torsdag, januar 26, 2012

BESØK AV HAN TRYGVE

Han ringte før jul og spurte om det passet med besøk. Vi fant ut at vi skulle utsette det til over jul. I går ringte han igjen, og han kommer til formiddagskaffe i dag.
Dette er ikke en hvilken som helst Trygve. Min venn Trygve er pensjonert prest i Den Norske Kirke. Jeg traff ham da jeg jobbet på Modum. Han arrangerte da ekteskapsweekend på Hardangervidda. Trygve var prest i Nore-Uvdal. Han hadde et enormt hjerte for menigheten sin. Han ble landskjent for sine konfirmantturer med kano inne i Tunhovd distriktet. Han mente at ungdommene burde oppleve Guds enorme skaperkraft og kjærlighet. Trygve lyktes som prest i denne menigheten. Årsak? Han kom til upløyd mark. Alle tiltak ble møtte med glede.
Der han har satt dype spor etter seg er spesielt arbeide med ektepar. Etter et studieopphold i California, hvor han møtte Marriage Encounter bevegelsen, kom han oppglødd tilbake til Norge og startet opp arbeidet her. Sissel, hans kone er lærer, og de to tok fatt på en virksomhet som straks fikk vind i seilene. ME-grupper ble startet i alle de nordiske land. Ektepar sto i kø for å bli med på weekendkursene.
Mange kjente personer har deltatt i disse populære kursene opp gjennom årene. De kan ikke få fullrost utbytte de har hatt av engasjementet.
Etter noen år overlot Sissel og Trygve stafettpinnen til andre, som fulgte i deres godt opptrukne spor. Fortsatt er ME en faktor som er til for å berike parforhold.
Trygves hjerte er uvanlig stort. Han tok nå opp arbeidet med å hjelpe ungdommer som satt i Russiske fengsler. Han ville gi dem håp. Dette utviklet seg til et omfattende arbeid hvor Trygve fikk hjelp av venner og bekjente til innsaling av klær og penger. Myndighetene ble etter hvert provosert av denne mannens dynamikk og han fikk forbud mot å virke som han gjorde.
Men hva skal man gjør når hjerte brenner for andre? Trygve fant ut at det var bruk for ham i Egypt. Nå startet han et intenst arbeid for koptere som var forfulgt og led nød. Dette var lenge før den ”Arabiske Våren” brøt ut. Trygve gjorde mye for å hold seg oppdatert om kopternes livssituasjon, ja, også om deres tro og historie. Etter hvert ble han sittende inne med store mengder kunnskaper om kopterne og Den Koptiske kirke. Men arbeidet støtte på mange hindringer.
De siste årene av sin prestetjenese arbeidet Trygvei flere år som fengselsprest ved Ullersmo Landsfengsel

Til tross for sine enorme omsorgsaktivitet har han altså tid til å stikke innom en gammel venn, som riktig nok ikke sitter i fengsel, eller mangler klær og mat, men som føler velsignelse ved slike besøk. Trygve er en kraftig og røslig kar med kritthvitt hår. Han syns i landskapet. Hans dynamiske væremåte og alt han har utrettet kan få noen hver til å føle seg små og puslete.

Men nå kommer han snart og jeg får se å komme meg inn i hovedhuset.
Trygve heter Eriksen til etternavn, og bor i Gjerdrum.

mandag, januar 23, 2012

OM Å VÆRE UNG OG FORELSKET

Her på bloggen skiftes tema raskt, og tidsavstanden er stor.

Ingen ting i verden kan sammenlignes med det å være forelsket. Det ble jeg lett. Helst i pene jenter med vakre tenner. Jeg var i følge vitner en ung, høy, slank og spenstig ung mann, men i følge diverse undersøkelser i speilet var jeg ikke spesielt vakker vil jeg si. Jeg hadde en sølvplombe i en av fortennene. Den sjenerte meg veldig. Verre var det nok at jeg hadde regelrett tannlegefobi og fikk ikke rettet på denne skavanken, og ikke andre heller, for den saks skyld, dessverre.
På den tiden skulle det lite til for å sette følelsene i brann, og det skulle heldigvis også lite til for å slukke ilden. Hadde den flammet sterkt, var det smertefullt når min flamme slo opp.
Etter hvert lærte man seg å tolke signaler slik at man var den første som kom på den ideen. Da kunne man i verste fall få litt dårlig samvittighet, noe som var adskillig mildere enn kjærlighetssorg.
Det dummeste ved forelskelsene i ungdomstiden var følelsen av at man eide den andre, eller var eid. Angsten for å miste den man var forelsket i igangsatte mange ”tiltak” for å holde fast på. På det tidspunktet hadde man ikke lært forskjellen på forelskelse og kjærlighet.
Forelskelsen turte ikke slippe taket, av frykt for å miste. Kjærligheten våget å slippe taket og å sette den andre fri, for å få. Man lærte etter hvert at kjærligheten ikke vil ha noen som den ikke får helt frivillig. Og for sent i livet støtte man på uttrykk som dette; ”If you love sombody, set him free!”
Noe av det vondeste som skjer ar at de forelskede setter seg selv ut av spill og lar følelsen styre alle avgjørelser. Jeg så det som ung, hos andre, og jeg sa: ”Disse to er ikke to, men en, og det kommer aldri til å vare livet ut!” Og det gjorde det ikke heller.
Få ting føles mer smertefullt enn når ”en” skal bli to. De ene kan vel føle seg fri, men den andre vil neste alltid føle seg delvis ødelagt. Det som var en vesentlig del av en selv forsvant. Og når det som er forsvunnet har vært gjenstand for så masse følelser, blir tapet opplevd som en katastrofe.
I denne perioden av livet er forelskelsen ofte en del av en frigjøringsprosess, en frigjøring fra hjem og foreldre. Men når følelsene driver en i favnen til en annen, oppstår en tilsvarende binding som den man vil bort fra, men man forstår det ikke. ”Du må da forstå at dette er noe helt annet!” Ja, og visst er det det. Dessuten er det noe vanvittig herlig. Noe som er så godt kan da ikke være galt?
Dette blir et galt resonoment. Det dreier seg nemlig om to forskjellige ting. Løsrivelsen utnytter forelskelsen, og forelskelsen skaper en ny binding.
De første signaler bør de unge være våkne for. Når den enes ønske og vilje, om de er aldri så søte, kan gå på tvers av den andres. Tar man ikke dette opp der og da, kan man med lukkede øyne skli inn i et forhold der de to går opp i hverandre, opphører å være to og blir en.
Kjærligheten kan si både ja og nei, uten å opphøre å være kjærlighet. Når forelskelsen sier nei, frykter man for at det er slutten på forholdet. Og når dette misforstås, ja så er det det, og det er godt! Når forelskelsen ikke tåler det normale vil den fortsette som patologi. Det er her parforhold får en uheldig debut.
Biskop Alex Johnson sa en gang at forelskelsen er som selvstarteren, og kjærligheten er motoren. Med det sa han at forelskelsens oppgave er starte motoren. Dette er en god tanke. For motoren gir opp av og til, men selvstarteren kan få den i gang igjen.

Forelskelsen vil alltid være en nyttig faktor i ethvert ekteskap, uansett hvor gammelt det er. Og forelskelse kan skapes, heldigvis. Og den skapes enklest ved sansemessig påvirkning.

OM Å BLI GAMMEL

Min far døde gammel! Han var 66 år, men jeg opplevde ham som en sliten gammel mann. Til sommeren fyller jeg 79, altså tretten år eldre enn min far da han døde, som en mann mett av dager.
Vi satt og snakket om vår alder ved frokostbordet i dag. Om ti år, og det er ingen lang tid, er jeg 89, nesten nitti år altså. Det som opp tok oss var at ingen av barna våre bodde i vår umiddelbare nærhet. Selv om vi har mange venner er det barna vi tenker på som dem som kanskje vil se til oss.
Å bli gammel er egentlig en merkelig prosess. Jeg har store problemer med føtter som ikke vil tjene meg lenger, likevel går jeg rundt og tror at det vil ordne seg, for jeg har ennå ikke vært på Galdhøpiggen og heller ikke gått min siste skitur. Jeg har tanker om lange skogstuer, og fisketurer langs Sørlandskysten. Jeg klarer ikke, med min beste vilje, å bli realistisk i forhold til dette. Ting blir ikke enklere og bedre med årene, snarere tvert om.
Når jeg sitter i en av mine gode ørelappstoler kan jeg ta meg i å planlegge deltagelse i ett eller annet seniormesterskap i friidrett. Jeg mener å kunne utmerke meg i høydehopp, spydkasting og 200 meter. Jeg har nemlig ingen føling med at jeg har en skrøpelig kropp. Men jeg har ikke før reist meg opp (med besvær) før jeg lurer på om jeg orker å gå så langt som til startstreken for de enkelte øvelsene.
Som en gammel mann er jeg altså ikke ferdig med å ville leve aktivt og spennende. Fantasien og evnen til å planlegge er fortsatt ikke ødelagt. Men da Reidun en dag spurte meg: Har du ikke lyst til en skitur? Traff hun et smertelig punkt og jeg kjente tårene kom. Det er jo det jeg har lys til. Men hva om jeg falt? Man kunne virkelig ikke ringe etter en kranbil for å få meg på beina igjen.
Jeg går regelmessig til kontroll hos en overlege på Ahus. Han lytter på hjerte og lungene, måler blodtrykket og teller pulsslagene, og hver gang sier han at alt er i den skjønneste orden. Og slik er det hver tredje måned. De tar fem blodprøver av meg samt urinprøve, men alt er som det skal være. Men jeg kan ikke kle på meg om morgenen uten å hvile en halv time etterpå.
Noe er opplagt galt. Kan det være tablettene jeg bruker, for å holde vaskulitten i sjakk, som gir så sterke bivirkninger? Vi prøvde for et par år siden å seponere dem helt, men da blusset vaskulitten opp igjen, og vi turte ikke. Jeg skriver vi. Det er overlegen og jeg. Reidun har kjøpt et bar nye sko til meg som er to nummer større enn de jeg har brukt før, men de er også for trange og en plage å få på seg. Jeg tar vanndrivende, to om morgenen og en om kvelden, og tømmer meg for masse vann hver eneste dag, men tydelig vis ikke nok til ikke å få ødemer.
Men i grunn har jeg ingen ting å klage over. Det er egentlig ikke noe stort tap ikke å stille i idrettskonkurranser, gå til Galdhøpiggen og ta korte skiturer. Jeg har jo bøkene! Men de krever av meg at jeg holder meg i ro så jeg får lest dem. Men så er det det da at jeg ser ikke så godt lenger heller. Mine faste kontrollturer til øyelegen har ikke hjulpet på synet. Han bryr seg ikke så meget om det. Det er to ting som opptar ham. Det ene er om den grå stæren har utviklet seg. Det andre er om det skjer noe på venstre netthinne. Han våger ikke å skifte linse på høyre øyet, for hvis det gikk galt så har jeg ikke ett i reserve, som folk flest. Og det er jo riktig tenkt, til et visst punkt – der jeg ikke ser å lese lenger.
Men er dette klager? Nei! Det er slik det er å bli gammel. Å bli gammel er i grunn ingen enkel sak. Man har jo et langt liv å sammenligne dagene med.
Man kunne jo konsentrere seg om døden, for den er ufrakommelig. Men døden er bare noe en har et forhold til på avstand. En har aldri opplevd den før, annet enn hos andre. Døden er ikke det samme som å ikke å ha besteget Galdhøpiggen. Den kommer når øynene lukkes for godt, og drømmer om å gå på ski opphører. Og så kommer det vanskeligste spørsmålet: Skal jeg åpne dem igjen å se inn i en annen virkelighet, en annen verden og kanskje kunne gå på mine bein igjen? Jeg tror det. Derfor er jeg ikke redd å være gammel.

tirsdag, januar 10, 2012

FOKUS PÅ FAMILIEN

Våren 2013 er det førti år siden vi bar inn stabler med tidsskriftet Fokus På Familien og la på bordet i resepsjonen til den Niende Internasjonale Konferansen i Psykoterapi. Et viktig mål var nådd. Tidsskriftet var det første i sitt slag i Europa, noen vil påstå at det var det første i verden. Vi som sto bak det fikk svært rosende tilbakemeldinger fra deltagerne, selv om de fleste ikke kunne lese tidsskriftet, kun sumary av hver artikkel, som var på engelsk.
Hva dreide det seg om? Gordon Johnsen og jeg, som ledet utviklingen av familieterapien ved den nye familieavdelingen ved Modum Bads Nervesanatorium, forsto at vi burde ha et forum hvor vi kunne kommunisere om familieterapi, som på det tidspunktet var en helt ny disiplin i det medisinske og sosiologiske landskapet.
Vi følte oppgaven for stor for oss alene, og søkte kontakt med Kirkens Familierådgivning, som hadde følt på det samme behovet. Gordon mente at jeg burde være redaktør, for på den måten å markere meg sterkt i fagmiljøet. Jeg følte meg for lett og foreslo at fra vårt sykehus burde overlege Hans Jørgen Holm stille som redaktør, og jeg som redaksjonssekretær. Slik ble det, og fra Kirkens Familierådgivning ble Albert Assev valgt til redaktør.
Jeg tror det var i 1969 eller 70 vi startet forberedelsene. Men arbeidet gikk tregt for ingen av oss hadde erfaring fra et slikt arbeid. Flere ganger var redaksjonen i ferd med å gi opp, men vi jobbet oss gjennom problemene, og til slutt hadde vi opprisset til et fagtidsskrift klart. Nå måtte vi søke etter artikler, evaluere dem og korrespondere med forfatterne om dem, slik at de passet inn i tidsskriftet slik vi ville ha det.
På denne tiden fikk jeg, som redaksjonssekretær, ganske mange og svære arbeidsoppgaver. Her skulle lages forside, en layout for innholdet, velge skrifttyper på brødteksten, overskriftene og på fotnoter etc. Men så en dag kunne jeg presentere et korrektur til de andre, og nå gikk det ikke lang tid før det lå et glinsende gult og vakkert tidsskrift på bordet. Jeg husker ikke presist hvor mange vi trykte til nr. 1, årgang 1, men det var mange hundre. Kanskje så mange som ett tusen. Det første nummer skulle brukes til markedsføring. Vi kom fort opp i ca 600 abonnenter. Det var et dyrt tidskrift å abonnere på. For fire nummer i året kostet det Kr. 25,-.
Vi jobbet flittig fra nummer til nummer, og klarte å holde målsettingen med fire nummer i året. Vi utvidet redaksjons- komiteen, og fikk etter hvert medlemmer fra Sverige og Danmark. Jeg holt ut som redaksjonssekretær helt til jeg sluttet i mitt arbeid på ”Modum” 1981. Da ble det forhandlet med Universitetsforlaget som tok tidsskriftet inn i sin tidsskrift portefølje og berømmet oss for arbeidet. Nå ble alt mitt arbeid overført til forlagets velkvalifiserte fagfolk, som endret forsiden og tok hånd om markedsføringen.
Til neste år er det altså førti år siden første nummer kom ut. Vi som startet det hele, og som fortsatt lever, Hans Jørgen Holm er død, Albert Assev er 90 år og jeg snart 79 år, er svært glade for tidsskriftets levedyktighet. Dette skyldes ikke mines faglig sterke redaktører og redaksjonskomiteer, og forlaget som har lagt krefter i å videreutvikle tidsskriftet.
Personlig er jeg glad for at noe av det jeg var med å dra i gang har overlevd til nå.

onsdag, januar 04, 2012

DRØMMEMESTEREN

Jeg har aldri hørt om ham i metodistiske sammenhenger, bortsett fra at noen fra menigheten vår i Fredrikstad her nevnt hans navn og sørgelige skjebne. Jeg tenker på Kunstmaler, herr Benik Riis.
Multikunstneren Ketil Bjørnstad har skrevet bok om han. Jeg fikk den i julegave av kona mi, Reidun. Den har tittelen ”Drømmemestern, Bendik Riis”. Jeg har lest den med tårer i sjela.
Bendik Riis er født og oppvokst i Fredrikstad. Hans far bygde nytt hus for familien, som foruten ham selv besto av mor og tre barn. To jenter og en gutt. Bendik var nr. to av tre. De harde trettiåra ødela familiens grunnlag. Faren måtte flytte til Oslo for å jobbe. Han kom hjem hver fjortende dag. Da stilte hele familien opp på jernbanestasjonen for å ta ham i mot. Og nå ble det fest i det lille huset. Dessverre var ikke moren en klok forvalter. Hennes varme hjerte og legning for ”det gode liv” satte familien i større og større gjeld.
En dag Bendik kom hjem fra skolen så han at vinduene i huset var helt mørke, og at politifolk bar ut alt innboet og satte det på plenen utenfor hjemmet, Og midt oppe i alt dette så han og hørte sin kjære mor og søstre gråt og skrek og ar redde.
Denne scenen boret seg fast i Bendiks minne. Han har senere malt det, og det regnes i dag som hans mest sentrale bilde. Det heter ”Utkastelsen”. Etter en tid med angst, uro og masse problemer fikk de en leilighet i Fredrikstad sentrum. Her forsøkte de å samle trådene, men det skulle ikke gå lang tid før de ble kastet ut fra denne kommunale leiligheten også.
Folkefantasien ble sluppet løs på dem og snart var de så traumatiserte at de knapt hadde noen som sympatiserte med dem.
Bendik var en særdeles vakker gutt, og han var flink på skolen, men hans familiebinding gjorde ham til en einstøing. Det skulle ikke bli bedre for ham da han ville utdanne seg til kunstmaler. Det var ingen hjelp å få. Så kommer krigen og ødelegger at han har kjært. Han lager 17.maitog for barn og holder taler. Først så de på ham som en tulling, men hans pågåenhet førte ham i fengsel et par ganger.
Det synes opplagt at den unge Bendik trengte hjelp, men den hjelp han fikk skjedde aldri på hans premisser. Folk, hjelperne inkludert, lyttet aldri til hva han sa og dette endte med at han ble tvangsinnlagt på Gaustad Psykiatriske sykehus med den samme diagnose som Anders Behring Breivik, paranoid shitzofren.
Men han var nok verken paranoid eller shitzofren, han var en original utgave av arten menneske. Bendik var snill, høflig og vennlig og laget ikke rabalder. Han følte seg innesperret og ufri og skrev utallig brev til venner og bekjente og etter hvert til øvrighetspersoner om hjelp til å komme ut av dette redselens, grusomme fengsel. Men brevene kom ikke ut av sykehuset. De ble sensurert og lagt til journalen, og brukt som bevis på hans ”sykdom”.
Men det ekstraordinære ved Herr kunstmaler Bendik Riis var hans kreative oppkomme. Han malte bilder. Han skrev dikt. Han hadde et hav ideer om hvordan ting kunne forbedres osv. Samme hva som hendte klarte ingen å stanse ham i å være kunstmaler.
Det hører til Gaustads styggeste historie at man stjal hans bilder, og når han ble en anerkjent maler solgte de bildene hans til stor fortjeneste. En mengde originale Riis bilder er derfor kommet på avveie.
Til slutt hadde legene ikke lenger argumenter gode nok til å holde ham innesperret. Nå fikk han av en venn bo i ei koie på Malmøya. Her levde han og malte han og ble enda mer aparte i måten å kle seg på. Han vakte oppsikt.
Kunstnerisk sett var han en nyskaper, men han hadde store problemer med å bli akseptert ved de toneangivende galleriene. Men noen forsto at det han malte var geniale bilder og hjelp ham til å stille ut. Og nå solgte han også bilder og fikk egen økonomi. Toneangivende kunstkritikere skrev etter hvert fine kritikker. Og etter hvert ble hans måte å male på akseptert og etterfulgt av moderne malere.
Få ting har gjort meg mer trist enn å sette meg inn i historien om Kunstmaler Bendik Riis. Og få malerier har gjort meg mer positivt undrene enn de som denne kunstmaler har skapt. Han fortjener å bli løftet fram i lyset, og kanskje aller helst av Fredrikstad kommune.