VI FULGTE IDA TIL GRAVEN I GÅR

IDA ER DØD. VI FULGTE HENNE TIL DET SISTE HVILESTED. ETTERPÅ HOLT VI MINNESAMVÆR FOR HENNE. Vi fulgte Ida til graven i går. Egentlig startet vandringen inn i døden for flere år siden. De siste månedene var det som om hun ikke reagerte på om noen kom inn i rommet, eller forlot det. Hun var selv ikke tilstede. Sakte forsvant hun inn den grå natten, helt til hun søndag natt ble helt borte. Vi ble venner med Ida og Karstein og deres to barn den sommeren vi kom til ”Modum”. Vi utviklet et nært vennskap og delte mange rike opplevelsen.. Vi flyttet fra stedet, men vennskapet med disse to fortsatte. Vi møttes bare sjeldnere. Under minnehøytiden i Vikersund menighetshus, som jeg var med å bygge i sin tid, ble det holt mange taler, som hver enkelt ga farger til Idas portrett. Det som forbauset meg var alle de menneskene som kom bort og hilste på meg. Da de så usikkerheten i ansiktet mitt spurte de: Kjenner du meg igjen? Ofte måtte jeg svare at det burde jeg jo, etter som alle du kjenner meg igjen. En gammel dame så smiende opp i ansiktet mitt å sa: Siri. Å ja, Siri, gjett om jeg har mange gode minner om deg, men du er blitt så gammel. Hun smilte bredt å sa: Ja, førti år eldre. Det var et svært hyggelig møte. Hun hadde vært alvorlig syk, og det hadde også jeg, så forandringer kan forklares med sykdom. Med Siri hadde ikke forandret seg mye innvendig. De tretten årene vi jobbet sammen har satt dype spor i oss begge. Det som forbauset meg mest var at alle disse mine gamle venner og bekjente hadde blitt så gamle. For å huske dem måtte jeg prøve å legge førti år til deres utseende. Jeg klarte det overraskende ofte. Jeg holdt bare fast på det jeg så, og så jeg lenge nok skrellet alle disse årene av dem. En eldre herre med grått hår og grått skjegg strevde med å få øyekontakt med meg. Til slutt reiste han seg opp og kom bort til meg å sa: Kjenner du meg ikke igjen? Han snakket dialekt og den satte meg på sporet. Jeg svarte: Hardanger? Stor eplehage? Gift med dansk sykepleier? Da lyst han opp et øyeblikk og svarte: Ja, det er meg det. Så ble han med ett sorgtung og sa: Kona mi døyde i september. Da strakk jeg fram hånde og sa hans navn, og kondolerer. Han takket og gikk tilbake til plassen sin. Ida og Karstein, Reidun og jeg gikk om bord i Hurtigruten i Bergen og seilte nordover mot Tromsø en sommer for noen få år siden. Jeg likte ikke å være sammen med mange mennesker og trakk meg tilbake til Knut Hamsuns salong, hvor jeg satt alene og så på havet og de høye spisse fjellene. Plutselig hører jeg en stemme: Så, det er her du sitter? Det var Ida. Jeg trekker fram en stol til henne og hun setter seg. Den tiden vi der fikk være uforstyrret fikk vi snakket sammen om viktige og personlige ting. Allerede på det tidspunktet hadde verden begynt å bli vanskelig for Ida, hun husket så dårlig det som skjedde i går. Men vi snakket ikke om i går. Vi snakket om årene vi samarbeidet i Familieavdelingen. Min svigerfar fikk også problemer med den nære fortid mot slutten av sitt lange liv. Men tok jeg meg tid, god tid, og fikk lirket inn i ham spørsmål om da han var konduktør på Gjøvik banen, kviknet han til og kunne fortelle meg i detalj om banen stigningsgrader fra Oslo til Gjøvik, og alle navnene på stasjoner og stoppesteder. Da vi bodde i Lyngdal inviterte vi ha til å være hos oss en langweekend ved nyttårs tider. Han satt for det meste i en stol og halvsov. Så tok vi ham med på biltur til ei av strendene på Lista. Det var stiv kuling og bølgene frådet innover stranden. Da svigerfar så dette, brettet han opp kragen på frakken sin og strenet rett ut mot det frådende havet. Vi fryktet han ville gå på sjøen, men nei, han ville bare komme så nær det var forsvarlig. Og der ble han stående, let mot vinden. Og da jeg tittet på ham fra siden så jeg at hele ansiktet var som en lysnede sol, Simon smilte sitt bredeste og vakreste smil. Da vi fant vår plasser i bilen snakket Simon begeistret om denne store opplevelsen. Så sa han; Nå har jeg mye å fortelle når jeg kommer tilbake til aldershjemmet. Det var ikke gått lang tid etter vi kom hjem, så falt Simon tilbake til sin gamle halvsovende sittestilling. Han hadde glemt at han for kort tid siden var overveldet av møte med det frådende havet. Men hadde vi lirket ham inn på tiden han jobbet på Gjøvik banen ville han husket den lille piken han så fra vinduet i konduktørvogna som plukket Marianøklebånd i skogbrynet. Det gjorde vondt å høre at Ida var død, men det var gått å være med å minnes hennes vakre ferd gjennom livet. Den fredagen var det faktisk flere som gjenoppsto fra de ”døde”. Det var gamle arbeidskamerater, naboer og omgangsvenner som i løpet av 30-40 år var glidd ned i glemselens grav. Nå sto de der lys levende foran meg og spurte om jeg husket dem. Jeg svarte: Jeg tror jeg ville husket deg hvis du hadde beholdt ditt gamle utseende alle disse årene. Når gamle venner dør hender det at det kommer nytt liv i andre gamle mennesker. Vi knyttes lissom sammen igjen, for brått å skilles. Vi må bli flinkere til å pleie kontakten med våre gamle venner, for vi dør jo.