lørdag, desember 27, 2008

Mellom jul og nyttår.

Dagene mellom jul og njyttår er spesielle. Det dreier seg kun om én uke, men den har mange helligdager. Julaften og 1. og 2. juledag, søndag mellom jul og nyttår og selve nyttårsaften. Butikkene holder stengt. Avisene kommer ikke i postkassen, og det gjør heller ikke forsinket julepost. Romjula er tiden da alt fungerer annerledes. Annerledes på den måten at man får anledning til å trekker sammen fortid og framtid, og holde fram erindring og drømmer. På mange måter er romjula en "her og nå" tid.
Vi i "Vertshuset De Gamles Gleder" ser tilbake på et år med sykdom og død, fortvilelse og sorg. Likevel har ikke det triste dominert våre dager, men håpet. Og håp har vært våre venners rikeste bidrag da alt virket svart og håpløst for oss. Vi har opplevd at håp genererer krefter.
Noen er redd for å håpe fordi de frykter stor skuffelse hvis det man håper på ikke innfris. Likevel, håpet er ikke utelukkende knyttet til det man håper skal skje en gang i framtiden. Håpet gjør noe med oss i dag. Ja, det styrker oss til å tåle en viss skuffelse, og det mobiliserer nødvendige iboende ressurser til å innfri forventninger.
Da jeg startet med en høy dose Prednisolon ble jeg oppstemt. Framtiden tegnet seg som en eneste stor og rik opplevelse.
Jeg planla 2008 som et jubileumssår og hadde ingen betenkligheter med å arrangere et åpent seminar om de verktøy jeg har utviklet i arbeidet med de menneskelige- og mellommenneskelig forhold. Det skulle kobles sammen med konserterr og ikke minst en stor maleriutstilling. 75årsdagen skulle feires med brask og bram. Nå skulle verden få se hva jeg hadde utrettet.
Da vi trappet ned på Prednisolon sank euforien raskt ned mot det realistiske, men fortsatte videre ned til det pesemistiske.
Det ene storslotte arrangementet etter det andre ble fjernet fra handlingslisten. Til slutt lot jeg andre bestemme over markeringen av 75-årsdasgen. På den tiden var sykdommen blusset opp igjen, og dessuten døde min yngste bror Erik, en opplevelse som tappet meg for all energi. Jeg har hatt store problemer med å huske hva som skjedde de dagene. Til jul fikk jeg en vakker fotobok med bilder fra den aktuelle dagen. Det forbauser meg å registrere alt jeg ikke husker av alt
det som skjedde den dagen. Men i boken er det mange bilder av Hanna, oldebarfnet. Klok ble hun redigert inn på de fleste sidene, for Hanna er framtiden. Hanna er håpet.
Mandag - i går - hadde vi invitert våre søsken til juleselskap. Vi ble ikke så mange. Reidun har mistet én bror, en svigerinne og en svoger. Jeg har mistet to brødre og to svigerinner. Sju i minus merkes godt. Men vi som kom sammen opplevde gleden over å kunne samles. Vi var nøkterne nok til å erkjenne at vi kunne være ferre neste jul.
Jeg fikk en SMS fra en bekjent en dag i romjula. Han ville kjøpe et bilde. Han kom, så seg ut et bilde og kjøpte det. Det var et abstrakt bilde men het: "Speiling i stille vann". Nå sender han meldinger om slekt og venners reaksjoner på maleriet.

Nå ser jeg fram til første lnegre arbeidsepoke, for jeg har i sinne å male flere større bilder som lever inne i meg. Mye kan tyde på at jeg er inne på en nytt spor, og det skal bli spennende å se hvor det kan føre meg.

Jeg møter derfor det nye året med betydelig spenning, og ikke så lite glede. Jeg føler jeg har funnet tilbake til de gode, gamle og kreative kildene i meg igjen. Og skulle du ha lysst til å se kunsten holder vi alltid ÅpentAtelier for venner.

Mellom jul og nyttår.

fredag, desember 19, 2008

Bær lyset frem, stol på din kone.

Min blogger-venn i Danmark, Charlotte Thaarup, er en flittgig forfatter av artikler til sin blogg som hetter "Tro, Håb og Kærlighed". Den siste hadde en overskrift som kranglet litt med min dysleksi. Jeg leste: "Bær lyset frem, stol på din kone!" Men det sto det slett ikke. Bildet av Lucia med lys i kronen fikk meg til å lese overskriften en gang til, og da sto det:"Bær lyset frem, stolt på din krone". Ok, men når feilen nå er rettet opp vil jeg likevel vende tilbake til det jeg først leste.

Vi hadde et orginalt medlem i menigheten på Jevanker. Han var pensjonert kontorsjef ved Hadeland Glassværk og nøt respekt blant sine sambygdinger. Han bar det ikke ukjente navnet Hans Adolf Brorsson og var en ivrig Herrens tjener. Med stor, kristelig omsorg for nærmiljøet etablerte han sin egen nærradio. Naboene fikk hjelp til å koble sine radioapparater til "Toso Radio", som kanalen ble kalt. Hver dag, etter den offisielle radioandakten gikk Brorson på lufta med sitt eget program. Jeg fikk være med å holde andakt, men etter hans anvisninger. Da programmet var ferdige satt vi stille og ventet et øyeblikk før naboene sendte sine spontane tilbakemeldinger: "Takk for andakten!". "Tusen takk for andakten", "Takk, det var en god andakt. "Kunne ikke være så snill og spille den siste platen én gang til? Takk". Brorson smilte. Han kjente igjen stemmene. NRK må ha profesjonell hjelp til å gjøre lytterundersøkelser. "Torso Radio" fungerte mer effektivt. Her fikk man øyeblikkelig feedback.

Men Brorson var en gammel mann og døde. Jeg skulle forrette begravelsen. Min aller første. Kirkevergen nektet oss å låne kirken så vi måtte ta til takke med det lille kapellet. Det ble stapp fullt. Da jeg ankom sto en stor flokk mennesker på kirkebakken, og dørvakten ville hindre meg å komme inn. Da jeg skulle holde talen, slo jeg opp min store bibel hvor manuskripet lå. Men til min store forskrekkelse var det ikke skrevet en eneste bokstav på arkene. Vel, jeg måtte bare sette igang. Til min store undring gikk det lett og greit. Etter sermonien ved graven strakk familen og naboene fram hånda og takket. Etter hva jeg forsto kunne det ikke blitt bedre med manuskript. Jeg fikk en gylden anledning til å bære lyset fram.

Da jeg kom hjem ble jeg møtt av en oppskaket kone som hadde funnet manuskriptet, men som ikke hadde rukket å bringe det til meg. "Jeg tok manus mellom hendene og ba til Gud om hjelp for deg". Kjære Reidun. Hva skulle jeg gjort uten deg?
Du er en jeg kan stole helt og fullt på.

Og slik gikk alle årene. Vi gikk sammen om å bære lyset fram. Nå tenner vi tre lys hver morgen. Ett for Tro, etter for Håp og ett for Kjærlighet. Så leser Reidun dagens andakt, og jeg tar for meg den lange listen av barn og voksne som vi har en lykkelig forpliktelse til å be for. Og slik starter hver dag. Under den tunge sykdomstiden måtte Reidun aksle alle de tunge byrdene,
Jeg trodde hun skulle knekke, men nei. Med stor tålmodighet og styrke har hun båret dem til denne dag, Jeg kan stole på den jenta, lysbærer og venn.

mandag, desember 15, 2008

ÅpentAtelier

Som nevnt foreslo min svigerdatter at jeg skulle invitere bekjente til ÅpentAtelier. Hun fikk støtte av Reidun, kona mi som foreslo Luciadagen.

Det ble en svært hyggelig opplevelse. Folk begynte å komme ved tolvtiden. Etter hvert var rommet ganske fylt av interesserte mennesker som drakk kaffe, spiste lussekatter og så på bilder. Det var 37 personer som fant tid til å besøke atelieret.

Jeg har gjort en ny oppdagelse. En ting er å bli invitert til å presentere sine bilder ved et profesjonelt galleri. Da er både bildene og jeg selv gjester. Ved ÅpentAtelier er jeg selv galleristen og den som selv presenterer arbeidene. Et ganske frimodig og freidig initiativ.

Bortsett fra den sosiale atmosfæren og hyggen, ble fremvisningen av arbeidene presis det jeg håpet. De besøkende var opptatt av forskjellen på bildene jeg hadde malt før jeg ble sjuk, og de jeg har malt i høst. Jeg opplever selv en spennende forandring i uttrykket. Det blå, dvs. det sentripetale, det innoverbøyde og kontemplative skiftes sakte ut med de utovergående, sentrifugale og utadvendte gule nyansene.

Foreløpig er fargene få og rene, men jeg føler allerede behov for å ha flere farger på paletten, og jeg ønsker å gjøre dem mer nyanserte og duse. De indre motivene er spennende, men krevende. Nå gleder jeg meg virkelig til neste maleøkt. Det er lenge siden sist jeg gjorde det.

torsdag, desember 04, 2008

Nytt fra atelieret.

ETTER EN TØFF HØST (2007 OG VINTER (2008) gledet jeg meg til endelig å kunne starte opp arbeidet i Atelieret igjen.
Jeg fikk malt rommet hvitt etter interiørarkitekten Gerhard Bergs forslag, og det ble virkelig lyst og trivelig.
Reidun og min bror Erik hjalp meg med å rydde ut verkstedet med maskiner, papirer og annet rot.
Det eneste jeg rakk å få ferdig, før sjukdommen brøt ut igjen i sommer, var et større bilde, en gave til det nye AHUS
som takk for god behandling. Ukene etter siste sykehusopphold var tunge og strevsomme. Det var ikke snakke om
å komme ut å male. Jeg hadde ingen fysisk styrke, og mentalt sett var jeg trist og oppgitt. Reservekreftene skulle vise seg å ligge i Reidun.

Etter noen uker begynte jeg å gå inn i Atelieret et par turer om dagen. Noe måtte jeg gjøre. Men jeg ble bare sittende på en stol og kope.Jeg følte at sykdommen hadde tørket ut alle mine kreative kilder, og selve gleden ved å søke impulser.
Jeg tvang meg selv til å nærme meg staffeliet. Etter strevsomme forberedelser sto en dag et hvitt lerret en meter fra nesa mi og ventet på aksjon. Det kom ingen. Etter noen dager mannet jeg meg opp og la på litt farge.
Da jeg satte meg ned for å puste ut etter anstrengelsen, så jeg til min forskrekkelse tristheten, som jeg hadde forsøkt å maskere.

Det ble et lite sjokk, og nå ble det om å gjøre for meg å jobbe meg ut av tristheten.
Jeg gjenopplevde sorgen over Eriks død. Sjelden har et tap rystet meg så kraftig. Kunnskapen om at dette kjærlige, kreative og tvers igjennom gode menneske som jeg sto så nær, og la planer sammen med, ringer ikke lenger og kommer ikke på overraskende besøk flere ganger. Erik er for alltid ute av min hverdag.
Jeg var oppgitt over tanken at ingen ting kunne bli som før.

Etterhvert klarte jeg å angripe lerretet med et behov for forandring. Om bildet ble forandret på grunn av det som skjedde inne i meg, eller om den indre forandringen skjedde som en følge av kampen på lerretet, er ikke så godt å si. Men faktum er et både bilde og stemningen i mitt indre ble både lysere og lettere etterhvert som arbeidet skred fram. Men fortsatt har jeg en viss dragning mot de mørke fargene. Og det som foruroliger meg er mangel på retning i min kunstneriske aktivitet. Det gjelder både selve uttrykket, motivene og valg av farger.

Før jeg ble sjuk hadde jeg arbeidet meg gjennom de negative følelsene etter den siste separatutstillingen ved Galleri Lund, og hadde klart å arbeid fram et nytt program.Men alt forsvant under sykdommen, og det har vært helt umulig å rekapitulere det. Jeg føler det som om jeg må begynne på nytt. Det hadde vært greit nok var det ikke for at jeg føler jeg må lære alt på nytt.
Jeg prøvde å male et landskapsbilde. Det var ikke så vanskelig å få elementene på plass, men komposisjonen ble stiv og støl. Uttrykket var livløst og dødt.

Studerte jeg personene som bet5raktet bilde fikk jeg bekreftet at det var uten evne til å påvirke, Det var sjeleløst og appellerte ikke til noe som helst i betrakteren. Det var bare én forklaring på dette: Bilde er malt uten mitt sjelelige engasjement. Grunnen til dette kan skyldes at naturen har mistet sin dragning på meg. Jeg er for svak til å oppsøke, og gå turer inn i den.

Det nye abstrakte bilde derimot er malt med innlevelse og engasjement. Innlevelse i min egen sjelelige situasjon, og et engasjement for å gjøre noe med det.Det jeg får uttrykt på lerretet med de farger og former jeg velger intuitivt. skaper affektive reaksjoner hos betrakteren som gjør at jeg opplever meg forstått.

Det første bilde har avfødt tre nye bilder med målene 100 x 73. Blått har vært den fargen jeg lettest har tydd til.
Blått er en farge som trekker seg bort fra betrakteren, den er konsentrisk og appellerer til det meditative. Det motsatte befinner seg i gult, som kommer mot betrakteren, er eksentrisk og og derfor mer støyende. I det siste arbeidet har jeg lagt inn en gulfarge blandet med en bruntone, som på en måte gir meg jordkontakt og fotfeste.

Man bør ikke være skjønner av kunst for å oppleve at jeg tross alt har et nært forhold til naturen. I motsetning til impresjonistene, som malte ute med raske og korte penselstrøk,på jakt etter skiftningene av lys og skygge, maler jeg inne i atelieret. Med det indre øyet betrakter jeg naturen slik den er blitt en del av meg selv, og slik jeg føler i det skapende øyeblikket.

Og faktum er: Jeg har stor glede av å male disse bildene.

Enhver kunstner har behov for å kommunisere med e3t publikum. Derfor stiller vi ut våre bilder. Jeg har ikke hatt konkrete planer om noen separatutstilling nå, men jeg kjenner behov for å vise bildene mine. Det var min svigerdatter - Kristin - selv kunstner, som foreslo at jeg skulle åpne atelieret for publikum en dag. Reidun, kona mi, tente på ideen og foreslo den 13 desember fra kl. 12.00 til 15.00, og så kunne hun servere gjestene lussekatter og kaffe. Og slik blir det faktiski. Den 13. 12. som er Luciadagen, åpner vi dørene og ønsker velkommen til åpent atelier, hvor jeg har hengt opp et tjuetall malerier.

fredag, november 28, 2008

Ut av mørket

Det er gått mer enn ett år siden jeg publiserte min siste bloggspot: "Depresjon eller inkubasjon?" Straks etter jeg hadde skrevet artikkelen ble jeg lagt inn på sykehuset for elektrokonvertering av hjerteflimmer. Det ble endel venting før INR-verdiene stabiliserte seg, men under ventingen dukket det plutselig opp en rekke andre symptomer som bl. a. en kraftig og langvarig diare som ga en vektreduskjon på omlag 13 kilo, og kirsebærfarget utslett som dekket begge armene fra skuldrene og ned til fingrene, og begge beina fra lysken og ned til føttene. Nyrene sviktet også, og jeg ble skikkelig sjuk. Verst var det at de fire involverte overlegene sto hjelpeløse og var uten idé om hva jeg led av.

En dag kom alle fire til sykesengen og beklaget situasjonen. Jeg klasket da håndflaten i nattbordet og sa:" Ja, nå har dere vist hva dere ikke duger til. La oss ble enige om å bruke våre ressurser til å finne diagnosen og vise hva vi faktisk duger til!" Noen timer senere kom overlegen på hjerteavdelingen inn til meg igjen og sa følgende: "Jeg har fått en tanke, Kvebæk!" "Hvilken?" spurte jeg. "Jeg kan ikke røpe den før jeg har konferert med en kollega", så gikk han, men lovet å komme tilbake så raskt som mulig. Etter en tid kom han tilbake med følgende diagnose:Vi tror du lider av Shurgh-Strauss Vaskulittis. Det er en meget sjelden diagnose. Bare fire til seks nordmenn pr år blir rammet av sykdommern. Det er en systemisk sykdom som manifesterer seg i ulike blodbaner og som skaper betennelse i blodcelleveggene. Men heldig vis finnes det behandling for sykdommen.

Jeg fikk en meget høy dosering av Prednisolon, og resultatet kom umiddelbart, og jeg kunne sendes hjem. Uheldigvis utviklet det seg bivirkninger, som kraftige ødemer i begge føttene. Det dannet seg sjenerende sår etterhvert som det kom gule stafylokokker i. Etterhvert måtte jeg få hjelp av hjemmesykepleien som doserte tablettene og pleiet sårene. Det skulle gå måneder før jeg kunne få på meg normale sko. Utover våren og forsommeren ble jeg så pass sterk at jeg tok opp igjen den billedskapende virksomhet, men det kreative overskuddet ble aldri stort. Tung pust og hjerteflimmer holt meg nede. Men da INR-verdiene stabiliserte seg ble det søkt om elektrokonvertering på nytt, men da dagen for innkallingen nærmet seg fikk jeg beskjed om at avdelingen hadde tatt sommerferie.

Da jeg under en rutinekiontroll av vaskulitten fortalte overlegen dette tok han affære, og i løpet av noen få dager ble behandlingen utført til alles store begeistring. Siden har hjertet slått 60 kraftige slag i minuttet.

Så ble den yngste broeren min syk og lagt inn på samme sykehuset, men han kunne ikke hjelpes og døde kort tid etterpå. Denne opplevelsen var så sterk at jeg gråt for den minste påvirkning. Sorgen og savnet har vært så stort at jeg denne gangen trodde jeg hadde fått en invalidiserende depresjon. Den store forandringen kom da jeg våget meg over fjellet til Karmøy for å feire vår eldste sønn, Runes, femti-års-dag. Straks hjemme igjen kom smått om senn lysten til å male tilbake. De siste ukene har jeg opplevd både håpet og gleden.

Kristin, vår svigerdatter, som selv er en dyktig maler, foreslo at vi skulle åpne atelieret for publikum og vise bilder en gang i blant. Kona mi grep ideen og foreslo Luciadagen - 13. des. Jeg kunne vise bilder og hun kunne servere kaffe med lussekatter og pepperkaker. Så nå er det for deg bare å sette av litt tid den dagen og legge veien om Lundsalleen 16.

Slik arbeidet i atelieret har utviklet seg er det tydelig at bildene er preget av et ønske om å komme ut av mørket. Det aller første bilde jeg tok fatt på skremte meg. På avstand oppdaget jeg at bildet viste en underliggende tristhet, et skummelt mørke, som jeg nok hadde forsøkt å kamuflere. Jeg hadde vel gjort et tappert forsøk på å tilfredsstille familie og venners ønske om at jeg snart måtte bli frisk og sterk igjen. Bildet hjalp meg. Jeg bestemte meg for å jobbe det ut av tristheten og mørke. Resultatet ble et ganske friskt og dynamisk bilde.
Men mer enn det. Jeg kjente lysten til å gå videre. Inspirasjonen meldte seg og artbeidet resulterte i et jeg ble både frisk og sterk igjen. De siste ukene har vært utrolig behagelige. Venner og bekjente merker at stemningsleiet er blit lysere og lettere, og særlig Reidun gir uttrykk for glede over forandringen.

Jeg har aldri likt å si at å male bilder er terapi for sjelen. Tror ikke jeg vil si det nå heller, men det synes åpenbart at man ved å ta utgangspunkt i sjelelige forhold kan man skape noe godt og vakkert. Så får jeg heller legge til: Og så får det bare ikke hjelpe at jeg er blitt så mye friskere.