fredag, desember 01, 2006

VENNEGUDSTJENESTE

Søndag den 26. november forrettet jeg for niende gang en ”Vennegudstjeneste”.

Ideen til vennegudstjenesten kom da vi hadde flyttet fra et stort nettverk av venner på Modum og inn til nye omgivelser i hovedstaden i 1982, og ønsket å være sammen med dem i en spesiell vennegudstjeneste i den vakre kirken i Thv. Meyers gate .

Jeg mener å huske at ca 100 takket ja på vår skriftelige invitasjon, og kom, og at menigheten plutselig følte seg i mindretall, og det i sin egen kirke.

Ideen har senere fått støtte av en artikkel i Vårt Land den 11.01.99 Den viste til en undersøkelse i Rogaland som konkluderte med at 6 av 10 ville komme til kirken hvis de fikk en personlig invitasjon fra naboer eller venner. Ideen ble presentert for metodistmenigheten i Lillestrøm i forbindelse med 100-årsjubileet høsten 1999 og i år ble den arrangert for 8. gang, men på et ugunstig tidspunkt. Likevel kom ca 40 gjester, i tillegg til menighetens 30 faste kirkegjengere.

Jeg har festet lit til undersøkelsen som er gjort i Rogaland.Der svarte 60 % av de spurte at de ville komme til gudstjeneste hvis de fikk en personlig invitasjon. Etter min erfaring er prosenttallet ikke riktig så høyt hos oss på Østlandet, men likevel overraskende høyt.

Vårt problem er ikke at de inviterte ikke kommer, men at så få har lyst – eller mot – til å inviterer.

Opp gjennom årene har jeg sett mange forskjellige annonsemetoder bli tatt i bruk. Felles for de fleste er at det er bortkastet tid og penger. Verken avisannonser, plakater eller flygeblad i postkasser kan måle seg med en personlig, undertegnet invitasjon, som er sendt i posten med frimerke på.

Vi gjør et lite tanke-ekesperiment: En noenlunde vanlig annonse i lokalavisa koster Kr. 800,-. Sier vi at to personer kommer til kirken fordi de har lest den, så tar jeg kanskje for hardt i. Sendes det derimot ut 160 invitasjoner som B-post vil det – ifølge undersøkelsen komme ca 90 personer.

Hva kan årsaken være til at dette velprøvde, og overbevisende regnestykke, ikke blir fulgt opp av moderne menigheter?

Jeg har mine tunge tanker om det. Gad vite hva andre mener.


En kirke er en fantastisk møtested for venner og naboer så sant gudstjenesten forrettes med tanke på dem, og at det finnes tid og sted for samtaler over en kopp kaffe og et kringlestykke.

Kanskje burde Vennegudstjenesten døpes om til Vennskapets gudstjeneste, eller Vennskapsgudstjeneste?

Ingen kommentarer: