mandag, august 01, 2011

”IKKE GJØR NOE!”

Dagene etter den grusomme hendelsen i Oslo og på Utøya oppholt vi oss i vår sønns hytte på Tverdalsøya ved Bota. Det vakre Sørlandet omsluttet oss med sol, sjø og sommervind. Vi var lykkelige. Det vil si: Vi levde i en lykkelig ramme, men grunntonen var sorg og fortvilelse. Kunne vi leve så godt når så mange hadde det så vondt? Burde vi ikke kledd oss i sekk og aske og pine oss selv?
Vi var ikke rike på ord disse dagene. Avisene og radioen var fulle av ord om de grusomme hendelsene, utført av en eneste mann. Tenk om det hadde vært ti som hadde fulgt det samme mønster? Tanken er vanvittig. Men heldig vis var det kun én. Det kunne ikke vært flere, for dette var en demonisk handling.
Det skremmende er at dette djevelske mørke finnes i oss alle. Men det hører med til det sundt menneskelige å holde det i sjakk.
Jeg hørte følgende historie fra båtmiljøet der vi bodde: ”Jon falt i sjøen mellom to store båter. Han var bare fire år og klarte ikke å komme opp ved egen hjelp. Da var det at en av kameratene sa: Ikke gjør noe så får vi se hva som skjer når han drukner”. Dette var uvitende barns lek, ok – men det var en bisarr lek med døden.
Som en sterk kontrast til dette ble hele nasjonen vekket til dåd. Bomben var utløst, skuddene hadde falt. 77 mennesker døde, de fleste ungdommer. Jeg tenker på de heroiske mennene som tok seg over til Utøya for å avvæpne og arrestere villmannen. De gikk regelrett med sitt eget liv i hendene. Flere kunne vært plaffet ned før de fikk overmannet ham. Setningen ”Ikke gjør noe!” fantes ikke hos dem. Og det var flere som gjorde noe, som gjorde heroiske redningsaksjoner med fare for sitt eget liv.
Og de titusener som ikke kunne gjøre noe, gjorde likevel en kjempeinnsats. De tok til blomster. Plassen mellom Domkirken og Stortorget i Oslo ble på kort tid forvandlet til et blomsterhav. Og opp fra dette havet stiger hele tiden en mektig ånd, kjærlighetens ånd. En manns hat blir møtt med hele nasjonens kjærlighet.
Vi er hjemme nå. Minnene om en deilig sørlandsferie har vi selvsagt tatt med oss, men minnene fra det som skjedde 22. Juli og dagene etterpå vil være som en skygg over det hele og en kraftig kontrast. Men hendelsen maktet ikke å ta fra oss gleden over å leve i det skjønneste land i verden. Ingen skal få ta fra oss Norge!

1 kommentar:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Guds fred og alt godt over dig og dine, dit land og dit folk!