lørdag, februar 28, 2009

Sorg og glede

I dag, 28. februar ville min lillebror, Erik, fylt 73 år. Han rakk ikke å bli så gammel. Han død 07. august i fjor, like før min 75 årsdag. Det kom som et sjokk på meg. Vi hadde så mange urealiserte planer.Han var levende opptatt av Torshov Skoles Musikkorps, som han hadde vært leder for i mer enn tretti år. Han og korpset oppnådde eventyrlige resultater, likevel var han ikke fornøyd. Visjonen hans rommet planen om å gjøre korpset om til en vernet bedrift, hvor produktet skulle være musikk. Han hadde klare tanker om at musikantene skulle "gå på jobben" med sine instrumenter, hver dag. Der skulle de øve inn nye musikstykker, lære seg forskjellige ferdigheter og gjøre en rekke arbeidsoppgaver. Der skulle de ha sitt sosiale fellesskap og planlegge konserter og turneer. På samme måte som musikerne ved de profesjonelle orkestrene er lønnsmottakere, skulle også muskerne ved Torhov Skoles Musikkorps få lønn i stedet for trygd. Erik var overbevist om at alt som kunne stigmatisere dem, som dette at de ble kalt evneveike, eller mennsker med lærevansker osv, ville stimulere deres selvaktelse og gjøre dem enda mer funksjonsdyktige. Han hadde klare tanker om dette, uttrykt i boka: "Erik Kvebæk. Pedagogen". Dessverre døde han før han fikk offentlighetes gehørfor planene. En god samtalepartner hadde han imidlertid i Kr.F.-politikeren, Jon Lilletun, så lenge han levde, men også han døde så at for tidlig.

Det er en stor glede å vite at det arbeidet Erik bygde opp fortsetter. Yngre og meget dyktige mennesker har overtatt oppgavene. Det kan selvsagt ikke forventes at de skal realisere Eriks mange drømmer. Men Eriks største ønske var at orkesteret måtte ha livets rett selv etter hans død. Det vil det også ha! Det er allerede annonsert en minnekosert i Lllestrøm Kuturhus den 29. mars i år.

Jeg savner Erik. Det er som om han hvert øyeblikk vil banke på atelierdøren, be om en kopp kaffe og slå av en prat. Det skjer bare ikke. Erik er død.

Men denne siste dagen i februar er ikke bare fyldt av savn og tunge tanker. I Veavågen, på Karmøy, bor ei kvikk lita jente som i dag fyller to år. Oldebarnet Hanna har det travel med å skjenke gjester kaffe fra sin nye kaffetrakter, som hun fikk av oldemor i bursdagsgave. Hun vet godt hvem oldefar er, og karikerer ham gjerne. Hun er en gledesspreder av store dimensjoner. Jeg har tinget et besøk av Hanna og hennes foreldre når sommeren kommer. Man kan tåle tunge tanker og en streng vinter når man har slikt i vente.

2 kommentarer:

Lena sa...

Kär hälsning från Sverige, ett snölätt Stockholm. Har just glad läst om en av dina värdefulla böcker, sökte sedan på nätet och fann din blogg. Så gott höra att du
nu målar och har tid med att läsa.
Tråkigt med din bror. Det är något särskilt med syskon, en samhörighet som ej behöver förklaring. Den är, bara.

Venlig hilsen! Må solen skina och musiken spela
Lena, metoda

David Kvebæk sa...

Takk Lena - hvem du enn er! Jeg ble glad da jeg leste kommentaren din. Det er jo mange år siden jeg utga en bok, derfor ekstra hyggelig å få vite at bøkene leses fortsatt. Mitt siste bokmanus ble refusert (korrekt!), men det kvalte lysten til å utgi flere. Nå skriver jeg narratives. Det er lagret endel historier i minnet gjennom et langt liv. Om de noen gang vil bli utgitt får tiden vise. Takk for hilsen.Den gjorde meg glad. David.