onsdag, februar 23, 2011

MAJESTETENE nok en gang.

Møte med Kongen og Dronningen har i ettertid skapt noen refleksjoner jeg har lyst til å dele med dere. Jeg har hele tiden tenkt meg disse personer som helt alminnelige mennesker.
De sto ved døren inn til den store speilsalen. Kongen virket trett og jeg tenkte: Det må da være slitsomt å stå der og håndhilse på sytti fremmede mennesker. Vel, alle var jo borgere av deres kongedømme og således viktige personer, men hva ellers betydde vi for regentparet? Hva visste de om hver enkelt av oss? Trolig ingen verdens ting. Og hva satt de igjen med etter vi hadde forlatt Slottet? Trolig ingen verdens ting.
Vi fikk vite at medaljen hadde rangen, ledsageren – kvinne eller mann – måtte akseptere å være nr. to. Da det var vår tur å gå til døren og hilse på de kongelige, tenkte jeg raskt: ”Jeg får da hilse blidt og hyggelig”. Jeg strakk fram hånden, smilte bredt og sa, kanskje litt vel kjekt: ”Nei, god dag Deres majestet!” Jeg tror kanskje det var et lite brudd på det vanlige, men Kongen smilte varmt og bredt og svarte med et ”God dag!” Dronningen så litt forundret på meg, og her ble det bare ”God dag! God dag!” og et dypt bukk. Også Dronningen smilte hjertelig. Det forundret meg at begge majestetene kunne legge så mye varme og oppmerksomhet i denne korte hilsen. Nå gledet jeg meg virkelig å få snakke med dem.
Mens medaljørene strømmet på ble vi vist til et vakkert dekket bord med en utrolig mengde forskjellige kanapeer. Så kunne vi velge mellom eplemost og champagne i høye glass. Hver kanapé var jo bare en munnfull, men du verden for en smakfull munnfull!
Så kom en av tjenerne, en ung mann i uniform fra Luftforsvaret, sikkert en med høy rang. Han ba oss stille oss i ring, og han kunne lissom ikke få oss tett nok, for nå ville Dronningen snakke med oss. Kort tid etter sto hun der, og jeg tenkte: Så vakker drakt hun har, og så velstelt hun er på håret. Hun ville vite hva vi som hadde medalje på bryste hadde gjort for å fortjene medaljen, og svarene var alt fra 45 år som søndagsskolelærer, og distriktets først kvinnelige inseminator. En hadde jobbet med soveposer hele sitt liv og en annen hadde startet en rekke Kivi butikker. Da jeg la ut om mine ting ble hun svært nysgjerrig og røpet betydelige kunnskaper om hva jeg hadde jobbet med. Da jeg til slutt sa at jeg hadde bygget meg et maleriatelier som sto ferdig det året jeg pensjonerte meg, ble hun veldig nysgjerrig. Men jeg hadde dessverre, eller heldig vis, ikke frimodighet til å invitere henne på besøk. Aktiviteten hadde jo stanset opp etter at jeg ble sjuk. Da jeg fortalte det så hun trist på meg og sa: ”Nei, så leit da”.
Jeg tror det var dannet sju ringer rundt bordet, og nå fikk vi god tid før Kongen besøke oss. Den hyggelige, sivile, damen som hadde oppsyn med bordet ba oss å forsyne oss så mye vi ville, om og om igjen, for det ville bli fylt etter hele tiden.
Ventingen på Kongen dro ut så fikk rik anledning til å snakke med andre gjester. Men så begynte Kongen å nærme seg, og vi ble høflig bedt om å danne ring igjen. Vi fant våre plasser og Kongen kom. Også han ville vite om vår yrkesbakgrunn. Jeg fikk anledning til å takke for medaljen og fortelle ham at to til i familien hadde fått gullmedaljer. Da han forsto at de var mine brødre smilte han hjertelig og sa: ”Det var sannelig ikke verst”. Men vi var til sammen fire brødre, men den fjerde fikk ingen medalje for han døde litt for tidlig. Da satte Kongen opp et meget trist ansikt og sa: ”Men, nei så trist det var da!” Og da virket han nesten familiær.
Og så var festen slutt. De kongelige stilte seg opp ved veggen og kongen takket oss for alt vi hadde gjort, som hadde ført oss til Slottet. Og jeg, mitt naut, fikk meg ikke til å ta ordet og på vegne av oss alle, og takket Majestetene for medaljene og den hyggelig mottagelsen på Slottet. Så ble det håndhilsing og farvel.
Nå i ettertid har jeg tenkt at disse to hadde det ikke vært vanskelig å invitere på suppe, hvitvin og rundstykker. Men det komme nok ikke til å skje. Jeg opplevde jo at det var en viss avstand mellom de Kongelige og oss gjestene. En avstand som ikke var sjenerende.
Jeg kunne tenke meg denne seansen en gang til, men her finnes vel ingen som vil tro at jeg fortjener flere utmerkelser nå. Ikke jeg selv en gang.

fredag, februar 18, 2011

GULLGUTTA GULLI

Øyvind heter han. Han gråt helt sikkert da han ble født. Men siden har han ledd. Jeg kjenner han, han er et stort smil. Han er barnebarnet til engelen jeg skrev om i en tidligere blogg. Ja, jeg kjenner ham som en solstråle. Han bor like på den andre siden av Leirelva, men vi regner ham som ”vår”. Han er ikke en ”Mister hvem som helst”. Han er på alle måter en ener. Hans foreldre har vært, og er fortsatt speiderledere i kirken vår. Øyvind og hans to yngre brødre har vært med i ”speider`n” fra de var bitte små. De er så ulike som tre dråper vann, men ”speider´n” har de hatt som felles interesse, og har det fortsatt. Øyvind er nå leder for rovergruppa. Hvor langt opp i speiderhierarkiet brødrene er kommet vet jeg faktisk ikke, men jeg ser dem alle tre under familiegudstjenesten når de marsjerer inn og ut i prosesjon.
Yngstemann Thomas er konfirmant i år. Han har markert seg som en meget habil musiker. Han spiller trombone og gleder oss med sitt spill både titt og ofte, og helt fra han var så liten at han knapt kunne løfte trombonen. Flere korps er ute etter ham, og det er tydelig at han elsker sitt instrument og at han har vokst som musiker. Hvorvidt han vil velge musikk som yrke, nei det er for tidlig si. Men dyktig er han. Dyktig som få.
Mellommannen heter Vegard. Han elsker å jobbe med jorda, med blomster og andre vekster. Han er sart ferdig med videregående, hvor han har gått på hagebrukslinja, hvis det er noe som heter det. Hvis du vil kontakte ham utenfor skoletiden er han lettest å finne i gamle Jørgensens gartneri. Der jobber han som en gartner, og det er tydelig for alle at han elsker planter og blomster. Han er litt av en forretningsmann også, og tar godt vare på pengene han tjener i de forskjelligste arbeidsoppgavene. Hos oss har han slått plenen, og gitt oss praktiske hageråd. Vi er ikke i tvil om hva han kommer til å bli, for han er det allerede.
Øyvind, den eldste i flokken, er i ferd med å avslutte studiene på BI. Man skulle tro det var krevende nok, men nei, gutten har overskudd til mye mer. Han leder rovergruppa, som nevnt, han skriver flittig i kirkens hjemmeside. Det gjør også hans yngre bror. Men det som gjør Øyvind unik er hans danseferdigheter. Han er både kretsmester, norgesmester, europamester og endog verdensmester. Nettopp fordi han lever et disiplinert liv får han tid til alt dette. Det er ikke tamme selskapsdanser som har fanget hans interesse, men danser som krever god rytme, stor hastighet og utrolig akrobatisme. Han har opptrådt i kirken med sin kunst så jeg vet at han er dyktig. Jeg vet ikke om jeg skriver riktig nå, men jeg mener jeg har hørt ord som: Freestyle/Discojazz, IDO Disco og IDO Freestyle. Samma det, men kraftfullt og feiende flott er det i alle fall.

Klikker du deg inn på hjemmesiden til menigheten vil du se at de to eldste brødrene er flittige bidragsytere, både når det gjelder å referere begivenheter, men også tankevekkende, andaktspregede lesestykker. Bare så trist at menighetens aktiviteter er lagt opp for å tilfredsstille oss pensjonister, og ikke disse begavede ungdommene. Jeg kommer til å følge med ”Gullgutta Gulli” i tiden fremover, og jeg ønsker dem alt det beste jeg kan tenke på.

torsdag, februar 17, 2011

REPLIKKER SOM HUSKES

Jeg har et barnebarn som går dypt inn i sine interesser. En periode var det stein som fanget hans oppmerksomhet. Han hadde funnet et spennende eksemplar som han tok med til skolen for å spørre læreren om han trodde den var fra Steinalderen. Han fikk et noe ullent svar. Hjemme igjen spurte han sin mor, men hun visste heller ikke hva hun skulle svare. Da sier han litt oppgitt: ”Ok, da får jeg spørre bestefar, for han er jo fra Steinalderen”. Og jeg måtte forklare ham at man klassifiserer ikke stein på den måten. Steinalderen er en tidsperiode hvor stein ble brukt til redskap og våpen og slikt, men om denne steinen var brukt til noe slikt, det tror jeg ikke. Men hvem vet? Kanskje er den en bit fra en øks som har gått i stykker.
Jeg kan si om samme karen at han begynte å interessere seg for den norske kongerekken. Han lærte seg alle navnene og tidsrommet de regjerte i, helt utenat, og dertil en masse om deres personligheter og måten de døde på. Han er en oppvakt krabat. En dag han er ute å kjører med bestemor, kjører de inn på en bensinstasjon for å fylle bensin, da spør han: ”Hvorfor kjøper du bensin her, bestemor? Det var ti øre billige pr literen på den stasjonen vi nettopp kjørte forbi”.
Da han startet opp i Ungdomsskolen kunne han ikke begripe at han ikke fikk topp karakterer. Det hadde han jo alltid fått. Det hadde ikke gått opp for ham at han måtte jobbe med lekser og slik for å holde det samme karakternivå. Da jeg kom på besøk spurte han meg: ”Du bestefar, kan du ikkje spørre meg om någe?” Han følte seg stappfull av kunnskaper og ville gjerne bli testet.
Jeg har alltid hatt en stor svakhet for mine barnebarn, og jeg har elleve. Alle er forskjellige, men alle er like sennende. En av dem holt meg i ånde i flere uker mens hun med sekk på ryggen fór jorda rundt med en venninne. Hun var en flittig bloggskriver og kunne benytte seg av Skype, billig og effektivt, og så så vi hverandre. Nå bor hun i Oslo, og vi får besøk av henne på mandag.
Vår eldste sønn pleier å ta med seg en pose rykende ferske hvetehorn (hådden) og reise ut til sine barnebarn i Vedavågen tidlig lørdag morgen. Der blir det kaffe og herlige ”hådden”. Men en gang da han sto på farten hjem igjen, spør veslejenta om å få bli med ham. Det ordner seg greit det. Det rigges til et barnesete og de tar avsted. Da de har kjørt et stykke, snur fireåringen seg mot sin bestefar og sier: ”Du bestefar. Du er den kjekkaste guten eg veit!” Du må tro bestefar følte seg lykkelig. Den replikken festnet seg, og vil sitte i hans minne bestandig. Ja, men også i oldefars.

onsdag, februar 16, 2011

SELVFØLELSE eller selvestimering?

Jeg skal ikke belaste mine lesere med hele mitt filosofiske apparat vedrørende ”selvfølelsen”, men jeg har lyst til å nevne at da jeg tok ordet i bruk ca 1968/69 var ordet overhode ikke i bruk i vårt språk. Jeg slo opp i fem ordbøker uten finne det. Da tenkte jeg at jeg kunne gjøre ordet til min eiendom, og fylle det med min mening. Det var den amerikanske sosionomen og familie-terapeuten Virginia Satir som i sine bøker brukte ordet selfesteem. Det var faktisk oversatt til selvfølelse, så ordet fates altså i en engelsk - norsk ordbok. Hadde jeg vært en klok mann burde jeg oversatt det til selvestimering. Men verbet å estimere var for gammeldags og jeg lot det ligge, enskjønt noe bedre har vi vel ikke. Jeg tror det er blitt erstattet av verbet å angå. Altså et verb med overveiende emosjonalitet.
Ordet sprang meg i øyet da jeg observerte spenninger i ekteskapet. Jeg forsto at ektefellene angrep noe i sin make som var lett sårbart. Dette noe fantes i både kvinne og mann, men hadde ulik karakter. Jeg forsto at det angikk deres verd som menneske, som kvinne og mann. Jeg forsto etter hvert at det var dette noe de beskyttet så godt de kunne, og at denne beskyttelsen i seg selv ble en provokasjon.
I dag brukes ordet i dagligtale, og ingen er mer begeistret for det enn undertegnede. Selvfølelse er det sentrale ordet i all oppdragelse, i all pedagogikk og ellers i alle mellommenneskelige forhold. Derfor bør foreldre vite hvordan et barns selvfølelse reagerer på alt det de sier og gjøre som involverer barnet, og en lærer må vite om elevens selvfølelse om pedagogikken skal lykkes. Enhver ekteskapsterapi vil mislykkes hvis ikke terapeuten har fokus på selvfølelsen.
Jeg tok med meg mine kunnskaper om selvfølelsen inn i mitt arbeidet med leder- og personalgrupper. Bedre enn gulrøtter og pisker var det motivasjonsarbeidet som hadde fokus på selvfølelsen. Når en overordnet ba en underordnet om hjelp stimulerte han dennes selvfølelse og frigjorde en mengde ressurser. Når dette ble kultur i en bedrift var fremgang et ufrakommelig resultat.
Det forbauser meg at vi kristne ikke har forstått å ta i bruk stimulering av selvfølelsen. Vi rendyrker det som har med undertrykking av selvfølelsen å gjøre. En av de ”store” i menigheten spurte om hvordan jeg følte det etter en preken. Jeg var meget ung og svarte. Jeg føler stor glede! Da sa han. Det er feil. Du skal gå glad opp i prekestolen og knust ned igjen.
Men Jesus hadde forstand på selvfølelse. Da han møtte den blinde tiggeren Bartimeus, ruste han ikke til og helbredet ham. Og godt var det. Jeg er redd Bartimeus da hadde mistet sitt levebrød. Det var ingen form for omskolering på den tiden. Han rørte heller ikke ved tiggerskålen så den ble lik enken i Sareptas krukke, alltid full. Nei, han har tiggerens selvfølelse i fokus i spør: Hva vil du at jeg skal gjøre for deg? Bartimeus svarte. Og, så fikk han det presis som han ba om. Og fra det øyeblikk var Bartimeus ansvarlig for seg selv og sitt liv.
Nå lurer du vel på om jeg oppfordrer til egoisme. Nei slett ikke. Vår ”engels” selvfølelse stimuleres av vår takknemlighet. Egoisme er å dyrke sitt selv. Egoister er mennesker som ikke har kommet til seg selv, men som derfor tilber sitt selv i stedet for å bruke det til å tjene omverden. Få ting oppleves bedre en samvær med mennesker med en harmonisk selvfølelse. ”Thi man estimeres av andre!”

lørdag, februar 12, 2011

"ENGLAR?" "JA DOM FINS!"

Kona til Ari Ben er prinsesse. Hun er utdannet fysioterapeut, men synes nå være heltidsopptatt av engler, ja så til de grader at hun har etablert en engleskole. Jeg tviler ikke på prinsessens edle motiver. Jeg tror hun vil få folk til å bli kjent med sine gode, iboende ressurser og ta dem i bruk. Hvorvidt dette skal kalles engler, eller noe annet, bryr jeg meg ikke om å diskutere.
Min kone og jeg er helt enige om at vi har engler i familien. Vi vet i alle fall om to, våre yngre brødre. Min bror er imidlertid død, og jeg savner ham fortsatt. Men Reiduns bror er høyst evende. Med sin kjærlighet brer han sine vinger over oss og gjør det mulig for oss å bo i vår krevende, men deilige enebolig.
Om vinteren er det svært arbeidskrevende å bo her, særlig når snøen laver ned, og det gjør den i vinter. Når den ligger 10 – 15 cm dyp på parkeringsplassen og veien inn til huset er han her med sin snøfreser- Da tar det ikke lang tid før snøskya står høyt i været og etterlater seg ”bar bakke” så å si. Det beste ved denne uunn-værlige tjenesten er at han gjør det med et smil. Det er flere enn oss som nyter godt av denne tjenesten. Som sistemann på oppdragslista står han selv.
Om sommeren hender det at han tar et tak med gressklipperen også, og i alle fall fyller han tilhengeren med hageavfall og kjører det opp til det offentlige mottaket. Selvsagt ønsker vi å betale ham for tjenesten. Men nei, han vil gjøre det gratis. Han har et sterkt behov for å være god, og ingen ting får hindre ham fra å være nettopp det.
Helt fra han var tenåring her han jobbet med salg og service på skrivemaskiner. Han var et funn for de firmaene han jobbet for. Men en gang gikk firma han jobbet for konkurs og Tore mistet jobben sin, og måtte etablere eget firma. Da gikk hans læregutt ut med en annonse og sa at han var den eneste i distriktet som solgte og hadde service på skrivemaskiner. Da ble Tore lei seg, men kundene hjalp ham, de sa: ”Skriv en melding og mangfoldiggjør den så skal vi sende den rundt”. Jeg hjalp ham med teksten, og vips sto kundene på døra. Han kom med et smil , jobbet med et smil og spredte glede rundt seg hvor han sto og gikk.
Han vil naturligvis fnyse av benevnelsen engel. Men hvis prinsessens engledefinisjon er de gode ressursene i oss, vel da er ikke jeg i tvil om at Tore er en engel. Han sprer glede og optimisme rundt seg hele tiden. Dette holder han på med fra morgen til sent på kveld. Han forventer ikke tilbakemeldinger. Nei da, han er sånn: . ”Alles tjener, men ingens trell”. Han er en velsignelse på to bein. En engel som gleder seg over at han kan hjelpe andre. Og vi, vi ligger innenfor hans ”vingers kapasitet”. Gud velsigne vår herlige engel.

tirsdag, februar 08, 2011

SLOTTSBESØKET

Det er vanlig at alle som har fått Kongens fortjenstmedalje blir invitert til å møte Kongen på Slottet. I Går var det min og min ledsagers tur. Min skjønne ledsager gjennom flere enn femti år stilte i sin vakre Lundebydrakt. Takket være spaserstokken min ble vi de første som ble ønsket velkommen inn i de kongelige gemakker. Her ble vi etter hvert fortalt hvordan alt skulle foregå. Og slik ble det.
Det første som skjedde var at vi ble guidet rundt i fem skjønne rom, som var meget vakkert restaurert. Guiden var en kvinne med store kunnskaper om historie, arkitektur og billedekunst. Dessuten hadde hun en usedvanlig høy , klar og kraftfull stemme. Vi har besøkt slottet i Stockholm, det er mye større, men på langt nær så vakkert og intimt.
Så skulle vi møte de kongelige. De sto like innenfor døren til den store festsalen. Kongen så sliten og trett ut, men da jeg bukket dypt og sa: ”God dag, deres majestet!” Lyste han opp i et stort smil og strakk ut en fast og kraftfull neve. Og jeg tenkte: Sannelig, dette var en mann med styrke. Så var det dronningen som ønsket velkommen til Det kongelige slott. Jeg opplevde at hun vurderte meg før hun smilte vakkert og tok meg i hånden.
Det var medaljen som hadde rangen, så Reidun kom etter og hadde ikke den minste nervøsitet da også hun håndhilste på majestetene.
At Dronningen stilte opp var meget uvanlig ble det fortalt, men dess mer hyggelig.
Etter hilseseremonien ble vi av militære tjenerne ved Slottet samlet i grupper på ti til tolv personer, for nå ville de kongelige komme rundt å snakke med oss. Vi var i gruppe nr 1 og det var Dronningen som besøkte oss først. Hun hadde en varm og naturlig evne til å lirke fram av oss det vi hadde syslet med som hadde ført til fortjenstmedaljen. Jeg vet ikke om det var fordi jeg hadde en medalje i gull at hun skviset meg litt ekstra, for sannelig var det mye hun ville vite. Om familieterapien var hun slett ikke blank, og hun visste godt om familieterapiavdelingen ved Modum Bad. Og da jeg fortalte at jeg hadde bygget et atelier for malerkunst som jeg skulle benytte som pensjonist sperret hun øynene opp, og sa hun syntes det var spennende.
Senere kom Kongen til vår gruppe. Også han virket oppriktig interessert i hva vi hadde syslet med. Da jeg sa at jeg hadde arbeidet med å få folk til å være litt snillere og greiere med hverandre, lo han hjertelig og sa at ”Ja, da har du sannelig hatt et viktig arbeid!”.
Under de kongelige intervjuene var det store bordet dekket med kanapeer, og vi ble bedt om å spise så mye vi bare orket. Visst var de små, bare en munnfull hver, men hvilken variasjon, og hvilke smaksbomber! Til drikke ble det servert champagne og en slags eplemost av tjenere i de stiligste uniformene.
Noe annet som gjorde inntrykk var alle levende lys og vakre blomster som preget hele salen. Mellom to mektige kandelabere på bordet var en oppsats av en mengde roser i ulike farger. Stemningen ble etter hvert munter og hjertelig. Det slo meg flere ganger at to så helt alminnelige mennesker levde og arbeidet i så stor og vakre rom med tjenere over alt. Selv om rollene var gedigne var personlighetene så alminnelige at de gjerne kunne vært en del av vennekretsen. Og nettopp deres alminnelighet gjorde at vi noen ganger snublet i tiltaleformen, noe de kongelige aldri lot seg berøre av.
Av 35 medaljører var jeg faktisk den eneste som hadde fått den i gull. Den ensete forskjellen dette gjorde var at noen stirret litt ekstra mye på jakkeslaget mitt, og at en og annen bemerket det. Vertene ba oss å bruke medaljen så ofte vi bare ønsket. Men ærlig talt, man henger ikke på seg en slik synelig utmerkelse ved enhver anledning. Det blir vel til at den legges i futteralet og plasseres i stua, slik at den lett kan hentes fram når noen vil beskue den.
Om gullmedaljen, besøket på Slottet, og samværet med Kongen og Dronningen var storartet, og minnerikt, så er det nok det jeg er berømmet for som betyr mest for meg. Det er livet jeg har levd og alle de utfordringer det har gitt meg som opplagt gir meg den største glede å tenke tilbake på.