Vår første bryllupsreise gikk til Staveren, utenfor Larvik, til kirkens ungdomsleir. Syklene var pakket som kløvhester med mat, klær, telt og soveposer! Vi brukte to dager på veien nedover, men bare én dag hjemover. Utbyttet var omvendt proporsjonalt til budsjettet. Det var tider det. I dag blir vi slitne av å tenke på en så lang tur – med bil.
Vår andre bryllupsreise ble behagelig enklere, og litt dyrere. SAS tok oss på sølvvinger ut til ei øygruppe i Atlanteren, til lilleputtøya Sao Miguel med hovedstaden Ponta Delgada. Vi var med på alle turene bortsatt fra Azorisk aften, da gikk vi to ut for å spise, alene. Øya ligger midt i fiskelykka, men en god fiskerestaurant var ikke å oppdrive. Vi fikk anbefalt St. Pauli som mottok oss med surprise og sparkling vine, og med finsk sisu og latterbrøl fra et langbordet tett ved vårt.
Jeg vet ikke om Reidun hørte mine poetiske kjærlighets erklæringer, men hun smilte bredt da hun fikk sin diamant, Av praktiske grunner ikke fikk hengt det rundt hennes vakre hals. Og jeg fikk slipsnål, i gull, med vakker stein. Under finnenes lystighet rakk vi hverandre hendene over bordet og lovet hverandre troskap for resten av livet. Det var i grunn ikke så vanskelig, vi har jo 50 års praksis i troskapens tjeneste.
Ingen lydkulisse kunne høyne eller forsimple vår lykke den kvelden. Det lyste ungdom av min hjertens kjære. Alle i reise
følget nektet å tro at hun var en dag år over seksti. Alle turer gikk så i glansen av hennes ungdom. På den siste turen var jeg enige med de andre om at det ikke var særlig mer å se på - enn….!
Sønnavinden forsto vår hjemlengsel. I 16.000 fot over Atlanterhavet blåste den oss hjem til Gardermoen, en drøy time før ruteplanen. Og Prestegårdsrosene duftet mot oss i sin blekrosa skjønnhet og ønsket oss hjertelig velkommen hjem igjen. På den andre siden av dørkterskelen klemte vi hverandre – uten sjenanse – og i kor sa vi: - Å. så godt det er å komme hjem!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar