tirsdag, juli 19, 2011

TERJE ER DØD

Terje er et alminnelig guttenavn, men den Terje jeg nå vil skrive om var intet alminnelig menneske. Han var en usedvanlig produktiv og allsidig kunstner. Han kom til verden i 1927. Hans far drev bokhandel i Drammen, men vi forbinner Terje med Telemark. Terje og hans tre år eldre bror Erlend dro som unge gutter til Telemark for å male. Det var det landskapet som Erik Werenskiold og Henrik Sørensen hadde latt seg fascinere av, som opptok de unge guttenes fantasi. De ble en tid værende i Flatdal, nærmere bestemt rundt gjestgiveriet Nutheim. Der var det nemlig to kjekke jenter, Anne og Synnøve Svartdal, døtrene til han som eide og drev kunstnerhotellet. Erlend fikk Anne, og Terje fikk Synnøve, og de slo seg ned på Nutheim.
Begge brødrene hadde en skikkelig kunst utdanning, og det gikk ikke lange før de var i full utvikling som kunstnere, begge to. Erlends liv og virksomhet var knyttet til ”Nutheim”, som han, sammen med sin Anna utviklet videre. På området førte han opp gamle telemarkhus, bl.a. en gammel prestebolig. Terje flyttet nedenfor veien til et romslig og koselig tømmerhus. Etter hvert fikk han bygd et snekkerverksted og et anselig atelier.
Erlend drev med mange ting, bl.a. meleskole. Terje var, og forble skapende kunstner hele sitt liv. Han kunne uttrykke seg på mange måter. Han utsmykket om lag tretti norske kirker, både med blyglassvinduer og spennende altersmykker. Han kunne uttrykke seg i oljemaling også. Han hadde en behersket men meget følsom koloritt, og motivene fant han rundt omkrig i Telemark.
Men det var tresnittet som ble hans uttrykksmåte mer enn noe annet. Han var med i gruppen som kalte seg ”Flisespikkerne”, og stilte ut sine arbeider sammen med dem. Det som særpreget han som tresnitt-kunstner var først og fremst fargetresnittene. Jeg kjenner til at han kunne bruke flere enn ti plater for å få fram de fargenyansene han ønsket.
På mine mange reiser rundt omkring i landet har Terjes kunst møtt meg i institusjoner og private hjem. Jeg tar sjelden feil av hans bilder. De har en stemning og et uttrykk som vitner om en mann som la hele sin sjel i sitt arbeid.
Jeg har en vag anelse av å ha møtt brødrene på Havnåsleieren for sivilarbeidere. Det var tidlig på femtitallet. De må ha gjort inntrykk, for jeg kom til å huske navnene. Ordentlig kjent med Terje ble jeg først da Reidun og jeg flyttet til Lyngdal. Det viste seg at ett av husene rundt tunet der vi bodde, var Terjes sommeratelier. Her oppsto en nærhet og et vennskap jeg aldri vil glemme.
Tidlig en lørdag morgen dro vi ut i Torleif Auneviks snekke for å fiske. Da vi ut på formiddagen fortøyet båten hadde vi bøtter fulle av fisk, som ble sløyet og filetert før vi tok dem med oss hjem. Jeg tror det var Terje som foreslo at vi skulle samles i hans hus for å ete fisk. Hele grenda ble invitert. Noen kom med kokte poteter andre med gulrøtter, og gilde kunne starte. Vi stekte og braste fisk, særlig sei, hele ettermiddagen. Stemning var høy og gleden stor og flere kom til etter hvert, bl.a. en prest. Han hadde aldri opplevd maken. Han så i gildet nærmest en bibelsk happening. Ut over kvelden kom det kaker på bordet, og kaffe., og smilene satt løst på alles lepper.
Men dette var ikke eneste gangen vi fylte Synnøve og Terjes hjem med glade mennesker. Vi fastboende ønsket å feire nyttår sammen. Det ønsket vi skulle skje med en gudstjeneste og deretter et venneselskap. En ringte til Nutheim for å spørre om vi fikk låne atelieret, og det fikk vi, men hyggeligst av alt var at Synnøve og Terje ville være med. De satte seg i sin Volvo Herregårdsvogn og kjørte den lange veien for å være sammen med oss.
Atelieret var som en liten kirkesal. Et påbegynt altersmykke ble montert på veggen og salen ble oppfylt av vakre Jærstoler. En banksjef var klokker og han spilte av klokkene i Peterskirken og vakker orgelmusikk. Vi hadde skrevet program, og selv ledet jeg gudstjenesten i mine enkle presteklær. Etter gudstjenesten var det ”kirkekaffe” hos banksjefen og hans kone, og den varte til langt ut på natten.
Terje var lykkelig! Det var alle vi andre også. De gangene Synnøve og Terje kom til huset sitt på ”Jølletoppen” var det fest og glede hos naboene. Terje ville arbeide, og han og jeg dro ut til Lista for å tegne skisser og male akvareller. På sånne turer hadde vi mange dyptpløyende samtaler.
Det hendte jeg hadde turer forbi Nutheim, men tok da alltid av og besøkte Synnøve og Terje. Synnøves åpne og kjærlige spisebord på kjøkkenet ble et samlingssted, men Terjes atelier var for meg også et annet lystbetont sted. Her hadde han sitt enorme lager av gamle tresnittplater og ferdige trykk. Der var kunst for millioner. I underetasjen hadde han flere gamle Heidelberg presser som var modifisert til trykking av tresnitt. Men det som egentlig var atelieret var et enormt rom med stor takhøyde og masse lys.
Jeg forsto av dødsannonsen at man etter begravelsen skulle ha et minnesamvær i atelieret. Og i skrivende stund er vel denne salen full av mennesker som vil holde tale for en av de virkelig store norske kunstnerne i vår tid.
Terje er død. Det gjør vondt å tenke på. Terje Grøstad var et raust menneske. I vårt hjem henger flere vakre arbeider, gaver fra venen Terje. Ett stort bilde er av en nabo på ”Jølletoppen”, gartneren Torgersen. Et portrett som vitner om en kunstner med stor menneskekunnskap og kjærlighet.
Terje er død. Jeg vil savne ham.

1 kommentar:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Det var en smuk rune, du der ristede Tejre!