onsdag, juli 31, 2013

PAPPAPERMISJON

Dette burde en oldefar ikke skrive om, men jeg gjør det likevel. Grunnene er enkele. Jeg har alltid vært opptatt av likeverdstanken, og i boken ”Det myndiggjorte menneske” beskriver jeg likeverdet mellom mann og kvinne, og presenterer en påstand, nemlig at dagens unge menn en fremtidens håp. Da vi fikk vårt første barn var jeg student i Göteborg. Det føltes helt urimelig at jeg ikke skulle være sammen med kona mi og gutten min. Vi måtte holde ut fra oktober til juni før den store familieforeningen kunne skje. For meg var dette et smertefullt og følelsemessig offer, men for kona mi bød det i tillegg på utrolig mange helt praktiske problemer. Da jeg endelig kom hjem og kunne stirre inn i de våkne gutteøynene var lykken nærmest fullkommen. Reidun behøvde ikke be meg om å ta med gutten ut i den ny-brukte barnevogna og gå tur med ham rundt omkring i nabolaget. Jeg gikk stolt som en hane. Det slo meg etter hvert at jeg aldri møtte menn med barnebogn, bare kvinner. Så konversasjonen skjedde mellom dem og meg. Vi løftet delvis av dyna og viste hverandre vidundrene. Men selv disse stolte uge damene syntes det var rart at jeg som mann var ute og trillet. Møtte jeg svigermor da jeg parkerte doning, var hun ikke umiddelbar komfortabel med situasjonen. Gikk jeg ut for å henge opp klessvasken på snora, var det tydelig vis ikke slik det skulle være, for hun ga meg en leksjon i hvordan klærne skulle henges opp på snorene. Hele grunnideen gikk ut på at de aller største klærne, som laken og dynetrekk, skulle henges nærmest veien og tjene som skjul for annet tøy. Undertøy var følsomme klessplagg. Kvinnetruser og mannfolktruser måtte være tydelig atskilte. Det var bare sånn det måtte gjøres. Jeg lærte dette, og har siden fulgt regelen. Problemet nå er at vi har naboer på begge sider av klessnorene. Da vi begge var ute og gikk tur med babyen var det helt tydelig at Reidun ville trille. Men insisterte jeg at jeg ønsket det, vel så fikk jeg jo lov, men hun klarte å makrere et det var hennes domene. Etter hvert som årene gikk ble rolleene i hjemmet klarere og klarere. Jeg jobbet, hun var hjemme. Jeg likte ikke dette, for jeg hadde en sterk opplevelse av at når vi var hjemme samtidig burde oppgavene deles mellom oss. Men i et hjem med barn er oppgavene mange og forskjellige. Det var noen som var litt mer maskuline og andre litt mer feminine. Støvsuge, vaske gulv, bære inn ved, se til at ovnenen ble passet og forskjellige ting av liknende slag ble ivaretatt av meg. Blant de litt mer feminine oppgvene var å dekke bord, pynte i stuene, vanne blomstene og lufte ut innestengt luft. Dekke bord kunne mannen gjerne få være med på, men å lage maten det var kvinnfolkarbeid. Særlig dette siste ville jeg være med på. Jeg så det som en stor utfordring å lage mat, all slags mat. Men her var det spenningsmuligheter, for hun var godt opplært hjemme hos sin mor. Jeg ville ekspeimentere. Noen ganger gikk det kjempefint, andre ganger ble det fiasko. Jeg hadde ikke gått i lære på kjøkkenet hos moren min, enskjønt hun ble regnet som en av lokalmiljøets beste kokker. Men en ting lærte jeg: Man skulle synge når man lagde mat, og så skulle man prate med maten. I min kones barndomshjem skulle alt foregå i stillehet og med andektighet Etter hvert som årene gikk og barna ble større hadde det likevel dannet seg et rollemønster i hjemmet vårt. Jeg jobbet lange dager, var ofte sliten da jeg kom hjem og måtte hvile litt før jeg gikk tilbake på jobben. Jeg ventet ikke at alt skulle være stelt i stand for meg, men det ble bare slik. Men da hun fikk mer og mer tid til disposisjon søkte hun seg jobb og fikk det. Dette var vi helt enige om, men vi forsto også at vi måtte omorganisere hjemmet vårt på en ny og bedre måte. Jeg hadde tenkt ut en plan, og da jeg la den fram for kona mi ble hun lykkelig. Det tok lang tid før jeg forsto at jeg hadde laget en plan som passet meg aller best, selv om rollene nå ble helt annerledes. Etter hvert som tiden gikk forsto vi begge at fordelingen var skeiv. Omorganiseringen skulle nå Reidun ta seg av, og den jenta har aldri skygget unna arbeid. Det gikk aldeles utmerket og vi var enige om likeverdsprinsippet var særdeles viktig for oss begge to. Nå, som gammel mann og plaget av all verdens større eller indre sykdommer og handykaps, så jeg er udugelig til alt, er det en sann prøvelse å kunne stå på beina så lenge som det tar å forberede en middag. Å lage mat er den enkleste funksjonen hjemme hos oss. Men blir det snakk om bakverk, vel – så er jeg satt ut av funksjon. Nå gjør hun i prinsippet alt, endog hjelper meg til å ta medisinene i rett tid, samt at jeg måler sukker og setter sprøyter når jeg skal. Diskusjonen om pappapermisjon er helt irrelevant for oss. Men den har vært viktig i yngre år. Ingen av oss er i tvil om at den er en stor gave til unge familier, men størst er den til unge menn som får lære å elske de myke evner og egenskaper Gud har gitt oss alle. Det er slikt det blir slitesterkt fellesskap av.

mandag, juli 29, 2013

HER ER "TORSO RADIO"

Det hender vi mimrer litt om gamle dager, og ofte kommer vi inn på de tre årene jeg var menighetsprest på Jevnaker. Vi bodde nær kirken som lå oppe på en kanuse ved Hadeland Glassværk. Fra kjøkkenvinduet og kontoret mitt hadde vi utsyn over den praktfulle Ransfjorden som hadde sin sydlige grense et par hundre meter nedenfor der vi bodde. Vi bodde altså midt mellom Nesbakken og Tosobygda og helt sentralt. I går snakket vi om opplevelsen fra møte med Hans Adlof Brorson, ja for dette var hans navn. Han var pensjonist da vi ankom stedet, men han hadde visst vært en sentral person på glassverket, som kontorsjef. Han var en kortvokst og tett kar med karisma. Håret var hvitt og blikket inelligent og skarpt. Han hadde vært formann i meninghetsrådet i den lille metodistmenigheten, og tippet fast for et bestemt beløp for å styrke økonomien, om Herren ville. Menigheten hadde ingen utgifter på dette, men vant en gang Kr. 50,-, som ble behørlig ført inn i regnskapet under benevnelsen ”Tipperen”. Om han hadde gitt tippebeleøpt til menigheten er jeg sikker på at det hadde hatt større betydnig, for menighetskassa. Etter kort tid i menigheten ble jeg invitert hjem til Brorson for å holde andakt. Det viste seg at den oppfinnsomme gamlingen hadde laget et nettverk av kabler som gikk fra hjem til hjem over hele Toso-bygda. Da jeg kom inn i stuen ble jeg vist til en stol ved et bord hvor det sto en mikrofon. Brorson fortalte meg at først skulle han annonsere dagens andakt og anaktsholder. Så skulle han spille ei kristelig plate, og så lese skriftordet for dagen og be en bønn. Så skulle jeg slippe til med andakten, som burde avsluttes med en meget kort bønn. Helt til slutt ville han spille en ny kristelig plate. Han hadde et stort arkiv. Jeg gjorde som han bød meg, og da andakten var ferdig ville jeg snakke litt med ”kringkastingssjefen”, men han holt fingeren for munnen og hvisket: Vent litt. Han satt med foldede hender i stolen sin og lyttet. Plutselig kom det ut av radioen hans en tydelig stemme som sa: ”Takk for andakten!” Og slik holdt det på en god stund. Og Brorson smilte tilfreds. Dette var ”Torso Radio” som Hans Adolf Brorson startet opp da han ble pensjonist og ville bruke fritiden til noe fornuftig. Jeg glemte visst å nevne at Brorson, i slutten av programmet, annonserte for Metodistkirkens møter og gudstjenester. Om andre spurte om å få sine møter annonsert fikk de vite at dette var Borosons private ”Radio” og han valgt selv hvem han ville annonsere for. Oppfinnsomt ikke sant? Og Brorsons trofasthet holt dette gående til han døde. Og netverket økte, for flere og flere av naboene i Tosobygda koblet seg til det primitive systemet, som fungerte helt greit. Men så døde denne hvithårede kjempem, og jeg skulle forrette begravelsen. Den aller første i min karrere. Jeg hadde funnet fram ritualet og skrevet min preken og syklet av sted til kirken. Men nå viste det seg at metodister fikke ikke bruke kirken, men måtte nøye seg med det knøttlille gravkapellet. Da jeg kom dit sto det tettpakket med mennesker foran inngangsdøren, som ikke kom inn. Da jeg forsøkte å trenge meg fram, ble jeg forhindret. Her skulle man ikke snike i køen, altså. Da jeg sa at jeg het Pastor David Kvebæk, og skulle forrette begravelsen, ga de meg så vidt anledning til å komme inn. Alt gikk som det skulle, inntil jeg slo opp bibelen og skulle holde min preken. Men manus beso kun av blanke ark. På en eller annen merkelig måte ble jeg ikke vippet av pinnen, men leste teksten og holt min preken uten den minste anfektelse. Etter jordpåkastelsen og ringingen i klokkene kom folk bort til meg og takket for den fine preken jeg holt. Da jeg syklet hjem, etter minnesamvært, fortalte kona mi at hun hadde funnet prekenmanuskriptet, men for sent til å bringe den til meg. Hva gjorde du da, spurte jeg: Jeg bøyde kne og ba om at det måtte gå bra for deg, likevel. Det er klart at slike opplevelsen har satt seg fast i minnet, og at det er opplevelser vi kan trekke fram og glede oss over, om og om igjen. Og det betyr at ”Torso Radio” er på lufta hele tida, så sant vi gidder å soome oss inn på minnefrekvensen fra de lykkelie årene på Jevnaker.

lørdag, juli 27, 2013

"DO UT DES"

Isolert fra omverden, kun med internett som vindu ut i verden, er det ikke like lett å finne noe å skrive blogger om. Jeg sitter her i mitt lyse, luftige atelier med vindu og døren åpen for å skape luftgjennomstrømning, så jeg har det faktisk passe kjølig her inne. Men når jeg om en halv time skal ut på terrassen og drikke formiddagskaffe vil sommervarmen omslutte meg. Jeg pakker meg inn så luftig jeg kan, for solen er ikke lenger mine venn, selv om den er en velsignelse. Den har det med å brenne huden min til den flammer opp og blir sår. Faller hånden utenfor skyggen at kvarter er den brent. Så jeg kler meg i jeans og arbeidstrøye med lange ermer. Gjennom mange sommere har jeg eksponert mye av kroppen min for solen så nå koster deg meg ikke meget å flykte inn i skyggen. Men jeg flasser på neseryggen fortsatt. Jeg lurer på om det er en psykologisk reminisens fra den tiden jeg jobbet som tømmerfløter. Da var neseryggen alltid stygt forbrendt. Solfaktor visste vi ikke hva var. Ble det for ille bandt vi et stort lommetørkle over nesen og så ut som forbrytere. Det hjalp, men var ikke vakkert. Jeg har lenge lurt på om jeg skulle kjøpe meg en stråhatt ala den Van Gogh brukte, men har aldri funnet noen som likner. Alle hatter av denne festelige stråhattmodellen kler meg overhode ikke. Mon tro om jeg har trodde at man kan fravriste malergeniet en del av hans ufattelige egenskaper ved å prøve å likne ham mest mulig. Bare se deg omkring. Det finnes få originaler her i verden, men et hav av kopier. Hvorfor vil ikke folk være seg selv? Fordi da kan man komme til å bli synlig i samfunnet, og det er farlig det. Man kan bli squiset ut av de fullkomnes fellesskap. Vel så hinker man med, tatoerer seg både her og der for å se original ut. I dag er det å ikke tatoere seg som er originalt. Helt siden Finn Kalvik sang om å ”finna seg sjæl” så har det vært en mote å arbeide med slvutvikling i håp om å ”finna seg sjæl”. Selv om det syes tåpelig er det å ville ære seg selv selve målet med individuelt liv. Finner man ikke inn til sentrum av seg selv, sitt egentlige Jeg, så vil man alltid være opptatt av å komme i sentrum for anddres oppmerksomhet. Og det er i alle fall et slitsomt liv. Men klarer man å finne fram til dette indre fenomenet, og så bli der, er det en del ”ubehaglige” ting man må akseptere, som f.eks å være ansvarlig for sitt eget liv, og for sine holdninger til andres. Den som står godt plantet med ”føttene” i sentrumspunktet i sitt liv vil miste muligheten for selvopptatthet, men ser rett og slett ikke etter seg selv. Man ser ikke det punktet man står på. Det er fra dette punktet man ser alt rundt seg. Jeg blir meg, og du blir deg dvs du blir mitt ”Du” på ordentlig. Nå kan jeg hate det jeg ser, men jeg kan også elske det. Uansett, det er jeg som er annsvarlig for mitt liv blant andres liv. Å være seg selv, men ikke seg selv nok, det er det som gjør den store forskjellen. Du kjenner uttrykket: Jeg tror det ble kalt ”DO UT DES”. ”Jeg gir for at du skal gi”? Et slikt uttrykk bygger på det faktum at man ikke er kommet til seg selv, men forsøker å påvirke andre til å gi ved å gi dem gaver. Rene skjære manipuleringen altså. Det er først ved å være seg selv at man ikke blir seg selv nok, for det er fra dette sentrumspunktet i livet man oppager sin neste og får trang til å strekke ut en hjelpende hånd. Og står man i dette sentrum og oppdager sin neste, så vokser det fram et ønske om at min neste må finne sitt ståsted i sentrum. Det er dette jeg har kalt ”myndiggøring”, og som man i næringslivet har høstet store gevinster på. Når alle ansatte i en bedrift står i sentrum av sitt liv får vi en kompakt ansvarlighet hvor trangen til å undergrave og baktale sine kolleger forsvinner helt. I en bedrift jeg jobbet for, som fulgte denne filosofien, oppnådde én avdeling, målt fra bunnlinjen, en økonomisk vekst på mer enn førtifem prosent på ett år. Alle ledet sine funksjoner selv. ”Lederen” koordinerte funksjonene og samspillet. Vel, så skrev jeg litt i dag også. Pussig hva som skjer, bare man begynner.

onsdag, juli 24, 2013

VILLJORDBÆR, EN GUDS VELSIGNELSE

Det er da merkelig, ikke sant? For over tjue år siden kjøpte vi et hus i Lundsalleen i Lillestrøm. Etter en tid oppdaget vi at med på kjøpet hadde vi fått ei tue med villjordbær. Vi plukket vel et krus den første sommeren. Men etter hvert som tiden gikk spredde jordbærplantene seg rundt hele huset og ødslet sine gaver over oss. Nå ble de en del av barnabarnas sommeropplevelse, og det var ikke små mengder små hender plukket. Omtrent et kilo om dagen, til tider. Passe mengder til rørt syltetøy og desserter. Dess mer de plukket, dess mer bær fikk de å plukke. Ved frokostbordet i dag sa jeg til kona mi at alle de deilige markjordbærene som vi har i hagen vår må være tillatt å kalle en Guds velsignelse, en bonus rett og slett. Hun var enig i det. Nå kommer naboens barn og ringer på døren og spør om også de kan få plukke jordbær. Få ting gleder oss mer enn det. Krus etter krus med søt markjordbær blir til glede for naboens barn, og for oss som har fått forvaltningsansvaret. Det har hendt vi har plukket jordbær helt fram til September. Guds velsignelse er rød, lukter fortreffelig og smaker vidunderlig. Tenk å være omringet av dette. Nå klatrer de oppover den digre bjørkerota som vi lot bli stående. De formlig koser seg og danser ringdans av jordbærglede. En skål villjordbær med fløte, til ettermiddagskaffen, er noe av det beste som finnes synes vi. Men markjordbær er til forøyeblikket. De kan ikke syltes, ikke fryses og ikke samles på til vinteren. Nei da er den fine, friske smaken drept. Markjordbær er nuets bær. Slik er det med Guds vlesignelser også. De skal ikke hermetiseres, eller spares på. De skal tas imot med åpent sinn, og med takk og glede hver gang de åpenbares. Dess mer vi forsyner oss av den, dess mer kommer til oss. Gud er utrolig rik på velsignelser. Vi hadde en montør i huset for litt siden. Vi forsøkte å være vennlig og takknemlig for tjenestene hans, noe han satte pris på for han sa: Det er godt å være her. Er dere religiøse eller? Vi måtte besvare det spørsmålet med: ”Ja vi tror på Jesus!” Da så han på oss og sa: Jeg var også religiøs i mange år, men så sa jeg til meg selv. Nå må du snart klare å stå på egne bein gutt. Jeg svarte ham: ”Det er bra, men glem ikke at han er hos deg det øyeblikk du ikke klarer det!” Vi har en veldig lang forbønnsliste under morgenandakten vår. Trettende lang hvis alle skal nevnes med navn, og jeg føler jeg bør gjøre det. Her en dag sa jeg til kona mi: Det er rart å tenke på at her sitter du og jeg å ber til Gud, to menesker blant millioner kristne rundt omkring vår digre jord, og så forventer vi at Han skal høre oss, svare oss og velsigne oss. Men slik kan vi egentlig ikke tenke. Vi tror og vi vet at Gud, den allmektige, har tatt bolig inne i oss, og da er det ikke det minste merkverdig at Han hører oss, taler til oss og velsigner oss. Jeg kan faktisk sitte i godstolen å hvile og la navnene på den lange bønneliste passere det punkt, ett for ett, hvor de blir presentert for Guds hellige øre. Og en slik bønnehvile er verken kjedelig eller krevende. Jeg ber. Gud hører. Men får jeg svar? Ja, selvfølgelig får jeg svar. Men jeg gidder ikke føre regnskap lenger. Den tid jeg gjorde det viste det seg at mer enn 95 % av alt jeg hadde bedt Gud om, hadde han innfridd innen ett år. Dette bønneregnskapet har gjort meg trygg på at Gud svarer. Men få velsignelser lukter like godt og smaker mer vidunderlig enn markjordbærene Han har omringer oss med. Når høsten kommer og Reidun tar riven og raker bort lauv og kvister der markjordbærne trives, så river hun med seg disse lange røttene som ligger oppe på marken, og som får åpen og god vekstjord å forplante seg i. Men når de dukker opp på nye steder i hagen vår, så har nok småfuglen hjulpet til. Bare rart at ikke andre i nabolaget har fått markjordbær i hagen sine. Velsignet være Han som velsigner oss så sødemfylt.

mandag, juli 22, 2013

SVINGHJULET

Jeg har trettet mine lesere med at jeg ikke har hatt ”gnisten” til å male. Ikke på mange år. Nå har jeg fått lungebetennelse, og medisineres mot den. Under en samtale med mine eldste sønn kom vi innå denne gjennomgående trettheten, og han sa et han så en sammenheng mellom lungebestennelsen og manglende aktivitetesgnist, generelt. Han hadde mange forslag til å løse problemet, og jeg kunne følge ham i resonomentene. Lungebetennelsen hade dempet engasjementet ytterligere, og jeg ”måtte” få i gang bevegelse i brystregionen igjen. Jeg så poenget og var enig med ham i prinsippet, men hva måtte man gjøre? Han så for seg at jeg anskaffet meg en punchingball som jeg kunne bokse løs på i regelmessige øvelser. Jeg forsto at ideen var dødfødt. Men om du bare stter deg ytterst på stolen og begynner å rører på armene dine i gymnastiske bevegelser i ti minutter lange øvelser flere ganger om dagen? Jo, tenkte jeg, det burde jeg klare. Ut fra hans resonement var slike bevegelser godt for ”svinghjulet” som han mente nær var stanset opp. Ved at jeg gjorde disse øvelsene skulle svinghjulet” komme i bevegelse igjen, og om en tid ville det gå rundt igjen. Jeg hadde ingen problemer med å forstå bildet. Svinghjul eller svinghjul, dette noe måtte komme i bevegelse på en måte slik at det skapte ny bvegelse. Jeg hadde kjørt en totakter DKW Junior med svinghjul og visste at i visse tilfeller kunne jeg koble inn svinghjulet som da hjalp til å gi bilen ekstra fart forover. Men svinghjulet var ikke drivkraften, men en hjelpeenergi. Jeg kunne aldri starte bilden med svinghjulet, men jeg kunne koble inn svinghjulet i lange nedoverbakker, og da kunne jeg fktisk spare motoren ved å skru den av. Kunsten besto i å vite når jeg skulle starte motorren igjen og koble ut svinghjulet. Når trekker jeg mine erfaringer med svinghjulet sikkert vel langt. I psykiatrien brukte jeg aldri dette bilde, så jeg stusset da min sønn burkte det som metafor på min situasjon, men jeg tor jeg forsto metaforet. Alle mine indre organer er i dynamisk bevegelse. Lungene og hjertet er eksempler på dette. De øker i anstrengelse gvis de påvirkes av mine ytre, muskulære bevegelser. Jeg burde jogge litt mer, eller i alle fall gå litt mer. Det tar ikke lang tid før båd hjertet og lungene reagerer på dette. Men selv min beste fornuft får meg ikke lenger til å gjøre slike ting. Etter en gåtur hovner føttene opp og jeg bure helst legge meg med beina oppover. Men slike erfaringer blir det vanskelig å kommandere seg ut på tur. Nå som jeg er blitt bedre av lungebetennelsen, ja i srivende stund er jeg helt kvitt den, burde ingen ting hindre meg i å sitte ytterst på stolen og veive med armene i håp om å bevege litt på ”svinghjulet”. Dess oftere og over lengre tid jeg kan sitte slik å vifte med overkroppen, dess lettere skulle det altså ble for svinghjulet gå rundt og skape ekstra tilleggsenergi. I dag, den 22. Juli, er mine problemer kosmetiske ås ammenligne med det som skjedde i regeringskvaralet og på Utøya, hvor til sammen over søtti ble drep og over seksti skadet fysisk. Hvor mange som ble påført psykiske skader erdet ingen som har oversikt over, for den terrorhandingen har rystet en hel nasjon. Nå jobbes det på mange områder for å få ”svinghjulet” til å fungere igjen, for livet må seire, ellers har terroristen vunnet en større seier enn han planla.

tirsdag, juli 02, 2013

GUTTEKLUBBER

Det ville egentlig passet mitt lynne bra å bli med i en eller annen ”gutteklubb”, men det er så mange av dem, og jeg har fått invitasjon til dem alle. Jeg har faktisk besøkt dem alle en eller annen gang med et foredrag, men aldri falt for fristelsen til å takke ja til medlemskap. Til å begynne med var det fordi jeg var i mot selve det ekskluderende prinsppet, men etter hvert var det av praktiske grunner. I noen av klubbene var det møteplikt og en slags straff hvis en ikke møtte et visst antall ganger i løpet av en periode. Det passet sikke meg som måtte reise rundt i landet med seminarforelesninger. Å leite opp de ulike klubbene på de forskjellige stedene var ikke alltid like lett, selv om klubbene var flinke til å oppgi steder og møtetider til sine medlemmer. Det var bare det at man ofte var så trett etter en sminarøkt at man orket ikke å møte en ny sosial gruppe, selv som passiv deltager. Men det lyder unektelig flott å ha medlemskap i: Rotary Internatinal, Lions International, Kiwanis Internatinal. Den sistnevnte klubben møtte jeg i Freemont, Ohio i USA og ble faktisk æresmedlem. Så har jeg invitasjon til Ysmen, som er en kristelig klubb sprunget ut av YMCA. Men hva klubben Ambasadørs kommer fra husker jeg faktisk ikke, men jeg har besøkt dem også. Så har vi de mer hemmelige klubbene med seremonier og ritualer og grader, for dem som nyter alkohol og dem som er avholdende. Disse har jeg egentlig ikke våget å nærme meg, men for lenge siden har jeg holt julepreken i en av dem med stjernehimmel over mitt hode. NB. Jeg måtte stille i prestedrakt, for stilig skulle det være den aften. Nå sitter jeg altså her på randen av et åttti år langt liv og undrer om jeg kanskje skulle vært med i en av disse gutteklubbene likevel. De borger jo alle for et sosialt felleskap. Apropos gutteklubber, flere av dem har forandret statuttene og tar nå inn kvinnelige medlemmer. Om jeg selv ikke føler en påtrengende trang til et slikt fellesskap, så gjør min kone det. Ikke for sin egen del, men for min. Hun tror at min hverdag ville blitt annerledes, mer aktiv lissom. Men sannheten er at hun måtte da kjøre meg til og fra disse møtene. Hva sitter så disse menneskene igjen med? Minnet av en hyggelig og meningsfull aften? Ja, helt sikkert. Men selv om det står i statuttene at det dreier seg om personlighetsutvikling, så er det vanskelig for meg å beskrive at slikt skjer. Men selv kan de jo ha opplevd forandring! Det vet jeg ingen ting om. Jeg har funnet ut, ved lesning, at de ikke skal utnytte sitt medlemskap til egen vinning. Men det skal vel stå hardt om ikke en ”broder” har vanskeligheter med å gå forbi en ”broder” i visse saker. En ting er hva som står skrevet i statuttene. Noe annet er hva hjerte sier. Jeg forblir nok klubbløs til min døyan dag. Enskjønt en skal aldri si aldri. Her om dagen fikk jeg vite at min fetter, som er like gammel som meg er blitt medlem av en slik klubb. Jeg opplever at han trives. Og når sant skal sies var Metodistkirkens grunnlegger svært opptatt av prinsippet. Helt fra studietiden samlet han unge menn rundt seg til studier og bønn. De ble kalt ”The holy club”. Senere forsøkte han å organisere vekkelsen i klubber, eller klasser eller ”selects” som de ble kalt. I en periode kalte 1/8 av folk på de Britiske øyer seg metodister. I min menighet forsøker man fortsatt å samle mennesker i grupper for bibelstudier, bønn og samtale. Ideen om Alpha-grupper har spredd seg, og har vært til stor betydning for oppbygging av levende menigheter. Men disse er ikke primært gutteklubber. Det mangler ikke på muligheter, altså.