onsdag, juli 28, 2010

Dette er en merkelig sommer

Dette er en merkelig sommer, den forløper helt normalt med hensyn til været. Sol, regn og torden, og temperaturer som svinger helt opp mot 25 grader og ned til 15.
Men vi er blitt så bortskjemte etter alle sydenturene at vi forlanger av Vårherre at han skal skifte ut sitt gamle værsystem slik at vi kan sitte ute på fortauene og kose oss til langt på natt, iført T-skjorte. Men han hører ikke slike ønsker. Vel så bygger vi svære kjøpesentre med handlegater og uterestauranter hvor vi kan kose oss ute midtvinters og innbille oss at vi er i Paris.
Og værvarslerne sliter som gale med sitt omdømme. De varsler fint vær for å glede oss, ennskjønt sommerprognosene er meget lunefulle.
Jeg kan ikke huske at jeg har vært opptatt av værvarsling noen gang. Er det gråvær når jeg trekker fra gardinet, vel, så er det gråvær. Er det solskinn, ok så er det solskinn. Jeg vet også at dagen kan starte med gråvær og regn og slutte i solskinn, eller omvent.
Jeg kan huske en sommer jeg jobbet som tømmerfløter i Glomma at en av gamlekara sa: ”Nei, nå blir det vist regn!” Kameraten svarte: ”Å det blir nok bare ei byge”. Men den byga varte hele sommeren. Og vi, arbeidskara på lensene, gikk i lange svarte regnfrakker og langstøvler. Lykkelig var den som hadde en bredbremmet hatt, lik den til det ridende politiet i Canada. Jeg hadde slikt utstyr og satte særlig stor pris på det da jeg syklet hjem til Strømmen klokken fem om ettermiddagen. En kort liten treningsøkt på 15 kilometer.
Også i sommer sto sola høyt nok på himmelen til at Hanna kunne høste sine markjordbær.
Vi trodde vi kom til å bli alene sommeren, men nå har vi hatt fullt hus i flere dager. Denne merkelige sommeren ser ut til å bli helt lik en vanlig sommer, og takk for det.

mandag, juli 26, 2010

Absolutt 50, og ”nogo attåt”

Jeg har ikke besøkt hytta til Trine og Ingar på flere år. Den ligger oppe på en høyde. Tomta grenser bratt ned til sjøen, på den ene siden, og stupbratt ned til parkeringsplassen på den andre. Jeg har ikke vært i stand til å forsere hindringene. Men nå ville han ha besøk av far, og bygde ei fantastisk trapp opp fra parkeringsplassen til hyttenivået. Og så kom vi, og jeg klarte å komme opp uten særlig besvær.
Vi var ikke før ferdig med måltidet før forberedelsene til jubileet var i full gang. Og gjestene kom i båt og med bil og fant seg et sted å sove. Alle hender var i virksomhet i en stressfri atmosfære. Ambisjonene om et hav av småretter i alle slags smaksvarianter. Og da klokka var femten på lørdag sto velkomstdrinken klar. Og fra da av utviklet festen seg helt av seg selv, og uten skrevet struktur. Barn og voksne, familie, venner og kolleger koste seg i det strålende sommerværet under og utenfor store segl og parasoller. Noen startet med desserten, andre med grillede koteletter av møreste lam, og herlige, små runde køttkaker. Og her var eksklusiv gulrot-suppe i store mengder, og potetstappe hvor det verken var spart på deilig smør eller fløte. Og så var det alle de originale dippene, sausene og salatene. Vi var førti, og alle var sultne.
Pussig nok var her ingen underholdning, bortsett far en mengde sanger. Og den eneste talen var den jeg holt. Det var egentlig ingen tale, men et lite lesestykke, som jeg kom meg igjennom uten å bli avbrutt av trigenimus-smerter. Alle klappet og alle smilte og jeg trodde sannelig det ble vellykket.
Jeg holt ut til midnatt, men festen pågikk til kl. 03.00. Her ble sovet over alt. I båter, i telt, i lavvo, i den romslige hytta og i nabohytter. Søndag frokost ble en ”dropp in frokost” fra kl.09.00 til vi måtte gi oss av sted til Botabrygga hvor sjøturen startet kl. 11.00. Å, hvilken tur det ble. Både sjøen og solen smilte til oss der vi i behagelig fart dro ut på en skjærgårdsrunde. Da båten la til brygga på Sandøyas vestside ble det servert kaffe og kanlesnurrer, endog til skipperen.
Ingar fikk den feiringen av femtiårsdag presis som han ønsket. Han fyller ikke år før den 27. men var lykkelig for festen. Dette var en absolutt 50 års feiring, fri, bevegelig og innholdsrik.
Vi fikk bilskyss med vår svigerdatter hjem på søndag ettermiddag. Hun kjørte med radioen på for hun ville høre kommentarene fra fotballkampen mellom Viking og Haugesund. Hun hamret i rattet og skrek høyt da Haugesund satte i det fjerde målet, og avgjorde kampen i første omgang. Og hjemme sto Kamilla med mann og barn og ventet på oss. Og nå er huset fylt opp av slike folke jeg er så utrolig glad i. Her ble det altså famtiårsfeiring med ”nogo attåt”.
I dag kom nygifte Henriette til Vertshuset. Hun gikk, sammen med sin mor, inn i atelieret for å velge seg ut et bilde. Hun valgte et stort som jeg startet på i fjor. Det vil eg ha, bestefar. Hva vil du jeg skal gjøre med det? Spurte jeg. ”Eg vil ha det presis som det er!” svarte hun. Og nå tror jeg sannelig jeg kan nærme meg staffeliet igjen.

torsdag, juli 22, 2010

MITT LIVS HAREJAKT

Jeg har skrevet om min venn Krai før, og om hans mange påfunn.
En dag vi sitter og prater sammen kommer ham med et forslag om å dra på harejakt. Jeg forteller ham at jeg aldri har skutt med gevær og heller ikke vært med på jakt. Det gjør ingen ting sier Krai. Du kan få låne hagla til sønnen min, et fint gevær. Jeg har alt snakket med en bonde i Birkeland som jeg kjenner, og han stiller med jaktmark og bikkje.
Jeg blir etter hvert tent på idéen og sier OK, jeg kan jo bli med for å lære litt om harejakt!
Vi finner fort fram til en dag som passer oss. Det er høst og den dagen vi bilte opp til Birkeland var det grått og duskregn. Bonden er klar med sekk, hund, og hagle kjekt over skulderen, og vi kjører opp i skauen. Hunden ble sluppet, og starter straks å søke, men den ivrige firbeinte jeger følger helst duften av rådyrspor. Da vi hadde gått slik og vasset i flere timer og strevd oss opp ei bratt li, blir vi enige om å spise. Bålet blir nøret og vi koser oss med nytrukken kaffe og smurte smørbrød. Det duskregner fortsatt, men vi har solid regntøy og langstøvler. Hunden er med oss. Plutselig syns jeg den oppfører seg merkelig, og jeg sier til mine jaktkamerater: ”Se på hunden, det ser ut som den løper i spiral!”
Bonden farer opp: ”Nå har han fot. Haren har hoppet rund her oppe, og nå forsøker hunden å finne i hvilken retning den har løpt. Kom igjen karer!”
Vi pakket sammen og slukket bålet i en fei. Bonden ga ordre om hvor vi skulle postere oss. Jeg tenkte: Det er nok bare et rådyr, så jeg stilte meg opp med hagla over skulderen og småplystret. Bonden forlot sin post og kom bort til meg, og lavmælt, nesten hviskende, ba han meg slutte med plystringen og holde hagla i beredskapsstilling, for haren kan komme når som helst og hvor som helst. Hold skarp utsikt!
Jeg gjorde som han befalte. Losen var forstummet. Plutselig så jeg noe som kom hoppende langt nede i lia. Jeg la hagla til kinnet, siktet inn og trakk av. Men akk, det smalt ikke. Jeg hadde i iveren glemt å skyve av sikringen. Vel så skjøv jeg av sikringen og sa til meg selv: Hvis dyret kommer mellom de to furuene der nede, så skyter jeg. Og det var nettopp det den gjorde. Jeg trakk av og syns jeg så at dyret gjorde et kraftig byks. Men hva så? Bonden hadde lært meg at hvis jeg hadde drept haren skulle jeg rope ”Tot!”. Vel så fikk jeg vel gjøre det da, og straks kom Krai og bonden småløpende opptil meg. ”Traff du? Hvor ligger den?” Den ligger trolig mellom de to furuene der nede. ”Ha, ha!” lo bonden, men fulgte med meg ned. Og der lå dyret. Død som en sild. ”Nei, sa bonden. Dette er ikke sant. Avstanden er alt for stor. Få jeg se på hagla!” Jeg ga ham våpenet og så sa han: ”Å ja, du har trukket av den bakerste hanen men likevel var det et godt skudd!”
Jeg bøyde meg ned for å ta opp bytte mitt, men boden skjøv meg til siden. ”Ikke rør. Hunden må få lukte på den først, for ellers tar han opp jakten igjen”. Og hunden kom og snuste. Bonden trakk kniven og sprettetopp buken på viltet og lot hunden få slikke i seg blodet. Så trakk bonden ut innvollene og kastet dem i et snar. ”Her, sa han, nå er haren din!”
Jeg tok imot liket og la merke til at min venn Krai var oppskjørtet av stolthet: ”Der ser du David. Du fikk det sannelig til!”
Så bilte vi hjem. Haren ble hengt opp i kjelleren. Men vi syntes så synd på dyret at vi klarte ikke flå det og tilberede skrotten til et måltid. Vi spurte et vennepar om de ville ha haren. De takket med glede ja, og ville invitere oss på haremiddag. Vi takket nei til det. Vi var ikke i stand til å ete det nusselige dyret.
Vel, dette var første gang jeg jaktet hare med hagle. Det ble også den siste. Så effekten av haglebruken ble for min den 100 %. En tur, ett skudd, en hare. Om jeg er stolt. Nei, men jeg har lært noe om meg selv, at også jeg har det urgamle jaktinstinktet. Rolig og behersket siktet jeg børsa inn, trakk av og traff. Men noen jeger kunne jeg ikke bli. All jaktlyst forsvant i nærkontakt med det døde dyret.
Men fisk har jeg ingen problemer med å skjære hode av, sløye og tilberede. Fisk er herlig mat.

onsdag, juli 21, 2010

HAN MÅTTE SPYTTE I SJØEN.

Det var under tiden jeg var prest i Kristiansand at jeg støtte på legen og psykiateren Due-Tønnesen. De kalte ham bare Krai, så også jeg. Vi ble utrolig gode venner, enskjønt han var en god del eldre. Vi møttes ofte på hans kontor nede i Kvaderaturen og spiste lunsj sammen. Ofte bare kaffe og kjeks, ja og den obligatoriske appelsinen. Og så snakket vi fag sammen. Han doserte aldri sine kunnskaper, men spurte ofte etter mine meninger. Han styrket min selvfølelse betraktelig.
Krai var et rikt menneske. Han fant stadig på ting. Snart insisterte han på å ta Matti med seg hjem til oss til en hyggekveld. Vi var jo ikke uvant med gester og å beverte disse. Men det Reidun serverte virket så overveldende at Matti fikk prestasjonsangst. Krai tok med seg sin cello og spurte: Men hvor er piano? Jeg måtte forklare ham at vår lønn har gjort det umulig for oss å kjøpe piano. ”Klart dere skal ha piano”, sa han, og dagen etter sto et stort svart piano i stuen. Han hadde fått lånt et gammelt instrument av en musikkhandler nede i byen. Matti var en meget dyktig pianist, og nå kunne Kari få det akkompagnement han var vant til. De ble mange musikkvelder i presteboligen i Underhaugen. Krai sjenerte seg ikke for å ta med seg andre musikanter. Slikt forstyrret bare hun som sto for bevertningen. Men slike småting brydde ikke Krai seg noe om. Han var vant til Sætre kjeks og appelsin.
En kveld ble vi invitert hjem til dem, men Kari ringte opp samme dag og surte om de ikke heller kunne komme til oss, for Matti vet ikke hva hun skal servere. Det må sies at de var usedvanlige gjestfrie, men tanken på bevertning ga Matti prestasjonsangst. Kjeks, tea og appelsiner fikset hun greit, men ikke karbonade-smørbrød.
Alltid når vi besøkte dem måtte vi ut å gå en tur. ”Vi går en tur og spytter i sjøen”, var hans uttrykk. Vi gikk vel en halv times tid før vi kom til skogsvannet. Da gikk Krai og Matti begge helt ned til vannet og spyttet uti det. Vi sto og ventet på dem og tenkte ikke på at det måtte vi gjøre også. Krai snur seg mot oss og sier med alvor i stemmen: ”Dere må spytte i sjøen!” Uten å reflektere over det, spyttet vi begge i sjøen. Og nå kunne vi gå samme vei tilbake.
Jeg kom aldri til å spørre ham hvorfor han måtte ”spytte i sjøen”. Var han overtroisk? Var det et slags tvangsrituale? Hadde han blitt smittet av sine tvangspasienter, eller lå det noe helt annet bak. Samme hvor vi var, var det vann i nærheten måtte Krai bort å spytte i vannet.
Det lå på ingen måte ringeakt for vannet. Ikke frykt heller. Han var svært glad i det våte element. De hadde hytte i Høvåg. Ut derfra dro vi på fisketur. Han var veldig opptatt av at Reidun skulle holde i snøret. Litt engstelig lot hun seg overtale, og straks etter fikk hun napp. Jeg kastet meg fram og ville hjelpe henne å trekke opp fisken, men da slo Krai meg over fingrene og sa: ”Holde deg unna. Dette klarer Reidun fint alene!” Og det klarte hun, selv om fisken var en usedvanlig stor torsk.
Krai var mild og god og vennlig, men ingen servil og underlegen person. Når han spurte om råd var det mest for å berike den andre.
Jeg kan huske at vi under våre lunsjsamtaler ble opptatt av ett spesielt tema. Om det var jeg som introduserte det, ut fra en bok jeg hadde lest, vet jeg ikke. Men Krai ble så brennende opptatt av tema at han besluttet seg for å ta med seg Matti og dra til California på kurs. Da de kom hjem igjen var han som forvandlet. Han ba om hjelp til å lage noen kartonger med illustrasjoner, som han ville bruke i sine foredrag og i sine pedagogiske terapier.
Jeg vet ikke med sikkerhet, men jeg tror faktisk Krai var den første fagperson som innførte Transaksjonsanalysen til Norge. Senere kom jo boken ”Jeg er ok. Du er ok”, og da ble det fart i konseptet, og den gamle psykiateren fikk, faglig sett, ”an indian summer”.
Jeg hadde kommet alt for langt i mine forsøk på teoridannelsen rundt forståelsen av Selvfølelsen til å bli hans medarbeider. Men en ting delte jeg gladelig med ham, en tur for å spytte i sjøen.
Krai er død for mange år siden. Ja, faktisk den uken jeg hadde en artikkel om ham i ukebladet Familien. Men om Krai er død lever et stort og gyldent minne om ham inne i meg. Krai var min venn, og i sannhet OK!

mandag, juli 19, 2010

BRYLLUP – trio heile dagar til ende.

Endelig kom dagen som Henriette har sett fram mot med stor spenning og glede. Foran medbrakt prest i den stor Nye Åkra Kirke sto hun ved siden av sitt hjertes utkårede og svarte JA! På prestens spørsmål. Det ene kom i et dypt toneleie. Det andre kom jublende i fistel. Og brudgommen? Ja, det er Andreas. Sønn av Anne og Per Arne Dahl, som var våre gode omgangsvenner da vi jobbet på ”Modum”.
Andreas er skuespiller, en frilanser, som ikke sitter og venter på at jobbene skal falle ned i fanget hans, men som skaper dem selv. Like etter bryllupet la han ut på turné med sin far, og sin venn Stian Tveit. Forestillingen de debuterte med i fjor sommer, fortsatte de med nå i år. Per Arne forteller om Gabriel Scott, Stian Tveit spiller musikken som er komponert til forestillingen, og Andreas spiller fiskeren Markus. Forestillingen har foreløpig blitt oppsatt fem steder, og alltid med stappfulle hus. Ett sted måtte hundre personer avvises. Tilbakemeldingene er til å bli flaue av. Andreas er i ferd med å finne sin meningsfulle nisje.
Henriette vil jobbe med TV, og går fra småjobb til småjobb, men er sterkt innstilt på å gjøre et utmerket arbeid hver gang. Hun har jobbet med ”Det store korslaget” som regiassistent, og med barneprogram. Hun vil noe, jenta mi, og jeg er sikker på at hun vil lykkes. Men det er opplagt at foreldrene er litt bekymret. Begge er frilansere og uten fast inntekt. Vi gamlingene ser på fast inntekt som en livsforsikring. Vi er uten tro og håp, vi får en jobb og gjør det som forvetes og tar imot lønn til fast tid.
Selv gjorde jeg opprør mot dette. Jeg sluttet i fast lønnet stilling da jeg var 53 år gammel. Da kastet jeg meg ut på ”de sytti tusen favner”. Jeg lærte straks at det var et must å levere gode varer, for de reklamerte for seg selv. Reklame trengte jeg det første året, men siden gikk det av seg selv. Opp i mot 100 oppdrag i året i 15 år. Og selv om jeg aldri lot meg friste til å prise meg for høyt, hadde jeg en inntekt langt høyere enn jeg som ansatt kunne drømme om. Men forutsetningen var hardt og ærlig arbeid.
Nå starter disse to på denne måten helt i starten av sitt karriereliv. Men satser de målrettet og alltid er innstilt på å levere kvalitet, frykter jeg ikke for deres økonomi. Og de vil slippe å spørre om oppdrag. De vil bli etterspurt.
Bryllupet varte i tre dager. Det startet fredag kveld ved at brudens far hadde satt opp et digert partytelt i hagen hvor han og brudens mor serverte tilreisende gjester , og andre, mer enn femten kilo ferske reker med tilbehør. Brudgommens foreldre var ivrige med-verter og gikk oss til hånde med all den service vi hadde behov for. Og så var været så fantastisk.
På selve festdagen ble vielsen en festforestilling av de sjeldne. Brudepikene kom inn i kirken til vakker musikk og strødde roseblader på løperen. De åpnet for tårestrømmene, for de var barbeinte og bare tre år. Så ble dørene åpnet på nytt og inn kom far og datter. Det ble en skjønnhetsåpenbaring av de sjeldne. Det gjorde et sterkt inntrykk da faren håndhilste på brudgommen og overga bruden til ham. Han bukket høvisk og førte henne til alteret. Det var en mektig opplevelse da alle fire foreldrene leste fra skriften, og da presten snakket til brudeparet og oss andre på en inderlig og alvorlig måte og med glimt i øye og med de skjønneste formuleringer.
Trygge og lykkelig toget brudeparet ut av kirken. Nå kunne alle få hilse på dem og lykkeønske dem. Brudgommens far ønsket at alle de fremmøtte skulle få kirkekaffe og kanelsnurrer å bite i. Det ble preludiet til den store festen i Blåkors store festsal, helt ute ved havet. Brudeparet trillet snart av sted i en helt fantastisk, åpen veteranvogn, og de fire forloverne fulgte etter i en herlig amerikansk kabriolet. Festen begynte der og da.
Herfra og fremover burde jeg bare vise bilder, men akk jeg får ikke dette til som jeg ønsker. Det er noe med mine datakunnskaper som ikke funker. Men la meg bare få avslutte med å si at det ble en fest som strakk seg over midnatt og til kl. 02.00, med taler, sanger og festlige opptrinn, godt ledet av to toastmastere, hvorav den ene het Kjell Arild Hareide, ja stortingsmannen for KrF. Han hadde ordnet det slik at både statsministeren og utenriksministeren, og en annen politiker, talte direkte til brudeparet på storskjerm. (En politikers hverdag er mangfoldig). Jeg sloknet kl. 24.00, men fruen holt ut til the bitter end, som altså ikke var bitter i det hele tatt.
Neste dag ble det arrangert både frokost og middag for de tilreisende, og feststemningen var fortsatt tilstede. Men det var litt av en overgang å se brudeparet i Olabukser med hull på leggen og festlige T-skjorter. Glamouren bør ikke vare for lenge. Det var to voksne mennesker som giftet seg og viste oss sitt fantastiske nettverk av herlig venner.
Gratulerer, kjære Henriette og Andreas. Jeg gleder meg til første visitten dere skal avlegge ”Vertshuset”. Kanskje blir det en kombinasjon av tre bursdager? Andreas har nettopp fylt 28. Henriette fyller 25 primo august, og bare to dager etter klasker bestefar til med 77, og da er det ingen aldersforskjell å snakke om.

lørdag, juli 17, 2010

FRA BRA TIL VERRE OG TIL BRA IGJEN

Vi hadde en avtale, overlegen og jeg, om at Prednisolon skulle seponeres helt. Jeg foreslo at vi skulle gjøre det gradvis fra 5 mg. Til 0 mg. På 2,5 mg skjedde det masse rart. Jeg fikk tilbake de ubehagelige astmaanfallene, som jeg nå trodde jeg var kvitt. Dessuten opplevde jeg at smertene i leddene ble plagsomme, og at almenntilstanden var preget av tretthet og kraftløshet. Det ble så ille at jeg ba om time hos fastlegen min. Den fikk jeg dagen etter jeg ringte. Hun undersøkte meg og fant intet galt – verken med hjerte eller lungene. Jeg la fram for henne en legevenns tanker om at alt dette kunne skyldes nedtrapping av Prednisolon. Hun sa seg enig i dette, og foreslo øking av Prednisolon til 20 g. om dagen. Etter et par dager forsvant leddsmertene og astmaanfallene ble betydelig reduserte. Jeg fikk tilbake mer energi og var ikke så trett lenger.
Jeg har mange leger å forholde meg til, men forbauses over hvor trygge de er på å overprøve kollegers medisinering., og hvor lite sårbare lengene er når de opplever at de blir overprøvd. Dessuten er de veldig flinke til å sende informasjoner til hverandre. Selv har jeg vært ivrig på at de skal informere hverandre ved hjelp av ponegfylte epikriser.
Fastlegen satte opp en ny time allerede etter en uke. Nå gleder jeg meg til å fortelle at hun må ha tatt en klok beslutning.
En helt ny erfaring jeg har gjort er at jeg har forsøker å få orden på arkivet av maleriene mine, og at jeg har en viss glede av å forholde meg til mine gamle malerier. Under en periode av halvsøvn en morgen, lå og planla et nytt bilde jeg skulle male. Jeg fulgte riktig nok ikke straks opp, men veien til staffeiet virker ikke lenger uoverkommelig.
Kan det være sykdommen som er årsaken til innaktivitet ved staffeliet? Jeg må innrømme at jeg går ikke rundt å føler på at jeg er sjuk. Hjemme hos oss er det Reidun som registrerer dette, og tar hensyn til det.
I går bestemte hun seg for at hun skulle klippe plenene. Da gikk jeg inn og la meg i hvilestolen min. Der formulerte jeg følgende oppsiktsvekkende realitet: ”Jeg blir aldri så sjuk som når Reidun klipper plenen!” Og dette har ingen ting med Reidun å gjøre. Oppgaven mestrer hun elegant, og med en viss glede, ser vi bort fra et parti bak huset hvor det er masse mose. Nei, dette har utelukkende noe med meg å gjøre. Kroppen reagerer med kraftløshet og tretthet, men det er bare det ene symptomet, jeg føler at selvfølelsen ristes, skvises, og reduseres ned mot null. Hun forstå ikke dette. ”Jeg gjør jo dette med glede!” Og den replikken er ikke trøstende i det hele tatt. Mitt store nederlag hadde jeg i fjor vår da jeg trakk fram gressklipperen for første gang. Jeg fikk startet den, og startet klippingen på små områder. Det gikk greit. Men da jeg skulle kjøre den over et lengre parti viste det seg at jeg ikke klarte å holde tritt med maskinen, som gikk på laveste gir. Da jeg måtte slippe den, stoppet den, heldig vis, men jeg ble stående å stortute. Det var som om gressklipperen pekte nese til meg og sa: ” Ha, ha! Selv ikke dette duger du til lenger!” Det var innrømmelsen som var så smertelig.
Tore, svoger hjalp meg i fjor sommer. I år har min kollega Harald Larsen tatt sine turer over plenen. Også ha sier han gjør det med glede, men jeg ser tydelig at skjorta hans er våt på ryggen.
Før sykdommen, da alt fungerte normalt, klippet naboen min. Arvid, og jeg våre hager synkront. Da vi var ferdig med jobben satte vi oss på en krakk i hagen hans og nøt hver vår øl. Det var en slags dobbel belønning. Den gode følelsen av å ha gjort jobben, og det kalde ølet. Nå er disse gode opplevelsen byttet ut med såret selvfølelse.
Selv om en er alvorlig sjuk kan man bare ikke kutt ut normale reaksjoner når man står overfor sitt handikap.
Adam, polakk, har klippet hekken, også på Arvids side av den. Hagen ser finere ut enn den har gjort på mange år. Mest skyldes Reidun, damen med de grønne fingre. Hun skal bare stikke et par av dem i jorden før det skyter opp vakre blomster.
Og så plukker hun Guds bonus, markjordbær. Vi har ikke plantet dem, men de vokser opp rundt omkring i hagens utkant Først gleder de oss med sine hvite vakre blomster, men snart kommer de skjønne små bærene: Reidun plukker, halvliter etter halvliter og vi gleder oss med smakfulle desserter. Hittil i år har vi ikke hatt gleden av småbarn plukkeiver, men vi har ikke gitt opp håpet, for selv om barnebarna er for store nå, er oldebarna i passende alder.
God sommer till alle bloggfølgere.