fredag, desember 23, 2011

Et juleminne

Jeg var sivilarbeider og kokk på forlegningen som ble kalt Havnåsleieren. Det var min tur å ha tjeneste julaften, for det var én av gutta som skulle være i leieren, og han skulle ha det som han hadde krav på. Jeg vet egentlig ikke hvorfor han ble igjen i leiren, men trolig følte han det for stusselig å reise hjem til seg selv, og til ensomheten.
Han skulle ha full pakke. Middagen var den tradisjonelle her på Østlandet. Ribbe med medisterkaker og medisterpølse og surkål. Jeg kan huske jeg hadde eplebiter i surkålen og det hevet smaken betydelig. Til dessert fikk han riskrem med bringebærsaus. Straks etter den fyldige middagen serverte jeg ham kaffe og småkaker. Han hadde stor appetitt og ga uttrykk for at han likte maten.
Jeg ryddet, vasket opp og bega meg ned på rommet mitt. Men det var stusselige greier. Tankene var hele tiden hos kjæresten min og hos familien hjemme på Fetsund.
Plutselig banker det på døren. Der står min sivilarbeiderkollega og spør om han kan få komme inn. Selvsagt får han det. Denne karen var en av de opposisjonelle. Han var kommunist av overbevisning og av den grunn ville han ikke frekventere Det norske forsvaret, som kanskje måtte krige mot Russland. Han studerte endog russisk.
Jeg bød ham en pinnestol, og han slo seg ned. Da jeg tittet på ham viste deg seg at han var ganske sipete. Ja, han gråt og ville snakke med meg om julens innhold. Til slutte ba han meg om hjelp til å bli en kristen. Han hadde lagt merke til at de kristne pasifistene holdt sammen og virket glade og tilfredse. De andre diskuterte og kom ofte i munnhuggeri.
Jeg mener å huske at jeg gjorde det klart for ham hva en omvendelse var for noe, og spesielt at den innebar troen på at Jesus Kristus døde for at han skulle arve det evige liv. Ja, han forsto det. Vi bøyde kne ved stolene våre og jeg ba en bønn og takket Gud for hans kjærlighet til min venn, og at han ville ta ham inn i sitt hellige rike.
Jeg kan ikke huske at han ba, bare at han hikstet og gråt. Da vi reiste oss opp ga jeg ham en ”broderklem” og ønsket ham lykke til på den nye veien. Han sa: ”Hadde mor levd nå ville hun blitt veldig glad. Hun har bedt for meg gjennom hele livet”.
Jeg fulgte ham ut, og jeg kan huske at jeg syntes det luktet alkohol av ham. Trolig hadde han gått fra middagen og rett ne på rommet sitt og ”koset” seg med sitt jule brennevin.
Dagen etter laget eg en god julefrokost for ham, men det var ingen lykkelig ”nyfrelst” som satt vis a vis meg. Han var heller litt trist og veldig fåmælt. Han drakk mye kaffe, og jeg tenkte: OK. Brennevinet hadde gjort deg litt sentimental, og det var selveste julaften, du tenkte på mor som så gjerne ville du skulle overgi ditt liv til Jesus Kristus. Du fikk mot til å gjøre det, og gjorde det. Nå var ”dagen derpå”. Hvorfor skulle jeg sette spørsmålstegn ved gehalten i din omvendelse?
Jeg lot ham i fred, pakket baggen min og reiste på julepermisjon hjem. Hva som skjedde med ham etterpå vet jeg ikke. Han fortsatte sine studier i russisk, og var sjelden med i aggressive debatter, og lot oss kristne pasifister være i fred. Og jeg kan huske at jeg har båret denne hendelsen med meg som et godt juleminne fram til denne dag.

torsdag, desember 22, 2011

HANNA ER SOLIST I “VOICE OF JOY”

Det er noen ganger en gammel manns hjerte er større en vanlig, det svulmer lissom. Ikke slik å forstå at jeg lider av en ny hjertesykdom, det er heller en gammel og god en, en som det ikke finnes behandling for – heldig vis.
Som bestefar ble jeg kjent med at det finnes et gospelkor der “vest” som er blant landets beste. “Voice of joy”, ja netteopp, det er et kor med stemmer som som gjør folk glade. Våre barnebarn på Karmøy, og spesielt Henriette og Kamilla, og hennes manne Ole Christian, har vært medlemmer av koret I mange år og sunget til glede for en stor skare mennesker. De har flere turner til USA, og har faktisk sunget I Senatet.
Ny av året er Hanna. Hun er vårt første oldebarn. Hun har under to julekonserter sunget solo og duett I koret, klokkerent og vakkert. Og I følge Karmøy avis ble hun konsertenes store gledelige overraskelse. Hun er bare fire år må vite! Og sangen hun sang var “Det lyser i stille grender”.
Da hennes bestefar, min sønn altså, ringte og fortalte om begivenheten, var han så beveget som en ordentlig bestefar børe være. Han ba meg klikke meg inn på “Karmoynytt.no”. Det gjorde jeg. Og der, blant alle de store og vakre jentene, sto vesle, skjønne Hanna med mikrofonen I hånda, og sang som om det var det naturligste I verden for henne. Og da svulmet oldefars hjerte. Han ble så beveget at han kom på grineren han også.
Da jeg fikk nyheten om at jeg skulle få oldebarn var jeg overbevist om at jeg skulle forlenge den herlige tiden jeg hadde hatt med mine elleve barnebarn, men slik ble det ikke. Det viste seg at først kom pappa, så bestefar, og så kom oldefar. Det var neimen ikke så lett for oldebarnet å plassere en oldefar, og særlig ikke en som så skjelden kommer på besøk. Det er mye lettere med bestefar som kommer innom med ferske “hådden” (hvetehorn) hver lørdag morgen.
Hanna har en bror, som heter Peter, som ennå ikke er to år. Han synger høyt, rent og vakkert. Han lærer seg fort melodiene, men ordene har han litt problemer med. Men han kan si oldfar på sin måte, og det blir “offa”, og det kan jeg selvsagt like. Men han er en bestefargutt. Jeg prøver selvsagt ikke å forstyrre den prioriteringen. Ikke vil jeg klare det heller.
Nå er det snart jul her I “Vertshuset”. Nå gleder vi gamle oss til innrykk fra Lillehammer. Fire herlige mennesker vil invadere “juleheimen” og fylle den med glede. Guttene vil også fylle den med musikk. Magnus med sin klarinett og Kyrre med klaveret. Og kommer ikke kakelina nå, så får vi en hvit jul I år.

Gledelig jul til alle bloggens lesere.

mandag, desember 12, 2011

Det gode mennesket

Det er noen mennesker som er helt annerledes! Noen er rett og slett onde, og om disse skrives det spalte opp og spalte ned. Noen er rett og slett gode, men om disse skrives det sjelden en spalte. Stoff om de gode er ikke pirrende lesning. På første siden i middagsavisene kommer de aldri. Slikt stoff øker ikke salgstallene.
Men de gode mennesker finnes. Og lykkelige er vi som kjenner en av dem. Min bror Erik var et slikt menneske. Han lærte psykisk utviklingshemmede å spile i orkester til andres glede. Jeg fikk et skikkelig sjokk da jeg fikk høre at han var død. Jeg savner ham fortsatt. Det gjør vondt å besøke graven hans og tenke at her, under jorden, ligger han død og urørlig i en kiste. Denne vitale og kjærlige mannen, dette gode menneske, er her ikke mer.
Reidun og jeg satt og snakket om gode mennesker ved formiddagskaffen i dag. Vi snakket selvsagt om Erik, men kanskje mer om Reiduns bror, Tore. Han er nemlig laget av godhet fra innerst til ytterst. Og han har alltid vært sånn.
Det var to leker han satte stor pris på som barn, en liten trillebør og en snøplog. Han lekte ikke med disse som andre barn, han brukte dem på ordentlig. Hadde det falt nysnø om natten var han tidlig påkledd og rustet for en tørn med snøplogen. Han oppsøkte de husene i gata hvor han visste det bodde gamle damer som skulle tidlig i butikken. Plogen satte han ned ved trappa og trakk den helt opp til veien så de gamle damene slappe å vasse i høy snø.
Alt dette gikk stille for seg. Han var det gode vesen som bare var der når man trengte ham, usynlig og effektiv alt som barn. Og trillebøra brukte han til å kjøre ved i. Det hendte nemlig at lastebilene tippet veden i innkjørselen så den lå langt ute i veien. Straks var Tore der med trillebøra. Han hadde en medfødt evne til å forstå hvordan man skulle angripe slike problemer, og han ga seg ikke før det var orden i haugen.
Han og storesøster var under oppveksten særdeles gode venner. De beskyttet og hjalp hverandre. Han var spesielt flink til å holde hemmelig det storesøster ba han holde tett om. Han formlig elsket slike hemmeligheter. Han var som skapt for taushetsplikt.
Gjennom bekjente fikk han arbeid som lærling ved et kontormaskinfirma. Det tok ikke lang tid før Tore hadde satt seg inn i kontormaskinenes funksjoner og hemmeligheter og var i stand til å søke feil og reparere dem. Han var ikke stor karen da han reiste til Tyskland med rutebåt for å studere hvordan maskinene i Facit fabrikkene ble produsert. Han bodde hos en av sjefene og klarte seg utmerket selv om han ikke kunne et ord tysk. Han kunne kun godhetens språk, og det blir forstått av alle.
Han ble etter hvert leder av kontormaskinfilialer, men hans godhet ble grovt utnyttet av eierne. Ikke før han, på grunn av konkurser, startet for seg selv gikk det så mye bedre. I begynnelsen var det noen som forsøkte å radere ham ut av markedet, men da tok folk i markedet selv affære, og markedsførte ham med heftige annonser. ”Hvis noe går galt, slå i bor’e, eller ring til Tore!”
Tore forsto smilets betydning lenge før Janne Carlzon i SAS. Tore var i alle sammenhenger et eneste stort smil. Han kom med et smil, jobbet med et smil og gikk med et smil.
Da vi fikk problemer med snømåking, kom Tore med sin ”plog”, en moderne snøfreser. Og før vi har spist vår frokost er både veien inn og hele parkeringsplassen ryddet for snø. Flere har forstått å utfordre han på dette, og nå har han så mye snøfresing at han knapt får tid til å kjøre freseren hos seg selv.
Vi føler at dette kan bli i meste laget og foreslår betaling, men nei, slike bagateller tar han ikke betalt for. Det ødelegger lissom gleden hans.
Jeg har bestemt meg for å studere ”det gode mennesket”, og det går greit, for Tore bor rett nedi gata her. Han er født god og har fortsatt å være det gjennom hele livet.

onsdag, desember 07, 2011

ADVENT OG LUCIADAGEN

Det var da jeg leste Charlotte Thaarups blogg, Tro og Håp, at minnene raste fram.
Vi, ved den Theologiska Skolan, Överås, det var både studenter og lærere, fulgte hvert år opp en vakker tradisjon; vi arrangerte Adventvesper.
Å feire advent var jeg slett ikke vant til, og ordet vesper var absolutt et fremmed ord. Likevel, ble jeg involvert i arrangementet. Fikk oppgaven å designe det trykte programmet. Nå ble jeg nødt til å sette meg inn i både feiringen av advent og hva ordet vesper sto for. Kunnskapen om begge deler har beriket meg.
Adventvesperen på Överås krevde masse forarbeide, for utenfor og inn i det store ”palasset” skulle det bare være levende lys. Innkjørselen og hele fasaden ble opplyst av fakler, og inne i hallene og kapellet var det massevis av levende lys, ja bare levende, hvite lys.
Jeg husker dette som en utrolig romantisk måte å feire føre juls tiden på. Folk fra hele byen ville være med på denne vesperen, som alltid ble arrangert en lørdag kveld. Programmet var overøst av masse sang og musikk, av lysprosesjon og tenning av adventslys. Det var en ære for prester å bli invitert til å tale under vesperen.
Som avslutning ble alle invitert ned i ”Munkkammer’n”, som var et stort kjellerrom med buet tak, lav takhøyde, med levende lys i nisjer, lampetter og på bordene. Kokken Märta sto for kaffen, som var kokt i en diger kopperkjele og som smakte aldeles fortreffelig. Hun hadde også bakt deilig hvetebrød og store smakfulle pepperkaker.
Jeg husker stemningen. Den har skrudd seg fast i mitt minne, og jeg kan huske at jeg likte alt jeg var med på.
Men midt i adventtiden, dvs. den 13. Desember ble Luciadagen feiret. Byens vakre unge piker, og helst med langt lyst hår hadde satt Överås på listen for et grytidlig besøk. Allerede første høsten fikk vi vite om dette besøket, og at vi måtte ha nyvaskede og strøkne pysjamaser, for gruppen kom helt inn i rommet. Det var forunderlig å våkne av at døren gled stille opp og at Lucia sto på terskelen med lys i håret, og etter henne fulgte hvitkledde jenter med gull i håret og gutter med lange spisse hatter og alle sang: ”Se på vår törskel står, hvitklädd med lys i hår—Santa Lucia. Noen skjenket kaffe, noen kom med Lussekatter og pepperkaker. Det var som himmelen hadde senket seg ned på jorden en liten morgentime. Dagen ble annerledes, den ble velsignet på sett og vis.
Jeg forsøkte å ta med meg disse verdifulle opplevelsene hjem til Norge, men det var neimen ikke lett å få nordmenn til å tenke nytt om hvordan førejulstiden kunne feires annerledes. Det nærmeste jeg kom en Luciafeiring var i Levanger. Her klarte jeg, ved hjelp av Levanger Avisa, å kåre byens første Lucia, som selvsagt var en av jentene i ungdomsgruppa i kirken vår.
Lucia besøkte aldershjemmene og sykehuset. Men på sykehuset ble jeg innkalt til overlegen og fortalt hvor skjødesløs jeg var som kunnen la Lucia gå gjennom korridorene med levende lys i håret. Jeg hadde jo lagt merke til en mann i hvit frakk som fulgte etter opptoget med ei sinkbøtte i handa. Det var den livredde overlegen som var i aktiv beredskap. Neste år fikk Lucia elektriske lys i håret, men det ble ikke på langt nær det samme.
Restene etter opplevelsen fra Sverige er at vi i vårt hjem under hele adventtiden tenner lys i adventstaken vår, og at Reidun baker lussekatter til den 13. I år får vi på Luciadagen besøk av Henriette og Andreas, og Kristina og kjæresten Jens. Og da er det bare elleve dager igjen til Julaften, som i år skal feires her i huset sammen med våre fire fra Lillehammer.
Fortsatt god adventtid.