tirsdag, juli 19, 2011

TERJE ER DØD

Terje er et alminnelig guttenavn, men den Terje jeg nå vil skrive om var intet alminnelig menneske. Han var en usedvanlig produktiv og allsidig kunstner. Han kom til verden i 1927. Hans far drev bokhandel i Drammen, men vi forbinner Terje med Telemark. Terje og hans tre år eldre bror Erlend dro som unge gutter til Telemark for å male. Det var det landskapet som Erik Werenskiold og Henrik Sørensen hadde latt seg fascinere av, som opptok de unge guttenes fantasi. De ble en tid værende i Flatdal, nærmere bestemt rundt gjestgiveriet Nutheim. Der var det nemlig to kjekke jenter, Anne og Synnøve Svartdal, døtrene til han som eide og drev kunstnerhotellet. Erlend fikk Anne, og Terje fikk Synnøve, og de slo seg ned på Nutheim.
Begge brødrene hadde en skikkelig kunst utdanning, og det gikk ikke lange før de var i full utvikling som kunstnere, begge to. Erlends liv og virksomhet var knyttet til ”Nutheim”, som han, sammen med sin Anna utviklet videre. På området førte han opp gamle telemarkhus, bl.a. en gammel prestebolig. Terje flyttet nedenfor veien til et romslig og koselig tømmerhus. Etter hvert fikk han bygd et snekkerverksted og et anselig atelier.
Erlend drev med mange ting, bl.a. meleskole. Terje var, og forble skapende kunstner hele sitt liv. Han kunne uttrykke seg på mange måter. Han utsmykket om lag tretti norske kirker, både med blyglassvinduer og spennende altersmykker. Han kunne uttrykke seg i oljemaling også. Han hadde en behersket men meget følsom koloritt, og motivene fant han rundt omkrig i Telemark.
Men det var tresnittet som ble hans uttrykksmåte mer enn noe annet. Han var med i gruppen som kalte seg ”Flisespikkerne”, og stilte ut sine arbeider sammen med dem. Det som særpreget han som tresnitt-kunstner var først og fremst fargetresnittene. Jeg kjenner til at han kunne bruke flere enn ti plater for å få fram de fargenyansene han ønsket.
På mine mange reiser rundt omkring i landet har Terjes kunst møtt meg i institusjoner og private hjem. Jeg tar sjelden feil av hans bilder. De har en stemning og et uttrykk som vitner om en mann som la hele sin sjel i sitt arbeid.
Jeg har en vag anelse av å ha møtt brødrene på Havnåsleieren for sivilarbeidere. Det var tidlig på femtitallet. De må ha gjort inntrykk, for jeg kom til å huske navnene. Ordentlig kjent med Terje ble jeg først da Reidun og jeg flyttet til Lyngdal. Det viste seg at ett av husene rundt tunet der vi bodde, var Terjes sommeratelier. Her oppsto en nærhet og et vennskap jeg aldri vil glemme.
Tidlig en lørdag morgen dro vi ut i Torleif Auneviks snekke for å fiske. Da vi ut på formiddagen fortøyet båten hadde vi bøtter fulle av fisk, som ble sløyet og filetert før vi tok dem med oss hjem. Jeg tror det var Terje som foreslo at vi skulle samles i hans hus for å ete fisk. Hele grenda ble invitert. Noen kom med kokte poteter andre med gulrøtter, og gilde kunne starte. Vi stekte og braste fisk, særlig sei, hele ettermiddagen. Stemning var høy og gleden stor og flere kom til etter hvert, bl.a. en prest. Han hadde aldri opplevd maken. Han så i gildet nærmest en bibelsk happening. Ut over kvelden kom det kaker på bordet, og kaffe., og smilene satt løst på alles lepper.
Men dette var ikke eneste gangen vi fylte Synnøve og Terjes hjem med glade mennesker. Vi fastboende ønsket å feire nyttår sammen. Det ønsket vi skulle skje med en gudstjeneste og deretter et venneselskap. En ringte til Nutheim for å spørre om vi fikk låne atelieret, og det fikk vi, men hyggeligst av alt var at Synnøve og Terje ville være med. De satte seg i sin Volvo Herregårdsvogn og kjørte den lange veien for å være sammen med oss.
Atelieret var som en liten kirkesal. Et påbegynt altersmykke ble montert på veggen og salen ble oppfylt av vakre Jærstoler. En banksjef var klokker og han spilte av klokkene i Peterskirken og vakker orgelmusikk. Vi hadde skrevet program, og selv ledet jeg gudstjenesten i mine enkle presteklær. Etter gudstjenesten var det ”kirkekaffe” hos banksjefen og hans kone, og den varte til langt ut på natten.
Terje var lykkelig! Det var alle vi andre også. De gangene Synnøve og Terje kom til huset sitt på ”Jølletoppen” var det fest og glede hos naboene. Terje ville arbeide, og han og jeg dro ut til Lista for å tegne skisser og male akvareller. På sånne turer hadde vi mange dyptpløyende samtaler.
Det hendte jeg hadde turer forbi Nutheim, men tok da alltid av og besøkte Synnøve og Terje. Synnøves åpne og kjærlige spisebord på kjøkkenet ble et samlingssted, men Terjes atelier var for meg også et annet lystbetont sted. Her hadde han sitt enorme lager av gamle tresnittplater og ferdige trykk. Der var kunst for millioner. I underetasjen hadde han flere gamle Heidelberg presser som var modifisert til trykking av tresnitt. Men det som egentlig var atelieret var et enormt rom med stor takhøyde og masse lys.
Jeg forsto av dødsannonsen at man etter begravelsen skulle ha et minnesamvær i atelieret. Og i skrivende stund er vel denne salen full av mennesker som vil holde tale for en av de virkelig store norske kunstnerne i vår tid.
Terje er død. Det gjør vondt å tenke på. Terje Grøstad var et raust menneske. I vårt hjem henger flere vakre arbeider, gaver fra venen Terje. Ett stort bilde er av en nabo på ”Jølletoppen”, gartneren Torgersen. Et portrett som vitner om en kunstner med stor menneskekunnskap og kjærlighet.
Terje er død. Jeg vil savne ham.

tirsdag, juli 12, 2011

JUBELFESTEN

Det ble en stor opplevelse for Reidun og meg å se så mange fra familien og vennekretsen samlet til fest. Det var omtrent like mange som antall år som skulle feires.
Det var bare Daniel og hans Birgitte som ikke kunne stille, men flere enn tjue av våre etterkommere satte farge på samværet. Selv de to minste. Peter og Hanna, forsto hvordan oldemor burde feires.
Vår gamle venner fra ”Modum-tiden” ga oss en ekstra stor glede. Det fortalte oss at soliditeten i vennskapet var tilstede fortsatt. Dessuten hadde de alle gleden av å møte hverandre, for flere hadde flyttet fra stedet for lenge siden.
Dette ble ikke en slik vanlig fest hvor man synger noen sanger, eter, holder taler, prater ved sidemannen og så går hjem. Vår datter Anne Kristin ledet festen trygt og smidig fra A til Å. Det var leiker, konkurranser og opptrinn av barnebarna som spilte klaver og klarinett, sang solo og avsluttet festen med å synge ”Herrens velsignelse” i kor.
Maten var herlig. Både den som kom fra ”Bordets Gleder” og tilleggstrettene. Ingar lager en helt vidunderlig gulrotsuppe og den var selvsagt på bordet. Kristin er en mester i konditorvarer, også denne gang vartet hun opp med ei ”plankekake”, dvs. ei marsipankake på en meterlang planke, mesterlig pyntet med all verdens deilige frukt. Ikke en liten bit ble til overs.
En artig lek gikk ut på å vise hvor godt man kjente jubilantens historie. Men sterkest inntrykk gjorde nok alle de små lappene hvor alle fikk anledning til å skrive hva de mente om denne ”gamle” dama. Fra uventet hold kom de vakreste uttalelser. Disse har hatt langvirkning, for hun koser seg med dem den dag i dag.
Jo visst ble jeg glad i denne damen da vi møttes for lenge, lenge siden. Vi var på vei til kirken begge to. Min far og hans søndagsskoleorkester ”Frimodig” skulle ha julekonsert. Og denne kjærligheten har blitt mye dypere og bredere med årene. Nå, i en alder av 75 år er hun fortsatt min store kjærlighet. Mens min styrke og vitalitet avtar, skjer det motsatte med Reidun. Hun gjør meg lykkelig hver dag.

onsdag, juli 06, 2011

ET OVERBUKKET VERTSHUS

Visst var her folksomt da vertinnen feiret sin 75 års dag. Her seg det inn mennesker fra vest og nord. Heldig vis har ”Vertshuset” et anneks som jeg høytidelig kaller ”Atelieret”, og det rommer så mange, som vil ta til takke med madrasser på gulvet. En av disse madrassene er 60 cm høy og pumpes opp ved å sette et støpsel i en stikkontakt, og vips utvikler den seg til en herlig dobbeltseng.
Men så en dag var alle forsvunnet. Noen skulle til hytta ved Kilsund, noen til Kypros og noen til Tyrkia. Jeg tror sannelig et ungt par skulle feriere på Kreta.
Nå fikk vertinnen og jeg noen rolig dager, men plutselig var de her igjen, men nå i puljer på vei hjem til seg selv. Stavangergjengen var til sammen fem, de dro i går. I natt kommer Karmøygjengen og de er ni. Men sengene står nyoppredde og klare. De kommer i natt mens vi sover, og sover mens vi har frokost.
Spør du hva vi skal gjøre resten av sommeren, er svaret enkelt. Vi skal feriere her. Er det vær til det skal vi slange oss i gode stoler på terrassen og nyte synet av en vakker hage og nymalte hus. Og så ser det ut til at vi vil klaske mygg, for nå er den kommet. Vi skal ikke klage, for det har sannelig vært lite mygg de siste somrene. I avisen kalles de ”flom-mygg”, og det er mulig det er det riktige navnet på denne lille stikkekroppen.
Men når sommeren heller drar vi til ”Modum”. Jeg spurte om å få være noen dager ved Sjelesorginstituttet, og det fikk jeg hvis jeg kunne tenke meg å dele ut noen sjelesørgeriske smuler under oppholdet. Reidun blir med, og jeg tro vel at vi vil oppleve at gamle minner dukker opp. For der inne i furuskogen har vi bodd og arbeidet i omlag tretten år.
Barna husker disse årene med stor glede. Her opplevde de friheten, og her kom den store verden til dem. Her spilte de fotballe og tennis, her badet de i bassenget, men også i den dype kulpen nedenfor Kaggefossen. Her lærte de elgens turnus gjennom skogen, og når haren hoppet. Nå, som foreldre, tar de barna sine med for å vise dem disse barndommens herligheter. De syntes det var dumt av oss å flytte fra stedet. Og kanskje var det nettopp det, enskjønt livet er større en ”Modum”. Men å mimre litt er det samme som å pusse støvet av gode minner.
Jeg er bedt om å holde meg til tema: ”Ditt rom i mitt hus”, og det skal jeg da gjøre, og med stor glede. Og jeg trøster meg med det som står på brikken i brødkurven vår: ”Smuler er også brød”. Så kanskje, får deltagerne ett godt brødmåltid, eller kanskje også fire.