onsdag, januar 27, 2010

SORGEN OG KJÆRLIGHETEN

Sorgen er min. Det er også kjærligheten. De hører sammen de to. Den ene er den andres forutsetning. Sett bakover har kjærligheten dominert mitt liv, mine valg og mitt arbeid. Den har vært selve flammen i livet mitt. Dessuten har jeg aldri tvilt på mitt verd for jeg har alltid vært objekt for en annens kjærlighet. Den har nemlig ikke levd forgjeves som har hatt en annens kjærlighet.
Hemmeligheten med livet må være å gjøre andre verdifulle. Jeg har ikke krav på andres kjærlighet. Og ingen kan kreve min. Kjærligheten er et iboende fenomen som preger hele vår personlighet. Den kan ikke tas fra oss. Den kan ikke misbrukes av andre. Hvis den blir kald og beregnende kommer det av at jeg misbruker den. Men da er jeg redd jeg ikke kan snakke om sann kjærlighet, for den kan ikke misbrukes, men den kan overskygges av egoisme. Ingen kan nekte meg å elske min kone og mine barn, svigerbarn og barnebarn, og heller ikke mine venner. Blir kjærligheten ikke gjengjelt er det ikke grunn god nok til ikke å elske. Kjærligheten bør tåle det, og gjør det. Er jeg glad i deg, og du likevel vil brenne alle broer mellom oss, så kan jeg ikke nekte deg det. Men du kan heller ikke nekte meg å stå i askehaugen og vente på at du bygger broen opp igjen.
Far, og alle hans brødre døde brått, som når man blåser ut et lys. De var alle yngre enn det jeg er nå. Jeg vet at det samme kan skje med meg, når som helst. Når jeg tenker på dette så frykter jeg ikke. Jeg føler bare vemod, for jeg har elsket livet. Jeg vet at det vil fremkalle sorg i alle jeg er glad i, men jeg tror ikke det blir en destruktiv sorg. De har bare mistet muligheten til å være sammen med meg, til å samtale med meg foran peisen, og rundt middagsbordet. De må alle eie sin sorg. For sorgen skal hjelpe dem til å verke meg ut av mitt rom i deres hus. Hvis ikke blir jeg jo et spøkelse. Rommet blir tomt. Som begravelsesbyrået bærer meg ut av mitt jordiske hus, vil sorgen hjelpe alle mine kjære til å bære meg ut av mitt rom i deres sjels hus. Mitt håp, ja jeg tørr si: min overbevisning er at de vil ta godt vare på alle de vakre minnene som fortsatt vil eksistere på fortidens vegg i mitt rom i deres sjels hus. Kanskje henger det ett vakkert ønskebilde på framtidens vegg også, et eneste ett? ”At vil vil møtes på den andre siden”. Men om det vet jeg lite, eller intet.

tirsdag, januar 26, 2010

KJÆRLIGHET OG PEDAGOGIKK

Sorgen er min. Det er kjærligheten også. Jeg elsket min lillebror. Men kjærligheten opphørte ikke da han døde. Jeg elsker ham fortsatt, selv om den store staute mannens kropp hviler i sin grav. Erik fikk tidlig et rom i min sjels hus. Det ble med årene et vakkert rom, som fortsatt har en vegg med vakre minnebilder. Vi hadde mange rike samtaler, men drømte om flere. Han var overvektig, han som jeg, og vi la planer om lange fotturer. Avstanden mellom våre hjem var ca ei norsk mil. En av planene gikk ut på å møtes på halvveien, så kulle en av oss snu å følge den andre hjem, drikke en koppkaffe og så bli kjørt tilbake. Dette ble det aldri noe av. Men noen turer langs Glomma og i skogen fikk vi til, om ikke så mange vi drømte om.
Erik hadde en pasjon. Det var å lære barn med lærevansker å spille. Korpset han ledet i over tretti år, hadde på sitt meste om lag 70 elever. Noen var svært handycapte, andre litt bedre, og noen helt få fungerte ganske godt. Men for Erik var de alle like betydningsfulle. Han så i hver eneste elev en kjerne som kunne stimuleres, og han var en mester i stimuleringens kunst.
Da orkesteret og han selv ble verdensberømte etter en konsert i Wien Operahus kom en journalist fra en Londonavis og ville intervjue ha om hans pedagogiske idé. Erik lærte aldri å snakke engelsk, så han måtte bruke tolk. Da han fikk høre spørsmålet svarte han: ”Si til journalisten at hemmeligheten ligger i dette at jeg er så veldig glad i disse barna!” Jeg tror ikke journalisten oppfattet den geniale i svaret.
De heftigste lykkeutbrudd jeg opplevde hos Erik var da en av elevene nådde sitt mål, eller da korpset fikk stående applaus i konserthuset med endog kongelige tilstede. Og Kongen belønnet ham med gullmedalje.
Erik hjalp sine elever langt ut over å spill musikk. Han ble deres sjelesørger og sosialrådgiver og noen ganger privatsjåfør. Men jeg følte aldri han lot seg utnytte. Han beholdt kontrollen og oversikten i enhver situasjon.
Selv fikk jeg en dypere innsikt i hans geniale pedagogikk under de lange samtalen vi hadde da jeg skrev min artikkel til den lille boken ”Pedagogen”. Jeg så i ham det menneske som praktiserte ”myndiggjøringsprinsippet” fullt ut i sin undervisning.
Nå har jeg fulgt med på TV-programmet fra en av skolene våre i Skedsmo som hadde de svakeste og dårligste elevene i Norge. De fikk en stab nye lærere som satte seg som mål å gjøre klassen til den beste i landet i løpet av ett år. Jeg tror de kan lykkes hvis de ikke slipper taket i det de oppdaget av den kjernen i elevene som kan stimuleres til motivasjon og arbeid.
Du kan sikkert kalle lærernes engasjement for empati, eller - om du gidder – kjærlighet. Kjærligheten er pedagogikkens forutsetning og viktigste energi. Jeg savner min bror, Vi hadde ulikt språk, men vi forsto hverandre ypperlig, fordi vi var så glad i hverandre.

onsdag, januar 20, 2010

PÅ SKITUR MED LIFT?

Snøen har gledet oss i flere uker allerede. Bartrærne er fortsatt pyntet av fantasifulle og delikate snøkrem dekorasjoner. Men bjørka er svart. Det mildere været har renset den for rimfrostens hvite kniplinger. Men det kan være glatt på veien.
Det fikk jeg erfare etter et besøk i banken, hvor vi fikk hjelp til å kartlegge våre økonomiske muskler. Ute av banken skrår vi over torget. Vi kommer til det stedet der kona mi bemerket at det var her den unge mannen var nær ved å falle. Hun hadde knapt snakket setningen ut før sklei og falt med et brak.
Jeg kommer dessverre ikke opp ved egen hjelp lenger, men Reidun tro til, og før jeg forsto hva som hendte hadde en eldre herre grepet meg under armen for å hjelpe meg opp. Det var en kar med hvitt skjegg og hvitt hår, som meg selv, men tydeligvis bedre i stand til å mestre et vanskeligvinterføre.
”Vent litt. Jeg er nemlig en tung mann!” Så fikk jeg bøyd høyre bein under meg. Og med Reiduns hånd under venstre arm og denne sterke gamle mannens under min høyre st jeg snart på egne bein igjen. Jeg takket gamlingen og han smilte tilbake og sa: ”Bare hyggelig!”
Både som ung og eldre har jeg falt, og noen ganger dramatisk og midt i en folkemengde. En gang like utenfor ”Ryktebørsen” i Oslo falt jeg stygt, slo dokumentkofferten i bakken så innholde ble spredt rundt omkring. Det var et tjuetalls mennesker som sto og ventet på bussen, men hendelsen forårsaket overhode ingen reaksjon. Jeg krabbet rundt og samlet inn dokumentene mens jeg ynket med lydelig, men ingen så meg. Tenk, ikke en eneste én så meg. Til slutt klarte jeg å hinke meg gjennom Studenterlunden for å ta bussen hjem. Jeg fikk et glimt av fjeset mitt i et speil i bussen og og a til meg selv: Prøv å ta deg sammen du ser jo ut til å bære all verdens smerte!” Men det var det altså bare jeg som oppdaget.
Her om dagen snakket vi om å gå en lang og god skitur i det friske fine vinterværet. Jeg sa. ”Dette skal jeg nok få til. Jeg har ikke glemt kunstene. Det som gjør en slik tur umulig nå er at hvis jeg faller i den dype snøen trenger jeg en vinsj for å komme meg på beina igjen, og jeg vet ikke om jeg gidder å tenke på bære med meg en slik på tur”. Dessuten har eldste gutten allerede fått alt mitt deilige skiutstyr. Jeg har tilbudt sønn nr. to å ta med seg min lite brukte DBS City Mountain bice for å bruke den til de sprekest gjestene på hytta.
Dette er tydelige tegn på nedtelling. Men ikke nødvendigvis en avslutning. De fleste mennesker i verden har aldri gått på ski eller hatt en sykkel, så det føles ikke flaut å ikke eie disse framkomstmidler lenger.
Det jeg føler en sterk trang til er å finne ut av hvordan store, tunge og muskelfattige meg skal innrette meg best mulig så jeg kan ha glede av det som alltid har gledet meg. Jeg kommer ikke opp på Galdhøpiggen. Det toget er kjørt. Men jeg kom meg opp på Tronfjell en vakker vårdag. Jeg kan gjenskape følelse av styrke og masse fryd da jeg kastet meg utfor fjellsiden og fór ned gjennom fjellskogen så snøføyka sto. Vi var tre ungdommer som konkurrerte om å komme først ned ti setra. Den en var en fjellgutt fra Vestlandet, den andre var sønnen på gården. ”Du gjorde det smarteste veivalget. Derfor vant du!” OK, så har jeg et stolt minne å suge på. Når våren kommer håper jeg å kunne gå på egne bein til og fra kirken uten å bruke halve ettermiddagen på å hvile ut.
Fortiden er det barnebarna, særlig de fem guttene, som fristes av snø og bratte utforbakker. Og de får tillangt mer med planker under beina enn det jeg hadde i fantasien da jeg var på deres alder. Håkon får til baklengs salto. Kanskje gjør de andre det også---.
Alle min blogglesere ønskes et godt nytt år og en herlig snøvinter.