tirsdag, september 20, 2011

OPPBRUDD

Hun har fulgt meg i alle år. Det har ikke alltid vært klokt, for mye gikk galt. En ting er å ha drømmer og visjoner, noe helt annet å få andre med på å realisere dem. Der har jeg ikke vært flink nok. Derfor har vi bitt i det sure eple noen ganger. Mine feilvurderinger har ikke gått ut over andre enn meg selv, og så min kone da, og til en viss grad barna.
Da vi satt på ei ”berghylle” mellom Lyngdal og Farsund og så at planene våre gikk i vasken, sammen med hundrevis av andres, under det store økonomiske krakket i slutten av åttiåra, resignerte jeg og sa: Nå bestemmer du, Reidun, og jeg skal følge deg og gjøre det beste jeg makter ut av situasjonen.
Vi hadde moret oss med replikken: ”Hvis en av oss dør, så flytter jeg til Rælingen” Ingen av oss døde, men vi flyttet til Rælingen, til en liten leilighet på 65 m2. Denne satte Reidun i stand på en suveren måte, og vi kom til å trives der. Med dette som utgangspunkt søkte vi etter en ennå bedre sted å bo, og jeg etter et kontor jeg kunne jobbe ut fra.
Vi fant kontoret først. Det lå midt i Lillestrøm og hadde plass nok til meg og min venn Harald Larsen, på den tiden han var tilsynsmann. Herfra vokst mitt arbeid og spredte seg over hele landet. Etter mye leiting fant vi fram til Lundsalleen 16, et hus som på avstand så shabby ut, men som ved nærmere ettersyn viste seg å være et kvalitetshus. Vi slo til og startet umiddelbart oppussingsarbeidet.
Nå flyttet jeg kontoret hjem, for her var plass nok. Vi var to ansatt i firma. Min kone med ansvar for den daglige drift, og jeg for alle konsulentoppdragene. Det gikk oss særdeles godt, men oppdragene var spredt over hele landet, så Reidun fikk etter hvert et alt for stort ansvar for å holde virksomheten sammen, i tillegg til at hun hadde høye krav for hus og hage.
Alt gikk utmerket. Jeg hadde til og med fått satt opp et herlig atelier på eiendommen, med tanke på pensjonstiden – som skulle brukes til billedkunst og forfatterarbeid. Også dette fungerte utmerket helt til sykdommen innhentet meg og slo meg ned. I mer enn fem år har jeg vært kraftløs og udugelig, selv til maling og skriving. Flere og større byrder er blitt lagt på Reiduns skuldre. Hun har stått på fra morgen til kveld, og alltid med et smil om munnen. Jeg brukte i sin tid ca en time på å klippe plenen, Reidun klipper den på 45 minutter.
Man kan ikke smile seg gjennom alle slags belastninger. Det kommer en dag hvor kreftene ikke strekker til. Og den dagen er kommet. Hun ønsker en enklere hverdag og vil flytte. Jeg har kommet fram til at hvis hun vil, så flytter jeg med. Når jeg ikke lenger kan male og skrive har jeg ikke brukt for et stort og krevende atelier. Konklusjonen min er enkel: Reidun vil flytte, og jeg har lovet å følge med. Og det skal jeg gjøre uten sutring og klage.
Å si farvel til ”Vertshuset De Gamle Gleder” er som å skille seg fra noe man har elsket lenge. Kjærligheten sier Ja! – men i mitt lange liv har jeg lært at den også kan si Nei! Ingen må forvente at jeg skal hate mitt gamle hjem for å kunne elske mitt nye. Jeg vil elske dem begge, men må forlate det ene til fordel for det andre.
Vi har lagt inn et bud på en leilighet vi begge gjerne ville flytte inn i, men budene steg raskt over den grensen vi hadde satt, og dermed var det slutt på fantasiene om det stedet. Nå tråler vi annonser for å finne et nytt prosjekt. Vi har et i tankene, men det ligger et par år fram i tiden. Der gjelder regelen ”først til mølla”. Her er det ikke bud over bud, som vi rett og slett ikke orker å belaste oss med. Prospektene ser herlige ut, men hva som kommer ut av dem vet vi ennå ikke.
Men dette vet vi: Det er oppbrudd i tanker og følelsesliv nå. Og dette for mist femtende gang i vårt lange samliv, men det er mer enn tjue år siden sist.
Lagt inn av David Kvebæk kl. 01:54
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar

lørdag, september 10, 2011

VALID ELLER INVALID?

Jeg har velmenende venner som sier jeg burde skaffe meg en motorisert rullestol. De finnes endog med tak!! Når sant skal sies har jeg ennå ikke vurdert en helt alminnelig rullestol en gang. Visst er jeg dårlig til beins. Blir trett etter å ha gått et par hundre meter. Men det er én ting, smertene i føttene som kommer etterpå er en helt annen ting. Senest i dag ble jeg forespeilet hvor kjekt det ville være med et slik rullende fenomen. ”Du kan faktisk kjøre inn i butikker og slikt med den, og så kan du komme deg ut – både hit og dit”. Det er jo hyggelig at så mange vet hva som vil glede og hjelpe meg, og som har ideer på mine vegne. Men saken er den at jeg aldri har klaget på min skjebne. Kona mi har bekreftet dette så sent som i dag. Sannet er at jeg er uendelig takknemlig til Gud for et langt og innholdsrikt liv. Hva skulle jeg klage over? Jo det var en periode i mitt liv at jeg klaget over kirken som hindret meg å realisere ”Samlivssenteret”. Men nå når jeg ser meg tilbake har Gud vist meg en annen vei, en vei som jeg overhode ikke hadde forutsetninger til å peile ut, eller forstå. Da jeg satte punktum og pensjonerte meg i 2000 hadde jeg samlet opp en oppdragsmasse på nær 1000 oppdrag, og de fleste handlet om samliv. Ikke først om samlivet mellom kvinne og mann i ekteskapet, eller foreldre og barn i familien, men om samlivet på arbeidsplassen. Men den kunnskapen jeg formidlet kunne både ledere og arbeidere ta med seg hjem og bruke i ekteskapet og familien. Rent medisinsk sett er jeg vel invalid, men jeg opplever meg ikke som det. Når jeg sitter i min godstol føler jeg meg så frisk og sprek som aldri før. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg burde meldt meg på til idrettsstevner for seniorer. Realismen kommer til meg med det samme jeg reiser meg: Hvordan i all verden skal jeg klare å komme meg ut til kasteringen, eller fram til satsplanken i lengdesprang? Når folk mener jeg bør ”komme meg ut i det fine været!”, vel så vet de ikke at det er lenge siden solen var god for min nakne hud. Det skal mindre enn fem minutters opphold i solen før den brenner meg skikkelig. Nå er skyggen min gode venn. Jeg klager ikke over mangel på sol på kroppen. Jeg har fått min dose. Tenk bare på de fem somrene jeg var tømmerfløter. Jeg var så brun at mine venner kjente meg ikke igjen på gaten. Jeg tror jeg er den eneste her på Østlandet som kan si: ”Jeg har hatt en strålende sommer”. Jeg har ingen spesiell interesse av å se på værmeldingen på TV heller. Jeg slår ikke engang opp paraplyen selv om det striregner, når jeg går ut for å hente morgenavisene. Skjorta tørker raskt på kroppen. Jeg ber sjelden om å bli frisk. Jeg har det godt. Men det skjærer meg i hjerte hver gang min kjære Reidun klipper plenen, selv om hun gjør det med et smil, og raskere enn jeg noen gang har klart det. Får heller servere en kopp tea og noe å bite i. Hun elsker å kose seg på terrassen etter dagens dont. Nå har hun sagt at hun vil flytte, og hvis hun vil, så flytter jeg med henne. Et liv uten valide Reidun vil i alle fall gjort meg meget invalid.

torsdag, september 08, 2011

Å VILLE OG VÅGE

Å VILLE OG VÅGE Jeg sitter med en helt fersk Roness bok i hendene. Den har den talende tittelen ”Å ville og våge”. På forsiden er det et foto av en aldrende mann, selv de mørke øyenbrynene som karakteriserte ham før, er nå grå, men smilet er det samme, litt lurt og litt fandenivoldsk. Jeg kjenner ham igjen, både på bilde og i tittel. Jeg har kjent ham siden 1969. Jeg var sykehusprest, og Atle var assistentlege ved Modum Bads Nervesanatorium. Han flyttet inn i ett av ”småhusene” med sin skjønne kone Eli, og to herlige sønner, Stein og Dag. Han ville meget, den unge bergenseren, og han var en vågal fyr. Ved siden av jobben i sykehuset, som grep ham fullstedig, ville han leve et aktivt familieliv. Noe vi hadde gleden av, for forbindelsen mellom våre to familier ble raskt etablert og var svært intens. Likevel måtte han sparke fotball. Noe han fikk rikelig anledning til for på sykehusområde var det en deilig liten bane med målstenger og det hele. Gjett om han utfoldet seg! Han var som en virvelvind der ute på banen, og hans skudd var om ikke alltid presise, så knallharde. Han slakket aldri på kravene, han spilte alltid for fullt og for å vinne. I boken jeg har mellom hendene leser jeg om en mann jeg kjenner. Både det biografiske stoffet og det faglige er i grunnen gammelt nytt for meg. Vi har snakket om alt, bortsett fra de månedene han var dekksgutt og jungmann og seilte helt til Amerika. Da jeg leste om dette fikk jeg en bedre forståelse for at han så raskt takket ja til å vikariere som sjømannsprest i New Orleons og Los Angeles. Det er jo ikke mer enn ett år siden han ble ordinert til prest i Den Norske Kirke. Atle tok etter en tid med seg familien og flyttet fra ”Modum”, men etter noen år kom han tilbake med brask og bram, og da var han blitt direktør og overlege ved sykehuset, og Gordons arvtager. En klok sjelesørger anbefalte ham, da han dro, at han ikke skulle forsøke å være Gordon den 2. men Atle den 1. Og slik ble det også. Ingen kunne fortsette i Gordons spor. Det ville bli alt for krevende fra første steg. Men Atle fant sin stil. Han ville ha oversikt over alt som foregikk og være involvert i det meste. Det ble ikke lett, for Gordon hadde samlet rundt seg en flokk dugelige personer som han hadde gitt stor frihet. Å få friheten begrenset til fordel for den nye lederens behov for oversikt, bød på mange problemer. Men Atle holt seg til avtalen og hadde sitt på det tørre hver gang han sa sin mening. Han skriver ikke så meget om disse problemene. Han velger å være åpen om barndommens og ungdommens eskapader. En gang resulterte det i utvisning fra skolen et par uker. Men i boka røper han at han ikke har så lett for å være følelsesmessig åpen. Atle er en rasjonell psykologisk type, som har en eventyrlig evne til å konsentrere seg. Han holder fast på fokus, samme hva som skjer. Dette førte til at han fikk både en medisinsk og en teologisk embetseksamen med få års mellomrom. Helt fra ungdommen av slet han mellom de to disipliner, lege eller prest. Han valgt legeyrket og spesialiserte seg i psykiatri, som er legeyrkets sjelesorg. Her har han gjennomført utallig psykoterapier. Han fikk sin doktorgrad på et materiale han skaffet seg under tiden som militærlege. Hans veiledere forespeilet ham en akademisk karriere, men Atle ønsket å jobbe med pasienter. Etter hvert ble han professor og fikk både undervisningsoppgaver, veiledning assistentleger, men også forskningsoppgaver. Han har en usedvanlig stor arbeidskapasitet. Da han ble pensjonist var det igjen så mye guts igjen i ham at han fikk tanker om å la seg ordinere til prest. Etter en tids utspørring av venner, og ikke minst prestevenner, tok han en dag beslutningen om å starte opp med praktikum studier. De ansvarlige på Menighetsfakultetet mente det kun var nødvendig å avlegge eksamen i kirkerett og liturgi. Og Atle kastet seg ut i studiet med ungdommens glød og besto prøvene med glans. Og så ble han ordinert i Biskopshavn kirke. Hans problem nå var av Ole Bromm karakter. Han ville ha pasienter i behandling, og samtidig forrette kirkelige handlinger, og tenkte vel at det ene må ikke gå ut over det andre. Kirken hadde utfordringer nok, og pasienter var det alltid tilgang på. Dessuten elsket han å holde foredrag med temaer i skjæringspunktet mellom sjelesorg og psykoterapi. Slik som stoa er vil nok Atle være i virksomhet i uoverskuelig framtid. Hans oppgave vil være å følge de råd han skriver om i bøkene sine, også denne siste, om å kjenne sine grenser og ta hensyn til dem, og at det finnes et fornuftig ”nei!” til nye utfordringer. Han har tidligere ”møtt veggen”. Han bør slippe å møte den igjen. Hytta på Reimegrend og den ved Brevikfjorden vil nok hjelpe ham i balansen mellom arbeid og hvile. Dessuten er han bestefar blitt! Og disse smårollingene tar ikke hensyn til bestefars yrkesplaner. Dette er Atles attende bok. En spesiell bok i grenselandet mellom selvbiografi og fagbok. Atle har villet meget, men sannelig har han også våget meget. Han kan ikke stå stille. Atles liv har vært arbeid. Atles arbeid har vært hans liv. Og slik vil det nok være så lenge helsa holder. ”Å ville og våge” er en presis overskrift over hans liv og arbeid.