamle rytmer. I dem er Reidun helt suverent plassert. Hun fyller min dag med mening fra jeg står opp til jeg legger meg. Det driver nok noen tunge og mørke skyer over sinnet mitt i ny og ne. For jeg føler jeg har så lite å bidra med. Men jeg er elsket! Gid jeg kunne bli sikker på at noe av all denne kjærligheten var fortjent.