mandag, desember 13, 2010

LUCIADAGEN

I dag skriver vi 13. Desember, som er Lucia-dagen. For meg var det en helt fremmed dag inntil jeg flyttet til Ôverås, Metodistkirkens Teologiske Seminar i Göteborg. Dagen før den store begivenheten ble det fortalt at vi måtte ha nyvaskede og nystrøkne pyjamaser når toget med de hvitkledde ankom tidlig neste morgen.
Jeg lå våken og ventet. Sangen ljomet i de høye haller, og snart sto Lucia på terskelen, og før jeg helt hadde satt meg opp i sengen sto hele flokken av terner og stjernegutter i rommet og sang om denne vidunderlige ljusbärerinnan fra Tyrkia. Lussekatter, pepperkaker og en kopp varm sjokolade ble satt på nattbordet, og vips var de hvitkledde ute igjen.
Jeg likte dette opptrinnet og tok den svenske tradisjonen med meg hjem til Norge. Men først i Levanger ble det svung over feiringen. Sammen med Levangeravisa fikk vi valgt den lyse og vakre Astrid, en av jentene i ungdomsgruppa vår i Metodistkirken, til årets Lucia. Et gedigent offentlig program ble laget, og avisens fotograf knipset bilder i alle sammenhenger. Folket i småbyen sluttet godt opp om feiringen, og alt gikk bra inntil vi besøkte Levanger sykehus. Der møtte vi en rasende overlege som kalte meg inn på teppet og fortalte meg om brannfaren og min ubetenksomhet. Jeg sa at han overdrev, for vi var alltid en flokk i beredskap. Men neste år fikk Lucia elektriske lys i krona si, for sikkerhets skyld. Men det var ikke fullt så festlig.
Jeg kan ikke huske jeg la så mye arbeid i Lucia-feiingen de årene vi bodde i Kristiansand. Hos oss privat ble likevel tradisjonen holt ved like. Da vår datter Anne Kristin ble stor nok ble hun den selvskrevne Lucia. Med sitt lange lyse hår var hun som skapt til rollen. Men her var mange unge piker med langt lyst hår som konkurrerte om å bære lyskransen. Og husker jeg ikke feil så skiftet de på rollen. De fikk alle være Lucia når deres eget hjem ble besøkt.
Luciafeiringen har aldri tatt helt av i Norge. Det er i nabolandet denne feiringen har festnet seg i folkesjela. Men både vi, som dem, har opplagt et behov for å lage lysfest en mørk desemberdag, enskjønt nå pyntes det med elektriske lys, nær sagt utenfor enhvers bolig allerede tidlig i desember. Men når lysene blir kulørte, og dertil blinker, da synes selv jeg det blir i meste laget. Men lys i hjemmet, adventslys og andre lys, er med på å forberede sinnet til den store lysfesten, Julen.
Vi vil gjerne komme hjem til et julepyntet hus etter besøket i Stavanger. Vi får gjester allerede 3. Juledag av familien fra Lillehammer, som alle setter pris på et hus i julestemning, og mat som smaker av jul.
Dette er siste bloggartikkel i år, og jeg ønsker alle mine lesere en lys og velsignet julehelg.

onsdag, desember 08, 2010

ANVENDBAR KAPITAL

Vi har spart på bilder av barnebarna fra de var babyer. Ikke bare det. Vi har laget collager av dem. Mange av dem henger i gangen inn til kjøkkenet, så vi går forbi dem mange ganger om dagen, men det hender ofte at vi stopper og gransker denne kapitalen nøye.
I snart tretti år har barnebarna hatt en sterk innflytelse på oss. Bildene er snapshots fra scener vi aldri kan glemme. Her er leik med ball på plenene, høye sving i huska som har hengt i furua i mer enn tjue år. Her er jordbærsanking og leik med hageslangen under hylende glede. I perioder bygde de store og sinnrike palasser av presenninger og parasoller. Her ble det skutt med pil og bue. Buene hadde bestefar laget av spenstige bambusstenger, og pilene av blomsterpinner.
Mange av bildene er fra inneliv. Fra kos i sofakroken til pølsegrilling i den store peisen. Utkledninger var topp gøy, men helst hos jentene, som hadde fri adgang til bestemors avlagte garderobe med hatter og hansker og annet fint. Det er lett å gjenkalle fnisingen og latteren da de halvsmå hadde moteoppvisning. Selv bestemors sminke var lånt for anledningen. Og så alle bildene fra måltider, festmåltider og helt alminnelige frokoster.
Disse fotografiene har ikke verdier bare qua mer eller mindre god fotokunst. Den største verdien har de som fremkallingen av historien. Enkelte er til de grader så sterke at opplevelsen av scenene er nærmere enn fra i går. Et slikt foto er av Kristina som skal lære bestefar å lage eggsalat. I sin iver står hun på alle fire på benken med trusa halvveis ned på de lubne lårene. Resultatet ble at Kristina fòr inn til sin mor og sa: ”Bestefar kan ikkje laga eggsalat”. Og det kunne jeg nå heller ikke, men det ble spiselig.
Disse fotografiene er samlet sett et kvart århundre års levende historie. Det pussige er at hukommelsen min er i besittelse av utallige bilder som aldri er tatt med fotografiapparat. Situasjonen var bare så sterk at den ble brent inn i hukommelsen. Et slikt bilde er fra en sommer vi klippet den lange lindehekken. Kvistene ble raket sammen i hauger, og Håkon bar digre favner og la de i trillebøren. Han var kanskje fem år, tettvokst og sterk, og ble ikke sliten. Han var med oss hele dagen, til alle kvistene var fjernet. Snakk om arbeidskar!
Nå, når vi med stolthet kaller oss gamle, er disse bildene en viktig del av våre gledeskilder. Erindringen blir gjort levende, og gleden aktivisert.
Nå har to av barnebarna giftet seg. Det siste bryllupet var ved St. hans tider. Henriette giftet seg med Andreas. Her var over 120 gjester tilstede, og blitsene blinket ved enhver hendelse. Svigerdatter Kristin har satt sammen en gedigen fotobok, som vi ønsker oss i gave til jul. Kamilla har, sammen med Ole Christian, allerede rukket å etablere en familie på fire personer. Ikke bare det, de to voksne har kjøpt seg et hus som de stadig utvider og pusser opp. De bor i Vedavågen på Karmøy med kort vei til sjøen og holmene og båtturene. Hanna og Peter er fotografert på kryss og tvers og familien, som utvider seg stadig, utider også vårt minnes repertoar.
Vi to gamle har alltid følt oss rike. Nå har barn og barnebarn stått på og gjort oss styrtrike.
Om jeg husker navnene? Ja, hvert eneste ett og et tjuetall fler. Det kommer av Andreasmessen, hvor alle nevnes med navn, både i vår morgenbønn og aftenbønn.

mandag, november 29, 2010

MED KONGENS GULL PÅ BRYSTET

Det er ti år siden jeg bråstoppet min virksomhet. Jeg fryktet nemlig ikke pensjonstilværelsen. Jeg hadde forberedt meg grundig på den, og faktisk lengtet etter den. Jeg skulle få kortere vei til jobben. I femten år hadde jeg fartet landet rundt med hundre seminarforelesninger i året. Nå skulle jeg gå atten skritt fra ytterdøren til det døren inn til mitt nyoppførte atelieret. Der skulle jeg kose meg med billedskapende arbeid og litt skrivig. Det fungerte strålende i fem år. Jeg kunne sykle og gå turer. Hadde faktisk vært med på å starte en gåklubb for pensjonister.
Men så en dag tok alt en brå slutt. Jeg trengte hjelp for en dysfungerende kropp. Etter en lang rekke ulike behandlinger sitter jeg igjen med et kontrollprogram hos fem spesialister, som alle er herlige mennesker som gjerne vil hjelpe meg. Og visst får jeg hjelp. Men tablettene gir bivirkninger, hvor noen rett og slett må behandles med nye medisiner., som selvsagt har sine bivirkninger. Egentlig er jeg helt frisk. Jeg har bare bivirkninger. Men disse er så kraftige at de pasifiserer meg helt.
Jeg kan sitte i en stol og føle meg aldeles utmerket. Jeg tar meg i å planlegge en ny skitur. Men når jeg reiser meg opp blir jeg konfrontert med en rekke handycaps. Jeg må være forsiktig så jeg ikke faller. Og faller jeg kommer jeg ikke opp ved egen hjelp. Drømmen om en skitur går opp i røyk. Skulle jeg trasse i gjennom et forsøk , måtte jeg rekvirer en avdeling av Hjelpekorpset som kan gripe inn hver gang jeg gikk på trynet. Vet sannelig ikke om jeg har krav på en slik service heller.
Jeg har god tid til å gruble. Det er ikke få timer jeg har brukt til å gruble over om det jeg har gjort i livet egentlig har vært nyttig. Jeg savner ikke venner som understreker min betydningsfullhet, men selv kommer jeg sjelden på slike tanker.
Men nå forleden skjedde det noe som har satt tingene på plass oppe i hodet mitt. En gammel konsulentkollega, Annar Aasheim, tok initiativ til å søke Kongen om gi meg en fortjenstmedalje i gull. Søknaden ble innvilget den, og onsdag i forrige uke fikk jeg den overlevert av Fylkesmann Han J. Røsjord under en tilstelning på Grand Hotell. Den samme Aasheim hadde invitert en masse mennesker, som kvitterte med å holde veformulerte hylningstaler. Raust spanderte han en utsøkt lunsj på alle gjestene. Jeg har ikke følt meg så vel på lenge. Har siden tenkt: ”Du verden hvor skryt smaker godt for kjødet. Minst like godt som en god lunsj”. Det har vært tider da jeg trodde de faktisk snakket sant. En bivirkning av alt dette er en masse vakre blomster til heimen og en mengde etterpå-gratulasjoner. Ennå er det ikke over. Fylkesmannen kunne fortelle at Kongen ville invitere meg til audiens på slottet, mest for å gi meg anledning til å takke for medaljen. Den har portrettet av kongen i relieff på framsiden. På reversen står mitt fulle navn og datoen for beslutningen.
Det store spørsmålet er nå om medaljen kan gjøre noe med alle de negative bivirkningene, som har hindret meg i å arbeide i atelieret. En slik effekt ville jeg imøtese med stor glede.

onsdag, november 03, 2010

Ubehagelige spasmer.

Kanskje er det bare en bivirkning av medisinene jeg bruker, kanskje er det en ny sykdom. Jeg vet ikke, men jeg vet det er ubehagelig. Jeg har fått ukontrollerte spasmer i hender og føtter. I føttene merker jeg lite til ubehaget, men i hendene merker jeg at de plutselige rykningene er ubehagelige når jeg løfter en kopp eller et glass vil innholdet skvulpe over. Jeg kan ikke styre hånden dit jeg vil, og det er svært utilfredsstillende når jeg forsøker å male, ja å skrive, for den saks skyld. Legene sier de vil se an utviklingen. Jeg håper i det lengste at det er en bivirkning, for da forsvinner vel ubehaget når medisinene en dag seponeres, får vi håpe.
Ellers går dagene med til å forberede mottagelsen av gullmedaljen som kongen så raust har tildelt meg. Seremonien skal skje i Kongens sal i Grand hotell den 24. November. Fylkesmannen selv vil overrekke medaljen. Jeg hadde håpet å få høre klavermusikk av Elzbieta Nawroka, men selve arrangementet blir kortet inn slik at det går dessverre ikke.
Elzbieta er polsk og lærer ved musikklassen ved Lillestrøm Videregående Skole. Med jevne mellomrom fungerer hun som organist ved gudstjenesten i Metodistkirken i Lillestrøm. Når hun spiller postludiet på piano får hun alltid spontan applaus. Min bror, som har vært professor ved høyskolen i Oslo opplever henne som en av vårt lands fremste akkompagnatører, og det sier ikke lite. Da jeg var svært syk kom hun hjem og holt en vakker konsert for meg. ”I stedet for blomster”, som hun sa. Aldri har stuene våre blitt fylt med så vakker musikk. Jeg tror jeg aldri vil glemme dette.
Så vidt jeg har forstått programlederen, Annar Aasheim, skal mitt bidrag kun være en seanse hvor han stiller spørsmål som jeg skal svare på. Selv denne anstrengelsen er min omsorgsfulle kone redd skal bli for stor for meg. Men selv er jeg innstilt på å klare det. Skulle jeg falle, får jeg straks hjelp av et par sterke karer til å komme meg på beina igjen.
Jeg skriver ikke mer om dette nå. Får heller komme tilbake når seremonien har funnet sted.

onsdag, oktober 20, 2010

Kongens fortjenstmedalje i gull.

Jeg hadde en god kollega på besøk til formiddagskaffe. Plutselig reiser han seg fra stolen, strekker hånda fram og gratulerer meg. Jeg blir en smule forvirret, men så sier han: Du har fått den, og du har fått den i gull. Det tok lit tid før jeg forsto at jeg hadde fått Kongens fortjenstmedalje i gull. ”Men det har du altså” sa ha. ”Jeg har fått telefon fra slottet, som sier de vi sende en skriftlig bekreftelse om en stund!”
Hva gjør man i slike sammenhenger? Jeg var preget av influensa og ikke spesielt lystelig til sinns. Jeg bukket og takket og seg tilbake i stolen med denne merkelige beskjeden svirrende rundt i mitt ”syke hode”. Kongens fortjenstmedalje i gull? For hva? ”Å, du har jo en fortid, vet du!”, sa min venn.
Det er vaskelig å rekapitulere de momentene i min fortid som kunne rettferdiggjøre en slik medalje. Men heldig vis er det ikke jeg som vurderer fortjenesten, men primært Fylkesmannen i Akershus. Vel, så har han vel funnet ut at jeg fortjener den.
Mine to brødre, Harry og Erik, har begge fått den. Harry for det enestående arbeidet som ledet fram til Ungdomssyfonikerne. Og Erik for sitt uslitelige arbeid med Torshov orkesteret, for psykisk utviklingshemmede. I mitt tilfelle måtte det være summen av oppgaver for å reparere og styrke de mellommenneskelige forhold gjennom mesteparten av mitt yrkesaktive liv.
Det er ikke merkelig at mine tanker går til mor og far. Disse enkle arbeidsfolka fikk altså fire sønner, hvor tre av dem blir tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Den fjerde burde også hatt en medalje for lang og tro tjeneste. I mer enn 65 år holt ha ut som frisør, uheldigvis, for ham, på fire forkjellige plasser. Men mor og far døde før de kunne glede seg over at småguttene hadde fått kongens heder.
Hvis det skulle være noe bemerkelsesverdig ved den siste utdelingen av Kongens gull, måtte det være at nettopp tre brødre har fått den. Det er nok ikke mange som kan vise fram noe lignende. Mor og far ville aldri drømt om at dette ville hende med småguttene deres.
For mitt vedkommende gjenstår nå to ting: Først at Fylkesmannen skal overrekke meg medaljen. Dernest at kongen skal ta i mot meg til en kort audiens på slottet. Og med dette er det satt punktum for mitt yrkesaktive liv. Her i atelieret, i min enslighet, foregår ikke så mye som fortjener kongens oppmerksomhet. Jeg maler litt, men ikke lenger med glød og begeistring. Jeg skriver også en og annen historie, en narrativ, og ikke vet jeg om disse vil angå det alminnelige menneske.
Før kunne jeg kose meg med disse forskjellige funksjoner. Men nå er det kommet inn et nytt element: Jeg har fått vite at jeg skal få tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Det er den åttende i rekke av hedersmedaljer, hvor den gjeveste er krigskorset. Om det er influensasymptomene, eller følelsen av at jeg ikke fortjener den, som hindrer meg i jublende glede, vet jeg ikke, men noe er det.

torsdag, oktober 07, 2010

Predikant: Ekte kristne synder ikke

Gud sender demoner for å plage oss eller familien dersom vi synder, sier omstridte Thurman Scrivner.
Ja, han sier faktisk det. Og dermed heller han salt i åpne sår. Predikanten er så gammel at han har møtt mennesker som har spurt ham om det er noe galt med dem, ettersom de er blitt syke. Dette er forøvrig et ganske vanlig spørsmål i sjelesorgen, og særlig blant dem som samtidig sliter med depressive tanker.
Jeg var godt over sytti år da sykdommer meldte seg, sykdommer som Scrivner vil kalle demoner sendt fra Gud for å plage meg fordi jeg hadde syndet. Det falt meg ikke inn i halv-søvne å bebreide Gud for mine plager. Dessuten finnes ikke en slik tanke i mitt Gudssyn. Det er klart at man i GT kan få belegge for at Gud er hevngjerrig og straffende. Men NT viser oss en Gud som er ren og ubesmittet kjærlighet.
Det var med troen på en slik Gud jeg fikk hvile da jeg ble innlagt på sykehuset for å regulere INR verdien så jeg kunne få en elektronisk konvertering av hjerterytmen. I stedet ble oppmerksomheten rettet mot nyrer, mage tarmsystemet og huden som viste symptomer som var vanskelig å diagnostisere. Men til slutt fant vi fram til diagnosen: Shurg-Strauss Vaskulitt. En sykdom som følger blodbanene og virker på den måten at den skaper betennelse i blod-celle veggen.
Da jeg lå i en kritisk situasjon ba jeg kona mi, datteren min og et barnebarn på ni år om å legge hendene på pannen min og nedbe Herrens velsignelse over meg. Barnebarnet kom straks bot til sengen å la sin gutteneven på pannen min. De andre la sin hånd på hver side av hans. Så startet gutten med å sitere Den Aronittiske velsignelsen helt utenat. Under denne hellige handling snudde sykdommen seg. Jeg fikk fred og sovnet. Fra dette øyeblikk startet helbredelsesprosessen.
Jo visst har jeg vel syndet, men Guds nåde har befordret tilgivelse.
”Om vi synder har vi en talsmann i himmelen, Jesus Kristus – ”
Men aldri har det streifet meg at min gode Gud har sendt demoner for å plage meg. Aldri. Under hele sykdomsprosessen har jeg følt Guds eventyrlige nærhet.
En kveld jeg ikke fikk sove ba jeg ikke sykepleier om sovemedisin. Jeg lyttet og fikk høre en mild og kjærlig stemme si: ”Frykt ikke David. Legge deg til ro på puten, den er min hånd som vil gi deg fred. Tenk på at hele deg har lagt seg til ro i min hånd. Jeg er din Gud, og jeg beskytter deg”.
Jeg opplevde verken demoner eller annen djevelskap den tiden jeg lå på sykehuset. Derimot opplevde jeg å bli behandlet med respekt og stor faglig dyktighet.
Thurman Scrivner har forstått at hvis han bruker slike påstander vil han treffe enkelte menneskers sårbarhet og gjøre dem så hjelpeløse at de omvender seg. Dette har vært en gammel vekkelsesteknikk. Selv John Wesley benyttet denne. Først malte han synden, og syndens følger for deres øyne, så de følte seg helt fortapt. Så kastet han ut reddningsbøyen, som folk grep med begjærlighet, og han halte dem inn på frelsens trygge grunn. Men jeg tror aldri han ville si noe slikt som at Gud sender demoner for å plage oss, dersom vi synder.
Blant alle mine pasienter var det bare det depressive menneske som plaget seg med sine store synder, og endog synden mot den Hellige Ånd. Når de ble hjulpet ut av den mørke tunellen og lyset kom inn i tanker og sinn igjen da forsvant slike vrangforestillinger.
Man manipulerer ikke med sårede mennesker sinn. Det er synd!

onsdag, september 29, 2010

BE FOR BARNA

Jeg har funnet stor glede i å be for barn. Ikke bare for våre. Vi har tre barn og tre svigerbarn, elleve barnebarn, to svigerbarnebarn og to oldebarn. Og vi har en lagt rekke andre barn vi ber for hver dag. Noen har vi blitt bedt om å be for. Andre har vi selv funnet ut at vi ønsker å be for, og det er flere enn tjue. Det blir ei lang liste hvis vi skal nevne navnene på den alle hver dag. I tillegg har vi et spesielt barn vi kaller ukens bønnebarn. Det er det vi har bilde av i Andreasskapet.
Denne uken er det selveste Andreas, gutten som hjalp oss i gang med denne spesielle morgenbønnen. Jeg skrev til hans mor her om dagen: ”Jeg blir så glad når jeg ber for Andreas. Jeg føler at Gud lytter ekstra nøye når jeg nevner hans navn”.
Er det nødvendig å ramse opp alle disse navnene? Gud vet godt hvem du tenker på? Ja visst, ja visst. Men forbønn er da ikke bare å bære et barn eller en voksen fram for Gud, det er like meget å bevisstgjøre for seg selv dette barnet slik at Guds Ånd kan rydde opp inne i meg og mitt forhold til den jeg ber for. Det blir på en måte å danne et positivt bilde av barnet på, slik at når jeg møter det, er det godhet jeg signaliserer.
Jeg har hatt en drøm om en vekkelse blant eldre mennesker. En vekkelse som går utpå at vi skal be for barna hver dag. Blant våre er det også barn som ikke har andre forbedere enn oss. Våre menigheter er fylt opp av eldre mennesker som ikke har spesielt andre oppgaver enn å møte fram til gudstjenester. Alle disse ønsker jeg å oppfordre til å lage lister av navn på barn de gjerne ville be for. Jeg er ikke i minste tvil om at dette vil få enorm betydning. Ikke bare for barna selv, men også for barnearbeidet i menigheten.
Andreaskonseptet er ment som en hjelp til dette.

mandag, september 27, 2010

LASARUS OG ORDO SALUTIS

Vi bor en liten gangavstand fra kirken vår, men når føttene er håvene hender det vi likevel vi bruker bilen, så også i går. Jeg har vært litt for overmodig, og la sist søndag ut på en skogstur som ble litt for lang og anstrengende, særlig for føttene, som reagerte med en ubehagelig hevelse.
Det var mange som kom til gudstjeneste denne søndag formiddag, kanskje mest for å høre vår nye biskop, Christian Alsted, fra Danmark. Det ble en fin gudstjeneste og biskopen la ikke fingrene i mellom da han preket over ”den rike mannen og Lasarus”. Da jeg hilste på ham ved utgangen sa jeg: ”Vel, så får jeg gå hjem og leve litt annerledes!”
Poenget var at vi rike overser de fattiges nød. Nå nyanserte ikke biskopen ordet rik, og heller ikke fattig. Det er mulig man bør sette grensen et annet sted. For jeg vet hva det vil si å være lut fattig, dog uten å slippe tak ansvaret for det daglige brød for min familie og meg selv. Jeg vet også at det går an å arbeide seg ut av sin fattigdom. I dag hører jeg vel hjemme blant den velholdne, norske allmue.
Hvordan skal jeg forholde meg til de fattige? Skal jeg for eksempel gi til tiggere. I så fall til hvilke tiggere? Til yrkestiggeren? Eller til det fattige menneske? Og hvordan skal jeg klare å finne ut hvem er hvem?
Han ”angrep meg” fra sin plass ved betalingsautomaten i P-huset og ba om et par kroner som han manglet til en billett til Drammen, hvor han skulle besøke sin gamle mor. Jeg sa, halvveis irritert: ”Se å kom deg ut i jobb gutt!” Da jeg kom tilbake etter et par tre timer så sto han sannelig på samme sted. Jeg sa: ”Nå, har du ikke klart å finansiere billetten ennå?” Han ble stående å måpe. Men denne gang fant jeg en femtilapp og ga ham, og sa: ”Denne vil kanskje hjelpe deg så du får besøkt din gamle mor i dag? Men se å kom deg av sted før du drikker opp pengene.” Nå ble han ganske forvirret. Det var som han opplevde at jeg hadde gjennomskuet hans argument, og at han følte det var for flaut. Jeg må raskt legge til at han skilte seg ikke nevneverdig ut fra andre alkoholikere.
En annen gang kom en utlending på døren. Han var velstelt og pen, men stum. Han ville selge små figurer han hadde skåret ut i finer og malt. Jeg kjøpte smilende én figur til Kr. 150,- og vinket adjø. Men så, litt senere dukket en annen kar opp ved døren. Han kunne gjøre seg forståelig på engelsk. Han ville også selge bilder han hadde laget. Men av en eller annen grunn takket jeg nei og avviste ham.
Etter biskopens preken har jeg tenkt igjennom situasjonen én gang til. Her kommer en ”Lasarus” og ringer på min dør i håp om at jeg vil dele litt av min velstand med ham. Men jeg viser ham bort. Hva burde jeg gjort? Jeg burde kanskje bedet ha inn på en kopp tea eller kaffe og spurt om han ville spise et par brødskiver med oss, og så kunne vi i fred og ro se på hans bilder og snakke om kunst. Men akk, jeg kom ikke på tanken en gang. Han bare forstyrret meg. Han pekte på en stor blå flekk jeg hadde på skjorta mi og sa: ”O yes, painter?”
En preken er et offentlig anliggende. Jeg stusset litt da biskopen fortalte at han var med i et gospelkor og hadde en venn i koret som het Jørgen, og som drev et eget konsulentbyrå. Han var mentor, men ingen kristen, sa biskopen. Denne vennen fortalte han at enkelte ganger, da han sitter vis a vis mennesker som ber ham om hjelp, så kjenner han en ubeskrivelig kjærlighet til klienten og føler en stor trang til å hjelpe. Biskopen forklarte ham at det var Guds ånd som var virksom i ham. Ja, det siste tror også jeg, for kjærligheten er av Gud. Men at han så raskt avskrev ham troen, det forsto jeg ikke.
Det biskopen, og vi alle, bør tenke gjennom er om vår innlærte forestilling om hvem som er, eller ikke er, en Jesu disippel, kanskje er feil. Kanskje eksistere ingen (ordo salutis = frelsens orden). Vi kan ikke binde opp Gud! Jeg tenker på min lillebror som spurte vår eldre bror, som lå for døden, om han trodde på Jesus, og fikk et ja til svar, og som spurte videre om han skulle be til Jesus for ham, og fikk høre han si: Ja takk. Senere satt han og gråt hos meg fordi han mente han hadde gjort noe fryktelig galt, for, som han sa ”Jeg er jo ingen kristen”. Og hvorfor trodde han det? Fordi han som ung gutt hadde lært hva som måtte til for å bli en kristen. Han måtte bøye kne. Og med hans sårbare selvfølelse kunne han, på menneskers oppfordring, ikke makte det. Men troende var han , hele sitt liv, også i handling og holdning.
En kristen hadde en gang sett meg i en hotellbar og satte ut ryktet om at jeg var en frafallen. Dette rykte hadde nådd to av mine samarbeidspartnere, som bekymret spurte meg ut om dette var sant. Da jeg svarte at jeg fortsatt var en troende Jesu etterfølger, kom det som et sukk fra dem begge: ”Å, heldig vis!”. Om de to var troende? Ja, selvsagt var de det, men passet ikke spesielt godt inn i vår kristelige tenkning om ”ordo salutis”. Men hva med sladrehanken?
Det går langt mellom hver gang en preken ryster meg, men denne søndagen fikk jeg noe å tenke på; blant annet min holdning til den fattige, og til hvem man vil kalle en troende kristen.

mandag, september 20, 2010

HØST NÅ IGJEN -?

Alle tegn tyder på at nå er det høst igjen. Sommeren er definitivt over. Både kropp og sjel må innstille seg på at stripen på gradestokken synker mot null.
Dette er ikke like enkelt for en stor gruppe nordmenn, men det fikser de ved å fly sørover, som stæren og linerla, og bli der et par måneder eller helst lenger. Jeg kan huske at et år kom vinteren allerede 13. Oktober. Vi bodde på Modum. Snøen lavet ned og trær la seg over strømledninger og forårsaket strømbrudd. Sykehuset måtte ty til strømagregat, og vårt hus var heldig vis tilknyttet det. Og det betydde at vi fikk en hel familie ekstra i kosten. Det var veldig hyggelig for oss, men kanskje ikke fult så hyggelig for dem.
Vi får da håpe at snøen lar vente på seg helt til julehelgen, men da vil vi, av romantiske grunner, ha snø. Men nå er det høst. Det vet vi, men det er fortsatt sommerlig og grønt i hagen. På bjørka er bare ett og annet blad blitt gult. Fruen har skåret ned noen roser og lavendelplantene, men fortsatt står de vakre smårosene i fullt flor i rullesteinbeddene. Rododendron har satt knopper for neste vårs blomstring. Et signal om at vi kan forvente en ny lys og varm årstid.
Jeg må innrømme at jeg ikke har vært spesielt flink til å ta meg ut på tur i skog og mark. Det er faktisk mer enn fem år siden jeg gikk forttur til Bjønnåsen. Vår høyeste topp her omkring. Men i går ringte min fetter Jonny og spurte om vi sulle prøve oss på en tur til Heia og Varsjøen. Det var strålende vær og vi takket ja.
Det ble en herlig tur med kafferast og alt som hørte med. Jeg ble nysgjerrig da jeg hørte regelmessig knepp fra skogen. Det kunne ikke være forsinket tiurleik, men hva var det? Plutselig fór en diger skygge forbi meg. Det var en mann! En mann med ski og staver. Han var ute og trente til vinternes mange skiturer. Etter hvert som vi gikk kom det flere og flere. Det var et pussig syn å se folk gå på ski på asfaltveien. Kneppingen kom fra stavene i det de ble satt i veidekket. Det ble en kraftig påminnelse om at noen er sprekere enn andre.
Det ble en litt for lang tur syntes jeg, men jeg fikk verken muskelkrampe eller andre plager etterpå. Nå har jeg ingen unnskyldning når fruen ber meg ut på en ettermiddagstur. Takker jeg nei, vel så er det av latskap. Nå er jeg helt frisk, det er bare aldersproblemene jeg sliter med. Men selv de kan overvinnes, til en viss grad.
Denne weekenden har jeg faktisk hatt tid til å se tre dvd-filmer. En handlet om Olav H. Hauges liv. Utroig at en mann kunne skrive så mange vidunderlig dikt som var så utrolig ensom, og med så alvorlige sinnslidelser. Hen ble behandlet med elektrosjokk, og dertil lobotomert. Han er det levende bevis på at det nytter å leve med et ”likevel”.
Den andre filmen var om Håkon Bleken, en av Norges aller fremste maler i vår tid. Heller ikke han kom enkelt fram til sine geniale resultater. Hans barndom var ikke akkurat av enkleste slaget.
Den tredje filmen handlet om Sigrid Unsets liv. Heller ikke denne nobelprisvinnende kunstneren var fri for problemer. Hun hadde imidlertid en steierevne og en tålmodighet som gjorde at hun kunne skrive den ene boken etter den andre, som har fått betydning langt inn i moderne tid.

Jeg kan altså se tilbake på en helg med både fysiske og åndelige utfordringer av beste slag. Kommer det ikke snø med det første kan høsten bli en fin tid både med tanke på uteliv og inneliv. Dessuten har jeg mitt vidunderlige atelier hvor jeg kan trekke meg tilbake å skrive og male så mye jeg måtte ønske. Akkurat nå gruer jeg ikke for høsten.


.

torsdag, september 02, 2010

MIN HUKOMMELSE ER MIN

Flere ganger har jeg fått høre at jeg husker feil. Mitt svar er: Ja, selvfølgelig husker jeg feil. Alle husker feil. Du huske også feil. Hukommelse er en subjektiv affære, selv hos dem som sier: Jeg husker det så godt som om det var i går. Det er nemlig ikke bare avstanden til hendelsen som vi må forholde oss til, men til selve pregningen av inntrykket.
Politi som etterforsker ulykker vet at to vitner som har sett den samme ulykken har forskjellige opplevelsen av den. Det er helt forskjellige ting som festner seg i hukommelsen. Og det som har festnet seg blir utgangspunktet for erindringen.
Da jeg var speider lærte vi en lek som ble kalt Kims spill. Det ble strødde mange små gjenstander ut over et bord, og så ble det lagt en duk over. Leken gikk ut på at duken ble tatt bort og vi fikk et halvt minutt til å betrakte gjenstandene. Så ble duken lagt over igjen og nå skulle hver enkelt skrive ned på et papir hva den enkelte hadde observert. Jeg kan huske at noen husket mange, mens andre husket få.
Nå gikk det an å trene seg opp til å observere og å huske gjenstandene. Noen lærte teknikker, som blant annet gikk ut på å dele gjenstandene inne i områder eller felter. Til slutt ble noen av oss så flinke at vi husket alt. Og det var hensikten. En speider skulle være observand.
Det ble sagt om Lord Baden Powell at han kunne gå gjennom et venterom og observere nær sagt det meste i rommet. Det virket så imponerende at jeg satte meg selv på en slik prøve. Jeg satte på meg speideruniformen og tok toget til Lillestrøm. Jeg kan huske at jeg stansen opp et øyeblikk like før jeg gikk inn i venterommet for å konsentrere meg om oppgaven. Så gikk jeg gjennom venterommet i full konsentrasjon og ut på den andre siden. Så, hva husket jeg? Ikke engang at jeg hadde gått gjennom rommet. Det ble en nedtur. Jeg kunne ikke kalle meg ”speider”. Jeg var jo helt blind for omgivelsene.
Vel, så tok jeg meg sammen og tenkte at jeg skulle gå motsatt vei, men bare slentre gjennom rommet og ikke konsentrere meg om noe som helst. Da jeg kom ut på den andre siden tenkte jeg: Dette var merkelig, nå husker jeg alt. Hva klokka var, hvor lange køene foran bilettluken var, hvem som satt og leste avisen, hvem som sto alene og lente seg mot veggen, damen med barnevognen og hvem som var på vei opp mot plattformen.
Den ettermiddagen lærte jeg noe om konsentrasjon, at det ikke bare var av det gode. Jeg benyttet meg av denne kunnskapen når jeg møtte tryllekunstnere. De var eksperter i å få folk til å konsentrere seg om en ting, mens trikset ble utført på et helt annet område. Ved bare å være tilstede, og blåse i tryllekunstnerens forsøk på å få oss konsentrerte, avslørte jeg mange triks.
Senere benyttet jeg meg av denne kunnskapen, både som lærer og terapeut. Kunsten var å lære elevene å la ting flyte. Ikke konsentrer dere om lekselesingen. La det du leser flyte inn i deg, og spør deg selv om hva som var interessant i det du leste. Og vips har du en helt annen innfallsvinkel til leksene.
I de psykoterapeutiske samtaler var det viktig å få pasienten til å slappe helt av og la tankestrømmen få fri flyt. Noen har kalt dette frie assosiasjoner, og det er et greit ord. Nå var det aldri terapeutens ønske å få vite hva pasienten skjulte inne i seg. Viktigere var den frie flyten i seg selv. Når terapeuten oppmuntret pasienten til å la tankene kom strømmene fritt, hente det at prosessen i seg selv virket helbredende.
Hos et ektepar jeg hadde i poliklinisk terapi var konas angst koblet til det at mannen døde fra henne. Hun kunne se at han ble hvit og sjanglet der han sto i koret. Hun måtte skjule ansiktet i hendene. Straks etter var han helt normal. Alt som minnet om begravelse trigget hennes angst. En dag bestemte jeg meg for å lede henne inn i en fantasiverden hvor alt det hun fryktet skjedde: Hun hastet hjem og fant mannen død i hvilestolen. Og nå måtte hun ringe legevakten som konstaterte at mannen virkelig var død, og så måtte hun ringe alle i familien og fortelle dem nyheten. Så måtte hun ringe begravelsesbyrået som kom og snakket om begravelsen, om hvilke sanger hun ønsket osv. Ja, vi gikk igjennom alt som før hadde skapt angst. Selv kirkeklokkene og alle som hilste og kondolerte. Jeg tror jeg fikk med alt hun hadde fortalt meg, og nå flommet disse tankene inn over hennes fantasi. Hun gråt uhemmet.
Jeg sluttet brått og sa: Ja dette er hva du er redd. Du vil aldri oppleve noe som er verre enn dette. Men virkeligheten er helt annerledes. Nå skal du gå ut og i hallen. Der står din mann og venter på deg. Jeg har avtalt med ham at han skal stå der når timen er slutt. Hun så på meg med et tvilende uttrykk i ansiktet. Men mannen sto virkelig der.
Og dette var timen hvor livet ble forandret. Etter denne floating sesjonen reiste hun hjem uten angst. Hun ble svært aktiv, og videreutdannet seg bl.a. i England. Mannen var lykkelig for forandringen, og hang med en stund, men så gikk det vel litt for fort for ham og han fikk problemer med seg selv. Og nå var det han som ble søkt innlagt i sykehuset, men han ble aldri min pasient.
Jeg startet med å huske, og avsluttet med å aktivere hukommelsen til en pasient. Det pussige var at ingen ting av alt hun husket var objektivt riktig, men likevel avgjørende for hennes daglige mentale tilstand. ”Du husker feil” sa en venn her om dagen, og tenk, jeg fikk ikke behov for å diskutere med ham. Det er klart jeg husker feil. Alle gjør det. Hadde vi kunnet spørre ekteparet jeg har beskrevet ville de husket møte med meg på en helt annen måte. Det får nå være. Dette er hva jeg har tatt vare på og husket.
Det som irriterer meg er når min bror bruker mine historier som sine. Jeg forstår hvordan det kan skje, og hvorfor han gjør det, men likevel liker jeg det ikke. Tenk om det er jeg som husker feil?

tirsdag, august 31, 2010

HANS JØRGEN, TERAPEUT OG JEGER

Også Hans Jørgen hørte med til pionergruppen Gordon Johnsen hadde samlet rundt seg. Hans Jørgen gikk alle trinn fra assistentlege til overlege. Han het Holm til etternavn, og kom fra Austmarka. Hans foreldre drev et gårdsbruk like ned til innsjøen Møkeren. Hans Jørgen var enebarn og vokste opp i nær kontakt med naturen og utmerket seg som en dyktig elev på skolen, ja helt fram til legestudiet. Han snakket mye om tiden han jobbet på Lyster Sanatorium, og som distriktslege i Løten.
Hans Jørgen var høy og meget kraftig bygd, og det var slett ikke vanskelig å se ham som bonde bak plogen. Men det siste ble det ikke noe av. Men én interesse beholdt han uforandret. Da høsten kom måtte han på elgjakt. Jeg vet ikke om han selv hadde tall på hvor mange elg han har skutt. Jeg tror ikke han kom hjem fra én jakt uten å ha felt en elg. Han var en skogens mann.
Hans Jørgen hadde en naturlig lyrisk åre. Det bodde en liten Hans Børli i ham, men den kom sjelden til uttrykk, men når den dukket fram var det helst under foredrag. Austmarka ligger i Finnskogen og Hans Jørgen hadde av sin mor blitt ledet inn på fiolinspill. Det hente av og til i festlige sammenhenger, og helst hjemme hos ham, at han tok fram fela, stemte strengene og spilte ”Livet på Finnskogen” med stor innlevelse.
Mitt første møte med ham skjedde i 1968. Som assistent lege utmerket han seg med kritiske innlegg, godt begrunnet av kunnskap fra nyere faglitteratur. Jeg syntes nok han var i ”sterkeste” laget, og han tok lite hensyn til om den andre debattanten var overlegen selv. Han la fram sine saker med brask og bram. Jeg turte ikke nærme meg ham den første tiden.
Så en dag kom han andpusten inn på terrassen vår ved Jokerhuset. Han hadde hunden Rex med seg. De virket begge oppspilte. Hans Jørgen fortalte at de hadde vært ute ved ”Verdens ende” da ei elgku med to kalver hadde gått og beitet i naboens kornåker. Det likte han dårlig så han pushet Rex ut i åkeren for å jage dem vekk. Men Rex ble selv angrepet av elgen og sprang så fort han kunne tilbake til Hans Jørgen. Plutselig var situasjonen en annen. Nå måtte han og bikkja løpe så fort som over hode mulig med en olm elg i helene. Det var årsaken til at de var så oppspilte og andpustne. Og nå så jeg en helt annen side av assistent legen. Den store elgjegeren var selv blitt jaget av dyret. Han fortalte oss dette med den største innlevelse, og med alle detaljer, nærmest som en betroelse. Og fra da av endret vi vårt forhold til hverandre. Den stor jegeren og hans hund var selv blitt jaget. Det var en hendelse så stor – for ham – at vi nærmest ble som brødre etterpå.
Hans Jørgen var under den tiden gift med Sigrund og hadde fire barn sammen, som var omtrent på våre barns alder. Jentene er blitt dyktige journalister. Den ene; Gro, husker vi som utenrikskorrespondent i NRK, blant annet fra Russland og Østen. Hege husker vi som dyktige leder av ”Dagsnytt 18”. Harald ble dyrlege, og Kristian, den yngste ble lege, som sin far. Etter hvert ble våre familier, kanskje mest på grunn av barna, nært knyttet til hverandre. Men også vi voksne fant tonen. Vi dro en gang på påskeferie til Hans Jørgens hytte dypt inne i Femundsmarka. En annen gang dro han og jeg med guttene på multetur til samme område. Vi plukket om lag 30 kilo hver, og ble dødstrøtte etter strabasene i blaute myrer. Men vi husket opplevelsen med stor begeistring.
Rent faglig sett hadde vi liten kontakt, men Hans Jørgen hadde stor respekt for min famiiieterapeutiske fagkompetanse, og brukte meg som samtalepartner flere ganger. Jeg hadde, på min side, stor respekt for hans fagkompetanse. Hans kunnskaper om angst og angsttilstander resulterte i at han gjorde et større doktorarbeide på dette området.
Vårt tetteste arbeid hadde vi imidlertid gjennom elleve år som skapere av fagtidsskriftet ”Fokus på familien”. Hans var redaktør sammen med Albert Assev fra Kirkens Familierådgivningskontor i Oslo, og jeg var tidsskriftets redaksjonssekretær. Etter tre års forarbeide kunne vi legge fram første nummer. Det skjedde under "Den niende verdenskongressen i psykoterapi", som ble arranger ved universitetet i Oslo, 1971. Det ble en suksess. ”Fokus på familien” er Europas første, og ett av de første familieterapeutiske fagtidsskrifter i hele verden. Nå, etter 39 års eksistens er tidsskriftet fortsatt i full drift, og utgis av Universitetsforlaget.
Vi bygde hus i Vikersund i 1979, og straks etter kjøpte Hans Jørgen og familien hus et steinkast fra der vi hadde slått oss ned. Vi ble ikke boende lengre enn til 1981. Hans Jørgen ble boende litt lenger, men så drar han opp teltpluggene, han også, og setter kurs østover mot hjemtraktene. Han slår seg ned i sitt barndomshjem og pendler til Kongsvinger sykehus, hvor han blir overlege ved psykiatrisk avdeling.
Nå skjer det my med Hans Jørgen. Hans første ekteskap blir oppløst og han gifter seg på nytt. Nå med Helene, som er ei livskraftig kvinne som utfordrer ham på det meste. De får ett barn sammen, Karen, som jeg faktisk er fadder til. Hun utvikler seg til ei flott jente som deltar aktivt i kirkemiljøet og kommunemiljøet i Austarka. Hun har store intellektuelle ressurser og nyter stor respekt. Men Hans Jørgen ble rammet av hjerteinfarkt, og måtte fraktes til sykehuset i full fart, og videre til Oslo. Nå viser det seg at han har fått blodpropp i det ene beinet, som må amputeres. Hjerte trøbler flere ganger, men hans livskraft hjelper ham ut av krisene hver gang. Selv høstens elgjakt skal han være med på, og skaffer seg til formålet en terrengående ”rullestol”, og fra den skyter han faktisk elg.
Der innpå skogen i Austmarka bygger Hans Jørgen og Helene et vakkert hjem. Her holder de sine selskaper, og har et levende samkvem med bygdefolket. Men ved større anledninger blir vi også invitert, og da blir det full fest i det koselige hjemmet.
Med årene utviklet vi et varmt og godt vennskap. Mannen fra de dype skogene fant en slags forbundsfelle i tømmerfløteren fra Glomma. Vi skulle engang ”dra krok”,som var vanlig i våre oppvekstmiljøer, men ingen ville gi seg. Til slutt ble vi enig om remis. Det føltes godt å ikke vinne over, eller tape for en slik kar. Det forteller kanskje litt om gjensidigheten i vårt vennskap.

søndag, august 29, 2010

MIN VENN EINAR

Han heter Einar. Han er oppkalt etter familien Johnsens nære venn, dr.Einar Lundby. Han er en av mine beste venner. Jeg møtte ham første gang da han kjørte sin far til en foredragsaften på Jevnaker. Han sto beskjedent i bakgrunnen. Jeg visste at han var begynt på legestudiet i Tyskland, ikke ulikt sine søsken, Solveig og Nils. Alle Gordon og Ingas barn var enten leger eller psykologer, eller i alle fall gift med en lege. Bare én skilte seg ut, hun viet seg til litteraturen, som fag, og giftet seg med av samme slaget.
Når jeg tenker tilbake på den sensommerkvelden på Jevnaker kan jeg huske at jeg forsøkte å innelde en samtale med den unge mannen, og at det ikke var lett. Han virket ikke avvisende, men jeg tror jeg representerte noe som han på det tidspunktet ikke hadde et avklaret forhold til.
Vi var kommet til ”Modum” da Einar og Synnøve kom inn i vårt bilde. Synnøve, var sykepleier, men jobbet ikke på sykehuset. Hun hadde på det tidspunktet to barn i førskolealder å forholde seg til. Den yngste av dem ble nær venninne med vår datter Anne Kristin, og Synnøve og Reidun fant tonen nesten med én gang.
Jeg møtte Einar på Sykehuset. Jeg kan huske at han en gang ba meg legge bort avisen unner et fredagsmøte på hans fars kontor, for han ble distrahert av lesingen. Denne frimodigheten forbløffet meg. Kanskje mest fordi han sa det så direkte og samtidig så vennlig. Jeg husket det alltid siden. Jeg måtte ikke distrahere Einar. At jeg likevel kom til å gjøre det skyltes at vi fikk kontor ved siden av hverandre i det nybygde Familiesentret. Han hørte, gjennom veggen, at jeg hevet stemmen. Men han kom aldri inn og ba meg dempe meg. Jeg hadde den samme erfaringen med ham, nemlig. Han kunne være meget høyrøstet under enkelte samtaler med sine pasienter.
Det var først da vi flyttet fra Jokerhuset og opp til husene på haugen, og ble nærmeste naboer, at vi kom i ordentlig nærkontakt, og besøkte hverandre privat. De hadde bodd i Sveits en tid og var preget av en annerledes kultur, også når det gjaldt servering av mat.
Men på det faglige området kom vi ikke så lett i kontakt med hverandre. Jeg kan huske at jeg var nysgjerrig på hans eksistensial filosofi, som han la til grunn for sin behandling av pasienter. Da hans far fylte 70 år skrev han en artikkel om denne behandlingen i festskriftet, ”Visjon og vilje”, som jeg var en av redaktørene til. Han bodde i Sveits da han skrev artikkel, og det preget hans tenke- og skrivemåte. Det ble min oppgave å redigere artikkelen. Det ble gjort så kraftig at jeg var redd at han ville oppleve at jeg hadde gått for langt. I stedet takket han og lot det meste passere. Jeg hadde da også lest en del av de bøkene han refererte til.
Da de kom tilbake fra Sveits denne siste gangen ble kontakten mer hjertelig mellom oss. Men det var først etter hans fars død at han ble en meget nær venn. Jeg ble plukket ut som den eneste av Gordons mange venner (ikke kolleger) som fikk holde tale under minnesamværet. Det tror jeg skyltes Einar. Gordon hadde noen år tidligere tilbudt meg sitt vennskap, og det var noe mer enn et vanlig vennskapsforhold, og Einar måtte ha kjent til dette.
Jeg har ofte tenkt på om dette forpliktende vennskapet ble overført til Einar, for etter hvert som årene har gått har vi kommet hverandre svært nær. Vi besøker hverandre ofte, og det er alltid fest da vi møtes, enten på Røa, hvor de nå bor, eller i Lundsalleen hvor vi fortatt bor. På sommertid hender det at vi besøker dem på hytta deres ved Ula, et fredens paulun med panoramautsikt; og med verdens minste utedo.
Under min lange sykdomsperiode viste Einar og Synnøve kvaliteten i vennskapet ved kontinuerlig å holde seg à jour med tilstanden. De var ellers fulle av oppmuntring og veldige dyktige til å underbygge håpet. Det var Einar som kom på tanken at nedtrappingen av Prednisolon kunne han noe med at atstmaanfallene dukket opp igjen og at leddsmertene begynte å plage meg. Det hadde jeg selv ikke tenkt på. Jeg fikk raskt time hos min fastlege, som hang seg på Einars refleksjoner. Jeg sto på 2 ½ mg. Hun satte meg på 20 mg. Og vips forsvant alle plagene. Jeg har siden følt meg i kjempeform og nå er dosen kommet ned i 10 mg. Den største takken for at jeg føler meg så bra går til Einar, som gjorde de nødvendige logiske koblingene.
Einar har kommet så høyt opp i årene han også at han har permittert seg fra sin faste stilling som overlege ved Louisenberg sykehus. Han driver ikke dank. Nei, han holder sin polikliniske virksomhet gående. Og noen ganger holder han et foredrag om ”håpet”. Han er en betydelig ressurs, og for meg er han en gave fra Gud. Nå er det ikke lenge til våre koner har bestemt dag og sted for neste møte.
Jeg har en venn, og jeg gleder meg til å møte ham.

fredag, august 27, 2010

EN SOMMER TIL PÅ "MODUM"

Det skulle gå flere år før jeg kom tilbake til ”Modum”. Men Gordon og jeg holt kontakt. Han ringte og jeg skrev brev. En gang på Jevnaker laget jeg et folkemøte hvor eneste programpost var en tale av overlege Gordon Johnsen. Vi hadde leid ”Glassheim”, og den store salen ble full av mennesker. Gordons temaer var av allmenn interesse. Jeg kan fortsatt huske at han gikk opp på det store podiet, så ut over de mange menneskene og startet sin tale. Det eneste han hadde å holde seg til var en blank kulepenn. Eller var det en pekestokk som kunne trekkes ut og inn?
Da jeg var ansatt tre år i Levanger innledet jeg kontakt med en privatpraktiserende lege, dr. Melby, som hjalp meg med klienter jeg forsto trengte somatisk hjelp. Dr. Melby viste seg å være en bekjent av Gordon Johnsen, og en stor beundrer av overlegen. Det var i Kristiansand jeg ble kjent med psykiateren Krai Due Tønnesen ble det aktuelt å ta kontakt med Gordon. Krai hadde jobbet sammen med Gordon på Louisenberg i sin tid. Nå ville han at vi skulle spørre om det var bruk for oss som sommervikarer. Og sommeren 1967 dro vi til ”Modum”. Kona mi og barna mine var på sommerferie hos min svigerforeldre på Strømmen og hadde det aldeles herlig.
Krai, Matti og jeg ble innlosjert i ”Villa Det Gyllne Hus” som var restaurert fra ytterst til innerst. Interiørarkitekt Alf Sture hadde stått for oppgaven, og huset, særlig innvendig var en opplevelse i seg selv. Hallen og stuen var malt i en rød farge som Sture hadde komponert og kalt Okseblod. Uventet, dramatisk og aldeles stilig. I den store salongen var tapetet hentet fra England og var den samme som fra 1850. Til dette hadde han valgt en vidunderlig gulvteppe i en mosegrønn farge. Ideen var at når man åpnet døren ut til terrassen skulle man føle stuen gikk i ett med skogbunn. Noe av møblene var restaurerte fra 1850 årene, og noen var fra Stures egen møbelkolleksjon. De lange gardinene som gikk fra tak til gulv var ensfarget gule og flortynne, men med masse stoff til folder. Vi var blant de første som bodde der.
Denne gang var det klart fra begynnelsen at jeg ikke skulle ha presterollen. Den hadde en svensk pastor fått. Han hadde etterutdanning fra St Lukas Stiftelsen, en stiftelse som utdannet prester innenfor den moderne versjonen av sjelesorg, som nærmest satte likhetstegn mellom sjelesorg og psykoterapi. Han var en meget selvstendig person som gikk sin egen vei, men som var godt likt av alle. Jeg skulle vikariere for en lege som hadde sommerferie. Jeg gikk med andre ord rett inn i den psykoterapeutiske rollen.
Dette var en litt fremmed rolle, og jeg trengte veiledning. Det fikk jeg da også, for min venn Krai var en erfaren psykiater, og Gordon Johnsen var også villig til å veilede. Jeg kan faktisk ikke huske hvilket kontor jeg hadde, men sannsynligvis hadde jeg flere, alt etter hvilket som var ledig til enhver tid. Men jeg husker at det hadde begynt å flytte inn familier i de restaurerte villaene, og at jeg fikk som oppgave å følge opp enkelte av disse. Da trengte man egentlig ikke et spesielt kontor, for samtalene foregikk i villaen, med eller uten barna. Jeg tror derfor at det er riktig å si at jeg en kort stund var med i etableringen av familie-avdelingen, selv om vi ikke kalte den familieavdeling på det tidspunktet.
Krai og Matti var, som nevnt, i en annen artikkel, svært interessert i musikk. Nå sto det heldig vis et gammelt klaver i ”Det Gyllne Hus” og Krais cello var alltid med på slike turer. En kveld inviterte vi en kollega av meg, han het Leiv Reigstad, og var prest i Drammen. Han spilte fiolin, og da ble det arrangert konsert i ”Det Gyllne Hus”. Jeg husker det som en helt vidunderlig kveld.
Jeg fikk noen dager besøk av kona mi og datteren vår, som bare var et par tre måneder gammel. Her var jo ingen barneseng, så vi laget en seng i kommodens nest nederste skuff. Morsomme mennesker sa at det var kjekt, for når babyen gråt var det bare å skyve inn skuffen. Vel, fullt så hjerteråe var vi ikke.
Gordon fortalte en dag at sykehuset fikk selebert besøk, og at han ville vise dem ”Det Gyldne Hus”. Min kone som var vant til å ha et strøkent hus når vi ventet gjester, ryddet og pusset støv. Men da våre samboere kom å fikk se huset strøket og rent ble de helt overgitt og sa: ”Men det kommer jo gjester snart!” Så satte de i gang og rotet til for det måtte jo se ut som det bodde mennesker i huset. Min kone ble aldeles forferdet. Hun oppdaget da at det fantes andre måter å leve på enn den som var naturlig for oss. ”Et ryddig hus skaper hygge” ble satt opp mot ”Litt rot skaper kos”. Vi har holt fast på første påstand gjennom hele livet.
Å bo som vi gjorde ga oss muligheter til mange herlige spaserturer i den vakre naturen. Som regel gikk vi til ”Verdens ende”, som er en liten bakketopp et par kilometer fra sykehuset. Her Hadde dr. Thavlow plantet en lund av bjerketrær, som på hundre år var blitt kjempestore. Herfra hadde vi oversikt over åpne jorder, åsene omkring, og langt mot nordvest så vi fjellene på Norefjell. Vi kunne også velge å gå til Kaggefossen, som vi hørte brumme når vannføringen var stor. Da måtte vi gå ned en dal til selve Snarumselva og over den på ei smal hengebru. Et par hundre meter til og vi kunne beskue den fantastiske fossens skummende villskap. Og ville vi gå en lang rundtur var det ei kjørebru over fossen. På den ene siden kunne vi se rett ned i den skummende fossejuvet. På den andre side lå en stille og vakker innsjø som innbød til stangfiske og kanoturer.
Vi hadde selvfølgelig ikke lønn for slike sommervikariat, betalingen var læringen, selve stedet og naturen omkring. Og ingen klaget, for det ble en skikkelig læringstid og en billig sommerferie. Under tiden kontaktet Gordon meg og spurte om jeg ikke kunne være litt lenger. Jeg sa jeg ville prøve å finne en vikar, men det klarte jeg ikke. Som metodistprest var jeg ansatt i en menighet for ett år om gangen, og at ansettelsen startet i august. ”Men kan du ikke komme neste år da?” spurte han. Det gjorde jeg, men det er en helt annen historie.

torsdag, august 26, 2010

MIN FØRSTE SOMMER PÅ ”MODUM”.

Min første jobb ved Modum Bads Nervesanatorium var sommeren 1961. Jeg hadde truffet Gordon Johnsen våren 1956 på Metodistkirkens Teologiske Skole, Överås, i Göteborg. Han var invitert et par dager til å holde forelesninger for oss . Jeg kan huske jeg var helt fascinert av disse forelesningene som var ekte og livsnære, og lette å forstå. Under en pause passet jeg på at jeg kom tett innpå mannen, der vi sto på den store balkongen og så ut over den flotte parken. Han spør overraskende hvor jeg kommer fra. Jeg ble litt fortumlet og svarte Lillestrøm, og da var samtaleemnet gitt. Mannen var levende interessert i fotball og vi pratet om LSK som det året hadde gjort det bra på banen. Plutselig sier han: Du skal komme til Nervesanatoriet du! Forfjamset svarer jeg ”Ja, men hva er det?” Foreløpig er det en byggeplass, men jeg håper vi kan åpne før året er omme.
Så, fem år etterpå, kommer invitasjonen. Jeg pakker baggen min og tar toget fra Jevnaker til Vikersund. Jeg spør meg fram og får vite at Nervesanatoriet, eller ”Badet” som bygdefolket kalte stedet lå omtrent tre kilometer opp mot skogen. Det var ikke lenger enn at jeg kunne gå. Unnskyldningen var et jeg ikke ville sløse bort pengene mine på drosje. Støvete kom jeg fram og meldte meg i resepsjonen. Jo da, jeg var ventet. Snart kom oversøster og loste meg ut til huset hvor jeg skulle bo.
I ”Villa Casa Bella” fikk jeg et soverom. Det var et gammelt hus fra den tiden overlege Thavlow drev sitt berømte badesanatorium fra 1850-tallet, og bar preg av det. Jeg skulle dele baderom og stue med to andre personer, som viste seg å være pasienter Gordon Johnsen hadde tatt imot utenom pasientlisten.
Da jeg hilste på den ene var jeg med en gang trått inn på en teaterscene. Han var nemlig skuespiller, og spilte teater hele tiden. Og jeg måtte følge opp og spille den rollen han forventet av meg. Det var ikke vanskelig, for han hadde hovedrollen. Jeg var bare statist. Den andre kom litt senere ut på kvelden. Han var bilselger og kjørte en av disse småbilene som var så moderne på den tiden. Jeg tror det var en Austin 7. Han kjølnet ned temperturen og vi kunne snakke om biler og alminnelig ting.
Overlegen stakk innom for å gi beskjeder. Mine huskamerater fikk oppgitt tid for samtaler, og jeg fikk beskjed om å stille på morgenmøte dagen etter.
Jeg var tidlig ute og fant meg en plass langt nede ved bordet. Hyggelig mennesker kom og hilste på meg og ønsket meg velkommen. Så ble det stille, og presis på klokkeslettet går døren inn til overlegens kontor opp og inn som en vind kommer overlegen i sin hvite frakk. Møte starter ved at nattsøster kommer med sin rapport, og deretter rapporterer de to avdelingssøstrene. Det var kun to avdelinger på den tiden. Overlegen snapper opp et poeng, diskuterer kasus med ansvarlige lege, tar opp poenget og holder en liten forelesning samtidig som han lager noen illustrasjoner på den svarte tavlen. Jeg legger nå merke til at det er en slags hierarkisk ordning ved bordet. De viktigste legene sitter øverst, og etter dem de viktigste sykepleierne. Alle i sine uniformer. Jeg har plasser meg riktig. Så introduserer overlegen meg for forsamlingen, og jeg reiser meg og bukker pent. Det var det.
Når vi nå går ut av rommet viser oversykepleier meg til mitt kontor. Det er et bitte lite kryp inn med en bitte liten pult og to små stoler. En for meg og en for en eventuell pasient. Rommet er så smalt at jeg kan berøre veggene med utstrakte armer. Men heldig vis er det minst dobbel så langt. Vinduene sitter høyt oppe på veggen, og her er to dører. Den ene fører inn til kapellet. Den andre ut til en liten gang, som er selve inngangen. På pulten ligger en hvit frakk som jeg alltid skal ha på meg når jeg går ut i sykehuset, forteller oversykepleier. Jeg prøver den, men den er alt for kort. Oversykepleier kommer straks med en ny.
Ja, så går jeg da og sprader i hvit frakk og føler meg viktig. Alle hilser høflig men ingen forteller meg hva jeg skal gjøre. Ut på ettermiddagen møter jeg overlegen i en korridor. Jeg stanser ham og spør høflig: ”Doktor Johnsen, hva skal jeg gjør her?” Han ser forbauset på meg og svarer: ”Du er prest, ikke sant? Det er ikke jeg.” så farer han videre. Jeg kjenner at sinne vil koke i meg og jeg tenker: ”Hit er jeg kommet på invitasjon av selveste overlegen. Så spør jeg høflig om hva jeg skal gjøre, og så svarer han meg på den måten. Det var rett og slett uhøflig!” Men så tar jeg meg i det og tenker: ”Han har jo rett! Ok, så setter jeg i gang på min måte, og så får han heller si fra om jeg gjør noe som er galt”
Fra nå av er jeg prest med betydelig selvfølelse. Jeg går visitt til alle arbeidsstuene, snakker med ergoterapeutene om det er OK at jeg snakker med pasientene, og alle sier ja. Jeg kan bruke hele dagen på pasientene om jeg vil, og det vil jeg. Jeg er sammen med dem i salongen og ute på plenene når de spiller bodgja. Og snart har jeg et nært og fint forhold til de fleste. Jeg lærer meg navnene, og hva de strever med, og kan derfor følge godt med på morgenmøtene når den enkelte pasient blir presentert som et kasus. Jeg er i læringsprosess.
Nå viser det seg at til mitt arbeid hører det med å holde en kveldsgudstjeneste hver torsdag kveld. Noen forteller meg hvordan den pleier være, og jeg følger bare opp den vanlige ordningen. Det forbauser meg at kapellet er fullsatt, og at noen sitter utenfor på balkongen. Overlegen er der også. Han sitter på første benk rett overfor prekestolen. Det sjenerer meg meget. Jeg holder en enkel, helt vanlig preken, med en viss tilknytning til miljøet som jeg har observert noen dager. Alt er over på 45 minutter. Etterpå er det flere som vil ha tak i meg. Noen vil bare takke. Men noen vil spørre om punkter i prekenen mens andre vil diskutere. Jeg forsto da at kveldsgudstjenesten ville kunne bli et utmerket verktøy i min sommertjeneste, og at jeg måtte være nøye med hva jeg sa. Jeg hadde aldri opplevd dette før i min prestetjeneste.
Det var en ting til som jeg opplevde som spesielt. På fredag kveld åpnet Inga og Gordon Johnsen sitt private hjem for oss ansatte som ønsket å komme. Kvelden startet med at Inga serverte kaffe og kringle mens praten gikk lystig om smått og stort. Så, på et bestemt tidspunkt tok Gordon ordet og sa vi skulle lese tekstene. Jeg hadde ingen bibel med meg så jeg fikk låne et nærmest hellig klenodium, det var bibelen til Gordons far. Her var ingen undertrekninger av noe slag, bortsett fra at etter hvert kapittel var det med blyant laget streker, og for hver femte strek en skråstrek. Gordon fortalte meg at hans far pleide å sette en slik blyantstrek for hver gang han hadde lest et kapittel i bibelen. Han begynte med det etter han hadde fylt sytti år. Da jeg talte opp strekene viste det seg at det etter hvert kapittel var hundre slike streker. Den gamle mannen hadde altså lest igjennom bibelen 100 ganger fra perm til perm etter han fylte 70 år. Det var med stor andakt og forsiktighet jeg holt denne bibelen.
Gordon plukket ut en person og fortalte hvilket skriftavsnitt som skulle leses, og så neste, og neste, helt til vi hadde lest alle tre rekkene med tekster, runde etter runde. Så lest han selv søndagens prekentekst og ga ordet fritt. Nå skulle vi fortelle hva teksten ga oss av opplevelser, og hva vi håpet presten ville berøre i sin preken kommende søndag. Jeg kan huske at en prest fra en menighet i Oslo kom for å være med om disse fredagskveldene. De var til stor hjelp for hans prekenforberedelser, sa han.
En dag ba overlegen meg å ta imot en pasient til samtaler. Det var en mann som sleit med en sterk nevrose hvor religiøse problemstillinger var vevd tett inn i problematikken. Jeg visste ikke om dette var sjelesorg eller terapi. Men legen som hadde ham til behandling merket at han hadde stor nytte av å snakke med meg, så Gordon ba meg overta behandlingsansvaret for denne mannen. Etter en tid var han helt restituert. Gordon bet seg merke i dette. Han hadde oppdaget at jeg hadde et naturlig talent for psykoterapi, sa han senere.
Jeg fikk ikke så mange pasienter i ”behandling” etter dette. Tiden kom da jeg måtte ta farvel. Egentlig skulle jeg betalt Kr. 100,- for oppholdet, men jeg hadde så dårlig råd at man så mellom fingrene i mitt tilfelle. Dessuten hadde jeg gjort et stykke arbeid ved sykehuset helt gratis. Da vi tok farvel sa både Gordon Johnsen og jeg at vi ønsket å beholde kontakten. Og det gjorde vi fra da av.
Jeg glemte visst å nevne at det var fint vær hele den sommeren, bortsett fra en kveld da det striregnet. Jeg var hjemme hos overlegen. Han lånte meg en trenchcoat og fulgte meg helt hjem til Casa Bella. Fra den sommeren ble mitt liv annerledes.

tirsdag, august 24, 2010

”UBUDNE GJESTER”

Vi bodde i Jokerhuset. Det er et prefabrikkert hus som Gordon Johnsen så på en utstilling, og som han bestilte der og da. Det ble raskt satt opp nær veien til ”Verdens ende”, og reservelege Peter Runde flyttet inn med sin familie. De hadde flyttet til Skien da vi ankom sykehuset. Det var et langstrakt hus med en diger bærebjelke som gikk fra endevegg til endevegg og det var høyt under taket. I stueavdelingen var det store vinduer fra tak til gulv, og en dør som førte rett ut til en kjempestor terrasse.
Vi hadde aldri bodd så flott og komfortabelt og fant oss snart til rette. Året etter var vi på et par ukers sommerferie, og ble meget forbauset da vi kom hjem, for huset var ”okkupert” av et ektepar vi kjente fra Kristiansand, våre venner Matti og Krai. Krai skulle vikariere som lege og Gordon fant det formålstjenlig at de flyttet inn i ”vårt” hus. Selv om de var våre gamle, gode venner, ble vi ikke så lite forbauset de vi forsto at de hadde tatt huset i bruk, som om det var deres.
Det tok litt tid før vi hadde svelget den kamelen. Men dette var Gordon lik. Han var sjefen og tenkte som så: De kunne gjerne flyttet inn til oss hvis vi hadde vært på ferie. Reidun og David er jo på så mange områder lik oss, så vi plasserer Matti og Kari hos dem. Og det gjorde han altså, og uten den ringeeste tvil. Han tenkte nok videre at vi ville bli overlykkelige over å finne våre venner vel tilpass i vårt hus.
Visst ble vi gla for å se dem, men hva nå? Hvor skulle de bo når hele fem-person-familien skulle ta sitt hjem i besittelse. Skulle vi la dem fortsatt sove i sengene våre? Skulle vi dekke bord til sju heretter? Og hvor skulle vi selv sove? Jeg husker bare at Gordon stakk innom og løste problemet på sin måte. Han hedde funnet et nytt kryp inn for våre venner.
Vi snakket mye om denne opplevelsen og var enige om at likheten mellom oss og Inga og Gordon var ikke veldig stor på dette området. Et hjem er jo ikke bare et hus med diverse vegger. Et hjem rommer alle våre personlige eiendeler, våre møbler, pynte-gjenstander og klær for ikke å snakke om maten i kjøleskapet.
I Gordons tanker var logikken enkel. Her er to som trenger et midlertidig hjem. Reiduns og Davids står tilfeldigvis tomt. Så bare vær så gode og finn dere til rette. Og Matti og Krai fant seg snart til rette og koste seg i hjemmet ”vårt”. De smilte over hele fjeset da vi kom hjem og ville straks stelle i stand et måltid for oss på vårt bord og med vårt service. Det fantes ikke snev av tanker om at dette var galt. De var bare lykkelige. Og så kunne de jo bare vise til Gordon, for det var hans smarte idé.
Det tok tid før vi hel følte at vårt indre kom til ro igjen. Og vi fikk en lærepenge om å inkludere. Gordon hadde tenkt han skulle få skrevet over inngangen til sykehuset dette bilbelordet: ”Kjærligheten er velvillig”, men han lot det være. For selv om det var et ord han ville leve etter så kunne han ikke forvente at alle hans ansatte skulle leve opp til det. Men av Reidun og David kunne han forvente det, tydeligvis.
Da Gordon var distriktslege på Hedmarken fabulerte han om å bygge en institusjon for nervøse pasienter. I andre etasje ville han ha sin leilighet. Når kvelden kom og pasientene hadde lagt seg, ville han ta sin røkejakke på seg og tusle ned i avdelingen med tøfler på beina og formidle godhet, trygghet og varme, slik at alle kunne sove trygt og godt. Det gode menneske passet på dem.
Men slik ble det, heldig vis, ikke. Overlegeboligen ble bygd et par solide steinkast fra selve sykehuset, men ikke lenger borte enn at nattevakten kunne kalle på ham hvis en pasient var spesielt urolig. Gordons tanke var å bygge et sykehus hvor pasienter og ansatte nærmest skulle integreres.
Det var ikke få gange han ringte meg på kontoret og spurte om jeg ville bli med inn og spise aftens i pasientenes spisesal. Det var helst torsdag kveld, for da hadde kjøkkensjefen, Marie Gundhus, laget ostesufflé, og det var det beste han visste. Det var ingen som begynte å spise før bordbønnen ble bedt høyt og tydelig. Gordon satt ved enden av bordet og fikk sin tea skjenket i et diger tekopp, spesielt bestilt til ham. Denne delen av hans filosofi gikk ut på at pasientene ville føle likhet med oss og dra nytte av det terapeutisk.
En kunne nesten kalle dette forbildeterapi. Hvis vi tok opp søppel fra gulvet, så ville pasientene gjøre det samme. Han trodde de etterapet oss i den terapeutiske staben. Dannelse var derfor et nøkkelord i hans terapeutiske filosofi.
Men så var det brått slutt på alt dette. En ny overlege ville innføre ”det terapeutiske samfunn”. Nå skulle alt i miljøet integreres i systematisk terapi. Og nå ble det viktig å skille terapeutens privatliv fra pasientenes institusjonsliv. Gordon ble fortvilet, for han så jo med sine egne øyne at søppelet ble liggende. Nå ble det fjernet av en gruppe som hadde dette som arbeidsfunksjon, når de - etter en grundig samtale – fant tid til å gjøre jobben. Og fant de ikke tid ble det vaktmesterens oppgave. Det ble ikke lenger en naturlig del av hver enkelts hverdag. Ut fra denne vrangfilosofi forsøples samfunnet mer og mer.
Reidun holder på den gamle gordonske filosofien. Hun holder strøkent hus, til sjenanse for dem som ikke får dette til. Men verken Reidun eller jeg kan leve opp til hans filosofi om ikke å låse huset. Overlegeboligen ble aldri låst. Det ble aldri stjålet noe, bortsett fra én gang, da ble det stjålet penger. Og synderen var en person som Inga og Gordon hadde tatt seg spesielt av og latt få bo som gjest i huset. Psykopaten forstår ikke verdien av en åpen dør.

mandag, august 23, 2010

ATLE RONESS, PROFESSOR, DR. MED. OG PREST FYLLER 71 ÅR

Han kom til sykehuset med ei smellvakker ung kone og to herlige guttuger. De flyttet inn i et av husene som ligger på rekke mot alleen. Han var ansatt som assistentlege. Hun var sykepleier, men hadde fullt opp å gjøre med småtrollene. De var alle fire blide og utadvendte bergensere (Finnes det egentlig innadvendte bergensere?)
Rykte om Atle Roness hadde kommet ham i forkjøpet. Det ble fortalt at hans mor nektet ham å stille i et bestemt utforrenn, for han var alt for sjuk. Men Atle hørte ikke på sin kjærlige mor. Han møtte til start til ”Ulriken utfor” og vant løpet. Han klarte ikke å skjule fadesen for sin mor. Begivenheten ble nemlig slått opp på første side i Bergens Tidende. Men det var altså utfor.
Rykte fortalte at han hadde spilt fotball på ungdomslandslaget. Han var en tett plugg med en kropp som han opplagt kunne bruke til mange idretter. Han likte å konkurrere, nær sakt på alle områder. Og når det gjaldt psykoterapien, som han var kommet for å lære, så kastet han seg utfor med en innbitt mine. Jeg husker pussig nok hans første pasient, en ung kvinne som flere på sykehuset hadde forsøkt å hjelpe uten hell, nå skule Atle klare utfordringen. Hans engasjement ble derfor en viktig ingrediens i terapien, så kvinnen ble betraktelig bedre hun. Men så vidt jeg husker ble hun hengende ved ham, som poliklinisk pasient, under hele tiden han var ansatt som assistentlege.
Det Atle gikk inn for, det gjorde han 100 prosent. Han grov og spurte om alle ting han sto overfor, og det var helt åpenbart at han hadde funnet sitt spesialfelt.
Vi ble nære venner de årene. Det var kort avstand mellom husene våre og familien Roness syntes å trives i Jokerhuset, hvor vi bodde, og vi trivdes med dem. Etter arbeidstid hadde vi overskudd til mye mer. Fotballbanen, som lå som vår nærmeste nabo, ble arenaen for full fysisk utfoldelse. Men man skulle så opplagt være oppmerksom når denne stålfjæren fra Hordaland klasket til ballen. Ble man truffet da følte man det. En gang ble en gutt truffet i hode og gikk bokstavelig trill rundt. Og da våknet legen i Atle. Han forlot ikke gutten før han var sikker på at han ikke var alvorlig skadet. Det var mange tøffe tak der ute på banen. Atle, og hans lag, måtte bare vinne, og de vant, takket være den nye Kniksen imitasjonen.
En vinterdag inviterte han meg med til slalåmbakken. Jeg hadde lånt utstyr. Vi tok toppfart, og skulle konkurrere om å komme først ned. Jeg hadde ikke trening i å vrikke og vri på skiene så jeg kom raskt opp i stor fart og ledet over mesteren. Nede på sletta skulle jeg skrense, men sletta viste seg alt for kort til det formålet, og jeg for sidelengs nedover mot de parkerte bilene, skrenset over snøsperringen og havnet mellom to biler, ganske rundjult. Jeg slo hull på nikkersen, stillongsen og underbuksa, og selvfølgelig kneet. Men det verste var min sårede selvfølelse, for der sto Atle, hvilende på stavene og spurte på bergensk: ”Slo du deg?” Det var min første tur i slalåmbakken, og min siste.
For Atle var dette bare én av utallige turer opp med heisen og ned bakken. Han leste nemlig til teologisk embetseksamen. Det gjorde han ved å ta fram boka og lese i heisen oppover og puttet den innenfor dynejakka på vei nedover. Han hadde en egen evne til å sluke tekster, og dertil en like stor evne til å huske det han leste. Han hadde snart sin teologiske embetseksamen ved siden av sin medisinske, men han lot seg ikke ordinere.
Verneplikten utførte han som militærlege, men fra første dag hadde han klare sine spørreskjemaer. Han hadde fått hjelp av Dr. Nils Retterstøl og Dr. Arne Sand som begge hadde samlet data til sine doktorarbeider mens de tjenestegjorde i det militære. Atle gikk systematisk til verks, og hadde fått de data han trengte da han ble dimittert. Han disputerte, og fikk sin doktorgrad. Men da hadde han for lengst sluttet som assistentlege ved Modum Bads Nervesanatorium.
Vi oppsøkte hverandre når vi var i nærheten, og dro på sommerferier sammen. På den tiden hadde de fått sin tredje sønn, Eirik, som var en vakker gutt, men en ustoppelig virvelvind. Han utviklet seg til å bli et helt utrolig omsorgsmenneske.
Så kom dagen da overlege Gordon Johnsen skulle slutte. Vi diskuterte om man skulle gjøre om lederstrukturen slik at institusjonen ble ledet av en forstander. Gordon tenkte mest på den kristne profilen. Men ingen ting ble gjort. Og da stillingen ble utlyst søkte Atle Roness, og fikk den.
Han hadde sine ideer og drømmer, som flere av oss andre, men hans fordel var nå at han hadde en betydelig større makt. Han ville at alt vesentlig, som kontakt med pressen, skulle gå gjennom ham. Dette var nytt, og ble vanskelig for meg, for jeg var på den tiden blitt en kilde som pressen henvendte seg til. Å lose dette gjennom overlegen ble ganske umulig. Også alle invitasjonene til å holde foredrag rundt omkring i landet. Men vi klarte faktisk å leve med dette, både han og jeg.
Da Gordon skulle fylle 70 år hadde jeg snakket med ham året før og spurt hva han ønsket seg. Et forskningsfond var svaret. Fint! svarte jeg, for det er hva jeg har i tankene. Jeg tror jeg kan samle inn Kr. 250.000,- ville det være en passende sum å starte med? Jeg hadde vel håpet på Kr. 500.000, svarte Gordon. Dette er forskjellen på deg om meg, sa jeg, men jeg skal stå på, og så får det bli hva det blir. Det ble Kr. 350.000,- på salg av fargetresnitt av kunstneren Hans Gerhard Sørensen. Jeg ble formann i fondsstyre. Etter noen år kom Atle en dag og spurte om han kunne få disponere kapitalen, som fundament til et forskingsinstitutt, som skulle bære Gordon Johnsens navn. Jeg nølte en stund, men ga så etter for en spennende idé. Og som takk ble jeg også medlem av styret for det nye forskningsinstituttet. Og heretter gikk kapitalutvidelsen fort.
Forskninginstituttet er vel det viktigste Atle Roness fikk skapt de årene han var overlege ved Modum Bads Nervesanatorium. I dag har det en stab dyktige forskere på lønningslisten, og det ene viktige forskningsresultatet etter det andre har sett dagens lys, bl.a. flere doktorarbeider.
Atle satte sluttstrek for sitt arbeid på ”Modum” og dro over fjellet til Bergen. Har ble han forsker og skrev bl. a. mange bøker, nå mer av populærvitenskapelig karakter. Men selv om han hadde suksess som underviser, veileder, forsker og forfatter, følte han hele tiden at han måtte arbeide med pasienter i en direkte kontakt. Han jobbet da også ved Familievernkontoret i Biskopshavn, som han i sin tid var med å starte. I flere år hadde han mer enn 140% stilling. Målet var å komme ned på en ordinær 100% stilling når han samlet alle sine gjøremål, men det var vanskelig for ham helt til han gikk av med pensjon.
Nå ringte han meg mange ganger for han ville drøfte om det var rett av ham å la seg ordiner til prest. Jeg støtte ham i planene, og en dag hadde han eksamen fra praktikum, og en avtale med biskopen om å bli ordinert. Ja, så her om året fikk han sin ordinasjon. Siden har han forsøkt å balansere sin virksomhet mellom prestetjenesten og doktortjenesten. Til nå har han klart det bra fordi han har masse energi, langt mer enn det som er normalt for en som fyller 71 år i en av de nærmeste dager.
Han har hus ved Helleveien i Bergen, hytte på fjellet ved Reimegrend, og hytte ved sjøen nær Brevik. Han har tid til alt dette, og fryder seg over barnebarna som nå etter hvert vil sitte på hans kjærlige fang. Jeg har elleve barnebarn, og han vet ikke hvordan han i vide verden skal klare å gå forbi meg der også.
Vi ble venner for førti år siden, og har bevart dette spennende vennskapet helt fram til i dag.

lørdag, august 21, 2010

PER FRICK FYLLER 75 ÅR

I dag, 20. August, fyller Per Frick Høydal 75 år. Han er en kjempe. Jeg møtte ham en januardag i 1969. Jeg skulle egentlig ha møtt ham et halvt år før, men han fikk utsatt sin tiltredelse, og lykkelig var jeg, for det var min stiling han skulle ha. Jeg var tilsatt som prest ved Modum Bads Nervesanatorium i påvente av en ”ordentlig” prest, det vil si en som var ordinert i Den Norske Kirke. Jeg var ordinert i Metodistkirken. I lokale sammenhenger var jeg ikke ”ordentlig” prest. Sykehuspreststillingen lå dessuten inn under biskopen i Tønsberg, og var lønnet over statsbudsjettet. Som metodistprest hadde jeg ikke fordelen av å komme inn under denne ordningen, i alle fall ikke permanent. Men Gordon Johnsen, som var sønn av en frikirkepastor ville helst se mellom fingrene med dette. Han tilsatte meg, og håpet å kunne beholde meg.
Nå hadde hans gamle venn, domprost Peder Olsen, en sønn som var prest og hadde studert i USA som ønsket å tjenestegjøre ved Nervesanatoriet. Og da var saken egentlig helt klar. Jeg måtte vike for en ordentlig prest, som ap på til hadde spesialutdannelse i klinisk sjelesorg. Selv jeg forsto logikken i det. Når han endelig kom, tok det lang tid før han oppsøkte meg. Jeg hadde ryddet kontoret og gjort alt klart for ham, men lovet meg selv at jeg aldri skulle blande meg inn i hans arbeid. Men en dag klarte vi ikke å unngå hverandre lenger. Per Frick strakk ut neven og vi hilste på hverandre. Han sa det senere: ”Det var jo ikke farlig!”
Jeg likte ham fra første stund, og han ga ingen signaler på at han mislikte meg. Per Frick hadde et ønske som egentlig var kontrært til Gordon og mitt. Han ville ikke høre snakk om et eget senter for sjelesorg. Han trengte bare hybler til kandidatene som skulle jobbe på sykehuset, integrert i staben. Han fikk det som han ville, og Villa Sacra ble bygget. Gordon og jeg var litt skuffet for vi hadde nedlagt mye arbeid i planleggingen av et Sjelesorginstitutt.
Tiden gikk og Per Frick fikk etter hvert stor pågang til sine pastoralkliniske kurs. Jeg hadde konsentrert meg om arbeidet i Familieavdelingen, og var den aller førte som var ansatt i avdelingen i full stilling. De andre terapeutene var delvis i klinikkavdelingene og delvis i Familieavdelingen. Per Frick fikk plassert en av sine kandidater i ”min” avdeling og derfra var veien kort til å be meg om undervisnings- og veiledningstjenester. I de årene som fulgte kom vi, faglig sett, meget nær hverandre. Og jeg følte jeg fikk kompensasjon for det jeg følte jeg måtte gi fra meg.
Etter hvert snudde Per Frick i sitt syn på et Sjelesorgsenter, men han ønsket å begrense størrelsen, og han fikk sitt ønske oppfylt også denne gang. Arkitektfirma Finne tegnet huset i en meget romantisk stil, og Per Fricks gamle far la ned grunnsteinen. Fra første dag etter åpningen sto Instituttet fram som et verktøy som på en glimrende måte tjente Per Fricks formål. Huset oste av atmosfære. Men det gikk ikke lenge før det måtte utvides. Men heller ikke første tilbygg var tilstrekkelig. Det måtte nye utvidelser til. Men instituttet ble aldri skadet av det, tvert om. Og dette skyltes dyktige arkitekter, bl.a. Kristian Schaug. Og Per Frick frydet seg over de flotte resultatene.
Hvem var denne mannen som jeg kalte en kjempe? Han var høy, slank og bredskuldret, brukte brille og hadde litt langt hår. Han hadde et hjertelig smil og kunne virke litt sjenert Han hadde et par øyne som uredd hvilte på den han snakket med, på en trygg og empatisk måte. Han var utrolig kunnskapsrik. Han var nærmest bibliofil. Parallelt med sine sjelesørgeriske fagkunnskaper var han på høyde med psykiaterne i deres fag. Han var utrolig behaglig å snakke med, og opparbeidet seg etter hvert en enestående praksis. Han hadde alltid et glimt i øye, og unnlot aldri å unne seg humor og glede. Det fulgt fest med Per Frick, og det var ikke få fester han og hans kone Elisabeth arrangerte i deres gjestfrie hjem. Endog gamle kandidater sto i kø for å være med på disse. Elisabeth, som var ergoterapeut, hadde en eminent evne til å få oss ut på dansegulvet. Jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at ekteparet Høydal har lært de norske prester å bli glad i å danse.
Vi bodde jo på samme område så vi var venner også privat. Vi hadde spennende samtaler hjemme i stua vår, eller hans. Og så gikk vi turer i det flotte turområdet som omkranset institusjonene der ute på furumoene.
Etter at jeg reiste fra ”Modum”, i 1981, fikk jeg vite at Per Frick søkte og fikk stillingen som domprost i Stavanger. Nå syntes sirkelen hans å være sluttet. Hans far var sykehusprest på Louisenberg, og ble senere domprost i Tønsberg. Da biskop Bue døde brått ble Per Frick tilsatt som biskop i påvente av valg av en ny. Da han nærmet seg pensjonsalderen flyttet han tilbake til Modum, hvor han hadde kjøpt en enebolig i Vikersund. Men i alle årene etterpå har han vært å finne i tilknytning til Institutt for sjelesorg. Selv med sin suverene dyktighet holt han seg kledelig i bakgrunnen, og ble en ressurs man kunne henvende seg til når ting ble vanskelig.

En av de skjønneste opplevelsen jeg har hatt med Per Frick var den søndagen han og jeg forrettet gudstjeneste med nattverd i Olavskirken, kirken vi begge var så glad i. En dansk sogneprest, som var tilstede, skrev om denne uvanlige ekumenikk i sitt kirkeblad.

Jeg hadde gleden av å være formann i byggekomiteen da dette praktfulle gudshus skulle bygges.
Jeg ligger bare to år foran Per Frick i løypa. I dag fyller han altså 75 år og jeg gratulerer kjempen i moderne norsk sjelesorg med høytidsdagen. Ja, han er fortsatt en kjempe. Og jeg er stolt av å kjenne ham. Gratulerer med dagen! Vil du se bilder av Institutt for sjelesorg så klikk den inn på: www.sjelsorg.no/

torsdag, august 19, 2010

PER ARNE ER BLITT 60 ÅR

Han kom til nervesanatoriet på frierføtter. Vi likte det ikke. Vi ønsket nemlig ikke å miste piken han fridde til. Anne fra Drammen var nemlig et funn for sykehuset med sitt blide vesen, sin skjønnhet og sitt pågangsmot. Per Arne var en utadvendt kjekkas fra Oslo som studerte teologi ved Menighetsfakultetet. Men det ble de to, heldigvis. Og så viste det seg at Annes styrke trakk dem begge til oppgaver ved Modum Bads Nervesanatorium.
Per Arne ble sykehusprest, og føyet seg elegant inn i rekken av sykehusprester. Han viste seg så dyktig at han ble ansatt som leder av Institutt for sjelesorg. Det er bare slik at det Per Arne engasjerer seg i blir svært bra. Hans store fordel er hans utrolige kontaktskapende evner. Han møter mennesker med en vennlig direkthet som styrker deres selvaktelse, og da er det lett å få dem tent for det han selv brenner for.
Per Arne gjorde Institutt for sjelesorg kjent ut over hele Skandinavia, og det forbauset meg at han sluttet da alt så så lovende ut. Han flyttet til Grefsen, og startet et samarbeide med Jølsens Begravelsesbyrå – ja, et begravelsesbyrå - men samtidig hadde han en lærerjobb ved Menighetsfakultetet. Under tiden var han koblet opp til et studium i England. Nå ble min kontakt med ham uttynnet, men det var klart for meg at gutten ville noe.
Jeg skrev gutten med overlegg. For Per Arne har aldri prøvd å temme barnet, eller gutten i seg. Han er blid, vennlig og leken, ja og unormalt interessert i fotball.
Jeg oppdaget allerede da han var kandidat i det pastoralkliniske studiet at han hadde spesielle egenskaper. Under en av gruppesamtalene fortalte jeg ham at han minnet meg om Thorbjørn Egner i sitt forhold til ordene. Egner, som ble et nasjonalt ikon, på grunn av opplesningen av sine bøker i radioen, bør kunne være ditt forbilde, sa jeg til Per Arne. Jeg vet ikke om han brydde seg meget om det, men faktum er at han står i ferd med å bli et nasjonalsymbol på grunn av sitt forhold til ordene, og spesielt formidlingen av dem.
En viktig arena for ordene hans har vært Aftenpostens helgavis. Her har han nå i mange år skrevet friske artikler om temaer fra søndagenes tekster. Og klokt har han samlet og redigert de beste og gitt dem ut som bok ved samme forlagshus som eier og driver Aftenposten.
Så kom det helt store. og kanskje til nå det viktigste spranget. Etter to ganger å ha bli satt opp som bispekandidat, det første tapte han for en annen Dahl, det andre takket han nei til, ble han ansatte som byprest i Oslo. Han skulle dele sitt arbeid mellom Trefoldighets menighet, og Stortinget. Alle som følger med i hva som skjer i den kirken vet at prekestolen i Trefoldighet er blitt den viktigste i landet. Herfra taler han sitt enkle, men velformulerte budskap, så tidsaktuelt at endog durkdrevne politikere kommer for å høre ham, gang etter gang. Selv kongelige er å se i kirken av og til.
I går fylte han 60 år. Reidun og jeg var invitert til en uformell feiring som startet klokken 1200 og som strakk seg så langt inn i natten som folk gadd å være tilstede. Jeg dro alene. Det første som slo meg da jeg kom fram var alle bilene. Det andre var selve komplekse av gamle tømmerbyggninger med torv på taket. De var satt opp midt i skisporet vi pleide å benytte da vi bodde på ”Modum”, men komplekset av gamle hus så ut til å ha stått der bestandig. Anne og Per Arne hadde vel ideen, men en kjent arkitekten som har tegnet Instituttet for sjelesorg, og en entusiastisk laftesnekker, fikk sydd sammen det hele til et eventyrhjem, i beste Egner ånd. Inne i stuene var det stappfullt av mennesker. Da jeg ankom, ved ett-tiden, var alt talerne i gang med å skamrose ham. Jeg tittet meg rundt og gjenkjente en rekke kjendiser fra Kristennorge og noen til.
Koldtbordet var dekket i et partytelt på plenen. Her var det dekt på med raushet. Ei diger kake, den måtte være over en meter lang, pyntet med de skjønneste frukter, trakke til seg oppmerksomheten. Det var Anne og Per Arnes svigerdatters verk. Og hun er altså vårt barnebarn. Vi vet at hun har sin mor som forbilde og lærer. Snakker vi om prakt-kaker så er det til Karmøy vi må skjele.
Dette var en bursdagsfest helt etter Per Arnes smak. Raust, nesten overdådig. Jeg tror arkitekten, Kristian Schaug, følte seg oppstemt og glad da han så hvordan hjemmet han hadde tegnet, fungerte på en dag som denne.
I et portrettintervju som Vårt Land hadde i går kom Per Arne med en formulering som sank ned i meg. Han ønsket å vise veien til Kristus, men ikke stå i veien for ham. Avisens sjefsredaktør var å se blant gjestene.
Som gave fra oss fikk han et Andreasskap. Det ble han så glad for at han begynte nesten å grine. Dette skapet har gledet oss i snart femten år, og jeg er sikker på at det vil glede Anne og Per Arne i minst like mange år, for forbønnsemnene står i kø.
Mitt ønske for denne eventyrgutten er at han må få mange rike år fremover.

tirsdag, august 17, 2010

OLAV H. HAUGE

Det er ikke så mange lyrikere jeg har gjort til ”mine”. Jeg har før nevnt Jan Magnus Bruheim, fra Lom. Han var lett å forstå, for han skrev så enkelt, at selv det dype filosofiske alvor kunne begripes.
På min 77-årsdag fikk jeg av filosofen på Lillehammer en diktsamling av Oalv H. Hauge. Han skriver på nynorsk. Jeg dummer meg vel ut hvis jeg sier at jeg har problemer med å forstå ham. Han kan så mange finurlige ord som jeg tviler på at en helt alminnelig nynorsk språklig forstår betydningen av. Men hvis man jobber med ordets plassering i diktet aner man en betydning.
Olav H. Hauge bodde i all sin tid på en gammel gård høyt oppe fra selve Hardangerfjorden. Men her sugde (bedre med saug) han til seg kunnskaper fra hele verden. Han måtte være ganske språkmektig, for han oversatte lyrikk fra mange språk, også kinesisk. Dette begriper jeg ikke, for på kinesisk er selve måten å skrive, eller kalligrafere på en integrert del av lyrikken.
Jeg vil ikke påstå at han var depressiv i klinisk forstand, men at han var tungsindig er det vel ingen tvil om. Dette kommer fram i mange av de diktene jeg til nå har lest. At han gikk inn i mørket og hentet fram skatter av gull er bare en side av dette. Hvis jeg sammenligner ham med visse malere, som mange betrakter som gale, så går det fint an. De besitter et enormt mot, og skygger ikke unna ”galskapen”. De ser den i hvitøye (bedre kvitauge), går inn i den og kommer ut igjen med store kunstskatter.
Jeg kjenner ikke Olav H. Hauge så godt ennå at jeg kan si at det er hva han gjør, men det jeg har lest av ham til nå, kunne tyde på det.
Naturen var bakteppet til det han skrev. Men hvilken natur. Men leit ikke etter naturskildringer. Han brukte naturen i sin skapende tjeneste. Derfor ble aldri Olav H. Hauge en typisk norsk skald, selv om det er satt norsk musikk til mye av det han skrev. Nei, Olav H. Hauge var heller ikke bare europeer, han var internasjonal. Ja, kanskje noe av det viktigste vi har sendt ut i verden. Å bruke ordet eksportere blir for kommersielt.
Jeg tenkte jeg skulle sette ett av hans underfundige dikt inn i denne blogspotten, og har valg det om katten:

Katten sit
i tunet
når du kjem.
Snakk litt med katten.
Det er han som er varast i garden.

Han så på seg selv som en helt alminnelig arbeidskar. Det er vi andre som har et annet syn på ham. Han var et sensitivt menneske og utrolig var, men ”varast i garden” var katten. Han lullet seg ikke inn i slike tanker om seg selv. Han lot katten gå føre.
Her er et dikt om ”elden”

Heilag var elden Som i ditt hjarte brann. Dåre, som ikkje forstod, men prøvde å sløkkja han. Vatn bar du åt bålet, vatn og sand.

Audmjuk skulde du bede og dine hender nest: Herre, lat elden brenna, den heilage gjest. Lat meg til oske gløda til siste rest.

Dåre var du som ikkje stundi forstod. No kan du eta og drikka og sova i ro. Sløkkja kan du, men ikkje kveikja den heilage glo.

Noe å tenke på for den som mener å ha opplevd den hellige ilden. Var det vi selv som slukket den? I så fall kan vi med rette kalles dårer.

VESLE FRANS

Jeg har alltid vært fascinert av tiggermunken fra Assisi. Hans fromhet og hengivenhet til Gud grep meg sterkt da jeg var ung prest. Men det var vanskelig å leve etter hans fattigdomsideale når en hadde omsorgsansvar for en familie. Frans forlot jo sin familie, dvs barndomshjemmet. Jeg verken ville eller kunne forlate kona mi og de to guttene våre. Men fattige var vi, kanskje de fattigste i kommunen. Og det jeg lærte av det har vært nyttig visdom for resten av livet. En ting er inntekt. Noe like viktig er forvaltning. Og til god forvaltning hørte gaver til Guds rike. Reidun ble rene mesteren i å se hvilken ressurs det fantes i ei krone.
Under tiden i Kristiansand hadde jeg møtt fransiskaneren, pater Ronald Hölscher. Vi spiste ofte lunsj sammen på konditoriet Geheb og snakket om alt vårt engasjement. Nå viste det seg at sognepresten i Den Katolske Kirke hadde mange jern i ilden, jern som han selv holt brennende, og som han ikke måtte rapportere til ”systemet”. Han var en skikkelig etterfølger av den hellige Frans og var proppfull av kunnskap om den gamle munk. Jeg trivdes i hans selskap.
Da menigheten var vertskap for en samling av pastorer i Sør Norge var biskop Kaare Støylen invitert til å holde et foredrag om ekumenikk. Pater Ronald fikk vite det og spurte om han kunne få være tilstede under foredraget. Det gledet meg meget og jeg inviterte han på stående fot. Da jeg dagen før foredraget informerte om vår gjest ble det rabalder i rekkene. Noen ville avvise ham. Noen ville trekke seg i protest. Jeg selv ble overrasket over hvilke negative følelser noen av mine kolleger hadde mot Den Katolske Kirke. Men jeg sa: ”Pater Ronald er min gjest! Så får dere forholde dere som dere vil til det faktum.” Ingen trakk seg! Under kaffepausen var det motstanderne som flokket seg om fransiskanermunken. Pater Ronalds åpenhet, vennlighet og imøtekommenhet som fjernet all motstand. Under det besøket fremmet pateren en sann ekumenisk ånd og presenterte sin kirke ved en trygg og kjerlighetsfylt væremåte.
Da pater Ronald skulle slutte, og flytte til Enerhaugen i Oslo, inviterte han sine venner blant prelatene i Kristiansand til avskjedslunsj. Vi ble mange. Under velkomstdrinken sa pateren at de selvsagt serverte mineralvann, om jeg ønsket det. Til lunsjen ble det servert vin, og jeg var den eneste som drakk mineralvann. Under ettersjenken var jeg litt uoppmerksom og en hollandsk pater skjenket vin i glasset mitt. Hva skulle jeg gjøre? Be om brus? Jeg hadde jo avlagt et slags avholdsløfte da jeg ble ordinert. Om jeg nå tilrev meg oppmeksomheten ved å be pateren bytte vin med brus, ville jeg skape en stemning av forlegenhet. Så der og da debuterte jeg som vindrikker. Jeg ble ingen dranker, men jeg liker et glass vin til god mat.
Da jeg kom til Oslo møtte jeg på nytt pater Ronald. Han var den samme, vennelige person som før. Han hadde det aldri travelt og lyttet med innlevelse til alt jeg fortalte ham. Til hans 70 årsdag sendte jeg ham et lite bilde jeg hadde malt, det var av Frans da han prekte for fuglene. Som takk sendte han meg flere bøker om den hellige munken fra Assisi.
Pater Ronald døde i januar 2009, 81 år gammel, i sitt kloster i hjemlandet. Men i mitt minnealbum er han fremdeles den lille Frans med det store hjerte. Han fortalte at det fantes en vei også for meg inn til brorskapet han tilhørte, selv om jeg var gift og familiefar. Jeg smilte til ham og sa: ”Vi får være brødre uten en slikt brorskap”. ”Ja, selvfølgelig”, svarte han og smilte kjærlig. Han var et godt menneske, ett som jeg aldri kan glemme.

onsdag, august 11, 2010

EN EKSHIBISJONIST FYLLER 77

Det regner i dag, på bursdagen min. Jeg tyder det som en velsignelse. Aldri har hagen vært mer frodig enn i år. Det skyldes ikke meg. Jeg ødelegger mer enn jeg skaper noe nytt. Da jeg skulle debutere som gressklipper etter den fatale opplevelsen for vel et år siden, da gressklipperen dro fra meg på minste hastighet, så kjørte jeg nå maskinen over stubben etter kirsebærtreet. Jeg mente at innstillingen var slik at klipperen ville gå fri, men nei, og atter nei. Den skar seg inn i stubben og begynte å oppføre seg fremmed og merkelig, og har gjort det siden. Selvbebreidelsen var der med én gang: ”Dette duger du heller ikke til!”. Nei, skal noen ha ros for en frodig hage må det være ”værtinnen” og sildigregnet.
Gratulasjonene har strømmet inn, både på mail, sms og telefoner. Avisen Vårt Land har hjulpet på hukommelsen til folk. På gratulasjonssiden står nå mitt navn aller øverst. Det satte et støkk i meg. Det betyr vel at det nå er like før ”over og ut?” Det er tungt å måtte innrømme at 77 er mange år, og at det ikke lenger er overensstemmelse mellom det som foregår oppe i hode og nede i beina. På lørdag forsøkte jeg meg på en piruett (jeg skulle ha på meg sandalene – de uten stropper), men vips gikk jeg over ende, stanget ned ei bordlampe og rev med meg bordet den sto på og en panelovn, skar hull i øret og slo meg ellers gul og blå. Dessuten pådro jeg meg en lyskestrekk. Men alt er over nå.
Jeg har tenkt at det er på tide å forebygge skader. Sandalene fjernes, det gjør også teppeløperen i atelieret, som jeg flere ganger har snublet i. Jeg må tenke meg om når jeg snur meg, og pålegge meg selv å være langsom. Alt fungerer bra, men jeg går fortsatt som en gammel mann. Det vil jeg kanskje måtte fortsette med, for jeg er faktisk en gammel mann.
Min datter Anne Kristin ringte og gratulerte meg. Hennes omsorg for mitt velbefinnende er ganske stor. Nå foreslo hun at jeg burde begynne med ”kinesisk gymnastikk”, du vet den med de langsomme bevegelsene, som foregår i parker og åpne plasser. Min innvending var at alle disse bevegelsen hadde symbolverdi. Hvis jeg startet opp med slike øvelser måtte jeg lage mitt eget symbolinnhold. Jeg kunne f. eks, stå på høyre ben, strekke ut venstre ben og høyre arm og si: Dette er Anne Kristin. Dette svaret likte hun for hun skoggerlo.
Begge guttene har også ringt og gratulert meg. 7 7 er uavgjort på fotballbanen, og en indikasjon på at kampen må ha vært spennende og underholdende. Og skal jeg være ærlig har jeg levd et spennende liv. Om det har vært underholdene må andre uttale seg om. Jeg har jo hele mitt liv stått på en scene, så å si. Og visst har jeg fått applaus. Og har publikum nølt med å gi meg den, har jeg bedt om den, og da har det som regel braket løs.
Det er ni år siden jeg la inn årene, men mange ganger har jeg spurt meg selv: ”Savner du publikum, David?” Svaret er både ja og nei. Min ekshibisjonisme kommer nå til uttrykk i bloggene mine, og i maleriutstillingene. Å skrive for et publikum, og å male for et publikum kan være to sider av samme sak. Nå er det produksjonen som er problemet. Jeg har ikke lenger overskudd til å skrive en ny bok, eller til å male nok bilder til en ny utstilling. Men egentlig er det jo intet must heller, bortsett fra applausen da, eller tilbakemeldingene, de smaker fortsatt godt for en ekshibisjonist.

mandag, august 09, 2010

QUEBAC

Det var far som fortalte meg en spennende historie om navnet vårt. Jeg var ganske liten og hadde ingen mulighet til å drive noen form for undersøkelse av opprinnelsen. Han fortalte at det langt bak i slekten var det en stor gård som brødrene spilte bort. For å skjule skammen dro de til Canada, men en av dem kom ikke lenger enn til Disenå, hvor han for reisepengene kjøpte en skogteig som han ryddet og bygde et hus og et uthus på. Og fra denne plassen kommer vår slekt.
For noen år siden tok jeg initiativ til å samle slekta der inne i skogen. De som nå eide plassen var svært elskverdige og hadde mange ting å si om livet der på gården i gamle dager. Vi ble bedt om å gå ut og sømfare den ene veggen, for der skulle navnet Kvebæk være risset inn med kniv. Det stemte. På en av stokkene fant jeg navnet skåret inn.
Men hva med forbindelsen til Quebec i Canada? Jo, det skulle ha seg slik at de som dro over og skrev hjem skal ha skrevet Quebac på norsk, altså Kvebæk. Etter sigende skal det finnes dokumenter som beviser dette.
Far mente gården guttene måtte forlate het Bjerke Gods. Men jeg har gjort en grundig undersøkelse og finner ikke dette navnet noen steder der omkring. Den eneste storgården med navnet Bjerke i østlandsområdet ligger i Enebakk og bestyres av familien Butenschøn. Jeg tror neppe det kan være den.
Uansett, det boblet i småguttens fantasi da hans far fortalte ham dette. Særlig dette at flere av guttene som hadde lidd et så stort tap emigrerte til Canada. For meg var Canada villmark, bjørn og ulv, store skoger og sjøer og fremfor alt indianere.
Vi har ikke forsøkt å spore opp emigrantene, altså fars slekt. Vi har heller ikke forsket på sannheten om at min morfar Edvard skulle være søskenbarn med Selma Lagerløv i Mårbakka. Personlig har jeg hatt nok med å rekonstruere min fars barndomshjem på Øya i Fet. Der har jeg nemlig vært. Skarpe bilder har kloret seg fast i mitt minne. Hans, min bestefar var lensearbeider, skomaker, småbruker og troende kommunist. Han var høy og skulle visst hatt kjempekrefter. I alle fall hadde han en kjempe bart. Anna, min farmor kom fra Blekinge i Sverige. Hun var dypt religiøs og hadde en depressiv legning.
De fikk sju barn. Lorentz, Hans, Søren (min far), Olaf, og Ivar som døde av lungesykdom, og jentene Frida og Astrid. Lorentz og Hans stavet navnet Kvebekk, mens min far og Olaf stavet det Kvebæk. Anna og Hans døde tidlig og barneflokken ble overlatt til seg selv. Naboene mente de burde settes bort, men kommunelegen banket i bordet og sa: ”Ikke tale om. Barna skal bo samlet. Det er langt fra at naboene kan framvise et hjem som er like velstelt som Kvebæk ungenes!”
Til slutt fant ungene selv ut at det ville være gunstig med en husholderske, og ansatte, for egne penger, Gina. Hun var et vidunderlige menneske som elsket ungene og ga dem all den kjærlighet og omsorg de hadde behov for. Og ungene elsket Gina.
En gang tok far med seg sine musikanter og dro på stevene til Skotterud. Da dukket Gine, som nå var blitt gammel, opp. Hun gikk bort til min far og sa: ”Nei så stor du er blitt, Søren!” Jeg var med blant musikantene og hadde derfor gleden av å hilse på Gina.
Kvebæk (Quebac) ligger altså ikke i Canada eller Disenå, men på Øya. Husene er revet, men stedet på brinken mot Glomma, der elva renner ut i Øyeren, oser av historie og romantikk. Dette var Kvebæk, min fars barndomshjem.

fredag, august 06, 2010

MIN OFFENTLIGE DEBUT PÅ PIANO

Vi har drukket vår ettermiddagskaffe ute på terrassen, og etterpå slappet av i våre gode liggestoler. Himmelen er klar og blå med noen spredte skydotter på, men de løser seg opp fortere enn jeg hadde trodd. Temaet for samtalen vår er Margrethe Munthe og alle hennes barnesanger. Reidun, som skal ha klassefest til høsten vil lage et sanghefte med barnesanger de lærte på barneskolen. De fleste vi kommer på er skrevet av denne forunderlig frodige barnesang-forfatteren, som noen radikalere har gitt miskreditt, men som lever iblant oss den dag i dag. Vi kan ikke feire en bursdag uten å synge: ”Hurra for deg”.
I løpet av samtalen kom vi inn på sangen ”Vi har ei tulle”. Da får jeg minner fra prestetjenesten. En frikirkeprest ”måtte” være tilstede ved alle samlinger som hadde en viss tilknytning til kirken. Damene forventet at han skulle delta i samtalene og holde andakt, helt til slutt. Ærlig talt var ikke dette de mest oppløftende og oppmuntrende samvær som jeg husker med glede. Men, de var uunnværlige for økonomien. Dess flere, dess bedre. Men for en ung prest var de kvelende.
En kvinneforening husker jeg likevel med en viss glede. Vertinnen var et elskelig, og meget dannet eldre menneske. Hun elsket sang og musikk, og i hennes familie var det mennesker som preget byen med sine kunnskaper og aktiviteter. Fru Erikstad het hun. Hun bodde i et skjønt lite hvitt, sørlandshus, ikke langt fra den vakre byparken, Ravndalen, som general Wergeland fikk anlagt. Stuene var velutstyrt med møbler og nips som sto helt i stil med huset for øvrig.
Fru Eriksen, som ledet dette foreningsmøte, spurte om jeg ville være så snill å spille litt på piano. Hun var godt orientert om mine brødres musikalske plassering i samfunnet, og nå utfordret hun meg. Det var det samme hva jeg sa om mine musikalske handikaps, hun trodde ikke på meg.
Vel så satt jeg meg til piano og innledet med følgende historie, som forøvrig er sann. Før jeg kom til verden hadde mine foreldre ønsket seg ei jente, ei lita tulle med øyne blå. Far elsket melodier som gikk i mol og han lærte meg denne sangen. Vel, så spilte jeg den til alles glede. Men de ville ha mer musikk, og jeg fortalte da at da jeg gikk på barneskolen lærte vi en nasjonalsang som het; Blant alle lande i øst og vest. Om damene ville jeg skulle spille den? Svaret var et rungende Ja! Vel, jeg hadde lært å spille en annen toneart og la i veg. Damene klappet og ville ha mer. Jeg fortalte da at da jeg kom med i det kristne ungdomsarbeidet fikk jeg lære en frisk ungdomssang som het; På Jesu side i ungdoms år. Og damene klappet og jeg bukket og trakk meg tilbake til plassen min.
Fru Eriksen kommer bort til meg og takker hun også, men hun føyer til: Jeg syns disse melodiene minnet svært mye om hverandre, jeg Kvebæk. –Nei, syns De det fru Erikstad? Da har De faktisk avslørt meg. Jeg kunne bare denne ene melodien forstår De, men når den fikk tre forskjellige sangtekster så håpet jeg ingen ville merke det. De er da en ordentlig skøyer, pastor Kvebæk, svarte hun og smilte bredt.