DA JEG SA NEI TIL EN "TABURETT"

Det oppleves litt spesielt å sitte foran TV og se på det politiske drama utvikle seg. Denne gang visste vi at vi ville få en ny regjering, og det til tross for at AP ble det største partiet med nesten 1/3 av stemmene. Takket være noen små partier som balanserte på sperregrensen, ble summen på Høyresiden så stor at gruppen, som gruppe, kan ta på seg regjeringsmakten, med Erna Solberg som statsminister, det er lissom vedtatt og akeseptert. Men den gamle regjeringen blir sittende til statsbudsjettet blir lagt fram en gang i oktober. Spørsmålet blir om budsjettet blir klippet i biter og limt sammen med den nye regjeringens budsjettideer. Jeg var i mine første år som prest svært opptatt av KrFs politikk, og deltok aktivt i arbeidet på de stedene jeg var ansatt. I Nord Trøndelag ble jeg formann i FrFU, og deltok på landsmøter osv. Jeg hadde to ideer som jeg en gang presenterte påunder et Landsmøte. Det ene var at KrF skulle utgi et idétidsskrift hvor man skulle diskutere idepolitikk relatert til det amfunnet vi levde i. KrF hadde på det tidepunktet bare Bibelen som politisk plattform. Men alle som kjenner det kristne ivet i Norge vet at Bibelen ble ikke tolket ensartet, og at den derfor ikke kunne tjene som plattform forpartiets idepolitikk. Ideen ble aksptert og tidsskriftet så dagens lys straks etterpå. Den andre ideen jeg la fram var en politisk ”skole”. En institusjon som særlig skulle arbeide med partiets organisasjonsutvikling. Fordi et godt og knirkefritt organisasonsapparat ville være en fantastisk hjelp til å få medlemstallet til å vokse seg sterkt og stort. En annen oppgave for skolen var å tilby trening til alle dem som hadde blitt nyvalgt inn i stortinget og i kommunestyrene. Jeg hadde sett meg flau på alle de velmenende personene som kom rett fra grasrota og dummet seg ut fordi de ikke hadde peiling på hvordan det parlamentariske arebeidet forgikk, for det var helt annerledes enn i en husmorforening. Denne ideen synets for vanskelig å gjennomføre, så den fikk ikke flertall da den kom opp til avstemming. Da jeg reiste fra ”Uppigard Hotell” fikk jeg skyss til Oslo sammen med pinsevennen Martin Ski, som også hadde engasjert seg i politikken. Under landsøte tok han ordet og kritiserte ideen om idétidskriftet nord og ned. Han ble heldigvis for meg imøtegått kraftig av alle de gamle KrF politikerne. Jeg spurte av nysgjerrighet hvorfor Ski var så imot et slikt tidsskrift. Da svarte han noe som fikk stor betydning for meg. Han sa: Prinsippielt var jeg for, men du forstår at om landsstyret hadde vedtatt å gi ut et slikt tidsskrift, ville mine planer med et slikt tidsskrift gå i vasken. Jeg hadde sammen med domprost Mathisen i Stavanger kommet langt i forberedelsene. Så la han til: Du må huske på at du er i politikken nå, David, og her gjelder det å beskytte seg selv om man skal vinne fram med noe. Og det ble dråpen som fikk mitt beger til å flyte over. Jeg spurte meg selv: Finnes det ikke en gnist av idealisme i den politikken som KrF fører? Da er politikk ikke noe for meg. Jeg mener ikke at KrF er det eneste parti hvor man slåss om posisjonene. Nei, dessverre, det gjør man i alle partier. Idealisme synes å være en kontraindikasjon. Vel, jeg slang litt med de årene jeg var i Kristiansand også, ikke minst fordi jeg var blitt kjent med aktive KrF politikere. Men det eneste jeg fikk uttrettet var å designe et meldingsblad som skulle fungere som informasjonsverktøy mellom de som satt i bystyret og velgerne. Et blad med toveisinformasjon. Jeg husker vi kalte bladet for FrF Ekko. Men da vi flyttet fra Stiftsstaden etter tre år var det over og ut med politikken for mitt vedkommende. Siden har jeg følt meg helt fri i forhold til partipolitikk. Som et lite apropos vil jeg nevne at da jeg så vidt hadde kommet i gang med mitt arbeid på ”Modum” fikk jeg en seriøs hendvendelse fra KrF i Nord Trøndelag om jeg kunne ta meg fri fra jobben og jobbe for dem i forkanten av kommende stortingsvalg. Jeg skulle reise rundt i fylke og holde folkelige foredrag med politisk innhold for FrF. Gjorde jeg det ville jeg få førsteplass på listen. Jeg svarte nei takk. Men jeg fulgte med på hva som skjedde der nord. Det viste seg at det ble et samarbeid mellom Høyre og KrF. Og de fikk inn en representant som ble delt mellom Høyre og KrF. Det vil si at hvis jeg hadde sagt JA, ville jeg ha sittet to år på Stortinget. En Artig tanke – ikke sant? Han som fikk ”min” plass ble medlem av Forsvarskomiteen, kan jeg huske. Han var yrkesmilitær. I hvilken komite jeg hadde fått plass, se det vet jeg ikke. Kanskje Sosialkomiteen? Nå ja, det er godt det gikk som det gikk. Jeg har hatt et spennende liv likevel, og folk har jeg møtt i tusentall de femten årene jeg drev som leder-og personalkonsulent med oppdrgagivere over hele landet. Kan man kalle det en slags politisk aktivitet? Mitt hovedmål var i allefall å spre budskapet om ”Det myndiggjorte meneske” og hvordan man skule legge opp sin organisasjon for å myndiggjøre sine medarbeidere. Sier jeg 3 oppdrag i uken i 40 uker gjennom 15 år, så blir det en anseelig virskomhet. Faktisk mer enn en politiker ville ha på dagsorden, for ikke å snakke om en menighetsprest. Et tilbakeblikk forteller meg at min virksomhet lyktes langt bedre enn jeg i min mest ublue fantasi kunne drømme om. Så – jeg er en takknemmelig gammel gubbe som har blogg-mimring som hobby.