EN MERKELIG OPPLEVESE

Å leve utenfor ”the main streem”gir anledning til å tenke igjennom merkverdigheter. Her en dag sank jeg ned til tiden jeg var ”sagamurt”. Dvs sønnen til en sagarbeider, til en kroppsarbeidene mann med svake lunger på grunn av mange års arbied i sitt pukkverk, som han etablerte i de tøffe tredeveåra.Vi bodde i et digert to etasjers trehus for sagbruksarbeidere, og hadde ikke et eneste statussymbol å peke på. Vi var som de tolv andre familien som bodde i samme huset. Jeg opplevde at jeg var tilbake i dette spesielle miljøet. Alt rent vanne måtte bæres inn i bøtter. Alt skittent vann måtte bæres ut i bøtter og helles ut over møddingen. Men mor holt heimen ren og vakker, og skapte hygge for en mann og fire gutter. Vi viste lite om verden utenfor oss. Vi var vel egentlig ikke nyssgjerrige en gang, for vår verden var full av spennende opplevelsen hver dag. Her var ingen barnehage, eller leketante. All lek var vårt eget verk, og vi kunne virkelig leke for fantasien fikk fritt utløp. Selv autisten blant oss fikk jobbe i fred med sine fantasibyggninger og fikk skryt av oss andre, som beundret dem. Vi identifiserte oss med sagabrakkamiljøet. Først da vi begynte på skolen opplevde vi at noen levde annerledes, men ikke nødvendigvis bedre enn oss. Det var de andre som kalte oss ”sagamurt”. Murten var den simpleste av de 25 fiskslag i innsjøen, som var vår nærmeste nabo. Dette at andre så på oss som nederste skikt på den sosiale rangstigen i storsamunnet, bet seg fast i oss og gjorde noe med vår selvopplevelse.Hvis vi ville hevde oss, og det ville vi jo, så valgte mine tre brødre musikk. De ble gode, veldig gode og fikk stor berømmelse. Jeg valgt å bli flinkest i klasse, og hadde det ikke vært for den fornedrende dysleksien, som holt meg nede, ville jeg nok valgt en akademisk bane. Jeg var også en særdeles flink friidrettsutøver, og gjorde det bra i konkurranser. Her var jeg en av mange likevedige. Men en og annen spreking fra de ”finere” familiene menget seg med oss, og det var bra og ble god læring. Gjennom hele livet har ”sagamurtkomplekset”preget oss. Mindre meg enn mine brødre. Det gjorde ikke noe fra eller til om de høstet stor berømmelse og anerkjennelse, innerst inne var de ”sagamurt” hele livet. Og alle tre var trofaste mot hjemstedet. Jeg begynte tidlig å se meg om i verden. Fikk kamerater utenfor hjemstedet, og en ny retning i livet mitt. Jeg begynte å studere, og er den eneste av oss fire guttene med utdannelse ut over folkeskolen. Den mest spennede tiden var de fire årene jeg studerte teologi ved Metodistkirkens Teologiske Skole i Göteborg. Skolen og internatet var en diger engelsk herregård med marmor og speil og forgylte saler, og med en diger hage utenfor med utelukkende utenlandske og svære lautrær. Jeg tror det var her ”landlord-stilen” ble vekket i meg. Men, altså, her en dag falt jeg tilbake til min barndomstid hvor jeg var en i et stim av sagamurter. Jeg opplevde min litenhet og en følelse av intelektuell fattigdom. Jeg hadde nettopp lest overlege Einar Johnsens glimrende foredrag om sin far, Gordon Johnsen, som bygde det kjente Modum Bads Nervesanatorium. Han skildret sin far og hans strålende innsats for det ”nervørse sinn”, som gjorde han til en av samtidens største og mest betydningsfulle psykiatere. Plutselig slo det meg, at denne mannen inviterte meg inn i sin verden og ga meg muligheter som ingen kunne drømme om. Det store spørsmålet som raste rundt i hode mitt var dette: Hva fant Gordon Johnsen interessant hos en sagamurt? Hvofor tok han, fattig meg, under sine vinger og ga meg mitt livs største muligheter? Jeg fikk det ikke til å rime. Den sosiale avstanden var alt for stor. Jeg ble ansatt som den første fast ansatte i Familieavdelingen, og til syvende og sist satte han meg til å lede utviklingen av det familieterapeutiske fagområde ved hele sykehust, og ga meg yrkstittelen ”ledende familieterapeut”. Og dette førte meg rundt i verden, og særlig til USA med foredragsturneer og nettverksskapende arbeid. Jeg forsto ikke sammenhengen. Men en ting var sikkert, dette hadde ikke noe med min fortjeneste å gjøre. Dette var Gordon Johnsens fortjeneste. Han så kanskje at det lå et uforløst frø i meg som han ga de riktige betingelser, som han trodde på, som han gjødslet og vannet og tok fram i lyset. Mot slutten av sin ledertid på ”Modum” ble jeg innkalt til hans kontor. Dette var helt uvanlig, og jeg fikk angst for at han nå ville gi meg sparken. Det gikk jo ikke ann å lage særordninger for en sagamurt i det uendelige. Da jeg kom inn på hans kontor var det pyntet med blomster og et bord var dekket med vakkert service. Han bød meg en stol og satte seg selv. Jeg var spent og urolig. Var dette en vakker måte å sette punktum på? Han så på meg med milde øyne og sa: ”Vi har samarbeidet i mange år nå, David!” Jeg svarte at det hadde vi. ”Det har vært noen fine år” sa han. ”Ja, men det er vel jeg som skal si det. Det har vært eventyrlige år for meg”. Så drøyet han litt, og hentet fra sin innerlomme en tynn notisbok med sorte permer, og sa: ”I dag her jeg tenkt jeg skulle tilby deg mitt venneskap!” Jeg forsto visst ikke hva han mente så jeg svarte: ”Men er ikke vi venner da, Gordon?” ”Jo, jo, ikke misforså meg. men det jeg tilbyr deg nå er ikke et vanlig vennskap, men et vennskap som forplikter meg”. Så kom han med alle de momenter han forpliktet seg til i forholdet til meg, og det var mange. Jeg ble sjenert og visste ikke hva jeg skulle svare, men sa noe slikt som: ”Jeg kan nok ikke stille opp med noen av disse punktene, men det jeg har lyst til å fortelle deg er at jeg skal love deg å ta vare på ditt gode navn og rykte”- ”Det er mer enn nok for meg”, sa han, og så skrev han mitt navn i notisboken, og jeg ble svært rørt og takket hjertelig. Så la han til: ”Dette må ikke bli til kamaraderi i arbeidet vårt. Jeg vil behandle deg som alle mine andre medarbeidere”. ”Ja, det må du, men jeg vil aldri bli redd selv om du reagerer sterkt på det jeg gjør, for jeg vil vite at du er min venn”. Så kom søster Edle inn med nysmurte, høye smørbrøde, tea og kaffe, og vi hadde en særdeles hyggelig stund på hans store og vakre kontor. Gordon var så gammel at han kunne vært min far. Men det ble aldri et far sønn forhold mellom oss. Gordons sønn Einar, arbeidet på ”Modum” i to perioder. Han og jeg ble gode venner og våre familier, og særlig jentene ble perlevenner. Dette vennskapet holder fortsatt. Synnøve og Einar er våre nære omgangsvenner. De beriker vårt liv med utrolig verdifulle elementer. Ved å holde dette vennskapet i hevd føler jeg at jeg på sett og vis tar vare på Gordons gode navn og rykte. Verken far eller sønn har behandlet meg som en ”sagamurt”. Jeg har alltid følt likeverd. Det er deres fortjeneste mer enn min. Og fra min forsenkning tilbake til barndomsmiljøet blir jeg løftet opp til realitetene. Om en stund kommer Einar og henter oss. Vi er invitert til middag i deres hjem på Røa. Vi tipper vi blir servert fisk.