mandag, september 27, 2010

LASARUS OG ORDO SALUTIS

Vi bor en liten gangavstand fra kirken vår, men når føttene er håvene hender det vi likevel vi bruker bilen, så også i går. Jeg har vært litt for overmodig, og la sist søndag ut på en skogstur som ble litt for lang og anstrengende, særlig for føttene, som reagerte med en ubehagelig hevelse.
Det var mange som kom til gudstjeneste denne søndag formiddag, kanskje mest for å høre vår nye biskop, Christian Alsted, fra Danmark. Det ble en fin gudstjeneste og biskopen la ikke fingrene i mellom da han preket over ”den rike mannen og Lasarus”. Da jeg hilste på ham ved utgangen sa jeg: ”Vel, så får jeg gå hjem og leve litt annerledes!”
Poenget var at vi rike overser de fattiges nød. Nå nyanserte ikke biskopen ordet rik, og heller ikke fattig. Det er mulig man bør sette grensen et annet sted. For jeg vet hva det vil si å være lut fattig, dog uten å slippe tak ansvaret for det daglige brød for min familie og meg selv. Jeg vet også at det går an å arbeide seg ut av sin fattigdom. I dag hører jeg vel hjemme blant den velholdne, norske allmue.
Hvordan skal jeg forholde meg til de fattige? Skal jeg for eksempel gi til tiggere. I så fall til hvilke tiggere? Til yrkestiggeren? Eller til det fattige menneske? Og hvordan skal jeg klare å finne ut hvem er hvem?
Han ”angrep meg” fra sin plass ved betalingsautomaten i P-huset og ba om et par kroner som han manglet til en billett til Drammen, hvor han skulle besøke sin gamle mor. Jeg sa, halvveis irritert: ”Se å kom deg ut i jobb gutt!” Da jeg kom tilbake etter et par tre timer så sto han sannelig på samme sted. Jeg sa: ”Nå, har du ikke klart å finansiere billetten ennå?” Han ble stående å måpe. Men denne gang fant jeg en femtilapp og ga ham, og sa: ”Denne vil kanskje hjelpe deg så du får besøkt din gamle mor i dag? Men se å kom deg av sted før du drikker opp pengene.” Nå ble han ganske forvirret. Det var som han opplevde at jeg hadde gjennomskuet hans argument, og at han følte det var for flaut. Jeg må raskt legge til at han skilte seg ikke nevneverdig ut fra andre alkoholikere.
En annen gang kom en utlending på døren. Han var velstelt og pen, men stum. Han ville selge små figurer han hadde skåret ut i finer og malt. Jeg kjøpte smilende én figur til Kr. 150,- og vinket adjø. Men så, litt senere dukket en annen kar opp ved døren. Han kunne gjøre seg forståelig på engelsk. Han ville også selge bilder han hadde laget. Men av en eller annen grunn takket jeg nei og avviste ham.
Etter biskopens preken har jeg tenkt igjennom situasjonen én gang til. Her kommer en ”Lasarus” og ringer på min dør i håp om at jeg vil dele litt av min velstand med ham. Men jeg viser ham bort. Hva burde jeg gjort? Jeg burde kanskje bedet ha inn på en kopp tea eller kaffe og spurt om han ville spise et par brødskiver med oss, og så kunne vi i fred og ro se på hans bilder og snakke om kunst. Men akk, jeg kom ikke på tanken en gang. Han bare forstyrret meg. Han pekte på en stor blå flekk jeg hadde på skjorta mi og sa: ”O yes, painter?”
En preken er et offentlig anliggende. Jeg stusset litt da biskopen fortalte at han var med i et gospelkor og hadde en venn i koret som het Jørgen, og som drev et eget konsulentbyrå. Han var mentor, men ingen kristen, sa biskopen. Denne vennen fortalte han at enkelte ganger, da han sitter vis a vis mennesker som ber ham om hjelp, så kjenner han en ubeskrivelig kjærlighet til klienten og føler en stor trang til å hjelpe. Biskopen forklarte ham at det var Guds ånd som var virksom i ham. Ja, det siste tror også jeg, for kjærligheten er av Gud. Men at han så raskt avskrev ham troen, det forsto jeg ikke.
Det biskopen, og vi alle, bør tenke gjennom er om vår innlærte forestilling om hvem som er, eller ikke er, en Jesu disippel, kanskje er feil. Kanskje eksistere ingen (ordo salutis = frelsens orden). Vi kan ikke binde opp Gud! Jeg tenker på min lillebror som spurte vår eldre bror, som lå for døden, om han trodde på Jesus, og fikk et ja til svar, og som spurte videre om han skulle be til Jesus for ham, og fikk høre han si: Ja takk. Senere satt han og gråt hos meg fordi han mente han hadde gjort noe fryktelig galt, for, som han sa ”Jeg er jo ingen kristen”. Og hvorfor trodde han det? Fordi han som ung gutt hadde lært hva som måtte til for å bli en kristen. Han måtte bøye kne. Og med hans sårbare selvfølelse kunne han, på menneskers oppfordring, ikke makte det. Men troende var han , hele sitt liv, også i handling og holdning.
En kristen hadde en gang sett meg i en hotellbar og satte ut ryktet om at jeg var en frafallen. Dette rykte hadde nådd to av mine samarbeidspartnere, som bekymret spurte meg ut om dette var sant. Da jeg svarte at jeg fortsatt var en troende Jesu etterfølger, kom det som et sukk fra dem begge: ”Å, heldig vis!”. Om de to var troende? Ja, selvsagt var de det, men passet ikke spesielt godt inn i vår kristelige tenkning om ”ordo salutis”. Men hva med sladrehanken?
Det går langt mellom hver gang en preken ryster meg, men denne søndagen fikk jeg noe å tenke på; blant annet min holdning til den fattige, og til hvem man vil kalle en troende kristen.

4 kommentarer:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Ja sådan skal det være - en prædiken må gerne gøre os urolige og eftertænksomme. Jeg kan hilse biskoppen fra dig - vi skal være sammen til efterårsmøde de næste dage.

David Kvebæk sa...

Takk Charlotte. Fikk du med deg mitt syn på biskopens for raske slutning? Det er nå tross alt Vårherre som vet hvem som er innenfor, eller utenfor.Det var jo mest dette bloggen handlet om.
Hils biskopen. Han er en flott fyr. Når vi ikke fikk Jørgen er jeg glad vi fikk ham.

Christian Alsted sa...

Ja måske var det for raskt at afskrive nogen troen - det er vel ikke op til os at bedømme. Men det mennesker siger om sig selv og deres tro, må vi respektere. Lidt tydeligere om dette kunne jeg have været.
Tak for dine gode tanker - der er mange overvejelser, når vi færdes gennem livet og møder mennesker.

David Kvebæk sa...

Ja, jeg syns du var for rask. Og hva folk sier om sin tro kan man ikke være helt sikker på er sannheten, men vi får respektere hva de sier. Fint å vite at du stikker innom bloggen. Det var forøvrig en gnistrende god preken! Jeg prøver å være i beredskap når tiggeren ringer på min dør.