lørdag, august 22, 2009

”Ditt rom i mitt hus”

Det føles som det er en evighet siden jeg satt på Lunke Gård i Gudbrandsdalen og skrev på manus til boken som fikk tittelen: ”Ditt rom i mitt hus”. Men tankene jeg presenterer i boken går mye lenger tilbake i tid.
Sommeren 1968 kom jeg til ”Modum” etter tre år som menighetsprest og familierådgiver i Kristiansand. I løpet av disse tre årene hadde jeg fått en stor kontaktflate, og blitt benyttet som taler i mange sammenhenger.
Hver sommer i åtte år ble jeg invitert av ”Mannsgruppene” i Stiftsstaden til å tale ved mannsmøtene i Skjærgårdsheiem på Flekkerøy. Vi var tre talere. Dr. Einar Lundby (80 år), sogneprest Jens Bjelland (60 år) og meg selv (40 år, og lettvekteren i gruppa). Vi dekket de fleste aldersgrupper både med vår forkynnelse, og vår sjelesorg.
Om søndagene ble vi tre fordelt som talere ved tre forskjellige kirker i distriktet. Einar var den som alle ville høre. Da turen var kommet til å kalle meg til å holde høymessepreken i Flekkerøy kirke bød det på problemer. Den ansvarlige presten ønsket ikke at en metodistprest skulle tale fra hans prekestol. Og det til tross for at han selv var gift med en metodist. Eller kanskje var det ettopp derfor? Han kontaktet biskopen om råd. Biskop Utne svarte ganske enkelt: Hvis ikke Kvebæk skal få preke i Flekkerøy kirke, hvem bør da få preke?
Jeg fikk altså lov. Teksten var: ”I min Faders hus er det mange rom, - - -”. Jeg hadde skrevet et ord for ord manus, og holt meg til det jeg hadde forberedt. Midt i prekenen sa jeg: Det er Gud selv Jesus sikter til da han sier: ”I min Fars hus. Det er Gud selv som er huset med de mange rom!”
Men nå skjer det noe i prekestolen som jeg ikke var forberedt på. Plutselig var det som om jeg hørte Gud selv tale direkte til meg. Han sa: ”OK! Men hva med deg? Er det mange rom i ditt hus?” Jeg svarte vel noe slik som: ”Jeg har da ikke et hus. Jeg leier en yrkesbolig”. ”Ta ikke den. Du har nettopp sagt at jeg er et hus, da må jo også du være et hus. Har jeg ikke skapt deg i mitt bilde!”
Hadde det ikke vært for det skrevne prekenmanus hadde jeg kommet helt ut å kjøre. Men mens dialogen med Vårherre pågikk leste jeg nøkternt opp det jeg hadde skrevet.
Etter gudstjenesten brydde jeg meg knapt om folks tilbakemelding. Det hadde festnet seg noe i mitt hode som senere aldri har forsvunnet. ”Er det få eller mange rom i ditt hus, David?”
Da jeg var tilbake til mitt arbeid med ektepar og familier på ”Modum” kom disse tankene til å dominere min terapeutiske virksomhet. Jeg hadde tilegnet meg kunnskaper og erfaringer om indre personobjekter, men jeg hadde knapt en forestilling om hvor de oppholt seg. Jeg hadde faktisk fått laget trefigurer som symboler på de inder personobjektene. Det skulle ta litt tid før jeg spurte meg selv – og senere pasientene –:”Hvordan ser de rommene ut hvor disse objektene kommer fra?”
På den tiden hadde jeg innført et forelesningsopplegg i Familieavdelingen, hver tirsdag formiddag. Det var primært for pasientene i avdelingen ut fra logikken: Terapeutene får forelesninger om menneskelige - og mellommenneskelige problemer. Hvorfor skal ikke pasientene få et tilsvarende tilbud? Etter hvert ville de ansatte i avdelingen være med. Og overlegen anbefalte alle assistentlegene på sykehuset å møte opp til forelesningene for å få innføring i familiedynamisk tenkning.
En tirsdag var tema: ”Ditt rom i mitt hus”, Under forelesningen benyttet jeg meg av en illustrasjon. Huset kunne tegnes som et hjul. Innerst inn var et sirkelrundt rom - Fra dette gikk det eiker ut til sirkelen utenfor. Mellom eikene var det åpninger, eller rom. Jeg sa at det innerste rommet var personens eget rom, ”mitt rom”. De utenfor var rom for ”de andre”, altså ”ditt rom”, eller rom for indre objekter. Jeg viste til at rommene hadde en dør fra ”mitt rom”, og dertil tre vegger. Hver vegg representerte en bestemt tid. På ”fortidens!`” vegg var alle erindringene/minnene fra møte med den aktuelle personen klebet opp. På ”Nåtidens” vegg pågikk et arbeid for å skape et bilde, som i morgen ville overføres til ”fortidens” vegg, og bli et aktivt eller passivt minne. På ”framtidens” vegg hang utkastene/skissene til det livet man ønsket å leve i forhold til den aktuelle personen, altså det som skulle være skissen til selve samlivet. Jeg ga uttrykk for at ethvert indre personobjekt/enhver indre relasjon eksisterer samtidig i tre tidsdimensjoner: i fortid, nåtid og framtid. Og at om vi skal lykkes i våre relasjoner til andre må vi gjøre oss ansvarlige for alle elementene som er knyttet til de tre tidene.
Midt under forelesningen ble jeg avbrutt av en eldre kvinne på andre stolrad som sa: ”Å Kvebæk! Det der er det vakreste symbolet jeg noen gang har sett. Det er som et smykke!”
Min intuitive respons var : ”Syns du det, så la oss lage det til et smykke!”
Og slik ble ”Ditt rom i mitt hus -smykket” til. En bilmekaniker og Mercedes-forhandler fra Vestlandet laget prototypen etter mine tegninger. Så laget han i tillegg en støpeform av gummi så vi kunne masseprodusere smykker i tinn på avdelingens arbeidsstue. Mange skaffet seg et slikt smykke som ble hengt rundt halsen i en lærreim.
Straks etter kom en gullsmed til avdelingen. Han mente at smykket var så betydningsfullt at det burede lages i gull. Den oppgaven ville han påta seg. Og slik gikk det til at smykket produseres både i gull og sølv, og har blitt solgt i hundretall gjennom hans gullsmedforretning.
Tankene og teoriene rundt ”Ditt rom i mitt hus” går så langt tilbake som til 1969. Nå skriver vi 2009, og i august måned kan det feires 40 års jubileum. Det kommer ikke til å skje. Jeg har ikke behov for det.
Men i løpet av sommeren vil den aller første internasjonale konferansen vedrørende ”Kvebæks Schulpture Technique” bli arrangert i USA. Jeg skal heller ikke dit. Men jeg er meget lykkelig over å ha skapt noe som blir tatt godt vare på, og videreutviklet, på mange forskjellige steder i verden.
Nå vet jeg positivt at det er våknet en viss interesse i et annet land for en internasjonal markedsføring av "Ditt rom i mitt hus" med smykke. Dette gjør at jeg blir redd og kanskje litt handlingsrammet.
Boken "Ditt rom i mitt hus" har vært utsolgt i mange år. Men gullsmed Morken i Brekstad selger fortsatt smykkene.

tirsdag, august 18, 2009

HAMMERING MAN

Skulpturparken blir stor. Den skal bli en opplevelsestrasse mellom Strømmen og Lillestrøm, mellom produkter av stål og av tre, som historisk har preget disse to arbeidersamfunn.
Ambisjonene er store. De ansvarlige har valgt å starte med et brak. Å velge en kinetic sculpture - som åpningsvignett - vitner om romslighet, og forståelse for at kunst kan være underholdene.
For barn vil en diger bevegelig figur, som denne hamrende mannen, bli en spenningsopplevelse av de sjeldne. Vår verdensberømte skulpturpark i Oslo er da feiende flott med sine monumentale granittfigurer i teatralske positurer. De kan virke dønn kjedelig på barn. Men tenk: hver eneste skulptur er fremkommet ved hamrende menns arbeid.
Når The ”Hammering Man” blir satt opp i Lillestrøm er det etter kunstnerens ønske om å plassere denne ”arbeideren” på sentrale steder rundt omkring på kloden. I drømmen has inngår det at alle skal arbeide synkromt, de skal hamre samtidig. Rundt omkring på jorda hamres det alltid et sted. I gruver, i en skoger, i industribygg, I byer og ute på landsbygda. Selv i private hjem brukes hammeren flittig.
Jeg innrømmer at jeg ble litt skremt da jeg første gang leste om The ”Hamring Man” i Romerikes Blad. Jeg hadde vel tenkt meg noe mer folkelige skulpturer, og selvsagt mye billigere. Jeg tenkte: Hva vil skje med skulptur nr. to, tre og fire osv når man ikke har penger nok til å kjøpe denne første? Vil progresjonen stoppe? Vil det gå år før neste skulptur er på plass?
Jeg håper de ansvarlige i denne sammenhengen har svar på dette. Kanskje finnes det en tempoplan for prosjektet? Kanskje finnes det også en giverplan, en plan for hvordan industri og handel, og folk flest kan invitters til å være med å finansiere spesielle skulpturer?
The ”Hammering Man” er stappfull av symbolverdier. Det bør bli folkefest på Flomvollen den dagen stålmannen skal avdukes og parken åpnes. The ”Hammering Man” ønskes velkommen. Han er en av oss, og han hører selvsagt hjemme i arbeiderbyen Lillestrøm.


Denne karen i Frankfurt er 21 meter høy. Det ble også laget en seks meter høy kopi som hamret løs på en svastika – et hakekors, som en slags kontinuerlig opposisjon mot ny-nasimen. Men figuren ble ramponert så ofte, og så meget, at til slutt måtte den sendes på skraphaugen.

onsdag, august 12, 2009

DET ER IKKE GALT Å VÆRE INNADVENDT.

En venn av meg likte ikke det jeg skrev om å introvertere.
Ordene introversjon og ekstroversjon er sentrale begreper i Carl Gustav Jungs analytiske psykologi. Han bruker dem som benevnelse på vår psykologiske holdninger. På norsk kaller vi dem innadvendthet og utadvendthet, og begrepene brukes også i hverdagsspråket. Og nettopp derfor blir de beheftet med våre verdioppfatninger. Folk flest opplever utadvendthet som en positiv beskrivelse av folks væremåte. Å være innadvendt blir oppfattet som noe negativt.
For C. G. Jung var begrepene verdinøytrale. Han mente at vi er født med våre psykologiske holdninger, noen som utadvendte og noen som innadvendte, og at mengden av utadvendthet og innadvendthet svinget fra ekstremt til minimalt. Hadde man mye av det ene så hadde man automatisk lite av det andre.
Men, Jung mener at dette forandrer seg og jevner seg ut gjennom et langt liv. Den utadvendte utvikler mer og mer innadvendthet, og den innadvendte mer og mer utadvendthet. Livet søker etter balanse.
I første halvdelen av mitt liv var jeg ekstremt utadvendt. Jeg klarte ikke å være alene mer enn korte stunder om gange. Testet jeg meg nå ville jeg trolig fortsatt ha en utadvendt holdning, men den vil være betydelig redusert. Nå har jeg for eksempel ingen problemer med å være alene. Jeg er det ofte, og trives faktisk med det.
Jung mener at utadvendte har et objektivt forhold til den ytre virkelighet. En innadvendt har et subjektivt forhold til objektene i den ytre virkelighet.
Da jeg skrev at jeg introverterte, så var det på ingen måte en fallitterklæring, men en praktisk måte å forholde seg til en aktuell situasjon på.
En slik kan vær en livlig samtale i en gruppe på 8-10 personer. Etter kort tid er jeg falt av lasset fordi jeg ikke er i stand til å høre hva som blir sagt. I stedet for å mase om å få vite hva det blir snakket om, og å be folk snakke høyt og bare en om gangen, så vender jeg i stedet oppmerksomheten innover i meg selv. Nå er slik utkobling følges av en tilkobling til indre prosesser gir man ikke signaler om at man er utenfor eller kjeder seg, og man påfører ingen i gruppa dårlig samvittighet.
En kvinne jeg hadde i ekteskapsterapi fortalte om en hyttetur hun og mannen hadde vært med på. Hun ville avsløre hvor asosial mannen var. Da vi hadde det som festligst satt han for seg selv uten å delta verken med replikker eller latter. Er det sant dette, spurte jeg ham. Ja, sa han. Jeg husker det godt. Vi hadde det utrolig hyggelig. Da tenkte jeg at nå er jeg i en så fin stemning at jeg vil pugge litt tysk grammatikk. Jeg skulle nemlig snart opp til eksamen. Men fikk du noe utbytte av dette da? Ja, svarte han. Det satt som klistret det jeg jobbet med den kvelden, og det sitter fortsatt.
Hun var en ekstremt utadvendt kvinne som hadde funnet en ekstremt innadvendt mann som kunne skape balanse i samlivet, men som ikke egnet seg å pynte seg med i sosiale samvær, eller på hytteturer. Han var faktisk det mest innadvendt mennesket jeg noen gang har undersøkt. Han ønsket først å bli lege, men besinnet seg og ble veterinær, og som veterinær trivdes han aller best med å jobbe i laboratoriet, og aller helst med å se i mikroskopet.
Jeg kan ha det stort sett godt i selskap med andre hvis jeg ikke presses til å delta i samtaler hvor jeg ikke hører hva som blir sagt. Jeg kan fryde meg over stemningene i fellesskapet hvis jeg får være alene. Jeg sier ikke at dette gjelder alle innadvendte, bare tunghørte som har funnet en løsning i introversjonen. Hvis gruppen er interessert i mine meninger spør de meg selvsagt direkte. Og da kan jeg komme i skade for å beholde ordet for lenge.

fredag, august 07, 2009

DETTE ER ERIK, MIN STORE LILLEBROR,



Min lillebror og beste venn døde på denne dagen 07. august for ett år siden. Han fikk blodforgiftning fra sår han hadde på leggene, ble lagt inn på AHUS, men livet sto ikke til å reddes.
Hvorfor lyktes han så godt med oppbyggingen av Torshov Skoles Musikkorps? Svaret er enkelt: Han var en unik, ikke akademisk, pedagog? Ordene pedagog og pedagogikk eksisterte ikke i hans vokabular da han for mer enn tretti år siden startet opp med korpsbyggingen. Da han og korpset ble verdensberømte etter konsertene i Wien Operhaus, sendte en engelsk storavis en journalist for å intervjue ham. Journalisten sprute: ”Si meg Erik Kvebæk, hva er din pedagogiske hemmelighet? Erik snudde seg til tolken og sa: Si til ham at hemmeligheten er at jeg er så grusomt glad i disse barna!” Han sto sjelden ubehjelpelig overfor praktisk undervisningsproblemer. Hans inderlige kjærlighet til disse barna - med svære læresvansker - løste de fleste problemene etter hvert som de dukket opp.
Her er et eksempel : En ny elev puttet hele munntykket i munnen og fikk ikke fram en lyd. Erik ba eleven og knipe igjen munnen, og forsiktig førte han munnstykke inn mot den sammensnurpete munnen, og sa han. ”Nå kan du få lov til å prompe inn i munnstyke!” Eleven gjorde som han sa, og plutselig kom en høy og klar tone ut av instrumentet . Ellevill av glede danset han rundt på gulvet med eleven og sa: ”Du kan, du kan! Du fikk det til!” Vulgært dette? Nei, det er genialt!
Hans fantastiske evne til å leve seg inn i ”tapernes” livssituasjon tror jeg skrev seg fra personlige opplevelser. Erik var en usedvanlig dyktig regnemester. Hans store feil var at han regnet alt i hode. Oppstillinger på papiret var helt unødvendig. Han leste regnestykkene han fikk i hjemmelekse, men alle oppstillingene ha forsøkte seg på var gale. Svarene derimot var riktige – samtlige. På skolen ble han i regnetimen kalt fra til læreren som høyt og tydelig kalte ham en juksemaker. ”Erik har alle svarene helt riktig, uten en enste riktig oppstilling! Nå skal jeg skrive en oppgave på tavla, og så kan Erik regne den!” Men gutten sto helt fast. Han klarte rett og slett ikke lage den forventede oppstillingen. Læreren triumferte og sa: ”Nå ser dere unger. Erik er en juksemake. Han skriver rett av etter fasiten!” Erik sa: ”Men jeg kan svaret lærer!” ”Har du hørt sånt tøys. Gå og sett deg. Du er en skam for klassen din!”
Denne ydmykelsen satte seg grundig fast i ham. Aldri skulle noen få ham opp til tavlen. Denne selsomme dagen, ble den siste gangen den profesjonelle pedagogn fikk ydmyke ham. Men regne kunne han, også de mest kompliserte regnestykker. Da han til sitt instrument, Walthorn fikk utlevert noter som var skrevet for andre blåseinstrumenter kunne han transponere dem, om så det var seks trinn i hode mens han spilte rett fra notebladet.
Han hadde en usedvanlig høy intelligens, men skolen maktet aldri å legge forholdene til rette for ham. Da han sluttet på skolen etter sju år, var det bare musikkunnskap han ønsket å tilegne seg. Han prøvespilte femten år gammel til Filharmonisk Selskaps Orkester og ble suverent best. Men også her møtte han urettferdigheten. De valgte en betydelig eldre musiker fordi Erik var så ung at han ville helt sikkert få flere anedninger. Erik byttet da instrument og fikk stilling som barytonist i Brigademusikken. Her avanserte han til musikkaptein.
I nærmiljøet var han en institusjon som var villig til å hjelpe der det trengtes. Til aldershjemmet – ”Pålsetunet” – hans nærmeste nabo, engasjerte han frivillige til skape et trivelig utemiljø for de eldre.
Før han døde hadde han sørget for at ledelsen av orkesteret ble ivaretatt på beste måte. At han lyktes med det ble vi vitne til da det ble arrangert en minnekonsert i Lillestrøm Kuturhus. Salen var fullsatt av mennesker med dyp respekt for, og stor takknemlighet til, min store lillebror, som for sin geniale pedagogikk ble hedret med Kongens gull, og som fikk en rekke andre utmerkelser. Jeg savner ham fortsatt.


onsdag, august 05, 2009

SÅ ER REISEN SLUTT.

Vi gikk om bord i MS Midnattssol i Bergen på selveste Olsokaften, og gikk fra borde i Tromsø midt på dagen den 2. August. Fire døgn ombord i cruisskipet sammen med mennesker fra mange forskjellige land.


Ida og Karstein Aunevik fra ”Modum” i diskusjon med Reidun før avreise.

Båten var stor og luksuriøs, havet var blått og stille, kystlandskapet fra Bergen til Bodø er ensformig, men derfra til Tromsø? Storartet! Det ble sagt at vi ikke kom til å seile innom Trollfjorden,

Geiranger
men til tross for at vi var innom Geiranger tok skipperen med oss inn i denne fantastiske ”blindtarmen”.
Denne fotografen var ikke flink nok til å forevige dette eventyrlige landskapet, for lyset var ”skrudd av”. Men hva betyr et fotografi, når hjernen er i stand til å ta vare på slike sterke sanseinntrykk, selv i dunkelt lys?

Trollfjorden
Jeg søkte etter motiver, men fikk ikke foreviget et eneste ett. Likevel står motivene i kø inne i hode mitt. Skal bli artig å se hva som skjer når de får modnet seg litt.

Lugaren var romslig og bekvem. Salongene i baugen hadde enorme panoramavinduer, og folk kappes om å sitte i første rekke, men sannheten var den at vi så omtrent like godt all sammen. Spisesalen var diger og buffeene rikholdige til frokost og lunsj.


Se fargeforskjellen. (bilde på veggen er ”Bare for syns skyld” sto det på lappen.)

Middagen ble servert ved bordene, som måtte bestilles på forhånd. Tre retter med utsøkt kokekunst og godt drikke. Vi hadde ikke inkludert lunsj i pakken vår så vi spiste i kafeteriaen, som regel en herlig suppe med brød. Her var en kjempediger bar-salong, og som en forlengelse av denne hadde Knut Hamsund fått sitt spesielle rom. Det var hit inn jeg gikk da sola ble for sterk og all snakkestøyen gjorde meg innadvendt. Her var noen fantastiske malerier. Store vinduer fra gulv til tak ga det utsyn jeg måtte ønske.
Hit kom Ida, Karstein og Reidun og slo seg ned en ettermiddag. Stillheten gjorde det mulig å føre en naturlig samtale. Men i min iver ble jeg så høyrøstet at jeg fornærmet et tysk ektepar som hadde søkt stillheten. De stirret surt på meg da de gikk. Jeg smilte vennlig og lykkelig tilbake. Også jeg hadde deltatt i en samtale!
Båten lå ofte flere timer ved kai i de forkskjellige byene som ble anløpt, men jeg våget meg aldri i land. Jeg hadde kuttet ut Burinex (vanndrivende) med den følge at ødemene i føttene kom sterkt tilbake og gjorde det ubehagelig å gå.
Jeg vet jeg burde skrive at jeg har hatt en aldeles fantastisk sjøreise, ja – verdens vakreste – som det sto skrevet over en hel vegg, men mine handikaps ble en bremsekloss på de store affektive reaksjoner.
Jeg har opplevd dette mektige og utrolig vakre landet vårt fra utallige reiser. Fra lufta, fra de spektakulære vei traseene over høye fjell og gjennom dype skoger, fra jernbaneturer, og båtreiser i storm og stille. Kanskje er jeg inntrykksmett? Jeg vet at et synsinntrykk kan brenne seg så sterkt fast i min erindring at jeg er i stand til å huske detaljer flere tiår senere. Nye reiser frister ikke lenger, jeg har lissom nok å ta av. Men skal jeg først ut på tur er valg av turkamerat det aller viktigste, og hun vil alltid hete Reidun. Hun er helt fantastisk og derfor uunnværlig.