ÅPENT HUS HOS KVEBÆK

Helt fra vår første tid som prestefamilie på Jevnaker (1959) har vi levd med åpne dører, dog ikke ulåste.
Fru Gregersen kom ikke hver formiddag, men ofte, og hadde med seg en pose ferske smultringer. Hva hennes motiv for besøkene var ble aldri uttalt. Kanskje var det så enkelt som dette at hun ville gi oss en god start på dagen med nybakte smultringer? Kanskje ønsket hun å bare å oppleve prestehjemmets atmosfære? Kanskje ville hun bare ha oss litt for seg selv. Besøkene varte i tre år. Hun ble en del av vår timeplan. Uteble hun, savnet vi henne.

Det gode med fru Gregersen var at hun alltid hadde med seg noe til kaffen. Andre hadde andre ting med seg. Menighetens omsorg for sin lille prestefamilie var overveldende. Reidun serverte alltid kaffe og en kringlebit eller annet kaffebrød som hun hadde ”slått sammen” for å ha i beredskap.

Ønsket om å ha et åpent hjem tok vi med oss til Levanger og Kristiansand, men også til Modum på sette og vis. Men der var vi ikke de eneste som praktiserte denne skikken. Der inne på furumoen levde stort sett alle med åpne dører. Flere av kom ikke engang på tanken at dørene burde låses.

En dag vi kom hjem hadde våre venner fra Kristiansand - Matti og Kari l regelrett flyttet inn hos os og tatt seg selvfølgelig tilrette. Først forvirret det oss, så gledet det oss hjertelig.

På Modum møtte vi åpne dører over alt. Sykehusets dører ble låst til natten. Ikke for å stenge pasientene inne, men for å stenge uvedkommende ute.

Helt fra min første sommer ved sykehuset – i 1961 - fikk jeg oppleve Inga og Gordon Johnsens åpne hjem. De låste aldri dørene. Selv ikke når de dro på flere ukers ferie. En kveld i uken – gjennom alle årene jeg kjente dem – åpnet de dørene på vidt gap og ventet at venner og kolleger skulle fylle de koselige stuene. De ble kalt ”Fredags kveld hos Inga og Gordon”. Dette var det enkleste arrangementet man kunne tenke seg. Vi kom ved syvtiden, fikk servert en kopp kaffe og en kringlebit, og satt og småpratet til Gordon fant det hensiktsmessig å hente fram sin fars predikantbibel. Ofte ga han den til meg. (Jeg kom gjerne rett fra jobben og hadde ikke min egen bibel med meg). Da jeg bladde i denne bibelen for første gang spurte jeg hva alle strekene etter hvert kapittel sto for. Gordon fortalte at det var en systematisk avmerking av hver gang den gamle frikirkpastoren, Ludvig Johnsen, hadde lest dette kapitlet. Etter fylte 70 år hadde han som mål å lese bibelen hundre ganger, fra perm til perm, før han døde. Strekene ble samlet i bunter på fem, og jeg telte tjue slik bunter under samtlige kapitler. Det var ikke bare enkelt å holde denne boken i fanget eller lese fra den.

Bibellesingen foregikk på den måten at alle som hadde lyst leste et avsnitt hver av kommende søndags bibeltekster. Så leste en søndagens prekentekst en gang til og så kunne samtalen starte. Ett av spørsmålene som alltid ble stilt var dette: ”Hva har du behov for at presten skal tale om på søndag?”

En av mine kolleger i Den Norske Kirke reiste fra Oslo til Modum for å være tilstede ved disse samtalekveldene. Det var fra disse han hentet stoff til sine eksistensielle og virkelighetsnære prekener.

Disse fredagskveldene satte dype spor i Reidun om meg. Og da vi flyttet til Lillestrøm bestemte vi oss for å bringen denne tradisjonen videre. Helst burde vi ha ”Åpent Hus” hver fredag. Det fikk vi ikke til på grunn av min store reiseaktivitet. Vi begrenset det til en fredag i måneden, og den prøvde jeg å holde fri fra oppdrag.

Da vi - av ulike årsaker- tok en pause fikk vi stadig spørsmål om når vi skulle starte opp igjen. Det dro ut, men nå i kveld åpner ”Vertshuset” sine dører på nytt Reidun byr på fersk kringle og eplekake, med kaffe eller tea til. Det uhøytidelige sosiale samværet vil vare en time. Så tenner vi det store, hvite ”Bønn for menighetsbarna lyset" og åpner for skriftlesning, samtale og bønn. Og så, kl. 21.00 er det slutt, og gjestene går hver til sitt. Noen stikker ut på kjøkkenet for å hjelpe til med å få kopper og fat i vaskemaskinen.

Nå blir det viktig å komme til kirken på søndag, for å høre de samme versene bli lest på nytt. Nå lyttes det spesielt intenst til prekenen. Blir noe av det - som bringes fram - til hjelp for meg?

Vårt klare ønske er at ingen skal behøve å komme til oss fordi det forventes av dem. ”Åpent hus hos Kvebæk” er for dem som har behov, ønsker og tid til det. Vi teller ikke hodene disse kveldene, bare velsignelsene.