FAR GIKK PÅ VANNET

Far gikk hver dag ned til vannet, og ut på vannet. Vannet bar ham.
De sterkeste minner jeg har av min far er fra Sagavika, hvor han var tømmerbas. Sammen med sin trofaste arbeidskamerat Johan, forsynte han det store Sagbruket - med oppgangssager, kløyver og høvleri - med den riktige mengde tømmer i de riktige dimensjoner, til de riktige tider. Det var i min fars hode hele produksjonen startet. Masse kunnskap og erfaring, samt en høy intelligens og gode ferdigheter, var hans styrke. For meg fantes det ingen over og ingen ved siden. Han var kongen i Sagavika.
Far krydret sin arbeidsdag med utrolig mange interesser. Han kunne segle på én tømmerstokk. Han lærte også meg den kunsten. Stokken bør være lang og krokete og ligge lavt i vannet. Og, glem ikke tømmerhaken!
Far var fortrolig med vann. Han kjente vannets nyttige bærekrefter, men også dets destruktive undergrunnskrefter. Han lærte alle barna å svømme, bare ikke meg. Prinsippet var enkelt. Han bant et tau under armene til eleven og holt han oppe ved å stramme tauet. Forsiktig slakket han på tauet når han forsto at barnet kunne svømme for egen maskin. Jeg tok ikke sjansen på at han skulle gjøre det samme med meg. Jeg lærte å svømme da jeg var helt alene nede ved elva. Jeg vasset ut i til vannet nådde meg midt på brystet. Fem meter utenfor lå ei lense. Etter et øyeblikks betenkning sparket jeg fra og gjorde svømmetak med armene. Jeg klarte det! Jeg grep tak i lensestokken og var lykkelig. Men jeg måtte samme veien tilbake. Jeg rakk ikke ned ti bunnen med foten, og jeg måtte slippe taket rundt stokken for å svømme tilbake. Det var farlig. Jeg kunne gå under å få vann i nesa. Jeg gjorde det jeg måtte. Jeg svømte inn til land. Jeg kunne svømme! Far ble ikke spesielt glad for dette.
Far holt sitt våkne øye med med alt innfor sitt myndighetsområde; med linerla, som hadde rede bak sikringsskapet. Det samme paret hvert år. Da flyvetreningen begynte havnet ofte disse nøstene i vannet. Far og Johan plukket dem opp og pustet liv i dem ved å putte tynne gressrør inn i nebbet på dem og puste forsiktig ånden tilbake til lungene. Far tolket linerlenes kvitring som takk for hjelpen. Det var ikke få kyllinger som fikk en ny start på livet i disse barske karenes digre, men du så varsomme hender.
Men snålest var deres forhold til Pelle. Pelle var en tam abbor som de lokket på ved å knakke på et bestemt sted på flåten. ”Pelle, Pelle, kom da Pelle!” Og jo da, Pelle kom, svømmende på skrå opp mot vannflaten. Far slapp en liten mark, et innsekt eller en liten brødbit ned i munnen på fisken, som sraks pilte inn under flåten igjen. Vi var noen få smågutter som fikk se og oppleve Pelle. Far var redd for at uinnviede fiskere skulle få Pelle på kroken. Vi som var innviet i hemmeligheten beskyttet den gromme fisken.
Kjekkest var det da far tok meg ned til Sagavika om søndags formiddagen for å ro. Og far kunne virkelig ro, og han rodde rytmisk og musikalsk. Han hørte musikk når båten skar seg gjennom vannskorpa, og når vannet rant av årebladet da det ble løftet opp av vannet. Selv knirkingen og gnissingen når årene danset mellom kjeipepinnene. Han kunne få en utrolig fart på båten da han vrikket den fram ved vekselvis å ro med høyre og venstre åre.
Han likte å ro mot strømmen i Merkja. Målet var som regel Kvebek. En gammel, fraflyttet husmannsplass hvor han vokste opp. Her sto et gammelt umalt uthus, en vindskeiv og salrygget låve med stall og fjøs og grisehus, og et påbygd vedskjul og et hønsehus. Våningshuset var malingflasset og solbleket, men hadde trolig vært grønt. Det sto på pilarer en halv meter over bakken. Rundt husene var gresset høyt, men her var både solbær, rips og stikkelsbærbusker, men de skrantet av mangel på stell. Plassen grenset mot Glomma i øst. På brinken ned til elva lå potetkjelleren. Oppå denne var det bygd et sausefjøs. Ved siden skrådde en sti ned til en flåte, som stakk ut i elva, gjort fast til et par solide påler. Her lå en gammel elvebåt. Her ble det fisket abbor og vasket tøy. Og herfra tok man seg gjerne en dukkert, eller en lørdagsvask. Der ute på flåtan var man usjenert.
Jeg holt far i lillefingeren. Den var tykk som en middels stor gulrot. Vi vasset gjennom høyt enggress full av blomster, og sommeren var våken over alt. Da sier far og peker: ”Skal vi leie dette huset, gutten min?” Jeg var ikke særlig trenet i den slags språk så jeg svarte på det jeg forsto av det han spurte meg om: ”Ja, det gjør vi, far!” Så sprang jeg mot huset, tok et godt tak i vannbordet nederst og halte i så godt jeg kunne. Men jeg klarte ikke leie det. Da så jeg oppgitt opp i fars brune ansikt og sa: ”Far. Jeg prøvede, men det ville ikke bli med!” Far, som hadde forstått misforståelsen ga meg min første leksjon i et helt annet slags leieforhold.
Men ingen kom til å leie gamle Kvebek . Det ble stående tomt og forfalt. Til slutt kjøpte en kar husene for riving. Nå er det for lengst jevnet med jorda. Bare potekjelleren klorer seg fortsatt fast til elveskråningen, men snart er også den forsvunet. I djupet.
Kjentfolk kaller plassens grense mot elva for Kvebeklandet. Det er alt som er igjen av min fars barndomshjem, et navn på en elveskråning.. Men jeg kan når som helst sette meg ned med skisseboka og tegne dette gamle minesterke stedet fra en hvilken som helst vinkel, Minnet om Kvebæk er en viktig del av mitt urminne, og et viktig element i myten om min far, som kunne gå på vannet. Det er iferd med å bli en arketyp.
Far kunne så mye mer enn det. Han hadde ei diger lærveske som mor la nistepakka og kaffeflaska i. Det var ei brennevinsflaske med skrukork. Ikke forsto jeg hvor de hadde fått tak i den, for brennevin fantes ikke i mitt barnedomshjem. Kaffe ble helt i, nesten til halsen, resten var melk og noen ganger fløte. Flaska ble rullet inn i avisen Sværta, eller Morgenposten som den vel egentlig het. Og puttet inn i en gammel raggsokk. Ingen termos kunne holde bedre på varmen.
Men veska til far rommet også dokumenter. Det var noteark. Noen var fulle av notetegn, noen hadde bare de fem linjen. I hvilepausene satt gjerne far på ei kasse med veska på fanget og skrev noter. Som regel var det instrumentasjon av arrangementer til hans messingmusikanter. Han gikk heller ikke av veien for å skrive en komposisjon. Fars verden var en verden av musikk. Den siste komposisjonen han skrev ga han tittelen: ”Så deilig en dag!” og tilegnet den til sin kjære Märtha. Da den var ferdig sa han til mor: ”Jeg er så trett, Märtha!” ”Så legg deg og hvil litt da, Søren” svarte hun. I det han la hoda på puta døde han. 66 år gammel.
Far var alsket av alle. Aldri hadde man i Fet sett en slik enorm deltagelse i en begravelse. Jeg forrettet begravelsen og ledet minnesamværet. Det har jeg angret på. Jeg skulle fått anledning til å gråte, jeg også. Jeg var så utrolig glad i ham. Jeg skriver dette i en alder av 76 år. Og folk som kjente far syns jeg vagger som han når jeg går. Kom han virkelig så nær innpå meg?