torsdag, oktober 31, 2013

TØMMERFLØTER

Av en eller annen grunn har jeg kalt meg tømmerfløter. Det var under det telogiske studiet fra 1955 til 59 at jeg brukte sommermånedene til å tjene penger for neste studieår. Jeg fikk jobb ved Fetsund Lenser, hvor jeg som skolegutt, i sommerferiene, jobbet som sprettgutt. Min oppgave var å finne tømmerstokker som fløterne i sorteringsanlegget hadde sluppet ut i feltet for tømmer som skulle bukseres ut over Øyeren og sleppes i Glomma og transporteres til treforedlingsindustrien langt sør i Østfold. Et tømmerstokk var en kostbar grei, og sagtømmeret var svært kostbart, og det var viktig at de kom fram til sagbrukene som hadde kjøpt dem. Vi sprettgutter fikk ti øre for hver feilstokk vi fant. Det var ingen stor bonus til lønnen vår, som heller ikke var stor, men nok til å holde motivasjonen oppe, for sprettgutta konkurrerte innbyrdes. Det var vel ikke riktig å kalle seg tømmerfløter, for jeg jobbet i et sorteringsanlegg. Som voksen ble jeg plassert på den øverste brua i anlegget. Det var kara på denne brua som møtte tømmeret aller først. Det kom rett ned elva fra Bingen i Sørum, hvor det hadde ligget lagret i store vaser mellom de digre karene som lå ute i elva, Jytulen, for å holde tømmeret tilbake så det ikke fór villt ned gjennom Glomma. Det var bare en viss mengde som ble sluppet løs pr. dag, og som kom seilende på evlas rygg til de møtte motstand like før de skulle gå gjennom sorteringsanleggene. De ble fanget opp av kraftige lenser og styrt ned til annleggene på begge sider. Vi som sto på første brua skulle ta imot tømmert som kom strømmende mot oss og organisere det slik at kara på brua bak oss kunne begynne sorteringsarbeidet. Det var i grunn bare to ting man burde være oppmerksom på, og det var at alt slip-tømmeret skulle videre ut over Øyeren, mens sagtømmert skulle fraktes innover mot Lillestrøm hvor sagene lå. En skulle tro at det var lett å se forskjell, men det var det ikke alltid. Noe av det som skulle ut over Øyeren lignet på skurtømmer, og noe av det som skulle innover til Lilestrøm lignet på slip, selv om det var mastetømmer som skulle til impregneringsanllegget og gjøres om til telefonstolper og lysstolper langs veier og gater. Jobben på første brua var et ganske hardt arbeid, for det hendet tømmeret kom i store vaser som ikke kom under brua vår. Disse måtte vi få løst opp på en aller annen måte. Her var det at de gamle kloke karas erfaring var nyttig å trekke på. Jeg var ung og veltrenet og stolte vel kanskje litt for mye på min muskelkraft. En gang kom jeg til å kjefte på han Ola fordi han hadde presset en stokk inn mot lensa så alt tømmert ovenfor stoppet opp. Da svarte han rolig: ”Vi vet du er sterk, og kanskje er du litt klok også, men satt opp mot våre erfaringer og elvas styrke er du veik! Kom hit nå så skal jeg lære deg en hemmelighet”. Og Ola fortalte meg hva som skjedde på begge sider av tømmervasen. Han pekte på en kollega som hang ut over vannet og presset tømmeret innover, og litt lenger oppe, på den andre siden sto en annen kar på samme måte, og han presser også tømmert innover. ”Se på tømmervelta David, snart bukter den seg mot oss som en slange. Se på Harald, når han gir meg beskjed så slipper jeg taket og da kan du jo bruk krefte dine om du tror det er nødvendig!” Plutselig trakk Ola hakan til seg og tømmeret kom vakkert strømmende ned under brua, og det er ingen ting jeg behøver å gjøre. Disse gamleguttas klokskap og erfaring ble til stor nytte for meg. Det er disse gutta som har klokskapen, og det er elva som har kreftene. Jeg lærte å utnytte elvas krefeter på en klokere måte etter hvert. Selv om jeg var stud. Theol. var jeg nok ikke den klokeste på brua. Jeg forsto at når jeg kalte meg tømmerfløter var det for å få en slags del i de ekte tømmerfløternes berømmelse. Men de ekte tømmerfløterne befant seg mye lenger oppe i elva. Og i sideelvene til Glomma. For dem gjalt det å få tømmert ned de trange elvepassasjene og styrkene og ned til selve hovedelva. De fulgte tømmeret døgent rundt. Og når de måtte hvile og sove skjedde det ganske primitivt. De laget seg en gapahuk på stedet, kløyved en tyristokk langsetter, fliset den opp, la et par runde greiner i ytterkant og tente på flisa. Trekken fikk kubben til å olme, dvs at den brant opp innenfra, men bare med glør. Varmen fra stokken ble ført inn i gapahuken hvor fløterne hadde lagt seg med de våte klærne på. Først tørket de rygg og lår, så framsida med bryst og mage og framsida av lårene. Klærne ble altså tørkt mens de hadde dem på kroppen. Bare strømpene ble tørket foran bålet. Det gikke ikke mer enn en tre – fire karer i en slik gapahuk, og de skiftet på å ligge ytterst og nærmest stokken som ga dem varme. Disse kara var skikkelige tøffinger. Det var bare disse som burde kalles tømmerfløtere. Min jobb på lensene kunne ikke sammenlignes med deres. Jeg hadde ei real matpause midt på dagen og gikk hjem fra jobben da den kraftige alarmen lød over hele annlegget, ja hele bygda. Jeg sov aldri i gapahuk på jobben, men i ei god seng med skikkelig dyne. Jeg behøved ikke følge tømmeret på vandring ned gjennom elvefaret. Jeg jobbet på et annlegg som sto fast med påler rammet dypt ned i elvebunnen, og tømmeret kom til oss. Men vi brukte begrepet ”tømmerfløter” om oss selv, og vi ble kalt tømmefløtere. Og visst var vi det på et vis, men ikke av det romantiske slaget. Det var lite romantikk ved det å være ”tømmerfløter” ved Fetsund Lenser. Bare én ting hadde vi felles. Vi var ute i frisk luft og lot solen brenne kroppene brune. Og brune ble vi. Jeg kan huske at folk som jeg møtte dro ikke kjensel på meg. Jeg var altid den bruneste studenten ved Överås. Fargen på kroppen varte til langt ut på vinteren. Den gjorde gutta i dusjen litt missunnelige. ”Mor se hvor brun han er, da!” Sa en smågutt og moren svarte guttungen: ”Han er ikke ordentlig brun. Han er bare sånn arbeidsbrun!” Vel, hvis ikke brunfargen kom fordi man hadde hytte ved sjøen, så var det ikke ordentlig brunfarge. ”Tømmerfløterbrun” var arbeidsbrun. Men det var en farge som grodde seg fast til kroppen og som ikke kunne vaskes av etter noen opphold under dusjen. De gamle tømmerfløterne hadde en slik brunfarge som ikke kunne fjernes. Den satt der året rundt, og år etter år. Det så ut som om sola hadde forandret selve pigmentet, og for bestandig. Nei, jeg var ingen ekte tømmerfløter. Jeg fikke bare lov å kalle meg det for det ble alle kalt som jobbet med tømmer på lensene. Jeg har senere i livet arbeidet i mekanisk verksted som elektrikker og ute på anlegget som telefonmontør i Oslo Telefonanlegg. Faktisk en tid som tømmerhugger også. Jeg nektet militærtjeneste og måtte tjenestegjøre som silvilarbeider. En del av denne tiden var jeg kokk for gutta som lå på skauen og hogg tømmer, eller plantet skog i Vang i Valdres. Jeg var fritatt for det tyngste arbeidet for mitt hovedansvar var å tilberede tre måltider om dagen for skrubbsulte karer. Det var i tiden mellom måltidene jeg hadde anlednig til å hugge tømmer, men for det meste ved. Som regel var det bjørk, hvor raiene ble slinset for bark på et par sider og lagt i reis. De skulle legges oppå hverandre i rota og ha et bestemt mål. Det ble eksperimentert med slik at man nådde dette målet ved å legge raiene på en måte som gjorde det mulg å nå målet med færrest mulige raier. Men en vettug vedhugger bygde selvsagt reis som ble bygd på skikkelig vis. Her var øyemålet og samvittigheten vikig. En gang hadde jeg et trettitall gutter med meg opp til en forlegning i Vang i Valdres. Nå mente mine foresatte at jeg burde ha en kvinnelig kokke til å hjelpe meg. Det ble ansatt ei kokke fra bygda, men hun var vant til å være sjef, så jeg ble enten jaget ut av kjøkkenet eller satt til å skrelle poteter og lignende. Men det skal sies: Hun lagde nydelig mat. Da det sto fiskeboller på menyen serverte hun dette med herlig stekt flesk og hvit duppe, og det dempet gemyttene. En av de tøffeste karene, han var tømmerhugger av yrke, klaget på fiskeboller for han måte ete så store mengder om han skulle få tilstrekkelig med krefter til neste økt. Men da flesket kom på bordet lysnet han i fjeset. Flesk og hvit duppe var skikkelig tømmerhuggermat, sa han, og ei og annen fiskebolle kunne han alltids spe på med. Men dette er historie nå. Den ligger om lag 60 år tilbake i tid. Men det hender jeg møter en og annen jeg var kokk for på den tiden, og det er alltid veldig hyggelig, og en tydelig bekreftelse på at det var ei virkelig tid som det luktet bark og kvae av. Men når sannheten skal sies om min yrkesamtivitet var jeg vel ei kontorråtte med skrivebord og kontorstol, hvor jeg forberedte foredrag og prekener. Og disse luktet det verken tømmer eller kvae av.

mandag, oktober 07, 2013

TRISTE DAGER

Det står en diger kontainer på vår gamle nabos gårdsplass. Det er et trist syn, for vi vet horfor den står der. I over tjueår har to herlige menneker bodd i nabohuset. Urmaker Arvid Evensen førte oss inn i miljøet her med all sin lokalkunnskap. Han kunne fortelle at vårt hus og hans hus ble bygd omtrent på samme tid. Og at kommunelege Melsom, tidligere overlege ved spedalsksykehuset i Bergen, var en innelukket og streng herre med sterke meninger. Da han bestemte at det skulle plantes en Lindehekk som skille mellom eiendommene, hadde han ikke tid til at Evensen fikk fjernet jordhaugen som lå i veien. Han gjorde bare en liten sving utenfor jordhaugen. Denne svingen er sylig den dag i dag. Evensen fortalte at Melsom tok seg av de stor ting på eiendommen, og at fruen tok seg av de små. Hun hadde plantet ut en masse stauder som hun suplerte med en mengede sommerblomester. Hun elsket blomster, og under hekken vokste det hver vår opp vakre gule liljer, blåveis og hvitveis, kunne vår nabo fortelle. Men hekken, som var felles eiendom, ble klippet slik at de tok hver sin side og delte på klipping av toppen. Da vi flyttet inn var det altid Evensen som startet klippingen, men allerede neste dag fikk vi gjort jobben vår. Slike uskrevne lover tok vi meget alvorlig begge to. Og pusset den ene vinduer, svarte den andre med gjøre det sammen, og helst før dagen var omme. Men så blir fru Evensen etter hvert dårlig, men ut i hagen måtte hun, og vinduene skulle vaskes som før. Vi så henne klatre opp den store granittmueren, for også inntil NSBs støyskjerm skulle alt være ryddig og i orden. Og det ble svart på fra vår side av hekken. Evensen og jeg klippet plenene samtidig. Vi var godt synkronisert, og hadde en avtale om at når alt var klippet, og maskinen satt på plass, skulle vi sette oss på den hvite benken i Evensens hage, slappe av og drikk en flaske øl sammen. Han ville helst ha alkoholfritt. Her snakket vi om løst og fast som angikk gode naboer. Det var Evensens som visste om alt som skjedde rundt oss, og fortalte oss det gladelig. Det var han som varslet at beslagt på toppen av pipa var nær ved falle av. Men så en dag kom ambulansen og hentet fru Evensen for siste gang, og snart var Arvid alene på terrassen. Han klaget på svimmelhet og smerter, og at han savnet Gullborg, men han sluttet aldri å titte over hekken til oss og vinke med hele armen i været. Og så kom Ambulansen og hentet ham også. Han kom aldri hjem igjen. Nå var huset tømt for to gode mennesker. Vi har savnet dem siden. Konteineren som står på Evensens gårdsplass står der for nå skal huset tømmes. Alt hva disse to hadde kjøpt og brukt med glede opp gjennom årene, hadde ingen verdi lenger. Det ble kastet i konteineren alt sammen. Innholdet vokste raskt og husets innbo ble mindre og mindre. Konteiner ble full og mått byttes ut med en ny: ”Det er fælt hvor mye skrot et par gamle mennesker har rukket å samle på opp gjennom årene? Jeg tror ikke de har kastet noe i alle årene de har vært gift.” Arvid var håndtverker. Han var en av landets dyktigste urmakere. Han gikk i lære i Oslo og skrøt litt forlegent av at han etter hvert fikk reise opp til Slottet for å stille klokkene. Han var stolt av sitt yrke, og hadde satt opp et lite arbeidsrom i kjelleren, hvor han kunne reparere klokker for folk. Han likte å arbeide med veggur og gulvur, og det var ikke det verk han ikke kjente ut og inn, og kunne historien til. Han fikk alle klokkene til å fungere igjen. Og var en del utslitt, eller manglet, vel så laget han den. Han hadde en bitte liten dreiemaskin som han brukte med største finfølelse og nøyaktighet. Og prisen kundene måtte betale var latterlig liten, sammenlignet alt arbeidet han hadde langt ner i å få klokka til å fungere igjen. Det var kanskje derfor så mange kom kjørene langveis fra til ham med sine defekte klokker. Små ur hade han sluttet å jobbe med. De fleste var elektroniske. Men han hjelp oss å skifte batteri og bytte reim og sånn. Det gjorde han mens vi ventet. Jo, han tok betalt for det, men det var mest symbolsk. Vi syns det er så trist at våre gode naboer nå er flyttet ut av huset sitt. Først dem og siden bit for bit av det som utgjorde deres daglige omgivelser. Det føles dobbelt trist at alt de eide, alt som ver deres og som de var glad i er båret ut i konteinere. Når alt er ute, og huset er vasket og reint, går det nok ikke lenge før vi ser i avisen en annonse som forteller om at Gullborgs og Arvids hjem er til salgs. En lang og vakker epoke er avsluttet. En ny skal starte. Hvem skal ta deres plass? A Vil vi kunne være de gode naboer for disse, som Evensens var for oss?

torsdag, oktober 03, 2013

VÅR BARNDOMS LANDSKAP

I mitt barndoms paradis lå Tangetuppen som en glad utfordring og kalte på oss. Tangetuppen var bygd opp av sand og leire som Merkja hadde ført med seg opp gjennom lange, lange tider. Merkja var egentlig et lite naturfenomen i seg selv. Den skar seg ut fra Glomma og fant sin vei i motsatt retning av den store elva. Det så unektelig litt komisk ut. For på den ene siden av landområdet strøk hovedelva rett sydover, men på den andre siden gikk bielva rett nordover. Det var som om vannet hadde funnet ut at nå skulle det gjøres opprør, og så begynte det å renne den stikk motsatte retning. Ikke bare et lite stykke, nei tvers gjennom terrenget og ut på den andre siden, Kanskje så mye som to kilometer. Der svingte den rundt en ny leirtange og laget ei evje. Men den gikk videre tilbake igjen ut mot Svelle, og bygde opp det vi kalte Tangetuppen, som var et stykke landområde som strakk seg mager og elegant ut i det store delta som ble kalt Svelle. Tangetuppen var tilgrodd av busker og kjærr, og noen lauvtrær som ble ganske høye. Men her fantes ikke ei furu, eller ei gran eller noe som kunne kalles eviggrønt. Om våren og sommeren var dette vårt grønne paradis hvor det var lett å gjemme seg bort, lage lauvhytter og skjulesteder. Ytterst ute var det ei gresslette som ble en yndet lekeplass, men aller ytterst skrånet terrenget ned i vannet og ble en fin fiskeplass. Det var langs stranda på evjesida at noen hadde laget plass til feste for båtene sine. De fleste var robåter, men det var også en og annen motorbåt med innombordsmotor. Det lå som en arv i oss at de båtene skulle vi ikke leke med, de var lissom for verdifulle. Det hendte ofte at jeg løp ut til Tangetuppen i kveldingen. Det tok ikke lang tid, for jeg var lett på foten. Men en kveld skulle storebror ut å jakte på ender og jeg fikk vær med. Han instuerte meg i jaktens mange hemmeligheter. Han fortalte at det var ved solnedgang og soloppgang at endene byttet beiteområde og kunne komme flyvende gjennom luften så vi hørte vingeslagene. Han fortalte også at det ikke var lurt å skyte på endene som var i luften. De burde helst ha slått seg ned på vannet. Men for ham selv gjorde det visst ingen forskjell. Den kvelden jeg var med ham gikk han til høyre for meg med sin Remington-hagle. Han hadde hagla ”knekt” men han hadde lagt patron i hvert løp. Jeg gikk litt bak ham på venstre siden, for det var slik han ville ha meg plassert. Plutselig løfter han hagla og brenner av et skudd mot noe i lufta som ikke jeg så. Jeg følte av smellet at jeg ble trufft og gikk rett i bakken som ei skutt and. Jeg holder meg for øret, og Harry spør om hva som har skjedd: ”Du skjøt meg jo!” sa jeg litt opphisset, men reiste meg opp og var fortsatt sint. Det var selve smellet og lufttrykket jeg hadde reagert på. Det tok lang tid før jeg kunne høre ordentlig på høyre øre. Jeg var i grunn ikke spesielt interressert i andejakt, så mine turer ut til Tangetuppen var av mer romantisk karakter. Jeg lite å se solnedgangen og alle skiftene farger på himmelen og i sjøen. Disse sterke inntrykkene har nok bitt seg fast i mitt minne, så når Ingar, sønnen min, oppfordrer meg til å oppsøke disse stedene nå, så er det noe stort i meg som svarer Ja! Men det melder seg straks et problem. Hvordan skal jeg komme meg dit ut? Det går ikke an å kjøre dit med bil, og ta beina fatt er dødsdømt fra første skritt. Jeg klarer rett og slett ikke gå den distansen på grunn av beina mine. Min fetter Jonny har foreslått at vi skal ta oss en biltur. Han vet om flere steder hvor vi kan kjøre helt ned til vannet. Vi tar bare med oss et par campingstoler og så lager vi et bål i vannkanten og lar minnene få fritt spillerom. Kaffe kan vi ha på termos, eller helst koke over bålet, og en kjeks eller to er alt vi trenger å bite i. Det blir nok noe av denne turen, men vi må vente til etter gudstjenesten hvor han skal preke, og døpe et lite barn. Ingenting må forstyrre hans tanker før etter dette er overstått. Så til uken kaster vi nok loss en dag med pent vær og legger ut på tur i vår barndoms landskap.