Det er ti år siden jeg bråstoppet min virksomhet. Jeg fryktet nemlig ikke pensjonstilværelsen. Jeg hadde forberedt meg grundig på den, og faktisk lengtet etter den. Jeg skulle få kortere vei til jobben. I femten år hadde jeg fartet landet rundt med hundre seminarforelesninger i året. Nå skulle jeg gå atten skritt fra ytterdøren til det døren inn til mitt nyoppførte atelieret. Der skulle jeg kose meg med billedskapende arbeid og litt skrivig. Det fungerte strålende i fem år. Jeg kunne sykle og gå turer. Hadde faktisk vært med på å starte en gåklubb for pensjonister.
Men så en dag tok alt en brå slutt. Jeg trengte hjelp for en dysfungerende kropp. Etter en lang rekke ulike behandlinger sitter jeg igjen med et kontrollprogram hos fem spesialister, som alle er herlige mennesker som gjerne vil hjelpe meg. Og visst får jeg hjelp. Men tablettene gir bivirkninger, hvor noen rett og slett må behandles med nye medisiner., som selvsagt har sine bivirkninger. Egentlig er jeg helt frisk. Jeg har bare bivirkninger. Men disse er så kraftige at de pasifiserer meg helt.
Jeg kan sitte i en stol og føle meg aldeles utmerket. Jeg tar meg i å planlegge en ny skitur. Men når jeg reiser meg opp blir jeg konfrontert med en rekke handycaps. Jeg må være forsiktig så jeg ikke faller. Og faller jeg kommer jeg ikke opp ved egen hjelp. Drømmen om en skitur går opp i røyk. Skulle jeg trasse i gjennom et forsøk , måtte jeg rekvirer en avdeling av Hjelpekorpset som kan gripe inn hver gang jeg gikk på trynet. Vet sannelig ikke om jeg har krav på en slik service heller.
Jeg har god tid til å gruble. Det er ikke få timer jeg har brukt til å gruble over om det jeg har gjort i livet egentlig har vært nyttig. Jeg savner ikke venner som understreker min betydningsfullhet, men selv kommer jeg sjelden på slike tanker.
Men nå forleden skjedde det noe som har satt tingene på plass oppe i hodet mitt. En gammel konsulentkollega, Annar Aasheim, tok initiativ til å søke Kongen om gi meg en fortjenstmedalje i gull. Søknaden ble innvilget den, og onsdag i forrige uke fikk jeg den overlevert av Fylkesmann Han J. Røsjord under en tilstelning på Grand Hotell. Den samme Aasheim hadde invitert en masse mennesker, som kvitterte med å holde veformulerte hylningstaler. Raust spanderte han en utsøkt lunsj på alle gjestene. Jeg har ikke følt meg så vel på lenge. Har siden tenkt: ”Du verden hvor skryt smaker godt for kjødet. Minst like godt som en god lunsj”. Det har vært tider da jeg trodde de faktisk snakket sant. En bivirkning av alt dette er en masse vakre blomster til heimen og en mengde etterpå-gratulasjoner. Ennå er det ikke over. Fylkesmannen kunne fortelle at Kongen ville invitere meg til audiens på slottet, mest for å gi meg anledning til å takke for medaljen. Den har portrettet av kongen i relieff på framsiden. På reversen står mitt fulle navn og datoen for beslutningen.
Det store spørsmålet er nå om medaljen kan gjøre noe med alle de negative bivirkningene, som har hindret meg i å arbeide i atelieret. En slik effekt ville jeg imøtese med stor glede.
2 kommentarer:
Endnu en gang til lykke med kongens guld! Jeg har ingen medaljer at uddele, men er et af de utallige mennesker, som du har hjulpet gennem årene. At mit liv er et godt liv, og at jeg er glad for mit kald og arbejde, det var ingen selvfølge for 9 år siden. Men du var der - du og Reidun!
I morgen er det s:t Andreas'dag, og da er I to kære mennesker ganske særligt i mine tanker!
Kjære Charlotte. Takk for din åpenhet og raushet. Jo visst åpnet vi dørene for deg, men du selv gjorde jobben. Du har siden, ved hjelp av blggen din undersreket at du er usedvanlig ressursrik og kreativ.
Må Gud gi deg en deilig adventtid og en herlig julehelg.
Legg inn en kommentar