onsdag, november 30, 2011

ANDREASMESSEN

Jeg ble vekket kl. 00.00 i natt av en melding som fortalte meg at nå var vi gått inn i det døgnet som på primstaven blir kalt Anedreasmessen.
Som mine lesere vet har jeg i mange år vært opptatt av å bruke disippelen Andreas som en samlende person for Andreasmessen, slik foreligger et nytt gudstjenesterituale til kirkebruk, og et bønneskapet som vi bruker i familieandakten i hjemmene.
Vi var en gruppe på fire eldre menn som jobbet med dette, men det vi ikke klarte var å få menighetene til å tenne på den nye liturgien. ”Den krevde for store ressurser” var alltid svaret.
Vår tanke var at de ressurser man ikke hadde i den aktive menigheten kunne man hente inn utenfra. Både korgrupper, sangere, instrumentalgrupper og dansegrupper elsker å opptre i kirken. Hvorfor ikke be dem om hjelp til å gjennomføre Andreasmessen?
Denne tanken virker fremmed for kirken som mener at det er den som skal hjelpe. Å be om hjelp er som en fallitterklæring og regne. Jeg mener det ligger store muligheter i at kirken selv ber om hjelp. Men det krever en del arbeid til koordinering.
Det som har skjedd er at man nå kutter opp liturgien og tar i bruk de forskjellige elementene. Dette er ikke ”å stjele”. Dette forteller oss at Andreasmessen har mange elementer som kan brukes. Og vi gleder oss hver gang de blir brukt. Men det hadde vært enda mer gledelig om man benyttet seg av hovedideen, nemlig å bygge bro mellom hjem og kirke, og mellom de eldre og de yngre i menigheten. Dessuten er de eldre en fantastisk forbønnsressurs for barna og de unge.
Her er en tilbakemelding fra en av våre ungdommer, 18 år som har fått melding om at dette er hans bønneuke hos oss: ”Det er godt å vite, jeg setter virkelig pris på det :). ” En annen, også 18 år, skrev: ”Tusen takk, bestefar ☺ det betyr mye!”
Jeg er blitt en gammel mann med dårlige bein, så det er ikke så mye jeg kan gjøre rent fysisk, men Andreasmessen har lært meg å be systematisk, og å være utholdende i bønnen. Vi ber selvsagt for mange flere, både barn og voksne, både friske og syke.
Til å begynne med var det bare om morgenen jeg ba slik. Nå ber jeg også på samme måte om kvelden før jeg går til sengs. Og setter jeg meg ned for å hvile litt midt på dagen, ja – så faller tankene mine i bønn. Jeg kan ikke si som min gamle venn Gerhard Berg: ”Du forstår, jeg er hekta på bønn!”, men jeg tror jeg er underveis.
I dag er det altså Andreasmesse. For lang tid tilbake var dagen aktuell. I Saltdalen området er den det fortsatt. Man kler seg ut og går Jul-Anders, banker på hos de rike og tigger mat, eller som nå – smågodt. Som du ser er den en klar parallell til Halloween.
I veldig overmodige stunder har jeg drømt om at Kirken skulle konkurrere ut Halloween ved å gi nytt liv til Jul-Anders. I stedet for å tigge skulle man gi noe til de gamle, en koselig barnesang, en danseoppvisning eller tilbud om å gå ærend. Så kunne man møtes i kirken til Andreasmesse. Jeg understreker at det er en gammel manns overmodige drøm.
Og med dette ønsker jeg dere alle en god adventtid.

onsdag, november 23, 2011

EN KOSELIG, MEN TRAVEL WEEKEND

Sist weekend var spesielt innholdsrik. På lørdag ettermiddag var vi i bursdagsselskap til min eldste niese, Jane, som fylte 65 år.
Hun er et rikt begavet menneske som brukte de første yrkesaktive årene av sitt liv til å lese korrektur i Vårt Land. En bekjent av meg i avisen oppfattet dette som sløsing med ressurser. Jane arvet interesse for blåseinstrumenter av sin far, og jobbet seg fram til en debut på Walthorn. Så fikk hun jobb i ukebladet Familien og har jobbet der helt fram til nå.
Bursdagen var koselig den, og noen taler fikk hun også. Tøffest var den som hennes nevø, Johannes på tretten år, holt for henne, den var full av gode poenger, og presentert med stor trygghet.
Vi kom tidlig hjem. Sent på kvelden fikk vi besøk av ¾ fra Lillehammergjengen. De hadde vært i Oslo. To på teater og en på ballett. Fjerdemann har kjærest og ville ikke være med. Vi benket oss rundt kjøkkenbordet, og på spørsmål fra junior serverte mor wienerpølser, som før i tida.
Junior hadde med en forsinket farsdagsgave, boken ”Babettes gjestebud”, som jeg startet opp å lese da alle hadde gått og lagt seg. Karen Blixen har her skrevet ned en helt fascinerende historie om den store kokken Babette fra Paris, som tryllet fram vin og retter så utsøkte at det snakkes om dem fortsatt.
Søndag ble det kaffe på sengen for damene, og ved peisen for oss herrene. Magnus , tullet inn i dyna si, ville sitte for seg selv å se TV. Det ble sen, men en utsøkt frokost med bestemors medisterkaker og eggerøre ala bestefar. Etter en tid ble besøket avsluttet med en kopp kaffe og boller og herlig jordbærsyltetøy. Før vi fikk sukk for oss hadde de satt seg i Jeepen og startet opp hjemturen.
Nå fikk vi gamle slappe av litt før vi tok av sted til Oslo, til Konserthuset, hvor Frelsesarmeen arrangerte sin årlige julekonsert. Det ble et artistspekket program som Blomster-Finn ledet oss gjennom. Jeg var imidlertid glad det ble satt sluttstrek, for ørene tålte ikke mer.
Det tok faktisk ikke mer enn en halv time før vi låste opp ytterdøra og var hjemme igjen. Nå laget fruen herlige snitter og varm sjokolade, og vi sank inn i siste rest av søndagsfreden.
Slik kan en weekend være. Ofte er den annerledes, og dirigert av hva mine ankler kan tåle.

tirsdag, november 22, 2011

LASTEBILEN

Jeg hadde begynt min lærlingtid ved Strømmen Verksted da min nevø Rein, lærte å krabbe og gå. Jeg følte at jeg som skikkelig onkel burde gi ham en ordentlig gutteleke. Jeg bestemte meg for å lage en lastebil til ham, en ekte guttebil.
Jeg hadde et par spisepauser om dagen, så kunne jeg jobbe litt lenger, så tid skulle jeg nok få. Jeg tegnet først en modell etter en gammel og god lastebiltype, og startet arbeidet. Selve rammen var av solid tre. Hjulene ble dreid med mønster i dekkene. Bak laget jeg doble hjul. Så laget jeg styrhuset. Pleksiglass til styrerommet, både foran bak og på siden. Skjermene foran hamret jeg ut av aluminium, de fikk lykter med lys i. Lasteplanet kunne heves og senkes ved hjelp av en sveivordning, slike det var på lastebiler i min barndom. Baklemmen var til å åpne og lukke.
Selve bilen ble sprøytelakkert i den samme rødbrune fargen som var på jernbanevognene vi produserte. Alle detaljene ble malt på for hånd.
Jeg kan huske det tok veldig lang tid å få vidunderet ferdig. Kolleger fra de andre avdelingene la turen bortom arbeidsbenken min for å se på bilen. Det var nok en guttedrøm som ble vakt hos dem, som hos meg.
Selv om jeg hadde relativ god samvittighet, var det likevel noe som skurret. Materialet hadde jeg jo ”stjålet”, dvs. fra vrakhaugene. Men det ferdige produkt var jo like fint som jernbanevognene vi produserte, så fra den synsvinkel sett hadde jeg vel jukset litt. Problemet var å få bilen forbi vaktbua uten å bli sett.
Jeg fikk en glup idé. Jeg ville feste en langt fiskesnøre til bilen å trekke den etter meg. Som sagt, så gjort. Jeg gikk fra jobb i rett tid og ti meter etter meg kom lastebilen rullende. Kollegene mine så dette, men ikke vakta i bua, for jeg gikk tett innpå bua. Alle lo uforskammet høyt av opptrinnet, vakta også, men han visste ikke hvorfor han lo. Da jeg passerte porten halte jeg inn bilen, tok den under armen og satte nesa mot stasjonen for å ta toget hjem.
Nå skjedde det ikke noe annet enn at bilen og jeg fikk manges beundring under vegs, for slike biler var ikke å få kjøpt i butikker. Som du forstår skjedde dette før plastikk lekene invaderte butikkene.
Jeg fikk i meg maten faderlig fort, pakket inn bilen i et stort gråpapir, og trasket i veg til broren min. Det var ikke lange veien å gå, om lag fem minutter. Små karer på Reins alder la seg tidlig, og jeg håpet nå på at han ikke var kommet i senga. Det var han ikke. Han løp rundt i stua og var slett ikke trøtt. Jeg vinket ham til meg, men han var redd for å åpne pakken. Den kunne romme noe farlig. Storesøster åpnet pakka uten besvær og avdekket bilen.
I det øyeblikket som gutten forsto at den var til ham, skjedde det noe med ham som kan beskrives som et lite barnesjokk. Han sto som lammet. Han var fjetret. Han bare stirret på vidunderet. Han våknet ikke før jeg trillet bilen bort til ham å sa: Den er til deg! Men da våknet han til gangs og hev seg over bilen og sa høyt og tydelig: Min!
Jeg tenkte ikke så mye over det, men jeg undret meg litt over hvorfor det ble så taust om den fine lastebilen. Forsøkte jeg å spørre ble jeg straks avledet og penset inn på et annet spor. Jeg følte det som om bilen var et problem de helst ikke ville berøre. Men hvilket problem det var fikk jeg aldri greie på.
Det gikk mange år før jeg ble fortalt om bilens endelikt. Dagen etter at Rein fikk bilen, lekte han med den nede på veien. Der var både sand og grus han kunne kjøre. Uheldigvis tok han ikke med seg bilen da han ble ropt inn til formiddagsmat. En diger lastebil, omtrent av samme slaget, kom i skade for å rygge over den vakre, lille bilen til Rein, og knuste den til pinneved. Den ble totalvrak og kunne ikke repareres.
Rein glemte aldri lastebilen sin. Kanskje ble den motivet som førte ham inn i bilbransjen? Han fikk, før han var tretti, sitt eget bilfirma.

onsdag, november 16, 2011

HOS FRISØREN

Frisøren jeg har brukt noen år, har sjappa si like borti gata her. Han kjenner meg godt, og er en smilende og blid innvandrer med blank isse og en kullsort hårkrans. Han ser eldre ut enn det han er. Jeg var hans første kunde i dag og han smilte da jeg kom:
- Du vil ha kaffe?
- Ja takk, gjerne.
Han fylte to pappkrus halvfulle og viste meg inn til stolen. Jeg trodde han hadde tid til en liten prat før han startet, men nei – han ville begynne med én gang. I dag var han interessert i hva jeg hadde jobbet med, og jeg forsøkte å forklare ham at jeg hadde arbeidet som familieterapeut, men det fikk ingen bjeller til å ringe hos ham. Han ville vite mer eksakt. Jeg forsøkte å forklare ham at jeg arbeidet med ektepar og familier med problemer.
- Hva problemer?
Jeg forsøkte å fortelle ham at det ofte var snakk om ubalanse i maktforholdet.
- Ingen problem. Mannen vet alt. Kvinnen vet ingen ting. Mannen bestemme. Hun like sitte inne, se på TV, lage mat. Kan ikke noe annet. Kanskje litt mer.
Jeg forteller ham at her i landet går jenter og gutter i samme skole, senere i samme høyskole, og når de er ferdig utdannet vet de like meget. Kvinnen vil ikke underordne seg mannen. Mann og kvinne er like ansvarlige.
- Ikke sånn i mitt land Mannen tjene penger. Ikke kvinnen. Mannen gi kvinnen penger til mat og klær. Hun være glad.
I Norge tjener begge to penger. De hjelper hverandre med å betale for hus og hjem, mat og klær og alt annet.
- Det går ikke. Kvinner ikke kan lese og skrive, bare se på TV. Mannen er sjefen, ordne alt.
- Min kone har lenge bedt meg om å klippe håret og stusse skjegget. Nå blir hun nok glad når jeg kommer hem.
- Hva? Hun fortelle deg når du klippe deg?
- Ja, men jeg sa at det var jeg som eide håret.
- Ha, ha morsom du! Du gammel mann. Har vondt i kroppen? Alle problemer med kroppen. Blir født, siden bare problemer. Dør, og så ikke problemer mer.
- Tror du på Paradis?
- Ja, jeg tror på Paradis, men jeg ikke sånn kristen muslim. Ikke be. Ikke gå til Mekka. Jeg tro på Gud. Gud vil gode mennesker. Gå til Mekka, stjele fra min bror, Gud ikke like det. Snill mot alle. Gud like det. Jeg klippe pent. Det viktig. Ikke penger. Jeg like deg. Du like meg. Vi brødre. Gud like det!
- Jeg liker deg. Jeg prøver å være god og snill. Jeg ber til Gud og tror at Gud liker det.
- Sånn ikke jeg. Jeg ikke be. Gud like meg likevel.
- Du har en snill Gud Lorin. Men jeg har stor glede av å be. For meg er det ingen tvang. Når jeg ber føler jeg at Gud kommer meg veldig nær, og det gjør meg glad.
- Vi brødre likevel. Ikke sant?
- Jo, vi er brødre, og du klipper meg så fint.
- Det jeg liker høre.
Så spør han meg på hvilken side jeg skal ha skillen. Jeg forteller ham det. Så spør jeg ham på hvilken side han har skillen. Da smiler han bredt og svarer:
- Ikke mitt problem. Jeg skill over hele hode. Du drikke opp kaffen din.
Han stusser skjegget mitt, trimmer øyebrynene og fjerner litt hår i ørene. Så blåser han, med føneren sin, meg ren for hår på klærne og sier:
- Ferdig. Hva sier du?
Jeg setter på meg brillen og høreapparatet, ser meg i speilet og sier at jeg er svært tilfreds og at han er en dyktig frisør. Dette liker han å høre. Men, legger jeg til, hvis en kunde ikke er tilfreds kan du huske at misfornøyde kunder får håret tilbake.
- Ha, ha! Du morsom. Den jeg ikke glemme aldri!
Jeg går til skranken for å betale. Leverer 300,- kroner. Han gir meg 50.- kroner tilbake og teller opp mynt, for det hele skulle ikke koste mer enn 220,- kroner. Jeg tar femtilappen og sier det er OK. Han strekker fram hånda og bukker dypt.
- Takk, takk skal du ha. Kommer du en gang til før Jul?
- Det tror jeg nok, for kona mi vil helst jeg skal være pen på håret i julehelgen.
- Du eie ditt hår, sier han og smiler.
Det er kommet tre kunder til i sjappa. Jeg tror han har en god forretning. Alle liker ham og han gjør et fint arbeid, og så er han svært rimelig, og ikke bare for pensjonister.

lørdag, november 05, 2011

STATUS PRESENS

Dette uttrykket lærte jeg allerede i min første terapeut tid. Jeg måtte kunne beskrive pasienten(es) situasjon her og nå. Jeg kan huske med stolthet tilbake på alle morgenmøtene jeg var med på som sykehusprest. Det som sitter spikret fast i meg er at avdelingssykepleierne rapporterte fra sine avdelinger om pasientenes ”status presens”. Og dette ble gjort med stor omtanke, og ble møtt med stor respekt og faglig tilbakemelding. Det som imponerte meg aller mest var overlegens evne til å huske alle pasientene, og det var faktisk opp i mot hundre i de tre avdelingene.
Det er klart denne omsorgen gjorde sterkt inntrykk på meg. Uttrykket ”Hvordan har du det?” ble med dette så mye mer realistisk. Man spurte jo faktisk etter den annens ”status presens”. Amerikanerne har gjort uttrykket til en alminnelig hilsen: ”How are you?” og svaret man forventer er ”Fine, thank you. How are you?” ”I am fine, thank you”.. Men når jeg spør: ”Hvordan har du det?” så føler jeg nok at jeg blir svært nærgående. Nå har jeg snudd litt på uttrykket og spør: ”Har du det bara, eller?” Og oftere enn før får jeg vite ”status presens”.
Nå er det ikke slik at jeg er motivert og utrustet til å hjelpe folk som bekjenner at det ikke står så bra til. Men når noen bekjenner at de har det ikke så bra, så spør jeg gjerne: ”Har du noe imot at jeg tar deg med i min morgenbønn?” Det har ikke hendt til denne dag at noen har takket nei til dette. Men forbønns listen kan bli så lang at jeg noen ganger plutselig glemmer navn.
Min kona, som alltid er med på disse morgenbønne kan noen ganger si litt spøkefullt: ”Jeg tror du har litt tvang, David”. Svaret er at jeg har nok det, særlig når det gjelder å huske navnene på dem jeg har lovet å be for. Og for å huske dem må jeg dele dem inn i ulike grupperinger, som hjelper meg å huske dem alle. Og når jeg ber går jeg fra gruppe til gruppe, og alltid i samme orden og rekkefølge. Det store spørsmål blir alltid: Når skal jeg slutte? Hvem skal jeg stryke av listen, som bare øker og øker, og hvorfor?
For mange år siden spurte menighetsdiakonen vår om vi ville være med i en bønnetjeneste for dem som var døpt i menigheten, men som vi ellers ikke hadde noen kontakt med. Vi svarte ja, og fikk utdelt et navn. Denne personen vi fikk har vi bedt for daglig i alle fall i ti år, men jeg tror ikke menighetsdiakonen er spesielt opptatt av denne bønnetjenesten lenger. Men gutten har kommet oss svært nær, og vi følger hans utvikling fra vårt ståsted. Vi syns han har skikket seg bra, og det takker vi Gud for.
Men nå var det ”status presens” jeg ville skrive om. Det hender, og ikke så sjelden, at noen spør meg: ”Hvordan har du det?” Noen ganger lurer jeg på om jeg skal fortelle dem det, eller bare takke høflig for omtanken. Men nå skal jeg fortelle det til mine bloggvenner, for det er ganske enkelt: Når jeg sitter føler jeg meg i topp form. Alt fungerer som det skal. Alle kontroller hos legen understreker dette. Det er når jeg reiser meg at ikke alt er som det var før. Føttene, selve det fysiske fundamentet, reagerer ikke som før. Jeg har fått en diagnose for dette: ”Nevropati”. Problemet har manifestert seg fra anklene og ned.
Det mangler ikke på gode råd om å trene. ”Du må gå deg en tur hver dag!” sier de. Men følger jeg dette velmente rådet må jeg regne med kraftige ødemer i føttene i flere timer etterpå. Og akkurat det føler jeg ikke behov for. Men gå skulle jeg gjerne. I mine yngre år var jeg hva jeg kan kalle en ”lyst ganger”. Jeg hadde faktisk stor glede av å gå, og i en motbakker økte jeg ofte farten.
Jeg pleier av og til å skryte litt av at jeg en dag gikk ca 70 km (jeg har aldri målt distansen nøyaktig). Jeg gikk fra min kjæreste på Strømmen til Nerdrum, hvor jeg bodde. Det er i alle fall en distanse på 12 – 13 km. Jeg pakket baggen min og la i veg opp til bussholdeplassen, og det var ca 3 km. Jeg kom for sent. Bussen reiste fra meg. Da la jeg i veg mot Havnås leiren, en strekning på i alle fall 50 km. Jeg kom fram etter kveldsmaten. Gutta arrangerte en fotballkamp, og da de fikk vite at jeg var tilbake i leiren, tvang de meg ut på banen. Det var det klokeste jeg kunne være med på. Nå ble stive muskler myket opp. Jeg var verken støl, eller hadde andre plager, dagen etterpå.
I dag snakket jeg med sønnen min, som er fysioterapeut, om disse plagene. Hva kunne jeg gjøre når å gå ga så mange ubehageligheter? Du skule hatt en tredemølle i taket , svarte han. Ideen var glimrende. Vi visste bare ikke hvordan en slik skulle konstrueres. Som kompensasjon for dårlige føtter er forslagene mange. Hva med en rullator, en rullestol (finnes også motoriserte, endog med kupe). Problemet er at jeg føler meg alt for frisk til slike hjelpemidler. Kanskje er jeg bare forfengelig?
Status presens? Alt over anklene er i utmerket stand, og det er i alle fall mye å takke for.