SVINGHJULET

Jeg har trettet mine lesere med at jeg ikke har hatt ”gnisten” til å male. Ikke på mange år. Nå har jeg fått lungebetennelse, og medisineres mot den. Under en samtale med mine eldste sønn kom vi innå denne gjennomgående trettheten, og han sa et han så en sammenheng mellom lungebestennelsen og manglende aktivitetesgnist, generelt. Han hadde mange forslag til å løse problemet, og jeg kunne følge ham i resonomentene. Lungebetennelsen hade dempet engasjementet ytterligere, og jeg ”måtte” få i gang bevegelse i brystregionen igjen. Jeg så poenget og var enig med ham i prinsippet, men hva måtte man gjøre? Han så for seg at jeg anskaffet meg en punchingball som jeg kunne bokse løs på i regelmessige øvelser. Jeg forsto at ideen var dødfødt. Men om du bare stter deg ytterst på stolen og begynner å rører på armene dine i gymnastiske bevegelser i ti minutter lange øvelser flere ganger om dagen? Jo, tenkte jeg, det burde jeg klare. Ut fra hans resonement var slike bevegelser godt for ”svinghjulet” som han mente nær var stanset opp. Ved at jeg gjorde disse øvelsene skulle svinghjulet” komme i bevegelse igjen, og om en tid ville det gå rundt igjen. Jeg hadde ingen problemer med å forstå bildet. Svinghjul eller svinghjul, dette noe måtte komme i bevegelse på en måte slik at det skapte ny bvegelse. Jeg hadde kjørt en totakter DKW Junior med svinghjul og visste at i visse tilfeller kunne jeg koble inn svinghjulet som da hjalp til å gi bilen ekstra fart forover. Men svinghjulet var ikke drivkraften, men en hjelpeenergi. Jeg kunne aldri starte bilden med svinghjulet, men jeg kunne koble inn svinghjulet i lange nedoverbakker, og da kunne jeg fktisk spare motoren ved å skru den av. Kunsten besto i å vite når jeg skulle starte motorren igjen og koble ut svinghjulet. Når trekker jeg mine erfaringer med svinghjulet sikkert vel langt. I psykiatrien brukte jeg aldri dette bilde, så jeg stusset da min sønn burkte det som metafor på min situasjon, men jeg tor jeg forsto metaforet. Alle mine indre organer er i dynamisk bevegelse. Lungene og hjertet er eksempler på dette. De øker i anstrengelse gvis de påvirkes av mine ytre, muskulære bevegelser. Jeg burde jogge litt mer, eller i alle fall gå litt mer. Det tar ikke lang tid før båd hjertet og lungene reagerer på dette. Men selv min beste fornuft får meg ikke lenger til å gjøre slike ting. Etter en gåtur hovner føttene opp og jeg bure helst legge meg med beina oppover. Men slike erfaringer blir det vanskelig å kommandere seg ut på tur. Nå som jeg er blitt bedre av lungebetennelsen, ja i srivende stund er jeg helt kvitt den, burde ingen ting hindre meg i å sitte ytterst på stolen og veive med armene i håp om å bevege litt på ”svinghjulet”. Dess oftere og over lengre tid jeg kan sitte slik å vifte med overkroppen, dess lettere skulle det altså ble for svinghjulet gå rundt og skape ekstra tilleggsenergi. I dag, den 22. Juli, er mine problemer kosmetiske ås ammenligne med det som skjedde i regeringskvaralet og på Utøya, hvor til sammen over søtti ble drep og over seksti skadet fysisk. Hvor mange som ble påført psykiske skader erdet ingen som har oversikt over, for den terrorhandingen har rystet en hel nasjon. Nå jobbes det på mange områder for å få ”svinghjulet” til å fungere igjen, for livet må seire, ellers har terroristen vunnet en større seier enn han planla.