Det er bare to av oss nå. Både Willy og Erik er døde, Vi to som fortsatt får leve savner dem sårt.
Harry, min eldste bror, født i 1925, er altså åtte år eldre enn meg. De åtte årene som skiller oss var mest merkbare under oppveksten. Det er en himmelvid forskjell på en som er sju, og en som er femten. Vi ble av helt forståelige grunner ikke kamerater. Hans verden var ikke min, men jeg beundret den. Det skal være visst. For han var en fantasirik, sterk og aktiv storebror.
Jeg husker ham om sommeren i badebukse med belte og slirekniv. Jeg tror han lekte Tarzan, for han løp som en hjort og svømte som en Jonny Weismüller . Han ble aldri brun. Han hadde rødt hår, og fregner over hele kroppen, og så brukte han brille med sort, rund innfatning og med brillestenger som kroket seg rundt ørene. Jeg har alltid lurt på hvor han oppbevarte brillene da han stupte. Han løp. Ei vik eller en ei å var aldri noen hindring for ham. Han tok alltid snarveien, i vannet med hode først, og så rett over.
Jeg husker ham spesielt én gang. Vannstanden var høy og vi smågutta holt oss helt inne ved land. Da dukket han opp ingensteds fra, hoppet uti og la på svøm. Jeg stirret etter ham til jeg mistet ham av syne. Engstelig satt jeg på stranda og speidet ut over vannet. Langt om lenge dukket et lite hode fram i sjøen der ute. Det ble større og større. Til slutt kjente jeg ham igjen. Det var storebror. Han fortalte at han hadde svømt tvers over Svelle, men snudde før han nådde land på andre siden. Det var et karstykke jeg skrøt lenge av. Selv klarte jeg å svømme bare hvis stortåa nådde ned til bunnen.
Jeg kan huske ham om høsten da tommetykk is dekket innsjøen. Noen av mine venner hadde skruskøyter. Jeg hadde snabelskøyter som måtte festes med lærreimer. Men Harry hadde ekte støvleskøyter, modell Oscar Mathisen lengdeløp. Jeg husker ham med sorte langbukser, blå V-genser og kongsberglue. Han fór som en vind der ute på isen Han kunne alt. Han kunne gå med én eller begge armene på ryggen. Han kunne volte. Dette at man stadig legger høyre skøyte over den venstre og øker farten med kraftige fraspark i svingene. Han var best. Han var broren min.
Da jeg var fire år var han tolv. Og som tolvåring vant han en amatørkonkuranse med trompeten sin. Konkurransen var lagt til idrettsbanen, Vigernes i Lillestrøm. Scenen var lasteplanet til en bil. Der satt akkompagnatøren, og solistene klatret opp en stige, én etter én, og broren min vant. Det sto bilde av ham i avisen. Jeg var helt sikkert ikke tilstede, men historien ble fortalt om og om igjen, så jeg følte nok at jeg var det.
Han selv har pratet mye om tiden han jobbet ved Nerdrum Bruk. I følge hans frodige hukommelse var det ikke måte på alle de oppgavene han fikk der oppe ved oppgangssagene og kantene. Selv har jeg ingen klare minner om storebror som sagsbruksarbeider. Men jeg husker tilfeldigvis hans reaksjoner da sagbruket brant. Da kom han stormende hjem, grep trompeten sin, pakket den inn i et ullteppe og sprang ut igjen i full fart. Med bylten under armen kutet han langt ut i åkeren til bonden Hovind og deponerte instrumentet der hvor det ikke fates en eneste mulighet for å skade det.
Far var hans musikalske mentor. Og ved middagsbordet da vi alle var samlet forgikk det alltid en øvsle. Enten trommet vi på bordet med tre fingre – pekefinger, langfinger og ringfinger, ventilfingrene som han kalte første- andre- og tredjefinger. En ting var å stadig å øke hurtigheten, men noe annet var å gjøre dette med hver finger uavhengig av de andre, og å få dem til å samvirke med den ene og eller den andre. Vi oppøvde en formidabel hastighet, men det var vel bare Harry som dro nytte av det rent praktisk.
En annen øvelse hadde med tungeferidghet å gjøre. Far lærte oss å ”støte” luft inn i munnstykket ved å si ”TU”, og så TU,TU,TU, i raskere og raskere tempo. Dette ble kalt ”enkeltunge” hvis jeg ikke hsuker feil. Neste trinn var å si ”TU KU”, og så TU KU, TU KU, TU KU osv. Dette ble kalt dobbeltunge. Men den morsomste øvelsen var slik: TU TU KU, og så TU TU KU, TU TU KU, TU TU KU, osv. Og dette kalte far trippeltunge. Jeg lærte senere at det også ble kalt djevletunge.
Det er sagt om Harry at hans tekniske ferdigheter var av ypperste klasse, og kanskje hans sterkeste side som utøver. Jeg fikk ikke særlig bruk for disse teknikkene. Å tromme på bordet ble ansette som noe irriterende. Men kanskje fikk jeg bruk for tungeferdigheten, for i tenårene var jeg beryktet for å snakke så hurtig at selv Øysten Sunde ville kommet i skyggen.
Når jeg tenker på alt jeg selv har fått være med å utrette, både av tiltak, oppfinnelser og gjøremål av mange slag, har jeg nok følt på et snev av sjalusi når storebror har innkassert den ene utmerkelsen og hedersbeviset etter det andre, og jeg selv ikke har kommet i nærheten av å lukte på en eneste liten medalje. Så opp gjennom våre karrierer har jeg vært overbevist om at det han syslet med på ingen måte kunne måle seg med det jeg jobbet med. Sent forsto jeg at mine ting var av en slik karakter at de ikke ble møtt med applauser og ovasjoner. Man må bevege folks følelser før man blir betydningsfull.
Nå som søskenflokken er halvert, og jeg kan tillate meg en nøktern vurdering av storebror, har jeg funnet ut at komparering er både teknisk sett, og psykologisk sett umulig, og dertil aldeles gal. Nå lar jeg han få stå alene og være fri for konkurranse fra min side.
Det er dimensjoner over en kar som bare med syv års folkeskole ender opp som høyskoleprofessor, som tar initiativet til å etablere et profesjonelt symfoniorkester for ungdom, som ser kulturverdiene i et fløtningsanlegg, og som ikke gir seg før det står reddet og fram som et av landets viktigste kulturinstitusjoner, bare for nevne noe. Denne gamle broren min har fått merke på kroppen at årene krever sitt, men hadde kroppen (ryggen og beina) vært like spreke som hans skapende tankevirksomhet ville det fortsatt boblet opp bærekraftige ideer.
Han er storebror, og han er stor. Nå er ”hode” hans plassert på en påle like bak kaffen ved Fetsund Lenser. Der står han og titter ut over Glomma med sitt bronseblikk, denne mannen som ved sitt messinginstrument er blitt en legende i levende live. Han er stor, og han er min bror, og her er én av hans elever:
http://www.youtube.com/watch?v=GUhvMlyBVCQ&feature=related
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar