ELSE MARIE JACOBSEN ER DØD

Som metodistprest følte jeg meg ensom. Ikke fordi jeg ikke hadde venner i menighetene jeg betjente, men det var ingen blant disse jeg kunne dele mine kustneriske behov med. Jeg måtte søke kunstere som ikke hadde noe kontakt med menigheten, eller det kristne miljøet. Men både på Jevnaker, Levanger og i Kristiansand møtte jeg slike mennesker jeg kune dele mine behov med. Da vi flyttet til Kristiansand var det særlig ett mennekse jeg ønsket å møte, billedveversken Else Marie Jacobsen. Men jeg hadde ikke frimodighet til å ta kontakt med henne. Jeg oppsøkte og så på alt hun hadde laget og likte svært godt hennes utrykksmåte. Plutselig en dag banker det på døren og der står Else Maie Jacobsen. Hun oppsøkte meg, for hun hadde problemer hun ville ta opp med meg. Det endte opp med at vi ble venner, gode venner, ja faktisk omgangsvenner. En kveld var vi invitert til Ingegjerd og Svein Ellingsen som bodde i en lite leilighet på Tinnheia. Det ble en stor opplevelse. Svein tok mot til seg og spurte om vi ville se hans kunst. Så satte han noen skoesker på bordet og trakk fram sin miniatyrkunst, bilde etter bilde. Det var ikke få han viste oss. Da sa Else Marie: ”Tenk Svein om du kunne ”blåse” disse opp i store format. Det ville blitt en kunstsensasjon”. Svein likte nok å høre dette, men han smilte bare unnseelig og sa: ”Jeg klarer nok ikke å male større enn dette”. Jeg har alltid husket dette. Else Marie var ikke snauv med komplementer og gode råd når hun møtte ekte kunst. Hun hadde evnen til å forstå den. Men hun presset ikke Svein. Hun gledet seg heller over Sveins vidunderlige salmer. Senere kom jeg Else Marie nærmere innpå livet. Hun var et vidindunderlig, levende og vakkert menneske. Ikke vakker i vanlig fortand, men hennes grove ansikt lyste av kjærlighet og engasjement. Og hun engasjerte seg i alt eksistensielt. Hun var nærmst født til å kjempe og hennes sterkeste våpen var bildekunsten, vevingen. Hun elsket sin by, og særlig kvaderturen. Hun skrev artikler i lokalavisen, deltok i offentlige møter med sine skarpe replikker og var tvers gjennom trofast mote sine idealer og prinsipper. Dessuten laget hun vevnader hvor hun kjempet for byen sin. Det var ikke alminnelig å lage alterbilder, av vevnader. Men Else Marie lot seg ikke stoppe. Hennes kunst var så djupt forankret i troen og i bibelen at hun kunne ikke la være å tenke sine ferdige produkter annet enn i sakrale rom, i kirkerom. Teppene er overøst av sterk religiøs symbolikk. Noen ganger så subtilt gjemt at man oppdager dem ikke før man har sette på dem over lang tid. Det er åpenbart at hennes arbeider er dypt personlige. Det hun tenker og føler bygger hun inn i veven. Da hun miste sønnen i en tragisk trafikkulykke bearbeidet hun sin smerte og sin sorg i veven. Det var en tøff tid for hele familien, men Else Marie stor ut med den, åpent og sterkt. Nå kom det bilder hvor sorgen og smerten var djupt tilstede. Nærkontakten med Else Marie og Finn har de siste årene blitt mindre og mindere. Finn døde tidlig, og Else Marie fulgte opp vennskapet med brev og kort. Det er ufattelig at hun nå er død. Egentlig lever hun fortsatt i all sin kunst. Hun var en hardt abridene kunstener helt til hun ikke orket mer. Ser du en vevd altertavle så kikk nærmere på den. Bli ikke overasket om det er et arbeid av Else Marie Jacobsen.