Tre brev om kunst og kjærlighet

Denne uken har jeg fått brev fra tre spennende personer. Først vil jeg nevne Henning Pedersen, som han het da, nå heter han Flåtjernhaugen, fra Jevnaker. Han minner meg om at det nå er 50 år siden han sto for presten, og presten var altså undertegnede. I min lille menighet på Jevnaker hadde jeg tre konfirmanter det året. Ingegjerd, Bjørn og altså Henning. Jeg kan lett se dem for meg i sine mørke konfirmantdresser, og Ingegjed i sin hvite, vakre kjole. Tre flotte ungdommer. Jeg var i selksap hos alle tre. På den tiden var jeg vikarlærer over lengre perioder, og hadde blant annet en syvendeklasse. En av elevene var Henning. Han var rasende flink til å tegne, men rektor aksepterte ikke at jeg ga ham S. Ok, sa jeg - men da må jeg skyve alle de andre ned en karakter. Det kunne jeg slett ikke. Jeg ga Henning S i tegning, og han valgte tegning både som fag, og senere som en viktig hobby. Han er en meget dyktig maler. Han er ikke så begeistret for de abstrakte uttrykkene, og det er jo helt i orden.
Den andre jeg vil nevne er Rita M. Lindberg Pettersen. Jeg så hennes utstilling på Nerges Varemesse. Der hang likt og ulikt. Ritas stand hadde bilder som appellerte til meg øyeblikkelig. Her var det skaperkraft og skaperglede og en aldeles utrolig godt utviklet teknikk. Jeg fikk hennes visittkort og sendte henne en oppmuntringsmail, etter å ha sett hennes hjemeside. Så her om dagen fikk jeg tilsendt hennes første bok. Hun kaller den en diktsamling, og jovisst rommer den mange dikt, men annenhver side har en illustrasjon, som er ett av hennes malerier. Jeg forstår godt hva hun sier i sine dikt, men jeg er ingen lyrikk-spesialist, og kan ikke gi meg ut på å anmlde disse. Men bildene? Helproffe!
Det tredje jeg vil nevne er ei pakke jeg fikk fra Anne Cecilie Dahl Bryne, en dyktig konsulentvenn fra den tiden vi begge var aktive. Anne Cecilie er mye yngre enn meg, men har tross sin unge alder en lang og bred erfaing i faget ledelse- og personalutvikling. Under et oppdrag i Danmark fikk hun et kraftig hjerneslag da hun sto på talerstolen. Det bar rett til sykehus og operasjon. Ung og aktiv, med mann og to barn, ga dette slaget henne en skikkelig knock out. Men med sin grunnsolide filosofi som inspirasjonskilde startet hun øyeblikkelig med rehabiliteringstreningen. Sakte, men sikkert er hun blitt så frisk at hun tar på seg nye oppdrag. Sammen med det vakre brevet lå en diger bok som Anette Brevig har utgitt. Boken har tittelen "Alene". Også denne er en presentasjon av tekst (ikke dikt) på den ene siden og fotografier av malerier på den andre. Intensjonen er å våge å vise følelser, og å være seg selv. Hun er selv et prøvet menneske, et menneske som vet hva smerte og tap er. Hun ønsker med tekst og bilder å være en inspirator til et bedre liv. Ett bilde virker spontant positivt på meg. Det har tittelen "Syriner" - blå syriner i blå vase i et blått rom. Om det vil jeg si: Meget dyktig malt.
Egentlig er det da litt pussig at alle de tre overraskelsene som kom i løpet av et par dager, handlet om billedkunst.
Det er lørdag. Vi har nettopp spist vår lørdagsgrøt på terrassen under den stor parasolen. Den digre Rhododendron har nå beskjedent begynt å vise fram sine bloster, og syrinene som jeg ser gjennom den åpne atelierdøren står i full blomst nå. Alt er frodig og appellerende. Også markjordbærene blomstrer, og det vil de gjøre til langt ut på ettersommeren. Snart kommer de små søte bærene som har retferdiggort en tur innom besteforeldrene hver sommer. Nå har oldebarnet Hanna lært å sette pris på dem. Men for Peter er de fristende først til neste sommer.
Til tross for at jeg har fått tilbake de inmarige trigenimus smertene har jeg ingen problemer med å si: Jeg er en lykkelig gammel gubbe som Gud har vært grenseløst god mot. Om jeg snart skal begynne å male? God helg til alle mine lesere.