tirsdag, august 16, 2011

KOM LA OSS LAGE REGNBUER

”Nå er det lenge siden vi laget en regnbue, Gud?” sa Jesus. ”Ja, kom la oss lage en i dag”, svarte Gud. Det er slik de snakker i himmelen mamma, sa Hege da hun var fem år. Moren svarte at hun ikke visste med sikkerhet hvordan de snakket sammen. ”Jo da, det er slik de snakker sammen!” svarte jentungen.
Som barn laget vi selv regnbuer. Vi sto med ansiktet vendt mot sola og slo med en kjepp i vannet så vannet sprutet. Og der i spruten så vi regnbuen. Likevel var vi fascinert av de digre buene som ble spendt over landskapet en bygeværs dag.
Da vi kom bilende over Liertoppen mot Asker sto to digre regnbuer over himmelen presis der ei gangbru var bygd over Europaveien. På brua var det malt en bue i regnbuens farger. De tre buene syntes ha det samme sentrum. Da så vi den store forskjellen. Selv ikke våre store mestere har klart å male en regnbue så fargesterk og lett og luftig som dem vi ser på himmelen når solen synker.
Hjemme hos oss har to spesielle bønneseremonier. En felles ved frokostbordet med foto av ukens bønnebarn i Andreasskapet. Og en individuell ved leggetid. Det er utrolig mange navn som blir nevnt under disse bønnene, for det er mange vi er spurt om å be for. Disse bønnene er rituelle, for vi ønsker å nevne alle med navn. Men noen ganger lurer vi på om Gud gidder å høre på oss. Noen ganger tenker vi på hvordan han kan mota en evig strøm av bønner fra folk over hele jorden, for så å sende svar tilbake til alle. Selv ikke de mest moderne datamaskiner er i stand til å behandle en liten brøkdel av alle disse informasjonene.
Til tross for at jeg burde vite bedre, hekter jeg meg opp i de tekniske problemene. Men saken er jo ganske enkel: Gud er Ånd. Det er jeg også. Guds Ånd bor i meg, og min ånd bor i meg. Det er koblingen mellom disse to som lager bønner. Når jeg tror at Gud kanskje blir trett av alle mine faste bønnelister, så er det nok ikke slik. Det er jeg som går trett, går trett av å nevne med navn alle disse jeg ber for, om og om igjen.
I gode stunder er det helt annerledes. Da er det som om Guds Ånd og min omslutter den personen jeg ber for. Vedkommende person blir plassert i et kraftfelt. Det føles godt og meget motiverende.
Jo visst lager Gud regnbuer. Det kan jeg også, men selvfølgeig ut fra de samme fysiske betingelser. Gud kan, sammen med meg, omslutte ethvert menneske jeg ber for med sin sterke Ånd, en ånd som lik regnbuen strekker seg fra Gud til meg med bønnepersonen i sirkelens sentrum.
Kom, la oss lage regnbuer. Store og fargerike.

onsdag, august 10, 2011

FOTOGRAFIER ER SOM STØRKNET HUKOMMELSE

Jeg ville ikke husket meget fra min 75 års dag om det ikke hadde vært for min svigerdatter, den meget kreative Kristin. Hun laget en aldeles nydelig fotobok fra den dagen, som jeg fikk i julepresent. Nå kan jeg ta den fram, titte på bildene som hjelper meg til å huske. At jeg har glemt det som forgikk skyldes ikke noe annet enn at sykdommen hadde slått meg helt ut. Men bildene er som størknet hukommelse, og til stor glede for meg.
I morgen fyller jeg 78 år. Det skal ikke markeres på noen annen måte enn ved at våre gode venner gjennom mange år kommer på besøk. I dag er Reidun i full gang med å forberede besøket. Maten må nemlig være glutenfri, og det vet Reidun å ta på ramme alvor. Vi har en datter som har samme problemet, så det er alltid noe mat i fryseren som er glutenfri. Det har hendt meg (én gang) at jeg har kommet i skade for å bruke hvetemel i jevningen, men det skal aldri skje flere ganger når vi har søliakigjester på besøk.
78 år er en høy alder. Det må jeg erkjenne. For mange er det likevel ingen høy alder. Her om dagen sto det i lokalavisen vår om en mann som debuterte som forfatter 80 år gammel, og som alt hadde planene klare til en ny bok. Jeg innrømmer at han har inspirert meg. Jeg har så utrolig mye å skrive om. Det er i grunn farlig, for når store mengder stoff presser på får man dårlig tid, og da blir det vanskelig å arbeide målbevisst og systematisk.
Nå er i grunnen bare nevropatien i føttene som er en hemsko. Men det skulle ikke bety noe når jeg likevel sitter i en stol og hakker på et tastatur. Jeg må røpe at jeg allerede har skrevet en del, men her om dagen forsvant ca 25 sider sporløst. Jeg tror de må ligge på maskinen et sted, men jeg har leitet og leitet uten å finne det.
Det er ingen biografi jeg skriver på. Tror nemlig ingen har spesiell interesse av å bli orientert om mine biografiske data. Jeg skriver narratives, etter min sønn, psykomotorikerens, utfordring. Det var egentlig en klok utfordring, for nå kan jeg skrive historier om utrolig mange ting som jeg tror enhver kan være interessert i å lese. Jeg har faktisk levd et ganske variert og spennende liv, og historiene sitter fortsatt ganske løst i erindringen, og uten fotobok.
Om jeg ikke kan huske meget fra min 75 års dag, så kan jeg huske utrolig mange spennende historier fra min tid som elektriker, tømmerfløter, prest , familieterapeut og næringslivskonsulent. Det store og krevende arbeidet ligger ikke i å fortelle disse historiene, men å gi dem et språk som løfter dem fram i lyset på en litterær måte.
Jeg har tenkt: Når Roland Barthes kan skrive en meget leseverdig bok om sorgen etter sin mors død, da burde også jeg kunne skrive leseverdig om et utrag av mine mange historier. Mitt liv og min tenkning er blant annet formet av disse historiene. De er min egentlige biografi.
Nå håper jeg imidlertid jeg finner manuset jeg mistet. Det representerer mange dagers arbeid. Kanskje får jeg hjelp av min venn hivs hjerne er mye mer datalogisk enn min.

mandag, august 01, 2011

”IKKE GJØR NOE!”

Dagene etter den grusomme hendelsen i Oslo og på Utøya oppholt vi oss i vår sønns hytte på Tverdalsøya ved Bota. Det vakre Sørlandet omsluttet oss med sol, sjø og sommervind. Vi var lykkelige. Det vil si: Vi levde i en lykkelig ramme, men grunntonen var sorg og fortvilelse. Kunne vi leve så godt når så mange hadde det så vondt? Burde vi ikke kledd oss i sekk og aske og pine oss selv?
Vi var ikke rike på ord disse dagene. Avisene og radioen var fulle av ord om de grusomme hendelsene, utført av en eneste mann. Tenk om det hadde vært ti som hadde fulgt det samme mønster? Tanken er vanvittig. Men heldig vis var det kun én. Det kunne ikke vært flere, for dette var en demonisk handling.
Det skremmende er at dette djevelske mørke finnes i oss alle. Men det hører med til det sundt menneskelige å holde det i sjakk.
Jeg hørte følgende historie fra båtmiljøet der vi bodde: ”Jon falt i sjøen mellom to store båter. Han var bare fire år og klarte ikke å komme opp ved egen hjelp. Da var det at en av kameratene sa: Ikke gjør noe så får vi se hva som skjer når han drukner”. Dette var uvitende barns lek, ok – men det var en bisarr lek med døden.
Som en sterk kontrast til dette ble hele nasjonen vekket til dåd. Bomben var utløst, skuddene hadde falt. 77 mennesker døde, de fleste ungdommer. Jeg tenker på de heroiske mennene som tok seg over til Utøya for å avvæpne og arrestere villmannen. De gikk regelrett med sitt eget liv i hendene. Flere kunne vært plaffet ned før de fikk overmannet ham. Setningen ”Ikke gjør noe!” fantes ikke hos dem. Og det var flere som gjorde noe, som gjorde heroiske redningsaksjoner med fare for sitt eget liv.
Og de titusener som ikke kunne gjøre noe, gjorde likevel en kjempeinnsats. De tok til blomster. Plassen mellom Domkirken og Stortorget i Oslo ble på kort tid forvandlet til et blomsterhav. Og opp fra dette havet stiger hele tiden en mektig ånd, kjærlighetens ånd. En manns hat blir møtt med hele nasjonens kjærlighet.
Vi er hjemme nå. Minnene om en deilig sørlandsferie har vi selvsagt tatt med oss, men minnene fra det som skjedde 22. Juli og dagene etterpå vil være som en skygg over det hele og en kraftig kontrast. Men hendelsen maktet ikke å ta fra oss gleden over å leve i det skjønneste land i verden. Ingen skal få ta fra oss Norge!