OPPBRUDD

Hun har fulgt meg i alle år. Det har ikke alltid vært klokt, for mye gikk galt. En ting er å ha drømmer og visjoner, noe helt annet å få andre med på å realisere dem. Der har jeg ikke vært flink nok. Derfor har vi bitt i det sure eple noen ganger. Mine feilvurderinger har ikke gått ut over andre enn meg selv, og så min kone da, og til en viss grad barna.
Da vi satt på ei ”berghylle” mellom Lyngdal og Farsund og så at planene våre gikk i vasken, sammen med hundrevis av andres, under det store økonomiske krakket i slutten av åttiåra, resignerte jeg og sa: Nå bestemmer du, Reidun, og jeg skal følge deg og gjøre det beste jeg makter ut av situasjonen.
Vi hadde moret oss med replikken: ”Hvis en av oss dør, så flytter jeg til Rælingen” Ingen av oss døde, men vi flyttet til Rælingen, til en liten leilighet på 65 m2. Denne satte Reidun i stand på en suveren måte, og vi kom til å trives der. Med dette som utgangspunkt søkte vi etter en ennå bedre sted å bo, og jeg etter et kontor jeg kunne jobbe ut fra.
Vi fant kontoret først. Det lå midt i Lillestrøm og hadde plass nok til meg og min venn Harald Larsen, på den tiden han var tilsynsmann. Herfra vokst mitt arbeid og spredte seg over hele landet. Etter mye leiting fant vi fram til Lundsalleen 16, et hus som på avstand så shabby ut, men som ved nærmere ettersyn viste seg å være et kvalitetshus. Vi slo til og startet umiddelbart oppussingsarbeidet.
Nå flyttet jeg kontoret hjem, for her var plass nok. Vi var to ansatt i firma. Min kone med ansvar for den daglige drift, og jeg for alle konsulentoppdragene. Det gikk oss særdeles godt, men oppdragene var spredt over hele landet, så Reidun fikk etter hvert et alt for stort ansvar for å holde virksomheten sammen, i tillegg til at hun hadde høye krav for hus og hage.
Alt gikk utmerket. Jeg hadde til og med fått satt opp et herlig atelier på eiendommen, med tanke på pensjonstiden – som skulle brukes til billedkunst og forfatterarbeid. Også dette fungerte utmerket helt til sykdommen innhentet meg og slo meg ned. I mer enn fem år har jeg vært kraftløs og udugelig, selv til maling og skriving. Flere og større byrder er blitt lagt på Reiduns skuldre. Hun har stått på fra morgen til kveld, og alltid med et smil om munnen. Jeg brukte i sin tid ca en time på å klippe plenen, Reidun klipper den på 45 minutter.
Man kan ikke smile seg gjennom alle slags belastninger. Det kommer en dag hvor kreftene ikke strekker til. Og den dagen er kommet. Hun ønsker en enklere hverdag og vil flytte. Jeg har kommet fram til at hvis hun vil, så flytter jeg med. Når jeg ikke lenger kan male og skrive har jeg ikke brukt for et stort og krevende atelier. Konklusjonen min er enkel: Reidun vil flytte, og jeg har lovet å følge med. Og det skal jeg gjøre uten sutring og klage.
Å si farvel til ”Vertshuset De Gamle Gleder” er som å skille seg fra noe man har elsket lenge. Kjærligheten sier Ja! – men i mitt lange liv har jeg lært at den også kan si Nei! Ingen må forvente at jeg skal hate mitt gamle hjem for å kunne elske mitt nye. Jeg vil elske dem begge, men må forlate det ene til fordel for det andre.
Vi har lagt inn et bud på en leilighet vi begge gjerne ville flytte inn i, men budene steg raskt over den grensen vi hadde satt, og dermed var det slutt på fantasiene om det stedet. Nå tråler vi annonser for å finne et nytt prosjekt. Vi har et i tankene, men det ligger et par år fram i tiden. Der gjelder regelen ”først til mølla”. Her er det ikke bud over bud, som vi rett og slett ikke orker å belaste oss med. Prospektene ser herlige ut, men hva som kommer ut av dem vet vi ennå ikke.
Men dette vet vi: Det er oppbrudd i tanker og følelsesliv nå. Og dette for mist femtende gang i vårt lange samliv, men det er mer enn tjue år siden sist.
Lagt inn av David Kvebæk kl. 01:54
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar