mandag, april 23, 2012

VÅR OG SYKKELTID

Min første sykkel var fars sykkel. Det var et beist av en sykkel. Den var to tommer høyere enn en vanlige sykler. Det betydde at jeg fint kunne komme meg inn i ramma under stanga, og fra en merkelig skrå kroppsstilling fikk sykkelen til å lystre meg. Min bror Willy kjøpte ny sykkel, en Clipper, som jeg fikk låne av ham. Jeg brukte den så mye at jeg til slutt trodde den var min egen. Da jeg skulle kjøpe min første sykkel fikk jeg vita at i en sportsforretning i Lillestrøm var en kar som hadde en ombygd , engelsk, banereser han ville selge. Jeg kjøpte den. Med bukkehor-styre og et langt spisst sete og tre gir var jeg ”rasersyklist”. Og visst gikk det fort. På turer fra og til Lillestrøm hang jeg fint med i dragsuget fra lastebilene. Den sommeren var en eventyrsommer. Jeg satt på sykkelen støtt, og var lykkelig klar over at ingen av guttene kunne følge meg. Men sykkelen hadde verken bagasjebrett eller skjermer. I regnvær var jeg tilklinet med skitt både foran og bak – til mors store fortvilelse. Vaskemaskinen var ennå ikke oppfunnet i vårt hjem på den tiden. Jeg syklet den til totalvrak. I en sving lente jeg meg så mye over at begge gaflene brakk. Den forsvant mellom beina mine, for over et fender og forsvant i en myrsump. Jeg fortsatte løpende framover og pådro meg ikke et lite skrubbsår engang. Sykkelen har fulgt meg gjennom hele livet, men ble ikke like selvfølgelig etter at vi kjøpte vår første bil, en Opel Record. Da vi flyttet til sykkelbyen Lillestrøm var sykkelen et hendig verktøy i hverdagen. Jeg ble brått skremt en dag jeg stanset for rødt lys og mistet balansen og gikk i asfalten med plastikkposer og alt. Det var mange mennesker rundt meg, men alle lot som de ikke så meg, og jeg måtte kare meg opp ved egen hjelp. Dett ble starten på nedturen. Nå er det flere år siden jeg våget meg ut på veien med sykkel. Jeg sykler litt fortsatt, men kommer ikke av flekken. Jeg har en ergometersykkel i atelieret. Den viser hvor fort og langt jeg sykler, og faktisk også kaloriforbruket og pulsslagene mine. Jeg liker den ikke spesielt godt. Jeg har fått den i bursdagsgave av folk som vil mitt hjerte vel, men selv om jeg er en mann med stor fantasi, så klarer jeg ikke å forestille meg at jeg er på en ordentlig sykkeltur. Her om dagen fikk jeg en video snutt til min I Mac. Rune hadde fått øye på ei lita jente som kom syklene opp Myhrdalsveien. ”Nei, er det deg, Hanna? Har du syklet helt fra Vedavågen?” Hanns syklet helt fram til bestefaren sin og bekreftet det, og at mor kom gående langt etter. Oldefar ble ganske beveget da han så videoen. Ei knøttlita jente på fem år med ny, rosa sykkel og hjelm, mestret sykkelkunsten elegant. Hun parkerte sykkelen og for inn til mormor. Det ligger 73 år mellom videosnutten og erindringen av min første sykkeltur. Nå er sykkel, hjelm og gode klær en selvfølgelighet for ei jente på fem år. Da jeg var barn måtte jeg hver gang jeg ville ut å sykle trygle og be om å få låne en sykkel. Og sykkelhjelmen var ennå ikke oppfunnet. Nå er det vår. Reidun har vært hos sykkelmakeren og fått pusset opp sin sykkel og er allerede ute og tramper. Jeg tør ikke be om å få lånene den. Ikke til en bitte liten tur engang. Her i gata er det en eldre herre som daglig er ute og sykler. Han er eldre enn meg, Sykkelen har tre hjul. Jeg går fortsatt rundt å tror et jeg , om en stund, vil komme meg opp på en ordinær tojuling igjen. Men det må bli på en damesykkel i så fall. Og turen må kun gå rundt kvartalet her. Det er jo vår, ikke sant?
HARRY ER FUNNET Et letemannskap fra forsvaret, med hunder, fant Harry i går, fire kilometer fra rastestedet. En skiløper mente han hadde sett noe som burde undersøkes, men de fant han ikke der. Men femti meter bortenfor lå han. Han hadde skiene fastspendt til føttene, og han holt i stavene. Han lå med fronten ned og det var ikke tegn til at han skulle ha gjort noe for å komme på beina. Det er lett å gjette at Harry falt død om, mest trolig av hjertestans. Nå vet vi det. En ung mann, bare så vidt fylt femti år, er død. Nå slipper vi å håpe at han ble forvirret og tok seg inn i ei hytte langt, langt fra stedet de fant ham. Han var nemlig en fysisk sterk mann. Døden kommer av og til så brått. Både far og hans tre brødre døde brått, som når et lys blåses ut. Men Harry var en fysisk sterk person. Ingen ville trodd at døden skulle komme til ham på denne måten. Nå har hans kone og datter fått beskjed. Nå starter sorgen. Vi som kjente ham fra hans tenårstid husker ham med stor glede og takknemlighet. De var tre gutter som gikk på Kvås folkehøgskole og som ble enige om å søke seg inn på Kvitsund Gymnas. De ble etter hvert en kvartett som holt sammen i tykt og tynt. De fartet i fjellet til alle årstider og lærte mye om å klare seg ute under skiftende forhold. Selv nå, så mange år etterpå, møttes de for å friske opp minner og ferdigheter fra ”gamle dager”. Siste gang møttes de hos Harry, og slik jeg oppfattet det, hadde det vært et herlige ”guttemøte”. Neste gang de møtes er ved Harrys båre. Denne gang blir det sorgen og savnet som vil prege dem. Jeg har i fantasien vasset rundt i djupsnøen på leiting etter denne gromme gutten. Nå er han funnet og jeg kjenner en stor lettelse selv om han ble funnet død. Nå kretser tankene mine rundt alle dem som var glad i Harry, og det var mange flere enn hans nærmeste familie.

lørdag, april 07, 2012

MED TYNN HUD I PÅSKEN

Det er ikke bare huden på armer og bein, som er tynnere. Huden over mitt følelsesliv er også blitt en slags pergamenthud.
Før opplevde jeg at selv om følelsene var sterke hadde jeg evne til ikke å la dem ta styringen. Jeg opplevde at jeg hadde en indre styrke som gjorde det mulig å gå dypt inn i andres smerte når jeg ble bedt om det. Jeg kunne inngi trygghet. På en flytur til Kios sa en mor til sin datter, da hun så jeg var med flyet: Nå er jeg ikke redd, Kvebæk er med oss. Hun så selvsagt ikke på meg som en dyktig flyver. Jeg var for henne en slags garanti for at hun kunne få hjelp hvis hun ble veldig redd.
Det har skjedd en stor forandring de siste årene. Jeg griner lett for det som før ble opplevd som småting.
Mange ganger denne påsken har jeg fulgt tett innpå Jesu på vei opp til Golgata,. Men da jeg her en kveld så TV filmen, Den siste fristelse, slo jeg av fjernsynet i det de skulle banke naglene gjennom Jesu hender og føtter. Det ble alt for sterkt for meg.
Det har skjedd noe annet i den stille uke hvor min sårbarhet er blitt tydelig. Min sønn Rune har hatt to tre bestekamerater helt fra han som tenåring gikk på Kvås Folkehøgskole. En av disse bor i Bodø. Tirsdag bilte han og familien opp i fjellet for å går en skitur i det fine været. Da de hadde gått om lag ei halv mil ble det snakk om en rast og så snu og gå tilbake til bilen. Harry, som var en sterk og kunnskapsrik friluftsmann, ba om å få gå ei lita sløyfe til før de satte nesa hjemover.
Han la i veg, og siden har ingen sett ham. Familien begynte og leite, men ble redde og meldte ham savnet. Nå satte politiet Røde Kors og frivillige i gang et stort søk med snøscootere, hunder og helikoptre. Men brått slo været om tilsnøstorm. Det ble ikke funnet et eneste spor. I løpet av kort tid la det seg ca 50 cm snø på marka.
I dag er det lørdag. Leteaksjonen er avsluttet. Familien håper fortsatt på at han har klart å komme seg i skjul, for han var en sterk og utholdende mann, men politiet som har gjennomsøkt alle hyttene i området tror han har fått et illebefinnende og at snøen har dekket ham.
Dette ble for sterkt for meg. I fantasien har jeg vasset rundt i snøen på leitet etter denne unge mannen, grått og bedt til Gud at Harry måtte bli funnet i live. Jeg gråt og jeg lette, og jeg "fant" ham, kald og død.
Nå tror jeg ikke lenger Harry får en oppstandelse av snøen, dessverre. Men i morgen skal vi igjen bli minnet om at Krist sto opp av døde, i påskemorgen røde. I det håpet levde Harry. Og i det håpet døde han. Må Gud gi styrke til familien så de makter sorgen