TRISTE DAGER

Det står en diger kontainer på vår gamle nabos gårdsplass. Det er et trist syn, for vi vet horfor den står der. I over tjueår har to herlige menneker bodd i nabohuset. Urmaker Arvid Evensen førte oss inn i miljøet her med all sin lokalkunnskap. Han kunne fortelle at vårt hus og hans hus ble bygd omtrent på samme tid. Og at kommunelege Melsom, tidligere overlege ved spedalsksykehuset i Bergen, var en innelukket og streng herre med sterke meninger. Da han bestemte at det skulle plantes en Lindehekk som skille mellom eiendommene, hadde han ikke tid til at Evensen fikk fjernet jordhaugen som lå i veien. Han gjorde bare en liten sving utenfor jordhaugen. Denne svingen er sylig den dag i dag. Evensen fortalte at Melsom tok seg av de stor ting på eiendommen, og at fruen tok seg av de små. Hun hadde plantet ut en masse stauder som hun suplerte med en mengede sommerblomester. Hun elsket blomster, og under hekken vokste det hver vår opp vakre gule liljer, blåveis og hvitveis, kunne vår nabo fortelle. Men hekken, som var felles eiendom, ble klippet slik at de tok hver sin side og delte på klipping av toppen. Da vi flyttet inn var det altid Evensen som startet klippingen, men allerede neste dag fikk vi gjort jobben vår. Slike uskrevne lover tok vi meget alvorlig begge to. Og pusset den ene vinduer, svarte den andre med gjøre det sammen, og helst før dagen var omme. Men så blir fru Evensen etter hvert dårlig, men ut i hagen måtte hun, og vinduene skulle vaskes som før. Vi så henne klatre opp den store granittmueren, for også inntil NSBs støyskjerm skulle alt være ryddig og i orden. Og det ble svart på fra vår side av hekken. Evensen og jeg klippet plenene samtidig. Vi var godt synkronisert, og hadde en avtale om at når alt var klippet, og maskinen satt på plass, skulle vi sette oss på den hvite benken i Evensens hage, slappe av og drikk en flaske øl sammen. Han ville helst ha alkoholfritt. Her snakket vi om løst og fast som angikk gode naboer. Det var Evensens som visste om alt som skjedde rundt oss, og fortalte oss det gladelig. Det var han som varslet at beslagt på toppen av pipa var nær ved falle av. Men så en dag kom ambulansen og hentet fru Evensen for siste gang, og snart var Arvid alene på terrassen. Han klaget på svimmelhet og smerter, og at han savnet Gullborg, men han sluttet aldri å titte over hekken til oss og vinke med hele armen i været. Og så kom Ambulansen og hentet ham også. Han kom aldri hjem igjen. Nå var huset tømt for to gode mennesker. Vi har savnet dem siden. Konteineren som står på Evensens gårdsplass står der for nå skal huset tømmes. Alt hva disse to hadde kjøpt og brukt med glede opp gjennom årene, hadde ingen verdi lenger. Det ble kastet i konteineren alt sammen. Innholdet vokste raskt og husets innbo ble mindre og mindre. Konteiner ble full og mått byttes ut med en ny: ”Det er fælt hvor mye skrot et par gamle mennesker har rukket å samle på opp gjennom årene? Jeg tror ikke de har kastet noe i alle årene de har vært gift.” Arvid var håndtverker. Han var en av landets dyktigste urmakere. Han gikk i lære i Oslo og skrøt litt forlegent av at han etter hvert fikk reise opp til Slottet for å stille klokkene. Han var stolt av sitt yrke, og hadde satt opp et lite arbeidsrom i kjelleren, hvor han kunne reparere klokker for folk. Han likte å arbeide med veggur og gulvur, og det var ikke det verk han ikke kjente ut og inn, og kunne historien til. Han fikk alle klokkene til å fungere igjen. Og var en del utslitt, eller manglet, vel så laget han den. Han hadde en bitte liten dreiemaskin som han brukte med største finfølelse og nøyaktighet. Og prisen kundene måtte betale var latterlig liten, sammenlignet alt arbeidet han hadde langt ner i å få klokka til å fungere igjen. Det var kanskje derfor så mange kom kjørene langveis fra til ham med sine defekte klokker. Små ur hade han sluttet å jobbe med. De fleste var elektroniske. Men han hjelp oss å skifte batteri og bytte reim og sånn. Det gjorde han mens vi ventet. Jo, han tok betalt for det, men det var mest symbolsk. Vi syns det er så trist at våre gode naboer nå er flyttet ut av huset sitt. Først dem og siden bit for bit av det som utgjorde deres daglige omgivelser. Det føles dobbelt trist at alt de eide, alt som ver deres og som de var glad i er båret ut i konteinere. Når alt er ute, og huset er vasket og reint, går det nok ikke lenge før vi ser i avisen en annonse som forteller om at Gullborgs og Arvids hjem er til salgs. En lang og vakker epoke er avsluttet. En ny skal starte. Hvem skal ta deres plass? A Vil vi kunne være de gode naboer for disse, som Evensens var for oss?