KJÆRLIGHET OG PEDAGOGIKK

Sorgen er min. Det er kjærligheten også. Jeg elsket min lillebror. Men kjærligheten opphørte ikke da han døde. Jeg elsker ham fortsatt, selv om den store staute mannens kropp hviler i sin grav. Erik fikk tidlig et rom i min sjels hus. Det ble med årene et vakkert rom, som fortsatt har en vegg med vakre minnebilder. Vi hadde mange rike samtaler, men drømte om flere. Han var overvektig, han som jeg, og vi la planer om lange fotturer. Avstanden mellom våre hjem var ca ei norsk mil. En av planene gikk ut på å møtes på halvveien, så kulle en av oss snu å følge den andre hjem, drikke en koppkaffe og så bli kjørt tilbake. Dette ble det aldri noe av. Men noen turer langs Glomma og i skogen fikk vi til, om ikke så mange vi drømte om.
Erik hadde en pasjon. Det var å lære barn med lærevansker å spille. Korpset han ledet i over tretti år, hadde på sitt meste om lag 70 elever. Noen var svært handycapte, andre litt bedre, og noen helt få fungerte ganske godt. Men for Erik var de alle like betydningsfulle. Han så i hver eneste elev en kjerne som kunne stimuleres, og han var en mester i stimuleringens kunst.
Da orkesteret og han selv ble verdensberømte etter en konsert i Wien Operahus kom en journalist fra en Londonavis og ville intervjue ha om hans pedagogiske idé. Erik lærte aldri å snakke engelsk, så han måtte bruke tolk. Da han fikk høre spørsmålet svarte han: ”Si til journalisten at hemmeligheten ligger i dette at jeg er så veldig glad i disse barna!” Jeg tror ikke journalisten oppfattet den geniale i svaret.
De heftigste lykkeutbrudd jeg opplevde hos Erik var da en av elevene nådde sitt mål, eller da korpset fikk stående applaus i konserthuset med endog kongelige tilstede. Og Kongen belønnet ham med gullmedalje.
Erik hjalp sine elever langt ut over å spill musikk. Han ble deres sjelesørger og sosialrådgiver og noen ganger privatsjåfør. Men jeg følte aldri han lot seg utnytte. Han beholdt kontrollen og oversikten i enhver situasjon.
Selv fikk jeg en dypere innsikt i hans geniale pedagogikk under de lange samtalen vi hadde da jeg skrev min artikkel til den lille boken ”Pedagogen”. Jeg så i ham det menneske som praktiserte ”myndiggjøringsprinsippet” fullt ut i sin undervisning.
Nå har jeg fulgt med på TV-programmet fra en av skolene våre i Skedsmo som hadde de svakeste og dårligste elevene i Norge. De fikk en stab nye lærere som satte seg som mål å gjøre klassen til den beste i landet i løpet av ett år. Jeg tror de kan lykkes hvis de ikke slipper taket i det de oppdaget av den kjernen i elevene som kan stimuleres til motivasjon og arbeid.
Du kan sikkert kalle lærernes engasjement for empati, eller - om du gidder – kjærlighet. Kjærligheten er pedagogikkens forutsetning og viktigste energi. Jeg savner min bror, Vi hadde ulikt språk, men vi forsto hverandre ypperlig, fordi vi var så glad i hverandre.