søndag, februar 18, 2007

MIRAKULØS HJELP

Klokken er 06.30, og dagen er fredag 16 februar 2007. Jeg har nettopp lest Vårt Land, som hver fredag har et oppslag over to sider som angår søndagens prekentekst. Denne fredagen har avisen gjort en anket blant en hel liten gruppe norske sykehus-prester, om fenomenet helbredelse. Jeg tror at samtliges svar de er ærlig og oppriktig ment.
Men fikk VL bekreftet det de håpet på, at helbredelse er mulig, og kanskje ikke engang uvanlig? Til dette vil VL kanskje svare at avisen stiller seg nøytrale i denne saken, og lar sykehusprestene svare. Jeg skal ikke kommentere svarene. De virker sympatiske nok.
Alle har vi en tendens til rasjonalisering i møte med de store spørsmålene.
Det er prekenteksten - i seg selv - som opptar meg. Den tar for seg en kort hendelse fra en av Jesus og hans disiplers vandringer omkring i landet. De er kommet til byen Jeriko, kjent fra Josvas litt merkelige kamp, hvor de vandret rundt byens murer og blåste i basuner til bymurene falt. Der, utenfor murene satt en dag en blind tigger. Vi vet at han het Bartimeus, som betyr at han var sønn av Timeus.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spurt folk hva de mener er mirakelet i denne vakre historien er. Men uten unntak svarer de; ”Helbredelsen av den blinde”.
Da jeg påstår at den allmektige Gud ikke gjør mirakler. Hva er mirakuløst ved Hans gjerninger som har frembrakt himmel hav og jord? For den Allmektige er ingen ting mirakuløst.
Hvis ikke han som har skapt menneske kan reparere en skade på menneske, da vil han i utgangspunktet stille dårligere enn bilmekanikere.
Det var Bartimeus og menneskene rundt ham som opplevde mirakelet da Bartimeus fikk tilbake sitt syn. Det er alltid vi, oss sårede, hjelpeløse og udugelige, som opplever helbredelse som et under, som et mirakel, og ikke dem hvis makt kan helbrede oss.
For Jesus, som sa: ”Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden,---!” var helbredelsen av Bartimeus øyne en smal sak, ja en selvfølgelighet.
Likevel mener jeg å se et mirakel i denne historien, skjult for de fleste, men likevel et makeløst mirakel. Men før jeg røper hva jeg sett vil jeg stille et betimelig spørsmål:

Hva hadde skjedd hvis Jesus - sånn uten videre - hadde gitt etter for presset og hjulpet Bartimeus?
Jeg ser to mulige utganger:

1. Hadde Jesus helbredet Bartimeus, hadde den blinde tigger mistet sitt levebrødet. Hvis Bartimeus var en eldre mann ville han dødd av sult. Så vidt jeg har kunnet forstå fantes det ingen form for rehabilitering i Israel på den tiden, verken for ung eller gammel. Bartimeus levde av sin evne til å oppnå medfølelse hos forbipasserende. Han spilte på sin hjelpeløshet, som tiggere alltid har gjort.

2. Hadde Jesus gjort med mannens tiggerskål, som profeten gjorde med enkens i Sareptas krukke – velsignet den så den aldri ble tom – hva da? Med mine kunnskaper om menneskets skrøpelige natur ville jeg forventet at Bartimeus hadde utnyttet situasjonen, og gått fra å være ”den stakkars blinde mannen til å bli ”den gamle, rike mannen” - med ubegrenset tilgang på penger. Med andre ord: Pengene ville nok dessverre gjort med ham, som de gjør med alle som har lett adgang til de store mengder. Han hadde blitt forvent.


Her er mirakelet jeg mener å ha sett:
Jesus stiller tiggeren det mirakuløse spørsmålet: ”Hva vil du!” Hva vil du, Bartimeus? Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?
Når den allmektige spørs den avmektige om et råd, da skjer det alltid et mirakel.
Når den som tilsynelatende har alt, ber dem om hjelp - som tilsynelatende har ingen ting – skjer et mirakel i den hjelpeløses indre. Da vekkes gnisten. Da våkner håpets spire. Da Blir det liv i det tilsynelatende livløse. Da starter den hjelpeløses vekst.
Da tenker han: ”Så må det likevel finnes noe i meg også, noe som et annet menneske har bruk for?” Han spør jo meg, den hjelpeløse blinde - om hva jeg vil? Jeg har knapt tenkt på noe annet i hele mitt blinde liv, enn å få tilbake mitt syn, Herre. Det er dette jeg vil.”

Dette er mirakelet jeg mener å ha sette i denne fortellingen. Men hva består et slikt mirakel egentlig av?
Slik jeg ser det består det av dette at den allmektige ser verdien i den avmektige, og likevel viser ham respekt. Og, når den avmektige opplever respekten som noe mer enn en klisjé, hos den allmektige, da våkner - hos den svake - opplevelse av eget verd.
Jeg vil på ingen måte underkjenne det guddommelige aspektet ved dette, men jeg har behov for å peke på at det geniale ved det guddommelige aspektet er at Gud har lagt kimen til all helbredelse inn i alt han har skapt, også i menneske.
-
På hvilke områder i livet kan man gjøre regning med at denne ”mirakelkraften” vil gjøre seg gjeldene?
Svaret må være: På alle!
Her nevnes ett område: ”De rikes hjelp til de fattige”, det man vanligvis kaller bistandshjelp.
Jeg ser tegn på at pådyttet hjelp kan føre til de samme resultater som antydet overfor:
1. Ved å ruse til for å stille den sultnes sult, og gi ham mat, kan man risikere at vi fratar ham evnen til å skaffe seg mat på normal måte.
2. Ved å forholde seg slik at den hjelptrengende får sin ”Sareptas krukke ”, vil den avmektige kunne forvendes til å tro at man ikke behøver å gjøre noe som helst selv, hjelpen kommer uansett, og uten betingelser.
-
Jeg har den ubeskjedne tro på at hvis de rike landene i verden brukte sine rikdom rett, det vil si til å myndiggjøre mottakerne, ville man kunne utrydde fattigdommen fra jorden i løpet av et par generasjoner.
Det er i dette perspektivet jeg opplever at mirakelet ved Jeriko bør sees.

1 kommentar:

kennethkk sa...

En lite kommentar:
Nå har jeg justert layout for å tilpasse den til nettsia forøvrig.
Håper det er ok