fredag, april 30, 2010

KOM MAI, DU SKJØNNE MILDE

I kveld kommer Rune. Han skal få servert faderens viltgryte, laget av eget innkjøpt reinskjøtt, trolig fra tamrein. Jeg må trylle fram viltsmaken selv. En viktig ingrediens i så måte er einebær. I moren på selveste 1. Mai, kjører vi til Skotterud for å hente bilen han har kjøpt. Det holder ikke med én bil lenger i en familie hvor fem har førerkort og den sjette er under full opplæring. Jeg kan huske jeg har uttalt at bilen ”min” økte i verdi proporsjonalt med antall førerkort i familien. Nå er vi bare to, og bilen er ikke min, men ”hennes”, og hun er en trygg og god sjåfør. Og nå vet hun nøyaktig hva hun skal gjøre for å fylle bensin og bytte fra vinter til sommerhjul.
Selv om Bjørnsson, som har vært død i 100 år, valgte seg april til sin måned, kanskje fordi den passet hans gemytt, foretrekker jeg selv mai. Og, som nevnt er 1. Mai allerede i morgen. Her finnes ikke en snøflekk, men under hekken står en stripe av blått og en av hvitt. Shilla og hvitveis trives under hekken, men blåveisen har fått trangere kår med årene. Overskuddsjord legges gjerne under lindehekken, og da går det nok en tid før blåveisen klarer å sprengt seg fram til lyset, om den ikke alt har gitt opp. Men der skal komme pinseliljer og lillekonvaler etter hvert.
Jeg kan knapt gjøre nytte for meg i hagen lenger. Reidun både elsker hagearbeid, og står på som var hun en gartner. Nå blir hun sliten, og forundrer seg over det. Minner jeg henne om at hun er 75 år neste år gjør det ikke inntrykk. Men for å lette presset har vi gjort avtaler med polakken Marcin om å ruske kraftig opp i hagen en gang om våren og en gang om høsten. Og han nøler ikke. Da jeg spurte ham om hva som bør gjøres med plenen sa han at den kunne han fikse. Mosen skulle han fjerne ved gjødsling, men – sa han ”Det blir mye plenklipping, for gresset vil gro fort og høyt!”
Vi har før om årene hatt unggutter til å klippe gresset mot betaling, og når det passer dem. Fruen har nå lært å starte gressklipperen og kjører den over plenene likeså greit som hun kjører bilen på landeveiene. Men om det er greit for henne, så svir det i min stolte samvittighet. ”Du kan ikke engang følge etter en klipper som går for egen maskin?” Marcin har foreslått at vi kjøper en robot som trofast plenklipper. Den er nesten lydløs og den jobber natt og dag. Og når kreftene ebber ut finner den selv tilbake til ladestasjonen, hvor den suger inn ny energi til en ny klippeøkt. Men vesenet koster mellom 12 og 15 tusen kroner og det er det ikke alltid lett å få inn på et strengt budsjett. Kanskje kan jeg la ideen motivere meg til å male et par bilder som er lett å selge? Våren er jo her med alle sine sprudlende, og skapende krefter. Så hvem vet om ikke jeg får et malerraptus snart.
Ellers byr Mai på mange bursdager. Bare på én dag, 4. Mai, er det fire av mine nære som har bursdag. Storebror Harry blir 85. Min gamle venn fra konfirmasjonstiden, Dagfinn Kvale, i San Francisco, fyller 77. Anne Kristin, vår datter i Stavanger, er 47 år denne dagen. Mitt fadderbarn Julian har også fødselsdag den 4. Han må vel snart være 25 år kan jeg tenke. Og så kommer den ene etter den andre, som blomsterknopper på en gren, og påstår de er født i Mai. Og jeg har ingen grunn til i tvile. Det negative er at gavekontoen minker kraftig, det positive er at derfor gjør man mange glade. Gratulerer alle som er født i Mai!
Men la meg nå få avslutte med en jublende gladmelding. Peter er kommet! Han forlot sin mammas mage den 28. April, og ble straks omgjort til klanens superhelt. ”Jeg mener jeg har sett ham før---” har jeg sagt. Og da tenker jeg på Peters bestefar. Jeg reiste fra Göteborg til Oslo for å bringe han hjem til Strømmen, hvor Reidun, guttens stolte mor, hadde forberedt hjemkomsten med stor kjærlighet. Da jeg satt med vårt nyfødte barn i armene og så ham inn i øynene så jeg inn i et skummelt mørke som skremte meg. Hva rommet han? Han virket allvitende. Kanskje var han det da? Og nå ser jeg på et foto av Peter og får de samme fornemmelser. Men snart fester blikket seg og vi kan formidle oss til gutten. Jeg ser en lykkelig familie på fire samlet i et vakkert hjem på Veda, og det er vår, og de sitter rundt bordet; Vesla, Peter, Far og Mor. Tenk om alle folk i den vide verda kunne ha det så godt.

torsdag, april 15, 2010

Konservativ, jeg?

Ja, faktisk. Men uten å ville være det. Jeg har alltid oppfattet meg selv som et moderne menneske med stadig nye tanker og ideer, men når det er snakk om min måte å leve på, vel – så er jeg stokk konservativ.
Jeg kom til å tenke på det da jeg kledde meg i morges. Skjorte, bukse og ulljakke er av samme slag som min far gikk med, og for alt jeg vet – også hans far.
Det er ikke noe galt med disse plaggene i og for seg, men det er ikke slike klær jeg helst ville gått i. Det blir bare sånn. Får jeg ei skjorte, eller en golfjakke i gave passer de suverent inn i min konservative garderobe.
Under de årene jeg jobbet i psykiatrien var klær av kordfløyel en viktig del av yrkesmoten, og jeg hang meg på så godt jeg kunne. Bukser, jakker, ja selv hele dresser i dette myke, behagelige stoffet, preget mitt klesskap på den tiden. Buksepress kom aldri på tale. De fleste hadde anskaffet seg disse coboy-inspirerte dongeri-buksene, som var stiligst når de ble slitt på lårene. Jeg falt ikke for fristelsen. Dongeri minnet meg alt for meget om mine gamle arbeidsklær fra verkstedtiden. Jeg gikk aldri til anskaffelse av Ola-bukser. Ikke før i fjor høst. Og så viser det seg at det er riktig deilige benklær. Jeg vil helst gå i dem daglig.
Under et internasjonalt seminar ble jeg kjent med en sveitsisk lege. Han stilte alltid opp i en helt lys bomullsdress, et lett og ledig plagg som passet inn i de aller fleste sammenhenger. Jeg ba Salvesen, i herrebutikken jeg var kunde i, se etter en slik dress når han var ute i verden på klessmesser. Og Salvesen husket sitt oppdrag og kom hjem med en slik dress. Han ringte meg og sa at nå kunne jeg komme til butikken å prøve dressen. Den satt som et skudd, og jeg kjøpte den. Den brukte jeg fra tidlig om våren til ut på høsten. Ble den skitten, og det ble den jo, så gikk den rett i vaskemaskinen.
Men klær slites jo ut ved flittig bruk, så en dag jeg var nede i butikken til Salvesen sa jeg at jeg så gjerne skulle hatt en maken dress. ”Ikke noe problem!” sa Salvesen og tok seg en tur inn på bakrommet og kom straks ut med en dress: ”Hva sier du nå?” Jeg prøvde den og fant ut at den passet meg bra og sa jeg ville kjøpe den. ”Bra!” sa Salvesen ”Den har hengt her i tre år. Den har vært på billigsalg, men ingen har villet kjøpe den. Du forstår jeg kjøpte to eksemplarer av den du kjøpte for tre år siden, så nå får du den til salgspris!”
Nå kunne ingen bemerke at jeg hadde ny dress. Titter jeg i vår garderoben nå så henger faktisk jakka der fremdeles, og jeg bruker den.
Det merkelige i denne sammenhengen er at jeg ikke selv har tatt konsekvensen av den klesstilen jeg føler meg mest vel i. Når vi skal i selskap, til kirken, delta i en fest eller noe slikt, ja – så stiller jeg konservativt. På den måten skiller jeg meg ikke ut, men er en blant mange.
Da jeg hadde min debut utstilling som maler ville jeg helst møte opp i mørk dress med hvit skjorte og stripete slips. Men da ville jeg skilt meg så radikalt ut at jeg møtte opp i grå bukse og en helt vanlig tweed bleser.
Nå er snart all snøen smeltet. Under hekken stikker liljeskuddene opp av bakken, og midt ute i blomsterøya har tulipanskuddene allerede vokst seg store. Alt etter samme stilart som i fjor. Spørsmål om fornyelse av garderoben er blitt reist, som det har blitt under alle vårer så langt tilbake jeg kan huske.
Kan jeg kjøpe meg ei romslig storskjorte, ei myk og behagelig kordbukse og et par kraftige lærsandaler? Hva om jeg stiller opp i konfirmasjoner, bryllup, barnedåp og de fem jubileene vi har i nær framtid i slik mundur? Å nei, jeg bør nok gå kledd som alle de andre mannfolka i mitt sosiale nettverk. ”Det får sannelig være bra nok om jeg er moderne og radikal i tenkningen, om jeg ikke skal være det i klesveien også!”

fredag, april 09, 2010

HÅPET LIGGER I ET ”LIKEVEL”

I går prentet jeg ut 251 manussider. Det skulle ta fire år før jeg våget å nærme meg det bokmanuskriptet som min forlegger refuserte våren 2006.
Jeg leverte ham ikke manus i håp om å få det utgitt som bok. Jeg hadde skrevet et annerledes manus som jeg håpet han ville lese og gi meg gode råd om hva jeg burde jobbe videre med. I stedet sendte han manus til en konsulent, en tidligere kjent forlagsmann, som uten begrunnelse ga han råd om ikke å gi ut boken.
Jeg vet ikke hva jeg ble mest skuffet over. At han ga fra seg et fortrolig dokument til en kritisk bokmann, eller at min gamle forlegger besluttet seg for ikke å gi ut boken. De fem bøkene han hadde gitt ut tidligere hadde til sammen solgt fler enn 100 000 bøker. Det vil si at hver tittel solte ca 20.000 bøker.
Det var noe som gikk i stykker inne i meg den dagen, noe som har gjort det vanskelig for meg å konsentrere meg det skrevne ord. Flere prosjektideer er blitt skrinlagt fordi selve skrivelysten har forsvunnet.
Men de to siste dagene har jeg tatt fram Cd-en med manuskriptet og lest det fra første side til side 251, som er siste side. Jeg ser at det har både kvaliteter og en spennende historie. Så i går skrev jeg altså ut hele manuskriptet på printeren og det ble en anselig bunke.
Nå betror jeg arbeidet til en nær venn, som har lovet å lese det så vi sammen kan diskutere hva jeg bør gjøre med det for å få fram det som er min intensjon, nemlig at håpet ligger i ordet likevel.
LIKEVEL
”Står du på angstens ytterste skjær
omgitt av depresjonens mørkeste hav og sier: ”likevel!”,
da har du forstått meningen med livet!”

Det er jeg som har satt sammen disse ordene, men jeg mener jeg har lest noe lignende hos Søren Kierkegaard, som jeg ikke kan finne tilbake til.
Noen vil sikkert mene at dette burde jeg holde for meg selv og ikke forhåndsannonsere noe som kanskje ikke blir noe av. Det forstår jeg godt, men på den andre siden vil man da ikke få den hjelp som ligger i andres kunnskap og forventning.
Jeg tror jeg er i stand til å ta det nederlaget at det ikke blir noe av dette manuskriptet. Men håpet er levende, for jeg tror på et likevel”!