onsdag, februar 17, 2010

”VERTSHUSETS” FORMIDDAGSKAFFE

Når klokken er ca 11.15 ringer mobiltelefonen. Jeg har fått en sms fra Reidun der står dette ene ordet: ”Kafé”. Da er det bare å avslutte arbeid og forlate atelier, sånn omtrent med én gang.
Vi har sagt til våre venner at ca 11,30 drikkes det kaffe i ”Vertshuset, og er det noen som har lyst på en formiddags-tår, står døren åpen.
Vi har i tjue år hatt en spesiell stamgjest, som har holt ut med vår servering, det er Harald Larsen. Han ringer alltid ved 09.tiden og spør om kafeen er åpen og foreslår at han tar med seg en pose boller.
Denne gjesten setter vi stor pris på. Vi var studiekamerater på Överås samtidig, og har bevart vårt vennskap gjennom 54 år.
Vi er forskjellige. Harald har i alle disse årene beholdt sin matchvekt hele tiden. Jeg vil tippe han veier 67 kilo, Men kroppen er spenstig og sterk.
Helt siden han var guttunge har han elsket hester, og som teologisk student leide han ridetimer på et ridesenter i nærheten. Det luktet hest av gutten. Jeg vet ikke om det var først da han ble prest i Lillestrøm han tok opp igjen denne galopperende hobbyen, men jeg tror han har sittet i sadelen minsten en dag i uken de siste tjue årene.
Jeg er livredd hver gang han sier han skal dra ut til Høland for å ri. Selv om han er en eminent rytter og en solid hestekjenner, kan dyret han sitter på bli skremt. Det kan for eksempel stå en diger elgokse i veien som ikke vi flytte seg. Skjer møte brått kan hesten gjøre en uventet utfall som krever rytterens største dyktighet for ikke å bli kastet av. Visst har han gått i bakken, men klart seg utrolig bra hver gang.
Harald elsker hester. Han har noen ”kjærester” blant dem som han må besøke, selv om omveien er omlag 500 km. Når hesten kjenner ham igjen får han en helt ubeskrivelig følelse av glede, og full betaling for omveien!
Men Harald er også en skiløper av høy klasse. Han føler seg uvel om han ikke får komme på fjellet og kan gå lange turer. Etter en slik tur forteller han om sine opplevelser med en begeistring som gjør en hjemmesitter aldeles flau av misunnelse.
Og er han på fjellet om sommeren er han manisk opptatt av å bestige de nærmeste fjelltoppene.
I år fyller han 75 år, men under hele sin pensjonist tid har han fungert som vikar for sine kolleger rundt omkring i hele landet. Han er en usedvanlig dyktig forkynner, og får han ånden over seg, klemmer han gjerne til med et par solosanger også. Han synger godt og akkompagnerer seg selv.
Hans agenda rommer en mengde syke - og hjemmebesøk, en tjeneste han gjør helt frivillig og regelmessig. Denne aktiviteten kan gjøre unge menighetsprester og menighetsdiakoner ganske flaue.
Harald var student ved Modum Bads Nervesanatorium en høst. Etter det besøket var han helt forandret. Han sa: Tenk om jeg hadde opplevd dette som ung pastor, hva ville det ikke betydd for hele min tjeneste. Menneske kom strekt i fokus, og på en helt annen måte, og arbeidet ble fylt av mening.
I dag har han meldt sin ankomst til ”Vertshuset” kl. 11,30. Det er best jeg kommer meg inn på kjøkkenet og lager litt kaffe til oss. Jeg gleder meg veldig til dette besøket.
-
Og så er besøket over. Vi fikk en lang og vennskaplig prat om før i tiden hvor vi som menighetsprester sto i fra morgen til kveld alle ukens dager Og lønna? Det er ikke til å tro. Kr. 8.000,- i året. Kr.2000,- mindre enn den offisielle dagraten jeg hadde som konsulent.
Annerledes nå! Nå har prestene en meget anstendig årslønn. Men det som forbauser oss gamle-gutta er at det ikke stilles et eneste formelt krav til pastorene om hva som forvetes av arbeid. Hvem har ansvar for å skrive pastorenes stillingsbeskrivelse?
Vi har vært pensjonister i mange år nå, vi to kumpaner fra gamle tider. Harald er helt innstilt på å bruke sine evner i tjenesten så lenge noen spør etter ham. Sjekker jeg agendaen hans ser det ikke ut til at man har tenkt å slutte med det.
Selv har jeg bare små ambisjoner om å være til glede og gagn som prest. Men jeg vil for alltid ha min identitet knyttet til preste-ordinasjonen. Men Gud har ført meg inn i presteoppgaver jeg ikke ville tro var mulig da jeg studerte teologi i slutten av femtiårene. Mitt vennskap med Harald Larsen og hans omsorg for meg i alle livets faser, har hatt stor betydning for min prestelige identitet.
Jeg håper han ringer snart og forhører seg om kafeen er åpen. For ham er den egentlig åpen 24 timer i døgnet.

Ingen kommentarer: