onsdag, desember 18, 2013

DET ER JULIUS Han ble døpt av sin bestefar som i sin tid var prest i Olavskirken på Modum, og som hans oldefar var med å bygget der inne i den eventyrlige furuskogen. Jeg har alltid følt at Olavskirken er min kirke, enskjønt jeg bare var formann i byggekomiteen. De drivende kreftene bak reisingen av denne praktfulle kirken var Gordon Johnsen, Jan Marcussen og Karstein Aunevik. Byggmester var Øyvind Tørre, som var gift med en av sykehusets ergoterapeuter. Min idé var at kirken skulle stå som en selvstendig skulptur i skogen. Men etter en tid er det satt opp et tilbygg og et nytt inngangsparti. Det likte jeg dårlig, men arkitekten har løst oppgavene på en utmerket måte. Særlig hyggelig var det å se at listverket og inngangsdørenes håndtak var bevart. Jeg har nemlig tegnet dem og en pasient har skåret mønsteret i dem. Jeg kan ikke nekte for at det var en merkelig og meget sterk opplevelse å sitte i den åttekantede kirkesalen og kjenne minnene veltet fram. Kirken var i min tid nesten alltid fullsatt, og alle satt med forventninger. Denne gang var ikke kirken fullsatt, men vi var mange. Slekt og venner fra Dahls og vår familie kom fra øst og vest for å være med om denne store begivenhet. Det er synd å si at gudstjenesten var en stivbeint høymesse. Friskt og ledig ledet Per Arne oss gjennom gudstjenesten som ble en familiegudstjeneste pr. definisjon. Søskenbarna, fra tre til seks år, sang tonesikkert og høyt flere sanger. Det var helt tydelig de var vant med å opptre for publikum. . Oldemor Reidun helte vann i døpefontens kar, og tente dåpslyset. Bestefar Per Arne døpte ham. Besteforeldrene på begge sider leste tekster og bønner. Og til slutt skulle jeg, oldefar, lyse velsignelsen. Men det ble bare rot. Jeg som har kunnet den aronitiske velsignelsen utenat siden min første ansettelse i 1959, stokket om ordene og kom helt på jordet. Men denne forsamlingen var full av støtte til en gammel og skrøpelig oldefar, og takket hjertelig. Julius heter han. Julius! Vi vet bare om en i familien som har hatt samme navn, og det var Per Arnes bestefar, som var en sentral kristen og politiker i hjembygda, en spreking som dessverre omkom ved et fall ute i skogen under innsanking av kuene sine. Dåpsfesten var i det spennende Dahlske hjem. Anne og Per Arne har nemlig satt opp et tun med gamle tømmerhus, med gress på taket, bare en liten spasertur fra Olavskirken. Vi ble møtt av en skokk unger som hoppet og danset, kravlet og krøp, og hvor lydnivået lå hinsides det en olding som meg har toleranse for. Det ble servert viltgryte, som en av naboene hadde laget. Og den smakte store og små. Langt ut på ettermiddagen ble det brakt inn kaker i lange baner, som de fra Vestlandet måtte få æren for. Gjett om det ble fest for den nye ”Påsan”. Like før vi skulle reise hjem kom en ung dame med et lite, men utrolig vakkert barn på armen. To store mørke øyne ble satt rett på meg og etter en liten stund med granskning, bredte det seg et stort smil i det skjønne ansiktet, noe jeg ikke hadde sett maken til. Babyen smilte helt uforbeholdent til meg. Jeg måtte spørre hun som bar det: Hvem er dette vesle nøste? ”Dette er Julius” svarte hun, og jeg kjente varmen og gleden fylle hele mitt gamle hjerte. Er det Julius, oldebarnet mitt? Som vi nettopp har døpt? Å Gud signe deg vennen min. Om jeg var sliten? Ikke verre enn at jeg tålte turen hjem. Vi kjørte på gamle veier, veier som jeg kjente ut og inn etter tretten år med ukentlige turer mellom Modum og Oslo. Motorveien gjennom Oslo havn og til Lillestrøm gjør reisen lekende enkel. Jeg reiser fra dåpsbarnet, men jeg tar med meg Julius, som får et vakkert rom i min sjels hus. Og nå vil jeg alltid bære ham med meg, hvor jeg står og hvor jeg går. Det henger få bilder på fortidens vegg, for vi har nesten ingen fortid sammen. Men på fram tidens vegg hanger det et hav av skisser. Det er drømmer og lengsler og håp jeg har for denne krabaten som ikke var redd for å sende sitt vakreste smil inn i oldefars spørrende ansikt Vel hjemme lot jeg mitt trette legeme synke ned i godstolen. Tankene vibrerte rundt dagens fantastiske opplevelsen. Du ser det selv. Han er en gløgging, og det går ikke mange sekundene før ansiktet forvandles til et hjertegodt smil. ”Jeg liker deg oldefar! OK?” Du må da forstå det.

torsdag, oktober 31, 2013

TØMMERFLØTER

Av en eller annen grunn har jeg kalt meg tømmerfløter. Det var under det telogiske studiet fra 1955 til 59 at jeg brukte sommermånedene til å tjene penger for neste studieår. Jeg fikk jobb ved Fetsund Lenser, hvor jeg som skolegutt, i sommerferiene, jobbet som sprettgutt. Min oppgave var å finne tømmerstokker som fløterne i sorteringsanlegget hadde sluppet ut i feltet for tømmer som skulle bukseres ut over Øyeren og sleppes i Glomma og transporteres til treforedlingsindustrien langt sør i Østfold. Et tømmerstokk var en kostbar grei, og sagtømmeret var svært kostbart, og det var viktig at de kom fram til sagbrukene som hadde kjøpt dem. Vi sprettgutter fikk ti øre for hver feilstokk vi fant. Det var ingen stor bonus til lønnen vår, som heller ikke var stor, men nok til å holde motivasjonen oppe, for sprettgutta konkurrerte innbyrdes. Det var vel ikke riktig å kalle seg tømmerfløter, for jeg jobbet i et sorteringsanlegg. Som voksen ble jeg plassert på den øverste brua i anlegget. Det var kara på denne brua som møtte tømmeret aller først. Det kom rett ned elva fra Bingen i Sørum, hvor det hadde ligget lagret i store vaser mellom de digre karene som lå ute i elva, Jytulen, for å holde tømmeret tilbake så det ikke fór villt ned gjennom Glomma. Det var bare en viss mengde som ble sluppet løs pr. dag, og som kom seilende på evlas rygg til de møtte motstand like før de skulle gå gjennom sorteringsanleggene. De ble fanget opp av kraftige lenser og styrt ned til annleggene på begge sider. Vi som sto på første brua skulle ta imot tømmert som kom strømmende mot oss og organisere det slik at kara på brua bak oss kunne begynne sorteringsarbeidet. Det var i grunn bare to ting man burde være oppmerksom på, og det var at alt slip-tømmeret skulle videre ut over Øyeren, mens sagtømmert skulle fraktes innover mot Lillestrøm hvor sagene lå. En skulle tro at det var lett å se forskjell, men det var det ikke alltid. Noe av det som skulle ut over Øyeren lignet på skurtømmer, og noe av det som skulle innover til Lilestrøm lignet på slip, selv om det var mastetømmer som skulle til impregneringsanllegget og gjøres om til telefonstolper og lysstolper langs veier og gater. Jobben på første brua var et ganske hardt arbeid, for det hendet tømmeret kom i store vaser som ikke kom under brua vår. Disse måtte vi få løst opp på en aller annen måte. Her var det at de gamle kloke karas erfaring var nyttig å trekke på. Jeg var ung og veltrenet og stolte vel kanskje litt for mye på min muskelkraft. En gang kom jeg til å kjefte på han Ola fordi han hadde presset en stokk inn mot lensa så alt tømmert ovenfor stoppet opp. Da svarte han rolig: ”Vi vet du er sterk, og kanskje er du litt klok også, men satt opp mot våre erfaringer og elvas styrke er du veik! Kom hit nå så skal jeg lære deg en hemmelighet”. Og Ola fortalte meg hva som skjedde på begge sider av tømmervasen. Han pekte på en kollega som hang ut over vannet og presset tømmeret innover, og litt lenger oppe, på den andre siden sto en annen kar på samme måte, og han presser også tømmert innover. ”Se på tømmervelta David, snart bukter den seg mot oss som en slange. Se på Harald, når han gir meg beskjed så slipper jeg taket og da kan du jo bruk krefte dine om du tror det er nødvendig!” Plutselig trakk Ola hakan til seg og tømmeret kom vakkert strømmende ned under brua, og det er ingen ting jeg behøver å gjøre. Disse gamleguttas klokskap og erfaring ble til stor nytte for meg. Det er disse gutta som har klokskapen, og det er elva som har kreftene. Jeg lærte å utnytte elvas krefeter på en klokere måte etter hvert. Selv om jeg var stud. Theol. var jeg nok ikke den klokeste på brua. Jeg forsto at når jeg kalte meg tømmerfløter var det for å få en slags del i de ekte tømmerfløternes berømmelse. Men de ekte tømmerfløterne befant seg mye lenger oppe i elva. Og i sideelvene til Glomma. For dem gjalt det å få tømmert ned de trange elvepassasjene og styrkene og ned til selve hovedelva. De fulgte tømmeret døgent rundt. Og når de måtte hvile og sove skjedde det ganske primitivt. De laget seg en gapahuk på stedet, kløyved en tyristokk langsetter, fliset den opp, la et par runde greiner i ytterkant og tente på flisa. Trekken fikk kubben til å olme, dvs at den brant opp innenfra, men bare med glør. Varmen fra stokken ble ført inn i gapahuken hvor fløterne hadde lagt seg med de våte klærne på. Først tørket de rygg og lår, så framsida med bryst og mage og framsida av lårene. Klærne ble altså tørkt mens de hadde dem på kroppen. Bare strømpene ble tørket foran bålet. Det gikke ikke mer enn en tre – fire karer i en slik gapahuk, og de skiftet på å ligge ytterst og nærmest stokken som ga dem varme. Disse kara var skikkelige tøffinger. Det var bare disse som burde kalles tømmerfløtere. Min jobb på lensene kunne ikke sammenlignes med deres. Jeg hadde ei real matpause midt på dagen og gikk hjem fra jobben da den kraftige alarmen lød over hele annlegget, ja hele bygda. Jeg sov aldri i gapahuk på jobben, men i ei god seng med skikkelig dyne. Jeg behøved ikke følge tømmeret på vandring ned gjennom elvefaret. Jeg jobbet på et annlegg som sto fast med påler rammet dypt ned i elvebunnen, og tømmeret kom til oss. Men vi brukte begrepet ”tømmerfløter” om oss selv, og vi ble kalt tømmefløtere. Og visst var vi det på et vis, men ikke av det romantiske slaget. Det var lite romantikk ved det å være ”tømmerfløter” ved Fetsund Lenser. Bare én ting hadde vi felles. Vi var ute i frisk luft og lot solen brenne kroppene brune. Og brune ble vi. Jeg kan huske at folk som jeg møtte dro ikke kjensel på meg. Jeg var altid den bruneste studenten ved Överås. Fargen på kroppen varte til langt ut på vinteren. Den gjorde gutta i dusjen litt missunnelige. ”Mor se hvor brun han er, da!” Sa en smågutt og moren svarte guttungen: ”Han er ikke ordentlig brun. Han er bare sånn arbeidsbrun!” Vel, hvis ikke brunfargen kom fordi man hadde hytte ved sjøen, så var det ikke ordentlig brunfarge. ”Tømmerfløterbrun” var arbeidsbrun. Men det var en farge som grodde seg fast til kroppen og som ikke kunne vaskes av etter noen opphold under dusjen. De gamle tømmerfløterne hadde en slik brunfarge som ikke kunne fjernes. Den satt der året rundt, og år etter år. Det så ut som om sola hadde forandret selve pigmentet, og for bestandig. Nei, jeg var ingen ekte tømmerfløter. Jeg fikke bare lov å kalle meg det for det ble alle kalt som jobbet med tømmer på lensene. Jeg har senere i livet arbeidet i mekanisk verksted som elektrikker og ute på anlegget som telefonmontør i Oslo Telefonanlegg. Faktisk en tid som tømmerhugger også. Jeg nektet militærtjeneste og måtte tjenestegjøre som silvilarbeider. En del av denne tiden var jeg kokk for gutta som lå på skauen og hogg tømmer, eller plantet skog i Vang i Valdres. Jeg var fritatt for det tyngste arbeidet for mitt hovedansvar var å tilberede tre måltider om dagen for skrubbsulte karer. Det var i tiden mellom måltidene jeg hadde anlednig til å hugge tømmer, men for det meste ved. Som regel var det bjørk, hvor raiene ble slinset for bark på et par sider og lagt i reis. De skulle legges oppå hverandre i rota og ha et bestemt mål. Det ble eksperimentert med slik at man nådde dette målet ved å legge raiene på en måte som gjorde det mulg å nå målet med færrest mulige raier. Men en vettug vedhugger bygde selvsagt reis som ble bygd på skikkelig vis. Her var øyemålet og samvittigheten vikig. En gang hadde jeg et trettitall gutter med meg opp til en forlegning i Vang i Valdres. Nå mente mine foresatte at jeg burde ha en kvinnelig kokke til å hjelpe meg. Det ble ansatt ei kokke fra bygda, men hun var vant til å være sjef, så jeg ble enten jaget ut av kjøkkenet eller satt til å skrelle poteter og lignende. Men det skal sies: Hun lagde nydelig mat. Da det sto fiskeboller på menyen serverte hun dette med herlig stekt flesk og hvit duppe, og det dempet gemyttene. En av de tøffeste karene, han var tømmerhugger av yrke, klaget på fiskeboller for han måte ete så store mengder om han skulle få tilstrekkelig med krefter til neste økt. Men da flesket kom på bordet lysnet han i fjeset. Flesk og hvit duppe var skikkelig tømmerhuggermat, sa han, og ei og annen fiskebolle kunne han alltids spe på med. Men dette er historie nå. Den ligger om lag 60 år tilbake i tid. Men det hender jeg møter en og annen jeg var kokk for på den tiden, og det er alltid veldig hyggelig, og en tydelig bekreftelse på at det var ei virkelig tid som det luktet bark og kvae av. Men når sannheten skal sies om min yrkesamtivitet var jeg vel ei kontorråtte med skrivebord og kontorstol, hvor jeg forberedte foredrag og prekener. Og disse luktet det verken tømmer eller kvae av.

mandag, oktober 07, 2013

TRISTE DAGER

Det står en diger kontainer på vår gamle nabos gårdsplass. Det er et trist syn, for vi vet horfor den står der. I over tjueår har to herlige menneker bodd i nabohuset. Urmaker Arvid Evensen førte oss inn i miljøet her med all sin lokalkunnskap. Han kunne fortelle at vårt hus og hans hus ble bygd omtrent på samme tid. Og at kommunelege Melsom, tidligere overlege ved spedalsksykehuset i Bergen, var en innelukket og streng herre med sterke meninger. Da han bestemte at det skulle plantes en Lindehekk som skille mellom eiendommene, hadde han ikke tid til at Evensen fikk fjernet jordhaugen som lå i veien. Han gjorde bare en liten sving utenfor jordhaugen. Denne svingen er sylig den dag i dag. Evensen fortalte at Melsom tok seg av de stor ting på eiendommen, og at fruen tok seg av de små. Hun hadde plantet ut en masse stauder som hun suplerte med en mengede sommerblomester. Hun elsket blomster, og under hekken vokste det hver vår opp vakre gule liljer, blåveis og hvitveis, kunne vår nabo fortelle. Men hekken, som var felles eiendom, ble klippet slik at de tok hver sin side og delte på klipping av toppen. Da vi flyttet inn var det altid Evensen som startet klippingen, men allerede neste dag fikk vi gjort jobben vår. Slike uskrevne lover tok vi meget alvorlig begge to. Og pusset den ene vinduer, svarte den andre med gjøre det sammen, og helst før dagen var omme. Men så blir fru Evensen etter hvert dårlig, men ut i hagen måtte hun, og vinduene skulle vaskes som før. Vi så henne klatre opp den store granittmueren, for også inntil NSBs støyskjerm skulle alt være ryddig og i orden. Og det ble svart på fra vår side av hekken. Evensen og jeg klippet plenene samtidig. Vi var godt synkronisert, og hadde en avtale om at når alt var klippet, og maskinen satt på plass, skulle vi sette oss på den hvite benken i Evensens hage, slappe av og drikk en flaske øl sammen. Han ville helst ha alkoholfritt. Her snakket vi om løst og fast som angikk gode naboer. Det var Evensens som visste om alt som skjedde rundt oss, og fortalte oss det gladelig. Det var han som varslet at beslagt på toppen av pipa var nær ved falle av. Men så en dag kom ambulansen og hentet fru Evensen for siste gang, og snart var Arvid alene på terrassen. Han klaget på svimmelhet og smerter, og at han savnet Gullborg, men han sluttet aldri å titte over hekken til oss og vinke med hele armen i været. Og så kom Ambulansen og hentet ham også. Han kom aldri hjem igjen. Nå var huset tømt for to gode mennesker. Vi har savnet dem siden. Konteineren som står på Evensens gårdsplass står der for nå skal huset tømmes. Alt hva disse to hadde kjøpt og brukt med glede opp gjennom årene, hadde ingen verdi lenger. Det ble kastet i konteineren alt sammen. Innholdet vokste raskt og husets innbo ble mindre og mindre. Konteiner ble full og mått byttes ut med en ny: ”Det er fælt hvor mye skrot et par gamle mennesker har rukket å samle på opp gjennom årene? Jeg tror ikke de har kastet noe i alle årene de har vært gift.” Arvid var håndtverker. Han var en av landets dyktigste urmakere. Han gikk i lære i Oslo og skrøt litt forlegent av at han etter hvert fikk reise opp til Slottet for å stille klokkene. Han var stolt av sitt yrke, og hadde satt opp et lite arbeidsrom i kjelleren, hvor han kunne reparere klokker for folk. Han likte å arbeide med veggur og gulvur, og det var ikke det verk han ikke kjente ut og inn, og kunne historien til. Han fikk alle klokkene til å fungere igjen. Og var en del utslitt, eller manglet, vel så laget han den. Han hadde en bitte liten dreiemaskin som han brukte med største finfølelse og nøyaktighet. Og prisen kundene måtte betale var latterlig liten, sammenlignet alt arbeidet han hadde langt ner i å få klokka til å fungere igjen. Det var kanskje derfor så mange kom kjørene langveis fra til ham med sine defekte klokker. Små ur hade han sluttet å jobbe med. De fleste var elektroniske. Men han hjelp oss å skifte batteri og bytte reim og sånn. Det gjorde han mens vi ventet. Jo, han tok betalt for det, men det var mest symbolsk. Vi syns det er så trist at våre gode naboer nå er flyttet ut av huset sitt. Først dem og siden bit for bit av det som utgjorde deres daglige omgivelser. Det føles dobbelt trist at alt de eide, alt som ver deres og som de var glad i er båret ut i konteinere. Når alt er ute, og huset er vasket og reint, går det nok ikke lenge før vi ser i avisen en annonse som forteller om at Gullborgs og Arvids hjem er til salgs. En lang og vakker epoke er avsluttet. En ny skal starte. Hvem skal ta deres plass? A Vil vi kunne være de gode naboer for disse, som Evensens var for oss?

torsdag, oktober 03, 2013

VÅR BARNDOMS LANDSKAP

I mitt barndoms paradis lå Tangetuppen som en glad utfordring og kalte på oss. Tangetuppen var bygd opp av sand og leire som Merkja hadde ført med seg opp gjennom lange, lange tider. Merkja var egentlig et lite naturfenomen i seg selv. Den skar seg ut fra Glomma og fant sin vei i motsatt retning av den store elva. Det så unektelig litt komisk ut. For på den ene siden av landområdet strøk hovedelva rett sydover, men på den andre siden gikk bielva rett nordover. Det var som om vannet hadde funnet ut at nå skulle det gjøres opprør, og så begynte det å renne den stikk motsatte retning. Ikke bare et lite stykke, nei tvers gjennom terrenget og ut på den andre siden, Kanskje så mye som to kilometer. Der svingte den rundt en ny leirtange og laget ei evje. Men den gikk videre tilbake igjen ut mot Svelle, og bygde opp det vi kalte Tangetuppen, som var et stykke landområde som strakk seg mager og elegant ut i det store delta som ble kalt Svelle. Tangetuppen var tilgrodd av busker og kjærr, og noen lauvtrær som ble ganske høye. Men her fantes ikke ei furu, eller ei gran eller noe som kunne kalles eviggrønt. Om våren og sommeren var dette vårt grønne paradis hvor det var lett å gjemme seg bort, lage lauvhytter og skjulesteder. Ytterst ute var det ei gresslette som ble en yndet lekeplass, men aller ytterst skrånet terrenget ned i vannet og ble en fin fiskeplass. Det var langs stranda på evjesida at noen hadde laget plass til feste for båtene sine. De fleste var robåter, men det var også en og annen motorbåt med innombordsmotor. Det lå som en arv i oss at de båtene skulle vi ikke leke med, de var lissom for verdifulle. Det hendte ofte at jeg løp ut til Tangetuppen i kveldingen. Det tok ikke lang tid, for jeg var lett på foten. Men en kveld skulle storebror ut å jakte på ender og jeg fikk vær med. Han instuerte meg i jaktens mange hemmeligheter. Han fortalte at det var ved solnedgang og soloppgang at endene byttet beiteområde og kunne komme flyvende gjennom luften så vi hørte vingeslagene. Han fortalte også at det ikke var lurt å skyte på endene som var i luften. De burde helst ha slått seg ned på vannet. Men for ham selv gjorde det visst ingen forskjell. Den kvelden jeg var med ham gikk han til høyre for meg med sin Remington-hagle. Han hadde hagla ”knekt” men han hadde lagt patron i hvert løp. Jeg gikk litt bak ham på venstre siden, for det var slik han ville ha meg plassert. Plutselig løfter han hagla og brenner av et skudd mot noe i lufta som ikke jeg så. Jeg følte av smellet at jeg ble trufft og gikk rett i bakken som ei skutt and. Jeg holder meg for øret, og Harry spør om hva som har skjedd: ”Du skjøt meg jo!” sa jeg litt opphisset, men reiste meg opp og var fortsatt sint. Det var selve smellet og lufttrykket jeg hadde reagert på. Det tok lang tid før jeg kunne høre ordentlig på høyre øre. Jeg var i grunn ikke spesielt interressert i andejakt, så mine turer ut til Tangetuppen var av mer romantisk karakter. Jeg lite å se solnedgangen og alle skiftene farger på himmelen og i sjøen. Disse sterke inntrykkene har nok bitt seg fast i mitt minne, så når Ingar, sønnen min, oppfordrer meg til å oppsøke disse stedene nå, så er det noe stort i meg som svarer Ja! Men det melder seg straks et problem. Hvordan skal jeg komme meg dit ut? Det går ikke an å kjøre dit med bil, og ta beina fatt er dødsdømt fra første skritt. Jeg klarer rett og slett ikke gå den distansen på grunn av beina mine. Min fetter Jonny har foreslått at vi skal ta oss en biltur. Han vet om flere steder hvor vi kan kjøre helt ned til vannet. Vi tar bare med oss et par campingstoler og så lager vi et bål i vannkanten og lar minnene få fritt spillerom. Kaffe kan vi ha på termos, eller helst koke over bålet, og en kjeks eller to er alt vi trenger å bite i. Det blir nok noe av denne turen, men vi må vente til etter gudstjenesten hvor han skal preke, og døpe et lite barn. Ingenting må forstyrre hans tanker før etter dette er overstått. Så til uken kaster vi nok loss en dag med pent vær og legger ut på tur i vår barndoms landskap.

mandag, september 30, 2013

ENGEL MED BOKSEHANSKER

Jeg burde ringt biskop emeritus Øystein Larsen, som talite i gudstjenesten vår sist søndag, og spurt ham om hva kunstneren het som hadde laget keramikkfiguren ”Engel med boksehansker”. Ham hadde med seg figuren for å illustrere et poeng i sin preken. Men akk min beskjedenhet er dessverre alt for stor at jeg våger noe slikt. Enskjønt han var en av elevene mine under ett av de tre måneders seminarene vi hadde i klinisk sjelesorg i ”Institutt for sjelesorg” på ”Modum”. Nå fikk jeg i grunn sagt veldig mye, men altså ingen ting om engelen med boksehansker. Piskop Larsen polimiserte mot uttrykket: Han/hun hadde englevakt da ulykken var ute og de ble reddet fordi de hadde stor flaks. Han ville ikke avskrive engler, på ingen måte, men innrømmet at han aldri hadde sett ei fjær av en engel. Men hadde i sin sjelesorg møtte mange som hadde slike merkelige opplevelsen av å ha sett en lysende figur ved sengen når de hadde det som vanskeligst. Han hadde heller aldri unnerkjendt slike opplevelsen hos andre. I lange tider var det aldri snakk om engler i kirken, men under frembruddet av de nyreligiøse strømninger hadde engle komet på mote igjen. En av dem som hadde stått bak denne engltroen er vår egen prinsesse, som både har startet en engleskole og skervet bøker om engler. Hun tror på engler. Det gjør også biskopen, men ikke som bevingede fenomener som flyr gjennom lufta for å gøre sine diakonale gjerninger. Biskopen tror på engler som Guds fightere, som slåss for oss mot ondskapen og de destruktive krefeter. Dette er, i følge biskopen, både det gammeltestamentlige og nytestamentlige synet på engler. De slåss for oss mot det som vil ødelegge for oss. Jeg vet ikke om prekenen gjorde så stort inntrykk på forsamlingen, for piskoppens opplevelse av engeler var vel omtrent som hver enkelt kristens. Han ga verken støtte eller kritikk av psinsessen engleforståelse. Han hadde bare sin egen, og den var nok ganske lik forsamlingens, vil jeg tro. Nå ber man ikke til engler, eller på kaller deres hjelp. De er ikke gitt oss til bruk i vanskelige situasjoner. Vi ber til Gud, som har en herskare engeler i sin tjeneste, og som han kan bruke når han ser det er nødvendig. De er Hans utsendinger, ikke våre. De er Hans arbeidsfolk, Hans krigere. Når vi ber til Gud om hjelp er det opp til ham om han skal bruke en engel, eller en tropp for å fulleføre jobben. At noen får et glimt av dem skyldes nok Guds vurdering at de trenger det, eller tåler det. Men at han gør det i alle de tilfeller englehæren utkalles, kan man stille seg tvilende til. Nå kan man spørre: ”Hvorfor er det så viktig at noen får se engler, eller opplever at de har hatt enlevakt?” Jeg finner ikke noe godt svar på dette. Kjører man utfor veien og kan krabbe levende ut av bilen som er 100 % vrak, så er det påfallende lett å si: Vi hadde engevakt. Men det går også godt an å si som lensammenen sa, da Reidun og jeg var utsatt for en slik situasjon: ”Hadde det ikke vært fordi dere valgte dette bilmerket, ville dere trolig ikke sluppet levende fra den utforkjøringen!” Lensamennen ga bilprodusentene æren for at det gikk så bra. Og visst ble jeg fløyet, som på englevinger, til Haukeland sykehus for en indre sjekk. Men jeg kom så ubeleilig på sykehuspersonal at jeg slett ikke fikk hjertelig behandlng ev hvitkledde engler. Jeg fikk ikke mat en gang. Hjelpepersonalet ved ulykkesstedet klippet av meg klærne, både den nydelige jakka min, og skjorta og det hele. De la bare et ullteppe over meg der jeg lå i helikopteret. Men da jeg skulle reise hjem sent på kvelden var ikke sykehuset istand til å skaffe meg ei skjorte en gang. Var det ikke for en litt våken sykepleier som gikk imot regelmentet og ga meg tillatelse til å bruke sykehusskjorta, ville jeg vært tvunget til å utskrives og reise i bar overkropp. Kanskje var den damen en engel? Hun var faktisk innstilt på å slåss litt for meg, med eller uten boksehansker. Å tenke seg en engel med boksehansker er heller ikke enkelt. Jeg har vanskelig for å se for meg en høyre svinge fra en engel som påfører min motstander en saftig blåveis, og som i neste omgang er nødt til å slåss litt for ham som provoserete meg. Hvis jeg ble reddet av en englevakt med dynamiske krefter, hva da med alle dem som ikke blir det? Det dør mange hundre mennesker i trafikken hvert år. Hvem er stakkars meg som blir vist slik utsøkt oppmekrksomhet? Har jeg fortjent den? Hvem er i så fall jeg? Dette siste spørsmålet burde jeg kunne svare på. Jeg er en gammel mann som er plaget av diverse sykdommer som har gjort livet mitt en smule problemfylt. Da jeg var sytti ba jeg Gud om få styrke til å leve i ti år til. Da jeg fylte åtti ba jeg om å få leve ett år til, for jeg mente at ut fra min aktuelle tilstad ville det være å provosere Gud å be om ti år til. Det er en viss forskjell mellom det hode som har skrevet denne bloggartikkelen og føttene jeg går på. Hode fungerer så bra som jeg kan forvente. Føttene svikter meg stadig vekk. Jeg har bedt om Guds hjelp for dem, og for min inmarig smertefulle trigeminus. Det oppleves som Han mener jeg kan bære den første, og så får han heller hjelpe meg med det andre. Ja sånn føler jeg livet er nå om dagen. Men englene, hvor er nå de? Er de kanskje kona mi, og alle som løper til å byr meg en arm når jeg sliter meg opp noen trappetrinn? Det gjør i alle fall godt å tro det. De ønsker i alle fall ikke belønning for tjenesten. Det er vel en engleegenskap.

tirsdag, september 10, 2013

DA JEG SA NEI TIL EN "TABURETT"

Det oppleves litt spesielt å sitte foran TV og se på det politiske drama utvikle seg. Denne gang visste vi at vi ville få en ny regjering, og det til tross for at AP ble det største partiet med nesten 1/3 av stemmene. Takket være noen små partier som balanserte på sperregrensen, ble summen på Høyresiden så stor at gruppen, som gruppe, kan ta på seg regjeringsmakten, med Erna Solberg som statsminister, det er lissom vedtatt og akeseptert. Men den gamle regjeringen blir sittende til statsbudsjettet blir lagt fram en gang i oktober. Spørsmålet blir om budsjettet blir klippet i biter og limt sammen med den nye regjeringens budsjettideer. Jeg var i mine første år som prest svært opptatt av KrFs politikk, og deltok aktivt i arbeidet på de stedene jeg var ansatt. I Nord Trøndelag ble jeg formann i FrFU, og deltok på landsmøter osv. Jeg hadde to ideer som jeg en gang presenterte påunder et Landsmøte. Det ene var at KrF skulle utgi et idétidsskrift hvor man skulle diskutere idepolitikk relatert til det amfunnet vi levde i. KrF hadde på det tidepunktet bare Bibelen som politisk plattform. Men alle som kjenner det kristne ivet i Norge vet at Bibelen ble ikke tolket ensartet, og at den derfor ikke kunne tjene som plattform forpartiets idepolitikk. Ideen ble aksptert og tidsskriftet så dagens lys straks etterpå. Den andre ideen jeg la fram var en politisk ”skole”. En institusjon som særlig skulle arbeide med partiets organisasjonsutvikling. Fordi et godt og knirkefritt organisasonsapparat ville være en fantastisk hjelp til å få medlemstallet til å vokse seg sterkt og stort. En annen oppgave for skolen var å tilby trening til alle dem som hadde blitt nyvalgt inn i stortinget og i kommunestyrene. Jeg hadde sett meg flau på alle de velmenende personene som kom rett fra grasrota og dummet seg ut fordi de ikke hadde peiling på hvordan det parlamentariske arebeidet forgikk, for det var helt annerledes enn i en husmorforening. Denne ideen synets for vanskelig å gjennomføre, så den fikk ikke flertall da den kom opp til avstemming. Da jeg reiste fra ”Uppigard Hotell” fikk jeg skyss til Oslo sammen med pinsevennen Martin Ski, som også hadde engasjert seg i politikken. Under landsøte tok han ordet og kritiserte ideen om idétidskriftet nord og ned. Han ble heldigvis for meg imøtegått kraftig av alle de gamle KrF politikerne. Jeg spurte av nysgjerrighet hvorfor Ski var så imot et slikt tidsskrift. Da svarte han noe som fikk stor betydning for meg. Han sa: Prinsippielt var jeg for, men du forstår at om landsstyret hadde vedtatt å gi ut et slikt tidsskrift, ville mine planer med et slikt tidsskrift gå i vasken. Jeg hadde sammen med domprost Mathisen i Stavanger kommet langt i forberedelsene. Så la han til: Du må huske på at du er i politikken nå, David, og her gjelder det å beskytte seg selv om man skal vinne fram med noe. Og det ble dråpen som fikk mitt beger til å flyte over. Jeg spurte meg selv: Finnes det ikke en gnist av idealisme i den politikken som KrF fører? Da er politikk ikke noe for meg. Jeg mener ikke at KrF er det eneste parti hvor man slåss om posisjonene. Nei, dessverre, det gjør man i alle partier. Idealisme synes å være en kontraindikasjon. Vel, jeg slang litt med de årene jeg var i Kristiansand også, ikke minst fordi jeg var blitt kjent med aktive KrF politikere. Men det eneste jeg fikk uttrettet var å designe et meldingsblad som skulle fungere som informasjonsverktøy mellom de som satt i bystyret og velgerne. Et blad med toveisinformasjon. Jeg husker vi kalte bladet for FrF Ekko. Men da vi flyttet fra Stiftsstaden etter tre år var det over og ut med politikken for mitt vedkommende. Siden har jeg følt meg helt fri i forhold til partipolitikk. Som et lite apropos vil jeg nevne at da jeg så vidt hadde kommet i gang med mitt arbeid på ”Modum” fikk jeg en seriøs hendvendelse fra KrF i Nord Trøndelag om jeg kunne ta meg fri fra jobben og jobbe for dem i forkanten av kommende stortingsvalg. Jeg skulle reise rundt i fylke og holde folkelige foredrag med politisk innhold for FrF. Gjorde jeg det ville jeg få førsteplass på listen. Jeg svarte nei takk. Men jeg fulgte med på hva som skjedde der nord. Det viste seg at det ble et samarbeid mellom Høyre og KrF. Og de fikk inn en representant som ble delt mellom Høyre og KrF. Det vil si at hvis jeg hadde sagt JA, ville jeg ha sittet to år på Stortinget. En Artig tanke – ikke sant? Han som fikk ”min” plass ble medlem av Forsvarskomiteen, kan jeg huske. Han var yrkesmilitær. I hvilken komite jeg hadde fått plass, se det vet jeg ikke. Kanskje Sosialkomiteen? Nå ja, det er godt det gikk som det gikk. Jeg har hatt et spennende liv likevel, og folk har jeg møtt i tusentall de femten årene jeg drev som leder-og personalkonsulent med oppdrgagivere over hele landet. Kan man kalle det en slags politisk aktivitet? Mitt hovedmål var i allefall å spre budskapet om ”Det myndiggjorte meneske” og hvordan man skule legge opp sin organisasjon for å myndiggjøre sine medarbeidere. Sier jeg 3 oppdrag i uken i 40 uker gjennom 15 år, så blir det en anseelig virskomhet. Faktisk mer enn en politiker ville ha på dagsorden, for ikke å snakke om en menighetsprest. Et tilbakeblikk forteller meg at min virksomhet lyktes langt bedre enn jeg i min mest ublue fantasi kunne drømme om. Så – jeg er en takknemmelig gammel gubbe som har blogg-mimring som hobby.

tirsdag, september 03, 2013

LENSEDAG MED HISTORISK SUS

Sist lørdag ble det arrangert en ”Lensedag” med svung. For første gang etter nedleggelsen av lensene ble det fløytet tømmer fra Bingen til Fetsund Lenser. Ved ankomst Lensene ble tømmeret tatt hånd om av ”lensearbeiderne” og sortert for samling i sopper etter godt gammeldags mønster, dvs håndarbeid. Flotte karer var kledd slik de oppfattet at lensearbeiderne var kledd, med sort bredbremmet hatt. buserull og vest. Om lenserabeiderne ikke var så feiende flåtte, så ble de framstilt i klær med historisk sus denne lørdagen. I Trådbua henger det bilder på veggene så det er bare å forsyne seg av forbildene. I min tid, dvs på midten av femtiåra, var det bare jeg som brukte hatt. Det var min vidbremmede speiderhatt som skygget godt for sola. De feste brukte en ordinær sixpence, som de snudde bak fram når sola stakk i nakken. Publikum fikk se hvordan karene buntet tømmeret sammen til de man kalte såpper, og som andre kalte moser. Men slik jeg husket det som foregikk i Såppelaget ble det lagt en stokk på tvers for at såppene skulle ble flatere og lettere å manøvrere over grunnene i Svelle. Denne stokken var ikke nødvendig nå som tømmerslepet skulle bukseres over dypere vann, mellom øyene til Gansvika. Før i tiden ble slepet over Øyeren trukket av de største dampbåtene, blant andre Mørkfoss. En betydelig mindre slepebåt ble brukt denne gang. Det var nok et herlig syn å se dette sentrale arbeide ved Lensene utført av karer som var sprettgutter de somrene det var fløting i elva. De kjente til fløtingen like godt som de voksne arbeiderne. Lenseanlegget var deres lekeplass i gutteårene. Her lærte de å svømme. Her lærte de å fiske abbor med drafjør, men sikrest med mark og dupp. Det er alltid en glede å hilse på disse kara når jeg besøker Lensene en sjelden gang. De er alltid hyggelige, våkne og interesserte, både i hva jeg driver med og hva som skjer ved elva. Jeg var endelår eldre, men de husker meg godt, for jeg gjorde av og til noen karstreker som imponerte en smågutt. Disse sptrttgutta ble ikke hegende ved Lensene i voksen alder. En ble lege, en annen bankmann og hva et jeg om deres yrkesvalg. Men Lensene var likevel en magnet, som lokket dem ned til anlegget når sommerne kom med godvær og fridager. I tillegg til at jeg jobbet som sprettgutt, og senere som voksen tømmersorterer, hadde jeg også en viss kunnskap om hvordan man saget tømmeret. Min far var tømmerbas i Sagavika som forsynte det store sagbruket Nerdrum Sagbruk og Høvleri med tømmer. Jeg fikk studere oppgangssagene som med flere sagblad ved siden av hverandre, skar opp tømmeret til planker og bord i en og samme operasjon. Senere gikk produket gjennom en kantesag som fjernet bakhonen med sirkelsag og dimensjonerte plankene og bordene. Der oppe ved sagene var det et fryktelig leven. Flisa føyk rundt i lufta og gulvet vi gikk på ristet. Honceden falt ned i etasjen under og ble kappet til 90 cm lang ved og trillet ut og kostlagt for tørking. Men denne spesielle lørdagen skulle tømmeret slepes ut til Gansvika hvor det fantes en gammel oppgangssag og et par sirkelsager. Her måtte tømmeret trekkes opp fra vannet ved hjelp av et paternosterverk, som ble kalt kjerrat. Fra jeg var 8 år jobbet jeg på Nedrum Bruk med å stikke tømmerstokkene bort til kjerraten så piggene som satt på et tverrjerne, fikk tak i stokken og trakk den oppover til oppgangssaga. Dette var ingen jobb for en voksen mann, men passet utmerket for en guttunge som ville tjene litt penger. Alt dette er borte nå. Men ved Fetsund Lenser jobber man iherdig med å skape liv i den gamle kulturen, og de er dyktige, meget dyktige. Her jeg sitter og skriver går tankene mine ti min storebror, Harry, som aldri arbeidet ved Lensene, men som hadde en inngående kunnskap, både om anlegget man forlot og historien. Hadde det ikke vært for hans geniale klarsyn, hadde alt dette vært borte nå. I stedet er det blitt ett av fylkets vikstigste turistatraksjoner. Prisverdig av Lenseminneforeningen er det blitt laget en statue av min bror. Den står på en gammel tømmerstokk som er rammet dypt ned i jorden. Herfra ser han ut over Glomma, lenseanlegget og øyene i bakgrunnen. Han kommer aldri til å bli glemt. Han vil for alltid være ”Mister Lensene”.

fredag, august 30, 2013

DESIGN FOR OLDINGER

Nei nå har det hendt meg noe rart. En ung mann ringte meg opp en dag og spurte om jeg ville komme til Høyskolen og være med på en samtale om emablasje med en gammel manns erfaring. Jeg ble hentet kl. 10.00 og på Høyskolen møtte jeg tre studenter, og en venn og kollega fra menigheten, Professor emeritus Peder Borgen, han med to doktoravhandlinger. Disse tre unge studentene tok møte særdeles høytidelig og hadde forberedt seg med kaffe, kjeks og frukt, samt en mengde varer i ulik embalasje. Vi ble spurt om hvordan vi som eldre mennesker opplevde møte med moderne embalasje. Vi kom med noen sjenerelle bemerkninger om at det ble så utrolig mye søppel bare for å pakke ut noe så enkelt som barberblad. Og selv når en skulle åpne en pakke med pålegg var det sværet vanskelig å få tak i den likke flippen vi skulle trekke i, for ikke å snakke om katastrofen som ofte oppsto under åpningen av en boks med makrell i tomat. Helt på slutten sto lokket spendt som ei fjær, og når vi trakk den over kanten, utløstes fjæren med det resulatet av tomatpurreen sprutet ut på skjorter og hva verre var. De unge noteterte like flittig som under en viktig forelesni. De stilte oss mange spennende spørsmål. Det vi var mest opptatt av var all sløsingen i moderene embalasje. Da Peder og jeg var unge fikk vi med oss en ”bøffelveske” hjemmefra som rommet like meget som moderne palastposer, men som var så solid at de holt til formålet i mange år. Det hendte vel at bakeren pakket inn brødet i gråpappir, men nå ligger de i fine plastposter og brødposer, som vi bytter med andre plastposer når vi kommer hjem for at brødet skal holde seg friskt lengst mulig. Vi prøvde å pense de unge in på andre ting som ville være til stor hjelp for oss gamle. De hørte høflig på oss, men minnet oss forsiktig om at det var embalsje de hadde i tenkene sine, for det var det de skulle gjøre et ”forskningsarbeid” med og lage prototyper på, som skulle bedømmes av en fagjury. Dette var en spesiell opplevelse. Både Peder og jeg var vant med å snakke til et betydelig større antall studenter. Det hendte i min tid at auditoriene var stapp fulle da mine temaer sto på dagsorden. Her var det tre, vakre og smilende studenter, som studerte industridesign, som hadde behov for å intervjue et par eldre mennesker for å få tankestoff til sine oppgaver. Det var litt rart, men en herlig forandring i en ellers ensformig dagsrytme. Da vi tok farvell fikk vi spørsmål om vi ville møte dem en gang til når de hadde valgt oppgave, for å se hvordan de hadde lagt opp prosjektet. Da jeg er vanskelig å forflytte spurte jeg om de kanskje kunne ha glede av å møte oss i atelieret mitt. På dette fikk jeg et hyggelig ja som tilbakemelding. Det ville gi studiet en annen dimensjon. De holt jo ellers hele tiden til i Høyskolens lokaler. Jeg ble kjørt hjem av han som tydeligvis var gruppens leder. Ja, det hendte noe rart i går. Jeg ble trukket inn i unge designstudenters hverdagsproblemer. Det eneste øneske med dette var å intervjue oss i relasjon til moderne desig. Og om den var et problem for oss. Dette med tanke på at de kanskje kunne forandre og designe nye og mer praktiske embalasjer, til gavn og glede for gamle mennesker.

torsdag, august 22, 2013

80 +

80 + Å passere 80 års milepel var ikke så skremmende som jeg fryktet. Men like før jeg skull legge meg, på selve bursdagen min, kvakke jeg plutselig til og tenkte: ”Dette er de siste minuttene i det tiåret jeg på min 70 årsdag ba om å få ekstra,. Så hva nå? Vil jeg bli henten hejm, eller? Jeg våget ikke annet enn å be om å få leve ett år til. Du burde bedt om ti, sier mine venner, men jeg svarer at jeg ønsker å forholde meg realistisk i mine bønner. Å be om å få leve i ti år til er å be om et mirakel. Ikke vet jeg hvordan man lever et mirakelliv. Jeg trøster meg til Lina Sandells salme: ”Blått en dag, et øyblikk om gangen-”. Jubileet ble en herlig opplevelse. Vi tok toget til Stavanger og spanderte på oss komfortkupé. Men det var en varm dag og skinnstolene ble glatte og klamme, og komforten ble kaffe og dagens aviser. Vi sparer disse 180 kronene neste gang. Vi ”logget inn” i Anne Kristins og Kurts nye, store, moderne og lyse enebolig ute ved kysten i Tananger. Her var det plass nok til inne- og uteliv. Barna og svigerbarna tok hånd om selve arangementet, som var lagt til ”Hummeren” restaurant nede ved kaien. Vi var tretti til bords. Bare Reiduns bror og svigerinne, og søster kom i tillegg til våre barn, svigernarn, barnebarn, svigerbarnebarn og oldebarn. Så mange er vi faktisk blitt. Det var et herlig syn å se dem alle sammen festkledde rundt det vakre hesteskoformede bordet, og med kaien, båtliv og måker som levende kulisse. Mine to kvinner talte så jeg ikke klarte å holde tåreflommen tilbake. Foruten Rune, som ledet middagen, var det bare svoger Tore som takket for maten og ingen andre som talte. Men det ble laget opptrinn av store og små som strålte av spille glede. Andreas leste Garborgs dikt: ”Det stig av hav eit alveland - -”, og Kyrre ga oss en vakker pianokonsert. De tre oldebarna fant rommet i hesteskoen ideell til hopp og spring, sang og skøyerstreker. Det var spontan taffelunderholdning som ingen ende ville ta. Som gave fra familiene til barnebarna skal jeg få en billedbok med fotografier tatt av en prof. fotograf. Den flotte parken ovenfor kaien, med de høye laurike trærne var scenen for fotograferingen. En hel rekke scenekombinasjoner ble fotografert og jeg gleder meg som et barn til boken er ferdig redigert. Etter middagen kjørte vi alle hjem til Anne og Kurt for å fortsette festen med masse kaker og kaffe. I den romslige stuen fikk barn unge og eldre og oss gamle anledning til å sitte ned å konversere både dypere og lengre enn vanlig. Været var strålende hele dagen. Vi koste oss inne og ute på de store terrassene. Reidun og jeg ble så glad da vi registrerte at søskenbarna ”fant” hverandre og kunne føre lange samtaler sammen. Familien funker! Selv oldebarna oppførte seg som om fest for en gammel gubbe var noe helt vanlig og meget naturlig. Festen løste seg naturlig opp ved midnatt. Jeg forbauset meg selv ved å være med helt til slutt. Dagen etter reiste Reidun og henns søsken på ”kulturtur” til Karmøy, mens jeg ble kjørt rundt i områdene for å se det nye stedet familien hadde slått seg ned. Håkon, som hadde reist fra lengst i nord, til lengst i sør for å være med på festen, kjørt meg rundt og viste meg herlighetene, bl.a. de store hvite sandstrendene. På selve dagen, som var søndag, spiste vi middag hos Anne og Kurt. Det ble en meget sterk opplevelse å se hele familien, foreldre og fire barn sitte rundt bordet sammen med bestemor og bestefar. Det ble en stemingsfull middag som fikk Reidun og meg til å reflektere over Guds godhet. Herren har virkelig velsignet oss rikt! Så fløy vi hjem på mandagen. Det ble en tur med ganske mange forviklinger. Men ved Sekuritas hjelp ble vi endelig låst inn i vårt eget hjem. Vi sank ned i myke stoler og kjente at gleden på ingen måte hadde forlatt oss. Bagateller er bagateller, og kan smiles av. Etterpå er det blitt noen lunsjer for folk som gjerne ville møte oss og gratulere i hånden. Da våre gamle venner fra ”Modum” forlot oss forleden ettermiddag, gikk det bare få minutter før trigenimus smerten dukket fram igjen. Jeg hadde nemlig bedt Gud holde denne irriterende smerten borte under hele feiringen. Og den bønnen innfridde han helt og holdent. Men er det så ille med en kortvarig smerte da David? Ja, for den er så inmarig vond at hele ansiktet er forvridd i smerte. Jeg kan tåle den når jeg er alene, men jeg blir fortvilet når folk er tilstede. Jeg ser ut som E. Munch´s "Skriket" og har funnet ut at den riktige tittelen burde være ”Trigeminus”.

tirsdag, august 06, 2013

80 ÅR

Jeg er fortsatt på ungdomssiden av denne milepælen, men nå er det bare noen få dager igjen så er grensen passert. Da jeg var 70 år ba jeg om å få leve til jeg ble 80 år. Det ser ut til at den bønnen blir oppfylt. Men tør jeg be om å få leve ti år til? Med alle de rare sykdommer jeg har slitt med disse siste ti årene så tørr jeg ikke det. Det kan virke for krevende. Men kanskje jeg kan be om å få leve ett år til? Og dertter ett og ett år om gangen. Jeg føler at mine bønner må være realistiske, og ikke ufornuftig tigging om noe som egentig er å be om mirakler. Dessuten vet jeg ikke hvordan jeg eventuelt skal leve et mirakelliv. Jeg trøster meg til løftet: ”Som din dag er, skal din styrke være”. Det har hent mine dager har vært så tøffe at jeg har håpet Herren ville hente meg hjem. Men så glad som jeg er i livet, har Han hjulpet meg gjennom smerten og inn i gleden over å være til. Det er i grunn ganske urimelig at jeg skulle vite mine dagers ende. Jeg burde leve hver dag i takknemlighet og ikke sørge over morgendagen. Hver dag har fullstendig nok med sin egen plage. Men la det være sagt: Mine plager har åpnet meg for Gud, så nå føler jeg Ham nærmere enn noen gang. Han er Herre over livet, men også over døden og livet etter døden. Han er min Herre. Hva livet etter døden vil være? Nei, se det aner jeg ikke. Min menneskelige fantasi strekker seg ikke så langt. Men er det et liv etter døden, og jeg tror faktisk det er det, så overlater jeg meg helt til Ham som har hjulpet meg gjennom det livet jeg har levd allerede. Min Gud er en ufattelig virkelighet som starter sin skapelsesprossess av intet. Hvordan han har tilrettelagt livet etter døden skal bli spennende å oppleve. Jeg tror det blir fantastisk. Og jeg tror det blir et liv som vi mennsker vil føle oss hjemme i. Det må være et liv hvor dødsprosessen ikke eksisterer, altså et evig liv. Hvordan livsprosessen vil bli, se det er for meg en gåte, men en gåte jeg ikke frykter. For det må helt sikkert bli en prosess i kjærlighet. Altså preget av Gud selv, som er kjærlighet. Tidlig i morgen kommer Jane og Turid og henter oss for å bringe oss til Østbanestasjonen. Her går vi om bord i toget til Stavanger. Vi gleder oss oppriktig til togreisen. Vi har spandert på oss en komfortkupé og får det romslig og godt på turen. Kaffen kan vi forsyne oss med så meget vi vil, og dagens aviser er gratis. Vi kan ruta for vi har kjørt den mange ganger. Jernbanen ble lagt litt inn i landet da den ble bygget, av sikkerhetsgrunner. Man fryktet at den kunne bli beskutt fra sjøen. Men så viser det seg at det er fra luften man kan bli beskutt. Men nå er det fred i landet, og blir man angrepet fra luften blir det helst av måker og andre bevingede. Nei, turen til Stavanger er en fredlig reise med et lengre stopp i Krisiansand. Og når vi kommer dit vil vi helt sikkert mimre om gamle dager. Kanskje er det Svein som skal være lokfører på resten avturen. Jeg har sterke opplevelsen med ham da han lå på sykehuset og skulle dø. Foreldrene ønsket at jeg skulle døpe ham. Det gjorde jeg en natt mellom lørdag og søndag. Det var en fattigslig dåp, men av alle som sto rundt gutten, en ung overlege, en sykepleier og en mor og en far, så var det bare jeg som våget be Gud om å gripe inn og gjøre ham frisk. Legen var 100% sikker på at han kom til å dø, så han brettet stetoskopet sammen og gikk fra posten. Sykepleier løp gråtende ut og jeg ble være alene med babyen mor og far. Så kom en ny sykepleier inn og sa at hun skulle våke over Svein, og at vi kunne gå inn i et siderom og vente der. Det gjorde vi også. Hvert kvarter kom sykepleieren inn med rapport. ”Han lever fortsatt, men han er fortsatt syanotisk”, og så: ”Han lever fortsatt og nå kan jeg høre han puste”, og så ”Nå såver han så han snorker, og faregn er kommet tilbake” og så: ”Nå kan du gå du pastor, for jeg tror Svein er utenfor fare”. Jeg gikk hjem, men måtte tidlig til kirken. Utenfor kirken møtte jeg Sveins bestefar som fortalte at han ikke kom til gudstjenesten, men at han skulle til sykehuset for å hilse på barnebarent som var kommet igjennom ria. ”Du får ha takk for hjelpen da pastor!” Og Svein kom seg raskt. Da vi skulle døpe datteren vår en søndag ville foreldrene gjerne ha Svein med. Da jeg sa at han allerede var døpt, ba de likevel om at han måtte få være med, for han har en vakker dåpskjol og vi vil så gjerne han skal komme til kirken. Og slik ble det. Anne Kristen ble døpt, men Svein fikke oppleve at jeg lyste Herrens velsignelse over ham. Og da jeg løftet ham opp og viste ham for menigheten reiste en amerikansk pastor, som var vår gjest, seg opp og sa med høy stemme: ”It´s a miracle, it´s a miracle!” Jeg har forsøkt å følge med på Sveins oppvekst, og har sett et helt ormalt barns utvikling. Nå er han en bredskuldret og høyreist lokomotivfører. Kanskje fører han toget vi skal være med? Artig, ikke sant? Er det merklig at jeg har tillit til Gud?

fredag, august 02, 2013

HVA ER VAKKERT?

Vi har hatt to prestegårdsroser i hagen vår. Den første ville ikke blomstre, men sto lissom å sturte hver vår. Da plantet jeg en mandarinrose tett ved siden av, som blomstret med en sky av gule roser. Året etterpå sto Prestegårdsrosa dørgende full av roser og nærmest ropte ut: ”Kom å se på meg i steden!” Visst var hun vakker, men måtte dessverre vike plassen da Gardermobanen ville bygge en terrasse der den sto. Så plantet vi en ny prestegårdsrose i det store nye beddet mellom huset og Lundsalleen. Den forsto sin misjon og sto full av vakre, lyserøde bloster sent på våren. Det var et syn til glede for oss alle, særlig for dem som ferdes på veien. Men disse rosene ga alt i en eneste gedigen blomstring, som varte en drøy uke, men så var det slutt. Blostene kastet alle kronbladene på bakken som la seg som et skjønt tepp rundt busken. Det var så vakkert. Noen ganger opplevde jeg blomsterduken på bakken som vakrere enn blomsterbryden på busken. Men der var Reidun og jeg ikke enige. Så fort det kom kronblomsterblad på bakken måtte de rakes vekk. De ble oppfattet som bøss. Jeg tror ikke det var henns estetiske sans som dirigerte henne, men en fastgrodd ide om å holde orden i hagen. Nedfallsblomster ble sett på som nedfallslauv, det burde rakes bort og kastes i bosset. Jeg innrømmer gjerne at etter en god stund ble kronbladene på marken, blassere og blassere og fikk forråtnelsens farge, men selv ikke nå kunne vi dele syn. Hun ville ha det bort. Jeg ville det skulle ligge til det råtnet helt og forsvant ned i jorden forvandlet til gødsel. Vi har ikke samme steierevne min kone og jeg. Hun står på fra morgen til kveld og steller hagen etter sine prinsipper. Og visst ser det velstelt ut. Men jeg har aldri opplevd svart jord, om den var aldri så rein for ugress, som spesielt vakke. Jeg prøver ikke å henge ut kona mi, for hun har ti ganger bedre greie på hagestell enn det jeg har. Skulle hun følge mine idealer måtte hun gå på akkord med seg selv hele tiden, og tenk hvor mange unødige krefter hun ville sløst ut på hegestell? Når rosene synes vissne etter en lang og streng vinter vil hun flippe dem helt ned før hun fjerner dem. Jeg ber om at de må få en sjanse i håp om at det vil skyte fram håpfulle skudd litt langt ned på panten. Hvis hun i godhet mot meg aksepterer min bønn, og det slett ikke viser seg nye skudd, vel så graver hun dem opp og kaster dem. Hvis jeg har funnet en plante med et skudd langt nede så lar hun den stå, men så etter en tid viser det seg å være et villskudd, og det blir ingen vakker rose. Nei, jeg får dyrke min estetikk,og så får jeg la fruen styre hagen dit den skal. Jeg aksepterer de svarte jordflekkene innimellom, men etter en tid er de dekket av grønt, og hva bedre er, av herlige blomsterdyner, og noen steder av hvite små blomster i mengdevis. Nå kommer oldebarna på besøk i rett tid, sier hun. Og det er helt sant, for nå smyger en herlig duft av modne markjordbær i mot dem når de stormer fra bilen og inn for å gi oss sine herlig sommerklemer. Trigget av duften og av at oldemor har krusene klare, springer de ut og plukker dem fulle av sommerens herligste jordbær, som skal røres med sukker å være pålegg ved hvert brødmåltid, og som dessert. Skal vi gjøre forandringer i hagen nå, så strekker jeg ydmykt hendene i været og sier: ”Det må nok bli som du vil, for det er du som sitter inne med kunnskapen og erfarigen som er ødvendig”. Og det er slett ingen dum ide, for hun har en av de vakreste hagene i hele Lillestrøm, syns nå jeg da.

onsdag, juli 31, 2013

PAPPAPERMISJON

Dette burde en oldefar ikke skrive om, men jeg gjør det likevel. Grunnene er enkele. Jeg har alltid vært opptatt av likeverdstanken, og i boken ”Det myndiggjorte menneske” beskriver jeg likeverdet mellom mann og kvinne, og presenterer en påstand, nemlig at dagens unge menn en fremtidens håp. Da vi fikk vårt første barn var jeg student i Göteborg. Det føltes helt urimelig at jeg ikke skulle være sammen med kona mi og gutten min. Vi måtte holde ut fra oktober til juni før den store familieforeningen kunne skje. For meg var dette et smertefullt og følelsemessig offer, men for kona mi bød det i tillegg på utrolig mange helt praktiske problemer. Da jeg endelig kom hjem og kunne stirre inn i de våkne gutteøynene var lykken nærmest fullkommen. Reidun behøvde ikke be meg om å ta med gutten ut i den ny-brukte barnevogna og gå tur med ham rundt omkring i nabolaget. Jeg gikk stolt som en hane. Det slo meg etter hvert at jeg aldri møtte menn med barnebogn, bare kvinner. Så konversasjonen skjedde mellom dem og meg. Vi løftet delvis av dyna og viste hverandre vidundrene. Men selv disse stolte uge damene syntes det var rart at jeg som mann var ute og trillet. Møtte jeg svigermor da jeg parkerte doning, var hun ikke umiddelbar komfortabel med situasjonen. Gikk jeg ut for å henge opp klessvasken på snora, var det tydelig vis ikke slik det skulle være, for hun ga meg en leksjon i hvordan klærne skulle henges opp på snorene. Hele grunnideen gikk ut på at de aller største klærne, som laken og dynetrekk, skulle henges nærmest veien og tjene som skjul for annet tøy. Undertøy var følsomme klessplagg. Kvinnetruser og mannfolktruser måtte være tydelig atskilte. Det var bare sånn det måtte gjøres. Jeg lærte dette, og har siden fulgt regelen. Problemet nå er at vi har naboer på begge sider av klessnorene. Da vi begge var ute og gikk tur med babyen var det helt tydelig at Reidun ville trille. Men insisterte jeg at jeg ønsket det, vel så fikk jeg jo lov, men hun klarte å makrere et det var hennes domene. Etter hvert som årene gikk ble rolleene i hjemmet klarere og klarere. Jeg jobbet, hun var hjemme. Jeg likte ikke dette, for jeg hadde en sterk opplevelse av at når vi var hjemme samtidig burde oppgavene deles mellom oss. Men i et hjem med barn er oppgavene mange og forskjellige. Det var noen som var litt mer maskuline og andre litt mer feminine. Støvsuge, vaske gulv, bære inn ved, se til at ovnenen ble passet og forskjellige ting av liknende slag ble ivaretatt av meg. Blant de litt mer feminine oppgvene var å dekke bord, pynte i stuene, vanne blomstene og lufte ut innestengt luft. Dekke bord kunne mannen gjerne få være med på, men å lage maten det var kvinnfolkarbeid. Særlig dette siste ville jeg være med på. Jeg så det som en stor utfordring å lage mat, all slags mat. Men her var det spenningsmuligheter, for hun var godt opplært hjemme hos sin mor. Jeg ville ekspeimentere. Noen ganger gikk det kjempefint, andre ganger ble det fiasko. Jeg hadde ikke gått i lære på kjøkkenet hos moren min, enskjønt hun ble regnet som en av lokalmiljøets beste kokker. Men en ting lærte jeg: Man skulle synge når man lagde mat, og så skulle man prate med maten. I min kones barndomshjem skulle alt foregå i stillehet og med andektighet Etter hvert som årene gikk og barna ble større hadde det likevel dannet seg et rollemønster i hjemmet vårt. Jeg jobbet lange dager, var ofte sliten da jeg kom hjem og måtte hvile litt før jeg gikk tilbake på jobben. Jeg ventet ikke at alt skulle være stelt i stand for meg, men det ble bare slik. Men da hun fikk mer og mer tid til disposisjon søkte hun seg jobb og fikk det. Dette var vi helt enige om, men vi forsto også at vi måtte omorganisere hjemmet vårt på en ny og bedre måte. Jeg hadde tenkt ut en plan, og da jeg la den fram for kona mi ble hun lykkelig. Det tok lang tid før jeg forsto at jeg hadde laget en plan som passet meg aller best, selv om rollene nå ble helt annerledes. Etter hvert som tiden gikk forsto vi begge at fordelingen var skeiv. Omorganiseringen skulle nå Reidun ta seg av, og den jenta har aldri skygget unna arbeid. Det gikk aldeles utmerket og vi var enige om likeverdsprinsippet var særdeles viktig for oss begge to. Nå, som gammel mann og plaget av all verdens større eller indre sykdommer og handykaps, så jeg er udugelig til alt, er det en sann prøvelse å kunne stå på beina så lenge som det tar å forberede en middag. Å lage mat er den enkleste funksjonen hjemme hos oss. Men blir det snakk om bakverk, vel – så er jeg satt ut av funksjon. Nå gjør hun i prinsippet alt, endog hjelper meg til å ta medisinene i rett tid, samt at jeg måler sukker og setter sprøyter når jeg skal. Diskusjonen om pappapermisjon er helt irrelevant for oss. Men den har vært viktig i yngre år. Ingen av oss er i tvil om at den er en stor gave til unge familier, men størst er den til unge menn som får lære å elske de myke evner og egenskaper Gud har gitt oss alle. Det er slikt det blir slitesterkt fellesskap av.

mandag, juli 29, 2013

HER ER "TORSO RADIO"

Det hender vi mimrer litt om gamle dager, og ofte kommer vi inn på de tre årene jeg var menighetsprest på Jevnaker. Vi bodde nær kirken som lå oppe på en kanuse ved Hadeland Glassværk. Fra kjøkkenvinduet og kontoret mitt hadde vi utsyn over den praktfulle Ransfjorden som hadde sin sydlige grense et par hundre meter nedenfor der vi bodde. Vi bodde altså midt mellom Nesbakken og Tosobygda og helt sentralt. I går snakket vi om opplevelsen fra møte med Hans Adlof Brorson, ja for dette var hans navn. Han var pensjonist da vi ankom stedet, men han hadde visst vært en sentral person på glassverket, som kontorsjef. Han var en kortvokst og tett kar med karisma. Håret var hvitt og blikket inelligent og skarpt. Han hadde vært formann i meninghetsrådet i den lille metodistmenigheten, og tippet fast for et bestemt beløp for å styrke økonomien, om Herren ville. Menigheten hadde ingen utgifter på dette, men vant en gang Kr. 50,-, som ble behørlig ført inn i regnskapet under benevnelsen ”Tipperen”. Om han hadde gitt tippebeleøpt til menigheten er jeg sikker på at det hadde hatt større betydnig, for menighetskassa. Etter kort tid i menigheten ble jeg invitert hjem til Brorson for å holde andakt. Det viste seg at den oppfinnsomme gamlingen hadde laget et nettverk av kabler som gikk fra hjem til hjem over hele Toso-bygda. Da jeg kom inn i stuen ble jeg vist til en stol ved et bord hvor det sto en mikrofon. Brorson fortalte meg at først skulle han annonsere dagens andakt og anaktsholder. Så skulle han spille ei kristelig plate, og så lese skriftordet for dagen og be en bønn. Så skulle jeg slippe til med andakten, som burde avsluttes med en meget kort bønn. Helt til slutt ville han spille en ny kristelig plate. Han hadde et stort arkiv. Jeg gjorde som han bød meg, og da andakten var ferdig ville jeg snakke litt med ”kringkastingssjefen”, men han holt fingeren for munnen og hvisket: Vent litt. Han satt med foldede hender i stolen sin og lyttet. Plutselig kom det ut av radioen hans en tydelig stemme som sa: ”Takk for andakten!” Og slik holdt det på en god stund. Og Brorson smilte tilfreds. Dette var ”Torso Radio” som Hans Adolf Brorson startet opp da han ble pensjonist og ville bruke fritiden til noe fornuftig. Jeg glemte visst å nevne at Brorson, i slutten av programmet, annonserte for Metodistkirkens møter og gudstjenester. Om andre spurte om å få sine møter annonsert fikk de vite at dette var Borosons private ”Radio” og han valgt selv hvem han ville annonsere for. Oppfinnsomt ikke sant? Og Brorsons trofasthet holt dette gående til han døde. Og netverket økte, for flere og flere av naboene i Tosobygda koblet seg til det primitive systemet, som fungerte helt greit. Men så døde denne hvithårede kjempem, og jeg skulle forrette begravelsen. Den aller første i min karrere. Jeg hadde funnet fram ritualet og skrevet min preken og syklet av sted til kirken. Men nå viste det seg at metodister fikke ikke bruke kirken, men måtte nøye seg med det knøttlille gravkapellet. Da jeg kom dit sto det tettpakket med mennesker foran inngangsdøren, som ikke kom inn. Da jeg forsøkte å trenge meg fram, ble jeg forhindret. Her skulle man ikke snike i køen, altså. Da jeg sa at jeg het Pastor David Kvebæk, og skulle forrette begravelsen, ga de meg så vidt anledning til å komme inn. Alt gikk som det skulle, inntil jeg slo opp bibelen og skulle holde min preken. Men manus beso kun av blanke ark. På en eller annen merkelig måte ble jeg ikke vippet av pinnen, men leste teksten og holt min preken uten den minste anfektelse. Etter jordpåkastelsen og ringingen i klokkene kom folk bort til meg og takket for den fine preken jeg holt. Da jeg syklet hjem, etter minnesamvært, fortalte kona mi at hun hadde funnet prekenmanuskriptet, men for sent til å bringe den til meg. Hva gjorde du da, spurte jeg: Jeg bøyde kne og ba om at det måtte gå bra for deg, likevel. Det er klart at slike opplevelsen har satt seg fast i minnet, og at det er opplevelser vi kan trekke fram og glede oss over, om og om igjen. Og det betyr at ”Torso Radio” er på lufta hele tida, så sant vi gidder å soome oss inn på minnefrekvensen fra de lykkelie årene på Jevnaker.

lørdag, juli 27, 2013

"DO UT DES"

Isolert fra omverden, kun med internett som vindu ut i verden, er det ikke like lett å finne noe å skrive blogger om. Jeg sitter her i mitt lyse, luftige atelier med vindu og døren åpen for å skape luftgjennomstrømning, så jeg har det faktisk passe kjølig her inne. Men når jeg om en halv time skal ut på terrassen og drikke formiddagskaffe vil sommervarmen omslutte meg. Jeg pakker meg inn så luftig jeg kan, for solen er ikke lenger mine venn, selv om den er en velsignelse. Den har det med å brenne huden min til den flammer opp og blir sår. Faller hånden utenfor skyggen at kvarter er den brent. Så jeg kler meg i jeans og arbeidstrøye med lange ermer. Gjennom mange sommere har jeg eksponert mye av kroppen min for solen så nå koster deg meg ikke meget å flykte inn i skyggen. Men jeg flasser på neseryggen fortsatt. Jeg lurer på om det er en psykologisk reminisens fra den tiden jeg jobbet som tømmerfløter. Da var neseryggen alltid stygt forbrendt. Solfaktor visste vi ikke hva var. Ble det for ille bandt vi et stort lommetørkle over nesen og så ut som forbrytere. Det hjalp, men var ikke vakkert. Jeg har lenge lurt på om jeg skulle kjøpe meg en stråhatt ala den Van Gogh brukte, men har aldri funnet noen som likner. Alle hatter av denne festelige stråhattmodellen kler meg overhode ikke. Mon tro om jeg har trodde at man kan fravriste malergeniet en del av hans ufattelige egenskaper ved å prøve å likne ham mest mulig. Bare se deg omkring. Det finnes få originaler her i verden, men et hav av kopier. Hvorfor vil ikke folk være seg selv? Fordi da kan man komme til å bli synlig i samfunnet, og det er farlig det. Man kan bli squiset ut av de fullkomnes fellesskap. Vel så hinker man med, tatoerer seg både her og der for å se original ut. I dag er det å ikke tatoere seg som er originalt. Helt siden Finn Kalvik sang om å ”finna seg sjæl” så har det vært en mote å arbeide med slvutvikling i håp om å ”finna seg sjæl”. Selv om det syes tåpelig er det å ville ære seg selv selve målet med individuelt liv. Finner man ikke inn til sentrum av seg selv, sitt egentlige Jeg, så vil man alltid være opptatt av å komme i sentrum for anddres oppmerksomhet. Og det er i alle fall et slitsomt liv. Men klarer man å finne fram til dette indre fenomenet, og så bli der, er det en del ”ubehaglige” ting man må akseptere, som f.eks å være ansvarlig for sitt eget liv, og for sine holdninger til andres. Den som står godt plantet med ”føttene” i sentrumspunktet i sitt liv vil miste muligheten for selvopptatthet, men ser rett og slett ikke etter seg selv. Man ser ikke det punktet man står på. Det er fra dette punktet man ser alt rundt seg. Jeg blir meg, og du blir deg dvs du blir mitt ”Du” på ordentlig. Nå kan jeg hate det jeg ser, men jeg kan også elske det. Uansett, det er jeg som er annsvarlig for mitt liv blant andres liv. Å være seg selv, men ikke seg selv nok, det er det som gjør den store forskjellen. Du kjenner uttrykket: Jeg tror det ble kalt ”DO UT DES”. ”Jeg gir for at du skal gi”? Et slikt uttrykk bygger på det faktum at man ikke er kommet til seg selv, men forsøker å påvirke andre til å gi ved å gi dem gaver. Rene skjære manipuleringen altså. Det er først ved å være seg selv at man ikke blir seg selv nok, for det er fra dette sentrumspunktet i livet man oppager sin neste og får trang til å strekke ut en hjelpende hånd. Og står man i dette sentrum og oppdager sin neste, så vokser det fram et ønske om at min neste må finne sitt ståsted i sentrum. Det er dette jeg har kalt ”myndiggøring”, og som man i næringslivet har høstet store gevinster på. Når alle ansatte i en bedrift står i sentrum av sitt liv får vi en kompakt ansvarlighet hvor trangen til å undergrave og baktale sine kolleger forsvinner helt. I en bedrift jeg jobbet for, som fulgte denne filosofien, oppnådde én avdeling, målt fra bunnlinjen, en økonomisk vekst på mer enn førtifem prosent på ett år. Alle ledet sine funksjoner selv. ”Lederen” koordinerte funksjonene og samspillet. Vel, så skrev jeg litt i dag også. Pussig hva som skjer, bare man begynner.

onsdag, juli 24, 2013

VILLJORDBÆR, EN GUDS VELSIGNELSE

Det er da merkelig, ikke sant? For over tjue år siden kjøpte vi et hus i Lundsalleen i Lillestrøm. Etter en tid oppdaget vi at med på kjøpet hadde vi fått ei tue med villjordbær. Vi plukket vel et krus den første sommeren. Men etter hvert som tiden gikk spredde jordbærplantene seg rundt hele huset og ødslet sine gaver over oss. Nå ble de en del av barnabarnas sommeropplevelse, og det var ikke små mengder små hender plukket. Omtrent et kilo om dagen, til tider. Passe mengder til rørt syltetøy og desserter. Dess mer de plukket, dess mer bær fikk de å plukke. Ved frokostbordet i dag sa jeg til kona mi at alle de deilige markjordbærene som vi har i hagen vår må være tillatt å kalle en Guds velsignelse, en bonus rett og slett. Hun var enig i det. Nå kommer naboens barn og ringer på døren og spør om også de kan få plukke jordbær. Få ting gleder oss mer enn det. Krus etter krus med søt markjordbær blir til glede for naboens barn, og for oss som har fått forvaltningsansvaret. Det har hendt vi har plukket jordbær helt fram til September. Guds velsignelse er rød, lukter fortreffelig og smaker vidunderlig. Tenk å være omringet av dette. Nå klatrer de oppover den digre bjørkerota som vi lot bli stående. De formlig koser seg og danser ringdans av jordbærglede. En skål villjordbær med fløte, til ettermiddagskaffen, er noe av det beste som finnes synes vi. Men markjordbær er til forøyeblikket. De kan ikke syltes, ikke fryses og ikke samles på til vinteren. Nei da er den fine, friske smaken drept. Markjordbær er nuets bær. Slik er det med Guds vlesignelser også. De skal ikke hermetiseres, eller spares på. De skal tas imot med åpent sinn, og med takk og glede hver gang de åpenbares. Dess mer vi forsyner oss av den, dess mer kommer til oss. Gud er utrolig rik på velsignelser. Vi hadde en montør i huset for litt siden. Vi forsøkte å være vennlig og takknemlig for tjenestene hans, noe han satte pris på for han sa: Det er godt å være her. Er dere religiøse eller? Vi måtte besvare det spørsmålet med: ”Ja vi tror på Jesus!” Da så han på oss og sa: Jeg var også religiøs i mange år, men så sa jeg til meg selv. Nå må du snart klare å stå på egne bein gutt. Jeg svarte ham: ”Det er bra, men glem ikke at han er hos deg det øyeblikk du ikke klarer det!” Vi har en veldig lang forbønnsliste under morgenandakten vår. Trettende lang hvis alle skal nevnes med navn, og jeg føler jeg bør gjøre det. Her en dag sa jeg til kona mi: Det er rart å tenke på at her sitter du og jeg å ber til Gud, to menesker blant millioner kristne rundt omkring vår digre jord, og så forventer vi at Han skal høre oss, svare oss og velsigne oss. Men slik kan vi egentlig ikke tenke. Vi tror og vi vet at Gud, den allmektige, har tatt bolig inne i oss, og da er det ikke det minste merkverdig at Han hører oss, taler til oss og velsigner oss. Jeg kan faktisk sitte i godstolen å hvile og la navnene på den lange bønneliste passere det punkt, ett for ett, hvor de blir presentert for Guds hellige øre. Og en slik bønnehvile er verken kjedelig eller krevende. Jeg ber. Gud hører. Men får jeg svar? Ja, selvfølgelig får jeg svar. Men jeg gidder ikke føre regnskap lenger. Den tid jeg gjorde det viste det seg at mer enn 95 % av alt jeg hadde bedt Gud om, hadde han innfridd innen ett år. Dette bønneregnskapet har gjort meg trygg på at Gud svarer. Men få velsignelser lukter like godt og smaker mer vidunderlig enn markjordbærene Han har omringer oss med. Når høsten kommer og Reidun tar riven og raker bort lauv og kvister der markjordbærne trives, så river hun med seg disse lange røttene som ligger oppe på marken, og som får åpen og god vekstjord å forplante seg i. Men når de dukker opp på nye steder i hagen vår, så har nok småfuglen hjulpet til. Bare rart at ikke andre i nabolaget har fått markjordbær i hagen sine. Velsignet være Han som velsigner oss så sødemfylt.

mandag, juli 22, 2013

SVINGHJULET

Jeg har trettet mine lesere med at jeg ikke har hatt ”gnisten” til å male. Ikke på mange år. Nå har jeg fått lungebetennelse, og medisineres mot den. Under en samtale med mine eldste sønn kom vi innå denne gjennomgående trettheten, og han sa et han så en sammenheng mellom lungebestennelsen og manglende aktivitetesgnist, generelt. Han hadde mange forslag til å løse problemet, og jeg kunne følge ham i resonomentene. Lungebetennelsen hade dempet engasjementet ytterligere, og jeg ”måtte” få i gang bevegelse i brystregionen igjen. Jeg så poenget og var enig med ham i prinsippet, men hva måtte man gjøre? Han så for seg at jeg anskaffet meg en punchingball som jeg kunne bokse løs på i regelmessige øvelser. Jeg forsto at ideen var dødfødt. Men om du bare stter deg ytterst på stolen og begynner å rører på armene dine i gymnastiske bevegelser i ti minutter lange øvelser flere ganger om dagen? Jo, tenkte jeg, det burde jeg klare. Ut fra hans resonement var slike bevegelser godt for ”svinghjulet” som han mente nær var stanset opp. Ved at jeg gjorde disse øvelsene skulle svinghjulet” komme i bevegelse igjen, og om en tid ville det gå rundt igjen. Jeg hadde ingen problemer med å forstå bildet. Svinghjul eller svinghjul, dette noe måtte komme i bevegelse på en måte slik at det skapte ny bvegelse. Jeg hadde kjørt en totakter DKW Junior med svinghjul og visste at i visse tilfeller kunne jeg koble inn svinghjulet som da hjalp til å gi bilen ekstra fart forover. Men svinghjulet var ikke drivkraften, men en hjelpeenergi. Jeg kunne aldri starte bilden med svinghjulet, men jeg kunne koble inn svinghjulet i lange nedoverbakker, og da kunne jeg fktisk spare motoren ved å skru den av. Kunsten besto i å vite når jeg skulle starte motorren igjen og koble ut svinghjulet. Når trekker jeg mine erfaringer med svinghjulet sikkert vel langt. I psykiatrien brukte jeg aldri dette bilde, så jeg stusset da min sønn burkte det som metafor på min situasjon, men jeg tor jeg forsto metaforet. Alle mine indre organer er i dynamisk bevegelse. Lungene og hjertet er eksempler på dette. De øker i anstrengelse gvis de påvirkes av mine ytre, muskulære bevegelser. Jeg burde jogge litt mer, eller i alle fall gå litt mer. Det tar ikke lang tid før båd hjertet og lungene reagerer på dette. Men selv min beste fornuft får meg ikke lenger til å gjøre slike ting. Etter en gåtur hovner føttene opp og jeg bure helst legge meg med beina oppover. Men slike erfaringer blir det vanskelig å kommandere seg ut på tur. Nå som jeg er blitt bedre av lungebetennelsen, ja i srivende stund er jeg helt kvitt den, burde ingen ting hindre meg i å sitte ytterst på stolen og veive med armene i håp om å bevege litt på ”svinghjulet”. Dess oftere og over lengre tid jeg kan sitte slik å vifte med overkroppen, dess lettere skulle det altså ble for svinghjulet gå rundt og skape ekstra tilleggsenergi. I dag, den 22. Juli, er mine problemer kosmetiske ås ammenligne med det som skjedde i regeringskvaralet og på Utøya, hvor til sammen over søtti ble drep og over seksti skadet fysisk. Hvor mange som ble påført psykiske skader erdet ingen som har oversikt over, for den terrorhandingen har rystet en hel nasjon. Nå jobbes det på mange områder for å få ”svinghjulet” til å fungere igjen, for livet må seire, ellers har terroristen vunnet en større seier enn han planla.

tirsdag, juli 02, 2013

GUTTEKLUBBER

Det ville egentlig passet mitt lynne bra å bli med i en eller annen ”gutteklubb”, men det er så mange av dem, og jeg har fått invitasjon til dem alle. Jeg har faktisk besøkt dem alle en eller annen gang med et foredrag, men aldri falt for fristelsen til å takke ja til medlemskap. Til å begynne med var det fordi jeg var i mot selve det ekskluderende prinsppet, men etter hvert var det av praktiske grunner. I noen av klubbene var det møteplikt og en slags straff hvis en ikke møtte et visst antall ganger i løpet av en periode. Det passet sikke meg som måtte reise rundt i landet med seminarforelesninger. Å leite opp de ulike klubbene på de forskjellige stedene var ikke alltid like lett, selv om klubbene var flinke til å oppgi steder og møtetider til sine medlemmer. Det var bare det at man ofte var så trett etter en sminarøkt at man orket ikke å møte en ny sosial gruppe, selv som passiv deltager. Men det lyder unektelig flott å ha medlemskap i: Rotary Internatinal, Lions International, Kiwanis Internatinal. Den sistnevnte klubben møtte jeg i Freemont, Ohio i USA og ble faktisk æresmedlem. Så har jeg invitasjon til Ysmen, som er en kristelig klubb sprunget ut av YMCA. Men hva klubben Ambasadørs kommer fra husker jeg faktisk ikke, men jeg har besøkt dem også. Så har vi de mer hemmelige klubbene med seremonier og ritualer og grader, for dem som nyter alkohol og dem som er avholdende. Disse har jeg egentlig ikke våget å nærme meg, men for lenge siden har jeg holt julepreken i en av dem med stjernehimmel over mitt hode. NB. Jeg måtte stille i prestedrakt, for stilig skulle det være den aften. Nå sitter jeg altså her på randen av et åttti år langt liv og undrer om jeg kanskje skulle vært med i en av disse gutteklubbene likevel. De borger jo alle for et sosialt felleskap. Apropos gutteklubber, flere av dem har forandret statuttene og tar nå inn kvinnelige medlemmer. Om jeg selv ikke føler en påtrengende trang til et slikt fellesskap, så gjør min kone det. Ikke for sin egen del, men for min. Hun tror at min hverdag ville blitt annerledes, mer aktiv lissom. Men sannheten er at hun måtte da kjøre meg til og fra disse møtene. Hva sitter så disse menneskene igjen med? Minnet av en hyggelig og meningsfull aften? Ja, helt sikkert. Men selv om det står i statuttene at det dreier seg om personlighetsutvikling, så er det vanskelig for meg å beskrive at slikt skjer. Men selv kan de jo ha opplevd forandring! Det vet jeg ingen ting om. Jeg har funnet ut, ved lesning, at de ikke skal utnytte sitt medlemskap til egen vinning. Men det skal vel stå hardt om ikke en ”broder” har vanskeligheter med å gå forbi en ”broder” i visse saker. En ting er hva som står skrevet i statuttene. Noe annet er hva hjerte sier. Jeg forblir nok klubbløs til min døyan dag. Enskjønt en skal aldri si aldri. Her om dagen fikk jeg vite at min fetter, som er like gammel som meg er blitt medlem av en slik klubb. Jeg opplever at han trives. Og når sant skal sies var Metodistkirkens grunnlegger svært opptatt av prinsippet. Helt fra studietiden samlet han unge menn rundt seg til studier og bønn. De ble kalt ”The holy club”. Senere forsøkte han å organisere vekkelsen i klubber, eller klasser eller ”selects” som de ble kalt. I en periode kalte 1/8 av folk på de Britiske øyer seg metodister. I min menighet forsøker man fortsatt å samle mennesker i grupper for bibelstudier, bønn og samtale. Ideen om Alpha-grupper har spredd seg, og har vært til stor betydning for oppbygging av levende menigheter. Men disse er ikke primært gutteklubber. Det mangler ikke på muligheter, altså.

torsdag, juni 27, 2013

VILLA ELLER LEILIGHET

Vi har kommet til den erkjennelse av vi må endre livsform. Vi har ikke krefter til å ta vare på vår herlige eiendom ut fra de vi er i besittelse av. Jeg har bakket ut for lenge siden. Det er på Reiduns skuldre alt har hvilt. Vel får vi hjelpe til å klippe plenen en gang i uken, og en til å måke snø på vinterstid. Men om det hjelper godt så er det mange andre ting som må holdes vedlike. Hus som skal males og blomstene som skal vannes og stelles for eksepel. Reidun elsker blomster, og faktisk syns hun det er OK å sysle litt i beddene også. Men når det blir for mange bed og for krevende blomsterplanter, forsvinner overskuddet. I år er rododendron forsvunnet. Den ga et hav av blomster fra midten av mai til midten av juni. Men nå, når den er borte og skal erstattes av grønn plen, føles det faktisk også som en lettelse. Hadde det ikke vært for svoger Tore ville den vel stått her fremdeles og sett sykelig brun ut hele sommeren? Vi har gått på visninger. Flere vakre leiligheter er lagt ut for salg. Den aller siste vi så på, og var med i budrunden på, kjøptes i dag av den som hadde muskler nok til å holde ut i budsirkuset helt til slutt. Vi hoppet av ved vår grense, men uten å grine. Jeg svarte min kone etter besøket i leiligheten da hu spurte: ”Nå, hva syntes du David?” Mitt spontane svar var: ”Den er vakker, men jeg føler meg så veldig stor i den!” Det går tre slike leiligheter i vårt hus, når vi tar atelieret med i betraktningen. Og atelieret er så stort at det vil kunne romme to store soverom og et bad. Å endre livsform er altså ikke bare å flytte fra villa til leilighet. En må flytte fra romslighet til noe som er smått, men kan bli vakkert og nusselig. Vi vet ikke, men det er vanskelig å tro at prisen er +/- den samme. Med lånet vi blir nødt til å oppta reiser spørsmålet om vi ved rentene kunne ansette hus og hagehjelp på fast basis. Jeg har lest om Claude Monet som hadde flere hushjelpere og en gartnergjeng på seks voksne personer. Selv i økonomiske dårlige tider ville han ikke gi slipp på sine goder. Jeg har hans kokebok, og jeg skal si deg at han ikke var snau på menyen. Et måltid uten vin kunne han ikke tenke seg. Og sjelden var de under ti personer rundt bordet i den vakre spisestuen, som han hadde dekorert med praktfulle japanske akvareller av både Hiroshige og Hokusai, de fremste japanske tresnittkunstnerne på 18-hundretallet. Vi holder et langt, langt beskjednere hus, Reidun og jeg. Men blir vi ti til bords er spisestuen et vakker spiserom med store glassdører ut til terrassen utenfor. Og når sterinlysene tennes i den store messinglampen som henger fra kistetaket, da tror jeg vi også kunne by på stemning. Her er et glassvindu av Oluf Wold-Thorne et sentralt kunstverk, men her henger også ”Gartneren” av Terje Grøstad, et ikon av Arne Borgen, to av mine egne malerier har fått plass her, men det store kunstverket er et kinesisk tusj på silke arbeide, som kan rulles sammen. Det er høyt under taket i spisestuen, kanskje så mye som en meter høyere enn de vanlige rommene. Intet rom gir bedre julesteming enn dette når vi og gjestene sitter rundt det store bordet med hvit damaskduk, vakkert dekorert av fruen selv. Spisestuen er en arv fra Reiduns foreldre. Alt dette skal vi legge bak oss! Det blir som å operere bort 25 år av livet i et hjem som har gitt oss de største og herligste opplevelser av samvær med mennesker. Dimensjonene forstår du nok når jeg sier at huset har rommet 20 overnattingsgjester. Likevel er det ikke større enn at vi to har kunnet kose oss og bo romantisk og hyggelig i det fra dag til dag. Jeg pleier å bli sjuk hver gang vi skal flytte fra ett hjem til et annen. Jeg er slått ut av oppkast, feber og hodepine. Det har ingen betydnig med tanke på flyttingen at så skjer. Reidun har allerede plassert meg langt borte fra flyttesjauen når den dag kommer. Jeg ville ellers gått i veien, og ikke fått gjort et eneste fornuftig arbeid. ”Er dette det tidligere beskrevne ”hoppe-over-syndromet” rett og slett, eller at jeg er arbeidssky?”. Selv om jeg startet livet som aktiv kroppsarbeider har jeg vært nødt til å innese at kroppen min ikke er spesielt konstruert for kroppsarbeid. Jeg er av naturen kunstner, og burde ikke ha problemer med det fysiske arbeidet som skal til for å male et bilde. Dessuten har jeg malt noen hundre. Kanskje burde jeg bestille utstillingsplass til et trettitalles nye bilder, med en bestemt åpningsdato, for derved å presse meg selv til å starte. Jeg har altid arbeidet best nær deadline. Jeg har vært en deadline rytter, lissom. Det er unner press de beste bildene blir til.

tirsdag, juni 25, 2013

IMPRESJONISTER

Jeg har mange store bøker om impresjonstene. Det som forbauser meg er at nær sagt alle kjente malere rundt århundreskifte 1800/1900 er kalt impresjonister. Selv klasiske ekspresjonister som van Gogh og Edvard Munch blir regnet med. Men så er definisjonen vanskelig. Navnet knytter seg til Claude Monets bilde ”Inpretion” av en soloppgang ved Themsen i 1972. Utrolig nok ble veldig mange av Mones kolleger fascinert av begrepet, og nå varte det ikke lenge før det dannet seg en liten”menighet” som kalte seg impresjonister, selv om de malte helt forskjellig og ellers var ganske ulik hverandre i så mange ting. Monet selv reflekterte over begrepet mange ganger, og slik jeg oppfatter det jeg har lest var han ikke særlig glad for begrepet, eller at han ble satt i bås med andre som likte å kalle seg impresjonister. Likevel hadde ordet den virkning at det hjalp kunstnerne å slippe seg selv, og utføringen av malerarbeide, løs. Det lå en slags frihet i ordet. Skulle jeg trekke ut noe spesielt ved måten de malte på måtte det være at de sluttet å pensle ut strøkene. De malte gjerne med korte, butte og malingfylte strøk. Man kan si de malte vått i vått, men de malte ikke slik at strøken lappet over hverandre så fargene ble blandet på lerretet. De var faktisk opptatt av den optiske virkningen. Noen tok dette helt ut, og nærmest vitnskapelig satt fargepunkt mot fargepunkt slik at fargene ble blandet i øyet. De fulgte en lovmessighet. Disse ble kalt pointilister, og ble av mange impresjonister opplevd som særlinger. Hele den viktige gjengen av norske malere som oppholt seg i Paris i århundreskifte ble nær sagt alle oppfattet som impresjonister, men da blir strikken strukket veldig langt. Alle Skagenmalerne ble kalt impresjonister, også vår Chrisian Krogh. Men Krogh var mer en maler. Han var utdannet jurist, en dyktig journalist og en eminent forfatter, og han satt i styre og stell for malerorganisasjoner og bidro sterkt med sine logiske evner. Jeg har latt meg fascinere av disse malerne. Flere av dem slo seg ned ved Hurumlandet og dannet en slags venneforening. Noen vil ha det til at det var Henrik Sørensen som oppdaget Homsbu og trakk sine venner til dette stedet, men jeg tror heller det var Oluf Wold -Thorne. Han bydge faktsisk hus og slo seg ned der nede, ytterst i Drammensfjorden. Henrik Sørensen ble svært forelsket i Homsbu og vekslet en tid med å oppholde seg der og i Vinje. De to sterke malerprofilene slik jeg opplever dem var likevel Wold -Thorne og Thorvald Eriksen. Særlig den siste har imponert meg med sin fargekunst, den er helt eminent. Slik jeg har forstått det var han en utsøkt stilig kar med pene manerer, blid og vennlig og oppmerksom mot alle, også barna. Han reiste mye, men bodde lenge på Lillehammer. Her malte han fra sitt hotellvindu en rekke bilder med det karakteristiske kirketårnet tilstede i alle bildene. Venner ba ham flytte på seg så han kunne finne andre motiver. Det må han ha gjort, for han har noen aldeles skjønne naturbilder fra Mesnaelva. Jeg føler meg hjemme blant disse gutta. Det ville vel ikke vært meg imot å vært en av dem, for deres kunst griper meg dypt inn i sjela. Men så er det det da at livet går videre og utviklinger skjer, og etter Wold-Thorne, Eriksen, Krogh og Sørensen har det kommet mange dyktige malere. For meg har Jacob Weidemann betydd meget. Jeg lærte hans kunst å kjenne da jeg var prest i Levanger i Nordtrøndelag. Han malte på den tiden alterdekorajonen i Steinkjer kirke. Det var en dag hjelpepresten kom inn i kirken og ropte opp til kunstneren som sto i et stilaset: ”Malingen din renner nedover veggen!” ”Den skal gjøre det!” var svaret han fikk. Og sannelig ble det bra. Sammen med Kristusfiguren, som en venn av meg fra sivilarbeidstiden, Sivert Donali laget i bronse, ble det en fantastisk alterutsmykning. Likevel, her sitter jeg å skriver en bloggspott og skulle egentlig stå foran staffeliet å male. Jeg må være hardt angrept av dette ”hoppe over-syndromet”. Om det blir impresjonistiske bilder jeg gir meg i kast med gjenstår å se. Om de blir abstrakte – som Jacob Weidemanns, eller figurative som Thorvald Eriksens – er helt avhengig av hviken modus jeg befinner meg i da prosessen settes konkret i gang. Det bilde som står på staffeliet nå er en slags mellomting. Men hvordan forandringen kommer til å skje har jeg bare vage tanker om. Viktigst nå er at jeg kommer i gang, for Søren. (hvilken Søren er uinteressant. Jeg kjenner både en filosof, en maler og min egen far som har et forhold til dette navnet).

fredag, juni 21, 2013

NESTEN ALT ER NÅ KLART

NESTE ALT ER NÅ KLART Har jeg startet nå? Stafeliet er på plass, lerretet er på plass, stolen med hjul er på plass, og jeg har faktisk begynt å arbeide med lerretet. Jeg har gått over det, funnet et nytt motiv og startet med å tegne det om. Jeg har brukt fargestifter av olje for de løser seg opp når jeg går over dem med terpentin. Men jeg har ikke startet på selve malerprosessen, men det skjer nok snart. Imidleritd har jeg lest om Claude Monet, den store franske impresjonisten, men jeg finner få ledetråder. Han malte helst ute i naturen. Sto opp før solen for å fange lyset som soloppgangen sender ut over jorden. Hvis jeg skulle gjøre noe slikt ville solen stått høyt på himmelen før jeg fikk rigget til staffeli og slikt. Han må ha malt uhyre raskt! Noen sa om han at han jaktet på motiver som en rastløs jeger på sitt vilt. Og når han hadde nedlagt motivet på lerretene så gikk han hjem og fullførte de påbegynte arbeidene i atelieret. Det skjedde altså i den høye alder av 60 år. Han døde da han var åttiseks, så da så. Men da var han skrøpelig og nærmest blind.Her har jeg forsøkt å legge inn et bilde, men fikk det ikke til. Omtrent slik malte han da han var en ”gammel” mann. Kom ikke her å si at han ikke så. Dette er jo et fantastis bilde, sparsomt på farger, men med en fargebehandling som bare en begavet kunstner kan ha utviklet gjennom et langt og arbeidsomt liv i nærkontakt med naturen utenfor- og innenfor seg selv. En har lyst til å si det er tilnærmet monokronistisk blått, men med nyanser som er skremmende vakre. Nå tror du vel at jeg har Monets bilder som mål. Nei, så langt i fra, men jeg nekter ikke for at de inspirerer meg. Jeg er nok meg og vil alltid male mine egne bilder. Jeg kommer heller ikke å male som Henrik Sørensen, enskjønt jeg kan la meg inspirere av noe av det han har malt også. Alt dette er vel å bra, men at det skal ta så lang tid å komme i gang, det forundrer meg. Noen ganger skylder jeg på at mine gamle farger er blitt for gamle, og at jeg har glemt hvor jeg har lagt til min overall og malerfrakk. Men dette er sånne små jumpower-fenomener som bare har som hensikt å utsette oppstartingen. Jeg narrer meg selv hele tiden. Jeg er flink til det. Venter jeg på at noen skal komme inn i atelieret og gi meg et kikk i baken, eller tror jeg at snart, meget snart, så er jeg i gang igjen uansett? Å, det er så mye ugjort! Men ved ikke å gjøre det står jeg jo i stampe. Noen ganger tenker jeg at det er noe jeg utsetter, og at det er på grunn av en eksistensiell angst, mer det enn av latskap. For det er helt umulig å tenke slik: Kommer jeg i gang, og får jeg malt et visst anntall bilder, vel så er min tid på jorden slutt. Nei, ikke slik, for jeg har gjort den erfaring at prosessen stanser ikke fordi jeg har malt det siste motivet, for motivene bare strømmer på som var de uendelige. Jeg kommer til å dø av utmattelse før jeg har malt mitt siste bilde. Kanskje noen humorister sier: Nei, du dør nok før du får malt ditt første. Nå har jeg bestilt et par bøker over internet, en av maleren Erik Werenskiold og en av Henrik Wergeland og Oluf Wold Thorne. Den siste hører lissom hjemme her hos oss.

lørdag, juni 08, 2013

STILLINGSANNONSER

Jeg kom på det i dag, det jeg ikke husket i går. Den samme tanken slo ned i meg i dag også: ”Hvorfor leser du stillingsannonser?” Du vet det ikke blir rykket inn en enste stillingsannonse som du kan søke på. Likevel leser jeg alle. Stillinger i barnehager eller på høyskoler, det går ut på ett. Jeg ser etter hvilke kvalifikasjoner man bør ha, og om jeg har kvalifikasjoner gode nok. Jeg burde være kvalifisert til de fleste. Bare alderen skulle tilsi at jeg har snuset på det meste gjennom et langt liv. Men hvorfor denne monomane opptatthet av stillingsannonser? Kan det komme av at jeg aldri har søkt en stilling? Dette er ikke sant. Jeg har søkt én stilling. I den la jeg vekt på å få med alt som var relevant. Jeg mente jeg ville fylle kravene særdeles godt, og var spent på svaret. Det viste seg at søknaden min hadde voldt stort hodebry på konoret den var adressert til. Jeg fikk ikke skriftlig svar, men en bekymret telefon fra lederen som sa: ”Kvebæk, vi vet ikke hvordan vi skal stille oss til søknaden. Den har satt oss i stor forlegenhet. Du er så overkvalifisert til stillingen at vi alle her på kontoret ble engstelige. Hvordan skulle vi forholde oss til deg. Vi ville føle oss som ubetydelige hele gjengen. Opprettholder du søknaden må vi avslå den med begrunnelsen: ”Alt for overkvalifisert”, så jeg håper du trekker søknaden tilbake og hjelper oss ut av en svært vanskelig stuasjon”. Vel, jeg kunne da ikke annet enn å be dem sende søknaden tilbake til meg. Dette var den første og siste gang jeg søkte en jobb. Alt jeg har jobbet med har jeg vært ”headhuntet” til. Selv den siste stillingen min som konsulent i leder- og personalutvikling. På oppfordring fra kjente ledere i næringslivet startet jeg mitt eget firma. I tiden som fulgte manglet det ikke på henvendelser fra til dels svært kvalifiserte personer som ønsket å arbeide sammen med meg i mitt nye firma. Men jeg kunne ikke ansette noen som ikke kunne arbeide inn sin egen lønn. Hadde de kunnet det behøvde de ikke å jobbe hos meg. Nei, jeg ble et enmannsfirma. Egentlig et tomannsfirma, for jeg ansatte Reidun i en stilling som daglig leder med hovedoppgave å styre økonomien. Dette klarte hun så fint at jeg hadde ikke behov for andre. Nå, etter vi har lagt ned firma har hun påtatt deg jobben å rydde opp i arkivene og makulere alt vi ikke hadde behov for å samle på. Sier jeg nå at hun har fylt 80 svarte plastsekker med makulasjon, vil hun helt sikker redusere antallet til 70. Hun liker ikke overdrivelser. Det er gøy å følge med stillingsmarkedet selv om jeg nå er underkvalifisert til de fleste jobbene. For en av de viktigste kvalifikasjoner er alderen. Jeg har første gang til gode å se en annonse som søker etter en mann på 80 år eller eldre. Ikke engang i et begravelsesbyrå er det plass til ham. Min kone leser dødsannonser. Hun sjekker fødselsåret og uffer seg når hun finner mange som er født senere enn hun. Jeg sier litt spøkefullt at jeg skal nevne det for henne hvis hennes egen dødsannonse står i avisen, for den vil overraske henne til de grader, for hun er fortsatt i full fart både inne og ute. Men akk, ingen overlever seg selv. Noen ganger har jeg tenkt jeg skulle gjøre en undersøkelse på hvilke kvalifikasjoner man i hovedsak søkte etter. HHvor mange ville søkte etter personer med relevante kunnskaper, erfaringer, ferdigheter og initivtiv? Så ville jeg sette det jeg fant opp mot dem som søkte etter forlk med relevant evne til nærhet, ømhet, varme og innlevelse. Selv ikke blant blant personaldirketører ville jeg finne de fire siste egeneskapene som ønsket til stillingen. I mine 15 år i faget fant jeg respekt for disse fire siste kriteriene. Grunnen er enkel nok, det er kunnskaper, erfaringer, ferdigheter og initiativ som kunne konverteres til økonomi. Og når man ikke har andre verdier som betyr noe, så vil evnen til nærhet, ømhet, varme og innlevelse ikke være påaktet i det heletatt. De gir jo ikke økonomi. Men de gir andre verdier som er langt viktigere enn økonomi. Dette er en påstand jeg gjennom hele livet har forfektet. Stillingsannonsene viser i sum hvilket samfunn vi egentlig vil ha, derfor følger jeg med på dem, og speider etter forandringe.

PROKASTING

Det har dukket opp et nytt begrep i managing. Ordet er nytt, men alle kjenner innholdet. Danskene kaller det overspringshandlinger, og det forklarer det nye ordet best. Man hopper (springer) elegant over de handlingene man burde gjort, med god hjelp av andre ikke fullt så betydningsfulle handlinger. Jeg vet inderlig godt at jeg burde komme i gang med å male, men jeg hopper over denne handling ved god hjelp av uholdbare unskyldninger eller ved å gjøre noe annet som tilsyelatende er viktig. Jeg skriver på min IMac. Jeg vet godt at hvis jeg skal kunne svare ærlig på min evne til å male må jeg først prøve å male. Hva skyldes så frykten for å prøve? Kan det være at jeg faktisk vil kalere det? Og i så fall, hvorfor gjør jeg det da ikke? Er det fordi jeg setter meg i en helt ny livssituasjon? Det kan ikke ha noe med frykten for å miste trygdepengene å gjøre, for de har jeg aldri hatt. Jeg er pensjonist på det trettende året. Jeg vil få min trygd okke som. Kan det kanskje ha med frykten for å stå fram som en mislykket maler? I så fall har jeg et galt fokus for denne virksomhet. Jeg har hele tiden ment jeg maler fordi jeg føler et indre behov, en indre drift som mest kan minne om et kall. Hva jeg skaper er i grunnen underordnet. At jeg skaper er det viktiste. Ja, slike kan jeg filosofere, men sannheten er at å skape bilder er dypt knyttet til min selvforståelse og min selvfølelse. Hvis folk liker min kunst liker de også meg. Liker de ikke min kunst, vel – så liker de heller ikke meg. Det vil være fælt å erkjenne at jeg ikke våger å stå fram som den jeg egentlig er av frykt for å bli mislikt, eller endog avvist. Ved å være uvirksom slipper jeg disse opplevelsene. Men hva blir det da av kvaliteten, jeg mener livskvaliteten? Jo, jeg setter meg selv på vent. Noe må skje som gjør at jeg trår inn i ringen av levende, arbeidende mennesker igjen. Og dette som skal skje opplever jeg må komme utenfra. Det er dette som er den store hemsko, for jeg vet like godt som Søren Kierkegaad at jeg som har fått livet, er forpliktet til å leve det. Det finnes altså intet svar i et enten eller. Å stå mellom et enten, eller et eller, er det samme som å stå dirrende mellom to poler. Det ender med at jeg brenner opp av passivitet. Det er altså ikke hva jeg velger som blir det avgjørende, men at jeg velger, og at jeg gjør det i dette nu. OK, men først må jeg ta imot Annar Aasheim. Etter det må jeg kunne trekke fram det store staffeliet og sette det midt på gulvet, og finne fram de bilder jeg er mest misfornøyd med, for så å lage en ny plan for hva jeg kan gjøre med dem, så de blir riktig gode bilder. NB! Er det siste jeg har skrevet et eksempel på ”Prokasting”? Jeg slutter å skrive her og går nå rett bort til staffeliet for å gjøre det istad for oppgaven jeg vet at jeg ikke kan hoppe over. Nå står staffeliet der det bør stå, og jeg har hentet fram kontor-stolen som skal gjøre det mulig for meg å forflytte meg uten de helt store anstrengelser. Jeg har gått rundt i atelieret og studert en del av bildene fra sitste utstilling. Det er viktig å velge riktig bilde for det vil lede meg inn på et bestemt spor, og så får jeg både se og føle om om jeg er på bølgelengde, eller om mitt indre vil trekke meg i en annen retning. Men tenk om jeg trekkes bort fra uttrykket og går en ny vei, en som til nå har vært skjult for meg? Jeg hadde lyst til å skrive ”fremmed for meg”, men så tok jeg meg sammen. Min vei er ikke fremmed for meg, bare skjult. Jeg tror at ”veien” er blitt vurdert mange ganger, men jeg har ikke gjort den synlig. Det føles så utrolig vanskelig å synliggjøre noe som er helt nytt for meg. Min usikkerhet gjør at jeg vil knytte meg til uttrykk som er kommet til syne ved andres arbeid. Jeg vil lissom være en av dem, i stedet for å være meg selv. Spørsmålet er om det finnes rester av en rå og kreativ originalitet i meg, og om jeg tør forfølge den. Er jeg kommet i den situasjon at jeg beregner kostnadene? Sannelig om jeg vet. Jeg vet ikke en gang hva slags kostneder det er snakk om. Skulle dette han en invirkning på min fysiske situasjon, vel så ville det jo være svært hyggelige kostnader. For ofte har jeg lurt på om det er de fysiske anstrengelsene som provoserer meg. Men det kan det vel ikke være. De er i alle fall ikke så svære. Det går bare ut på å løfte et lerret opp på staffeliet, presse ut maling på paletten og få fargene over på lerretet. Jeg kjenner jo til alle de fysiske bevegelsene fra før, og tør påstå at ingen av dem skremmer meg. Hvis jeg nå har et problem, så befinner det seg nok inne i meg. Men hva inne i meg skulle så disse problemene være? Jeg tro ikke de kan avslørers før jeg kommer i gang. Men heller ikke i dag ser det ut til at jeg kommer i gang. Jeg har imidlertid funnet hvilket bilde jeg vil starte med. Det er et ganske stor bilde som har en overveiende gul farge. Det ligger en horisontal linje en aning over midten. Den kan signalisere en strandlinje hvor det over linjen speiler seg så det under linjen er en slags gjentagelse av det som ligger over. Men det er ikke en korrekt og systematisk speiling. Jeg har sett på dette bilde lenge, og det gir meg ikke stort annet enn irritasjon. Spøsmålet er om iritasjonen vil påvirke meg under arbeidet. Heller ikke det får jeg vite noe om før jeg setter i gang å male.

onsdag, mai 29, 2013

PINSE VAR PORTEN TIL SOMMEREN

Mine foreldre var pinsevenner, som før sagt, selv om de ikke talte i tunger. Jeg vet ikke om de var like lykkelige over at vi ikke fulgte i deres spor, for de hdde det ikke godt som pinsenvenner. Fars kreative musikalitet og mors store omsorgsevner fant aldri plass innenfor det miljøets grenser. Det var en håndfull enkle ledere som satte dagsorden for hva som skulle aksepteres, og hva ikke. Pinsehelgen var spesiell for pinsevennene på Salem. Da var det stevne og full utfoldelse. Mor likte seg best på kjøkkenet, og hvordan far kom seg igjennom helgen vet jeg faktisk ikke, men han traff kanskje noen likesinnede fra andre menigheter. Det gikk ikke mange pinsehelger før jeg fant andre interesser. Det deiligste jeg visste var å dra på telttur med speiderpatruljen min. Ja, for det var min patrulje, det var jeg overbevist om. På slike turer skulle vi øve på ferdigheter jeg hadde lært i speiderbøkene jeg leste, og som ble rene oppslgasverk for min fritid. Vi hadde et samlingssted, og så la vi plan om hvor vi skulle gå. Det måtte være et lite vann eller et tjærn som ble målet, og så var det fram med kart og kompass. Vi ble ganske dyktige til å orientere oss gjennom skog og mark med kompasset rett innstilt. Det hendet vel aldri at vi orienterte oss feil. Vi ble ganske trygge. Jeg har skrytt av det før i en blogg, men en av gutta var han som senere ble Kong Olavs adjutant. Han fortalte meg dette en dag jeg holt foredrag på et Rotary-møte. Han fortalte også at orientering var blitt hans store interesse, og at han var engasjert i det nasjonale orienteringsforbundet. Ute på tur måtte alt gå ordentlig for seg. Om det så bare var å tenne et bål, så måtte det gjøres på rett måte, og alt etter hva vi skulle bruke det til. Når det gjaldt mat hadde jeg stor interesse for det, og tok ansvar for matlagingen. Å koke poteter var såre enkelt, men å lage kjøttkaker krevde litt mer innsikt, særlig når alt skulle gjøres fra bunnen av. Men selve steikingen ble gjort ved å regulere bålet under panna så det passet perfekt. Å komme seg over små åér og bekker ble en kunst som gutta måtte lære. Jeg hadde ideene og kunnskapene. Det var bare å sette lesingen ut i praksis, og det var ikke verre enn det. Vi ble kløppere til å bruke livlina, ikke minst til å kaste den mellom pinner, og som ikke skulle stå langt fra hverandre. Livalina i sekken min lå alltid sammenrullet på riktig måte i ryggsekkens høyre ytterlomme. Det var bare å hente selve posen opp, trekke ut litt line og kaste. Dette var viktig for å redde liv, for eksempel for noen som hadde gått gjennom isen. Pinsehelgen ble lissom åpningen til de store sommerutfluktene. På den tiden var det aldri noen som dro på sommerferie til hytta eller til syden, så alle turer vi arrangerte ble som regel en lykkelig og ny naturopplevelse. Sykkelen var et kjærkomment transportmiddel, men vi lasten den ikke ned med sidevesker og slikt. Forlot vi sykkelen, for å gå i vilde skogen, var ryggsekken vår eneste utrustning. Vi kunne gå lange turer, men vi ville alltid ende opp ved et skogstjern. Få ting opplevdes mer romantisk enn et bål ved stranda og speidersanger før vi dro glidelåsen opp og sovnet i soveposen. Men patruljeføreren og hans assistent satt gjerne litt lengre ved bålet og drakk buljong og spise Mariekjeks, før vi tok en tur rundt i leiren for å forsikre oss om at alt var som det skulle være. Vi har en solid speidertropp i kirken vår med dyktige ledere. Ofte har jeg hatt lyst til å slå følge med dem ut på tur, men jeg vet selvfølgelig at jeg hadde blitt en virkelig ubehagelig hemsko. En ting er å sitte her og drømm seg tilbake til ”gamle” dager, noe helt annet å ta seg opp på sykkelen. Den har jeg da også gitt bort. Selv bilen ser jeg helst at Reidun kjører. Men jeg kan fortsatt steike kjøttkaker.