PRISMER OG PARADOKSER

Det var som overskrift til en side med små og morsomme historier i Det Beste jeg så kombinasjonen av ordene Prismer og paradokser for første gang.

Da jeg begynte å arbeide med prekenen til årets Vennegudstjeneste kom jeg over en gammel bok med tittelen ”Det største i verden” av Henry Drummons. Originaltittel er ”The greatest Ting in the World”, Jeg lot tittelen bli tema og innholde inspirasjonen til prekenen.

Drummond var D.L. Moodys medhjelper og en ressursrik akademiker. Da han skrev denne boken var han bare 23, muligens 24 år gammel. Den er en meditasjon over kjærlighetskapittelet i 1. Kor. 13, og formulert som enn tale til misjonærer. Av en eller annen grunn har den fått en utbredelse som er uten sidestykke for slike bøker. Det påstås at det er solgt omlag 12 millioner eksemplarer. Jeg har hatt to av dem. En bitte liten lommeutgave, og en i vanlig bokformat.
Jeg skal ikke gjengi hele prekenen, bare antyde noen poenger.

Drummond setter kjærligheten over troen. En provokasjon som vekker forbauselse hos lutheranere og metodister som har en tilbøyelighet til å sette dogmet om ”Troen alene!” øverst.

Troen er vår tilknytning til Gud. Men da Gud er kjærlighet er troen en tilknytning til kjærligheten. (Troen er stikkontakten, og kjærligheten elektrisiteten som strømmer gjennom den).

Når det klare, rene lyset fra Gud blir åpenbart som verdens lys i Jesus Kristus, da får vi denne interessante problemstillingen: Sett at det rene, klare lyset stråler inn i oss, og vi er som et prisme, da brytes lyset og kommer ut på andre siden som en rekke menneskelige egenskaper. Slike som

Tålmodighet, velvillighet, frihet fra misunnelse, skryt og hovmod. Den krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Den utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt.

Så er altså ikke Guds kjærlighet så opphøyet at den ikke kan omgjøres til menneskelige holdninger, egenskaper og særpreg.
Spørsmålet er om man kan øve opp sin tålmodighet og velvillighet.

Er det mulig ved øvelse å få eliminert misunnelse, skryt og hovmod osv?

I Metodistkirken har man i tidligere tider kalt disse øvelser helliggjørelse. Ja, så seriøst tok man øvelsen at man dannet
klasser – (skoleklasser) hvor en betrodd og erfaren kristen ble satt til å være klasseleder/klasseforstander. Målet var å skape vekst og utvikling hos gruppens medlemmer, de troende.

I det kommersielle næringslivet har jeg funnet innpass for en type selvutvikling og lederutvikling ved hjelp av dynamisk gruppearbeid som kan minne litt om dette
.
I næringslivet ønsker man en utvikling av kommersielle grunner. Men da jeg jobbet med lederutviklingen i Toyota Norge (1987-2002) fikk vi vridd på mottoet ”Toyota Nr. 1” så det sto: ”I Toyota ønsker vi å utvikle kvalitet hele veien, og så får det ikke hjelpe at vi blir nummer én!” Slå den!

Det snakkes ikke mye om helliggjørelse i våre dager. I dag vil vi vise at vi har omsorg for de hjelpeløse ved å imitere dem.
Det finnes noe heroisk godt i dette. Men faren er stor for at kjærlighetsspekterets ni kvaliteter ikke blir strevet verd å ha som ideelle mål, verken for seg selv eller dem man jobber for.

Næringslivet betaler enorme summer til Kurs- og konferansehoteller ved å legge sin kursvirksomhet til dem.

I gamle dager var det klostrene som ble brukt som helliggjørelsens treningsleire. Faren var at man forble på klosteret for all tid. Det er kanskje ikke så vanskelig å leve et seirende liv når man trekker seg bort provokasjonene fra menneskene. Spørsmålet er om man kan klare klosterlivets utfordringer.

Det foregår opptrening av åndelige kvaliteter i dag også, men på retreatsentrene som ildsjelene har bygd opp rundt omkring i landet vårt. Lia Gård er det nyeste og finest senteret i Norge.

Kan det tenkes at kirken burde vurdere å starte åndelige treningsleire i lokalmiljøet? Helliggjørelse er blitt et fremmed og vanskelig ord. Kanskje burde vi heller snakke om åndelig vekst og åndelig modning? Kanskje burde vi ta opp igjen den gamle ideen om å gjøre kirken til et fostrings- og utviklingssenter?
Har mine bloggevenner tanker om dette?