onsdag, oktober 24, 2012

PASS DEG FOR GAMLE MENN

Levi Fragell skriver i dag i Vårt Land om små barn og gamle menn. Hva har skjedd med oss? Før i tiden kunne gamle menn stanse ved et lite barn, smile til det og klappe det på hode uten at andre sa noe annet om dette enn at det var vakkert. Gjør man det i dag blir man sette på som en potensiell overgriper. Hva er det som gjør at noen titalls forskudde overgripere kan forandre et helt samfunns væremåte? Det er riktig at foreldre skal holde et øye med barna sine, men når de ikke kan skille mellom en gammel manns kjærlighet til barn og overgriperens skumle hensikter, da får vi et paranoid samfunn. Jeg trives bedre i dialgog med barn, enn med voksne. Grunnen er enkel å forstå: Det er så sjelden en dialog med voksne er uten preg av kokurranse, skryt og betydningsfullhet. Vis a vis et barn er alt slikt borte. Helt enkle tanker, og opplevelser deles og gir oppmuntring. Jeg er ikke så ofte ute blant folk lenger. Men de gangene jeg sitter på et venterom og det er barn tilstede, opplever jeg de sikter seg inn på meg. Kanskje for mitt fyldige hvite skjegg, som kan minne om julenissens, eller i alle falle om noe litt annerledes. Kanskje bare fordi jeg smiler til dem og ser dem i all travelheten. Vi gikk en dag søndagstur i ”Modum skogen” da vi møter et ungt legepar som var ute med sin lille sønn. Vi voksne ble stående å snakke med hveranre mens guttungen dro i mammans kåpe. Det var helt tydelig at han kjedet seg.Plutselig får jeg lyst til å huke meg ned til hans plan. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, men jeg tenkte jeg skulle sende et av mine varmeste smil inni det trill runde guttefjeset og se ham rett inn i øynene. Først ble han litt forbauset, men plutselig begynne han å å hoppe opp og ned og danse en vill dans. Da blir mor forvirret og sier: ”Slik har han aldri oppført seg før. Jeg vet ikke hva det går av gutten!” ”Det vet jeg. I dag har han fått en voksen venn!” Det stemte godt, for hver gang jeg gikk forbi ”Huset på haugen”, hvor han bodde, kom han stormende ned skråningen så det spraket i lauv og kvister. Så stilte ha seg opp rett foran meg og sendet et nydelig smil opp til den høye mannen. Men før jeg fikk sagt et eneste ord var han på vei oppover skråningenigjen. Voksne mennsker og gamle menn er ikke farlige for unger. Når alt funker ordentlig er vi trygghetspunkter langs de smås vei til eller fra barnehagen. Det hender ungene på gata stanser og spør meg: ”Er det sant at du maler bilder der inne i det lille huset?” ”Ja, det er helt sant!” svarer jeg. ”Kan vi komme inn å se?” ”Ja, gjerne!” svarer jeg. Og når de haster inn i atelieret gisper de av forundring og går rundt å peker på bildene. ”Har du malt det? Og det? Og det også? Å det var fint” ”Takk for besøket” sier jeg og vips er de ute igjen. De hilser på meg når jeg møter dem i gata, og de holder orden på støyende leik, for han gamle mannens skyld. Jeg skulle gjerne sett at de både titt og ofte banket på døren min for å se bilder, men jeg føler at de har fått høre at det må de ikke gjøre. De skal passe seg for gamle menn. De kan være farlige. Nå er det bare Reidun og jeg, og Evensen, som bor i dette miljøet. Alle de andre gamle har enten dødd eller solgt sin ville og flyttet i leilighet. Unge familier flytter inn og fyller hagene med skrik og skrål, liv og leik. Men vi gamle, som er tilbak, får ikke dele gleden med barna. Vi er noen suspekte og potensielle overgripere. Trist, for livet fungerte ikke slik da jeg var et barn. Jeg husker alle de gangene jeg satt ved siden av gamle Ludvigsen på benken hans, foran det gamle huset hvor han bodde, og hørte på eventyrlige historier fra den gang han var sjømann og seglet verden rundt. Endog historier jeg ikke turte gjenfortelle ti mor og far. Men var Ludviksen en farli mann? En potensiell sædlighetsforbryter? Nei, han var naboen vår med alle historien.

mandag, oktober 22, 2012

TROLLDOMSFJELLET

Det kan virke litt presentiøst å studer dannelseslitteratur nå som man er blitt en gammel mann. Man har subbet gjennom livet belastet med den oppdragelse en snappet med seg fra hjemmet og folkeskolen, og ja – søndagsskolen. Det ble kalt oppdragelse. Vi syntes det luktet for mye snobb hvis vi skulle snakke om dannelse Kolossen er på 745 sider. Her er hva forlaget mener at boken inneholder: Det var mens han skrev sin mesternovelle Døden i Venedig at Mann fikk ideen til denne merkverdige romanen, som det skulle ta ti år å skrive, bla. på grunn av krigen som brøt ut. Den kom ut i Berlin I 1924. På en både utholdende og underholdende måte fortelles her historien om unge Hans Castorps reise til sanatoriet Berghof i Davos i de sveitsiske Alpene. Castorp skal besøke sin lungesyke fetter Joachim, og har planlagt å bli i tre uker. I stedet blir oppholdet på hele syv år. I følge Thomas Mann selv er Trolldomsfjellet en dannelsesroman og en bok om politiske ideer. Det isolerte sanatoriet utgjør en verden av intrikate skjebner og situasjoner. Magien ligger både i det trolske fjellandskapet og i det avsidesliggende sanatoriet. Blant dem som kjemper om Castorps sjel er den italienske humanisten Settembrini og pessimisten Naphta. Den kyniske Naphta spår en fremtid med egoisme, vold og terror. Castorp observerer og diskuterer, vurderer, lytter og lærer. Han blendes av møtet med den fortryllende Klavdija, og utfordres av den originale livsnyteren Peeperkorn. Jeg trenger slett ikke være lei meg. Jeg har brukt omlag fem uker på å lese halve boken. Forfatteren brukte ti år på å skrive den. Den ble valgt ut av 100 litteraturkyndige personer i Norge, som en blant hundre sentrale bøker I det tyvende århundre. Men jeg sliter, det skal være visst. For å si det enkelt jeg har store problemer med å forstå innholdet I de uendelig mange dialogene, og det forbauser meg at den enkle ingeniøren Hans Castorp synes å forstå hva de debatterende herrer Settembrini og Naptha snakker om, men han gør nok det for innimellom skyter han inn innsiktsfulle bemerkninger. Som et apropos til bokens tunglesthet kan jeg nevne den amerikanske forfatteren Leif Engers bok “Ned til elven”. Den slukte jeg på tre dager. Men den var på kun 366 sider, og diskuterte verken fiosofi eller etikk, noe den første gjør, nær sagt, på hver side. Den sist nevnte boken er en bok som minner oss på hvorfor vi leser skjønnlitteratur. De første minner oss på hvorfor vi er til, og hva meningen med eksistens egentlig er. Et sideutbytte av lesingen av Trolldomsfjellet er den kunnskap jeg får om et sveitsisk sanatorium. Jeg tror nemlig at Gordon Johnsen, min gamle sjef, var inspirert av slike institusjoner. Han trodde blindt på betydningen av å ligge inntullet i varme ulltepper å bare hvile og trekke inn sund og frisk skogluft. Kure, kalte han det, som i boken. Kurbalkongene var inntakte helt til den siste bestyreren tok over ansvaret for nervesanatoriet og forandret alt. Nå leter jeg med lys og lykte etter verdifulle bøker å lese, for lesning er blitt en av mine hovedsysler på mine gamle dager. Men jeg drømmer også om å male, og å fulleføre noen manuskripter. Siste inntrufne lidelse er kink I ryggen.

fredag, oktober 12, 2012

DET ER JULIUS DENNE GANG

Han ble døpt av sin bestefar som i sin tid var prest i Olavskirken på Modum, og som hans oldefar var med å bygget der inne i den eventyrlige furuskogen. Jeg har alltid følt at Olavskirken er min kirke, enskjønt jeg bare var formann i byggekomiteen. De drivende kreftene bak reisingen av denne praktfulle kirken var Gordon Johnsen, Jan Marcussen og Karstein Aunevik. Byggmester var Øyvind Tørre, som var gift med en av sykehusets ergoterapeuter. Min idé var at kirken skulle stå som en selvstendig skulptur i skogen. Men etter en tid er det satt opp et tilbygg og et nytt inngangsparti. Det likte jeg dårlig, men arkitekten har løst oppgavene på en utmerket måte. Særlig hyggelig var det å se at listverket og inngangsdørenes håndtak var bevart. Jeg har nemlig tegnet dem og en pasient har skåret mønsteret i dem. Jeg kan ikke nekte for at det var en merkelig og meget sterk opplevelse å sitte i den åttekantede kirkesalen og kjenne minnene veltet fram. Kirken var i min tid nesten alltid fullsatt, og alle satt med forventninger. Denne gang var ikke kirken fullsatt, men vi var mange. Slekt og venner fra Dahls og vår familie kom fra øst og vest for å være med om denne store begivenhet. Det er synd å si at gudstjenesten var en stivbeint høymesse. Friskt og ledig ledet Per Arne oss gjennom gudstjenesten som ble en familiegudstjeneste pr. definisjon. Søskenbarna, fra tre til seks år, sang tonesikkert og høyt flere sanger. Det var helt tydelig de var vant med å opptre for publikum. . Oldemor Reidun helte vann i døpefontens kar, og tente dåpslyset. Bestefar Per Arne døpte ham. Besteforeldrene på begge sider leste tekster og bønner. Og til slutt skulle jeg, oldefar, lyse velsignelsen. Men det ble bare rot. Jeg som har kunnet den aronitiske velsignelsen utenat siden min første ansettelse i 1959, stokket om ordene og kom helt på jordet. Men denne forsamlingen var full av støtte til en gammel og skrøpelig oldefar, og takket hjertelig. Julius heter han. Julius! Vi vet bare om en i familien som har hatt samme navn, og det var Per Arnes bestefar, som var en sentral kristen og politiker i bygda, en spreking som dessverre omkom ved et fall ute i skogen under innsanking av kuene sine.
Dåpsfesten var i det spennende Dahlske hjem. Anne og Per Arne har nemlig satt opp et tun med gamle tømmerhus, med gress på taket, bare en liten spasertur fra Olavskirken. Vi ble møtt av en skokk unger som hoppet og danset, kravlet og krøp, og hvor lydnivået lå hinsides det en olding som meg har toleranse for. Det ble servert viltgryte, som en av naboene hadde laget. Og den smakte store og små. Langt ut på ettermiddagen ble det brakt inn kaker i lange baner, som de fra Vestlandet måtte få æren for. Gjett om det ble fest for den nye ”Påsan”. Like før vi skulle reise hjem kom en ung dame med et lite, men utrolig vakkert barn på armen. To store mørke øyne ble satt rett på meg og etter en liten stund med granskning, bredte det seg et stort smil i det skjønne ansiktet, noe jeg ikke hadde sett maken til. Babyen smilte helt uforbeholdent til meg. Jeg måtte spørre hun som bar det: Hvem er dette vesle nøste? ”Dette er Julius” svarte hun, og jeg kjente varmen og gleden fylle hele mitt gamle hjerte. Er det deg, Julius, oldebarnet mitt, som vi nettopp har døpt? Må Gud velsigne deg gutten min.

fredag, oktober 05, 2012

PÅ TUR MED JONNY

Vi juger masse når vi er sammen,min fetter og jeg, men ingen kan ta oss i løyn. Det ble en slags kommunikasjonsstil som vi antok at alle ville forstå, og akseptere. Når vi snakket om den digre laksen vi fisket oppunder Bingsfoss, så vet alle at dette er ”jug”. Det går nemlig ikke laks i Glomma så langt opp. Men det føles deilig å kunne skryte av beistet vi brukte så lang tid på å få opp i båten. Jug? Ja, særlig, for vi har aldri rodd så langt opp i Glomma. Hva skulle vi der å gjøre, om ikke for å fiske laks? Og sier vi at vi dro en rugg av en torsk, så er vel det sant på sett og vis, men gjørsen er en større bror i abborslekten. Vi underholt oss med ”jug”. Dess grovere dess bedre. Selv de overdrevne oppfinnelsene var spennende i seg selv. Vi gikk gjerne i skogen. Ofte lange turer. Ofte for å fiske. Vi likte å fiske med stang og dupp og ei klyse med meitemark som agn. Det var i alle fall tryggest med tanke på at fisken beit. Men vi ble aldri helt enig om hvordan vi skulle tilberede fisken. At den skulle stekes i godt smør kranglet vi aldri om, men om den skulle fileteres eller stekes hel med einerbær i buken, ble vi aldri enige om. Saken ble løste ved at vi gjorde begge deler. Og Jammen var det godt. Vel kokte vi kaffe, men best smakte det med varm buljong og Sætre kjeks. Det kunne ikke gjøres enklere. Og ikke smakte det bedre heller. Under krigen fikk vi kjøpt fiskekaker i aluminiumsbokser. Tomboksene tok vi vare på for de funka bra som kjele, men tålte ikke for sterk varme. Den kunne også brukes i stedet for kasteslukstang. Vi bare vindet snøre rundt boksen, festet en sluk til det og heiv det uti, og sannelig kastet vi langt. Da vi snurret inn snøret fikk sluken en fin bevegelse som lokket til seg fisk. Peaktisk og grei. Alt fikk plass i boksen. Det var i grunn ikke moro å juge om fisk, for det gjorde alle de andre også, og påsto det de sa var sant. Jeg husker godt tonen mellom oss. Vi humret og lo mest hele tiden. Jeg gjenfortalt med innlevelse alle de vitsene jeg snappet opp fra Det Beste. Jeg husker ikke helt hvor Jonny fikk sine vitser fra, men han jobbet nærmere ”gutta på gulvet” han enn jeg. Så det var vel derfra. Jeg husker de små historiene nederst på siden, som var som fotnoter. Prismer og paradokser het en spesiell gruppe. Vårt vennskap var som prismer, gjennomsiktig og fargerikt, og vår kommunikasjon var fulle av paradokser. Men det brydde vi oss lite om. Vi ville helst le. Selv i kirken var vår sans for humor levende, og det var ikke alltid så lette å leve med. Det var noen framtoninger som alltid vekket latter, for ikke å snakke om vitnesbyrdene. Enkelte var så personlige at vi med litt fantasi kunne høre det knirket i sengehalmen når enkelte la ut sin store kjærlighet til sin kone. For det var egentlig ingen grenser for hva et vitnesbyrd kunne romme. Det som betydde noe var at det var personlig, og at man hadde frimordighet til å avlevere det. Jonny og jeg konkurrerte om å være førstemann til å reise oss når presten annonserte frie vitnesbyrd. Noen ganger var vi så kjappe at vi faktisk ikke hadde kommet på noe å si. Men vi hadde lært at det holt lenge med å si: Jeg er så glad at jeg er frelst. Et slikt vitnesbyrd beveget i alle fall de gamle metodister. Og det var vel vitnesbyrdene, heller en vitsedialogene, som fikk menigheten til å anbefale oss å studere teologi. Jeg søkte ganske snart, og reiste til den tologiske skolen i Göteborg. Under reisen ba jeg Gud fri meg fra humoren. Jeg var redd den ville ødelegge hele studiet. Det skulle jeg ikke gjort. På Överås, som skolen het, var det humoren som var krumtappen i elevmiljøet. Jeg ble oppfattet som en ung, og litt kjedelig mann uten humoristisk sans. De skulle bare vite, tenkte jeg. Men jeg var likevel hjernen bak de mest humoristiske sprell som ble utført i det miljøet, men andre utførte sprellene, som en sen kveld da orgelet begynte å spille helt av seg selv, og skremte vettet av en av studentene som satt i samme rom for å lese lekser. Men Jonny ventet og ventet, ja faktisk til han ble pensjonert, før han begynte på sprestestudiet. Han fullførte det også, ble vigslet til pastor, men rakk ikke å få den formelle presteordinasjonen før han ble for gammel. Nå er vi blitt gamle. Han er noen få måneder eldre enn meg, men et par år sprekere til beins. Det hender vi juger litt når i møtes, eller i SMS’er vi utveksler. Vi har utviklet oss helt forskjellig. Om det skyldes vår vei gjennom livet, eller genene diskuterer vi ikke. Han har i alle fall beholdt sin folkelige evne til å ”jabbe skitt” med gutta på golvet. Han ringer og spør om jeg er stemt for en tur i skogen, men de er det blitt langt mellom etterhvert. Jeg syns 100 meter er en litt for lang distanse, så det blir helst de atten skrittene mellom hovedhuset og atelieret jeg begir meg ut på, men den turen klarer jeg og er lykklig for det. Jonny reiser gjerne til Spania et par ganger i året. Der er han sjelesørger, predikant og alt mulig mann ved en institusjon som Betanien har bygg for rekonvaliserende bergenser. Han forsyner meg jevnlig med informasjoner om badetemperaturer i svømmebassenget, og på terrasse, hvor han mottar den første hilsen fra solen som stiger opp i Øst.

tirsdag, oktober 02, 2012

HAN SVIKTET OSS IKKE

I tre år levde jeg i tussmørke. En reaktiv depresjon ville jeg vel selv ha kalt det. Med store forventninger hadde Reidun og jeg møtt fram ved Årskonferansen i Flekkefjord, hvor behandlingen av Samlivssenteret var den viktigste saken på dagsorden. Vi hadde store forventninger. Så gikk formannen i prosjektkomiteen på talerstolen. Han opplyste Årskonferansen at vi ikke hadde en sjanse til å få etablert senteret fordi det offentlige ikke ville støtte oss. Jeg ble helt lammet. Min oppfatning var det stikk motsatte, men jeg klarte ikke å be om ordet for å motbevise formannen. Det endte med at Årskonferansen stemte prosjektet ned, og skrinla det. Både Reidun og jeg følte dette som et stort nederlag. Vi sto uten hjem, inntekt og arbeid. Nå var det en kollega av meg, fra ”Modum” som reddet oss ut av situasjonen. Han skaffet oss jobber, vi fikk et sted og bo og begynte å tjene penger igjen. Men disse tre triste årene som fulgte ødela helt vårt forhold til kirken, og våre foresatte i kirken, men ikke vår tillit til Gud. Vi ble ført nærmere Ham, og det demret for oss etter hvert at vi var i de tryggeste hender. En høstdag banket det på døren vår. En kjent næringslivsleder ville snakke med oss. Han fortalte at det var en gruppe norske næringslivs-ledere som ønsket å bruke min fagkompetanse i sine sammenhenger. De hadde erfaringer og kunnskaper om at familieproblemer skapte store kriser i bedriftene. De trodde at å hjelpe disse ville være til det beste for familiene selv, og bedriftene. Vi ville vite hvordan vi rent praktisk skulle legge opp dette arbeidet og fikk vite at vi skulle får kontorer i Oslo sentrum, gratis et helt år, at vi skulle få en årslønn satt inn i en bank, som vi kunne trekk av. Vi skulle få hjelp til møblering og til markedsføring. Olav Thon var den ivrigste til å få startet opp arbeidet hurtigst mulig. Bedriften fikk navnet INSAM – Institutt For Samlivsutvikling. I løpet av et halvt år var vi selvgående og trengte ikke å ta ut flere penger fra kontoen i banken. Jobb og hjem ble ikke fokus i vårt arbeid, men de mellommenneskelige forhold blant ledere og mellom ledere og deres medarbeidere. Det første riktig store oppdraget vi fikk kom fra TOYOTA Norge. Her ble det laget et leder- og personalutviklingsprogram i fire forskjellige faser, som vi kalte ”JEG, DU, VI, TOYOTA”. Det ble fra første dag en suksess. Resultat av arbeidet kunne måles mot ”grunnlinjen”. Nå, 26 år etter oppstarten, sverger fortsatt ledelsen til grunnfilosofien: Det Myndigjorte Menneske”. Og ledelsen er ikke i tvil om at firetrinnsopplegget har æren for Toyotas suksess de siste tjue årene. Vil bare nevne at oppdragene etter hvert kom fra de helt store og mellomstore bedriftene, også fra det offentlige. Bedriften vår ble en suksess og økonomien var overveldende positiv. Vi var to ansatte i bedriften, Reindun, min kone, og meg selv. Vi to sitter ofte å snakker om hva Gud har gjort for oss. Ikke en dag har vi vært i tvil om at Han står bak vår suksess. Vi kommer selvsagt innom Samlivssenteret, som skapte så store problemer for oss i sin tid, og vi er helt samstemt om at senteret ville blitt en suksess. Men hvorfor ble det ikke slik? Jeg spurte Gordon Johnsen en gang om det var rett av meg å tenke slik: ”Hvis ikke Samlivssenter prosjektet ble akseptert av Årskonferansen, kunne jeg da se på som noe Guds ikke har villet?” ”Nei David. Pek på én ting ved prosjektet som ikke er etter Guds vilje. Husk kjære venn, selv din elskelige Metodistkirke kan fatte avgjørelser som går mot Guds vilje!” En ting er sikkert: Han lot oss aldri i stikken. De mange titusen som har sittet under min talerstol vill jeg aldri nådd ut til i Samlivssenteret. Så hvorfor furte? Gud er rausere enn vi våger tro, og åpner dører presis hvor han vil.