tirsdag, august 31, 2010

HANS JØRGEN, TERAPEUT OG JEGER

Også Hans Jørgen hørte med til pionergruppen Gordon Johnsen hadde samlet rundt seg. Hans Jørgen gikk alle trinn fra assistentlege til overlege. Han het Holm til etternavn, og kom fra Austmarka. Hans foreldre drev et gårdsbruk like ned til innsjøen Møkeren. Hans Jørgen var enebarn og vokste opp i nær kontakt med naturen og utmerket seg som en dyktig elev på skolen, ja helt fram til legestudiet. Han snakket mye om tiden han jobbet på Lyster Sanatorium, og som distriktslege i Løten.
Hans Jørgen var høy og meget kraftig bygd, og det var slett ikke vanskelig å se ham som bonde bak plogen. Men det siste ble det ikke noe av. Men én interesse beholdt han uforandret. Da høsten kom måtte han på elgjakt. Jeg vet ikke om han selv hadde tall på hvor mange elg han har skutt. Jeg tror ikke han kom hjem fra én jakt uten å ha felt en elg. Han var en skogens mann.
Hans Jørgen hadde en naturlig lyrisk åre. Det bodde en liten Hans Børli i ham, men den kom sjelden til uttrykk, men når den dukket fram var det helst under foredrag. Austmarka ligger i Finnskogen og Hans Jørgen hadde av sin mor blitt ledet inn på fiolinspill. Det hente av og til i festlige sammenhenger, og helst hjemme hos ham, at han tok fram fela, stemte strengene og spilte ”Livet på Finnskogen” med stor innlevelse.
Mitt første møte med ham skjedde i 1968. Som assistent lege utmerket han seg med kritiske innlegg, godt begrunnet av kunnskap fra nyere faglitteratur. Jeg syntes nok han var i ”sterkeste” laget, og han tok lite hensyn til om den andre debattanten var overlegen selv. Han la fram sine saker med brask og bram. Jeg turte ikke nærme meg ham den første tiden.
Så en dag kom han andpusten inn på terrassen vår ved Jokerhuset. Han hadde hunden Rex med seg. De virket begge oppspilte. Hans Jørgen fortalte at de hadde vært ute ved ”Verdens ende” da ei elgku med to kalver hadde gått og beitet i naboens kornåker. Det likte han dårlig så han pushet Rex ut i åkeren for å jage dem vekk. Men Rex ble selv angrepet av elgen og sprang så fort han kunne tilbake til Hans Jørgen. Plutselig var situasjonen en annen. Nå måtte han og bikkja løpe så fort som over hode mulig med en olm elg i helene. Det var årsaken til at de var så oppspilte og andpustne. Og nå så jeg en helt annen side av assistent legen. Den store elgjegeren var selv blitt jaget av dyret. Han fortalte oss dette med den største innlevelse, og med alle detaljer, nærmest som en betroelse. Og fra da av endret vi vårt forhold til hverandre. Den stor jegeren og hans hund var selv blitt jaget. Det var en hendelse så stor – for ham – at vi nærmest ble som brødre etterpå.
Hans Jørgen var under den tiden gift med Sigrund og hadde fire barn sammen, som var omtrent på våre barns alder. Jentene er blitt dyktige journalister. Den ene; Gro, husker vi som utenrikskorrespondent i NRK, blant annet fra Russland og Østen. Hege husker vi som dyktige leder av ”Dagsnytt 18”. Harald ble dyrlege, og Kristian, den yngste ble lege, som sin far. Etter hvert ble våre familier, kanskje mest på grunn av barna, nært knyttet til hverandre. Men også vi voksne fant tonen. Vi dro en gang på påskeferie til Hans Jørgens hytte dypt inne i Femundsmarka. En annen gang dro han og jeg med guttene på multetur til samme område. Vi plukket om lag 30 kilo hver, og ble dødstrøtte etter strabasene i blaute myrer. Men vi husket opplevelsen med stor begeistring.
Rent faglig sett hadde vi liten kontakt, men Hans Jørgen hadde stor respekt for min famiiieterapeutiske fagkompetanse, og brukte meg som samtalepartner flere ganger. Jeg hadde, på min side, stor respekt for hans fagkompetanse. Hans kunnskaper om angst og angsttilstander resulterte i at han gjorde et større doktorarbeide på dette området.
Vårt tetteste arbeid hadde vi imidlertid gjennom elleve år som skapere av fagtidsskriftet ”Fokus på familien”. Hans var redaktør sammen med Albert Assev fra Kirkens Familierådgivningskontor i Oslo, og jeg var tidsskriftets redaksjonssekretær. Etter tre års forarbeide kunne vi legge fram første nummer. Det skjedde under "Den niende verdenskongressen i psykoterapi", som ble arranger ved universitetet i Oslo, 1971. Det ble en suksess. ”Fokus på familien” er Europas første, og ett av de første familieterapeutiske fagtidsskrifter i hele verden. Nå, etter 39 års eksistens er tidsskriftet fortsatt i full drift, og utgis av Universitetsforlaget.
Vi bygde hus i Vikersund i 1979, og straks etter kjøpte Hans Jørgen og familien hus et steinkast fra der vi hadde slått oss ned. Vi ble ikke boende lengre enn til 1981. Hans Jørgen ble boende litt lenger, men så drar han opp teltpluggene, han også, og setter kurs østover mot hjemtraktene. Han slår seg ned i sitt barndomshjem og pendler til Kongsvinger sykehus, hvor han blir overlege ved psykiatrisk avdeling.
Nå skjer det my med Hans Jørgen. Hans første ekteskap blir oppløst og han gifter seg på nytt. Nå med Helene, som er ei livskraftig kvinne som utfordrer ham på det meste. De får ett barn sammen, Karen, som jeg faktisk er fadder til. Hun utvikler seg til ei flott jente som deltar aktivt i kirkemiljøet og kommunemiljøet i Austarka. Hun har store intellektuelle ressurser og nyter stor respekt. Men Hans Jørgen ble rammet av hjerteinfarkt, og måtte fraktes til sykehuset i full fart, og videre til Oslo. Nå viser det seg at han har fått blodpropp i det ene beinet, som må amputeres. Hjerte trøbler flere ganger, men hans livskraft hjelper ham ut av krisene hver gang. Selv høstens elgjakt skal han være med på, og skaffer seg til formålet en terrengående ”rullestol”, og fra den skyter han faktisk elg.
Der innpå skogen i Austmarka bygger Hans Jørgen og Helene et vakkert hjem. Her holder de sine selskaper, og har et levende samkvem med bygdefolket. Men ved større anledninger blir vi også invitert, og da blir det full fest i det koselige hjemmet.
Med årene utviklet vi et varmt og godt vennskap. Mannen fra de dype skogene fant en slags forbundsfelle i tømmerfløteren fra Glomma. Vi skulle engang ”dra krok”,som var vanlig i våre oppvekstmiljøer, men ingen ville gi seg. Til slutt ble vi enig om remis. Det føltes godt å ikke vinne over, eller tape for en slik kar. Det forteller kanskje litt om gjensidigheten i vårt vennskap.

søndag, august 29, 2010

MIN VENN EINAR

Han heter Einar. Han er oppkalt etter familien Johnsens nære venn, dr.Einar Lundby. Han er en av mine beste venner. Jeg møtte ham første gang da han kjørte sin far til en foredragsaften på Jevnaker. Han sto beskjedent i bakgrunnen. Jeg visste at han var begynt på legestudiet i Tyskland, ikke ulikt sine søsken, Solveig og Nils. Alle Gordon og Ingas barn var enten leger eller psykologer, eller i alle fall gift med en lege. Bare én skilte seg ut, hun viet seg til litteraturen, som fag, og giftet seg med av samme slaget.
Når jeg tenker tilbake på den sensommerkvelden på Jevnaker kan jeg huske at jeg forsøkte å innelde en samtale med den unge mannen, og at det ikke var lett. Han virket ikke avvisende, men jeg tror jeg representerte noe som han på det tidspunktet ikke hadde et avklaret forhold til.
Vi var kommet til ”Modum” da Einar og Synnøve kom inn i vårt bilde. Synnøve, var sykepleier, men jobbet ikke på sykehuset. Hun hadde på det tidspunktet to barn i førskolealder å forholde seg til. Den yngste av dem ble nær venninne med vår datter Anne Kristin, og Synnøve og Reidun fant tonen nesten med én gang.
Jeg møtte Einar på Sykehuset. Jeg kan huske at han en gang ba meg legge bort avisen unner et fredagsmøte på hans fars kontor, for han ble distrahert av lesingen. Denne frimodigheten forbløffet meg. Kanskje mest fordi han sa det så direkte og samtidig så vennlig. Jeg husket det alltid siden. Jeg måtte ikke distrahere Einar. At jeg likevel kom til å gjøre det skyltes at vi fikk kontor ved siden av hverandre i det nybygde Familiesentret. Han hørte, gjennom veggen, at jeg hevet stemmen. Men han kom aldri inn og ba meg dempe meg. Jeg hadde den samme erfaringen med ham, nemlig. Han kunne være meget høyrøstet under enkelte samtaler med sine pasienter.
Det var først da vi flyttet fra Jokerhuset og opp til husene på haugen, og ble nærmeste naboer, at vi kom i ordentlig nærkontakt, og besøkte hverandre privat. De hadde bodd i Sveits en tid og var preget av en annerledes kultur, også når det gjaldt servering av mat.
Men på det faglige området kom vi ikke så lett i kontakt med hverandre. Jeg kan huske at jeg var nysgjerrig på hans eksistensial filosofi, som han la til grunn for sin behandling av pasienter. Da hans far fylte 70 år skrev han en artikkel om denne behandlingen i festskriftet, ”Visjon og vilje”, som jeg var en av redaktørene til. Han bodde i Sveits da han skrev artikkel, og det preget hans tenke- og skrivemåte. Det ble min oppgave å redigere artikkelen. Det ble gjort så kraftig at jeg var redd at han ville oppleve at jeg hadde gått for langt. I stedet takket han og lot det meste passere. Jeg hadde da også lest en del av de bøkene han refererte til.
Da de kom tilbake fra Sveits denne siste gangen ble kontakten mer hjertelig mellom oss. Men det var først etter hans fars død at han ble en meget nær venn. Jeg ble plukket ut som den eneste av Gordons mange venner (ikke kolleger) som fikk holde tale under minnesamværet. Det tror jeg skyltes Einar. Gordon hadde noen år tidligere tilbudt meg sitt vennskap, og det var noe mer enn et vanlig vennskapsforhold, og Einar måtte ha kjent til dette.
Jeg har ofte tenkt på om dette forpliktende vennskapet ble overført til Einar, for etter hvert som årene har gått har vi kommet hverandre svært nær. Vi besøker hverandre ofte, og det er alltid fest da vi møtes, enten på Røa, hvor de nå bor, eller i Lundsalleen hvor vi fortatt bor. På sommertid hender det at vi besøker dem på hytta deres ved Ula, et fredens paulun med panoramautsikt; og med verdens minste utedo.
Under min lange sykdomsperiode viste Einar og Synnøve kvaliteten i vennskapet ved kontinuerlig å holde seg à jour med tilstanden. De var ellers fulle av oppmuntring og veldige dyktige til å underbygge håpet. Det var Einar som kom på tanken at nedtrappingen av Prednisolon kunne han noe med at atstmaanfallene dukket opp igjen og at leddsmertene begynte å plage meg. Det hadde jeg selv ikke tenkt på. Jeg fikk raskt time hos min fastlege, som hang seg på Einars refleksjoner. Jeg sto på 2 ½ mg. Hun satte meg på 20 mg. Og vips forsvant alle plagene. Jeg har siden følt meg i kjempeform og nå er dosen kommet ned i 10 mg. Den største takken for at jeg føler meg så bra går til Einar, som gjorde de nødvendige logiske koblingene.
Einar har kommet så høyt opp i årene han også at han har permittert seg fra sin faste stilling som overlege ved Louisenberg sykehus. Han driver ikke dank. Nei, han holder sin polikliniske virksomhet gående. Og noen ganger holder han et foredrag om ”håpet”. Han er en betydelig ressurs, og for meg er han en gave fra Gud. Nå er det ikke lenge til våre koner har bestemt dag og sted for neste møte.
Jeg har en venn, og jeg gleder meg til å møte ham.

fredag, august 27, 2010

EN SOMMER TIL PÅ "MODUM"

Det skulle gå flere år før jeg kom tilbake til ”Modum”. Men Gordon og jeg holt kontakt. Han ringte og jeg skrev brev. En gang på Jevnaker laget jeg et folkemøte hvor eneste programpost var en tale av overlege Gordon Johnsen. Vi hadde leid ”Glassheim”, og den store salen ble full av mennesker. Gordons temaer var av allmenn interesse. Jeg kan fortsatt huske at han gikk opp på det store podiet, så ut over de mange menneskene og startet sin tale. Det eneste han hadde å holde seg til var en blank kulepenn. Eller var det en pekestokk som kunne trekkes ut og inn?
Da jeg var ansatt tre år i Levanger innledet jeg kontakt med en privatpraktiserende lege, dr. Melby, som hjalp meg med klienter jeg forsto trengte somatisk hjelp. Dr. Melby viste seg å være en bekjent av Gordon Johnsen, og en stor beundrer av overlegen. Det var i Kristiansand jeg ble kjent med psykiateren Krai Due Tønnesen ble det aktuelt å ta kontakt med Gordon. Krai hadde jobbet sammen med Gordon på Louisenberg i sin tid. Nå ville han at vi skulle spørre om det var bruk for oss som sommervikarer. Og sommeren 1967 dro vi til ”Modum”. Kona mi og barna mine var på sommerferie hos min svigerforeldre på Strømmen og hadde det aldeles herlig.
Krai, Matti og jeg ble innlosjert i ”Villa Det Gyllne Hus” som var restaurert fra ytterst til innerst. Interiørarkitekt Alf Sture hadde stått for oppgaven, og huset, særlig innvendig var en opplevelse i seg selv. Hallen og stuen var malt i en rød farge som Sture hadde komponert og kalt Okseblod. Uventet, dramatisk og aldeles stilig. I den store salongen var tapetet hentet fra England og var den samme som fra 1850. Til dette hadde han valgt en vidunderlig gulvteppe i en mosegrønn farge. Ideen var at når man åpnet døren ut til terrassen skulle man føle stuen gikk i ett med skogbunn. Noe av møblene var restaurerte fra 1850 årene, og noen var fra Stures egen møbelkolleksjon. De lange gardinene som gikk fra tak til gulv var ensfarget gule og flortynne, men med masse stoff til folder. Vi var blant de første som bodde der.
Denne gang var det klart fra begynnelsen at jeg ikke skulle ha presterollen. Den hadde en svensk pastor fått. Han hadde etterutdanning fra St Lukas Stiftelsen, en stiftelse som utdannet prester innenfor den moderne versjonen av sjelesorg, som nærmest satte likhetstegn mellom sjelesorg og psykoterapi. Han var en meget selvstendig person som gikk sin egen vei, men som var godt likt av alle. Jeg skulle vikariere for en lege som hadde sommerferie. Jeg gikk med andre ord rett inn i den psykoterapeutiske rollen.
Dette var en litt fremmed rolle, og jeg trengte veiledning. Det fikk jeg da også, for min venn Krai var en erfaren psykiater, og Gordon Johnsen var også villig til å veilede. Jeg kan faktisk ikke huske hvilket kontor jeg hadde, men sannsynligvis hadde jeg flere, alt etter hvilket som var ledig til enhver tid. Men jeg husker at det hadde begynt å flytte inn familier i de restaurerte villaene, og at jeg fikk som oppgave å følge opp enkelte av disse. Da trengte man egentlig ikke et spesielt kontor, for samtalene foregikk i villaen, med eller uten barna. Jeg tror derfor at det er riktig å si at jeg en kort stund var med i etableringen av familie-avdelingen, selv om vi ikke kalte den familieavdeling på det tidspunktet.
Krai og Matti var, som nevnt, i en annen artikkel, svært interessert i musikk. Nå sto det heldig vis et gammelt klaver i ”Det Gyllne Hus” og Krais cello var alltid med på slike turer. En kveld inviterte vi en kollega av meg, han het Leiv Reigstad, og var prest i Drammen. Han spilte fiolin, og da ble det arrangert konsert i ”Det Gyllne Hus”. Jeg husker det som en helt vidunderlig kveld.
Jeg fikk noen dager besøk av kona mi og datteren vår, som bare var et par tre måneder gammel. Her var jo ingen barneseng, så vi laget en seng i kommodens nest nederste skuff. Morsomme mennesker sa at det var kjekt, for når babyen gråt var det bare å skyve inn skuffen. Vel, fullt så hjerteråe var vi ikke.
Gordon fortalte en dag at sykehuset fikk selebert besøk, og at han ville vise dem ”Det Gyldne Hus”. Min kone som var vant til å ha et strøkent hus når vi ventet gjester, ryddet og pusset støv. Men da våre samboere kom å fikk se huset strøket og rent ble de helt overgitt og sa: ”Men det kommer jo gjester snart!” Så satte de i gang og rotet til for det måtte jo se ut som det bodde mennesker i huset. Min kone ble aldeles forferdet. Hun oppdaget da at det fantes andre måter å leve på enn den som var naturlig for oss. ”Et ryddig hus skaper hygge” ble satt opp mot ”Litt rot skaper kos”. Vi har holt fast på første påstand gjennom hele livet.
Å bo som vi gjorde ga oss muligheter til mange herlige spaserturer i den vakre naturen. Som regel gikk vi til ”Verdens ende”, som er en liten bakketopp et par kilometer fra sykehuset. Her Hadde dr. Thavlow plantet en lund av bjerketrær, som på hundre år var blitt kjempestore. Herfra hadde vi oversikt over åpne jorder, åsene omkring, og langt mot nordvest så vi fjellene på Norefjell. Vi kunne også velge å gå til Kaggefossen, som vi hørte brumme når vannføringen var stor. Da måtte vi gå ned en dal til selve Snarumselva og over den på ei smal hengebru. Et par hundre meter til og vi kunne beskue den fantastiske fossens skummende villskap. Og ville vi gå en lang rundtur var det ei kjørebru over fossen. På den ene siden kunne vi se rett ned i den skummende fossejuvet. På den andre side lå en stille og vakker innsjø som innbød til stangfiske og kanoturer.
Vi hadde selvfølgelig ikke lønn for slike sommervikariat, betalingen var læringen, selve stedet og naturen omkring. Og ingen klaget, for det ble en skikkelig læringstid og en billig sommerferie. Under tiden kontaktet Gordon meg og spurte om jeg ikke kunne være litt lenger. Jeg sa jeg ville prøve å finne en vikar, men det klarte jeg ikke. Som metodistprest var jeg ansatt i en menighet for ett år om gangen, og at ansettelsen startet i august. ”Men kan du ikke komme neste år da?” spurte han. Det gjorde jeg, men det er en helt annen historie.

torsdag, august 26, 2010

MIN FØRSTE SOMMER PÅ ”MODUM”.

Min første jobb ved Modum Bads Nervesanatorium var sommeren 1961. Jeg hadde truffet Gordon Johnsen våren 1956 på Metodistkirkens Teologiske Skole, Överås, i Göteborg. Han var invitert et par dager til å holde forelesninger for oss . Jeg kan huske jeg var helt fascinert av disse forelesningene som var ekte og livsnære, og lette å forstå. Under en pause passet jeg på at jeg kom tett innpå mannen, der vi sto på den store balkongen og så ut over den flotte parken. Han spør overraskende hvor jeg kommer fra. Jeg ble litt fortumlet og svarte Lillestrøm, og da var samtaleemnet gitt. Mannen var levende interessert i fotball og vi pratet om LSK som det året hadde gjort det bra på banen. Plutselig sier han: Du skal komme til Nervesanatoriet du! Forfjamset svarer jeg ”Ja, men hva er det?” Foreløpig er det en byggeplass, men jeg håper vi kan åpne før året er omme.
Så, fem år etterpå, kommer invitasjonen. Jeg pakker baggen min og tar toget fra Jevnaker til Vikersund. Jeg spør meg fram og får vite at Nervesanatoriet, eller ”Badet” som bygdefolket kalte stedet lå omtrent tre kilometer opp mot skogen. Det var ikke lenger enn at jeg kunne gå. Unnskyldningen var et jeg ikke ville sløse bort pengene mine på drosje. Støvete kom jeg fram og meldte meg i resepsjonen. Jo da, jeg var ventet. Snart kom oversøster og loste meg ut til huset hvor jeg skulle bo.
I ”Villa Casa Bella” fikk jeg et soverom. Det var et gammelt hus fra den tiden overlege Thavlow drev sitt berømte badesanatorium fra 1850-tallet, og bar preg av det. Jeg skulle dele baderom og stue med to andre personer, som viste seg å være pasienter Gordon Johnsen hadde tatt imot utenom pasientlisten.
Da jeg hilste på den ene var jeg med en gang trått inn på en teaterscene. Han var nemlig skuespiller, og spilte teater hele tiden. Og jeg måtte følge opp og spille den rollen han forventet av meg. Det var ikke vanskelig, for han hadde hovedrollen. Jeg var bare statist. Den andre kom litt senere ut på kvelden. Han var bilselger og kjørte en av disse småbilene som var så moderne på den tiden. Jeg tror det var en Austin 7. Han kjølnet ned temperturen og vi kunne snakke om biler og alminnelig ting.
Overlegen stakk innom for å gi beskjeder. Mine huskamerater fikk oppgitt tid for samtaler, og jeg fikk beskjed om å stille på morgenmøte dagen etter.
Jeg var tidlig ute og fant meg en plass langt nede ved bordet. Hyggelig mennesker kom og hilste på meg og ønsket meg velkommen. Så ble det stille, og presis på klokkeslettet går døren inn til overlegens kontor opp og inn som en vind kommer overlegen i sin hvite frakk. Møte starter ved at nattsøster kommer med sin rapport, og deretter rapporterer de to avdelingssøstrene. Det var kun to avdelinger på den tiden. Overlegen snapper opp et poeng, diskuterer kasus med ansvarlige lege, tar opp poenget og holder en liten forelesning samtidig som han lager noen illustrasjoner på den svarte tavlen. Jeg legger nå merke til at det er en slags hierarkisk ordning ved bordet. De viktigste legene sitter øverst, og etter dem de viktigste sykepleierne. Alle i sine uniformer. Jeg har plasser meg riktig. Så introduserer overlegen meg for forsamlingen, og jeg reiser meg og bukker pent. Det var det.
Når vi nå går ut av rommet viser oversykepleier meg til mitt kontor. Det er et bitte lite kryp inn med en bitte liten pult og to små stoler. En for meg og en for en eventuell pasient. Rommet er så smalt at jeg kan berøre veggene med utstrakte armer. Men heldig vis er det minst dobbel så langt. Vinduene sitter høyt oppe på veggen, og her er to dører. Den ene fører inn til kapellet. Den andre ut til en liten gang, som er selve inngangen. På pulten ligger en hvit frakk som jeg alltid skal ha på meg når jeg går ut i sykehuset, forteller oversykepleier. Jeg prøver den, men den er alt for kort. Oversykepleier kommer straks med en ny.
Ja, så går jeg da og sprader i hvit frakk og føler meg viktig. Alle hilser høflig men ingen forteller meg hva jeg skal gjøre. Ut på ettermiddagen møter jeg overlegen i en korridor. Jeg stanser ham og spør høflig: ”Doktor Johnsen, hva skal jeg gjør her?” Han ser forbauset på meg og svarer: ”Du er prest, ikke sant? Det er ikke jeg.” så farer han videre. Jeg kjenner at sinne vil koke i meg og jeg tenker: ”Hit er jeg kommet på invitasjon av selveste overlegen. Så spør jeg høflig om hva jeg skal gjøre, og så svarer han meg på den måten. Det var rett og slett uhøflig!” Men så tar jeg meg i det og tenker: ”Han har jo rett! Ok, så setter jeg i gang på min måte, og så får han heller si fra om jeg gjør noe som er galt”
Fra nå av er jeg prest med betydelig selvfølelse. Jeg går visitt til alle arbeidsstuene, snakker med ergoterapeutene om det er OK at jeg snakker med pasientene, og alle sier ja. Jeg kan bruke hele dagen på pasientene om jeg vil, og det vil jeg. Jeg er sammen med dem i salongen og ute på plenene når de spiller bodgja. Og snart har jeg et nært og fint forhold til de fleste. Jeg lærer meg navnene, og hva de strever med, og kan derfor følge godt med på morgenmøtene når den enkelte pasient blir presentert som et kasus. Jeg er i læringsprosess.
Nå viser det seg at til mitt arbeid hører det med å holde en kveldsgudstjeneste hver torsdag kveld. Noen forteller meg hvordan den pleier være, og jeg følger bare opp den vanlige ordningen. Det forbauser meg at kapellet er fullsatt, og at noen sitter utenfor på balkongen. Overlegen er der også. Han sitter på første benk rett overfor prekestolen. Det sjenerer meg meget. Jeg holder en enkel, helt vanlig preken, med en viss tilknytning til miljøet som jeg har observert noen dager. Alt er over på 45 minutter. Etterpå er det flere som vil ha tak i meg. Noen vil bare takke. Men noen vil spørre om punkter i prekenen mens andre vil diskutere. Jeg forsto da at kveldsgudstjenesten ville kunne bli et utmerket verktøy i min sommertjeneste, og at jeg måtte være nøye med hva jeg sa. Jeg hadde aldri opplevd dette før i min prestetjeneste.
Det var en ting til som jeg opplevde som spesielt. På fredag kveld åpnet Inga og Gordon Johnsen sitt private hjem for oss ansatte som ønsket å komme. Kvelden startet med at Inga serverte kaffe og kringle mens praten gikk lystig om smått og stort. Så, på et bestemt tidspunkt tok Gordon ordet og sa vi skulle lese tekstene. Jeg hadde ingen bibel med meg så jeg fikk låne et nærmest hellig klenodium, det var bibelen til Gordons far. Her var ingen undertrekninger av noe slag, bortsett fra at etter hvert kapittel var det med blyant laget streker, og for hver femte strek en skråstrek. Gordon fortalte meg at hans far pleide å sette en slik blyantstrek for hver gang han hadde lest et kapittel i bibelen. Han begynte med det etter han hadde fylt sytti år. Da jeg talte opp strekene viste det seg at det etter hvert kapittel var hundre slike streker. Den gamle mannen hadde altså lest igjennom bibelen 100 ganger fra perm til perm etter han fylte 70 år. Det var med stor andakt og forsiktighet jeg holt denne bibelen.
Gordon plukket ut en person og fortalte hvilket skriftavsnitt som skulle leses, og så neste, og neste, helt til vi hadde lest alle tre rekkene med tekster, runde etter runde. Så lest han selv søndagens prekentekst og ga ordet fritt. Nå skulle vi fortelle hva teksten ga oss av opplevelser, og hva vi håpet presten ville berøre i sin preken kommende søndag. Jeg kan huske at en prest fra en menighet i Oslo kom for å være med om disse fredagskveldene. De var til stor hjelp for hans prekenforberedelser, sa han.
En dag ba overlegen meg å ta imot en pasient til samtaler. Det var en mann som sleit med en sterk nevrose hvor religiøse problemstillinger var vevd tett inn i problematikken. Jeg visste ikke om dette var sjelesorg eller terapi. Men legen som hadde ham til behandling merket at han hadde stor nytte av å snakke med meg, så Gordon ba meg overta behandlingsansvaret for denne mannen. Etter en tid var han helt restituert. Gordon bet seg merke i dette. Han hadde oppdaget at jeg hadde et naturlig talent for psykoterapi, sa han senere.
Jeg fikk ikke så mange pasienter i ”behandling” etter dette. Tiden kom da jeg måtte ta farvel. Egentlig skulle jeg betalt Kr. 100,- for oppholdet, men jeg hadde så dårlig råd at man så mellom fingrene i mitt tilfelle. Dessuten hadde jeg gjort et stykke arbeid ved sykehuset helt gratis. Da vi tok farvel sa både Gordon Johnsen og jeg at vi ønsket å beholde kontakten. Og det gjorde vi fra da av.
Jeg glemte visst å nevne at det var fint vær hele den sommeren, bortsett fra en kveld da det striregnet. Jeg var hjemme hos overlegen. Han lånte meg en trenchcoat og fulgte meg helt hjem til Casa Bella. Fra den sommeren ble mitt liv annerledes.

tirsdag, august 24, 2010

”UBUDNE GJESTER”

Vi bodde i Jokerhuset. Det er et prefabrikkert hus som Gordon Johnsen så på en utstilling, og som han bestilte der og da. Det ble raskt satt opp nær veien til ”Verdens ende”, og reservelege Peter Runde flyttet inn med sin familie. De hadde flyttet til Skien da vi ankom sykehuset. Det var et langstrakt hus med en diger bærebjelke som gikk fra endevegg til endevegg og det var høyt under taket. I stueavdelingen var det store vinduer fra tak til gulv, og en dør som førte rett ut til en kjempestor terrasse.
Vi hadde aldri bodd så flott og komfortabelt og fant oss snart til rette. Året etter var vi på et par ukers sommerferie, og ble meget forbauset da vi kom hjem, for huset var ”okkupert” av et ektepar vi kjente fra Kristiansand, våre venner Matti og Krai. Krai skulle vikariere som lege og Gordon fant det formålstjenlig at de flyttet inn i ”vårt” hus. Selv om de var våre gamle, gode venner, ble vi ikke så lite forbauset de vi forsto at de hadde tatt huset i bruk, som om det var deres.
Det tok litt tid før vi hadde svelget den kamelen. Men dette var Gordon lik. Han var sjefen og tenkte som så: De kunne gjerne flyttet inn til oss hvis vi hadde vært på ferie. Reidun og David er jo på så mange områder lik oss, så vi plasserer Matti og Kari hos dem. Og det gjorde han altså, og uten den ringeeste tvil. Han tenkte nok videre at vi ville bli overlykkelige over å finne våre venner vel tilpass i vårt hus.
Visst ble vi gla for å se dem, men hva nå? Hvor skulle de bo når hele fem-person-familien skulle ta sitt hjem i besittelse. Skulle vi la dem fortsatt sove i sengene våre? Skulle vi dekke bord til sju heretter? Og hvor skulle vi selv sove? Jeg husker bare at Gordon stakk innom og løste problemet på sin måte. Han hedde funnet et nytt kryp inn for våre venner.
Vi snakket mye om denne opplevelsen og var enige om at likheten mellom oss og Inga og Gordon var ikke veldig stor på dette området. Et hjem er jo ikke bare et hus med diverse vegger. Et hjem rommer alle våre personlige eiendeler, våre møbler, pynte-gjenstander og klær for ikke å snakke om maten i kjøleskapet.
I Gordons tanker var logikken enkel. Her er to som trenger et midlertidig hjem. Reiduns og Davids står tilfeldigvis tomt. Så bare vær så gode og finn dere til rette. Og Matti og Krai fant seg snart til rette og koste seg i hjemmet ”vårt”. De smilte over hele fjeset da vi kom hjem og ville straks stelle i stand et måltid for oss på vårt bord og med vårt service. Det fantes ikke snev av tanker om at dette var galt. De var bare lykkelige. Og så kunne de jo bare vise til Gordon, for det var hans smarte idé.
Det tok tid før vi hel følte at vårt indre kom til ro igjen. Og vi fikk en lærepenge om å inkludere. Gordon hadde tenkt han skulle få skrevet over inngangen til sykehuset dette bilbelordet: ”Kjærligheten er velvillig”, men han lot det være. For selv om det var et ord han ville leve etter så kunne han ikke forvente at alle hans ansatte skulle leve opp til det. Men av Reidun og David kunne han forvente det, tydeligvis.
Da Gordon var distriktslege på Hedmarken fabulerte han om å bygge en institusjon for nervøse pasienter. I andre etasje ville han ha sin leilighet. Når kvelden kom og pasientene hadde lagt seg, ville han ta sin røkejakke på seg og tusle ned i avdelingen med tøfler på beina og formidle godhet, trygghet og varme, slik at alle kunne sove trygt og godt. Det gode menneske passet på dem.
Men slik ble det, heldig vis, ikke. Overlegeboligen ble bygd et par solide steinkast fra selve sykehuset, men ikke lenger borte enn at nattevakten kunne kalle på ham hvis en pasient var spesielt urolig. Gordons tanke var å bygge et sykehus hvor pasienter og ansatte nærmest skulle integreres.
Det var ikke få gange han ringte meg på kontoret og spurte om jeg ville bli med inn og spise aftens i pasientenes spisesal. Det var helst torsdag kveld, for da hadde kjøkkensjefen, Marie Gundhus, laget ostesufflé, og det var det beste han visste. Det var ingen som begynte å spise før bordbønnen ble bedt høyt og tydelig. Gordon satt ved enden av bordet og fikk sin tea skjenket i et diger tekopp, spesielt bestilt til ham. Denne delen av hans filosofi gikk ut på at pasientene ville føle likhet med oss og dra nytte av det terapeutisk.
En kunne nesten kalle dette forbildeterapi. Hvis vi tok opp søppel fra gulvet, så ville pasientene gjøre det samme. Han trodde de etterapet oss i den terapeutiske staben. Dannelse var derfor et nøkkelord i hans terapeutiske filosofi.
Men så var det brått slutt på alt dette. En ny overlege ville innføre ”det terapeutiske samfunn”. Nå skulle alt i miljøet integreres i systematisk terapi. Og nå ble det viktig å skille terapeutens privatliv fra pasientenes institusjonsliv. Gordon ble fortvilet, for han så jo med sine egne øyne at søppelet ble liggende. Nå ble det fjernet av en gruppe som hadde dette som arbeidsfunksjon, når de - etter en grundig samtale – fant tid til å gjøre jobben. Og fant de ikke tid ble det vaktmesterens oppgave. Det ble ikke lenger en naturlig del av hver enkelts hverdag. Ut fra denne vrangfilosofi forsøples samfunnet mer og mer.
Reidun holder på den gamle gordonske filosofien. Hun holder strøkent hus, til sjenanse for dem som ikke får dette til. Men verken Reidun eller jeg kan leve opp til hans filosofi om ikke å låse huset. Overlegeboligen ble aldri låst. Det ble aldri stjålet noe, bortsett fra én gang, da ble det stjålet penger. Og synderen var en person som Inga og Gordon hadde tatt seg spesielt av og latt få bo som gjest i huset. Psykopaten forstår ikke verdien av en åpen dør.

mandag, august 23, 2010

ATLE RONESS, PROFESSOR, DR. MED. OG PREST FYLLER 71 ÅR

Han kom til sykehuset med ei smellvakker ung kone og to herlige guttuger. De flyttet inn i et av husene som ligger på rekke mot alleen. Han var ansatt som assistentlege. Hun var sykepleier, men hadde fullt opp å gjøre med småtrollene. De var alle fire blide og utadvendte bergensere (Finnes det egentlig innadvendte bergensere?)
Rykte om Atle Roness hadde kommet ham i forkjøpet. Det ble fortalt at hans mor nektet ham å stille i et bestemt utforrenn, for han var alt for sjuk. Men Atle hørte ikke på sin kjærlige mor. Han møtte til start til ”Ulriken utfor” og vant løpet. Han klarte ikke å skjule fadesen for sin mor. Begivenheten ble nemlig slått opp på første side i Bergens Tidende. Men det var altså utfor.
Rykte fortalte at han hadde spilt fotball på ungdomslandslaget. Han var en tett plugg med en kropp som han opplagt kunne bruke til mange idretter. Han likte å konkurrere, nær sakt på alle områder. Og når det gjaldt psykoterapien, som han var kommet for å lære, så kastet han seg utfor med en innbitt mine. Jeg husker pussig nok hans første pasient, en ung kvinne som flere på sykehuset hadde forsøkt å hjelpe uten hell, nå skule Atle klare utfordringen. Hans engasjement ble derfor en viktig ingrediens i terapien, så kvinnen ble betraktelig bedre hun. Men så vidt jeg husker ble hun hengende ved ham, som poliklinisk pasient, under hele tiden han var ansatt som assistentlege.
Det Atle gikk inn for, det gjorde han 100 prosent. Han grov og spurte om alle ting han sto overfor, og det var helt åpenbart at han hadde funnet sitt spesialfelt.
Vi ble nære venner de årene. Det var kort avstand mellom husene våre og familien Roness syntes å trives i Jokerhuset, hvor vi bodde, og vi trivdes med dem. Etter arbeidstid hadde vi overskudd til mye mer. Fotballbanen, som lå som vår nærmeste nabo, ble arenaen for full fysisk utfoldelse. Men man skulle så opplagt være oppmerksom når denne stålfjæren fra Hordaland klasket til ballen. Ble man truffet da følte man det. En gang ble en gutt truffet i hode og gikk bokstavelig trill rundt. Og da våknet legen i Atle. Han forlot ikke gutten før han var sikker på at han ikke var alvorlig skadet. Det var mange tøffe tak der ute på banen. Atle, og hans lag, måtte bare vinne, og de vant, takket være den nye Kniksen imitasjonen.
En vinterdag inviterte han meg med til slalåmbakken. Jeg hadde lånt utstyr. Vi tok toppfart, og skulle konkurrere om å komme først ned. Jeg hadde ikke trening i å vrikke og vri på skiene så jeg kom raskt opp i stor fart og ledet over mesteren. Nede på sletta skulle jeg skrense, men sletta viste seg alt for kort til det formålet, og jeg for sidelengs nedover mot de parkerte bilene, skrenset over snøsperringen og havnet mellom to biler, ganske rundjult. Jeg slo hull på nikkersen, stillongsen og underbuksa, og selvfølgelig kneet. Men det verste var min sårede selvfølelse, for der sto Atle, hvilende på stavene og spurte på bergensk: ”Slo du deg?” Det var min første tur i slalåmbakken, og min siste.
For Atle var dette bare én av utallige turer opp med heisen og ned bakken. Han leste nemlig til teologisk embetseksamen. Det gjorde han ved å ta fram boka og lese i heisen oppover og puttet den innenfor dynejakka på vei nedover. Han hadde en egen evne til å sluke tekster, og dertil en like stor evne til å huske det han leste. Han hadde snart sin teologiske embetseksamen ved siden av sin medisinske, men han lot seg ikke ordinere.
Verneplikten utførte han som militærlege, men fra første dag hadde han klare sine spørreskjemaer. Han hadde fått hjelp av Dr. Nils Retterstøl og Dr. Arne Sand som begge hadde samlet data til sine doktorarbeider mens de tjenestegjorde i det militære. Atle gikk systematisk til verks, og hadde fått de data han trengte da han ble dimittert. Han disputerte, og fikk sin doktorgrad. Men da hadde han for lengst sluttet som assistentlege ved Modum Bads Nervesanatorium.
Vi oppsøkte hverandre når vi var i nærheten, og dro på sommerferier sammen. På den tiden hadde de fått sin tredje sønn, Eirik, som var en vakker gutt, men en ustoppelig virvelvind. Han utviklet seg til å bli et helt utrolig omsorgsmenneske.
Så kom dagen da overlege Gordon Johnsen skulle slutte. Vi diskuterte om man skulle gjøre om lederstrukturen slik at institusjonen ble ledet av en forstander. Gordon tenkte mest på den kristne profilen. Men ingen ting ble gjort. Og da stillingen ble utlyst søkte Atle Roness, og fikk den.
Han hadde sine ideer og drømmer, som flere av oss andre, men hans fordel var nå at han hadde en betydelig større makt. Han ville at alt vesentlig, som kontakt med pressen, skulle gå gjennom ham. Dette var nytt, og ble vanskelig for meg, for jeg var på den tiden blitt en kilde som pressen henvendte seg til. Å lose dette gjennom overlegen ble ganske umulig. Også alle invitasjonene til å holde foredrag rundt omkring i landet. Men vi klarte faktisk å leve med dette, både han og jeg.
Da Gordon skulle fylle 70 år hadde jeg snakket med ham året før og spurt hva han ønsket seg. Et forskningsfond var svaret. Fint! svarte jeg, for det er hva jeg har i tankene. Jeg tror jeg kan samle inn Kr. 250.000,- ville det være en passende sum å starte med? Jeg hadde vel håpet på Kr. 500.000, svarte Gordon. Dette er forskjellen på deg om meg, sa jeg, men jeg skal stå på, og så får det bli hva det blir. Det ble Kr. 350.000,- på salg av fargetresnitt av kunstneren Hans Gerhard Sørensen. Jeg ble formann i fondsstyre. Etter noen år kom Atle en dag og spurte om han kunne få disponere kapitalen, som fundament til et forskingsinstitutt, som skulle bære Gordon Johnsens navn. Jeg nølte en stund, men ga så etter for en spennende idé. Og som takk ble jeg også medlem av styret for det nye forskningsinstituttet. Og heretter gikk kapitalutvidelsen fort.
Forskninginstituttet er vel det viktigste Atle Roness fikk skapt de årene han var overlege ved Modum Bads Nervesanatorium. I dag har det en stab dyktige forskere på lønningslisten, og det ene viktige forskningsresultatet etter det andre har sett dagens lys, bl.a. flere doktorarbeider.
Atle satte sluttstrek for sitt arbeid på ”Modum” og dro over fjellet til Bergen. Har ble han forsker og skrev bl. a. mange bøker, nå mer av populærvitenskapelig karakter. Men selv om han hadde suksess som underviser, veileder, forsker og forfatter, følte han hele tiden at han måtte arbeide med pasienter i en direkte kontakt. Han jobbet da også ved Familievernkontoret i Biskopshavn, som han i sin tid var med å starte. I flere år hadde han mer enn 140% stilling. Målet var å komme ned på en ordinær 100% stilling når han samlet alle sine gjøremål, men det var vanskelig for ham helt til han gikk av med pensjon.
Nå ringte han meg mange ganger for han ville drøfte om det var rett av ham å la seg ordiner til prest. Jeg støtte ham i planene, og en dag hadde han eksamen fra praktikum, og en avtale med biskopen om å bli ordinert. Ja, så her om året fikk han sin ordinasjon. Siden har han forsøkt å balansere sin virksomhet mellom prestetjenesten og doktortjenesten. Til nå har han klart det bra fordi han har masse energi, langt mer enn det som er normalt for en som fyller 71 år i en av de nærmeste dager.
Han har hus ved Helleveien i Bergen, hytte på fjellet ved Reimegrend, og hytte ved sjøen nær Brevik. Han har tid til alt dette, og fryder seg over barnebarna som nå etter hvert vil sitte på hans kjærlige fang. Jeg har elleve barnebarn, og han vet ikke hvordan han i vide verden skal klare å gå forbi meg der også.
Vi ble venner for førti år siden, og har bevart dette spennende vennskapet helt fram til i dag.

lørdag, august 21, 2010

PER FRICK FYLLER 75 ÅR

I dag, 20. August, fyller Per Frick Høydal 75 år. Han er en kjempe. Jeg møtte ham en januardag i 1969. Jeg skulle egentlig ha møtt ham et halvt år før, men han fikk utsatt sin tiltredelse, og lykkelig var jeg, for det var min stiling han skulle ha. Jeg var tilsatt som prest ved Modum Bads Nervesanatorium i påvente av en ”ordentlig” prest, det vil si en som var ordinert i Den Norske Kirke. Jeg var ordinert i Metodistkirken. I lokale sammenhenger var jeg ikke ”ordentlig” prest. Sykehuspreststillingen lå dessuten inn under biskopen i Tønsberg, og var lønnet over statsbudsjettet. Som metodistprest hadde jeg ikke fordelen av å komme inn under denne ordningen, i alle fall ikke permanent. Men Gordon Johnsen, som var sønn av en frikirkepastor ville helst se mellom fingrene med dette. Han tilsatte meg, og håpet å kunne beholde meg.
Nå hadde hans gamle venn, domprost Peder Olsen, en sønn som var prest og hadde studert i USA som ønsket å tjenestegjøre ved Nervesanatoriet. Og da var saken egentlig helt klar. Jeg måtte vike for en ordentlig prest, som ap på til hadde spesialutdannelse i klinisk sjelesorg. Selv jeg forsto logikken i det. Når han endelig kom, tok det lang tid før han oppsøkte meg. Jeg hadde ryddet kontoret og gjort alt klart for ham, men lovet meg selv at jeg aldri skulle blande meg inn i hans arbeid. Men en dag klarte vi ikke å unngå hverandre lenger. Per Frick strakk ut neven og vi hilste på hverandre. Han sa det senere: ”Det var jo ikke farlig!”
Jeg likte ham fra første stund, og han ga ingen signaler på at han mislikte meg. Per Frick hadde et ønske som egentlig var kontrært til Gordon og mitt. Han ville ikke høre snakk om et eget senter for sjelesorg. Han trengte bare hybler til kandidatene som skulle jobbe på sykehuset, integrert i staben. Han fikk det som han ville, og Villa Sacra ble bygget. Gordon og jeg var litt skuffet for vi hadde nedlagt mye arbeid i planleggingen av et Sjelesorginstitutt.
Tiden gikk og Per Frick fikk etter hvert stor pågang til sine pastoralkliniske kurs. Jeg hadde konsentrert meg om arbeidet i Familieavdelingen, og var den aller førte som var ansatt i avdelingen i full stilling. De andre terapeutene var delvis i klinikkavdelingene og delvis i Familieavdelingen. Per Frick fikk plassert en av sine kandidater i ”min” avdeling og derfra var veien kort til å be meg om undervisnings- og veiledningstjenester. I de årene som fulgte kom vi, faglig sett, meget nær hverandre. Og jeg følte jeg fikk kompensasjon for det jeg følte jeg måtte gi fra meg.
Etter hvert snudde Per Frick i sitt syn på et Sjelesorgsenter, men han ønsket å begrense størrelsen, og han fikk sitt ønske oppfylt også denne gang. Arkitektfirma Finne tegnet huset i en meget romantisk stil, og Per Fricks gamle far la ned grunnsteinen. Fra første dag etter åpningen sto Instituttet fram som et verktøy som på en glimrende måte tjente Per Fricks formål. Huset oste av atmosfære. Men det gikk ikke lenge før det måtte utvides. Men heller ikke første tilbygg var tilstrekkelig. Det måtte nye utvidelser til. Men instituttet ble aldri skadet av det, tvert om. Og dette skyltes dyktige arkitekter, bl.a. Kristian Schaug. Og Per Frick frydet seg over de flotte resultatene.
Hvem var denne mannen som jeg kalte en kjempe? Han var høy, slank og bredskuldret, brukte brille og hadde litt langt hår. Han hadde et hjertelig smil og kunne virke litt sjenert Han hadde et par øyne som uredd hvilte på den han snakket med, på en trygg og empatisk måte. Han var utrolig kunnskapsrik. Han var nærmest bibliofil. Parallelt med sine sjelesørgeriske fagkunnskaper var han på høyde med psykiaterne i deres fag. Han var utrolig behaglig å snakke med, og opparbeidet seg etter hvert en enestående praksis. Han hadde alltid et glimt i øye, og unnlot aldri å unne seg humor og glede. Det fulgt fest med Per Frick, og det var ikke få fester han og hans kone Elisabeth arrangerte i deres gjestfrie hjem. Endog gamle kandidater sto i kø for å være med på disse. Elisabeth, som var ergoterapeut, hadde en eminent evne til å få oss ut på dansegulvet. Jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at ekteparet Høydal har lært de norske prester å bli glad i å danse.
Vi bodde jo på samme område så vi var venner også privat. Vi hadde spennende samtaler hjemme i stua vår, eller hans. Og så gikk vi turer i det flotte turområdet som omkranset institusjonene der ute på furumoene.
Etter at jeg reiste fra ”Modum”, i 1981, fikk jeg vite at Per Frick søkte og fikk stillingen som domprost i Stavanger. Nå syntes sirkelen hans å være sluttet. Hans far var sykehusprest på Louisenberg, og ble senere domprost i Tønsberg. Da biskop Bue døde brått ble Per Frick tilsatt som biskop i påvente av valg av en ny. Da han nærmet seg pensjonsalderen flyttet han tilbake til Modum, hvor han hadde kjøpt en enebolig i Vikersund. Men i alle årene etterpå har han vært å finne i tilknytning til Institutt for sjelesorg. Selv med sin suverene dyktighet holt han seg kledelig i bakgrunnen, og ble en ressurs man kunne henvende seg til når ting ble vanskelig.

En av de skjønneste opplevelsen jeg har hatt med Per Frick var den søndagen han og jeg forrettet gudstjeneste med nattverd i Olavskirken, kirken vi begge var så glad i. En dansk sogneprest, som var tilstede, skrev om denne uvanlige ekumenikk i sitt kirkeblad.

Jeg hadde gleden av å være formann i byggekomiteen da dette praktfulle gudshus skulle bygges.
Jeg ligger bare to år foran Per Frick i løypa. I dag fyller han altså 75 år og jeg gratulerer kjempen i moderne norsk sjelesorg med høytidsdagen. Ja, han er fortsatt en kjempe. Og jeg er stolt av å kjenne ham. Gratulerer med dagen! Vil du se bilder av Institutt for sjelesorg så klikk den inn på: www.sjelsorg.no/

torsdag, august 19, 2010

PER ARNE ER BLITT 60 ÅR

Han kom til nervesanatoriet på frierføtter. Vi likte det ikke. Vi ønsket nemlig ikke å miste piken han fridde til. Anne fra Drammen var nemlig et funn for sykehuset med sitt blide vesen, sin skjønnhet og sitt pågangsmot. Per Arne var en utadvendt kjekkas fra Oslo som studerte teologi ved Menighetsfakultetet. Men det ble de to, heldigvis. Og så viste det seg at Annes styrke trakk dem begge til oppgaver ved Modum Bads Nervesanatorium.
Per Arne ble sykehusprest, og føyet seg elegant inn i rekken av sykehusprester. Han viste seg så dyktig at han ble ansatt som leder av Institutt for sjelesorg. Det er bare slik at det Per Arne engasjerer seg i blir svært bra. Hans store fordel er hans utrolige kontaktskapende evner. Han møter mennesker med en vennlig direkthet som styrker deres selvaktelse, og da er det lett å få dem tent for det han selv brenner for.
Per Arne gjorde Institutt for sjelesorg kjent ut over hele Skandinavia, og det forbauset meg at han sluttet da alt så så lovende ut. Han flyttet til Grefsen, og startet et samarbeide med Jølsens Begravelsesbyrå – ja, et begravelsesbyrå - men samtidig hadde han en lærerjobb ved Menighetsfakultetet. Under tiden var han koblet opp til et studium i England. Nå ble min kontakt med ham uttynnet, men det var klart for meg at gutten ville noe.
Jeg skrev gutten med overlegg. For Per Arne har aldri prøvd å temme barnet, eller gutten i seg. Han er blid, vennlig og leken, ja og unormalt interessert i fotball.
Jeg oppdaget allerede da han var kandidat i det pastoralkliniske studiet at han hadde spesielle egenskaper. Under en av gruppesamtalene fortalte jeg ham at han minnet meg om Thorbjørn Egner i sitt forhold til ordene. Egner, som ble et nasjonalt ikon, på grunn av opplesningen av sine bøker i radioen, bør kunne være ditt forbilde, sa jeg til Per Arne. Jeg vet ikke om han brydde seg meget om det, men faktum er at han står i ferd med å bli et nasjonalsymbol på grunn av sitt forhold til ordene, og spesielt formidlingen av dem.
En viktig arena for ordene hans har vært Aftenpostens helgavis. Her har han nå i mange år skrevet friske artikler om temaer fra søndagenes tekster. Og klokt har han samlet og redigert de beste og gitt dem ut som bok ved samme forlagshus som eier og driver Aftenposten.
Så kom det helt store. og kanskje til nå det viktigste spranget. Etter to ganger å ha bli satt opp som bispekandidat, det første tapte han for en annen Dahl, det andre takket han nei til, ble han ansatte som byprest i Oslo. Han skulle dele sitt arbeid mellom Trefoldighets menighet, og Stortinget. Alle som følger med i hva som skjer i den kirken vet at prekestolen i Trefoldighet er blitt den viktigste i landet. Herfra taler han sitt enkle, men velformulerte budskap, så tidsaktuelt at endog durkdrevne politikere kommer for å høre ham, gang etter gang. Selv kongelige er å se i kirken av og til.
I går fylte han 60 år. Reidun og jeg var invitert til en uformell feiring som startet klokken 1200 og som strakk seg så langt inn i natten som folk gadd å være tilstede. Jeg dro alene. Det første som slo meg da jeg kom fram var alle bilene. Det andre var selve komplekse av gamle tømmerbyggninger med torv på taket. De var satt opp midt i skisporet vi pleide å benytte da vi bodde på ”Modum”, men komplekset av gamle hus så ut til å ha stått der bestandig. Anne og Per Arne hadde vel ideen, men en kjent arkitekten som har tegnet Instituttet for sjelesorg, og en entusiastisk laftesnekker, fikk sydd sammen det hele til et eventyrhjem, i beste Egner ånd. Inne i stuene var det stappfullt av mennesker. Da jeg ankom, ved ett-tiden, var alt talerne i gang med å skamrose ham. Jeg tittet meg rundt og gjenkjente en rekke kjendiser fra Kristennorge og noen til.
Koldtbordet var dekket i et partytelt på plenen. Her var det dekt på med raushet. Ei diger kake, den måtte være over en meter lang, pyntet med de skjønneste frukter, trakke til seg oppmerksomheten. Det var Anne og Per Arnes svigerdatters verk. Og hun er altså vårt barnebarn. Vi vet at hun har sin mor som forbilde og lærer. Snakker vi om prakt-kaker så er det til Karmøy vi må skjele.
Dette var en bursdagsfest helt etter Per Arnes smak. Raust, nesten overdådig. Jeg tror arkitekten, Kristian Schaug, følte seg oppstemt og glad da han så hvordan hjemmet han hadde tegnet, fungerte på en dag som denne.
I et portrettintervju som Vårt Land hadde i går kom Per Arne med en formulering som sank ned i meg. Han ønsket å vise veien til Kristus, men ikke stå i veien for ham. Avisens sjefsredaktør var å se blant gjestene.
Som gave fra oss fikk han et Andreasskap. Det ble han så glad for at han begynte nesten å grine. Dette skapet har gledet oss i snart femten år, og jeg er sikker på at det vil glede Anne og Per Arne i minst like mange år, for forbønnsemnene står i kø.
Mitt ønske for denne eventyrgutten er at han må få mange rike år fremover.

tirsdag, august 17, 2010

OLAV H. HAUGE

Det er ikke så mange lyrikere jeg har gjort til ”mine”. Jeg har før nevnt Jan Magnus Bruheim, fra Lom. Han var lett å forstå, for han skrev så enkelt, at selv det dype filosofiske alvor kunne begripes.
På min 77-årsdag fikk jeg av filosofen på Lillehammer en diktsamling av Oalv H. Hauge. Han skriver på nynorsk. Jeg dummer meg vel ut hvis jeg sier at jeg har problemer med å forstå ham. Han kan så mange finurlige ord som jeg tviler på at en helt alminnelig nynorsk språklig forstår betydningen av. Men hvis man jobber med ordets plassering i diktet aner man en betydning.
Olav H. Hauge bodde i all sin tid på en gammel gård høyt oppe fra selve Hardangerfjorden. Men her sugde (bedre med saug) han til seg kunnskaper fra hele verden. Han måtte være ganske språkmektig, for han oversatte lyrikk fra mange språk, også kinesisk. Dette begriper jeg ikke, for på kinesisk er selve måten å skrive, eller kalligrafere på en integrert del av lyrikken.
Jeg vil ikke påstå at han var depressiv i klinisk forstand, men at han var tungsindig er det vel ingen tvil om. Dette kommer fram i mange av de diktene jeg til nå har lest. At han gikk inn i mørket og hentet fram skatter av gull er bare en side av dette. Hvis jeg sammenligner ham med visse malere, som mange betrakter som gale, så går det fint an. De besitter et enormt mot, og skygger ikke unna ”galskapen”. De ser den i hvitøye (bedre kvitauge), går inn i den og kommer ut igjen med store kunstskatter.
Jeg kjenner ikke Olav H. Hauge så godt ennå at jeg kan si at det er hva han gjør, men det jeg har lest av ham til nå, kunne tyde på det.
Naturen var bakteppet til det han skrev. Men hvilken natur. Men leit ikke etter naturskildringer. Han brukte naturen i sin skapende tjeneste. Derfor ble aldri Olav H. Hauge en typisk norsk skald, selv om det er satt norsk musikk til mye av det han skrev. Nei, Olav H. Hauge var heller ikke bare europeer, han var internasjonal. Ja, kanskje noe av det viktigste vi har sendt ut i verden. Å bruke ordet eksportere blir for kommersielt.
Jeg tenkte jeg skulle sette ett av hans underfundige dikt inn i denne blogspotten, og har valg det om katten:

Katten sit
i tunet
når du kjem.
Snakk litt med katten.
Det er han som er varast i garden.

Han så på seg selv som en helt alminnelig arbeidskar. Det er vi andre som har et annet syn på ham. Han var et sensitivt menneske og utrolig var, men ”varast i garden” var katten. Han lullet seg ikke inn i slike tanker om seg selv. Han lot katten gå føre.
Her er et dikt om ”elden”

Heilag var elden Som i ditt hjarte brann. Dåre, som ikkje forstod, men prøvde å sløkkja han. Vatn bar du åt bålet, vatn og sand.

Audmjuk skulde du bede og dine hender nest: Herre, lat elden brenna, den heilage gjest. Lat meg til oske gløda til siste rest.

Dåre var du som ikkje stundi forstod. No kan du eta og drikka og sova i ro. Sløkkja kan du, men ikkje kveikja den heilage glo.

Noe å tenke på for den som mener å ha opplevd den hellige ilden. Var det vi selv som slukket den? I så fall kan vi med rette kalles dårer.

VESLE FRANS

Jeg har alltid vært fascinert av tiggermunken fra Assisi. Hans fromhet og hengivenhet til Gud grep meg sterkt da jeg var ung prest. Men det var vanskelig å leve etter hans fattigdomsideale når en hadde omsorgsansvar for en familie. Frans forlot jo sin familie, dvs barndomshjemmet. Jeg verken ville eller kunne forlate kona mi og de to guttene våre. Men fattige var vi, kanskje de fattigste i kommunen. Og det jeg lærte av det har vært nyttig visdom for resten av livet. En ting er inntekt. Noe like viktig er forvaltning. Og til god forvaltning hørte gaver til Guds rike. Reidun ble rene mesteren i å se hvilken ressurs det fantes i ei krone.
Under tiden i Kristiansand hadde jeg møtt fransiskaneren, pater Ronald Hölscher. Vi spiste ofte lunsj sammen på konditoriet Geheb og snakket om alt vårt engasjement. Nå viste det seg at sognepresten i Den Katolske Kirke hadde mange jern i ilden, jern som han selv holt brennende, og som han ikke måtte rapportere til ”systemet”. Han var en skikkelig etterfølger av den hellige Frans og var proppfull av kunnskap om den gamle munk. Jeg trivdes i hans selskap.
Da menigheten var vertskap for en samling av pastorer i Sør Norge var biskop Kaare Støylen invitert til å holde et foredrag om ekumenikk. Pater Ronald fikk vite det og spurte om han kunne få være tilstede under foredraget. Det gledet meg meget og jeg inviterte han på stående fot. Da jeg dagen før foredraget informerte om vår gjest ble det rabalder i rekkene. Noen ville avvise ham. Noen ville trekke seg i protest. Jeg selv ble overrasket over hvilke negative følelser noen av mine kolleger hadde mot Den Katolske Kirke. Men jeg sa: ”Pater Ronald er min gjest! Så får dere forholde dere som dere vil til det faktum.” Ingen trakk seg! Under kaffepausen var det motstanderne som flokket seg om fransiskanermunken. Pater Ronalds åpenhet, vennlighet og imøtekommenhet som fjernet all motstand. Under det besøket fremmet pateren en sann ekumenisk ånd og presenterte sin kirke ved en trygg og kjerlighetsfylt væremåte.
Da pater Ronald skulle slutte, og flytte til Enerhaugen i Oslo, inviterte han sine venner blant prelatene i Kristiansand til avskjedslunsj. Vi ble mange. Under velkomstdrinken sa pateren at de selvsagt serverte mineralvann, om jeg ønsket det. Til lunsjen ble det servert vin, og jeg var den eneste som drakk mineralvann. Under ettersjenken var jeg litt uoppmerksom og en hollandsk pater skjenket vin i glasset mitt. Hva skulle jeg gjøre? Be om brus? Jeg hadde jo avlagt et slags avholdsløfte da jeg ble ordinert. Om jeg nå tilrev meg oppmeksomheten ved å be pateren bytte vin med brus, ville jeg skape en stemning av forlegenhet. Så der og da debuterte jeg som vindrikker. Jeg ble ingen dranker, men jeg liker et glass vin til god mat.
Da jeg kom til Oslo møtte jeg på nytt pater Ronald. Han var den samme, vennelige person som før. Han hadde det aldri travelt og lyttet med innlevelse til alt jeg fortalte ham. Til hans 70 årsdag sendte jeg ham et lite bilde jeg hadde malt, det var av Frans da han prekte for fuglene. Som takk sendte han meg flere bøker om den hellige munken fra Assisi.
Pater Ronald døde i januar 2009, 81 år gammel, i sitt kloster i hjemlandet. Men i mitt minnealbum er han fremdeles den lille Frans med det store hjerte. Han fortalte at det fantes en vei også for meg inn til brorskapet han tilhørte, selv om jeg var gift og familiefar. Jeg smilte til ham og sa: ”Vi får være brødre uten en slikt brorskap”. ”Ja, selvfølgelig”, svarte han og smilte kjærlig. Han var et godt menneske, ett som jeg aldri kan glemme.

onsdag, august 11, 2010

EN EKSHIBISJONIST FYLLER 77

Det regner i dag, på bursdagen min. Jeg tyder det som en velsignelse. Aldri har hagen vært mer frodig enn i år. Det skyldes ikke meg. Jeg ødelegger mer enn jeg skaper noe nytt. Da jeg skulle debutere som gressklipper etter den fatale opplevelsen for vel et år siden, da gressklipperen dro fra meg på minste hastighet, så kjørte jeg nå maskinen over stubben etter kirsebærtreet. Jeg mente at innstillingen var slik at klipperen ville gå fri, men nei, og atter nei. Den skar seg inn i stubben og begynte å oppføre seg fremmed og merkelig, og har gjort det siden. Selvbebreidelsen var der med én gang: ”Dette duger du heller ikke til!”. Nei, skal noen ha ros for en frodig hage må det være ”værtinnen” og sildigregnet.
Gratulasjonene har strømmet inn, både på mail, sms og telefoner. Avisen Vårt Land har hjulpet på hukommelsen til folk. På gratulasjonssiden står nå mitt navn aller øverst. Det satte et støkk i meg. Det betyr vel at det nå er like før ”over og ut?” Det er tungt å måtte innrømme at 77 er mange år, og at det ikke lenger er overensstemmelse mellom det som foregår oppe i hode og nede i beina. På lørdag forsøkte jeg meg på en piruett (jeg skulle ha på meg sandalene – de uten stropper), men vips gikk jeg over ende, stanget ned ei bordlampe og rev med meg bordet den sto på og en panelovn, skar hull i øret og slo meg ellers gul og blå. Dessuten pådro jeg meg en lyskestrekk. Men alt er over nå.
Jeg har tenkt at det er på tide å forebygge skader. Sandalene fjernes, det gjør også teppeløperen i atelieret, som jeg flere ganger har snublet i. Jeg må tenke meg om når jeg snur meg, og pålegge meg selv å være langsom. Alt fungerer bra, men jeg går fortsatt som en gammel mann. Det vil jeg kanskje måtte fortsette med, for jeg er faktisk en gammel mann.
Min datter Anne Kristin ringte og gratulerte meg. Hennes omsorg for mitt velbefinnende er ganske stor. Nå foreslo hun at jeg burde begynne med ”kinesisk gymnastikk”, du vet den med de langsomme bevegelsene, som foregår i parker og åpne plasser. Min innvending var at alle disse bevegelsen hadde symbolverdi. Hvis jeg startet opp med slike øvelser måtte jeg lage mitt eget symbolinnhold. Jeg kunne f. eks, stå på høyre ben, strekke ut venstre ben og høyre arm og si: Dette er Anne Kristin. Dette svaret likte hun for hun skoggerlo.
Begge guttene har også ringt og gratulert meg. 7 7 er uavgjort på fotballbanen, og en indikasjon på at kampen må ha vært spennende og underholdende. Og skal jeg være ærlig har jeg levd et spennende liv. Om det har vært underholdene må andre uttale seg om. Jeg har jo hele mitt liv stått på en scene, så å si. Og visst har jeg fått applaus. Og har publikum nølt med å gi meg den, har jeg bedt om den, og da har det som regel braket løs.
Det er ni år siden jeg la inn årene, men mange ganger har jeg spurt meg selv: ”Savner du publikum, David?” Svaret er både ja og nei. Min ekshibisjonisme kommer nå til uttrykk i bloggene mine, og i maleriutstillingene. Å skrive for et publikum, og å male for et publikum kan være to sider av samme sak. Nå er det produksjonen som er problemet. Jeg har ikke lenger overskudd til å skrive en ny bok, eller til å male nok bilder til en ny utstilling. Men egentlig er det jo intet must heller, bortsett fra applausen da, eller tilbakemeldingene, de smaker fortsatt godt for en ekshibisjonist.

mandag, august 09, 2010

QUEBAC

Det var far som fortalte meg en spennende historie om navnet vårt. Jeg var ganske liten og hadde ingen mulighet til å drive noen form for undersøkelse av opprinnelsen. Han fortalte at det langt bak i slekten var det en stor gård som brødrene spilte bort. For å skjule skammen dro de til Canada, men en av dem kom ikke lenger enn til Disenå, hvor han for reisepengene kjøpte en skogteig som han ryddet og bygde et hus og et uthus på. Og fra denne plassen kommer vår slekt.
For noen år siden tok jeg initiativ til å samle slekta der inne i skogen. De som nå eide plassen var svært elskverdige og hadde mange ting å si om livet der på gården i gamle dager. Vi ble bedt om å gå ut og sømfare den ene veggen, for der skulle navnet Kvebæk være risset inn med kniv. Det stemte. På en av stokkene fant jeg navnet skåret inn.
Men hva med forbindelsen til Quebec i Canada? Jo, det skulle ha seg slik at de som dro over og skrev hjem skal ha skrevet Quebac på norsk, altså Kvebæk. Etter sigende skal det finnes dokumenter som beviser dette.
Far mente gården guttene måtte forlate het Bjerke Gods. Men jeg har gjort en grundig undersøkelse og finner ikke dette navnet noen steder der omkring. Den eneste storgården med navnet Bjerke i østlandsområdet ligger i Enebakk og bestyres av familien Butenschøn. Jeg tror neppe det kan være den.
Uansett, det boblet i småguttens fantasi da hans far fortalte ham dette. Særlig dette at flere av guttene som hadde lidd et så stort tap emigrerte til Canada. For meg var Canada villmark, bjørn og ulv, store skoger og sjøer og fremfor alt indianere.
Vi har ikke forsøkt å spore opp emigrantene, altså fars slekt. Vi har heller ikke forsket på sannheten om at min morfar Edvard skulle være søskenbarn med Selma Lagerløv i Mårbakka. Personlig har jeg hatt nok med å rekonstruere min fars barndomshjem på Øya i Fet. Der har jeg nemlig vært. Skarpe bilder har kloret seg fast i mitt minne. Hans, min bestefar var lensearbeider, skomaker, småbruker og troende kommunist. Han var høy og skulle visst hatt kjempekrefter. I alle fall hadde han en kjempe bart. Anna, min farmor kom fra Blekinge i Sverige. Hun var dypt religiøs og hadde en depressiv legning.
De fikk sju barn. Lorentz, Hans, Søren (min far), Olaf, og Ivar som døde av lungesykdom, og jentene Frida og Astrid. Lorentz og Hans stavet navnet Kvebekk, mens min far og Olaf stavet det Kvebæk. Anna og Hans døde tidlig og barneflokken ble overlatt til seg selv. Naboene mente de burde settes bort, men kommunelegen banket i bordet og sa: ”Ikke tale om. Barna skal bo samlet. Det er langt fra at naboene kan framvise et hjem som er like velstelt som Kvebæk ungenes!”
Til slutt fant ungene selv ut at det ville være gunstig med en husholderske, og ansatte, for egne penger, Gina. Hun var et vidunderlige menneske som elsket ungene og ga dem all den kjærlighet og omsorg de hadde behov for. Og ungene elsket Gina.
En gang tok far med seg sine musikanter og dro på stevene til Skotterud. Da dukket Gine, som nå var blitt gammel, opp. Hun gikk bort til min far og sa: ”Nei så stor du er blitt, Søren!” Jeg var med blant musikantene og hadde derfor gleden av å hilse på Gina.
Kvebæk (Quebac) ligger altså ikke i Canada eller Disenå, men på Øya. Husene er revet, men stedet på brinken mot Glomma, der elva renner ut i Øyeren, oser av historie og romantikk. Dette var Kvebæk, min fars barndomshjem.

fredag, august 06, 2010

MIN OFFENTLIGE DEBUT PÅ PIANO

Vi har drukket vår ettermiddagskaffe ute på terrassen, og etterpå slappet av i våre gode liggestoler. Himmelen er klar og blå med noen spredte skydotter på, men de løser seg opp fortere enn jeg hadde trodd. Temaet for samtalen vår er Margrethe Munthe og alle hennes barnesanger. Reidun, som skal ha klassefest til høsten vil lage et sanghefte med barnesanger de lærte på barneskolen. De fleste vi kommer på er skrevet av denne forunderlig frodige barnesang-forfatteren, som noen radikalere har gitt miskreditt, men som lever iblant oss den dag i dag. Vi kan ikke feire en bursdag uten å synge: ”Hurra for deg”.
I løpet av samtalen kom vi inn på sangen ”Vi har ei tulle”. Da får jeg minner fra prestetjenesten. En frikirkeprest ”måtte” være tilstede ved alle samlinger som hadde en viss tilknytning til kirken. Damene forventet at han skulle delta i samtalene og holde andakt, helt til slutt. Ærlig talt var ikke dette de mest oppløftende og oppmuntrende samvær som jeg husker med glede. Men, de var uunnværlige for økonomien. Dess flere, dess bedre. Men for en ung prest var de kvelende.
En kvinneforening husker jeg likevel med en viss glede. Vertinnen var et elskelig, og meget dannet eldre menneske. Hun elsket sang og musikk, og i hennes familie var det mennesker som preget byen med sine kunnskaper og aktiviteter. Fru Erikstad het hun. Hun bodde i et skjønt lite hvitt, sørlandshus, ikke langt fra den vakre byparken, Ravndalen, som general Wergeland fikk anlagt. Stuene var velutstyrt med møbler og nips som sto helt i stil med huset for øvrig.
Fru Eriksen, som ledet dette foreningsmøte, spurte om jeg ville være så snill å spille litt på piano. Hun var godt orientert om mine brødres musikalske plassering i samfunnet, og nå utfordret hun meg. Det var det samme hva jeg sa om mine musikalske handikaps, hun trodde ikke på meg.
Vel så satt jeg meg til piano og innledet med følgende historie, som forøvrig er sann. Før jeg kom til verden hadde mine foreldre ønsket seg ei jente, ei lita tulle med øyne blå. Far elsket melodier som gikk i mol og han lærte meg denne sangen. Vel, så spilte jeg den til alles glede. Men de ville ha mer musikk, og jeg fortalte da at da jeg gikk på barneskolen lærte vi en nasjonalsang som het; Blant alle lande i øst og vest. Om damene ville jeg skulle spille den? Svaret var et rungende Ja! Vel, jeg hadde lært å spille en annen toneart og la i veg. Damene klappet og ville ha mer. Jeg fortalte da at da jeg kom med i det kristne ungdomsarbeidet fikk jeg lære en frisk ungdomssang som het; På Jesu side i ungdoms år. Og damene klappet og jeg bukket og trakk meg tilbake til plassen min.
Fru Eriksen kommer bort til meg og takker hun også, men hun føyer til: Jeg syns disse melodiene minnet svært mye om hverandre, jeg Kvebæk. –Nei, syns De det fru Erikstad? Da har De faktisk avslørt meg. Jeg kunne bare denne ene melodien forstår De, men når den fikk tre forskjellige sangtekster så håpet jeg ingen ville merke det. De er da en ordentlig skøyer, pastor Kvebæk, svarte hun og smilte bredt.

onsdag, august 04, 2010

MED ET LIKEVEL I HÅNDVESKA

Hun var lammet av angst. Angsten styrte hele familien. Det tok lang tid før hun fikk mot til å komme til sykehuset. Jeg fikk hun og mannen som pasienter i familieavdelingen. Det var et par herlige mennesker, ressursrike og kjærlige, men hun var lammet av angst. Også han var lammet av hennes angst.
Jeg gikk meget forsiktig fram i behandlingen. Mitt mål var å hjelpe henne til å se angsten i ”kvitauge” og fungere likevel. Alt gikk bra inn til hun i en somatisk legeundersøkelse ble ”brutalt” henvist til sykehusinnleggelse fordi legen ikke ville ta noen risiko. Angsten meldte seg med full kraft. Hun ba seg utskrevet og ville reise hjem.
Det tok lang tid før jeg klarte å motivere henne til å fortsette behandlingen. Sykehusinnleggelsen ble det ikke noe av, for kvinnens symptomer forsvant før innleggelsen ble aktuell. Men situasjonen ble lærerik. Både hun og mannen, den somatiske legen og jeg begynte å forstå betydningen av kvinnens selvaktelse.
Vi trente på løsrivelse. Mannen og villaen hun bodde i ble utgangspunktet. Meter for meter bega hun seg bort fra tryggheten. Angsten meldte seg men hun hadde lært et ord å møte den med, og ordet var likevel. Hun gikk likevel, selv om hun visste at angsten ville forsøke å stanse henne. Til slutt var det ingen limit. Hun kunne gå hvor som helst, og kom angsten gikk hun likevel, for hun hadde erfart at det skjedde ingen katastrofe.
Etter flere måneders behandling kunne de reise hjem. Hjemme fortsatte de å leve med et likevel. Mannen følte lykke ved sin nye frihet, og det samme gjorde barna. Og hun, virkelig kjempet seg framover. En dag fikk jeg brev fra henne. Hun fortalte at hun hadde lest ”Søndagshilsen” til sykehuset, hvor jeg hadde skrevet en artikkel om fenomenet likevel. Denne artikkelen la hun i håndvesken sin. Når hun var langt fra trygghetsmomentene, som hjem og mann, og angsten meldte seg, tok hun fram artikkelen, leste den og gikk videre.
Jeg hadde nådd mitt terapeutiske mål. Kvinnen våget å se angsten i ”kvitauge” for hun hadde funnet sitt likevel!

tirsdag, august 03, 2010

FRIHETEN KREVER LITT GUTS

Vi skriver 3. August i dag. Det går mot slutten av ferien. Snart er alle maskinene i gang igjen. Folk tar fatt på sitt arbeid, og bilkøene inn til byene blir like lange som før.
Men jeg - jeg sitter bare å ser på. Det er i år ti år siden jeg hoppet ut av den køen for å betrakte livet far sidelinjen. Det har vært ti gode år, når jeg ser bort fra sykdommene som meldte seg. Men på den andre siden, det er jo først som pensjonist at man har tid til å bli sjuk. Jeg kan ikke huske det hendte meg noe alvorlig før jeg fylte sytti.
Bortsett fra sykdommen er det økonomien som har gjort livet annerledes. Jeg får trygd nå, og det kan ikke sammenlignes med det jeg tjente i aktivt arbeid. Planen min var at jeg skulle spe på med en ekstra inntekt fra salg av malerier, og det hadde jeg vel lykkes med hadde ikke sykdommen hindret meg.
Jeg hadde en malerraptus i fjor vår som endte i en utstilling ved St. Hans tider. Nå har det gått ett år og ingen malerraptus har meldt seg før nå. Nå er jeg forsiktig i gang igjen, godt hjulpet av mitt nygifte barnebarn som ønsket et bilde av bestefar i den nye leiligheten på Torshov. Hun har plukket ut et bilde jeg hadde begynt på, men ikke fullført. Hun vil ha det som det var, men jeg må selv bli fornøyd med det, og det er det jeg jobber med nå.
Men her om dagen satt jeg på terrassen og hvilte. Da streifet tankene mine tilbake til årene på ”Modum”, hvor jeg var i aktiv behandlingstjeneste. Jeg tenkte: ”Hva om jeg innreder Atelieret mitt til et behandlingskontor og annonserer at jeg tar imot ektepar til samtaler igjen? Jeg kunne ta to om dagen fem dager i uken. Jeg kunne ha en lav timebetaling, for eksempel Kr. 300,-. Da kunne jeg spe på med Kr, 3.000,- pr uke i ekstrainntekt?” Men heldig vis kom motforestillingene kjapt. For selv om jeg kunne få gjort noe med min litt ensomme tilværelse, og få gjenoppfrisket mine kunnskaper og erfaringer, og holdt meg mentalt våken, ville likevel arbeidsbyrden bli alt for stor.
Nei, jeg må nok holde meg til min kellion, min munkecelle, eller mitt atelier – om du vil. Det ble bygd for min pensjonisttilværelse. Men det koster litt å fylle dagene her inne med et meningsfylt liv og arbeid. Vitaliteten øker ikke spesielt mye med alderen. Likevel er det deilig å kunne si: Jeg er glad jeg ikke lenger trenger å stå og stampe i bilkø inn til byen hver eneste dag. Friheten er verdifull, men også den krever litt guts.