tirsdag, desember 15, 2009

GOD JUL

Takk gode Gud for alle dine
gode gaver. Takk for salmen
i hyrdenatten. Takk for Maria
og Josef, for gjeterne og de
vise menn som sammen med
dyrene i stallen dannet en ring
av trygghet rundt krybben og det lille barnet. Takk for guttens oppvekst, hans visdom og godhet, og for hans død og oppstandelse. Takk for jordens mange millioner som har hatt sin tro og sitt håp festet til ham. Takk at Reidun og jeg møtte ham da vi var ganske unge, og har fått tjene Ham med våre gaver like til denne julen.
Herre, fyll alle som leser vår julehilsen med glede og takknemlighet. La alle våre venner forstå at vi har følt oss båret inn i din favn gjennom deres bønner, og at du har vært vår trøst, vår glede og sundheten i kropp og sjel.
Takk gode Gud for den store skaren av barn, svigerbarn, barnebarn, svigerbarnebarn og oldebarn du i kjærlighet har gitt oss som en skatt med funklende juveler. Ingen ting kan måles opp mot dette.
Herre, la julen i år, og det nye året, kalle oss til fornuft så vi bruker dine gaver rett og tar godt vare på den kloden du har latt oss få bo på. Din er æren i all evighet! Gloria in exelcis deo.

lørdag, desember 05, 2009

FUNKLENDE JUVELER

Tre barn, tre svigerbarn, elleve barnebarn og to svigerbarnebarn, og så Hanna på 2 ½ som skal bli søster til våren. Hun vi ha jentebaby. Ikke snakk om annet. Hun bestemmer. Og alle disse samlet er vår store livskapital. Og det er ikke noen overdrivelse. Hver enkelt er som en kostbar og funklende juvel. Alle er ulike, og alle er utstyrt med en utpreget evne til å glede oss.
Akkurat nå er det Kristina, 19 år, som gjøre dagene spennende. Etter hun sluttet på videregående, Framnes, har hun jobbet som en helt og bygd seg opp en kapital for en ”kloden rundt” tur sammen med en venninne. Med fornuftige reiseklær og en passe stor sekk på ryggen startet de turen fra Lillestrøm for en måned siden. Utrustet med telefoner og datamaskin gir de oss informasjoner opp til flere ganger i uka. Med blogger, fylt opp av festlige artikler og fotografier fra California, Hawaii, Fiji og nå Australia har vi en følelse at også vi får være med. De gjør ekspedisjonen grundig. De dykker i havet med maske og snorkel, og flyr i lufta med fallskjerm og jentehyl. De har sovet i luksus senger i Las Vegas og i hengekøyer i stråhytter på Fiji, og alt er bare helt fabelaktig. En natt sov de på gulvet i en stasjonsvogn uten underlag, men det var visst en ubehagelig erfaring. I februar avslutter de reisen. Da har de sugd til seg Østens mystikk på trampfart gjennom Thailand. Hvor har de motet fra? Hvor har de hanlingsdyktigheten fra? Når kloden rundt på 98 dager lar seg realisere av to tenåringer med sekk på ryggen, da fins det knapt en grense de ikke kan overstige.
Og jeg sitter her i min kelion og klikker meg stadig inn på bloggen deres i håp om ferske nyheter. Vi ser selvfølgelig fram til den dagen i februar da de ankommer Gardermoen. Kanskje får vi noen timer sammen før de farer hjem til Vestlandet. I mellomtiden tar vi selv en tur til Vestlandet for å feire jul med eldste mann i flokken og hans store familie. Og vi er helt sikre på å møte Hanna, som nå øver på julesangene. Du verden så fort hun lærer. Både tekst og melodi klistrer seg elegant fast til hennes følsomme nervebaner i hjernen. Ja snakk om rikdom!

tirsdag, desember 01, 2009

Han falt fra 3. Etasje.

I aviser og TV får vi vite at en knøttliten fyr på ett år var så uheldig at han falt fra et vindu i 3. etasje og ned på bakken. Men han var ikke snauere enn at han reiste seg opp og gikk til sandkassa for å leke.
Man kan han mange meninger om årsaken til at det gikk så bra med ham. Han var lett, han var ung med myk beinstruktur, han var heldig som falt som han gjorde. Kanskje var bakken spesiell myk og gunstig og dempet støtet.?
Noen vil hårdnakket holde en knapp på at han hadde englevakt. Jeg vet ikke om prinsessen vår har meninger om dette. I så fall vil hun ikke være alene. Det er slett ingen vanskelig situasjon å forestille seg at guttens engel fløy til og hjalp ham så han ikke slo seg, eller slo seg i hjel. Spørsmålet blir da om det bare er en og annen som voktes av slike oppmerksomme engler, og i så fall hvorfor.
Selv har jeg ved flere anledninger hatt en slik englerolle. Som 10-12 år gammel gutt sto jeg ved Nerdrum stoppested og ventet på at arbeidstoget skulle komme. Det var mange mennesker samlet på og ved perrongen. Da ser jeg min fetter – kanskje var han 4 år – satt og lekte i sanden mellom skinnene. Helt plutselig kom Stockholmtoget inn mot perrongen i full fart og folk skrek: ”Hjelp gutten! Hjelp gutten!” Jeg sto ikke mange skrittene fra ham så jeg løp til, fikk tatt ham under armene og kastet meg ut av skinnegangen og ned i ei grøfta på andre siden. Jeg kan ennå høre den skarp fløytingen på det pesende toget som fór forbi. I en slags panikkangst knuget jeg gutten under meg lenge etter at toget var passert. Noen styret fram og fikk gutten på beina. Jeg ble stående i grøfta og børste skitten av klærne.
Jeg fikk ingen heltemedalje for denne dåden. Engler blir ikke dekorert. Men min fetter husker fortsatt historien. Han trodde jeg hadde tenkt å kvele ham.
En annen gang opplevde jeg en nestenulykke under en familieleir på Fredtun ved Staveren. Vi var en stor flokk mennesker som etter middagen skulle forflytte oss over hovedveien til foredragssalen, hvor jeg var foredrgashoderen. Da la jeg merke til at folk hadde stanset opp på begge sider av veien for å slippe bilene frem. Det var stor trafikk. Da oppfattet jeg raskt at en ulykke var i ferd med å skje. Ei lite jente, som sto samme med sin far på den ene siden av veien, fikk se sin mor som sto på den andre siden av veien. Plutselig slipper hun handa til faren og springer av sted. I det øyeblikket ble jeg forvandlet til en engel. Jeg for etter jenta og fikk kastet meg fram slik at langefineren klarte å krølle seg rundt hennes spede skulder og jeg fikk revet henne i bakken. Men nå ble det oppstandelse. Det hvinte i bilhjul som bråbremset, folk hylte og jenta gråt av smerte. ”Pappa. Den slemme mannen kastet meg i bakken!”
Bilene stanset. Sjåføren i bil nr. to kom ut og bort til meg og sa: ”Ja, der reddet du et liv! Jeg skrek for full hals da jeg så jenta kom, og jeg var 100% sikker på at hun ble overkjørt . Men ser jeg en mann som lå nærmest vannrett i lufta og strakk seg etter jenta. Nei, dette var et mirakel!”
Foreldrene takket så hjertelig og varmt de kunne for redningsdåden, men de måtte i flere år etterpå bearbeide jenta så hun forsto at jeg ikke ville henne vondt, men faktisk reddet hennes liv. Ok, engler tåler selvfølgelig at noen blir sure på dem, særlig når de påfører andre smerte.
Men en gang var engelen i meg ikke sterk nok. Det var da min lillebror falt fra balkongen i 2. Etasje og ble liggende med armen på en stor stein. Jeg så han ville falle og hogg tak i buksebaken hans og forsøkte å holde ham fast. Jeg klarte det en stund og skrek om hjelp. Men før hjelpen kom skled min søte, snille, lillebror ut av hånden min og falt i bakken. Han hutret og gråt lit, men var raskt på beina og ble skikkelig dullet med. De voksne sa. ”Han må ha hatt englevakt!”
Og det trodde min bror fast og fullt på, så da sagbruksbestyreren ville vite hvem som hjalp ham svarte han kjekt og uten blygsel: ”Det var han derre Jesuten, det!” Jeg hadde nærmest sviktet min oppgave. Selvsagt burde en engel på 8 år kunne klare å holde en treåring i et fast grep i bukserompa.
Apropos! Man burde selvsagt ikke skrive skrytende artikler om sin eheltedåder. Vel så stopper jeg her, men hele livet har vært full av utfordringer til "engelen" i meg. God helg.

lørdag, november 21, 2009

OPPTRYKK AV GAMLE BØKER

Dagene går. De er jo så korte. Solen står sent opp og går tidlig ned. Det er ikke så mange timene dagslyset gir tilstrekkelig arbeidslys. Noen ekstra spotter er absolutt nødvendig. Men det er helst min IMac jeg tyr til nå. Trangen til å male er ikke like overveldende –som den pleier, men jeg vet jo at det kan forandre seg fort.
De siste ukene har jeg arbeidet med opptrykk av et par bøker som har vært utsolgt fra forlegger i mange år. Min gamle kollega og venn, Annar Aasheim i Kompetanseunion as, som har brukt bøkene i sine lederutviklingsprogram, har presset på for å få de ut på markede igjen. Til slutt fant vi ut at han skulle få gi dem ut på sitt forlag, som er en underavdeling av Kompetanseunion as. Nå trykkes ”Det myndigjorte menneske” i 1000 eksemplarer, og ”Far, hvor er du?” i det samme antall. Den siste blir et rent opptrykk. Den første får et tilleggskapittel om fenomenet ansvar
Vi venter at bøkene skal komme fra trykkeriet om en drøy uke. Alle som ønsker å kjøpe bøkene kan bestille dem ved å klikke seg inn på: http//www.kompetanseunion.no/.
Nå kan man saktens lure på hvorfor boken ”Far, hvor er du?” brukes som managementlitteratur, den ble jo skrevet til moderne fedre som mer og mer må orientere seg i retning hjem og barn. Aasheim har erfart at språket og eksemplene i denne er enklere å forstå, og blir på en måte en innføring til filosofien om det myndiggjorte- og myndiggjørende mennesker.
Jeg snakker stadig med folk som mener boken er langt mer betydningsfull i dag, enn da den kom med første opplag i 1990. Ikke minst har finanskrisen vist hvor galt det går når man er ensidig opptatt av å styrke de elementer (kunnskaper, erfaringer, ferdigheter og initiativ) som kan konverteres til penger, og helt overser de elementer (evnene til nærhet, ømhet, varme og innlevelse) som frembringer livsgleden og fellesskapet mellom mennesker.
Jeg er svært glad for Aasheims initiativ. Hvis dette eksperimentet blir bra har jeg flere bøker som har vært utsolgt i mange år. Kanskje kan noen av disse få sitt nye opplag?

mandag, oktober 26, 2009

ET VENNSKAP SOM ALDRI BLE ETABLERT

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste Vårt Land, som i dag har en fin artikkel om John-Willy Rudolph, mannen bak oppbyggingen av Kopinor.
John-Willy var sønn av Willy Rudolph, en av pinsevennenes pioner misjonærer i Kina og senere Japan. Pinsemenigheten i Fetsund, hvor mine foreldre var medlemmer, underholt hans arbeid. Mine foreldre avsatte et fast beløp hver måned som de betalte inn til en misjonskasse. Dette holt de på med helt til familien Rudolph avsluttet sin misjonærvirksomhet.
Da familien, etter krigen, kom flyttende tilbake til Norge, fikk de bo en tid hos min eldste bror, Harry, som hjelp dem til en mer permanent bolig like i nærheten.
Jeg kan huske at jeg var grenseløst fascinert av denne familien som foruten moren og faren besto av to jenter og en gutt. Det lå en aura av eventyr rundt familien, og jeg lyttet spent til alle de skumle historiene det ble fortalte fra Kina i tiden før og under kommunistene tok dem til fange.
Familien Rudolph brakte inn i min hverdag en kristendom med store dimensjoner. Sammenlignet med min pinsemenighets enkle arbeidsfolk, hvis språk og tenkning var lokal, var disse menneskenes språk og tenkning av en helt annen dimensjon. De legitimerte pinsebevegelsen for meg – på sett og vis. Men av en eller annen grunn kom jeg aldri helt nær dem som mennesker.
Jeg kan huske at under mine teologiske utdannelse i Sverige var studentene spesielt opptatt av åndsdåpen og tungetalen. Vi fikk dårlig hjelp av våre lærere som var noviser som oss på dette området. Sterkt anfektet oppsøkte jeg en dag , under sommerferien, Willy Rudolph for å snakke med ham om disse spørmålene.
Han tok vennlig imot meg og ga meg god tid til å snakke ut. Svaret han ga meg vil jeg alltid huske: ”Jeg tror ikke du bør være så veldig opptatt verken av åndsdåp eller tungetale. Det er noe som er mye viktigere. Jeg har et eksempel: Vår misjonsstasjon i Japan var nærmeste nabo til Metodistkirkens misjonsstasjon. Forskjellen mellom disse to var påfallende. Vi var åndsdøpte og talte i tunger, men kranglet mye. Metodistene snakket aldri om slike ting, men vi la merke til at de var svært glad i hver andre. De utførte sitt arbeid i kjærlighet og kranglet aldri! Søk heller etter å bli sterk i kjærligheten, David.”
Mine spørsmål fikk et svar jeg kunne akseptere. Hva ganger visdomstale, profetisk tale, tungetale og personlig offer meg hvis jeg mangler kjærlighet?
Så var det John-Willy. Jeg tror han er 8-9 år yngre enn meg. Og det var nok alderen som var en av årsakene til at jeg ikke tok kontakt med ham og innledet et vennskapsforhold, enskjønt jeg likte ham godt og beundret ham for hans ordentlighet.
Verken han eller jeg hadde god råd. Skolegang og studier kostet penger, og studielån var helt uaktuelt for min del. Men, opplært som jeg var til å klare opp i mine ting selv, fikk jeg sommerjobb ved Fetsund Lenser. Det gikk greit, for jeg hadde flere sommere jobbet som sprettgutt i tømmerfløten, og for pengene jeg tjente da betalte jeg min konfirmasjonsdress og utgiftene til yrkesskolen.
Og nå, som tømmerfløter med full lønn, hadde jeg penger til å fullføre mine studier. Jeg var på elva i fem sesonger. De to siste årene hadde John-Willy fått jobb der også, men vi kom aldri nærmere hverandre enn til å si ”Hei!” Via familie og venner ble jeg informert om denne unggutten, og det jeg fikk høre var så positivt at jeg godt kunne tenkt meg en slik venn.
Den første og siste gangen jeg hilste ordentlig på ham og snakket med ham var under minnesamværet etter min fars begravelse. Jeg hadde forrettet begravelsen og ledet minnesamværet. Under hilsningstalene fikk John-Willy ordet. Han hadde behov for å uttrykke takknemlighet for hva far og hans likesinnede hadde betydd for hans samfunnsorientering. Han holt faktisk en slags bekjennelsestale til sosialismen. Det var en sterk tale fra en som studerte sosialantropologi. Det var særlig omsorgsfenomenet han understreket. Han hadde opplevd seg inkludert i miljøet av barske tømmerfløtere. Den samme erfaringen hadde jeg, men tok det som en selvfølge fordi jeg fra fødselen var en av dem.
Opp gjennom årene har jeg fulgt med John-Willy. Beundringen er ikke blitt mindre. Med sin sterke rettferdighetssans, sin solide fagutdanning og sitt betydelige intellekt har han etterlatt seg et livsverk det står respekt av langt ut over landets grenser. Det er ikke få titalls millioner, som takket være ham, har rent tilbake til forfattere, maler, musiker etc på grunn av loven om opphavsretten som han så enestående har forvaltet.
John-Willy forble ikke pinsevenn. Ikke jeg heller. Vi var nok begge overmette av den emosjonelle forkynnelsen. Han gikk over til baptistene og jeg til metodistene. Dåpen, som adgangsbevis til himmelen, har nok holt oss borte fra den lutherske tenkningen. Den Gud som ikke vil ta imot et lite barn uten dåpsvann på hode virker fremmed på oss.
Vi ble aldri venner vi to. Men både han og alle andre skal vite at jeg alltid har regnet ham blant mine beste venner.

onsdag, oktober 21, 2009

MED HØST I ATELIERET

OLUF HØST! Jeg husker ikke når jeg så ham førstegang. Jeg husker bare at hans bilder gjorde sterkt inntrykk på meg, og at jeg var forbauset over at jeg ikke hadde vært oppmerksom på ham før.
Jeg snakker om den danske maleren Oluf Høst, født 18. Mars 1884 på Bornholm. Han startet sin utdannelse i København i 1906, men den største kunstneriske innflytelse på sin utvikling fikk han av Cézanne. Begge var sterkt påvirket av naturen rundt seg. Det var likevel en stor forskjell. Cezannes natur var alltid den samme, men Høst´s nordiske natur hadde fire årstider som bl.a. skapte radikale lysforandringer.
Oluf Høst flyttet hjem til Bornholm i 1929, og bodde og arbeidet der ute i Østersjøen helt til han døde i 1966. Nå er hans Gudhjem bygd om til et levende kunstmuseum med åpne dører for alle kunstinteresserte.
Jeg har ikke vært der, men jeg har sett mange bilder fra stedet, og det ser ut som en skikkelig sørlansidyll.
Det var nærmiljøet som fascinerte denne særpregede kunstneren. Høst ble aldri ferdig meg å male utsikt fra Gudhjem, silderøkeriet og den lille husmannsplassen Bogenmark med den lave bygningen, med den åpne døren, hvor lyset fra solnedgangen alltid lyste igjennom. Var det sin ”perleport-lengsel” han malte – og om og om igjen?
Han var også sterkt fascinert av ildebranner og hadde avtale med brannkorpset om at de skulle ringe ham når det var brann i nærheten.
Egentlig er det galt å sammenligne seg med andre kunstnere. Oluf var Oluf, og jeg er meg. Han var stor. Jeg er en midt på treet maler. Men noen likhetspunkter har jeg observert. Jeg har alltid vært fascinert av husmannsplasser. Se boken ”Med penn og pensel” hvor jeg har forsøkt å formidle – etter erindringen – mine inntrykk fra fars barndomshjem, ”Kvebæk”.
Som barn opplevde jeg flere store branner. Sagbruket, der far jobbet, brant ned to ganger, og arbeiderboligen hvor vi bodd, brant også ned. Og før jeg fylte tolv år opplevde jeg at naboens låve brant ned til grunnen. Det våknet en helt i meg hver gang jeg opplevde husbranner. Jeg ble aldri en passiv tilskuer. Jeg måtte involvere meg i redningsarbeidet, og ofte med stor dristighet. Branner hadde ødelagt så mye i min barndom at de egget meg til kamp mot flammene.
Jeg malte en gang et bilde av en skogbrann, men det fikk jeg skyldfølelse for. Hvordan kunne jeg se skjønnhet i de demoniske og ødeleggende flammene? Men faktum er at jeg, som Oluf Høst, gjør nettopp det. Farger av flammer og røyk, blandet med naturens egne, og flammenes og røykens abstrakte klanger og former er uforutsigbare og spennende.
Jeg har ingen kunnskaper om Oluf Høst kjempet for å komme i gang med det kunstneriske arbeidet etter en utstilling. Jeg har en slik kamp. Nå er det snart gått et halvt år siden utstillingen i Aur Prestegård, men fortsatt skjer det intet skapende arbeid ved staffeliene. Kanskje må jeg gjøre som sist? Bare skvette farger vilkårlig på lerretet og se hva som skjer? Tanken gjør meg en smule engstelig. Kanskje må jeg på nytt titte inn i et ubehagelig speil som røper ”hemmeligheter” jeg ikke er motivert til å gjøre noe med, akkurat nå?
Tryggest er det nok å oppsøke et kjent og elsket motiv. Jeg har nemlig en bestilling på et bilde fra den gamle husmannsplassen på Øya, hvor far og han søsken vokste opp. Alle spor etter husene er borte for lenge siden. Husmannsplassen eksisterer bare som kraftige minnebilder i min egen erindring.
Bestilleren vil jeg skal male en scene fra fortiden hvor hans far kjemper med å få gampen, ”Bolsjevikeren”, til å lystre tømmene. Historien forteller at det klarte han ikke. Kampen endte med at Bolsjevikeren sparket seg løs fra kjerra, dro ungdommen etter seg i tømmene, gjennom myra, og rev nærmest klærne av ham. Halvnaken sto han på tunet og forbannet beistet, som da gikk fredelig og beitet like bak låven.
Jeg har tegnet mange skisser til dette bilde, men bestilleren er en taxidermist, det er en som preparerer og stopper ut dyr. Han er en av landets mest erfarne taxidermister som farter verden rund for å studere ville dyr i deres rette omgivelser. Jeg spurte ham: Hvor mange brunbjørner har du stoppet ut? Svaret var overveldende. Han sa: Noen hundre er det jo blitt.
Ørnulf er det passende navet på mannen. Hans far var min onkel Lorentz, tenåringen som Bolsjevikeren kledde naken. Jeg flyttet hjemmefra da Ørnulf kom til verden, og har av den grunn ikke klart å følge med hans spennende utvikling. Jeg nøler litt med å male en hest til ham. Få vet – som han – et dyrs anatomi og bevegelser. Jeg kan jo ikke male en gyngehest til ham heller - - - ? Vi får se. Kanskje er det vare å bestemme seg, og så gjøre det?

tirsdag, september 29, 2009

”LET IT GO!” - HVORFOR IKKE?

Det norske synonymet til dette uttrykket er ikke spesielt vakkert, men det er viktig. Jeg har benyttet det i terapien der pasientens lidelse ble knyttet til ikke å våge å slippe taket. Pasienten kunne ha full innsikt og forståelse for å slippe taket, men manglet den autoritære tillatelse. I slike situasjoner opphøyet jeg meg selv til å være en slik autoritet. ”I give you permition!” Jeg gir deg tillatelse.
Å se problematikken hos andre, ja og å ha innsikt og evne til å løse den, er en sak,¨. Men å se den hos seg selv, og å gjøre noe med den, er en helt annen sak. Det er som om en selv ikke kan gi seg selv tillatelse til å slippe taket.
Opp gjennom årene har jeg, som en følge av mitt arbeid, utviklet noen konsepter som jeg har forsøkt å ta vare på så godt jeg har kunnet. Min tro på konseptene, min stahet og ergjerrighet har dessverre bundet meg fast til dem. Og dette har naturligvis gjort meg ufri og selvopptatt.
Nå er jeg blitt så gammel at jeg burde for lenge siden vært løst fra alle disse konseptene. Jeg skiver – alle - fordi det dreier seg om fler enn to. Og når jeg tenker meg om er det ingen i min nære familie, eller i mitt sosiale nettverk, som forsøker å hindre meg. Tvert om blir jeg av flere gitt ”permition to let it go”.
Junior, filosofen, forsøker å gi meg god samvittighet til å la fortidens konsepter få være det de er, og tillate meg å ”nyte mitt otium”. Men ordet nyte er et skjellsord i min etiske arv. Jeg har et sundt rasjonelt forhold til nytelse, tror jeg, men sterkere enn det rasjonelle er det i det ubevisste som dikterer følelser.
Å kose seg foran staffeliet, og Mac´en virker helt fjernt. Det skal arbeides! Det skal skapes noe! Diktatoren er nådeløs i så måte. Og visst vet jeg hvem han er. Han er den i meg som jeg aldri har klart å ta knekken på. ”Sagamurten fra Sagabrakka” som ikke skulle tro han var noe, og som for all del ikke måtte streve etter formelle dokumenter på at han var det.
Jeg arbeidet i 13 år på ”Modum”, ble landets første familieterapeut, og sykehusets ledende familieterapeut, sto sentralt i utviklingen av familieterapien ved sykehuset, var initiativtager og redaksjonssekretær for Europas første fagtidsskrift for familieterapi, gjennomførte sykehusets fireårige spesialistutdanning i psykiatri, endog i to omganger. En av landets mest berømte psykiatere var min ukentlige mentor i 13 år. Du skal være en utrolig dyktig kildesøker for å finne formelle dokumentasjoner for alt dette.
Har naturligvis tenkt på at hvis jeg slipper taket i mine konsepter vil jeg ikke etterlate meg et eneste formelt bevis på at jeg har seiret over janteloven, og selve janten i meg.
Likevel. Det er ikke helsvart. Jeg har faktisk klart å slippe taket i ”Skulpturtesten”. Nå er den i gode hender i USA. Der er faktisk også navnet mitt festet til konseptet. Der er det konseptet som holder fast i mannen.
I morgen håper jeg å kunne slippe taket i ”Andeaskonseptet” (det som rommer et kreativt opplegg for de eldres bønn for barna i hjem og kirke). Da får jeg besøk av formannen og generalsekretæren for Norges Kristne Råd (NKR) for å drøfte konseptet. Jeg håper og ber om at de vil ta imot det, så jeg kan slippe det fra meg. Ja, endelig slippe taket.
Nå er det bare konseptene ”Ditt rom i mitt hus” og ”Det myndiggjorte menneske” som jeg fortsatt klamrer meg fast til. Men jeg aner faktisk en kommende frigjøring fra disse også, men det skjer ikke uten angst.
Og det er kanskje en viktig årsak til at man ikke tør ”let it go”? Jeg føler jeg kommer i fritt fall, og det er sannelig i seg selv angstfremkallende.
Hvorfor skriver jeg en blogg om dette? Det er kanskje en vel stor åpenhet? Akkurat det frykter jeg ikke. Jeg er mer redd skjulte motiver. Så hva vil jeg oppnå med dette? Skal se at falskheten ligger i det en amerikaner sa under en forelesningstime da jeg beklaget mine dårlige engelskkunnskaper: ”Shut up, you are fishing for compliments onely!” Kanskje blogger man for å få kommentarer, compliments og kanskje korreksjoner? Enskjønt – tåler jeg det siste?

lørdag, september 26, 2009

HØST I HAGEN OG I LIVET

Det jobbes i hagen i dag. To unge polakker, to kjernekarer, klipper hekker, beskjærer busker, rydder opp og kjører søppelet på fyllinga. Til slutt drikker de en kopp tea med oss. Den ene, Marcin, liker å søte teen med honningen han hadde med til oss sist han kom fra Polen.
Marcin er en kar som gjør det mulig for oss å bo slik vi bor. Han gjør alle de jobbene som jeg burde gjort, og han gjør det både raskere og bedre.
Etter sykdomsperioden er kroppskreftene blitt så redusert at jeg må hvile lenge etter enhver fysisk anstrengelse, om anstrengelsen kun var å kle på seg. Men jeg vil ikke klage, for tar jeg bare hensyn til dette er min hverdag så god som gull.
Jeg har min skrivekrok og mitt maleratelier som er til stor velsignelse for oss begge. Men når jeg sammenligner det lille jeg gjør mot alt det Reidun får gjort, er jeg beskjemmet. I dag ved frokostbordet måtte jeg fortelle henne at hun er mitt livs største gave og velsignelse.
Da jeg ikke lenger klarte å klippe plenen, og måtte gi opp etter fem minutter, tok hun over jobben og nå gjør hun den med glans.
Det er sannelig ikke lett å erkjenne at det er Reiduns innsats som gjør det mulig for meg å opprettholde det store privilegium det er å bo her i Lundsalleen. En trøst er det at vi kan ringe til Marcin og be om hjelp.
Etter tea pausen fjerner Marcin listene rundt et vindu for å ta eksakt mål av det. Fire vinduer skal skiftes ut. Det er så enkelt for Marcin, for han kan alt.
Polen er kommet oss veldig nær. På Modum hadde jeg en polsk kollega, Iga Houmb, som ble vår hyggelig nabo og en viktig person i vårt sosiale nettverk. I menigheten vår i Lillestrøm har vi en organist som er polsk, Elzbieta Nawrocka, hun er lærer ved musikklinjen på den videregående skolen her I byen, og en fremragende konsertpianist. Da jeg hadde det som tyngst ba hun om å få komme hjem til meg å spille. Det ble en konsert jeg aldri vil glemme.
Verden er blitt så vidunderlig liten med tiden. I vår lille menighet er åtte nasjoner representert, og ikke opplever jeg det som noe annet enn en stor berikelse.
Kristina, vårt barnebarn nr. tre, ble i vår uteksaminert fra Framnes Videregående skole. Før hun flyttet hjem til Åkra hadde hun bestemt å reise jorden rundt samme med en venninne. Hun har brukt sommeren til å bygge opp en betydelig reisekonto, og har planlagt reisen i detalj. Jeg gleder meg til å følge dem på reisen, for selvsagt er de utrustet med en nett liten datamaskin som gjør det mulig å kommunisere med dem på Blogg, Facebook og Skype.
Vårt barnebarn nr. to, Henriette har forlovet seg med Andreas Dahl, og har rukket å turnere i USA med Hanne Kroghs gruppe Team Hanne fra Korslaget på TV, som de vant. Og nå står begivenhetene i kø. Det er slett ikke kjedelig å bli gammel når ”underveksten” er så mangfoldig.
Jeg har fortsatt Kahlil Gibrans ord i tydelig erindring: ”Prøv ikke å få barna til å leve deres liv. Da stanser livet ved i går”. Og det er faktisk sant. Men forsøker vi å leve barnas liv trekker de oss med seg inn i framtiden og deler sine opplevelser med oss.

Det er høst i hagen! Det er også høst i livet. Men du verden hvor vakker høsten kan være. Høsten er modningens tid. Og modningen preges av fargerikdom, sødme og frigjøring.
Herre fyll meg med sødme og gi meg visdom og mot til å slippe taket.

torsdag, september 03, 2009

VENNSKAP, VENNSKAP OG VENNSKAP

Jeg har ennå en gang lest hva Aristoteles tenker om vennskap.
Han snakker om tre slags vennskap. Vennskap for nyttens skyld. Vennskap for fornøyelsens skyld. Og vennskapen mellom gode mennesker. (Aristoteles 384 – 322 f.Kr.)
Jeg kan kjenne meg igjen i alle tre.
Jeg har etablert vennskap med betydningsfulle mennesker jeg så opplagt ville ha nytte av. Selv om jeg ikke har vært bevisst motivet fra starten av, så er det blitt avslørt etter hvert. Ikke slik å forstå at jeg har anstrengt meg for å ha direkte fordeler av vedkommende selv. Men ved å bekjenne mitt vennskap med vedkommende har jeg markert min betydningsfullhet vis a vis andre. Jeg sier ikke at et slikt vennskap burde vært unngått. Man skal ikke se bort fra at ens egne kvaliteter også kan være til stor hjelp og nytte.
Jeg har også etablert vennskap med mennesker for fornøyelsens - og gledens skyld. Å ha vittige, spirituelle og slagferdige personer i sin vennskapskrets kan gi ekstra lys og varme både til hverdagen og festen. Alle syntes det var kjekt da N.N. ble innbudt til selskapet. Ensom som han egentlig var, slo han an tonene og ble selskapets midtpunkt. Så var han i alle fall ikke ensom den kvelden. Gjennom vårt ønske om å være sammen med ham dekket han sitt behov for vennskap på en ikke krevende måte. Det er da festlig med venner som kan sette oss i stemning og sette farge til vår hverdag.
I en periode av mitt liv var jeg en moromann som ble invitert i selskaper for å skape liv og hygge, faktisk også i selskaper hvor de fleste var ukjent for meg. Jeg var en glad vitsemaker med masse humor. Da jeg hadde bestemt meg for å studere teologi ba jeg Gud dempe dette karaktertrekket. Og det gjorde han så effektivt at jeg av flere studenter ble oppfattet som en som manglet humor.
Reidun og jeg takker Gud fordi han har beriket oss med mange herlige venner. Denne takkebønnen er blitt et moment i vår private Andreasmesse. I den tunge sykdomsperioden har disse vennene virkelig vis oss hva sant og ekte vennskap er. Jeg har kalt dem ”håpsentreprenører” fordi de har lært meg å holde fast på håpet, selv da alt virket håpløst.
Jeg tror jeg har skrevet om dette før, men da det er en av mine store rikdommer, skriver jeg om det på nytt.
Det dreier seg om mitt vennskap med gründeren av Modum Bads Nervesanatorium, overlege Gordon Johnsen. Hans vesen var av det slaget at man lett fikk et vennskapsforhold til ham. De vennskapsrelasjoner som utviklet seg mellom oss var til å begynne med av nytte og hygge karakter. Det var et eventyr for meg å være i hans stab. Aldri kunne vel en fattig metodistpastor drømme om å få være direkte delaktig i den eventyrlig utvikling som fant sted der oppe på furumoen. Han så mine iboende evner, hadde bruk for dem, og utfordret dem. Jeg følte dyp takknemlighet og sterke vennskapsbånd til ham.
Derfor ble jeg meget overrasket da han innkalte meg til sitt kontor til lunsj en dag. Jeg fryktet at min tid på ”Modum” nå var slutt. Jeg ventet spendt på hans utspill. Plutselig dreier han samtalen inn på vårt forhold til hverandre. Kort fortalt lød det slik:
- Vi har jobbet sammen i mange år nå, David.
- Ja, det er blitt ganske mange.
- Det har vært noen fine år.
- Ja, de fineste i mitt liv, og jeg vil takke deg for dem alle.
- Det er vel jeg som bør takke.
- Nei, det har ikke vært noen selvfølge at jeg har fått jobbe her, sammen med deg. Det er et utrykk for din godhet.
Så tar han opp fra innerlommen en sort notisbok med røde kanter og sier:
- Jeg har tenkt på dette lenge og er kommet fram til at jeg ønsker å tilby deg mitt vennskap.
- Ja, men Gordon – har ikke vi vært venner hele tiden, vi da?
- Jo, vi har hatt et vennskapsforhold, men det har vært uforpliktende. Det vennskap jeg ønsker å tilby deg vil forplikte meg. Hva sier du?
- Kan jeg si noe annet enn tusen takk? Dette overvelder meg.
Og så skrev han navnet mitt inn i notisboken og fortalte meg hva han forplikter seg til. Alt var av personlig karakter. Ingen ting hadde med jobben å gjøre. Han understreket tydelig at vi måtte være oppmerksomme på at vi ikke blandet jobb og privatliv. Jeg var enig. Jeg sa jeg kunne tåle en konfrontasjon når jeg visste at han var min venn. Jeg hadde ikke fått tenkt igjennom min rolle i dette vennskapet og sa:
- Men Gordon, jeg vet ikke hvilke privilegier du skal ha i ditt vennskap med meg.
- Jeg forventer meg ingen.
- Jo, jeg vil så gjerne ha noen jeg også. Det eneste jeg nå kan si er at jeg vil støtte deg og beskytte ditt gode navn og rykte.
Det eneste jeg fikk gjort var å ta på meg ansvaret for festskriftet til hans 70-årsdag, ”Visjon og vilje”, utfordre Alfred Hauge til å skrive boken ”Plogmann og såmann” og å samle inn penger til ”Gordon Johnsens Forskningsfond” som han fikk på sin 75-årsdag. Jeg har et vakkert bilde av ham i mitt atelier. Det er ladet med gode minner fra et sant vennskap med et godt menneske.

lørdag, august 22, 2009

”Ditt rom i mitt hus”

Det føles som det er en evighet siden jeg satt på Lunke Gård i Gudbrandsdalen og skrev på manus til boken som fikk tittelen: ”Ditt rom i mitt hus”. Men tankene jeg presenterer i boken går mye lenger tilbake i tid.
Sommeren 1968 kom jeg til ”Modum” etter tre år som menighetsprest og familierådgiver i Kristiansand. I løpet av disse tre årene hadde jeg fått en stor kontaktflate, og blitt benyttet som taler i mange sammenhenger.
Hver sommer i åtte år ble jeg invitert av ”Mannsgruppene” i Stiftsstaden til å tale ved mannsmøtene i Skjærgårdsheiem på Flekkerøy. Vi var tre talere. Dr. Einar Lundby (80 år), sogneprest Jens Bjelland (60 år) og meg selv (40 år, og lettvekteren i gruppa). Vi dekket de fleste aldersgrupper både med vår forkynnelse, og vår sjelesorg.
Om søndagene ble vi tre fordelt som talere ved tre forskjellige kirker i distriktet. Einar var den som alle ville høre. Da turen var kommet til å kalle meg til å holde høymessepreken i Flekkerøy kirke bød det på problemer. Den ansvarlige presten ønsket ikke at en metodistprest skulle tale fra hans prekestol. Og det til tross for at han selv var gift med en metodist. Eller kanskje var det ettopp derfor? Han kontaktet biskopen om råd. Biskop Utne svarte ganske enkelt: Hvis ikke Kvebæk skal få preke i Flekkerøy kirke, hvem bør da få preke?
Jeg fikk altså lov. Teksten var: ”I min Faders hus er det mange rom, - - -”. Jeg hadde skrevet et ord for ord manus, og holt meg til det jeg hadde forberedt. Midt i prekenen sa jeg: Det er Gud selv Jesus sikter til da han sier: ”I min Fars hus. Det er Gud selv som er huset med de mange rom!”
Men nå skjer det noe i prekestolen som jeg ikke var forberedt på. Plutselig var det som om jeg hørte Gud selv tale direkte til meg. Han sa: ”OK! Men hva med deg? Er det mange rom i ditt hus?” Jeg svarte vel noe slik som: ”Jeg har da ikke et hus. Jeg leier en yrkesbolig”. ”Ta ikke den. Du har nettopp sagt at jeg er et hus, da må jo også du være et hus. Har jeg ikke skapt deg i mitt bilde!”
Hadde det ikke vært for det skrevne prekenmanus hadde jeg kommet helt ut å kjøre. Men mens dialogen med Vårherre pågikk leste jeg nøkternt opp det jeg hadde skrevet.
Etter gudstjenesten brydde jeg meg knapt om folks tilbakemelding. Det hadde festnet seg noe i mitt hode som senere aldri har forsvunnet. ”Er det få eller mange rom i ditt hus, David?”
Da jeg var tilbake til mitt arbeid med ektepar og familier på ”Modum” kom disse tankene til å dominere min terapeutiske virksomhet. Jeg hadde tilegnet meg kunnskaper og erfaringer om indre personobjekter, men jeg hadde knapt en forestilling om hvor de oppholt seg. Jeg hadde faktisk fått laget trefigurer som symboler på de inder personobjektene. Det skulle ta litt tid før jeg spurte meg selv – og senere pasientene –:”Hvordan ser de rommene ut hvor disse objektene kommer fra?”
På den tiden hadde jeg innført et forelesningsopplegg i Familieavdelingen, hver tirsdag formiddag. Det var primært for pasientene i avdelingen ut fra logikken: Terapeutene får forelesninger om menneskelige - og mellommenneskelige problemer. Hvorfor skal ikke pasientene få et tilsvarende tilbud? Etter hvert ville de ansatte i avdelingen være med. Og overlegen anbefalte alle assistentlegene på sykehuset å møte opp til forelesningene for å få innføring i familiedynamisk tenkning.
En tirsdag var tema: ”Ditt rom i mitt hus”, Under forelesningen benyttet jeg meg av en illustrasjon. Huset kunne tegnes som et hjul. Innerst inn var et sirkelrundt rom - Fra dette gikk det eiker ut til sirkelen utenfor. Mellom eikene var det åpninger, eller rom. Jeg sa at det innerste rommet var personens eget rom, ”mitt rom”. De utenfor var rom for ”de andre”, altså ”ditt rom”, eller rom for indre objekter. Jeg viste til at rommene hadde en dør fra ”mitt rom”, og dertil tre vegger. Hver vegg representerte en bestemt tid. På ”fortidens!`” vegg var alle erindringene/minnene fra møte med den aktuelle personen klebet opp. På ”Nåtidens” vegg pågikk et arbeid for å skape et bilde, som i morgen ville overføres til ”fortidens” vegg, og bli et aktivt eller passivt minne. På ”framtidens” vegg hang utkastene/skissene til det livet man ønsket å leve i forhold til den aktuelle personen, altså det som skulle være skissen til selve samlivet. Jeg ga uttrykk for at ethvert indre personobjekt/enhver indre relasjon eksisterer samtidig i tre tidsdimensjoner: i fortid, nåtid og framtid. Og at om vi skal lykkes i våre relasjoner til andre må vi gjøre oss ansvarlige for alle elementene som er knyttet til de tre tidene.
Midt under forelesningen ble jeg avbrutt av en eldre kvinne på andre stolrad som sa: ”Å Kvebæk! Det der er det vakreste symbolet jeg noen gang har sett. Det er som et smykke!”
Min intuitive respons var : ”Syns du det, så la oss lage det til et smykke!”
Og slik ble ”Ditt rom i mitt hus -smykket” til. En bilmekaniker og Mercedes-forhandler fra Vestlandet laget prototypen etter mine tegninger. Så laget han i tillegg en støpeform av gummi så vi kunne masseprodusere smykker i tinn på avdelingens arbeidsstue. Mange skaffet seg et slikt smykke som ble hengt rundt halsen i en lærreim.
Straks etter kom en gullsmed til avdelingen. Han mente at smykket var så betydningsfullt at det burede lages i gull. Den oppgaven ville han påta seg. Og slik gikk det til at smykket produseres både i gull og sølv, og har blitt solgt i hundretall gjennom hans gullsmedforretning.
Tankene og teoriene rundt ”Ditt rom i mitt hus” går så langt tilbake som til 1969. Nå skriver vi 2009, og i august måned kan det feires 40 års jubileum. Det kommer ikke til å skje. Jeg har ikke behov for det.
Men i løpet av sommeren vil den aller første internasjonale konferansen vedrørende ”Kvebæks Schulpture Technique” bli arrangert i USA. Jeg skal heller ikke dit. Men jeg er meget lykkelig over å ha skapt noe som blir tatt godt vare på, og videreutviklet, på mange forskjellige steder i verden.
Nå vet jeg positivt at det er våknet en viss interesse i et annet land for en internasjonal markedsføring av "Ditt rom i mitt hus" med smykke. Dette gjør at jeg blir redd og kanskje litt handlingsrammet.
Boken "Ditt rom i mitt hus" har vært utsolgt i mange år. Men gullsmed Morken i Brekstad selger fortsatt smykkene.

tirsdag, august 18, 2009

HAMMERING MAN

Skulpturparken blir stor. Den skal bli en opplevelsestrasse mellom Strømmen og Lillestrøm, mellom produkter av stål og av tre, som historisk har preget disse to arbeidersamfunn.
Ambisjonene er store. De ansvarlige har valgt å starte med et brak. Å velge en kinetic sculpture - som åpningsvignett - vitner om romslighet, og forståelse for at kunst kan være underholdene.
For barn vil en diger bevegelig figur, som denne hamrende mannen, bli en spenningsopplevelse av de sjeldne. Vår verdensberømte skulpturpark i Oslo er da feiende flott med sine monumentale granittfigurer i teatralske positurer. De kan virke dønn kjedelig på barn. Men tenk: hver eneste skulptur er fremkommet ved hamrende menns arbeid.
Når The ”Hammering Man” blir satt opp i Lillestrøm er det etter kunstnerens ønske om å plassere denne ”arbeideren” på sentrale steder rundt omkring på kloden. I drømmen has inngår det at alle skal arbeide synkromt, de skal hamre samtidig. Rundt omkring på jorda hamres det alltid et sted. I gruver, i en skoger, i industribygg, I byer og ute på landsbygda. Selv i private hjem brukes hammeren flittig.
Jeg innrømmer at jeg ble litt skremt da jeg første gang leste om The ”Hamring Man” i Romerikes Blad. Jeg hadde vel tenkt meg noe mer folkelige skulpturer, og selvsagt mye billigere. Jeg tenkte: Hva vil skje med skulptur nr. to, tre og fire osv når man ikke har penger nok til å kjøpe denne første? Vil progresjonen stoppe? Vil det gå år før neste skulptur er på plass?
Jeg håper de ansvarlige i denne sammenhengen har svar på dette. Kanskje finnes det en tempoplan for prosjektet? Kanskje finnes det også en giverplan, en plan for hvordan industri og handel, og folk flest kan invitters til å være med å finansiere spesielle skulpturer?
The ”Hammering Man” er stappfull av symbolverdier. Det bør bli folkefest på Flomvollen den dagen stålmannen skal avdukes og parken åpnes. The ”Hammering Man” ønskes velkommen. Han er en av oss, og han hører selvsagt hjemme i arbeiderbyen Lillestrøm.


Denne karen i Frankfurt er 21 meter høy. Det ble også laget en seks meter høy kopi som hamret løs på en svastika – et hakekors, som en slags kontinuerlig opposisjon mot ny-nasimen. Men figuren ble ramponert så ofte, og så meget, at til slutt måtte den sendes på skraphaugen.

onsdag, august 12, 2009

DET ER IKKE GALT Å VÆRE INNADVENDT.

En venn av meg likte ikke det jeg skrev om å introvertere.
Ordene introversjon og ekstroversjon er sentrale begreper i Carl Gustav Jungs analytiske psykologi. Han bruker dem som benevnelse på vår psykologiske holdninger. På norsk kaller vi dem innadvendthet og utadvendthet, og begrepene brukes også i hverdagsspråket. Og nettopp derfor blir de beheftet med våre verdioppfatninger. Folk flest opplever utadvendthet som en positiv beskrivelse av folks væremåte. Å være innadvendt blir oppfattet som noe negativt.
For C. G. Jung var begrepene verdinøytrale. Han mente at vi er født med våre psykologiske holdninger, noen som utadvendte og noen som innadvendte, og at mengden av utadvendthet og innadvendthet svinget fra ekstremt til minimalt. Hadde man mye av det ene så hadde man automatisk lite av det andre.
Men, Jung mener at dette forandrer seg og jevner seg ut gjennom et langt liv. Den utadvendte utvikler mer og mer innadvendthet, og den innadvendte mer og mer utadvendthet. Livet søker etter balanse.
I første halvdelen av mitt liv var jeg ekstremt utadvendt. Jeg klarte ikke å være alene mer enn korte stunder om gange. Testet jeg meg nå ville jeg trolig fortsatt ha en utadvendt holdning, men den vil være betydelig redusert. Nå har jeg for eksempel ingen problemer med å være alene. Jeg er det ofte, og trives faktisk med det.
Jung mener at utadvendte har et objektivt forhold til den ytre virkelighet. En innadvendt har et subjektivt forhold til objektene i den ytre virkelighet.
Da jeg skrev at jeg introverterte, så var det på ingen måte en fallitterklæring, men en praktisk måte å forholde seg til en aktuell situasjon på.
En slik kan vær en livlig samtale i en gruppe på 8-10 personer. Etter kort tid er jeg falt av lasset fordi jeg ikke er i stand til å høre hva som blir sagt. I stedet for å mase om å få vite hva det blir snakket om, og å be folk snakke høyt og bare en om gangen, så vender jeg i stedet oppmerksomheten innover i meg selv. Nå er slik utkobling følges av en tilkobling til indre prosesser gir man ikke signaler om at man er utenfor eller kjeder seg, og man påfører ingen i gruppa dårlig samvittighet.
En kvinne jeg hadde i ekteskapsterapi fortalte om en hyttetur hun og mannen hadde vært med på. Hun ville avsløre hvor asosial mannen var. Da vi hadde det som festligst satt han for seg selv uten å delta verken med replikker eller latter. Er det sant dette, spurte jeg ham. Ja, sa han. Jeg husker det godt. Vi hadde det utrolig hyggelig. Da tenkte jeg at nå er jeg i en så fin stemning at jeg vil pugge litt tysk grammatikk. Jeg skulle nemlig snart opp til eksamen. Men fikk du noe utbytte av dette da? Ja, svarte han. Det satt som klistret det jeg jobbet med den kvelden, og det sitter fortsatt.
Hun var en ekstremt utadvendt kvinne som hadde funnet en ekstremt innadvendt mann som kunne skape balanse i samlivet, men som ikke egnet seg å pynte seg med i sosiale samvær, eller på hytteturer. Han var faktisk det mest innadvendt mennesket jeg noen gang har undersøkt. Han ønsket først å bli lege, men besinnet seg og ble veterinær, og som veterinær trivdes han aller best med å jobbe i laboratoriet, og aller helst med å se i mikroskopet.
Jeg kan ha det stort sett godt i selskap med andre hvis jeg ikke presses til å delta i samtaler hvor jeg ikke hører hva som blir sagt. Jeg kan fryde meg over stemningene i fellesskapet hvis jeg får være alene. Jeg sier ikke at dette gjelder alle innadvendte, bare tunghørte som har funnet en løsning i introversjonen. Hvis gruppen er interessert i mine meninger spør de meg selvsagt direkte. Og da kan jeg komme i skade for å beholde ordet for lenge.

fredag, august 07, 2009

DETTE ER ERIK, MIN STORE LILLEBROR,



Min lillebror og beste venn døde på denne dagen 07. august for ett år siden. Han fikk blodforgiftning fra sår han hadde på leggene, ble lagt inn på AHUS, men livet sto ikke til å reddes.
Hvorfor lyktes han så godt med oppbyggingen av Torshov Skoles Musikkorps? Svaret er enkelt: Han var en unik, ikke akademisk, pedagog? Ordene pedagog og pedagogikk eksisterte ikke i hans vokabular da han for mer enn tretti år siden startet opp med korpsbyggingen. Da han og korpset ble verdensberømte etter konsertene i Wien Operhaus, sendte en engelsk storavis en journalist for å intervjue ham. Journalisten sprute: ”Si meg Erik Kvebæk, hva er din pedagogiske hemmelighet? Erik snudde seg til tolken og sa: Si til ham at hemmeligheten er at jeg er så grusomt glad i disse barna!” Han sto sjelden ubehjelpelig overfor praktisk undervisningsproblemer. Hans inderlige kjærlighet til disse barna - med svære læresvansker - løste de fleste problemene etter hvert som de dukket opp.
Her er et eksempel : En ny elev puttet hele munntykket i munnen og fikk ikke fram en lyd. Erik ba eleven og knipe igjen munnen, og forsiktig førte han munnstykke inn mot den sammensnurpete munnen, og sa han. ”Nå kan du få lov til å prompe inn i munnstyke!” Eleven gjorde som han sa, og plutselig kom en høy og klar tone ut av instrumentet . Ellevill av glede danset han rundt på gulvet med eleven og sa: ”Du kan, du kan! Du fikk det til!” Vulgært dette? Nei, det er genialt!
Hans fantastiske evne til å leve seg inn i ”tapernes” livssituasjon tror jeg skrev seg fra personlige opplevelser. Erik var en usedvanlig dyktig regnemester. Hans store feil var at han regnet alt i hode. Oppstillinger på papiret var helt unødvendig. Han leste regnestykkene han fikk i hjemmelekse, men alle oppstillingene ha forsøkte seg på var gale. Svarene derimot var riktige – samtlige. På skolen ble han i regnetimen kalt fra til læreren som høyt og tydelig kalte ham en juksemaker. ”Erik har alle svarene helt riktig, uten en enste riktig oppstilling! Nå skal jeg skrive en oppgave på tavla, og så kan Erik regne den!” Men gutten sto helt fast. Han klarte rett og slett ikke lage den forventede oppstillingen. Læreren triumferte og sa: ”Nå ser dere unger. Erik er en juksemake. Han skriver rett av etter fasiten!” Erik sa: ”Men jeg kan svaret lærer!” ”Har du hørt sånt tøys. Gå og sett deg. Du er en skam for klassen din!”
Denne ydmykelsen satte seg grundig fast i ham. Aldri skulle noen få ham opp til tavlen. Denne selsomme dagen, ble den siste gangen den profesjonelle pedagogn fikk ydmyke ham. Men regne kunne han, også de mest kompliserte regnestykker. Da han til sitt instrument, Walthorn fikk utlevert noter som var skrevet for andre blåseinstrumenter kunne han transponere dem, om så det var seks trinn i hode mens han spilte rett fra notebladet.
Han hadde en usedvanlig høy intelligens, men skolen maktet aldri å legge forholdene til rette for ham. Da han sluttet på skolen etter sju år, var det bare musikkunnskap han ønsket å tilegne seg. Han prøvespilte femten år gammel til Filharmonisk Selskaps Orkester og ble suverent best. Men også her møtte han urettferdigheten. De valgte en betydelig eldre musiker fordi Erik var så ung at han ville helt sikkert få flere anedninger. Erik byttet da instrument og fikk stilling som barytonist i Brigademusikken. Her avanserte han til musikkaptein.
I nærmiljøet var han en institusjon som var villig til å hjelpe der det trengtes. Til aldershjemmet – ”Pålsetunet” – hans nærmeste nabo, engasjerte han frivillige til skape et trivelig utemiljø for de eldre.
Før han døde hadde han sørget for at ledelsen av orkesteret ble ivaretatt på beste måte. At han lyktes med det ble vi vitne til da det ble arrangert en minnekonsert i Lillestrøm Kuturhus. Salen var fullsatt av mennesker med dyp respekt for, og stor takknemlighet til, min store lillebror, som for sin geniale pedagogikk ble hedret med Kongens gull, og som fikk en rekke andre utmerkelser. Jeg savner ham fortsatt.


onsdag, august 05, 2009

SÅ ER REISEN SLUTT.

Vi gikk om bord i MS Midnattssol i Bergen på selveste Olsokaften, og gikk fra borde i Tromsø midt på dagen den 2. August. Fire døgn ombord i cruisskipet sammen med mennesker fra mange forskjellige land.


Ida og Karstein Aunevik fra ”Modum” i diskusjon med Reidun før avreise.

Båten var stor og luksuriøs, havet var blått og stille, kystlandskapet fra Bergen til Bodø er ensformig, men derfra til Tromsø? Storartet! Det ble sagt at vi ikke kom til å seile innom Trollfjorden,

Geiranger
men til tross for at vi var innom Geiranger tok skipperen med oss inn i denne fantastiske ”blindtarmen”.
Denne fotografen var ikke flink nok til å forevige dette eventyrlige landskapet, for lyset var ”skrudd av”. Men hva betyr et fotografi, når hjernen er i stand til å ta vare på slike sterke sanseinntrykk, selv i dunkelt lys?

Trollfjorden
Jeg søkte etter motiver, men fikk ikke foreviget et eneste ett. Likevel står motivene i kø inne i hode mitt. Skal bli artig å se hva som skjer når de får modnet seg litt.

Lugaren var romslig og bekvem. Salongene i baugen hadde enorme panoramavinduer, og folk kappes om å sitte i første rekke, men sannheten var den at vi så omtrent like godt all sammen. Spisesalen var diger og buffeene rikholdige til frokost og lunsj.


Se fargeforskjellen. (bilde på veggen er ”Bare for syns skyld” sto det på lappen.)

Middagen ble servert ved bordene, som måtte bestilles på forhånd. Tre retter med utsøkt kokekunst og godt drikke. Vi hadde ikke inkludert lunsj i pakken vår så vi spiste i kafeteriaen, som regel en herlig suppe med brød. Her var en kjempediger bar-salong, og som en forlengelse av denne hadde Knut Hamsund fått sitt spesielle rom. Det var hit inn jeg gikk da sola ble for sterk og all snakkestøyen gjorde meg innadvendt. Her var noen fantastiske malerier. Store vinduer fra gulv til tak ga det utsyn jeg måtte ønske.
Hit kom Ida, Karstein og Reidun og slo seg ned en ettermiddag. Stillheten gjorde det mulig å føre en naturlig samtale. Men i min iver ble jeg så høyrøstet at jeg fornærmet et tysk ektepar som hadde søkt stillheten. De stirret surt på meg da de gikk. Jeg smilte vennlig og lykkelig tilbake. Også jeg hadde deltatt i en samtale!
Båten lå ofte flere timer ved kai i de forkskjellige byene som ble anløpt, men jeg våget meg aldri i land. Jeg hadde kuttet ut Burinex (vanndrivende) med den følge at ødemene i føttene kom sterkt tilbake og gjorde det ubehagelig å gå.
Jeg vet jeg burde skrive at jeg har hatt en aldeles fantastisk sjøreise, ja – verdens vakreste – som det sto skrevet over en hel vegg, men mine handikaps ble en bremsekloss på de store affektive reaksjoner.
Jeg har opplevd dette mektige og utrolig vakre landet vårt fra utallige reiser. Fra lufta, fra de spektakulære vei traseene over høye fjell og gjennom dype skoger, fra jernbaneturer, og båtreiser i storm og stille. Kanskje er jeg inntrykksmett? Jeg vet at et synsinntrykk kan brenne seg så sterkt fast i min erindring at jeg er i stand til å huske detaljer flere tiår senere. Nye reiser frister ikke lenger, jeg har lissom nok å ta av. Men skal jeg først ut på tur er valg av turkamerat det aller viktigste, og hun vil alltid hete Reidun. Hun er helt fantastisk og derfor uunnværlig.

tirsdag, juli 28, 2009

HURTIGRUTEN


Vi fløy til Tromsø og seilte med Hurtigruten til Trondheim, men det er alt blitt mange år siden.
Nå reiser vi den motsatte veien, men med start i Bergen. Vi seiler dessverre ikke innom ”Trollfjorden” på turen nordover, men får som kompensasjon en tur inn til Geiranger.
Vi tar turen sammen med våre gamle, gode Modum-venner, Ida og Karstein Aunevik, og gleder oss til hygge og samtaler med dem. De går fra borde i Svolvær og biler derfra, via Fauske (hvor Ida har sitt barndomshjem) og hjem igjen til ”Modum”. Vi flyr hjem fra Tromsø og er i hus søndag kveld.
Inne på erindringstapen sitte fremdeles mange motiver fra vår første tur, nå gleder jeg meg til å forevige motiver på turen nordover. Jeg trenger synsinspirasjon, for etter maleriutstillingen på Aur Prestegård har penslene vært sjenerende stille.
Kort sagt. Jeg tar en pause fra bloggene mine nå, men er sterkt tilbake over helgen.
Har du lagt merke til at jeg nå har fått en ”follower”? Det er Vivi fra Jevnaker. Klikk deg inn og bli min ”follower” du også. Det er så hyggelig.

mandag, juli 27, 2009

HAN ER STOR. HAN ER MIN BROR.

Det er bare to av oss nå. Både Willy og Erik er døde, Vi to som fortsatt får leve savner dem sårt.
Harry, min eldste bror, født i 1925, er altså åtte år eldre enn meg. De åtte årene som skiller oss var mest merkbare under oppveksten. Det er en himmelvid forskjell på en som er sju, og en som er femten. Vi ble av helt forståelige grunner ikke kamerater. Hans verden var ikke min, men jeg beundret den. Det skal være visst. For han var en fantasirik, sterk og aktiv storebror.
Jeg husker ham om sommeren i badebukse med belte og slirekniv. Jeg tror han lekte Tarzan, for han løp som en hjort og svømte som en Jonny Weismüller . Han ble aldri brun. Han hadde rødt hår, og fregner over hele kroppen, og så brukte han brille med sort, rund innfatning og med brillestenger som kroket seg rundt ørene. Jeg har alltid lurt på hvor han oppbevarte brillene da han stupte. Han løp. Ei vik eller en ei å var aldri noen hindring for ham. Han tok alltid snarveien, i vannet med hode først, og så rett over.
Jeg husker ham spesielt én gang. Vannstanden var høy og vi smågutta holt oss helt inne ved land. Da dukket han opp ingensteds fra, hoppet uti og la på svøm. Jeg stirret etter ham til jeg mistet ham av syne. Engstelig satt jeg på stranda og speidet ut over vannet. Langt om lenge dukket et lite hode fram i sjøen der ute. Det ble større og større. Til slutt kjente jeg ham igjen. Det var storebror. Han fortalte at han hadde svømt tvers over Svelle, men snudde før han nådde land på andre siden. Det var et karstykke jeg skrøt lenge av. Selv klarte jeg å svømme bare hvis stortåa nådde ned til bunnen.
Jeg kan huske ham om høsten da tommetykk is dekket innsjøen. Noen av mine venner hadde skruskøyter. Jeg hadde snabelskøyter som måtte festes med lærreimer. Men Harry hadde ekte støvleskøyter, modell Oscar Mathisen lengdeløp. Jeg husker ham med sorte langbukser, blå V-genser og kongsberglue. Han fór som en vind der ute på isen Han kunne alt. Han kunne gå med én eller begge armene på ryggen. Han kunne volte. Dette at man stadig legger høyre skøyte over den venstre og øker farten med kraftige fraspark i svingene. Han var best. Han var broren min.
Da jeg var fire år var han tolv. Og som tolvåring vant han en amatørkonkuranse med trompeten sin. Konkurransen var lagt til idrettsbanen, Vigernes i Lillestrøm. Scenen var lasteplanet til en bil. Der satt akkompagnatøren, og solistene klatret opp en stige, én etter én, og broren min vant. Det sto bilde av ham i avisen. Jeg var helt sikkert ikke tilstede, men historien ble fortalt om og om igjen, så jeg følte nok at jeg var det.
Han selv har pratet mye om tiden han jobbet ved Nerdrum Bruk. I følge hans frodige hukommelse var det ikke måte på alle de oppgavene han fikk der oppe ved oppgangssagene og kantene. Selv har jeg ingen klare minner om storebror som sagsbruksarbeider. Men jeg husker tilfeldigvis hans reaksjoner da sagbruket brant. Da kom han stormende hjem, grep trompeten sin, pakket den inn i et ullteppe og sprang ut igjen i full fart. Med bylten under armen kutet han langt ut i åkeren til bonden Hovind og deponerte instrumentet der hvor det ikke fates en eneste mulighet for å skade det.
Far var hans musikalske mentor. Og ved middagsbordet da vi alle var samlet forgikk det alltid en øvsle. Enten trommet vi på bordet med tre fingre – pekefinger, langfinger og ringfinger, ventilfingrene som han kalte første- andre- og tredjefinger. En ting var å stadig å øke hurtigheten, men noe annet var å gjøre dette med hver finger uavhengig av de andre, og å få dem til å samvirke med den ene og eller den andre. Vi oppøvde en formidabel hastighet, men det var vel bare Harry som dro nytte av det rent praktisk.
En annen øvelse hadde med tungeferidghet å gjøre. Far lærte oss å ”støte” luft inn i munnstykket ved å si ”TU”, og så TU,TU,TU, i raskere og raskere tempo. Dette ble kalt ”enkeltunge” hvis jeg ikke hsuker feil. Neste trinn var å si ”TU KU”, og så TU KU, TU KU, TU KU osv. Dette ble kalt dobbeltunge. Men den morsomste øvelsen var slik: TU TU KU, og så TU TU KU, TU TU KU, TU TU KU, osv. Og dette kalte far trippeltunge. Jeg lærte senere at det også ble kalt djevletunge.
Det er sagt om Harry at hans tekniske ferdigheter var av ypperste klasse, og kanskje hans sterkeste side som utøver. Jeg fikk ikke særlig bruk for disse teknikkene. Å tromme på bordet ble ansette som noe irriterende. Men kanskje fikk jeg bruk for tungeferdigheten, for i tenårene var jeg beryktet for å snakke så hurtig at selv Øysten Sunde ville kommet i skyggen.
Når jeg tenker på alt jeg selv har fått være med å utrette, både av tiltak, oppfinnelser og gjøremål av mange slag, har jeg nok følt på et snev av sjalusi når storebror har innkassert den ene utmerkelsen og hedersbeviset etter det andre, og jeg selv ikke har kommet i nærheten av å lukte på en eneste liten medalje. Så opp gjennom våre karrierer har jeg vært overbevist om at det han syslet med på ingen måte kunne måle seg med det jeg jobbet med. Sent forsto jeg at mine ting var av en slik karakter at de ikke ble møtt med applauser og ovasjoner. Man må bevege folks følelser før man blir betydningsfull.
Nå som søskenflokken er halvert, og jeg kan tillate meg en nøktern vurdering av storebror, har jeg funnet ut at komparering er både teknisk sett, og psykologisk sett umulig, og dertil aldeles gal. Nå lar jeg han få stå alene og være fri for konkurranse fra min side.
Det er dimensjoner over en kar som bare med syv års folkeskole ender opp som høyskoleprofessor, som tar initiativet til å etablere et profesjonelt symfoniorkester for ungdom, som ser kulturverdiene i et fløtningsanlegg, og som ikke gir seg før det står reddet og fram som et av landets viktigste kulturinstitusjoner, bare for nevne noe. Denne gamle broren min har fått merke på kroppen at årene krever sitt, men hadde kroppen (ryggen og beina) vært like spreke som hans skapende tankevirksomhet ville det fortsatt boblet opp bærekraftige ideer.
Han er storebror, og han er stor. Nå er ”hode” hans plassert på en påle like bak kaffen ved Fetsund Lenser. Der står han og titter ut over Glomma med sitt bronseblikk, denne mannen som ved sitt messinginstrument er blitt en legende i levende live. Han er stor, og han er min bror, og her er én av hans elever:
http://www.youtube.com/watch?v=GUhvMlyBVCQ&feature=related

MIN GAMLE CELLO

Far var, som jeg har skrevet tidligere, usedvanlig musikkbegavet. Han bygde opp og ledet et kor i menigheten han tilhørte, men møtte motstand blant de ledende brødre som mente gitarspill i ¾ takt var mer ønsket av ”ånden”. Dette gikk inn på far, som etter en tid begynte musikkundervisning for barn og ungdom. Den første gruppa ble kalt ”Salem-musikken” og besto av ledernes egne sønner og gutter fra Fet, Strømmen og Lillestrøm.
Flere av dem ble rasende flinke, deriblant min lillebror – Erik, som ble profesjonell musiker med kapteins grad i Hærens Brigademusikk, og leder av Torshov Skoles Musikkorps i mer enn tretti år, og tilbørlig hedret med mange utmerkelser, bl.a. Kongens Fortjenestemedalje i gull.
Barn sto nærmest i kø for å lære å spille hos far. Og de ble yngre og yngre med årene. Far startet et nytt orkester, et søndagsskole-orkester, med det fine navnet ”Frimodig”. Og nå ble det orden på tingene. Alle fikk et instrument å spille på. Far var en sann mester i å skaffe instrumenter til orkesteret. Penger fikk han av en støtteforening bl.a. til uniformer, men de fleste messing-instrumentene kjøpte han for egne penger. ”Frimodig” ble nedlagt da far døde i 1968. Mellom 30 og 40 instrumenter ble samlet inn.
Mine tre brødre, Harry, Willy og Erik ble alle musikere. Harry toppet sin karriere som professor ved Høyskolen, Erik som musikkaptein og orkesterleder. Willy valgte å bli frisør, men om han har store musikere sagt at han var kanskje et av de største fiolintalenter vi har hatt her i landet. Han spilte i flere symfoniorkestre.
Så hvorfor ble ikke jeg musiker? Om det var et tappert forsøk på å motivere meg, eller sannheten, vet jeg ikke, men jeg liker å tro det siste, for han sa: ”Du burde valgt musikken, gutten min, for du har det største talentet!” Smigrende, hva? Jeg gjorde et tapper forsøk, skal vite.
Far hadde oppsporet et cello som var til salgs. Den var etter gamle lærer Grimeland. Den kunne jeg få kjøpt for 110 kroner, men jeg måtte hente den selv. Jeg hadde selv 100 kroner i sparepenger, og fikk låne 10 av min far. Det var like før jul og kakelinevær. Jeg trasket ivei i snøslapset fra Nerdrum til Fetsund, over Fetsundbrua, vider opp Roveveien, Forbi ”Dammen” og nesten opp til der Ekebergs Fabrikk nå ligger. Opp til høyre for veien lå huset. Jeg forsøte å huske alt det mor hadde lært meg. Jeg banket på, bukket dypt da døren ble åpnet og sa: ”Jeg skulle bare hente cello’n!”. Damen bød meg ikke inn, ba meg vente utenfor og gikk inn og hentet det digre instrumentet som lå i en brun pose uten hank. ”Har du penger?”. Jeg hetet fram pengene og ga dem til damen og sa: ”Vær så god”, og så fikk jeg celloen.
Jeg var liten og sped, den neste minste i klassen, og instrumentet var stort og vanskelig å håndtere. Dessuten hadde jeg fått streng beskjed av far at jeg ikke måtte sette det fra meg i snøen. Det måtte ha vært et kostelig syn å se meg bære denne børa på alle tenkelig og utenkelige måter. Og sikkert aller gøyest da jeg plutselig måtte tisse. ”Hva gjør jeg nå?” Tenk om noen hadde vært så klok og fortalt meg at nederst på instrumentet kunne man skru fram en lang stålpigg på ca tretti centimeter. Da ville jeg kunne hvilt meg flere ganger, og funnet fram tissemann i tide. Ikke visste jeg om denne hemmeligheten, og ikke turte jeg sette fra meg cello’n, så eneste mulighet var å la vannet gå – i buksa. Fra da av husker jeg ikke mer av veien. Jeg var vel redd at noen skulle se den våte flekken. Trolig var det meste tørket før jeg ankom ”Løvheim”.
Det vanket ros, ja. Og far hadde allerede kjøpt cello-skole og ordnet undervisningstimer. En kveld i uka gikk jeg til ingeniør Blakstad, far til patruljeføreren min, og her fikk jeg de første leksjonene i det edle cello-spill. Men så en gang ble han kraftig irritert over en uren tone, forårsaket at min bitte lille lillefinger ikke kom riktig ned i posisjon (det var jo ingen barnecello jeg hadde kjøpt). Irritert presset han fingeren ned i riktig posisjon. Det gjorde vondt. Jeg møtte ikke opp til neste time, og alle mine og fars skjønne drømmer om cellokarriere stanset der og da.
Da far forsto at slaget var tapt ønsket han å ta hånd om instrumentet. Han sa: ”Fikk du ikke penger av meg til å kjøpe cello’n?” ”Jo, svarte jeg. Ti kroner. Se her har du dem. Men cello’n er min. Den har jeg selv betalt hundre kroner for, og båret fra Roven til Nerdrum!” Så ble det med det.
Instrumentet har fulgt med meg gjennom hele livet. For innerst inne bar også jeg på et ønske om en gang å lære å spille på et instrument. En gang ba en orkestermusiker fra Trøndelag om å få låne celloen. Han hadde hørt det var et så fint instrument. Etter en måned eller to kom han tilbake med celloen og sa: Æ kun da itj bruk cello’n. Det var da for my lyd i’n, sjø!” En bedre attast skulle man leite lenge etter.
Celloen har fått nye klær nå, men jeg foretrekker å ha den avkledd. Den står på sin jernpigg og kråer seg mot det røde franske tapetet inne i spisestua, og er bare vakker i sine skjønne, svungne former. Denne gamle damen har eksistert i tre hundreår. Det er ingen Stradivarius, men at det er et instrument av ypperste klasse er ikke bare noe jeg tror, men som forstandige fagfolk har uttalt.
Nå har vi fått en prest til vår menighet som spiller cello. Det hadde vært gøy å kunne stille opp i en slags pastoral celloduo med ham. Men, dessverre, cellotoget mitt er gått for lenge, lenge siden.
Har du tid til syv minutter med fornøyelig cellospill så klikk deg inn på adressen nedenfor. God fornøyelse.
http://video.google.com/videoplay?docid=6627904867875032821

HANNA I VINDEN

søndag, juli 26, 2009

FAR GIKK PÅ VANNET

Far gikk hver dag ned til vannet, og ut på vannet. Vannet bar ham.
De sterkeste minner jeg har av min far er fra Sagavika, hvor han var tømmerbas. Sammen med sin trofaste arbeidskamerat Johan, forsynte han det store Sagbruket - med oppgangssager, kløyver og høvleri - med den riktige mengde tømmer i de riktige dimensjoner, til de riktige tider. Det var i min fars hode hele produksjonen startet. Masse kunnskap og erfaring, samt en høy intelligens og gode ferdigheter, var hans styrke. For meg fantes det ingen over og ingen ved siden. Han var kongen i Sagavika.
Far krydret sin arbeidsdag med utrolig mange interesser. Han kunne segle på én tømmerstokk. Han lærte også meg den kunsten. Stokken bør være lang og krokete og ligge lavt i vannet. Og, glem ikke tømmerhaken!
Far var fortrolig med vann. Han kjente vannets nyttige bærekrefter, men også dets destruktive undergrunnskrefter. Han lærte alle barna å svømme, bare ikke meg. Prinsippet var enkelt. Han bant et tau under armene til eleven og holt han oppe ved å stramme tauet. Forsiktig slakket han på tauet når han forsto at barnet kunne svømme for egen maskin. Jeg tok ikke sjansen på at han skulle gjøre det samme med meg. Jeg lærte å svømme da jeg var helt alene nede ved elva. Jeg vasset ut i til vannet nådde meg midt på brystet. Fem meter utenfor lå ei lense. Etter et øyeblikks betenkning sparket jeg fra og gjorde svømmetak med armene. Jeg klarte det! Jeg grep tak i lensestokken og var lykkelig. Men jeg måtte samme veien tilbake. Jeg rakk ikke ned ti bunnen med foten, og jeg måtte slippe taket rundt stokken for å svømme tilbake. Det var farlig. Jeg kunne gå under å få vann i nesa. Jeg gjorde det jeg måtte. Jeg svømte inn til land. Jeg kunne svømme! Far ble ikke spesielt glad for dette.
Far holt sitt våkne øye med med alt innfor sitt myndighetsområde; med linerla, som hadde rede bak sikringsskapet. Det samme paret hvert år. Da flyvetreningen begynte havnet ofte disse nøstene i vannet. Far og Johan plukket dem opp og pustet liv i dem ved å putte tynne gressrør inn i nebbet på dem og puste forsiktig ånden tilbake til lungene. Far tolket linerlenes kvitring som takk for hjelpen. Det var ikke få kyllinger som fikk en ny start på livet i disse barske karenes digre, men du så varsomme hender.
Men snålest var deres forhold til Pelle. Pelle var en tam abbor som de lokket på ved å knakke på et bestemt sted på flåten. ”Pelle, Pelle, kom da Pelle!” Og jo da, Pelle kom, svømmende på skrå opp mot vannflaten. Far slapp en liten mark, et innsekt eller en liten brødbit ned i munnen på fisken, som sraks pilte inn under flåten igjen. Vi var noen få smågutter som fikk se og oppleve Pelle. Far var redd for at uinnviede fiskere skulle få Pelle på kroken. Vi som var innviet i hemmeligheten beskyttet den gromme fisken.
Kjekkest var det da far tok meg ned til Sagavika om søndags formiddagen for å ro. Og far kunne virkelig ro, og han rodde rytmisk og musikalsk. Han hørte musikk når båten skar seg gjennom vannskorpa, og når vannet rant av årebladet da det ble løftet opp av vannet. Selv knirkingen og gnissingen når årene danset mellom kjeipepinnene. Han kunne få en utrolig fart på båten da han vrikket den fram ved vekselvis å ro med høyre og venstre åre.
Han likte å ro mot strømmen i Merkja. Målet var som regel Kvebek. En gammel, fraflyttet husmannsplass hvor han vokste opp. Her sto et gammelt umalt uthus, en vindskeiv og salrygget låve med stall og fjøs og grisehus, og et påbygd vedskjul og et hønsehus. Våningshuset var malingflasset og solbleket, men hadde trolig vært grønt. Det sto på pilarer en halv meter over bakken. Rundt husene var gresset høyt, men her var både solbær, rips og stikkelsbærbusker, men de skrantet av mangel på stell. Plassen grenset mot Glomma i øst. På brinken ned til elva lå potetkjelleren. Oppå denne var det bygd et sausefjøs. Ved siden skrådde en sti ned til en flåte, som stakk ut i elva, gjort fast til et par solide påler. Her lå en gammel elvebåt. Her ble det fisket abbor og vasket tøy. Og herfra tok man seg gjerne en dukkert, eller en lørdagsvask. Der ute på flåtan var man usjenert.
Jeg holt far i lillefingeren. Den var tykk som en middels stor gulrot. Vi vasset gjennom høyt enggress full av blomster, og sommeren var våken over alt. Da sier far og peker: ”Skal vi leie dette huset, gutten min?” Jeg var ikke særlig trenet i den slags språk så jeg svarte på det jeg forsto av det han spurte meg om: ”Ja, det gjør vi, far!” Så sprang jeg mot huset, tok et godt tak i vannbordet nederst og halte i så godt jeg kunne. Men jeg klarte ikke leie det. Da så jeg oppgitt opp i fars brune ansikt og sa: ”Far. Jeg prøvede, men det ville ikke bli med!” Far, som hadde forstått misforståelsen ga meg min første leksjon i et helt annet slags leieforhold.
Men ingen kom til å leie gamle Kvebek . Det ble stående tomt og forfalt. Til slutt kjøpte en kar husene for riving. Nå er det for lengst jevnet med jorda. Bare potekjelleren klorer seg fortsatt fast til elveskråningen, men snart er også den forsvunet. I djupet.
Kjentfolk kaller plassens grense mot elva for Kvebeklandet. Det er alt som er igjen av min fars barndomshjem, et navn på en elveskråning.. Men jeg kan når som helst sette meg ned med skisseboka og tegne dette gamle minesterke stedet fra en hvilken som helst vinkel, Minnet om Kvebæk er en viktig del av mitt urminne, og et viktig element i myten om min far, som kunne gå på vannet. Det er iferd med å bli en arketyp.
Far kunne så mye mer enn det. Han hadde ei diger lærveske som mor la nistepakka og kaffeflaska i. Det var ei brennevinsflaske med skrukork. Ikke forsto jeg hvor de hadde fått tak i den, for brennevin fantes ikke i mitt barnedomshjem. Kaffe ble helt i, nesten til halsen, resten var melk og noen ganger fløte. Flaska ble rullet inn i avisen Sværta, eller Morgenposten som den vel egentlig het. Og puttet inn i en gammel raggsokk. Ingen termos kunne holde bedre på varmen.
Men veska til far rommet også dokumenter. Det var noteark. Noen var fulle av notetegn, noen hadde bare de fem linjen. I hvilepausene satt gjerne far på ei kasse med veska på fanget og skrev noter. Som regel var det instrumentasjon av arrangementer til hans messingmusikanter. Han gikk heller ikke av veien for å skrive en komposisjon. Fars verden var en verden av musikk. Den siste komposisjonen han skrev ga han tittelen: ”Så deilig en dag!” og tilegnet den til sin kjære Märtha. Da den var ferdig sa han til mor: ”Jeg er så trett, Märtha!” ”Så legg deg og hvil litt da, Søren” svarte hun. I det han la hoda på puta døde han. 66 år gammel.
Far var alsket av alle. Aldri hadde man i Fet sett en slik enorm deltagelse i en begravelse. Jeg forrettet begravelsen og ledet minnesamværet. Det har jeg angret på. Jeg skulle fått anledning til å gråte, jeg også. Jeg var så utrolig glad i ham. Jeg skriver dette i en alder av 76 år. Og folk som kjente far syns jeg vagger som han når jeg går. Kom han virkelig så nær innpå meg?

fredag, juli 24, 2009

SOCCER I PALO ALTO


Jeg kom aldri til Palo Alto og Standford University med alle de berømte familieterpautene. Men familien vår på Lillehammer befinner seg der i byen nettopp nå. Det er Trine som har et stipendium i forbindelse med innspurten av sitt doktorarbeide som har tatt initiativet til denne globale forflyttning. Men tre måneder uten guttene ble for mye lengsel, så nå er de der alle sammen.
Omtrent hver dag kommer det nye bilder og artikler i bloggen ”Sunshine” som jeg printer ut og som blir lest ved frokostbodet. Det er ikke småtteri de opplever. Hvis guttene fryktet at de ville miste fotballtreningene så var det uten grunn. Trine meldte dem på Soccer Camp, og Ingar kjører dem til og fra i familiens leide Jeep.
Og der – langt vest – er Kyrre og Magnus champions, og ikke mobbeoffer. For fotballspillet er en integrert del av deres kroppsbevegelser. Idrettsprestasjoner vet amerikanerne å sette pris på. De får mye skryt og har det visst aldeles herlig.

Pappan – eller Påsa´n som jeg kaller ham - ser alltid til å få sine interesser tilfredsstilt. Han har funnet en diger bokhandel, et skattkammer for en litteraturinteressert kar. Da han kom ut av buttiken ble han intervjuet av en avis. Og nå står han avbildet i lokalavisa som en som foretrekker ”paper books” framfor digitaliserte netbøker. Også her får han støtte av sin far. Han har dessuten alltid holt gamlingen oppdatert på aktuell litteratur. Kjekt med sånne store gutter.

Og Trine er ei driftig og våken jente som på kort tid har utvidet sitt faglige nettverk i alle retninger. Mye er nytt, og mye er annerledes, men hun uffer seg ikke, for alt vil komme til nytte. Dessuten er også hun våken for mine interessefelt. Kjekt med sånne jenter.

onsdag, juli 22, 2009

MY NAME IS HANNA. I LOVE YOU.


Oldemor og Hanna.

Jeg tror det er tante Henriette som har lært Hanna disse to viktige setningene.
Som nevnt tidligere ventet vi besøk av Hanna og hennes foreldre. Nå har de vært her! Å – hvilken salighet. Å – hvilken glede. Fra morgen til kveld har dette nurket av et menneskebarn gått omkring og sjarmert oss i senk.
Du kan oppfatte dette som en oldefars uhemmede skryt, men faktum er at to og et halvt åringen har snart et helt utviklet språk, som hun bruker, men bare når hun vil. Og er hun sammen med bare én av oss, så vil hun det meget gjerne.
Selvsagt ler hun for det meste. Men hun kan sannelig også grine, som i en følgende situasjon for eksempel: ”Får jeg ikke sukker på (riskremen) så skriker jeg!” Ja, hun forsår utmerket hvordan hun kan bevege vår hjerter i den retninger som hun gjerne vil. Men det er vår respons hun vokser på. Selvsagt får hun sukker på, men betingelsen er at hun må strø den på selv. Tor du hun benytter seg av anledningen og pøser på? Å nei, hun har sine grenser, og begrenser mengden selv. Hun gjør som hun vil, og så får det bare ikke hjelpe at det er presis det samme som mor og far vil. Hun har alt lært å stemple noen verdier med sitt eget ”Hanna-stempel” som ligner på en prikk det stempel som mor og far bruker. Respekt for felles verdier må læres tidlig.
Nå har de pakket Peugeot’en og startet hjemturen, men etterlater seg ikke et tomrom. Fortsatt er hjemmet vårt fylt av den deilige, nesten hellige, atmosfæren som de tre bidro meg under sine feriedager her hos oss.
Øverst er et situasjonsbilde som viser oldemor og Hanna som snart har plukket 3 desiliter markjordbær. Hanna spiste opp hvert bidige bær uten å få vondt i magen. Og daglig modnes det mange fler. Det vil det forsette med til langt ut i september.
Slike besøk gjør oss styrtrike.

mandag, juli 20, 2009

ET SELVPORTRETT




Det traff meg midt i ansiktet, egentlig midt i sjela, i det jeg gikk ut av hoveddøra -: signaleffekten fra blomsterprakten ved inngangen til huset vårt. Og jeg sa det halvhøyt: Det er et selvportrett! Et meget vakkert selvportrett. Og hvem har malt det? Jeg maler bilder på lerret, men sjelden selvportrett. Ikke alle synes det jeg maler er vakkert engang. Men alle blir overveldet av skjønnheten de møter i Reiduns hage. Her om dagen stanset en tilreisende og sa: ”Noe så vakkert! Men dette er ikke blitt til av seg selv!” ”Nei det krever litt innsats”, svarte hun, min kunstnerkollega.
All ære for en vakker og velstelt hage er hennes, og hennes alene. Før fikk jeg en sviende dårlig samvittighet da jeg så henne bøyd over bedene , eller med riva i hendene. Nå har jeg ikke det lenger, for hun har aldri klandret meg eller vist skuffelse over mitt handycap. Tvert i mot oppmuntrer hun meg til å drive med det jeg kan. Og hva kan jeg annet enn å kline maling på et tøystykke og hamre tanker ned på et skrivetastatur?
Og nå er Hanna her. Hun kom, og erobret sentrum i hjemmet vårt før vi fikk blunket tre ganger. Desimeter for desimeter av hus og hage erobrer hun og legge hun under seg som en gammel hærfører. Alt er Hannas, og det gjør oss lykkelige. Nå ser vi, om og om igjen, at ”Vertshuset De Gamles Gleder” er riktig navn på huset. Vi gamle gleder oss som barn når barna med sine familier booker seg inn i ”vertshuset” for noe sommerdager. Og nå er det barnebarnas tur, etter hvert som de etablerer seg med egne familier.
Vi elsker vår store rododendron som blomstrer i overgangen mai-juni. Det brer seg stadig lenger og lenger utover, og dekker nå mer enn 50 m2. I år var den dørgende full av blomster. Vår datter Anne Kristin har utfordret meg til å male den. Jeg stilte opp et digert lerret på staffeliet og tegnet med kullstift oppriset til det jeg så for meg som et stort og vakkert bilde. Men etter noen uker var de skjønne blomstene forsvunnet til fordel for nye skudd i vare, lysegrønne nyanser. Ente må jeg ty til minnet, eller vente til neste vår, før jeg går videre.. Hadde jeg vært en ekte impresjonist, ad modum Claude Monet, ville jeg ha malt bilde ferdig på én dag, vått i vått og i et frenetisk tempo, for å fange sollyset som ligger flyktig sprayet over planten. Den populære maleren snek seg som en jeger inn på byttet/motivet og angrep det hurtig. Hadde solen flyttet seg for langt, merket han av stedet for staffeliet, og var tilbake på samme sted, og på den tid hvor lyset tjente ham best.
Frodige, blå planter velter ut over hellegangen og dufter hva de heter – nemlig lavendel. Og innenfor står de hvite rosene som kaskader opp mot den rørosrøde veggen, og klaser med knallrøde roser skaper de skjønneste synsinntrykk.
Og alt dette, og mye, mye mer danner et portrett av min skjønne kollega som jeg er oppriktig forelsket i.

Bilde øverst er ikke en rododendron, men ei prestegårdsrose som jeg foreviget før den endte sine dager under utbygging av Gardermobanen. De første årene vi bodde her ville den ikke blomstre. Men da vi plantet en mandarinrose i dens umiddelbare nærhet ble den ”veldig sjalu” og siden var den dørgende full av blomster, "Du må´kke komme her og komme her!"

søndag, juli 19, 2009

HANNA KOMMER!


Hanna er nr. én. Vårt første og foreløpig vårt siste oldebarn. Mellom Hanna og oss befinner det seg to par besteforeldre, over seksti mil og et massivt fjellparti. Det skal sannelige noe til for ei jente på to år å ha klare forestilinger om slikt.
Pappa´n er på jobben. Mamma’n går på lærerskolen og Hanna selv, hun går i barnehagen. Foreldrene hennes har kjøpt en liten villa i Vedavågen, et steinkast fra sjøen, som de har satt i stand for et godt liv i kjernefamilien. Og Vedavågen ligger på ei langstrakt øy, som fungerer som en karm, eller skjold for folk i Haugesund mot Atlanterhavets dønninger.
På Karmøy har Hanna arvet en meget sentral plass i to store familier, og hun benytter enhver anledning til vise dem alle hvor, og hvem som er, verdens midtpunkt. Og blir hun bedt om å synge en sang gjør hun det med et engasjement og en intensitet som forbløffer. Og sanger kan hun. Ganske mange også. De fleste er søndagsskolesanger med armbevegelser. Hannas mamma sendte meg en videosnutt på mobiltelefonen min, som jeg har arkivert og som spilles av så snart jeg har en anledning.
I skrivende øyeblikk pakkes deres nye Peugeot, og om litt er mor og far og Hanna på vei til Lillestrøm. Og her, i ”Vertshuset De gamles Gleder” er gjesterommet gjort i stand med senger til dem alle, også til dukka. Menyen er klarert, og huska med de lange tauene er justert (Hanna vil nok kalle huska for føysa!), og markjordbærene er ikke plukket de siste to dagene (hun skal visst ha sansen for denne skjønne villjordbærsmaken, Hanna).
Men, og det er litt vanskelig å være innstilt på, vi kan nok ikke vente at hun vill springe oss i møte og kaste armene rundt halsen vår. Vi kan faktisk ikke vente at hun vil kjenne oss igjen. Og oldeforeldre må ikke gå rundt å tro at de er levende tilstede i et oldebarns verden. Og da jeg prøver å innynde meg hos henne ved hjelp av telefonen må jeg bare erkjenne at for Hanna er tantene i barnehagen så mye, mye nærmere. Det er kjedelig å snakke med oldefar. ”Jeg kjenner ikke den, rustne, rare stemmen som diller med meg!”
Spørsmålet er, hva vil skje når de går ut av bilen her hvor vi bor? Har Hanns foreldre forsøkt å skru opp den lilles forventninger. Hvordan vil hun reagere? Jeg har gjort den erfaring med barn at et intenst og begeistret engasjement fra de voksnes side skremmer barnet, eller gjør det sjenert. Jeg kommer nok til å ha en lav profil slik at Hanna blir nysgjerrig og får det nødvendige overtaket på meg.

Her - på bildeøverst - er hun i Dyreparken, og vitalt tilstede midt mellom Momo, tante Thea Renate og onkel Daniel, og mamma og pappa. Samme hva. Jeg lengter meg skakk etter å møte Hanna .

torsdag, juli 16, 2009

STEKT SMÅMAKRELL

På samme måten som man komponerer et maleri, komponerer man et musikkstykke. Ord og faguttrykk er påfallende like i begge områdene.
Spørsmålet er om man kan komponere matretter etter de samme prinsipper? Gode kokker er matkomponister, og noen er helt suverene ekvilibrister. De sjonglerer med smaker så trygge som en linedanser.
Jeg leser en bok av pseudonymet Kimmerige, som skriver matspalter i Morgenbladet mot slutten av hver uke. I dag leste jeg at han skrøt kokken Stiansen opp i skyne for hans bok om hverdagsmat. Derfor fant jeg fram boken - som er en julegave fra Lillehammergjengen - for nå vil jeg servere fruen stekt makrell.
Det er en utrolig herlig sommerrett som vi ikke har for ofte på menyen. Vi forspiser oss lett på denne smakssterke fisken.
To små makreller, eller pir kan man vel kalle dem, gir fire fine fileter. Disse tørkes med kjøkkenpapir. To av dem legges i en teflonpanne – bruk en skje god olje og en skje godt smør til stekingen– og legg filetene med skinnsiden ned. Strø salt på og kvernet pepper. Legge et godt lag med hakket persille oppå, og legg de to andre filetene oppå der igjen, kjøttside mot kjøttside. Etter fire fem minutter snur du de hele stekestykkene og steker dem like lenge på den andre siden. Dette liker vi å spise med gode poteter og rømme, og selvsagt en frisk agurksalat til. Enklere kan ikke en sommermiddag komponeres. Har man behov for dessert serveres en iskald rabarbrasuppe.
Småmakrell minner meg om en fisketur i Toppdalsfjorden. Det var yngstemann, kanskje 9 år, og jeg som hadde utrustet oss med nistemat, ei hekle og et bånnsnøre. Båten, en liten robåt, lånte vi av en snill mann i menigheten.
Været var greit da vi kjørte hjemmefra, men jeg hadde tatt med meg min digre, sorte regnfrakk for sikkerhets skyld. Jeg rodde med langsomme åretak. Ingar satt på tofta vis a vis med snøret ute, men fisken beit ikke. Plutselig kom ei skur. Frakken kom på i en fart, og Ingar flyttet over til tofta mi og gjømte seg under frakken. Nå lå vi stille og gutten satt og nappet litt i snøret. Plutselig skvatt han til å ropte: ”Far, det nipper, nei napper!” Så dro han ivrig snøret inn. To stk. pir ble dagens fangst. Vi var forsnøyd med det. Fisken ble filetert og stekt straks etter hjemkomsten. Og fra da av syntes gutten at fisk var veldig godt.
Nå er han gift den karen, har kone og to gutter og hytte i skjærgården, der makrellen går i stimer og seien piler rundt holmer og skjær og hvor det er strøm i vannet, og krabber kan man plukke på rura så mye man har tålmodighet til. Hva med båtene ved brygga? De går litt for fort for harpa, og alt for fort til å konservere sommerminner fra fisketurer i regnvær.
Fint var det, og godt smakte det og fortsatt er det høysommer.

lørdag, juli 11, 2009

TILBAKE I ATELIERET

Denne uken er jeg tilbake i atelieret. Intensjonen har vært å henge opp bildene jeg tok med meg hjem fra utstillingen. Åtte bilder ble solgt og det er ¼ av hele utstillingen, resten skal tjene som atelierustilling. Men hele uken er gått uten at bildene er på plass. Veggene er her. Bildene er her. Men her er ingen guts. Trodde først det skyltes skuffelse, men sannheten er at jeg føler heller det motsatte. Åtte solgte bilder på 18 timer er egentlig svært bra! Det kan kanskje skyldes at alt styret rundt utstillingen har gjort meg sliten? Men nei, det vil jeg helst ikke tro. Skulle bare mangle om jeg ikke skulle mestre en så beskjeden anstrengelse.
Når sant skal sies har vaskulitten og medisineringen av den tæret på kreftene, og særlig de fysiske. Jeg har ikke pust fordi jeg ikke trimmer. Jeg trimmer ikke for jeg har ikke pust til det. Men jeg leser om aktivitetsprogrammer, om kostprogrammer og lager planer, men det som har hjulpet best den siste måneden er at jeg med Burinil har klart å eliminere ødemene i føttene. Det gir håp om å kunne starte opp med å gå turer igjen. Her er konseptet: 1) Gå hver dag! 2) Gå så langt du føler du kan og snu og gå tilbake igjen. 3) Prøv om du kan øke lengden og hastigheten litt hver dag. 4) Finn en motbakke og prøv deg i den. Øk lengden og farten litt for litt. Snart er du på toppen. Ingen tvil om det. Men akk! Gubben er så gjennomgående sliten at han blir trøtt bare ved tanken.
Intensjonene er på plass . Atelierprogrammet har vært klart lenge. Snart er alt oljeutstyret byttet ut med akrylutstyr. Og hvem vet om ikke turen med Hurtigruten fra Bergen til Tromsø kan forløse en ekstra stor lyst til å male. Selv om jeg er 76 år har jeg ikke problemer med at tiden går. Jeg bare lener meg forover og venter med å strekke ut beinet til jeg føler jeg må – for å unngå å gå på trynet. Kan jeg kalle dette livshvile. Jeg har i alle fall ikke lyst til å bruke krefter jeg ikke har, eller skynde meg for å komme tidsnok til et mål jeg ikke kjenner.
Summa summarum: Jeg har det bra, jeg.

onsdag, juli 08, 2009

SÅ KOM REGNET

Så kom egnet. På fredag kveld bøttet det ned over Bislet og hele Østlandet. I går hadde vi nok en strålende sommerdag. Jeg tilbrakte tre timer på Aur Prestegård blant mange hyggelige mennesker, og bildene mine, hvor av ett til ble solgt.
Jeg forstår at Vårt Land har hatt et to siders oppslag i fredagens avis, men akkurat den dagen kom ingen avis i postkassen, så jeg vet ikke hva den unge journalisten fikk ut av telefonintervjuet. Folk som har lest det sier det var bra, og da så.
I dag, søndag, er siste dagene bildene mine henger oppe. Er spent på om det kommer folk, for nå regner det så det spruter. Min gode fetter Jonny, som kjørte de 33 maleriene opp til Aur, vil kjøre dem tilbake til atelieret i ettermiddag.
Før den aller siste opptelling har 5 av 33 fått røde lapper. Dette er det desidert dårligste salget jeg har hatt. Spør jeg hvorfor er svaret fra folk som bor i område: Her i Aurskog pløyer man heller sin kapital ned i jorden enn å spikre den opp på stueveggene. Det er kanskje noe i det.
En liten tankevekker er det at de fem solgte bildene er alle fra den figurative avdelingen. Selv om de sterkeste og mest positive tilbakemeldingene kommer fra den abstrakte avdelingen, er likevel ingen bilder derfra solgt, og det er uvanlig.
På den ene siden er spørsmålet om det er riktig å legge publikums reaksjoner til grunn for det videre arbeidet. Publikumsfrieri vil det da lett bli kalt. På den andre siden er et figurativt bilde ikke nødvendigvis et dårligere bilde, kunstnerisk sett.
Mitt problem er at jeg elsker begge uttrykksformer. Det figurative maleriet, og særlig landskapsmaleriet, utfordrer den impresjonistiske siden av pesonligheten. Man maler det man føler av det man ser. Det oppleves annerledes når man maler abstrakt. Da er det som prosessen skjer ekspressivt. Man maler intuitivt sine indre opplevelsen.
Så er spørsmålet om man på samme tid kan ha en utadvendt og en innadvendt psykologisk holdning. Fra min lange erfaring med denne problemstilling må jeg erkjenne at det kan man så opplagt ha. Men en person som har en sterkt dominerende innadvendt psykologisk holdning vil trolig la sin kunst bli styrt av dette. Konferer Vincent van Gogh.
Claude Monet’s billedkunst er impresjonistiske mesterverk. Hans bilder er elsket over hele verden. Men følg ham helt mot slutten av hans karriere så vil du se at hans bilder får mer og mer karakter av abstraksjoner. Han følte nok som før, men han så ikke på langt nær så godt. Denne utadvendte kunstneren ble av ulike grunner mer innadvendt med årene, men hans bilder mistet ikke av den grunn den kunstneriske gehalten.
I Charlotte Thaarups siste bloggartikkel har hun lagt inn et meget vakkert fotografi av en naturkilde. Det kan minne om et arbeid av Monet. Symbolverdien i dette bilde er meget sterk når vi vet at kilden fylles opp med åtti liter klart, rent vann pr. minutt.
Det striregner fortsatt.
Ha det godt til vi møtes i neste blogg.

torsdag, juli 02, 2009

KUNSTBLOGG

Som overskriften forteller har jeg opprettet en ny blogg spesielt for kunst. Min gamle blogg: ”Tanker fra atelieret”, åpnet jeg i 2004. Med visse kortere eller lengre pauser har jeg forsøkt å holde bloggen levende oppdatert. Forsøkte også å bygge opp en egnet hjemmeside , men den ble aldri fullført og er derfor nedlagt.
Kunstbloggen er primært tenkt som et bindeledd mellom leserne og meg selv. Her vil jeg legge inn foto av bilder etter hvert som de blir ferdige og signerte. Ved hjelp av dette håper jeg å kunne holde tempo oppe, og vise noe nytt med jevne mellomrom.
Frans Cuilenborg, en hjelpsom hollender, har fotografert alle bildene på utstilingen og gjort dem tilgjengelig for bloggen.
Fremdeles må jeg lære en hel del om hvordan jeg best skal drifte bloggen. Hvordan kan jeg få lagt inn sidetekst med opplysninger om bildenes titler og formater. Her burde det også være mulig å kommunisere direkte med besøkerne, for eksempel om billedkunst generelt, og min kunst spesielt.
Selvsagt burde her finnes opplysninger om hvordan man kan anskaffe seg bildene, skrive ut avtaleskjemaer og betalingsvilkår, og om bildene skal sendes eller hentes. Men alt dette og en hel del ting til må få komme etter hvert som jeg blir fortrolig med min nye kunstblogg.
Mitt håp er at bloggen vil få mangetil å følge den regelmessig, og som vil benytte muligheten til å kommentere det som sies og vises.
Selv har jeg merket med flagg blogger og hjemmesider jeg gjerne vender tilbake til. Men det skal være sagt at dessverre er det få som ajourføre sine blogger og hjemmesider regelmessig.

tirsdag, juni 30, 2009

"Båt under foss" ideskisse oljepåleret 41 x 45,5



Dette er en idéskisse - et abstrakt bilde med en tittel som viser til konkrete objekter som foss og båt.
Her kanskje bedre enn andre steder ser man spenningen mellom det naturalistiske og det abstrakte bilde.
Dette er blitt et slags aningens bilde.