mandag, februar 04, 2013

Et lite hverdagsmirakel?

Jeg har et atelier som ligger atten skritt fra huset hvor jeg bor. Jeg fikk bygd dette 50 kv huset. Det sto ferdig da jeg ble pensjonist i 2000. Jeg så på pemsjonstiden som en ny utfordrin. Jeg skulle male blider, skrive artikler og bøker og gå på jobb som vanlig. Og slik fungerte det en tid, og jeg var lykkelig over ikke å savne mitt vanlige arbeid. Atelieret var en klok investering, følte jeg, og jeg føler det faktisk fortsatt. Men noe skjedde som knuste drømmen. Under en rutineundersøkelse hos min faste øyelege fant han en bolodpropp på vnstre øyes netthinne, og han ba meg gå til fastlegen for å få målt blodtrykket. Det viste seg være alt for høyt. Så ble jeg medinsinert for dette, men da skjer det ene etter det andre. Før jeg vet av det er jeg bitt pasisnet på heltid. Og nå er det ikke måte på hvor mye rart som skjer med meg. Men jeg niholder på mine drømmer om aktiviteter i atelieret. Satser endog på utsillinger. Men saktelig går det opp for meg at den kunstneriske utviklingen har stanset, og til slutt oppleves den som helt død. Jeg går likevel til atelieret hver dag, men får ingen ting til. Til slutt blir det bare å svare på e-mails, og kanskje skrive en bloggartikkel, men selv dette føles uten innhold med sting. Jeg ble fortvilet da jeg mistet nøklen til atelieret, men heldig vis hadde jeg en reservenøkkel. Men like før helgen ble også den borte. Min kone og jeg leitet over alt etter den, men fant den ikke. Så gjorde jeg det jeg pleier. Jeg ber Gud åpne mine sanser så jeg finner den, for aldri før har en slik bønn slått feil. Så ved morgenandakten ber jeg Gud hjelpe meg å åpne mine sanser så jeg kan finne nøkkelen. Så, søndag formiddag, da vi skal reise til kirken, blir jeg ståend å rote i snøen med spaserstokken i snøen unner postkassa, men finer igenting. Så får jeg en intuisjon om å snu meg 180 grader. Jeg gjør det, og rett foran meg på isen ligger nøkkelen og nærmest taler til meg: Hei, leter du etter meg? Her er jeg! Både kona min og jeg så ikke på dette som en selvfølgelighet, men som et kjapt svar på bønnen samme morgen. Jeg hadde skrevet til et barnebarn og spurt om han kanskje kunne ha fått med seg nøklen hjem, enskjønt jeg trodd det ikke. Nå måtte jeg fortelle ham hva som hadde skjedd. Han svarte: ”Fantastisk. Mirakler skjer stadig vekk”. Så det er egentlig han som har satt navnet ”mirakel” på dette. Finnergleden ble en religiøs opplevelse for Reidun og meg.