fredag, mai 28, 2010

Siste tur til frisørsalongen

Det var bare noen få dager igjen til 17. Mai. Karin hadde alltid vært innom frisøren sin for å stelle håret til denne dagen så også i år. Men nå kom hun ikke dit ved egen hjelp, for Karin var svært syk og var pasient ved et sykehjem her i byen. Hun nevnte sitt problem for kona mi, Reidun, og hun fant råd: ”Vi låner bare en rullestol fra pleiehjemmet, og så triller jeg deg dit”. Enkelt og greit.
Nå ja, riktig så enkelt var det ikke, for det var ingen moderne rullestol som ble stilt til rådighet. Den hadde ikke bremser og ingen instruerte om reguleringen av høyden på håndtakene.
Karin måtte hjelpes oppi stolen. Så ble hun tullet inn i et varmt teppe og satt der, litt på skakke, og holt på den lille ryggsekken som hun likte å bruke som håndveske.
Veien fra pleiehjemmet til frisørsalongen var en rett strekning, men den var lang. Og hver gang de skulle ned fra eller opp på fortauet ble Karin redd for å falle ut av stolen. Da det ikke var bremser måtte Reidun snu rullestolen og rygge den opp og ned. Det var mange kryss og manøvrere seg over, og det var stor trafikk av biler og syklende.
Karin hadde ikke ordentlige sko på beina så det hente hun mistet en slippers på gate. Og ryggsekken ville hele tiden skli fra henne. Til slutt tok Reidun sekken på ryggen og plasserte slippersene bak ryggen på Karin.
Etter mye slit og møye klarte Reidun med sin krombøyde skyvestilling endelig å få Karin fram til inngangsdøren. Men nå måtte det stødig hjelp til å få henne opp av rullestolen og inn i salongen og opp i frisørstolen.
Endelig fikk Reidun hvile seg godt ut til hjemturen. Og den gikk mye bedre for frisørdamen viste dem en annen rute uten fortau, og det var straks mye bedre. Men før de forlot salongen bestilte Karin en ny time om fjorten dager.
Reidun kom utslitt hjem etter disse strabasiøse trilleturene og sa: Jeg triller henne aldri til frisøren en gang til. Vi må finne en helt annen ordning.
Det er i dag gått fjorten dager siden denne turen til frisøren. Kari var fin på håret 17. Mai, men hun var for syk og svak til å ta del i festlighetene. Da syttendemaitoget kom på høyde med pleiehjemmet forlot Reidun festlighetene. Bunadkledd og fin smatt hun inn på pleiehjemmet for å gratulere sin gode venninne med dagen. Men Karin var blitt så sliten og veik, så Reidun strøk henne bare over kinnet, og da hun gikk hørte hun Karin hviske: Hils til David.
Det var det siste Reidun hørte, for nå ble Karin bare veikere og veikere, og så døde hun, stille og fredlig og uten kamp.
I dag skulle hun hatt ny time hos frisørdamen sin. Men i dag begraves Karin kl.12.00. Og som en siste vennetjeneste har Reidun pyntet hjemmet vårt og dekket bord til et minnesamvær med over tretti gjester, og hun har gjort det vakkert og stilig, akkurat som Karin ville ha likt det. Men hadde hun levd hadde hun kommet med et velment råd: ”Du må ta det litt med ro, Reidun, og passe litt bedre på deg selv”. Jeg tro Reidun kunne ha svart: ”Man passer ikke bedre på seg selv enn å stå på litt for andre!”
De var gode venner de to, ja vi tre, for jeg var så definitivt Karins venn. Reidun besøkte henne flittig under hele den lange sykdomsperioden. Jeg skrev mest flørtende og humoristiske sms’er som hun svarte på omgående. Her hos oss satt hun alltid i den grønne sofaen, og vi vil alltid se henne for oss nettopp der.
Og snart fylles hjemmet vårt av Karins familie og venner, men Karin kommer ikke.

5 kommentarer:

Karl Halvorsen sa...

Rørend historie du her fortller. Vi trenger dem også, tenker jeg.

Med det samme, jeg tenker så mye forresten, om mangt og meget - Det kan du finne ut mere av ved å ta en tur innom min blogg. :) Det ville jeg ha satt stor pris på - en liten kommentar også. :)

Ei fin helg til deg og dine fra'n Karl i Trondheim.

Webtussa sa...

Fin historie. Fikke meg til å tenke på noe jeg selv har opplevd. Siden jeg er utdannet frisør var det naturlig at jeg stelte håret på min mor de gangene jeg var hjemme. Jeg bode 25 mil unna så det var ikke så ofte. Men da hun var kreftsyk var det som jeg viste at "dette er siste gangen, og det er jeg som får lov å gjøre det." Det var spesiellt for meg. Det stemte og jeg fikk også sitte hos henne når hun gikk over. Det var vakkert og verdig i all sin vemodighet. Det fylte meg med både takknemlighet for hva hu hadde vært for meg og dyp ærbødighet for det vi hadde delt.

David Kvebæk sa...

Kjære Karl Halvorsen. Takk for oppmuntrende tilbakemelding. Jeg har lest din bloggspot og tvillingforvikling. Riktig gøyalt. Dessuten skriver du lett og greit. Lykke til!

++++++++++
Kjære Webtussa. Ja, du vet det jo. Selv døende mennesker vil være velstelte, og kvinner vil være pene på håret. Du - så snill og god du var mot din mor, og hvilken glede du har tatt vare på. De døe lever i være minner, og vi kan når som helst hente dem fram igjen og glede oss over det vi dele med dem. Tusen takk for den fine tilbakemeldinge.

Tro Håb og Kærlighed sa...

Så fint - både at være der, når vennen ikke længere kan - og at holde mindesamvær. Det betyder meget for et menneskes velbefindende, at blive passet og plejet efter en ordentlig standart. Det er en menneskeret at blive vasket og få ordnet negle og hår - også når man ikke kan selv! - Hilsen til din kære Reidun

David Kvebæk sa...

Takk Charlotte. Du har rette. Et menneskes verdighet skal ikke krenkes. Enkle behov bør kunne tilfredsstilles. Selv vet jeg hvor herlig det var å bli vasket med varm klut i ansiktet.