torsdag, mars 18, 2010

BIFF ELLER PIZZA?

Nå får vi besøk av gutta fra Ekromskogen, Lillehammer igjen. Jeg har lovet Kyrre en skikkelig biff, men Magnus vil helst ha pizza. Det siste er jeg verken noen mester i å lage eller spise, så det blir vel til at vi kjøper en Pitzza Garndiosa. Det er favoritten.
Derimot har jeg glede av å lage i stand et biffmåltid. Men det er ikke allti lett å få tak i kjøtt som er skikkelig mørnet.
En sommer vi var gjester på ei hytte ved Fevik sa jeg at jeg ville ta meg av matlagningen. Vertene hadde truet at det bare kom til å bli boksemat. Vi gikk innom en kjøtthandler i Arendal, og da jeg spurte en eldre herre bak disken om ha kunne skaffe meg mørnet biffkjøtt, svare han: ”Er det du som skal tilberede den?” Da jeg svarte ja, sa han : ”Da får du komme tilbake i morgen!” Og neste dag sto jeg på nytt ved disken og vinket til den eldre herren og sa: I går lovet du meg mørnet biffkjøtt hvis jeg kom tilbake i dag!” ”Å, var det deg det? Bare vent litt!.” Så gikk han ned i kjelleren og kom straks tilbake med en kjøttstykke som han klasket ned på disken, så spørrende på meg og sa: ”Er dette godet nok for deg?” Jeg så på ham og spurte om det var sant at han ville selge meg dette stykke. ”Ja, selvfølgelig!” ”Da må du være så snill å skjære ut fire skikkelige stekestykker, og noen fine biter av det som måtte bli igjen”. Det gjorde han med et smil om munnen, pakket det inn og sa: ”God middag. Betal i kassa!” Den biffmiddagen kan ingen av oss glemme. Verten spanderte et par flasker vin til måltidet, enskjønt det var en hel alminnelig ukekveld.
Nå er jeg spent på om vi finner mørnet biff som er en debutant verdig. Jeg steker stykkene på sterk varme på begge sider, så skrur jeg ned varmen og lar dem ettersteke. Mens biffene hviler – for det må de – så lager jeg den sausen som passer aller, aller best til mørnet biff. Jeg legger en spiseskje mandelflarn i panna og bruner den litt, så heller jeg i litt vann og koker ut den deilige stekeskyen. Så hakker jeg en halv løk , tar opp i en spiseskje god sennep, og en med rømme og rører det ut. Litt salt og pepper kvernes i, og kanskje en skvett tabasko. Helt til slutt heller jeg i en passe mengde fløte. Så står den der og surrer en stund. Sausen pleier sjelden å bli for lys så det er sjelden jeg pynter på fargen med sukkerkulør. Når sausen er ferdig legges biffene i sausen og servers fra panna som blir satt midt på bordet.
Jeg har lovet Kyrre bakt potet også, og den oppskriften er veldig enkel. Ha grovt salt i en ildfast form. Vask de stor potetene og tørk dem godt. Skjær et kryss i hver potet og plasser dem i formen. Stekeovnen bør være på drøyt 200 grader, og potetene bør bakes i minst en time og et kvarter, kanskje lenger. Prøv med en pinne om de er møre. Nå kan du pakke dem inn i alumiumsfolie, for syns skyld. Skjær ut krysset i aluminiumen og gi poteten litt press med fingrene så den åpner seg. En klatt utresmør på hver potet gjør seg. Jeg skal bake en potet ekstra, for jeg tror at den vil også Magnus smake på.
Apropos Magnus! Han har bestilt atelieret i helgen. For at han skal slippe å dra med seg sin datamaskin har jeg lovet han å bruke min I MAC.
Om det blir glede i vertshuset? Ingen tvil. For Magnus har sagt at om han ikke tar med seg sin datamaskin så vil han ta med seg sitt smil.
God helg til alle mine bloggvenner!

fredag, mars 05, 2010

VISST SKAL VÅREN KOMME

Overskriften er lånt fra Eivind Skeies musikal, som her gledet titusener over hele landet.
Men her sitter jeg og ser ut gjennom mitt store ateliervindu. Himmelen er blå,snøen ligger tjukk og doven på tak og terrasser. Brøytekantene til veien inn fra gata er høyere en noen gang. Da jeg kastet et blikk på gradestokken viste den at innetemperaturen var ca 20, og utetemperaturen ca 18. Men om et par timer er det også 18 plussgrader i solveggen.
Men solen lyser opp gavelveggen på huset vårt. Og snøen som ikke ligger i skyggen er blendende hvit.
Jeg vil påstå at våren er kommet. Han har hengt seg fast i takrenna, og det drypper av den lange, spisse nesa hans. Men han er treg i år med å få i gang de livgivende smelteprosessene.
På Jæren skule de plantet fioler i hagene nå, og på åkrene skulle kålplantene ha stått på rekke og rad. Men alle må smøre seg med tålmodighet, for visst skal våren komme. Med vedvarende mildvær kan snøen likevel være bort 17. Mai – vårdagen framfor alle.
Det finnes vel knapt en nordmann som ikke har hørt min venn Karsten Isachsen si: ”Hvis du kan gå på skaren St. Hans, blir det sein vår!”
Jeg har hatt store problemer med å få startet min kreative motor det siste halvåret. Nå håper jeg at våren, når den kommer, kan tine opp motoroljen så det blir litt liv her i ”garasjen”.

Atelieret er en lykke. Det har også mine barnebarn forstått. Det utfordrer ikke bare deres malertrang, nei – de kobler sine datamaskiner inn på bestefars Airpost extreem og seiler ut i verden. Andreas ba om ekstra ”overtid” da jeg kalt ham inn kl. 22.00. Den ble aldri innvilget. Den siste brukeren har vært Magnus (11 år). Han trives så godt her inne at han har tenkt å kjøpe huset. Planene om hvordan han vil innrede det er allerede klare. Her er en stor stålvask med varmt og kaldt vann, men Magnus vil ha toalett og dusj, og en liten kjøkkenkrok. Han ser for seg en liten salongkrok også, med lesestol og leselys. Så er det jo så enkelt å gå inn til bestemor å få seg litt middagsmat.

Man kan saktens spørre etter verdien av en slik artikkel. Det eneste man får ut av den er: ”Nå plystrer David på våren!” Ja, men jeg må si som en av mine daske favoritdikter: ”Forråret så saktelig kommer”.Kaj Munk - en boktittel.

onsdag, mars 03, 2010

Takk at jeg fikk møte nettop deg!

Det er så mange jeg vil takke. Jeg har møtt så mange som har gjort meg rik og lykkelig.
Jeg inviterte alle mine klassekamerater fra folkeskolen til en mimrestund i sammenheng med en maleriutstilling. Nesten alle kom, og jeg fikk uttrykt glede og takknemlighet for det de betydde for meg under de sju viktige årene vi gikk sammen på skolen. Min sidekamerat, Jacob Knutsen, var en god medhjelper og delte utgiftene til bevertningen.
Så ville jeg gjerne møtt alle lærerne og studentene jeg var sammen med under de fire årene jeg studerte teologi ved Metodistkirkens Teologiske Skole, Överås i Sverige.
men alle lærerne er døde, og flere av studentene. Det er de finske, danske og svenske studentene jeg ikke har kontakt med. De norske holder jeg meg nok litt orientert om.
Fra de menighetene jeg fikk betjene - fire tilsammen - kan jeg hente fram minner fra møter med med mange ekstraordinære menneker jeg gjerne ville takket. Men - de fleste var allerede gamle da jeg var ung prest i menigheten, så de aller fleste er døde. Det hender jeg møter noen av etterkommerne, og det er alltid hyggelig.
Fra Jevnakertiden (3 år) har jeg møtte elevene fra de to avgangsklassene jeg fikk før ut. De hadde en 45 års fest, og var alle blitt gamle mennesker. Tre av lærerne levde fortsatt, den eldste var rektor og han rundet 100 år like etterpå. Jeg tror jeg fikk uttrykt hva de betydde for meg de årene vi var sammen. Men det var så mange fler.
De tretten årene jeg var sammhengende ansatt ved Modum Bads Nervesanatorium, hadde jeg en rekke særdeles dyketige og vennlige kolleger. Jeg startet med å skrive et brev til hver enkelt, men sendte dem aldri. De ligger fortsatt i arkivet. Kanskje burde jeg lese gjennom dem på nytt.
Noen er blitt mine nære omgangsvenner, noen "julebrev" venner. Noen tar imot invitasjon til en maleriutstilng, og det blir alltid hyggelige møter. Noe holder jeg kontakt med på SMS. Her om dagen fikk jeg en helt uventet telefon fra Per Frick Høydal. Det var han som tok over som sykehusprest etter meg, og som jeg fikk samarbeide med under hele min tid på "Modum". Han klarte å friske opp i hukommelsen min, og hadde ingen hemninger når det gjalt komplementer. Jeg var som et nytt menneske etter denne samtalen. Gud vesigne Per!
Jeg kan se tilbake på en stor skare av pasienter jeg har forsøkt å hjelpe: De lærte meg respekten for faget og for mennekeverdet. De har etterlatt seg et hav av levende minner. Jeg får aldri takket dem nok.
Og så var det de titusener av menneserk jeg møtte under min konsulentperiode, og som lytte til mine foredrag da jeg i mer en femten år fór land og strand rundt med seminarer.
Det er så mange jeg vil takke.
Jeg ble den jeg ble takket være møte med alle disse strålende menneskene.
Denne artikkelen vil ikke nå fram til en brøkdel av dem, men her har jeg i alle fall satt på prent at jeg er dypt takknemlig for hver og en jeg møtte. Jeg har levd et rikt liv. Det kan enhver forstå. Tusen, tusen takk at jeg fikk møte nettopp deg!